Brasiliansk tragedie

 

Alle har tapt – landet, fotballen og neste års VM. Jeg satt selv og så kampen mellom Atletico Paranaense og Vasco søndag ettermiddag. Seriens siste kamp som skulle avgjøre om Rio fotballen skulle opprettholde renommeet som delstaten med flest lag i eliteserien. Både Vasco og Fluminense måtte vinne sine kamper, men i tillegg måtte et par andre lag tape eller spille uavgjort. Med andre ord, en skikkelig thriller avslutning. Men dessverre for fotballen. Etter 17 minutter barker tilhengere av Vasco og Atletico sammen på tribunen, folk begynner å løpe, foreldre beskytter sine barn, det oppstår panikk, og fire ungdommer blir etter hvert fraktet til sykehuset. En med alvorlige hodeskader, men heldigvis utenfor livsfare. Politiet arresterte fire brutale Vasco-fans som ene og alene var kommet til Joinville i delstaten Santa Catarina for å bråke. Nå kan de vente seg lange fengselsstraffer.

Dette var dessverre en varslet tragedie. Kampen ble spilt på en  stadion uten politi, uten tilstedeværelse av autoriteter, og uten et skikkelig legeteam. Kampen burde aldri ha blitt spilt, men det ble den, 1 time og 10 minutter etter de barbariske scenene. Bilder som nå ha gått kloden rundt, og satt Brasil og fotballen i et dårlig lys. Spillere som ble intervjuet i ventetiden uttrykte sorg og forbitrelse. Sorg for ungdommene som ble sparket ned, og forbitrelse over fansen som ødela ikke bare kampen, men bildet av Brasil. Tragedien skjedde bare to dager etter VM trekningen, og spørsmålene som nå stilles er om det er trygt å gå på kampene. Om de hundretusener som er ventet til Brasil kan føle seg trygge. Ikke bare på kampene, men også utenfor arenaene.

Fifas generalsekretær Jerome Valcke, som har ansvaret for VM, legger ikke skjul på at tilliten til brasilianske autoriteter er tynnslitt. I forrige uke innrømmet Valcke at han vurderte å avlyse Konføderasjonscupen i juni, da gatedemonstrasjonene var på det mest intensive. Det hadde i så tilfelle vært ensbetydende med at VM hadde blitt flyttet til et annet land.

Jeg er ikke redd for at brasilianske fotballfans vil ødelegge VM-festen eller lage bråk. Sikkerheten er ivaretatt på beste måte, og det er ikke mulig å komme seg inn på en VM arena med våpen. Jeg har selv fått demonstrert sikkerhetsrutinene på Maracana i forbindelse med en presseomvisning. Her har myndighetene full kontroll. Hva de derimot ikke har kontroll på, og som kan hende, er nye gatedemonstrasjoner slik vi opplevde i juni i år.

For Rio-fotballen ble 2013 sesongen en gedigen skuffelse. Vasco rykket ned for andre gang på fem år. Fluminense klarte det kunststykke å bli seriemester med god margin i 2012, for så å rykke ned året etter. Godt gjort. Så er da også laget det første i Brasil som har klart den bragden. Noe av forklaringen er at Deco la opp i begynnelsen av sesongen, og toppscoreren og landslagspillen Fred har vært skadet store deler av sesongen.

Delstatene Rio og Sao Paulo har dominert fotballen i Brasil siden oppstarten for over 100 år siden. Ikke nå lenger. Cruzeiro fra delstaten Minas Gerais vant serien 11 poeng foran Gremio fra Rio Grande do Sul, og hele 15 poeng foran Botafogo på fjerde plass, som ble det beste laget fra Rio og Sao Paulo. Corinthians som vant VM for klubblag i fjor, da de slo Chelsea, havnet på 10.plass hele 26 poeng bak Cruzeiro. Hva så med Ronaldinho Gaucho og Atletico MG, som vant det søramerikanske mesterskapet, og som skal møte Bayern München i VM finalen for klubblag like før jul? Vel, laget havnet på åttende plass, 20 poeng bak byrivalen Cruzeiro fra Belo Horizonte.

Lettelsen sukk i Brasil

 

Så er VM sparket i gang. Det vil si, nå vet vi hvilke lag som møter hvem, og hvor kampene skal spille. Brasil skal møte Kroatia, Mexico og Kamerun, en gruppe som må betegnes som relativt overkommelig for Brasil. Trener Luiz Felipe Scolari, Felipao, var da også synlig fornøyd etter trekningen, selv om han forsøkte å tone ned forventningene: – Vi må ikke begynne å tenke fase to allerede nå. Først må vi komme oss videre fra gruppespillet, fortalte han like etter trekningen. Men allerede nå spøker fase to i bakhodet på den godeste Felipao. For enten må laget ut mot Nederland eller regjerende verdensmester Spania.

Den 12.6 -2014 kl 22:00 norsk tid åpner Brasil og Kroatia mesterskapet. Brasil har spilt to kamper tidligere mot Kroatia, en seier og en uavgjort. Felipao er dessuten fornøyd med å møte et europeisk lag i den første kampen. Han føler han kjenner europeisk fotball etter å ha trent både det portugisiske landslaget og Chelsea. Den 17.6 drar Brasil til Fortaleza hvor Mexico blir motstanderen. Dette er et lag Brasil har møtt mange ganger, sist i Konføderasjonscupen i juni hvor Brasil vant 2-0. Til sammen har Brasil 22 seire, Mexico har vunnet 10 kamper og seks er endt uavgjort. Den 23.6 drar Brasil til Sao Paulo hvor laget avslutter gruppespillet mot Kamerun. Brasil har møtt laget to ganger tidligere, en seier og en uavgjort.

Brasil har deltatt i samtlige av de 19 VM som har blitt arrangert siden 1930, da VM gikk av stabelen i Uruguay, og hjemmelaget ble verdensmester. Brasil har blitt slått ut tre ganger i den innledende fasen. I 1930 i Uruguay, i 1934 i Italia og i 1966 i England. I 2014 skal ikke det være mulig, selv om fotballen er rund. Men så rund skal den ikke være, selv med en helt ny type ball som skal brukes under mesterskapet.

Et par kuriositeter. USA må reise lengst av samtlige lag. I løpet av 10 dager skal USA forflytte seg 5,609 km mellom Natal, Recife og Manaus. Det kalles skikkelig god oppladning. En annen sak er at europeiske lag aldri har vunnet noen mesterskap i Latin-Amerika. I 1930 vant Uruguay i Uruguay. I 1950 vant igjen Uruguay mot Brasil i Brasil, i 1962 vant Brasil i Chile, og laget vant igjen i 1970 i Mexico, mens Argentina vant på hjemmebane i 1978 og i Mexico i 1986. Ja, så vant Brasil i USA i 1994.

Kanskje det var godt at verdens beste spiller gjennom alle tider, Pele, holdt seg frivillig borte fra VM-trekningen og overlot jobben til Cafu. Pele er kjent for å ha en ”pe-frio, en kald fot, som har en tendens til å bringe ulykke. Han har vært med i flere trekninger, og nesten alltid har det endt opp med vanskelige motstandere. Da han fikk spørsmålet om hans ”kalde-fot”, svarte han sarkastisk: – Jo, jeg er verdensmester fem ganger, tre med Brasil og to med Santos. Jeg har scoret over 1000 mål, så jeg har nok en ”kald-fot”.

 

Brasil på vinnersporet

 

– Mission completed, kunne en smørblid landslagstrener Luiz Felipe Scolari fortelle pressen, etter at laget slo Chile 2-1 i Toronto, Canada. Dette var årets siste landskamp, og nå gjenstår det bare en kamp mot Sør-Afrika i mars neste år, før alvoret begynner den 13. juni i Sao Paulo. For den 13. juli skal, ifølge en seiersikker Felipao, Brasil spille VM finalen på Maracana i Rio. Ikke bare spille, men vinne finalen, slik laget gjorde mot Spania i Konføderasjonscupen den 30.juni i år.

Felipao har sine ord i behold. Iallfall om vi skal tro statikken. Under hans kommando har laget spilt 19 kamper, 13 seire, 4 uavgjorte og bare 2 tap. Bak tallene skjuler det seg hardt arbeid og en målbevisst Felipao, som satte seg tre delmål på veien til VM-finalen. For det første skulle han skape et lag, sveise det sammen, få spillerne til å tro på egen dyktighet. Det har Felipao klart. For det andre har han lykkes med å skape entusiasme i Brasil. Igjen synes brasilianerne det er moro å se landslaget spille, og de er stolte over sine egne spillere. Og for det tredje vant Brasil Konføderasjonscupen. Og som Felipao sier: -Vinner vi den, skal vi også vinne VM.

Felipao skal ha en tropp på 23 spillere klar til mai neste år. Han har en liste på 45 navn, hvor bl.a. Ronaldinho Gaucho og Kaka står oppført. Ifølge Felipao har han allerede 20 spillere klare, og dermed blir det en knallhard kamp om de tre plassene som er ledige. En i forsvaret, en midtbanespiller og en angriper. To spillere som har fått sjansen til å vise seg frem, og som har brukt muligheten særs godt, er Robinho fra Milan og Roma spilleren Maicon. Jeg tror også at Kaka, hvis han fortsetter å spille jevnt og bra i Milan, kan erobre en av plassene.

I januar og februar skal Felipao reise rundt i Spania, Tyskland, Italia og England for å studere sine utvalgte spillere. Han skal snakke med lagenes trenere, møte spillerne til samtaler, og se dem i aksjon på trening og i kamper. Hver enkelt spiller vet at han må prestere. Han vet at Felipaos falkeblikk hviler som en tung skygge over stadion, og at rapporter blir skrevet på løpende bånd. For Felipao overlater ikke noe til tilfeldigheten. Det kan han heller ikke om Brasil skal vinne VM på hjemmebane, og dermed gjøre slutt på marerittet som har ridd nasjonen som en mare siden 2-1 nederlaget mot Uruguay den 16. juli 1950.

 

 

Svikeren Diego Costa

Brasils landslagstrener Luiz Felipe Scolari” Felipao” leste brevet langsomt. Han stoppet opp underveis i lesingen, liksom for å forstå innholdet, eller sjekke at han leste riktig. Brevet som Brasils nye håp, Spanias toppscorer og Atletico de Madrids store stjerne, Diego Costa, sendte Det brasilianske fotballforbundet, CBF, i går var alt annet enn hyggelig lesing: – Jeg takker for å ha blitt uttatt til vennskapskampene mot Honduras og Chile i november. Men jeg har bestemt meg for å spille for det spanske landslaget, det være seg privatlandskamper eller obligatoriske kamper”. Hilsen Diego Da Silva Costa.

Felipao lot blikket gli fra brevet, som han holdt i hånden, og festet to iskalde øyne direkte inn tv-kameraet. Vi som fulgte med kunne se gnistene som stod ut av Felipaos øyne, og vi bare ventet på utbruddet: – En brasiliansk spiller som nekter å ta på seg den gule landslagsdrakten og spille for fedrelandet i et VM som går i hans eget land, har ikke noe på landslaget å gjøre. Han vender ryggen til en drøm som millioner av brasilianere bærer på, nemlig å kunne representerer sitt land i et VM i Brasil.

Felipao hadde satt opp en felle som skulle fange Diego Costa og binde ham til det brasilianske landslaget. Fellen klappet sammen, men inne i nettet  hang en sur og uforstående Felipao. For som jeg skrev i bloggen for et par dager siden, ”Diego Costas dilemma” – så viste dilemmaet seg likevel ikke å være veldig stort. Diego Costa som har bodd  seks år i Spania ble i sommer innvilget spansk statsborgerskap, og dermed kunne han velge Brasil eller Spania. Da han hadde spilt to vennskapskamper for Brasil i mars i år, regnet Felipao med at han ikke kunne spille for Spania. Dermed ble han tatt ut til vennskapskampene mot Honduras og Chile den 16 og 19 november.

Diego Costa er persona non grata i Brasil og CBF kommer til å gjøre alt for å hindre at han får spille for Spania. Ikke bare det, men presidenten i CBF, Jose Maria Marin, vil be justismyndighetene i Brasil frata Costa hans brasilianske statsborgerskap. Her viser CBF til Grunnloven, og en del paragrafer, som åpner for tolkinger. I CBFs øyne er Diego Costa nærmest for en sviker å regne, en utakknemlig brasilianer, som velger å representerer hovedfienden Spania. CBF er ikke i tvil om at Diego Costa er blitt lokket over til fienden ved hjelp av penger og løfter om en plass på landslaget.

Det brasilianske fotballforbundet har et godt poeng i forhold til FIFAs reglement. Hvordan kan det ha seg at privatlandskamper teller når FIFA rankingen regnes ut, men at de samme kampene ikke betyr noe i forhold til å bestemme en spillers nasjonale tilhørighet. Her er det åpenbart en selvmotsigelse. Hvis Brasil vinner frem i klagen, og FIFA endrer på regelen, vil Diego Costa ikke kunne spille for Spania neste sommer. Og hva som er helt sikkert. Diego Costa vil aldri få representere Brasil. Og skulle han komme til Brasil neste sommer iført den røde trøyen, vil han bli møtt med massiv piping.

 

 

 

 

Diego Costas store dilemma

Det er ikke mange spillere som kan velge bort Brasil eller Spania. Faktisk finnes det bare en – Diego Costa i Atletico de Madrid. Etter seks sesonger i Spania har han fått innvilget spansk statsborgerskap, og i tillegg er han ønsket av den spanske landslagstreneren til neste års VM. Og det i Brasil hvor Diego Costa er født, vokste opp og hvor han begynte å spille fotball på et slags gatelag. Deretter dro han som 16 åring, ikke til sjøs, men til Portugal hvor han begynte sin fotballkarriere. I dag er han toppscorer i Spania, han er stjernen i Atletico, som ligger like bak Barcelona, men foran erkerivalen Real Madrid i den spanske serien. Nå har han fått et dilemma, som opptar ham dag og natt: Hvem skal han spille for  – Brasil eller Spania?

Brasils landslagstrener Luiz Felipe Scolari, Felipao, er en slu rev. Men denne gang ser det ut for at han har lurt seg selv og gått i sin egen felle. Felipao ønsker av alt i verden å få Diego Costa med til VM på hjemmebane. Han ikke bare appellerer til Diegos nasjonalfølelse, men han var lur nok til å ta ham med i de to privatlandskamper mot Italia og Russland i mars i år. Her fikk Costa noen minutter som innhopper for Fred. Men for Felipao var dette mer enn nok. For nå hadde Diego Costa spilt for Brasil, og da kunne han ikke spille for sitt nye land, Spania. Har du spilt en landskamp for en nasjon, er også din skjebne beseglet. Eller mon om Felipao hadde feilberegnet noe?

Antagelig har den godeste Felipao gjort akkurat det, ja. For selv om FIFA inkluderer privatlandskamper i utarbeidelsen av FIFA-rankingen, gjelder bare obligatoriske landskamper når en spillers sportslige nasjonalitet skal avgjøres. Det betyr at Diego Costa går fri av Felipaos revefelle og må ta et valg – Spania eller Brasil. Nå har Felipao skrudd opp volumet og nærmest skriker ut i ren desperasjon: – Diego Costa –spill for Brasil –og du vil bli verdensmester. Du vil bli historisk, bli verdensmester for sjette gang med ditt hjemland, Brasil. Hvis du sier ja, er du garantert en plass i VM-troppen, er Felipaos siste ord. Og i går ble det klart at han er tatt ut til privatlandskampene mot Honduras i Miami 15. november og mot Chile i Toronto den 19. november.

Mange brasilianske spillere har naturalisert seg og spiller for andre nasjoner, som Portugal, Kroatia, Tunis og Polen. Det gjør faktisk brasilianerne litt stolte, og viser at landet har et hav av gode spillere. Det er bare en spiller som glapp og som ville hatt en sikker plass, Deco, som var stjernen på det portugisiske landslaget. Da jeg intervjuet Deco i fjor, da han spilte for Fluminense i Rio, gjorde han det klart at han ikke hadde til hensikt å si fra seg sitt portugisiske statsborgerskap, selv om han kunne ha spilt for Brasil. Nå er Diego Costa ønsket tilbake til hjemlandet.

Streikeklare brasilianske fotballspillere

Det ikke bare ulmer i de tørre og slitte gressmattene i Brasil, men ilden er i ferd med å bre seg. Og i faretruende tempo mot hovedkvarteret til Det brasilianske fotballforbundet, CBF, i Rio. Brannmennene er for anledningen 75 av landets mest kjente spillere, som åpent går til angrep på CBF sin terminliste for 2014. Og blir den ikke endret, kan det gå mot fotballstreik i Brasil.

Terminlisten ble presentert for 14 dager siden og reaksjonene har ikke uteblitt. På facebook har kjente spillere som Juninho på Vasco, Botafogos landslagskeeper Jefferson, Coritibas stjernespiller Alex, Elias på Flamengo, Sao Paulos kaptein og veteran Roger Ceni og Paulo Andre på Corinthians tatt initiativet til oppropet ” Sunn Fornuft F.C”.

Sunn fornuft har CBF så absolutt ikke vist gjennom sitt kampoppsett for 2014. Inneværende sesong avsluttes i midten av desember 2013 og 2014 sesongen sparkes i gang den 12. januar med delstatsmesterskapene. Deretter går det slag i slag frem til desember 2014, verken tid til å trekke pusten eller lindre slitasje og småskader. De beste spillerne, som også skal ut i internasjonale oppgjør, må belage seg på mellom 60-80 kamper i 2014.

Mens arbeidstakere i Brasil har lovfestet 30 dagers sammenhengende ferie, blir landets fotballspillere avspist med langt mindre. Ikke før har de avsluttet sesongen 2013, før oppkjøret til 2014 begynner. Det betyr at spillerne bare får noen ukers sammenhengende ferie. Nå vil opprørerne har samtaler med presidenten i CBF, Jose Maria Marin( 82), som ikke er kjent for å vise særlig interesse for spillernes ve og vel. Men som mer enn gjerne stiller opp når nye sponsorer signerer kontrakter med CBF og det brasilianske landslaget.

Jose Maria Marin ble ikke valgt til stillingen, men utpekt av den forrige presidenten, Ricardo Teixeira, som måtte si fra seg vervet i 2012 etter omfattende korrupsjonsavsløringer. Han tok med seg familien og stakk av til en av sine eiendommer i Miami, USA. Siden CBF er en privat organisasjon kan ikke myndighetene gjøre noe som helst. Dermed kan den gamle og reaksjonære Marin, som under juntatiden(1964-85) aktivt støttet generalene, fortsette å styre forbundet.

Idrettsminister Aldo Rebelo og Romario støtter begge oppropet ”Sunn Fornuft F.C” Den gamle måltyven Romario, men 1002 mål, er i dag en kjent og respektert politiker i Kongressen. Han har aldri lagt skjul på hva han mener om CBF, og han sparer heller ikke på kruttet: – CBF og Jose Maria Marin er ikke interessert i spillerne. Han tenker bare på å fylle kassa med penger, skriver Romario på facebook.

Jeg blir svett og sliten bare av å se på kampoppsettet, og husker godt intervjuet jeg gjorde med Zico tilbake i januar 1983 i Rio. Den gang var Zico folkehelt, og ennå regnes han som den største av de største idolene i Flamengo. På spørsmålet hvorfor Brasil tapte mot Italia under VM i Spania året før, svarte han kontant: – Vi spiller for mange kamper i Brasil, og får verken tid til hvile eller til restitusjon. Dermed møter vi ofte slitne til landskampene.

Det sa Zico for 30 år siden. Og endelig har spillerne våknet og setter makt bak kravet om en mer human terminliste. Brød og sirkus ja, men spillerne anno 2013 finner seg ikke lenger i å fratas normale demokratiske goder som en lenge etterlengtet ferie.

Brasil -en VM kandidat

Endelig. Etter 13 års vandring, om ikke i ørkenen, så i ørska, har endelig Brasil et landslag som igjen kan vinne et VM. Som Brasil gjorde i 2002, og som det i suveren stil gjorde i juni, da laget vant Konføderasjonscupen og rundspilte Spania i finalen. En sak er å spille mot et ”dannet” spansk lag, men hva med et hardtspillende lag? Brasils trener, Felipao, har fått svaret han ønsket seg, og det i privatlandskampen mot Portugal i Boston for en uke siden. De brasilianske spillerne vek ikke tilbake for det røffe spillet Portugal vartet opp med de første 45 minuttene, snarer tvert imot. Brasil svarte, uten å bli provosert, eller som Felipao uttrykte seg etter kampen: – Jeg fikk svaret jeg ønsket meg. Ikke bare vant vi 3-1, men vi svarte med samme mynt. Vi kan spille like tøff fotball som de beste europeiske lagene.

Men Felipao fikk flere svar, og gledelige sådan. Før de to privatlandskampene mot  Australia ( 6-0) og Portugal, meldte fem faste spillere avbud grunnet skader: Fred, Hulk, Oscar, Daniel Alves og Marcelo. Inn på laget kom Ramires, Maicon, Bernard, Jo og Maxwell, som alle spilte overbevisende, noe som betyr at Brasil har en solid stall med unge, raske og sultne spillere. Alle vil de kvalifisere seg til den endelige troppen som skal tas ut til VM og som vil telle 23 spillere. Felipao har gjort det klart at tre til fire allerede er klare, som keeper Julio Cesar, kapteinen Thiago Silva, stopper kollega Davids Lutz, og selvsagt juvelen Neymar.

I løpet av Konføderasjonscupen og de to privatlandskampene har Neymar dokumentert en stabilitet og et nivå som bare kan sammenlignes med Messi og Ronaldo. Neymar er blitt mer voksen etter at han flyttet fra Santos til Barcelona. Han lar seg ikke provosere, han stuper ikke for det minste dytt, og han er mer fokusert på spillet enn noensinne. Hvorfor? Jo, han har vært gjennom en terapi, hvor han har studert flere videoer av seg selv, både som dårlig skuespiller og som provokatør. Neymar sier selv at samtaler med trener, enkelte lagkamerater og ikke minst studiene av videoene har lært ham at det ikke lønner seg å tenne på alle plugger, ei heller å legge seg ned for det minste dytt.

Hva med tidligere storheter som Kaka eller Ronaldinho Gaucho? Neppe, men døren til VM står på gløtt. Dessverre for Kaka så overbeviste han ikke i debuten for Milan, i tillegg ble han igjen skadd og er ute i minst en måned. Ronaldinho Gaucho spiller godt på Atletico MG, men derfra til landslaget er en lang vei. Han har fått sine sjanser under Felipao, men uten å overbevise.

Brasil har endelig fått frem et landslag med profiler og spillestil. Teknikk parret med hurtighet, sikkert forsvarsspill og et variert offensiv repetoar. Det kan laget mye takke trener Felipao for, men også Mano Menezes som fikk sparken i november 2012. Han begynte jobben, men Felipao har finpusset den. Han er en mester i å motivere, støtte og plukker ut de riktige spillerne.

 

 

Slåss mot ballen

Det er trist. I tillegg er det kjedelig å se laget spille fotball, eller mangel på fotball, er vel riktig å si. Brasils flaggskip, Flamengo i Rio, er bare en skygge av seg selv. Ja, knapt nok det. Laget som har fostret store navn, som Zico, Bebeto, Junior, og hvor Romario og andre nasjonale ikoner har akslet den røde og svarte trøyen, befinner seg i bunnen av den berømte brønnen.

Etter at 19 kamper og halvspilt serie er unnagjort, har laget sanket lusne 22 poeng, bare fire poeng ned til den forhatte streken som eventuelt vil sende laget ned i 2 divisjon. I dag er Flamengo, sammen med Santos, Sao Paulo, Internacional og Cruzeiro, de eneste lagene som ikke har spilt i 2. divisjon. Flamengo, som har 40 millioner fans, har i dag ikke en eneste kjent spiller på laget foruten backen Leonardo Moura, som i 2008 fikk med seg en landskamp for Brasil.

Den mest kjente for øyeblikket  er trener Mano Menezes, som fikk sparken som Brasils landslagstrener i november 2012, etter en mislykket OL turnering. Denne sindige, dannede og normalt sett rolige trener, både på og utenfor banen, er også en skygge av seg selv. I går da laget møtte serieleder Cruzeiro i Belo Horizonte, og tapte 1-0, danset denne sindige herremann en form for krigsdans, både innenfor og utenfor det lovlig markerte området, hvor treneren kan bevege seg. Ikke bare danset, han hoppet opp og ned, fektet med armene, kjeftet på dommeren, skjelte ut linjemenn og sendte ulme blikk mot et entusiastisk hjemmepublikum.

I rettferdighetens navn så har Mano Menezes gjort det som er mulig med en gjeng udyktige spillere. Da han sa ja til jobben i juni, og gikk ned i lønn, fikk han to garantier: At han skulle få lønna utbetalt hver måned, en selvfølge for de fleste, men ikke for spillere i Flamengo. I tillegg skulle ledelsen hente inn et par store navn. Om Mano får lønna si, vet jeg ikke. Men store navn har han iallfall ikke fått av ledelsen.

Her finnes Nixon, Carlos Eduardo, Bruninho, for å nevne noen spillere, som alle slåss mer mot ballen enn motstanderne. Eller en Hernane, som enten scorer mål eller ikke gjør noe, som i går. Ustabilitet i alle ledd, og verre, en ledelse som ikke bryr seg nevneverdig om fotball. Flamengo sliter med en gjeld på over 2 milliarder kroner, laget mangler et skikkelig treningsanlegg, de leier seg inn på Maracana med en heller dårlig avtale.

Og i forrige uke klarte ledelsen det kunsstykke å nekte Bebeto(49), som scoret målet mot Norge under VM i Frankrike i 1998, adgang til Flamengos trening. Jeg har truffet Bebeto flere ganger på treningsfeltet til Flamengo i Gavea, hvor han har fulgt sønnens Mattheus, som i 2012 ble sett på som en kommende stjerne i klubben. Etter et uheldig forsøk på å selge ham til Juventus i Italia i 2012, ble Mattheus straffet og mistet status som a-spiller. For øyeblikket trener han med Flamengos juniorspillere. Bebeto er lokalpolitiker og VM ambassadør sammen med Amarildo, Carlos Alberto Torres, Ronaldo, Mario Zagallo og Marta.

Deco legger opp

 

Det var et trist syn. Ikke et verdig farvel for en av de store internasjonale spillerne, som forrige onsdag hinket ut av stadion etter kampen mellom Fluminense og Gremio, oppløst i tårer og med synlige smerter. Deco, eller Anderseon Luis de Souza, som han er døpt fyller 36 år i dag. I går kom en kort meldingen om at han legger fotballskoa på hylla, etter et langt og suksessrikt liv som spiller for Porto, Barcelona, Chelsea og Rio klubben Fluminense: – Kroppen tåler ikke mer – det er slutt, var den korte meldingen fra Deco.

Jeg har alltid vært en stor beundrer av Deco – både på som utenfor banen. Første gang jeg så ham, eller ble oppmerksom på ham, var da Deco ledet det portugisiske laget Porto til seier i Champion League finalen i 2003/2004. Hans lette og elegante spillestil, enkle berøringer med ballen, et utrolig overblikk, pasningssterk og ikke å forglemme hans mange utsøkte frispark som resulterte i mål. Mange mål for hans respektive klubber.

Deco forlot banen oppløst i tårer. Hans siste kamp for Fluminense ble ikke slik han gjerne selv skulle ha avsluttet en suksessrik karriere, som begynte i Sao Paulo klubben Corinthians i 1996. Fluminense hadde gjort sine tre bytter, og dermed ble en skaddet Deco gående ute på banen til dommeren blåste av. Jeg så kampen på tv og nærbildene viste hvordan han beit tenna sammen i smerter, mens tårene trillet ned kinnet. Ifølge keeper Diego Cavalieri var det en amper stemning i garderoben etter kampen. Alle visste de at dette antagelig var Deco, eller maestro, som han kalles, siste kamp. Og at det ikke var slik Fluminense hadde planlagt hans avskjed – den som Deco varslet skulle komme etter VM neste år.

Jeg har møtt Deco et par ganger. Gjort intervjuer med ham for TV2. Han har i motsetning til mange andre stjerner, ingen nykker. Han er likefrem, veltalende, reflektert og så har han et stort sosialt hjerte, som banker for senteret han har bygget opp – Deco 21. Et senter for fattige og vanskeligstilte barn i Sao Bernando do Campo, 100 km utenfor Sao Paulo, hvor han selv vokste opp. Senteret som jeg har besøkt sammen med Deco er topp moderne, med alle mulige tilbud, som IT, sport, musikk, kultur og ernæring. Mer enn 300 elever finner veien til Deco 21 hver eneste dag –fordelt i to puljer. De som kommer kl 0700-1200 og de som kommer kl 13-1700. Her får de mat, senteret har et tiltall høyt utdannede lærerer og pedagoger, og sist med ikke minst, Deco besøker stedet regelmessig.

Jeg ble ikke overrasket over nyheten på hans 36 års dag – men synes det er litt vemodig. Ikke at han legger opp, for det må alle gjøre etter hvert, slik er spillets og naturens lover. Kroppen får nok, og motivasjonen reduseres gradvis i takt med skadene. Da jeg snakket med ham sist for et halvt år siden, var han full av optimisme, og så for seg en suksessrik sesong. Lik den Fluminense opplevde i 2012 da de suverent vant den brasilianske serien: – Jeg legger nok opp etter VM i 2014, og håper å kunne jobbe videre med Fluminense, men da i en annen funksjon, sa han til TV2. La oss håpe siste ord ikke er sagt i sagaen om Deco.

Tilbake i hverdagen

Festen er over, men håpet er tent. Den overbevisende seieren i finalen mot Spania i Konføderasjons Cupen i juni, 3-0,  betyr noe langt mer enn bare en seier. Den gjenskaper troen på landslaget, og ikke minst, den gjenoppretter den brasilianske folkesjelens ære, som måles hvor på Fifas rankingliste landslaget befinner seg.

Nå er den brasilianske fotballen tilbake i hverdagen, og serien er i  full gang. Mano Menezes, som trente landslaget fra 2010 til han fikk sparken i november 2012, har tatt over flaggskipet Flamengo i Rio. Han kom til en klubb som etter seks omganger lå an til nedrykk, som manglet kvalitetsspillere, og som spilte uten struktur og selvtillit. I løpet av et par måneder har Mano Menezes klart å snu skuta, og laget ligger nå midt på tabellen.  Forrige søndag slo Flamengo byrivalen Fluminense 3-2 på Maracana stadion, i en fyrverkeri av en kamp. Flamengo bærer nå preget av Mano Menezes fotballfilosofi – strukturert i alle ledd.

Mens Flamengo, landets mest populære lag, har klart å komme seg velberget på land, synker en annen storhet Sao Paulo lenger og lenger ned i gjørma. Laget har syv tap, tre uavgjorte og to seire og ligger nest sist med ni fattige poeng. Laget har aldri tidligere høstet så få poeng etter 12 kamper, og skal en tro statistikk og historikk, så skal laget rykke ned. Nå viser det seg også at det er gnisninger blant spillerne, og det har vært krangel og politisk kamp innen topp ledelsen. Om ikke det var nok så har klubbens hovedsponsor varslet at kontrakten, årlig verdt 68 millioner kroner, må avsluttes da selskapet har lidd massive tap. Kort sagt, selskapet har ikke råd til å fortsette å sponse Sao Paulo. I sum kan det virke nærmest håpløst å komme seg ut av det som minner mer og mer om kvikksand. Uansett hvilke trekk laget gjør, så synker det enda lengre ned.  Men jeg tror, og det taler klubbens historie for, at Sao Paulo vil reise seg og komme seg helskinnet gjennom årets serie.

Aldri tidligere har det vært så mage utlendinger i den brasilianske førstedivisjonen som teller 20 lag. Til sammen finnes det 42 spillere fra 14 nasjoner, som spiller på 17 lag. Det kommer 17 spillere fra Argentina og seks fra Uruguay. Og en fra Nederland, nemlig Seedorf (38) som spiller i Botafogo i Rio. Til tross for alderen, er Seedorf ikke bare en av seriens beste spillere, men han har løftet Botafogo opp et hakk, og for øyeblikket ligget laget på topp av tabellen sammen med Cruzeiro fra Belo Horizonte. Seedorf er ikke bare viktig på banen, men like mye utenfor. Han har vist seg å være en inspirasjonskilde for lagets mange unge og talentfulle spillere. Han opptrer eksemplarisk, hyggelig og imøtekommende, og hver kamp er like viktig for ham. Som det å møte America foran 850 betalende tilskuere, på en tørr og humpede bane,  i Rio mesterskapet. Det skaper respekt.

Diego Forlan, som ble kåret til 2010 VMs beste spiller, gjør det godt i Internacional i Porto Alegre helt sør i landet. Han begynte beskjedent i fjor, men har blomstret for fullt i år og bøttet inn med mål. En annen spiller, kanskje mest kjent fordi han er svogeren til Messi, er argentinerne Maxi Biancucchi. Han spiller i Vitoria og er en av toppscorerne så langt i sesongen.

Ellers er det spillere fra Kina, Angola, Spania, USA, Paraguay, Colombia, Chile, Peru, Bolivia, Venezuela og Ecuador. Dessverre har serien mistet sin absolutt beste og mest attraktive spiller, Neymar. Men det finnes mange unge spillere som banker på og som vil frem. Og da er brasiliansk 1.divisjon et utmerket utstillingsvindu for europeiske storklubber. For ennå lokker Europa de mange talentene som finnes i Brasil.