Sporten

1 25.desember 2011 Kategori
Ukategorisert av
Bengt Eriksen

Jeg valgte meg Cruyff

Hva svarer du på spørsmålet ”hvem er verdens beste fotballspiller gjennom tidene?”. Spørsmålet er ubesvarlig. Like fullt: Jeg landet på mannen som er personifiseringen av ”hjernen i laget” – altså Johan Cruyff.

Hvem andre har ledet an så arrogant, så elegant, så selvsikkert, så majestetisk og på en så fotballrevolusjonerende måte (totalvoetball)? Hvem andre har trenerlegenden Rinus ”Generalen” Michels’ ord på at ”han er fra en annen planet”? Hvem andre har vunnet Ballon d’Or (Gullballen) tre ganger?

Vel, den siste er enkel: Marco van Basten og Michel Platini, hvorav sistnevnte er den eneste som har vunnet den tre ganger på rad. Mange har ment mye om Platini som Uefa-president, men som spiller var han mesterlig. Messi kan for øvrig kopiere Platinis tre-på-rad ved kommende kåring.

Hvem andre har åpnet en vm-finale på den måten Cruyff gjorde i 1974?

Den er også enkel: Ingen. Har’u sett på makan (klikk på vindu 21 og sjekk videosnutten)? Og da Cruyff ble felt av Uli Hoeness (nei, ikke Berti Vogts!), hadde ikke vertsnasjonen Vest-Tyskland vært borti ballen – i en vm-finale, i München!

Må jeg forklare hvorfor jeg ikke valgte meg Pelé, Maradona, Messi, Best eller andre? Nei. Det er like fåfengt som å forklare hvorfor jeg valgte meg Cruyff – ”Pytagoras i støvler”, som nrk.no omtaler ham som. Jeg klarte bare ikke å unngå å fremheve en som har vært representanten for ”beautiful football” fremfor noen. Men jeg ser at jeg da trekker inn treneren Cruyff også, hvilket ligger litt utenfor spørsmålet.

Anbefalt lektyre i romjulen: Ajax Barcelona Cruyff – The ABC of An Obstinate Maestro (Frits Barend, Henk van Dorp).

Fortsatt god jul.

0 16.desember 2011 Kategori
FC Barcelona, fotball av
Bengt Eriksen

Fag og følelser

Da brannalarmen gikk under Cupfinaleseminaret, Norsk Fotballtrenerforenings (NFTs) årlige høydepunkt, traff jeg Drillo på utsiden av UBC på Ullevål Stadion. To ting var uklart: om bokladningen han skulle signere senere på dagen allerede var i lokalene, og om det faktisk var fyr i teltet.

Vel, det ble boksignering — uten ild og røyk.

Noen dager etter seminaret ble jeg bedt om å anmelde boken i NFTs fagblad Fotballtreneren. Så er gjort — innenfor begrensningens stramme krav (ca 500 ord).

Egil ”Drillo” Olsen, Odd Harald Hauge: Spill effektiv fotball – Drillos fotballfilosofi

Drillo har ikke byttet tema og ikke forandret mening. Det er soneforsvar og framoverfotball fra perm til perm. Drillo og forfatter Odd Harald Hauge har ingen forhåpninger om å «overbevise alle om at soneforsvar og framoverfotball er mest effektivt» (s. 9). Det mangler ikke på forsøk. «Heldigvis», står det på side 11, «finnes det etter hvert en del fakta, en del forskning, som understøtter bokas fotballfilosofi”. Hvis én spillestil er andre overlegen, burde forrige setning ha begynt med «selvsagt». Heldigvis står det at det ikke finnes et fasitsvar på hva som er effektiv fotball!

Jeg drar kjensel på fem av kapitlene fra boken Effektiv fotball (1994). Noen av dem, om spillestil (4), forsvarsspill (6) og overganger (9), er så forbilledlig skrevet at Drillo må ha sittet på fanget til Odd Harald da de ble til. Det er Drillo på sitt beste. Begrepsavklaringer, nyanser, forklaringer, utdypinger og presiseringer. Er hovedhensikten ved forsvarsspill å hindre scoringer imot eller å vinne ballen? Hva menes med gjennombrudd, dybde, bredde, konsentrering, balanse og ubalanse, sone og markering, formasjon og spillestil? Dette er balsam for gode diskusjoner. Men Drillo, Odd Harald og dere andre: Kan dere slutte å si/skrive ”gå(r) på løp”? Det er jo en meningsløshet.

Innimellom «høres» en litt hoverende stemme. Eksempelvis: I kapitlet om kampledelse er det to av tre tekstsider om hvor oppskrytt Drillo synes temaet er. I kapitlet om kunnskap, spenner Drillo ben på de tilnærmet teorifiendtlige. ”Det er faktisk all grunn til å tro at mange trenere i verdens store klubber virkelig ikke kan redegjøre for prinsippene i et soneforsvar” (s. 16).

Med fare for selv å hovere: Å kunne redegjøre for prinsippene i et soneforsvar er viktig, men ikke tilstrekkelig for å være en god trener. Og uten å være i nærheten av å hovere: Jeg skjønner at det er fristende å ta igjen for «best uten ball»-kritikken, men påstanden ”fotball er faktisk et spill uten ball” (s. 22) er rablende gal – selv om meningen er å anskueliggjøre hvor lite en spiller er borti BALLEN i løpet av en kamp!

Spill effektiv fotball er en lønnsomhetsbetraktning. Drillo gir FC Barcelona gjentatt skryt for å ha ”… tatt gjenvinningsfasen av spillet til et helt nytt nivå” og synes det er ”… mer imponerende (og langt mer resultatbringende) enn lagets overdrevne balltrilling” (s. 119). Ifølge Drillo burde laget ha utnyttet flere overgangsmuligheter/ubalanse hos motstanderne oftere. Kan gjenvinningene koste så mye at man ikke makter å utnytte overgangsmuligheter/ubalanse hver gang? Kan den ”overdrevne balltrillingen” være en årsak til at det skapes så mange muligheter til å utnytte ubalanse hos motstanderen? Kan de beste trenerne, spillerne og lagene i verden ha mer sans for 11. bud i bokens utmerkede bonuskapittel enn Drillo selv? Det som lyder: Nyt spillet!

Følgende er også velment, så vi ikke taper helheten av syne i jakten på mer effektiv fotball: Det er altså mer lønnsomt å tilbakebetale et banklån etter én dag enn etter 20 år. Men vi tar da vel ikke opp lån bare for å betale minst mulig i renter!

Om det lønner seg å lese boken? Jepp – med litt kritiske briller.

0 8.desember 2011 Kategori
fotball, Samfunn av
Bengt Eriksen

Opplysningstid

Utøvd selvgodhet brer om seg.

«I mitt hode er jeg den sterkeste av dem alle. Jeg trenger ikke Gullballen for å vise at jeg er nummer én», skal Zlatan ha sagt.

«Selv er han sikker på at han er tidenes fotballspiller. ‘Du har Maradona, Pelé, Cruyff, alle fantastiske spillere. Jeg mener jeg var bedre enn alle’», skal Gazza ha sagt.

Det er fristende å nestensitere en tredje: Åh, så trøtt jeg blir. Er det ingen doorman her?

0 9.september 2011 Kategori
Tippeligaen av
Bengt Eriksen

Er det over alt?

Har Molde allerede gullet i lommen? Er Start og Sarpsborg 08 sjanseløse i kampen om å overleve? Er det bare formaliteter og trivialiteter igjen av Tippeligasesongen 2011?

Ja. Trolig. Nei, heldigvis ikke.

Jeg kan vanskelig se at noen skal ta igjen Molde. Med 8 poeng ned til Tromsø på annenplass (TIL har en hengekamp), skal det godt gjøres å miste grepet. For det er lie som tyder på at Molde skal snuble. De har en bred stall, og den er robust med tanke på skader og karantener. Dessuten viser spillerne tilpasningsdyktighet i ulike roller. Jeg tror ikke et øyeblikk på at Ole Gunnar Solskjær «tar av» før tiden, og jeg tror han har forberedt alle i MFK på hva det innebærer å stå distansen samt forskjellen på å banke på døra til gullet og sparke inn døra til gullbeholdningen.

TIL var bunnsolide i starten og nektet å tape. På de første ti kampene sto de med 6-4-0 (22 p.). De neste ti gav 4-2-4 (14 p.). Høgli- og Reginiussen-exiten forklarer en del. Dernest: Borte har TIL kapret kun 7 av 27 oppnåelige poeng (B-snitt = 0,78), hjemme laget tatt 29 av 33 mulige poeng (H-snitt = 2,64). TIL har ti kamper igjen, fire hjemme og seks borte.

Og nei, jeg tror heller ikke det er noen andre lag som tar igjen Molde.

I bunnen svinger det mer. Sogndal har tatt 6 poeng på de to seneste kampene (2-0 Start og 3-0 LSK), mens Sarpsborg 08 tapte både for VIF og Start. Sistnevnte fikk altså sin første ligaseier under Mons Ivar Mjelde på sjette forsøk. Men med Sogndal og Odd på 23 poeng, spørs det om det er tid og kamper igjen for Start (17 p.) og Sarpsborg 08 (16 p.). Hvis Sogndal og Odd karer til seg 6 poeng hver, må Start og Sarpsborg 08 ha hhv. 13 og 14 poeng. Start har til alt overmål bare ni forsøk igjen.

Spekulasjoner, fremskrivninger og antakelser er hva de er: Mer eller mindre kvalifiserte spådommer. «Det eneste som overrasker meg i fotball er at folk blir overrasket», sa tidligere Swansea-manager John Toshack. Jeg har minnet meg selv om det utsagnet flere ganger i år, derfor var jeg godt rustet da RBK feide inn 7 på Odd.

Før sesongen trodde jeg ikke Molde skulle ta gull. Jeg trodde dessuten at Sogndal ville rykke ned. Til gjengjeld trodde jeg ikke at jeg skulle få oppleve så store svingninger i prestasjoner og resultater. I den tredje sesongen med 16 lag i Tippeligaen, ender gullaget opp med færre poeng enn i de to foregående sesongene (hhv. 69 og 68 p.), mens bunnlaget ender opp med flere poeng enn i de to foregående sesongene (hhv. 16 og 12 p.).

«Slapp av, Pål. Om hundre år er alt glemt!» En fattig trøst, men også lærerens knallharde dom da kompisen min fikk igjen matteprøven. Molde FK feiret hundreårsjubileum tidligere i år. Jeg tror det blir mer feiring. Og at ingen i Molde noen gang vil glemme det som skjedde etter hundre år.

0 8.september 2011 Kategori
landslaget, Samfunn av
Bengt Eriksen

Frihet under ansvar

Det høres så flott ut. Enhver kan gjøre som han vil bare han bruker sunn fornuft og ikke skader seg selv eller andre. Er ikke det en grei leveregel?

En kompis jobbet for noen år siden i finansmiljøet i London. Antrekket var pinstripe mandag-fredag. Helt til ledelsen innførte casual friday. Det gikk ikke bra. Noen droppet slipset. Det var grei skuring. Andre kom i jeans. Det var også ok, forutsatt at de var uten hull og ikke altfor slitte, selvfølgelig. Men: Så kom det en i singlet og bermudashorts. Da opphørte ordningen.

Svaret på spørsmålet må bli: Jo, men med «frihet under ansvar» hører det med noe. Eksempler, presiseringer og konkretiseringer på hva som er hhv. akseptabel og uakseptabel atferd. Og ikke minst: Konsekvenser ved det siste. Med det får «frihet under ansvar» et innhold. Det blir forutsigbart. Noe det er mulig å innrette seg etter. For om man ikke har mange og strenge regler, må man i det minste ha retningslinjer. I motsatt fall blir det bare rot. Det fører til misforståelser og leder til ansvarsfraskrivelser. Da dukker nemlig mannen i singlet og bermudashorts opp igjen. Og ikke bare det, han kommer til å påberope seg å være i god tro.

Da journalisten ringte og spurte hva jeg synes om at landslagsspillerne var på bytur fire dager før kampen mot Danmark, ble jeg nesten svar skyldig. Men bare nesten.

Først av alt: Jeg avskyr fyll, liker ikke bråk og hærverk, synes spy er noe dritt, og jeg kan ikke fordra slendrian. Jeg er heller ikke veldig overbærende med folk som åpenbart bryter med etablerte kjøreregler. Hvis du har forstått og akseptert kjøreglene, har du å etterleve dem. I motsatt fall får du holde på et annet sted. Sånn er det bare.

Men altså:
1) Jeg var ikke til stede. Det jeg har sett, er at noen nettaviser nevner «landslagsspillere», «fest/bytur», «fire dager før kampen i Parken» og «på hotellet kl 0400″. Det skal mer til for at jeg hopper i stolen. Dessuten: Avis er ikke Bevis.
2) Ofte er slike omtaler stor ståhei for ingenting. At landslagsspillere er ute med eller blant «vanlige» folk, er ikke et problem i min bok. Det blir et problem hvis førstnevnte drikker seg snydens og av den grunn kaster opp på gatehjørnet, alternativt lager et helvetes bråk på hotellet eller river ned rommet. Og topper det hele med å skjene ut på treningsfeltet påfølgende dag.
3) Problemstillingen er en smule søkt. For: Det fremstilles som hylende feil å vise seg på byen etter et tap og/eller hvis påfølgende kamp ender med tap. Det fremstilles alltid som en gladsak etter en seier (Se, her fester de med fansen!) eller hvis påfølgende sak ender med seier. Det er på tide å bestemme seg: Er det akseptabelt at landslagsspillere er ute etter en øl (jeg tenker ikke på fylleslag), eller er det det ikke?

Brann-spillerne fikk tyn i mediene for å ha gått på byen etter 0-6 mot Lyn i juni 2007. Noe så useriøst, liksom. Var det noen som nevnte den byturen da de samme spillerne vant gull i november samme år (Branns første siden 1963!)? Hva om vi snur vi på det: Kan den byturen ha bidratt til at gullet kom hem? For noen kan det siste høres ut som en spøk, men altså: Hvis det er et poeng å korte ned tiden med armene over hodet etter en seier – fokusere på neste arbeidsoppgave, som det heter -, må det også være et poeng å korte ned tiden med hengehode etter et tap. Det kan gjøres på mange måter. Å ta noen skravleøl med lagkamerater kan være en langt bedre metode enn å sture på hotellrommet.

Alternativene til å gå en tur på byen etter en landskamp, er mange. Ett av dem er å krangle med romkameraten om hvem som skal styre fjernkontrollen – for n-te kvelden på rad. Det kan man bli litt tussete av.

Men: Det er ikke snerpete å fortelle eventuelle byvandrere at de har å være tilbake på hotellet til et gitt klokkeslett. Såpass må spillere tåle – og innrette seg etter. Landslagsledelsen har forsømt seg dersom den ikke har sagt noe mer enn «frihet under ansvar». Det blir altfor løs snipp – altfor vagt.

Fotnote:
Det er kort vei fra Kristian IVs gate til Aker Brygge. Men si meg, bodde ikke landslaget på Fornebu i en periode – blant annet for å unngå byvandring? Var alt bedre da?

0 3.september 2011 Kategori
landslaget av
Bengt Eriksen

Sodavand med sidevogn

Uttrykket er dansk – hva ellers! – og jeg så det første gang i en avis. Bladfyken som dekket treningen til FC København, under Ståle Solbakkens ledelse, rapporterte om en straffesparkkonkurranse. Vinneren ble belønnet med en sodavand og et stykke slik, altså en brus og slikkeri av et eller annet slag.

Gode kombinasjoner går aldri ut på dato. Det gjør heller ikke spillere med ekstremt gode relasjoner. Det betinger «bare» at de har komplementære eller relasjonelle ferdigheter. Som Iversen-Sunde i RBK, Keegan-Toshack i Liverpool, Shaw-Withe i Aston Villa, Gunnarsson-Nannskog i Stabæk (eksemplene ble til etter innfallsmetoden og listen er langtfra uttømmende).

Noen av oss har gjentatte ganger snakket om kombinasjonen Moa-Carew. I gårsdagens kamp mot Island fikk vi se noen eksempler på hvorfor. Den fotraske, fotballkloke sniken Moa, med sine rappe vendinger og innsideskudd, sammen med store, sterke og hurtige Carew. Carew opp i duell, med Moa sirklende rundt ham klar til å fange nedfallsfrukten. Bak, ved siden av eller rett foran duellen. Eller – etter innlegg fra kant: Moa med en tå foran motstandernes, eller Carew et hode over alle.

Men det er jo forsøkt før og ikke alltid med hell, kan det innvendes. Riktig. I motsetning til de nevnte kombinasjonene, spiller ikke Moa og Carew sammen på et klubblag. Det har de aldri gjort. Det nevnes fordi gjenkjennelse og gjentakelse er hovedingredienser i kunsten å mestre noe. Duoen som utgjorde Norges spisspar i sluttminuttene av gårsdagens kamp, har rett og slett for få stunder sammen. Det har – foreløpig – blitt med sporadiske treff på landslagssamlinger. Apropos: Hvor lang tid og hvor mange forsøk trengte John Arne Riise og Morten Gamst Pedersen på å få asfaltert og valset den varslede motorveien på landslagets venstreside?

Ble jeg sikrere på Moa-Carew-kombinasjonens fortreffeligheter etter det jeg så i går? Nei. Det ble kun en bekreftelse. Men mind you, som det heter, for i går hadde Carew ekstremt mye å bevise. Forrige gang han var på landslagssamling, ble det stort sett ikke snakket om annet enn en mann ute av form og om bilringer. Det var til og med dem som mente han var ferdig som landslagets lokomotiv. Etter det har han åpenbart trent. I går hadde han rett og slett bestemt seg. Og i motsetning til mange andre, fikk han sagt mye på kort tid. Omtrent som en dommer i en amerikansk rettssal, henvendt mot juryen, kom det kjapt og kontant: What say you! Carew svarte med et uuttalt retorisk spørsmål (derav utropstegn i stedet for spørsmålstegn.)

At situasjonen som førte til straffespark skulle by seg i de få minuttene Carew fikk spille, er litt tilfeldig. Men igjen: Tilfeldigheter og litt flaks spiller fortsatt en rolle i fotball. At en revansjesugen Carew grep muligheten, var hverken tilfeldig eller overraskende. Store gutter gråter som kjent ikke, de tar igjen. Sidevognen fulgte opp fra straffemerket.

reklame