Mer enn livet

Hvis du ble Viking-supporter i 1975, kan det innvendes at du bare kastet deg på en medgangsbølge. Men når du fortsatt er Viking-supporter, bor på Råholt og har sesongkort på Viking stadion, fjernes enhver tvil. Da er du supporter.

I 1975 tok Viking sitt fjerde strake mesterskap i det som da het 1. divisjon (nåværende Tippeligaen). Viking er 70-åras lag i norsk fotball, punktum. Klubben vant også i 1979, og den tok sin foreløpige siste seriemestertittel i 1991. Keeperlegenden fra 70-tallet, Erik Johannessen, er kampklar i treningstøy og fotballstøvler den dag i dag, men nå som keepertrener.

Mandag på Viking stadion, kom det en engasjert, hyggelig og godt voksen dame bort til meg før kamp. Hun var iført alt som er laget av Viking-effekter. Det samme var damen hun satt sammen med. Jeg stusset litt, men bare litt, da hun begynte å snakke, for det var ikke spor av rogalandsk. Forklaringen kom på flyet dagen etter.

«Hei. Det var moren min som snakket til deg i går,» sa den blide damen på den andre siden av midtgangen. Heller ikke hos henne var det spor av rogalandsk. Siden vi satt på morgenflyet fra Stavanger til Oslo, spurte jeg om hun hadde vært på besøk hos moren i Stavanger. Og, selvfølgelig, hva denne voldsomme interessen for Viking skyldtes.

«Nei, vi bor på Råholt, men jeg skal på jobb. Mor tar toget. Vi begynte å holde med Viking i 1975, som medgangssupportere (he, he), men har fulgt laget ganske tett siden!»

Ganske tett! Mor og datter fra Råholt i Eidsvoll kommune har sesongkort på Viking stadion! Hva gir du meg?

I 1999 opplevde jeg noe lignende. På vei hjem fra Bergen med Skeidlaget jeg trente, satt en kar ved siden av meg på flyet som plutselig sa: «Gratulerer med seieren!». «Takk,» svarte jeg, «var du på kamp?» «Jeg har sesongkort,» sa han. Bare av den grunn kunne jeg slutte at han ikke var fra eller bodde i Bergen. Der heter det partoutkort, må vite. Karen var riktig nok fra vest, men stedet var altså Bærum.

Tilbake til damene fra Råholt. Siden jeg har «bodd» der i to år (min far trente Eidsvoll Turn; familien Eriksen bodde hjemme hos venstrevingens familie annenhver helg), lurte jeg på hvorfor det ikke ble Eidsvoll-lagene Turn eller IF. Svaret var ganske enkelt at hun og moren forelsket seg i de mørkeblå fra Stavanger i 1975. Sånn var det bare.

Kjærligheten har holdt stand i 33 år. Intet tyder på at den tar slutt med det første. Det skal nevnes at Viking tar godt vare på damene sine. Billetter til Vikings bortekamper er nada problemas, fikk jeg forståelsen av.

«Mer enn livet, mine herrer, er en drøm som ei fikk liv,» skal visst nok Henrik Ibsen ha skrevet. Damene fra Råholt må ha fått et liv til med sine håpefulle vikinger.

Snakk om forbilledlige supportere. Snakk om ekte kjærlighet og lidenskap.

Lærdom fra La Manga

Mens dette skrives, raseres en av fotballbanene fra guttedagene. En gravemaskin/steinknuser sørger for det. Parkeringsplassene skal frem, må vite, for enhver familie må ha to biler for å innfri hverdagens krav.

Det vil si: Banen fra guttedagene var aldri noen fotballbane, men en jordflekk på 50 x 25 meter med håndballmål i hver ende. Men vi spilte nå fotball der. Vi øvde fra skoletidens slutt til leggetid, bare avbrutt av middag og fellestrening med laget. Det siste foregikk et sted vi til alt overmål kalte «Potetjordet».

Kan hende fikk du med deg at et og annet norsk Tippeligalag klaget på matchbanen på La Manga i februar. Det var ikke mulig å spille god fotball der, sa de.

Nu vel. FC Shakhtar Donetsk-spillerne klarte det. De gav herlig blaffen i norsk standard for spillestil og var ballbesittende og gjennombruddshissige om hverandre, alt ettersom hva som var fornuftig. Spillerne serverte korte og lange pasninger med kirurgisk presisjon, og det virket å være en konstruktiv tanke bak alle pasningene. Ballmottakene var fløyelsmyke, og spillerne hadde alltid tilstrekkelig med tid og plass. Ballen satt som limt til føttene deres når de fintet. Og av en eller annen grunn spratt ballen aldri feil rett før skuddøyeblikkene. De gav Viking en mesterlig leksjon i kunsten å kunne spille fotball. De mestret alle spillets faser og baneforholdene.

Jepp, forholdene på den banen det ikke var mulig å spille fotball på!

Underlaget er ikke lenger ujevnt på Alfheim i Tromsø, men det hender at været begrenser finspillet. Sett fra solfylte Bergen, så det surt og kaldt ut i snødrevet. Før kampen, oste det hardt arbeid og mange dueller, og bare det. Men så hentet Vikings Alexander Ødegaard Shakhtar Donetsk-takter frem fra hukommelsen. Alternativt, og mer sannsynlig, dro han veksler på guttedagenes øving og skjulte læring. Ødegaards indre bilde av lagkamerat Martin Fillos plassering og løp må ha sittet klistret til netthinnen da han mottok ballen, dro av to TIL-spillere og serverte Fillo en ferdigscoret pasning. Det var teknikk og taktikk (oppfatte, vurdere og handle) av beste merke.

Måtte vi få flere mesterlige øyeblikk, av Ødegaard og andre. Shakhtar Donetsk-spillerne viste oss at det er mulig. Selv på en umulig bane. Det bør være en av lærdommene fra La Manga.

Tre runder med tall

«Det er noe flott og fornuftig med tall, de vet hva de vil og gjør det de skal» Piet Hein, fritt etter hukommelsen

I 2003 vant RBK Tippeligaen på 61 poeng. I 2005 vant VIF på 46 poeng. Tallene representerer høyeste og laveste vinnerpoengsum i Tippeligaen siden 2000. Tippeligavinnerne i perioden 2000-2007 har i snitt tatt 54 poeng, eller rettere sagt 53,63 poeng. Brann vant på 54 poeng i fjor.

Etter prestasjonene å dømme, har mange lag skuffet i seriestarten. I min bok har kun Lyn og Fredrikstad prestert bedre enn vi kunne forvente.

Lyn kunne med hell ha fått med med seg 3 poeng fra Lerkendal i den første runden. Det ble null (1-2-tap). På den annen side ble Lyn kjørt kraftig i første omgang mot HamKam i den tredje runden. Men det var før Odion Jude Ighalo seg frem.

Fredrikstad var friske både på Brann stadion (2-4) og på Lerkendal (2-1). Angrip for det det er verdt, virker å være mottoet både i og utenfor Plankebyen. På Lerkendal viste også FFKs unge keeper Lasse Staw at han kan redde poeng.

I den andre enden av tabellen. LSK har prestert kraftig dårlig. De har rett og slett vært helt ute av kurs til nå. Bra virker det heller ikke for Molde. Det lover ikke godt når et nyopprykket lag har spilt to hjemmekamper uten nettkjenning.

Hvis vi holder oss til perioden 2000-2008 og legger sammen poengsummene til de tre øverste lagene etter tre runder, må vi tilbake til 2000 for å finne en lavere samlet poengsum enn i år. I 2000 var det magiske poengtallet 17 (7-5-5). I år er det 18 (6-6-6).

I perioden 2000-2007 har det ikke skjedd at lederlaget i Tippeligaen har hatt fattige 6 poeng etter tre runder. I 2007, 2003 og 2001 hadde lederlaget full pott etter tre runder. De øvrige årene hadde lederlaget 7 poeng etter de første tre rundene.

RBK hadde full pott på tre kamper da laget vant på 61 poeng i 2003. Kun to ganger tidligere har de vunnet på høyere poengsummer; i 1995 vant RBK på 62 poeng og i 1998 vant de på rekordhøye 63 poeng. I de to sistnevnte årene hadde de henholdsvis 7 og 9 poeng etter tre kamper.

VIF vant på 46 poeng i 2005. Det er faktisk det laveste vinnertallet siden Tippeligaen ble utvidet til 14 lag og 182 kamper (1995). VIF tok 6 poeng på de første tre kampene i 2005. Da som nå.

På den annen side: Sogndal startet forrykende i 2003. Full pott etter tre kamper. Men de endte på 8. plass, med 35 poeng.

Min kloke medstudent Carsten levde etter følgende tese: Jo tidligere man kommer på etterskudd (med lesingen), jo lengre tid har man på å ta det igjen (til eksamen). Forskjellen er bare den at forberedelsens time er over for Tippeligalagene. Eksamensdagene er i gang.

I skrivende stund er det 198 dager til siste runde av Tippeligaen 2008. Jeg ville ikke ha ventet med å lese skriften på veggen. Man blir mer realitetsorientert av å lese tabelltallenes klare tale enn Tippeligarepresentantene liker å innrømme.

Tusenkronerspørsmålet er selvfølgelig hva de gjør med det!

Høyt og lavt press

I går kunne jeg lese hvorfor Nederlands gudbenådede fotballspiller Johan Cruyff ikke deltok i 1978-vm i Argentina. Et uventet hjemmebesøk i 1977, med kone og barn hjemme, av noen veldig lite hyggelige mennesker utstyrt med tau og rifle, førte til at han tok noen forholdsregler. Et fotball-vm fra eller til var ikke lenger det viktigste i livet.

”Nyheten” om Cruyff fikk meg til å tenke på det angivelige presset på våre hjemlige trenere i Tippeligaen. Uansett resultater, rimer det ikke at noen av dem har fått skjelven etter tre kamper.

I så fall er det smått utrolig at den godeste Cruyff fortsatt går oppreist. Spiller og trener i Ajax. Ditto i Barcelona. Og mannen bak den frekkeste manøveren fotballverden har sett i en vm-finale. Der andre ville brukt det første kvarteret til å kjenne på motstanderlaget, som i 1974 var vertsnasjonen Vest-Tyskland, hentet han ballen i midtsirkelen rett etter avspark. Cruyff gikk rett i synet på oppasser Berti Vogts. Først gjorde han et rykk, så et kvantesprang. Med Vogts på slep, suste Cruyff inn i fiendens straffefelt. Cruyff gikk ned, og dommer Jack Taylor, slakteren fra Wolverhampton, blunket ikke engang da han blåste og pekte på straffemerket. Johan Neeskens banket inn 1-0 før vesttyskerne hadde kjent på ballen.

(I over 30 år har det vært slått fast at det var Vogts som felte Cruyff. Det var Uli Hoeness. Det er noe å ha i sekken til neste quiz på fotballpuben!)

Hvis noen av Tippeligalagenes trenere har kjent lukten av press allerede, foreslår jeg at de lar være å kjenne etter. For hva i all verden skal vi si om sir Alex Ferguson? Han har ledet Manchester United i over 20 år. Riktig nok har han hatt press i buksa hele tiden, men jeg tror vi kan regne med at han har hatt press fra mange hold i sin tid på Old Trafford.

Alt snakk om press i fotball faller hvis vi skal tro eks-Chelsea-manager Jose Mourinho: «Pressure? Pressure of what? Pressure is millions of people in the world, parents, with no money to buy food for their children. That’s pressure. Not in football.»

Ja, norske trenere kan få sparken i morgen. Ja, de er i medienes søkelys hver bidige dag. Og ja, de har en vanskelig jobb. Men ingenting av dette er nytt, og ingenting av det er overraskende. Liker man det ikke, kan man saktens velge å leve annerledes. De fleste gjør jo det. Strever man etter å vinne mark i verdens mest populære sport, må man være forberedt på litt av hvert på veien. I fotball som i aksjemarkedet, går risiko og avkastning hånd i hånd.

Å få besøk av folk med tau og rifle, er å bli utsatt for utilbørlig press. Ingen fortjener det. Jeg tror ikke jeg tar munnen for full når jeg sier at norske fotballtrenere kan føle seg trygge på at de ikke utsettes for slikt.

Legge seg mette kan de også!