Tiden er nå, Tottenham!

Sønnen min er mer opptatt av jul og bursdager enn jeg er. Han er tross alt barn, jeg er voksen. Men det er også naturlig at denne gleden over gaver (hvis det er det man forbinder med jula…) erstattes av andre ting. Og julen, for en del av oss voksne, har nå blitt flyttet til sommeren, til det som på godt norsk kalles Silly Season.

 

Og det smitter over på sønnen min. Han kom løpende ut i hagen her en dag og sa: ”Manchester United har lyst å kjøpe Gareth Bale!” Det var dyp og ekte fortvilelse å lese i ansiktet hans. Jeg har alltid vært Tottenham-supporter og har styrt ham, må jeg innrømme, mot det samme . (Man skal selvsagt ikke presse barn til noe som helst, men når jeg kjøper fotballdrakt til ham eller en ball, så er det fort et Tottenham-merke der. Det ble Tottenham Juniors og ikke Chelsea eller City…)

 

Jeg sjekket selvsagt Bale-saken umiddelbart. Og ganske riktig, United hadde lagt inn et bud. Sommeren som hadde startet så lovende, var nå full av mørke skyer.

 

Et salg av Bale vil være katastrofalt for Tottenham. Kanskje den enkeltspilleren som, ved siden av Messi, var mest avgjørende for sitt lag. Hadde Tottenham vært uten ham i 2012-2013 ville laget fort ha havnet bak begge lagene fra Liverpool og kanskje ned mot midten av tabellen, omtrent på nivå med Norwich. Så avgjørende var Bale.

 

Han er også en spiller som gjør det vanskelig å bedømme Andre Villas-Boas’ karriere som Tottenham-manager. Villas-Boas har blitt et av de heteste navnene blant managere. Han ble nevnt da PSG skulle ansette ny og også i disse dager etter den tragiske nyheten om at Vilanova må trekke seg i Barcelona. Men hvor god jobb har egentlig Villas-Boas gjort? Uansett hvordan man vrir og vender på det, laget kom én plass høyere året før med Redknapp som sjef.

 

Men Redknapp hadde spillere som Modric og Van der Vaart vil mange innskyte. Ja, men han hadde ikke Vertonghen, Lloris eller Dembélé. Og Bale har blitt et år eldre og enda bedre. Dette siste jeg sier her kan også plukkes fra hverandre. For kanskje er det Villas-Boas’ fortjeneste at disse fire siste har tatt så store steg fremover. Det er vanskelig å konkludere vedrørende Villas-Boas ennå, og det er nettopp det som skjer nå, dette overgangsvinduet og utviklingen av laget frem mot jul som blir viktig. Det er nå man vil se hvor dyktig han er, for det er nå Tottenham må ta steget skal de være med å kjempe om titler.

 

Manchester City har vist at de mener alvor. De kvittet seg med Manchini og hentet Pellegrini, noe som virker som en kvalitetsheving. Laget har også hentet spillere for drøyt 800 millioner kroner. City er foreløpig den største favoritten til seriegull. Men også Manchester United, Chelsea og Arsenal rasler med sablene. Det er mange som mener alvor, også Liverpool ulmer i bakgrunnen. Det begynner å haste, Tottenham.

 

Sommeren begynte som sagt bra. Paulinho-kjøpet var helt ideelt. Dette er en overgang à la Vertonghen, en klassespiller, i sin aller beste alder. Paulinho er 25, som Vertonghen var da han kom. Man forventer at Paulinho vil gå rett inn på laget og være en av de beste midtbanespillerne i Premier League. Dette gjør at Tottenham for øyeblikket har tre sentrale midtbanespillere i verdensklasse. Brasil er kanskje den største favoritten til VM i 2014, og det kan faktisk tenkes at den sentrale midtbanen utgjøres av to Tottenham-spillere, da en skadefri Sandro vil være vanskelig å komme utenom for Luiz Scolari.

 

Men her ligger også det alltid fortvilende med Tottenham. De kan ha tre sentrale midtbanespillere i verdensklasse (brassene pluss Dembélé), men mangler kanter. Hvis Bale fortsetter, slik han må gjøre, i en mer sentral rolle, da har Tottenham kun Lennon og det er ikke nok. Derfor var dagens nyhet, om at Nacer Chadli var klar, svært gledelig. Spilleren fra Twente kan løse krisen på venstrekant hos Tottenham, der eksempelvis Gylfi Sigurdsson har vikariert med varierende hell. Chadli holder også en god alder (23), er etablert i troppen og på laget til Belgia, et lag som er outsider til VM-tittelen neste år. Belgia har ikke vært på dette nivået siden 1986, da de kom til semifinale. Tottenham har dessuten hatt stort hell med sine to siste belgiske signeringer (Vertonghen og Dembélé) så det er egentlig bare å håpe at klubben fortsetter på dette sporet. Kanskje ligger nøkkelen i å hente Benteke (eller Lukaku som jeg fremdeles drømmer om å se i Tottenham-drakta, og som kanskje blir enda mer aktuelt om Rooney skulle velge Chelsea…) at det begynner å bli så mange belgiske spillere i klubben som kjenner hverandre.

 

Men dette med Benteke/Lukaku er det virkelig viktige. En Tottenham-offensiv kan ikke i 2013-2014 bli ledet av Adebayor eller Defoe. Det holder bare ikke. Ny spiss er avgjørende. Alternativt kan man prøve å bruke Bale som en slags falsk nummer 9. Bale i en helt fri rolle, som slipper seg ned for å hente ball, med Chadli og Lennon på kantene og en trio Paulinho, Sandro og Dembélé kan fungere. Men kanskje ikke over en hel sesong. Derfor vil en ny spiss gi en ekstra dimensjon hos Tottenham. En kraftspiss  som Benteke/Lukaku foran Bale er meget interessant, men det virker jo også som om Benteke tviler litt selv på hva han vil og jeg håper at Tottenham ikke kaster bort for mye tid på ham. De må bevege seg til nestemann på lista.

 

Forsvaret og keeper er også nesten godt nok. Jeg ser at Villas-Boas tviler på Assou-Ekotto, og kanskje får Danny Rose sitt gjennombrudd, men har han potensial til å bli bedre enn Assou-Ekotto? En som i alle fall ikke har det er Kyle Naughton, en svært ordinær back. Forhåpentligvis fortsetter Tottenham med Assou-Ekotto, som på sitt beste er en toppspiller. Det samme er Lloris, Walker og Vertonghen. Ingen av disse tre siste er det vits å vurdere å erstatte. Men midtstopper nummer to er ikke god nok. Det vil si, Kaboul er det, men hvordan er han etter sin langvarige skade? Er Kaboul i toppform, så er ikke dette noe tema. Da kan Tottenham spille med Vertonghen og Kaboul og ha kanskje Premier Leagues beste stopperpar. Men steget ned til nestemann er for stort. Dawson og Caulker er svært begrenset i sitt spill. Dawson kan ikke beregne innlegg og Caulker kan ikke forsvare seg mot kjappe driblere. Begge to er ok, men de koster også poeng. Klare punkter der Tottenham kan forbedre seg, hvis man tenker seriegull.

 

Spennende blir det også å se sesong to til Sigurdsson, Dempsey og Holtby. Alle tre er spillere jeg har kritisert tidligere på denne bloggen. Litt som med Dawson og Caulker er de ikke helt i toppklasse. Spesielt har jeg problemer med å finne ut av hva Holtby er god på. Mange hevder at han vil komme nå etter å ha blitt ”integrert” i troppen, men var ikke prestasjonene hans litt vel langt under pari denne våren? Mistanken er at Holtby rett og slett er et feilkjøp. Dempsey kritiserte jeg fordi Tottenham brukte mye midler (overgangssum og lønn) på en gammel angrepsspiller. Dempsey har kvaliteter, han kan score mål, men det blir ikke stabilt godt, og det ligger i alle fall ingen investeringsmulighet i ham. Gylfi Sigurdsson blir jeg ikke helt enig med selv om. Han kan glimte til, men til nå for sjelden. Likevel, det ligger noe der. Spørsmålet blir vel om han får nok sjanser til å vise seg frem. Han faller fort inn i kategorien innbytter.

 

Midtbanen trenger også en utrenskning. De tre nevnte stjernene Paulinho, Sandro og Dembélé hører ikke hjemme i samme tropp som Parker, Huddlestone og Livermore. Og det hadde vært bra økonomi for Tottenham nå å selge disse siste tre, sammen med Dawson, Naughton og Caulker. Skjønt, i samme slengen, selg Holtby, Adebayor, Demsey Defoe og Townsend også. Alle disse er det mulig å få bra med penger for, for Tottenham har ingen bunnløs pengesekk, slik City eller Chelsea har.

 

Jeg har ofte sett det for meg. At Bale, Sandro og Dembélé blir satt opp på samme lag i tre mot tre, og Huddlestone står der sammen med Adebayor og Holtby, bryter sammen og sier: ”Trener, det er feige lag!”

 

Denne utrenskningen høres voldsomt ut, men øyeblikket for Tottenham er nå. Det kan gå mot en katastrofe, med salg av Bale og forsatt Dawson og Adebayor på laget. Eller det kan skje en liten omveltning, der man selger unna daukjøtt og erstatter det med flere typer som Chadli. Da kan det også bli enda flere positive anmerkninger på den stadig pågående bedømmelsen av Villas-Boas’ tid som Tottenham-manager. Jeg håper han snart vipper meg over fra å tvile, til fullt ut la meg begeistre. Men da må han kjøpe mer!

Torres – toppscorer, men ferdig

 

Det er spesielt to ting som forundrer meg når deg gjelder spisser om dagen. Det ene er at man etter 14 serierunder kan være toppscorer i Tippeligaen med 6 mål, det andre er at folk fremdeles mener det er noe igjen av Fernando Torres.

 

Prøve-VM i Brasil, der Torres ble toppscorer, understreker dette. Hvem som helst, på et visst nivå (som eksempelvis en god Adeccoligaspiss), kunne ha scoret fire mål mot Tahiti som Torres gjorde. Det siste målet kom i 3-0-seieren over Nigeria. Det er i kamper som finalen man ser hvor langt unna Torres er sitt gamle jeg. Alle skryter stopperspillet til Silva og Luiz opp i skyene, og ja, de var gode, men det er sannelig ikke vanskelig mot Torres som det kun er navnet igjen av.

 

Torres hadde i løpet av turneringen et intervju der han hevder at det nå går ok. Han sa at han hadde 23 mål forrige sesong og 5 mål på tre kamper i Prøve-VM. Det er mulig å leke med tall, men det er ikke så bra som Torres hevder heller. Verst er statistikken hans i Premier League. Forrige sesong hadde Torres 8 mål på 36 seriekamper for Chelsea. Et lag som skal kjempe om seriegullet. Det er ikke bra nok i det hele tatt. 1 mål bak Gabriel Agbonlahor, en annen tidligere favoritt av meg, som det også har gått nedover med.

 

For Torres var en av mine virkelig store helter. Fra hans periode i Atletico Madrid til hans første år i Liverpool, da var Torres en av verdens beste og mest komplette spisser. God til å skyte, god til å heade og med en enorm arbeidskapasitet. Som trener er dette spissen man vil ha. Korreksjon: var dette spissen man ville ha.

 

I nattens finale mot Brasil ble det noe totalt hjelpesløst over ham. Og det er uforståelig at Spania velger å satse på ham.

 

Spanias måte å spille på, uten en typisk spiss, er noe av det mest spennende jeg har sett i internasjonal fotball de siste tiårene. Det brøt med alle konvensjoner, og de aller fleste kommentatorer visste ikke helt hvordan de skulle forholde seg til det. Gikk det fem minutter der Spania ikke fikk det til så kom ropene etter en mer ”vanlig” spiss. Men det å ha en type à la Fabregas på topp var noe så nytt, så overraskende og så passende dette spanske mannskapet at laget gikk fra seier til seier. Dobbelt regjerende europamester, regjerende verdensmester. Men så vil man altså av en eller annen grunn kaste inn denne Torres igjen. Spissen som tydeligvis er ferdig.

 

Never change a winning team. Ei heller et vinnerformular. Dette er gamle jungelord innen fotballen, men det er sannheter med store modifikasjoner. Lag og spillere må hele tiden utvikle seg for å være i forkant av de andre, for å holde seg på topp. Det er ikke tvil om at Bayeren Münchens dominans denne sesongen for alvor har sådd sterk tvil hos en del av de andre topplagene i Europa. Alle pusher nå for å ta igjen Bayern, og Bayern er nødt til å videreutvikle seg for å fortsette på topp. Det samme gjelder Spania. Men det å bruke Torres, som en mer klassisk spiss, det er heller et stort steg tilbake for laget som har dominert landslagsfotballen de siste årene.

 

Alle lag jakter den stabile målscoreren. Han som scorer over tjue mål i året. Han som kommer opp i 0,7- 0,8 i snitt (scoringer per kamp). Messis 1,44 i La Liga denne sesongen er usaklig høyt, og understreker hans posisjon som tidenes beste fotballspiller. Man kan ikke forvente at noen skal ligge så høyt, men likevel, se på snittet på toppscorerne i de andre store turneringene: van Persie i England – 0,68. Lewandowski Tyskland 0,77. Cavani Italia – 0,85. Zlatan Frankrike – 0,88. Det blir et stykke ned til Norge der kun Gytkjær på 0,55 er over 0,5 i snitt. Men enda lengre ned til Torres og hans 0,22.

 

Det må jobbes med spisser over tid i Norge for å få frem skikkelige målscorere. Dette er en total mangelvare i norsk fotball for tiden. Fjorårets toppscorere, Ondrasek og Kovacs, hadde kun 14 scoringer. Og man må tilbake til 2007, da Helstad scoret 22 for å finne sist en spiller nådde det magiske 20-tallet.

 

Hva med Chelsea? Hva skal Mourinho gjøre nå da han skal skape et nytt vinnerlag? Løsningen ligger ikke i å ha Torres som spiss. Chelsea-laget skriker etter en skikkelig spiss. Og det blir spennende å følge Mourinhos bevegelser på transfermarkedet de neste ukene.

 

Da han kom til Chelsea første gang var han nærmest genial når det gjaldt kjøp av spillere. Han jaktet modne, men sultne klassespillere. Som Cech, Carvalho og Drogba. Mot slutten gikk det dårligere da han hentet (mot sin vilje?) Sjevtsjenko og Ballack. Men også i Real Madrid har han gjort noen kjøp som ikke har imponert. Var det nødvendig å hente Modric og bruke ham mest som innbytter? Hvorfor hente Coentrao når Marcelo er bedre? Både Modric og Coentrao var svært dyre. Og hva var vitsen med å sette en av verdens beste keepere, Casillas, ut for Lopez som ikke er like god? Har Mourinho mistet noe av sin magiske touch eller vil han igjen lage et vinnerlag av Chelsea?

 

Uansett, hvis Mourinho ikke skifter ut Torres på spiss vil Chelsea fort miste statusen som Londons beste lag, og de vil i alle fall ikke nærme seg noen ligatittel.

 

 

Kristiansund – fra talenter til lag?

Du var heldig hvis du ble født i Kristiansund mellom 1966 og 1975. Hvis du da, som jeg, ville bli fotballspiller. Ole Gunnar Solskjær, Øyvind Leonhardsen og Trond Andersen ble de mest kjente, men det kom også mengder av andre gode Tippeligaspillere som André Flem, Ole Erik Stavrum, Jan Erlend Kruse og mange flere.

Ved siden av tiåret 66-75, da så mange toppspillere ble født, har det dukket opp en og annen storspiller i andre perioder også. Anders Giske ble Bundesliga-proff etter å ha gått gradene i Goma og spilt på A-laget til Kristiansund Fotballklubb. For KFK spilte også Magnar Isaksen, en annen legendarisk fotballspiller fra den lille byen på Nordvestlandet. Isaksen scoret begge målene da Norge slo Tyskland i Berlin-OL i 1936 foran Adolf Hitler, etter sigende Hitlers første og siste fotballkamp. Føreren skal for øvrig ha blitt så rasende etterpå da han feilaktig antok at Isaksen var jøde.

Men de aller fleste kom fra klubben Clausenengen, som førte en intens kamp om hegemoniet i byen mot Kristiansund Fotballklubb.

Clausenengen nådde sine største høyder på begynnelsen av 70-tallet da laget var et godt førstedivisjonslag (nåværende Adeccoliga, heretter kalt nivå 2.). I 1989 og 1999, var klubben igjen oppe, men kun for å rykke rett ned igjen.

Kristiansund Fotballklubb står for den største bragden i byen da de hadde en sesong i Hovedserien (nivå 1) i 1950-51. I nyere tid har Kristiansund Fotballklubb også hatt kortvarige besøk på nivå 2, men i 1991 rykket laget ned derfra for siste gang. En stadig skifting mellom 2. og 3. divisjon ble tilværelsen de neste årene helt Kristiansund Fotballklubb rykket ned til 3. divisjon for godt. For selv om Clausenengen også rykket ned, så var det slutt på den historiske rivaliseringen mellom klubbene. Sterke krefter hadde startet å diskutere samarbeid.

Det hadde tidligere vært en rekke klubber som slåss om sponsormidler, spillere og publikum. Ved siden av Clausenengen og Kristiansund Fotballklubb hadde byen med sine drøyt 17 000 innbyggere også Braatt, Dahle, Goma og Nordlandet. Det gikk ikke lenger. Skulle man oppnå noe som helst, måtte man samle seg om et fotballag. I 2003 ble derfor Kristiansund Ballklubb stiftet.

Erik Brakstad, den tidligere Molde-treneren med blant annet Champions League på CVen, ble klubbens første trener, Geir Midtsian ble hentet fra Oslo og stabiliserte klubben som en god 2. divisjonsklubb, med seier over Rosenborg i cupen i 2008 som høydepunkt. Så kom Geir Bakke i 2012, og han førte klubben til opprykk. For første gang var samarbeidsklubben Kristiansund Ballklubb klar for nivå 2.

Per dags dato ligger Kristiansund Ballklubb på kvalikplass til Tippeligaen. (Jeg vet de en kort periode lå an til direkte opprykk, men dette var tidlig i sesongen før tabellen hadde satt seg på noen måte.)

Jeg var en av drøye 400 tilskuere som tok turen til Strømmen stadion i går ettermiddag for å studere laget. Det ble en av de dagene der man irriterer seg over sola. Man glemmer fort hvor lang vinteren er når man på fotballkamp må myse. Men det vi så var en kamp mellom to lag der kvalitetsforskjellen ble betydelig. Kristiansund var fra start til slutt bedre enn Strømmen.

Kristiansund gikk ut i en noe smal 4-3-3, der Jan Tømmernes og Tor Erik Torske truet bakrom, mens Jean Alassane Mendy skulle være spillbar i mellomrommet. Dette var nære på å lykkes ved flere anledninger, men når det gjaldt gjennomløp var i første omgang Strømmen like nær ved å lykkes. Den største kvalitetsforskjellen i denne omgangen lå på dødball. Strømmen var ikke i nærheten av å være farlig i duellspillet, mens Kristiansund absolutt burde ha satt et par av sine store sjanser. Spesielt hadde Mendy en enorm sjanse fra tre-fire meter.

Mendy er en spiller det er verdt å studere nærmere, men han har ikke dominert for Kristiansund, slik man skulle forvente. Mendy, som var strålende i fjor for Elverum, har slitt med skader for Kristiansund. Likevel aner man at det ligger noe uforløst der.

Ved pause gjorde trener Bakke et fornuftig grep. Han satte inn Mahmoud El Haj. El Haj som kunne ha blitt, og fremdeles er ung nok til å bli en god Tippeliga-spiller. Jeg så ham en rekke ganger for Moss og El Haj har ikke helt slått ut i full blomst. Men da han kom inn i går, tok han tak i kampen og tilførte styrke og aggressivitet i angrepsspillet. Nå hadde ikke Torske som gikk ut, vært noe dårligere enn de andre, men det trengtes en endring i Kristiansunds offensiv. El Hajs inntreden gjorde også at den talentfulle svenske midtbanespilleren, Liridon Kaludra våknet og det ble med ett en fungerende dynamikk på midten. Roger Risholt, med en rekke nordiske klubber på CVen og det store, lokale talentet Andreas Rødsand fikk mer hjelp på midten og kunne dermed slippe seg løs. Dette førte til flere flotte kombinasjoner der Risholt spilte Rødsand i gjennom.

Forsvaret manglet en av sine mest stabile brikker. Tommy Edvardsen har lagt beslag på høyrebacken, men måtte stå over denne kampen. Olivier N`Siabamfumu spilte derfor på en uvant høyreback, men løste alle defensive utfordringer sammen med den dyktige, høyre midtstopperen, Christophe Psychè. At venstreback Paul Addo skulle bli kåret til dagens Strømmenspiller, hadde nemlig ingenting med hans offensive bidrag å gjøre. Addo fikk nok mye kreditt for at han hindret Mendy i å gjøre 1-0 før pause.

Det som kom av sjanser/gjennomløpinger fra Strømmens side kom på motsatt side av N`Siabamfumu og Psychè, da Erlend Sivertsen er en ekstremt offensiv venstreback, og midtstopper Ulvestad ble i perioder litt vel alene. Likevel var det denne viljen til å sende frem folk, til å dominere spillet som gjorde at Kristiansund etter hvert ble helt overlegne.

Utover i andreomgang dominerte dermed Kristiansund duellspillet i begge bokser og hadde et mye bedre pasningsspill. Målene måtte komme. 1-0 på corner, da Psychè ble altfor sterk. 2-0 etter litt klabb og babb inne i feltet etter nok en dødball og Tømmernes viste frem sine goalgetteregenskaper. Og balansen på midtbanen, som gjorde at Rødsand fikk slippe seg løs, kom stadig oftere til syne. Han banket inn 3-0, utagbart bak den gode Martin Jørgensen i Strømmen-målet. Hadde det ikke vært for Jørgensen ville seieren blitt en god del større. Han hadde blant annet særdeles kvalifiserte redninger mot Mendy og Rødsand, og til sammenligning var det en svært så arbeidsløs Berntsen i motsatt ende som stort sett fikk tilbakespill å forholde seg til.

Kristiansund møter fra nå av og ut juli lag som Ham Kam, Stabæk, Ranheim og Fredrikstad. Oppgjør som for alvor vil vise om laget er å regne med i kampen om Tippeliga 2014, selv om målet nok først og fremst er å sikre plassen i divisjonen.

I dagens fotball, der få av konkurrentene har noe særlig økonomiske midler, kan en spiller eller to til gjøre at Kristiansund kjemper hele veien inn. Det er ingen opplagte opprykkslag i årets Adeccoliga. Fjorårets nedrykkslag, som tradisjonelt blir favoritter til opprykk, Stabæk og Fredrikstad, er ikke noe bedre enn de andre. Og da er kampen om opprykk og kvalikplasser vidåpen.

Dessuten gjelder det å gripe sjansen i fotball. Det er ikke alltid lett å bygge stein på stein. Se for eksempel på Ull/Kisa. For et drøyt halvår siden spilte de siste kvalikkamp om opprykk til Tippeligaen. Det kommer de ikke til å gjøre til høsten igjen … På samme måte kan det tenkes at det for Kristiansund er NÅ muligheten er der. Skjønt, jeg forstår også godt hvis målet fremdeles vil være å holde plassen. Adeccoligaen er et hyggeligere sted enn både 2. divisjon og en desidert sisteplass i Tippeligaen hvis man ikke har råd til å rykke opp.

Tidligere ville store talenter som Andreas Rødsand og Erlend Sivertsen ha forsvunnet til Tippeligaen og ført videre Kristiansunds stolte tradisjon som talentutvikler. Kanskje kan den tradisjonen, å produsere Tippeliga-spillere, brytes på den eneste positive måten, nemlig gjennom å heller produsere Tippeliga-lag. Det er kanskje for tidlig, men fortsetter Kristiansund som klubb den positive utviklingen kan nemlig Tippeligaen snart inneholde nok en debutant.

 

 

 

 

 

 

 

Per Nielsen

 

Denne helgen var jeg i Danmark for å lansere min fotballkrim, Golden Boys. En annen fotballbok figurerte på bestselgerlistene, en biografi om Brøndbys Per Nielsen.

 

Zlatan-biografien gjorde mye for leselysten til yngre fotballinteresserte og også for fotballinteressen til eldre leseinteresserte. Sjelden har vel noe så smalt, som en bok om en fotballspiller fra Malmö, truffet så bredt. Zlatan er kul, Zlatan er (ved siden av Michael Laudrup) den største verdensstjerne innen fotball som Norden har fostret, Zlatan er larger than life. Per Nielsen er litt mer som deg og meg, kanskje.

 

Per Nielsen var midtstopper på Brøndby. Han ble i klubben i 32 år, fikk over 500 A-lagskamper og boken blir derfor også en slags biografi om den danske storklubben. Norske fotballpersonligheter som Åge Hareide, Dan Eggen og Roger Helland spiller viktige bi- og hovedroller i denne fascinerende historien om en klubb som når store høyder og så faller hardt igjen.

 

Faller gjør også Per Nielsen. Boken starter med at Nielsen låser seg inne på rommet sitt og blir der i to år. Han spiser pizza og potetgull, huset renner over av tomme esker og poser som han bare ikke orker å rydde vekk. Per Nielsen klarer ikke å innse at fotballkarrieren ubønnhørlig er slutt.

 

Boken gir leseren en spennende innsikt i fotballens, for de fleste, ukjente sider. Som hvor truende det er å passere det legendariske skiltet som sier: ”This is Anfield” når man skal ut og møte Liverpool. Enkelt, men dog så fryktelig skremmende for litt skjelvende, nordiske fotballbein vant til helt andre motstandere. Som da Per Nielsen tar tigerbalsam på fingrene og stikker i øynene på en motstander. Eller som da han kjører den sjeldne kombinasjonen av å først brenne en FCK-drakt og så slukke brannen ved å urinere på den. Er noe av dette å anbefale? Drar jeg frem dette for at unge spillere skal lære? Selvsagt ikke. Det er en grense for hva man skal gjøre for å vinne, men man forventer også ærlighet i en biografi, og Per Nielsen gjør seg troverdig ved å dra frem slikt. Det gjør at vi tror på ham da han forteller om et kampfiksingsforsøk de sa nei til, og vi kjenner smerten som gjør at han til stadighet må sette sprøyter for å spille kamper.

 

I Brøndby var det til alt overmål formann Per Bjerregaard som satte disse sprøytene. Bjerregaard var heldigvis lege, men det sier også litt om hvor liten en organisasjon kan være selv i en stor klubb, og også hvor sårbar. (Nielsen forteller for øvrig veldig morsomt om da Bjerregaard en gang treffer galt og lammer en nerve. Dette gjør at beinet svikter mens han prøver å løpe i en superligakamp. Det kan ikke være enkelt å spille fotball med et bein tatt ut av en Monty Python-sketsj.)

 

Kanskje er det denne skjøre strukturen som gjør at da Bjerregaard ble syk så ble hele klubben rammet. Brøndby, som i en årrekke var Danmarks, og kanskje også Nordens, ledende fotballklubb, unngikk så vidt nedrykk i år. Det er stor forskjell til det laget som frem til 2006 minst tok sølv, og som regel vant. Det er vanskelig å holde seg på europeisk nivå i en liten liga.

 

Det er herlig å lese om forskjellen mellom legendariske trenere. Som Ebbe Skovdahl, som på mange måter var den som fant opp det moderne Brøndby. Til Åge Hareides periode i klubben, mellom hans suksessfylte tid i Helsingborg og da han tok The Double med Rosenborg. Til Michael Laudrup, som forkastet både Ebbe Skovdahls høytpressende, fysiske 4-4-2 og Åge Hareides videreutviklede norske 4-3-3, og fant sin egen stil, som han i dag har stor suksess med i Swansea (så stor at han kanskje må vekk…). Til Rene Meulensteen, ansett av Fotball-Europa som en av de dyktigste håndverkerne, etter å ha vært blant Alex Fergusons mest betrodde menn. Den beundringen deler ikke Per Nielsen, for å si det mildt. Og det viser hvor forskjellig folk kan bli sett på i fotballens finurlige verden. Helt et sted, en stor, dundrende fiasko og latterliggjort et annet.

 

Til slutt blir det en del hendelser man som leser ikke helt vet hvordan man skal vurdere. Per Nielsen mener at klubben skylder ham penger, han blir i media kraftig tatt for å være en av to spillere som bryter streiken til den danske spillerforeningen i 2004 og hans livsstil er ikke hundre prosent slik den bør være for å bli et idrettslig forbilde. Skal vi like ham, eller ikke? Men interessant er han uansett.

 

Og mest interessante er begynnelsen av boken. Det som da er slutten på hans fotballkarriere. Det at han har ofret alt for å bli best mulig som fotballspiller, og så er det brått og brutalt borte. Boken viser hvor tung en karrierestopp kan være, hvis man ikke har noe annet å falle tilbake på en gamle avisutklipp.

 

Det er vanskelig å se disse sidene av fotballen i en periode der vi alle blir begeistret av ungdommelig pågangsmot i U21-EM i Israel. Det blir litt svartmalende, men da jeg så Tor Ole Skulleruds begeistring i garderoben etter kampen mot England, da lot jeg meg rive med, men jeg så også på spillerne som satt der og tenkte: Kanskje skulle de ha fått seg en kopi av Per Nielsens biografi også?

 

 

 

 

Welcome to the Lillestrøm

 

Det var så vidt over 4 000 mennesker på Åråsen da Lillestrøm tok imot Haugesund. Sønnen min og jeg var blant dem.

 

Lillestrøm har alltid fascinert. Det har vært noe solid over laget. Noe tøft noe. Noe som har gjort at man som motspiller har gruet seg. Man har ikke følt seg velkommen.

 

Jeg har akkurat gitt ut bok. Den heter En sommer med fotball, og handler om det å se fotball sammen med sønnen min på 5 år. Det er for meg, som gammel fotballspiller, fint å dele fotballinteressen med ham. Og introdusere ham med spennende sider av verdens vakreste spill.

 

Det gir forventning å møte den store, svarte veggen med den gule kanarifuglen på, så parkere i sentrum og deretter rusle opp gjennom Alexander Kiellands gate med vaiende flagg ut fra hver eneste veranda, fra hver eneste lyktestolpe.

 

Det var flagg, men i går gikk vi nesten alene.

 

I billettluka var bare én mann foran oss. Han kjøpte enkeltbillett. Vi kjøpte bak mål, gikk mot felt R og forbi en kiosk der mannen bak disken ropte på oss. I sin ensomhet ønsket han desperat kunder.

 

”Har du ikke pølse?” sa sønnen min etter å ha vurdert utvalget. Resignert pekte mannen på en kiosk litt lenger bort. Var det slik med hele LSK? Et lag som litt resignert pekte på noe annet. De der borte har pølser eller de der borte kan vinne, det spilte liksom ikke så stor rolle lenger, virket det som.

 

Vi brydde oss ikke så mye om å lete opp eksakt stolsete. Det var ikke tvingende nødvendig. Det var litt som å gå på kino en mandags formiddag. Ut av høyttaleranlegget dundret Guns n’ Roses klassiske Welcome to the Jungle. Alle vi som var tenåringer da den ble utgitt har et forhold til den. Og mange av oss har lenge ventet på et skikkelig album fra Guns n’ Roses igjen. Det er litt slik det må føles å være Lillestrøm-supporter også, og man kan lure på om det er Kanarifansen eller gamle rockere som først blir tilfredsstilt. Ja, Guns n’ Roses kom med albumet Chinese Democrazy og ja, Lillestrøm har fått et par fjerdeplasser, men ingen av dem holder vel det som sine høydepunkt.

 

Det var så glissent. Når man ved kampstart kan lese det som de svartfargete stolsetene staver blant de gule, da vet man at klubben er i trøbbel. Jeg spilte her selv for første gang for nesten nøyaktig 20 år siden. Guns n’ Roses hadde fremdeles Slash på gitar, Use your Illusion-albumene var riktignok blitt et par år gamle, men man trodde fremdeles at gruppa skulle fortsette å produsere på dette nivået. På Åråsen var det 8620 tilskuere, Bjarmann og Bjerkeland spilte stoppere, McManus og Mjelde på topp. Det gjorde vondt å møte Lillestrøm. Da.

 

Nå. Dommer Helgerud satte i gang kampen. Knapt 3 minutter var spilt da Fredrik Stoor slo en glimrende pasning i det såkalte rom-2, altså mellom midtstopper og back hos motstander. I dette rommet var Fredrik Gulbrandsen på løp. (For øvrig baby første gang jeg spilte på Åråsen mot hans far. Faen hvor gammel begynner jeg egentlig å bli?). Nede mot kortlinja ble vinkelen til å skyte for spiss, Gulbrandsen vendte heller lynkjapt ut igjen og fant Bjørn Helge Riise som klistret ballen i nettaket. Et flott mål, et resultat av et godt utført spissløp.

 

Løpet til Gulbrandsen var buet og vekk fra motstander. Lørdag så jeg Rosenborg mot Vålerenga og irriterte meg i store perioder over Nicki Bille Nielsens’ spill. Bille Nielsen har, utenom kampen mot Sarpsborg da han scoret tre mål, slitt med effektiviteten. Årsaken er at han, i motsetning til Gulbrandsen, er mer opptatt av å springe i motstandere enn fra motstandere. Bille Nielsen har en beundringsverdig energi. Han er god i luften. Og disse tingene må han selvsagt foredle videre, men hans løpsmønster må jobbes med skal han bli den toppspissen som Rosenborg forventer.

 

Mot Lillestrøm spilte Alexander Søderlund, en av de i Norge som er flinkest til nettopp å løpe. Men mot Lillestrøm skulle han ikke lykkes. Hans utgangsposisjonen for løp var hver gang den samme. Dette førte til at Stoor enten fulgte ham, eller snakket ham over til Anders Østli ved siden av. Etter hvert gikk Søderlund lei, og i andre omgang sluttet han å prøve. Enten må Søderlund kunne vandre helt fritt, som spiss i en 4-4-2 sammen med Grytkjær. Eller så må han, når det går i stå fra venstre, bytte kant i perioder. Slik det ble på Åråsen ble det altfor lett å lese.

 

Gulbrandsen derimot fortsatte. Han kom nesten alene med keeper da Umaru Bangura satte inn det som må være årets takling i Tippeligaen. Men. Like etter snappet Johan Andersson, som i andre omgang spilte venstreback for Lillestrøm, en gjenbruddspasning og sendte ballen rett i bakrom. Gulbrandsen var igjen på løp, han kontrollerte ballen og forserte seg inn fra venstre. Skuddet fra drøye 20 meter var hardt, men samtidig kontrollert nede i venstre hjørne. Gulbrandsen gjorde det spisser altfor ofte glemmer, han skjøt lavt.

 

Igjen var det lett å sammenligne med Bille Nielsen. Flere ganger i første omgang mot Vålerenga hadde Rosenborg kontringsmuligheter. Ballen ble da slått opp i duell mot den store dansken. Og flere ganger vant han hodeduellen, men ingen hadde rukket å følge etter og han kunne ikke selv gå i bakrom på egen stuss.  Det var her Gulbrandsens løp var smartere. Vekk fra motstander.

 

Vekk fra motstander løp også Daniel Chima Chukwu på lørdag. Hans første scoring for Molde mot Hønefoss var resultat av et perfekt taimet løp i forhold til Magne Simonsens innlegg. Hans andre scoring var også flott, men viser litt av grunnen til at han kun hadde scoret ett mål tidligere i sesongen. Han driblet seg elegant gjennom og satte ballen tilsynelatende kontrollert forbi keeper Clark. Ser man nærmere etter er det et litt slurvete treff på ballen, og mistanken er at ballen like lett kunne ha truffet Clarks ben eller gått utenfor.

 

Etter Molde-Hønefoss og Vålerenga-Rosenborg på lørdag så jeg, som de fleste andre, Bayern München mot Borussia Dortmund. Arjen Robben har siden fått enormt med ros. Robben, som kunne ha avgjort VM-finalen i 2010 mot Spania, som kunne ha avgjort Champions League-finalen mot Chelsea i fjor, kunne lett ha blitt syndebukk også i år. Da han endelig scoret helt på slutten burde han ha stått med hat trick.

 

Tysk dominans er spådd de neste årene i europeisk fotball. Og ja, Bayern München kommer nok til å være blant de 3-4 mest sannsynlige vinnerne i Champions League de neste sesongene også. Er det samme tilfelle med Dortmund? Forsvarsspillet til Dortmund var i store deler en katastrofe. Sjansene som Bayeren kom til var enorme, og enkle. På en dag der Bayern var langt under sitt toppnivå burde de ha avgjort finalen mye tidligere. Tysk dominans? Aldri i verden om Dortmund kommer like langt neste år, med mindre de fundamentalt forbedrer forsvarsspillet.

 

Men Champions League-finalen er på mange måter ”fasiten” for fotball, det beste som finnes for inneværende sesong. Er det da mulig å sammenligne Mandzukic og Lewandowski med Tippeligaens spisser? Selvsagt. Mandzukic imponerer ikke så ofte med sine løp, men han har en meget sterk tilstedeværelse i duellspillet, og så har han lurheten inne i feltet. Måten han frigjør seg på 1-0-scoringen er en måltyv verdig. Likevel er ikke Mandzukic den som imponerer mest på Europas beste lag. Lewandowski er en bedre spiss. Måten han frigjorde seg på inne i feltet i første omgang var ren klasse. (Det samme var Neuers redning.) Det ble hele tiden Lewandowski og Reus som måtte gjøre det for Dortmund og det ble nesten suksess, men til slutt sviktet forsvarsspillet en gang for mye. Robben kom alene og trillet ballen forbi Weidenfeller. Da satt jeg med litt samme følelse som da jeg så Daniel Chima Chukwu score mot Hønefoss. Var dette en kontrollert avslutning, eller var det rett og slett et dårlig treff? Gulbrandsens avslutning var bedre enn både Chukwus og Robbens.

 

Uansett, jeg tror ikke på den spådde totale tyske dominansen. På samme måte som jeg tviler på at Lillestrøm med det første er tilbake i toppen av norsk fotball.

 

Eller?

 

På Åråsen var kampen tidlig avgjort. Innbytter Erling Knudtzon spaserte inn 3-0. Kunne det likevel være starten på en ny storhetstid for Lillestrøm, eller ble det et slags Chinese Democracy? Noe som var greit nok, men som ingen riktig elsket. Noe man litt resignert pekte på uten helt å bry seg.

 

Og.

 

Vi følte oss velkommen på Lillestrøm. Det har ikke alltid vært slik.

Underholdning på høyeste nivå

 

Fotball er gøy, fotball er underholdning, fotball er spennende. De som mener noe annet så ikke Chelsea-Tottenham.

 

Scoringer som burde ha blitt stoppet

 

Chelseas 1-0-scoring kom på et tilbakevendende problem for Tottenham. Laget røk ut av Europa-ligaen mot Basel etter, blant annet, to cornere der ballen ble stusset videre ved første stolpe og det ble scoret ved bakre. Den samme svakheten utnyttet Chelsea i går, da Cahill vant første duell og Oscar snek seg inn bak ryggen på Parker. En fin dødballscoring av Chelsea, men likevel altfor enkel.

 

Kampen viste også at Adebayor fremdeles kan glimte til, selv om bestemannspremien nok var et resultat av at alle var sjokkert over at han fremdeles kunne spille fotball. For hvorfor lot ellers Chelsea-forsvaret ham avansere til 20 meter? Hvorfor støtet ikke Cahill i ham og hindret skudd? Hadde Cahill gjort det ville Adabayor ha spilt pasning til Lennon, og overgangen ville, mest sannsynlig, ikke ha blitt så farlig. Rett og slett svakt forsvarsspill av Chelsea som hadde nok spillere på rett side.

 

Svakt forsvarsspill var det også ved Tottenhams utligning til 2-2, der Adebayor nok var offside. Men det virker som om også linjedommerne den siste tiden har prøvd å bygge opp Adebayor etter hans horrible sesong. (Jeg skal være sjenerøs nok til å innrømme at Adebayor var god i går, men det er ikke nok til mer enn en parentes da resten av sesongen har vært, ja, som sagt, horribel.)

 

Tempo ble viktig da kampen åpnet seg opp, og Chelsea kunne sette Huddlestone under press. Torres, som jeg har skrevet mye negativt om, hadde et lite glimt av storhet i går, og det var dragningen forbi Huddlestone forut for 2-1-scoringen til Chelsea. Torres avdekket her et enda tydeligere defensivt problem hos Tottenham enn stuss ved første stolpe. Huddlestone greier nemlig ikke å forflytte beina sine kjapt nok defensivt, og det ble enkelt for Torres å drible seg fri og dermed skape ubalanse. Vertonghen ble satt i en umulig situasjon og overspilt. Ramires’ påfølgende tåavslutning var klasse og han viste i denne situasjonen hvorfor jeg i forrige blogg hyllet ham.

 

Ramires

 

Ramires er en moderne midtbanespiller. Han er god defensivt, men har også evnen til å bryte seg løs og komme inn i motstanders boks. Han og Mikel er diametrale motsetninger. Der Mikel kun er stasjonær, kan Ramires rive opp en midtbane med sine sugende løp. Noen få spillere i verden klarer å finne denne balansen mellom å dekke rom, men også være med offensivt. Disse blir de aller beste. Mannen på benken i går, Frank Lampard, hadde dette for noen sesonger siden (og innimellom fremdeles). Sami Khedira på Real Madrid har potensial til å nå nivået, selv om han kanskje blir for svak i  avslutningsfasen. Og Ramires kan kanskje også ha samme begrensning, selv om det i går kom en klasseavslutning.

 

Det er urettferdig å sammenligne med Lampard, fordi han var (og er) så ekstremt god å skyte, poenget er at Khedira og Ramires har noe av samme løpsvilje og løpsintelligens. Det er ikke tilfeldig at det var Ramires som tok løpet, da Mata ble flikket gjennom av Hazard. Ramires’ fall var noe komisk, men viljen til å komme i posisjon var klasse. De fleste ville først sett an hvordan Mata greide seg. Dette er noe av grunnen til at jeg, optimistisk sett med Tottenham-briller, ønsker Ramires til White Hart Lane.

 

Etter kampen klagde Benitez på at de ikke klarte å drepe kampen. De hadde 2-1 og, etter hans mening, ble det altfor åpent spill, altfor hektisk. Benitez ville at laget skulle ri inn ledelsen. Normalt sett ser jeg hans poeng. Men i går var Huddlestone så sliten, at han de siste 20 minuttene, knapt klarte å bevege seg. Hadde derfor Benitez fått satt opp Ramires enda flere ganger mot Huddlestone, ville kampen blitt avgjort. For det er jo nettopp i et slikt ”åpent landskap” på midten at Huddlestone ikke klarer å følge en spiller som Ramires. Ramires ville hver gang ha kommet seg forbi, og til slutt ville en Chelsea-spiller kommet helt alene med Lloris. For å dra en drøy sammenligning, man søker ikke ut til cornerflagget for å drøye tida hvis man har åpent mål.

 

Bale under kontroll

 

Chelsea hadde kontroll på mannen med det største balltempoet på banen. Gareth Bale ble, for en sjelden gangs skyld, nøytralisert, og hadde ikke Adebayor spilt årsbeste, ville dette ha vært nok til å knekke Tottenham. (Men det var nok ikke var bare meg som tenkte på et nytt kremmerhus da Bale la ned ballen for å skyte frispark.)

 

Taktikk

 

Taktisk må det ha vært vanskelig for Villas-Boas. Kampen var åpen, Tottenham satset alt på å vinne, men var dette riktig valg? Eller vil det ene poenget, som han nesten gamblet bort, vise seg å bli gull verdt? I praksis tilsier målforskjellen at Tottenham, for å nå Champions League, må vinne to kamper, mens Arsenal må spille minst én uavgjort. Det er ikke usannsynlig, ofte kan Arsenal spille 0-0 hjemme mot lag som Wigan. Sjeldnere at de taper, slik de måtte ha gjort hvis Tottenham hadde fått en baklengs til i går. Det er likevel forståelig at Villas-Boas valgte å satse alt. Det er ille å miste Champions League, men enda verre hvis dette skjer fordi man var feig i avgjørende øyeblikk. Da får det heller være at Tottenham spilte på grensen til det dumdristige og kanskje var litt heldige som ikke tapte.

 

Walker

 

Ved siden av Ramires og Bale (ikke denne gangen, men ellers…) er det en mann til som imponerer med tempo, og det er Kyle Walker. 1:1 offensivt er han imponerende. Han er i det hele tatt en spiller som det er veldig interessant å følge utviklingen til. Unge spillere varierer mye på veien til et stabilt toppnivå. Walker var stort sett god i fjor, mer opp og ned i år, men også i år strålende i en god del kamper. Jeg fikk litt kritikk da jeg rangerte ham over Citys Zabaleta for et par uker siden, men i løpet av et år eller to er det stor mulighet for at Walker unisont blir regnet som Premier Leagues beste høyreback.

 

Innspurten

 

Det blir en thrilleravslutning de to siste rundene. Chelsea møter Aston Villa og Everton. I praksis holder det med tre poeng for Chelsea. Sannsynligvis greier de det, selv om de møter lag med enkeltspillere som Benteke og Fellaini. Spillere som kan avgjøre kamper mot hvem som helst og som gjør det å trene Belgia frem mot VM til drømmejobben. Tenk å få sette sammen et angrep bestående av Benteke, Hazard, Lukaku og Fellaini. Finner Marc Wilmots nøkkelen her, så kan Belgium gjøre et VM à la det de gjorde i 1986. (Og denne gang er ikke Maradona med…)

 

Arsenal møter Wigan hjemme og Newcastle borte. Men det fortvilte her, for Tottenham spesielt, er at Arsenal-Wigan spilles etter de andre kampene. Hvis Tottenham vinner borte mot Stoke, vil Arsenal måtte ofre alt for å vinne mot Wigan, fordi sannsynligheten er ganske stor for at Tottenham vinner siste hjemme mot Sunderland. Skulle Tottenham tape, vil et uavgjortresultat hjemme mot Wigan være greit nok for Arsenal. De vil i alle fall ikke satse over evne. Det er utfordrende å få et så innholdsrikt kampoppsett til å gå opp. Wigan må selvsagt få spille sin FA-cupfinale, men det er likevel litt galt at et lag, Arsenal, skal få fordel i nest siste serierunde, når så mye står på spill…

 

Tottenham har Stoke borte og Sunderland hjemme. Da Tottenham møtte Stoke hjemme i desember ble det en kamp kun en fotballidiot, med forkjærlighet for defensiv organisering, kunne elske. På denne tiden var kollektivet Stoke så sterkt at de faktisk bare tapte tre av de første tjue seriekampene. At de har tapt ti av de seksten siste gir derimot et fornyet håp for Tottenham i Champions League-kampen.

 

Det vil også bli spennende hvordan Sunderland lar seg påvirke i forhold til sikker plass eller ikke foran siste serierunde. Å ha kniven på strupen kan skape ekstra innsats, men også ekstra frykt. Å være sikret kan gjøre at et lag ”gir faen” eller at de får en forløsning og lyst til å spille fotball. Innspurten av serien er vanskelig å spå, og vil bli uhyrlig spennende.

 

En Tottenham-digresjon

De siste dagenes utvikling gjør at jeg, som Tottenham-supporter, fremdeles vil ha Ramires og Lukaku. (Dette er drømmetenkning, det skjer neppe…) Men det blir også mer og mer klart at Dawson ikke holder mål. Han sliter like mye 1:1 som Huddlestone, og er ukontrollert med en gang ballen ikke kommer rett mot ham. I går kastet han seg nok en gang ned og taklet i løse lufta. En ny midtstopper trengs, og ”drømmemannen” er Real Madrids Varane. Det gjør at mitt Tottenham-lag for 2013-14-sesongen ser slik ut:

 

Lloris

Walker-Varane-Vertonghen-Ekotto

Lennon-Sandro-Ramires-Dembele

Bale

Lukaku

 

Jeg ser her for meg en litt skjev balanse på midtbanen, der Dembele søker mye inn, Assou-Ekotto overlaper som i fjor, mens Lennon og Walker bytter på å rive opp motstandernes venstreside.

 

Mer skal ikke til for å utfordre om seriegullet i England. Det er bare å sette seg ned å forhandle med Chelsea og Real Madrid…

 

Konklusjon

 

Dette ”drømmelaget” viser styrker og svakheter hos Tottenham. Faktisk er ikke laget langt unna å utfordre om et seriegull. De mangler skikkelig spiss og tempo sentralt. Trioen Varane-Ramires-Lukaku hadde vært den ideelle, men det er jo selvsagt urealistisk. Likevel er det klart at det er i disse posisjoner Tottenham må forsterke seg.

 

Hvordan tabellen blir til slutt tør jeg ikke spå. Til det er kampene for åpne, lagene for jevne og den ekstra dimensjonen med kvalifisering til Champions League eller da nedrykk bringer en mengde usikkerhetsmomenter på banen. Og takk for det, for det er dette som er fotball, underholdning på høyeste nivå.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Å spekulere litt må være lov

Det var umulig å se på City mot West Brom uten at tankene gikk mot onsdagens langt viktigere oppgjør på Stamford Bridge. Selv da jeg studerte en favoritt, nemlig Romelu Lukaku, tenkte jeg på Chelsea og Tottenham.

 

Seriegull teller i England. Forskjellen mellom å bli nummer 1 og 2 er stor, men den er kanskje enda større mellom 4 og 5. Det magiske skillet mellom Champions League (kval) eller ikke.

 

Tottenham har hatt et par tunge nestenopplevelser. I fjor greide laget fjerdeplassen, men mistet Champions League til Chelsea som vant turneringen. En i seg selv ufattelig merkelig praksis. (Hvorfor ikke UEFA i slike tilfeller heller utvider med et lag til fra England kan jeg ikke se fornuften i. Det viser jo styrke på ligaen at et lag kan havne på 6. plass og samtidig vinne Champions League.) Og så har vi den berømmelige Lasagne gate-episoden i 2006, der hele Tottenham ble matforgiftet og Arsenal smatt forbi i siste kamp. Selvsagt spekuleres det i at Wenger hadde på seg kokkelue. I år har Tottenham i store deler av sesongen ligget blant de fire beste, men i de siste syv kampene har det kun blitt tre seirer, og Arsenal og Chelsea har kunnet gå forbi.

 

Romelu Lukaku begynte bra mot City. De første minuttene var han tre ganger farlig frempå. Med rykk, med skudd og med heading. En skikkelig håndfull, det var det han var for City.

 

West Brom har denne sesongen overrasket og ligger på en meget solid 8. plass. En plassering som føles i overkant av hva laget burde få til. En av grunnene er Lukaku. Han har scoret 14 mål og ligger med det på 7. plass på toppscorerlista. Det er ingen verdenssensasjon å score 14 på 33 kamper (0,42 i snitt), Peter Odemwingie hadde et bedre snitt for West Brom for to sesonger siden (15 på 32), men det er noe med hele Lukakus spill og det at han bare er 19 år. (Jeg må skrive om ham nå før han fyller 20 om en liten uke…)

 

Han har det meste. Han har hurtighet og styrke. Han har et godt skudd og han jobber hardt. I det hele tatt minner han om Didier Drogba. Og når en spiller bare er 19 år, så vet man at nå kan det eksplodere. Skikkelig.

 

Og da tenkte jeg igjen på Chelsea-Tottenham. Hvis Tottenham dette året skulle havne utenom topp-fire, så er dette mye takket være en ikke god nok spiss. Jermaine Defoes snitt (0,32) er riktignok ikke lysår bak Lukakus, men Defoe bidrar med svært lite annet enn scoringer. Lukaku har en helt annen tilstedeværelse. Han har evnen til å binde opp et helt forsvar, og likevel å vinne hodedueller og heade spillere fri. (Slik han gjorde etter 81 minutter da han fant Shane Long.) Det er jo i denne delen av spillet at Adebayor skulle ha bidratt …

 

Utover førsteomgangen så ble City for sterke. De dominerte mer og mer, og vi så et par eksempler på Tevez’ klasse. Først hans mottak og dragning før han banket ballen i tverrliggeren, men enda mer på hans målgivende til Dzeko. Skuddet i tverrliggeren kunne mange ha gjort etter ham, innlegget er mye verre å kopiere. Fordi. Han løp her i full fart ned mot dødlinjen for å rekke ballen. Veldig mange spillere klarer da ikke å spenne av på innlegget. Ofte vil man se at ballen går bak mål, rett på første forsvarer eller, til og med, ut til innkast på motsatt side. Men Tevez curlet ballen elegant til Dzeko som bredsidet den i mål. Rett og slett et flott mål.

 

Så tenkte jeg, som Tottenham-supporter, at Tevez hadde jeg ikke giddet se komme til laget mitt. Det er noe med spillere som reiser bort i månedsvis, midt i en sesong. Nei, da kunne jeg heller tenkt meg Lukaku.

 

Jeg baserer dette ønsket ut fra selektiv lesning av Silly Season-stoff, selv om Silly Season egentlig ikke er i gang ennå. Man leser disse spekulasjonene om hvor spillere kan være på vei og så setter man sammen et scenario. Det virker som om alle vet at Mourinho skal ta over Chelsea, og at han da skal hente en storstjerne på topp. Falcao og Cavani blir selvsagt nevnt. For Torres må snart ha spilt sin siste Chelsea-kamp og Demba Ba er også klassevis under det Drogba var på sitt beste. Spørsmålet blir: Vil Mourinho (eller hvis det da skulle bli en annen), vel vitende om hvor triggerhappy Abramovitsj er, tørre å satse på at Lukaku slår til? Og hvis ikke, vil da Chelsea igjen klare å overtale Lukaku om at det beste for ham er et nytt utlån?

 

Ja, dette ble mye spekulasjoner, men for å ta det enda lenger, hvis jeg som Tottenham-supporter skulle velge. En spiss av de tre nevnte. Cavani, Falcao eller Lukaku, hadde jeg tatt Lukaku. Og tenk om jeg, som supporter, kunne gått til sesongen og vite at i år, da skal Tottenham spille med Lukaku på topp og Bale rett bak. For en drøm.

 

Mot City så ble Lukaku mye borte. Han glimtet til, men viste også klare svakhetstrekk. Det er ikke uvanlig for en 19-åring, og det burde være mulig med forbedring. Blant annet kom han vel langt ned i banen i perioder. Dette kan være fordi han spiller for et forholdsvis mediokert fotballag. I perioder vil laget hans bli overspilt, og da er det lett å søke ballkontakt for langt nede. Likevel satt jeg der og beundret Lukakus måte å løpe på, hans åpenbare sult og hans altfor, altfor åpenbare potensial som gjør at de i Chelsea må være smågale for å la ham forsvinne.

 

Så her skriver jeg om et mulig spisspar hos Tottenham i sesongen 2013-14. En som er på utlån til West Brom fra Chelsea, mens den andre er ønsket av samtlige klubber i Europa. Sjansen er veldig mye større for at ingen av dem skulle spille i Tottenham neste år, enn at begge skulle gjøre det.

 

Men det skal også så lite til. Forskjellen mellom de fem beste klubbene i England er fryktelig liten. Så liten at vi kommentatorer ofte slipper opp for argumenter. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt at Arsenal har for dårlig forsvar, og så ser man av tabellen at de har sluppet inn mindre mål enn United. Og at det da ikke er der det ligger.

 

Det handler i fotball om å få et lag til å jobbe hardt sammen og ha en eller to mann på topp som kan score. Chelsea, Tottenham og Arsenal er ennå ikke klare for Champions League nettopp fordi de svikter der. På spissplassen. Mens United og City kan velge og vrake i klassespillere.

 

Og når jeg onsdagskvelden setter meg foran tv-en og ser Chelsea-Tottenham, vet jeg at den ikke trenger å bli avgjørende, men den føles likevel å bli det. Fordi jeg frykter at med mangelfulle spisser og Huddlestone på midten, så kan det ikke bli Champions League på Tottenham i år. Eller? Jeg skynder meg å sjekke kampprogrammet. Chelsea har igjen Villa borte og Everton hjemme, Arsenal har Wigan hjemme og Newcastle borte, Tottenham har Stoke, som for Tottenham er umulig å score på, og Sunderland hjemme, en type lag Tottenham gjerne serverer en 1-0-seier til på WHL.

 

Nei. Jeg merker at jeg begynner å bli for negativ. Jeg går heller tilbake til mine elleville spekulasjoner igjen. Tenk Lukaku og Bale på topp. For en fart og styrke. Kunne vi bare ha lurt med Ramires med det samme.

Jeg liker ham …

Tottenham-City, mann for mann.

 

Lagene var satt opp i ganske så lik formasjon. Jeg vurderer her spiller for spiller for å se om dette stemmer overens med sluttresultatet. Er dere enige i mine vurderinger?

 

Keeper mot keeper.

Hugo Lloris mot Joe Hart.

Lloris fikk en noe trøblete start i Tottenham. Han havnet på benken, Friedel fikk spille, og det tok litt tid før Lloris etablerte seg som førstevalg. Etter dette har han stort sett levert solid, men enkelte glipper trekker ned. Joe Hart var strålende i fjor, men kanskje ikke like stabil i år. I går var det lite Hart kunne gjøre med noen av Tottenhams scoringer. Lloris skal heller ikke få skylden for Citys scoring, men kunne han ha plassert seg litt annerledes i forkant? Keeperkampen er jevn, men totalt sett er Hart hakket bedre enn Lloris.

 

Forsvar mot forsvar.

Kyle Walker mot Pablo Zabaleta.

Som på keeperplassen snakker vi her om to av Premier Leagues aller beste i sin posisjon. Walker har noe mer vilt over seg enn kanskje litt mer ”kjedelige” Zabaleta. Og da kjedelig i en positiv forstand, for det er betryggende med forsvarere som er stabile og stødige. Likevel, toppnivået til Walker er høyere enn hos konkurrenten, for Walker kan rive opp en motstanders side. Dette er viktig fordi begge lagenes kantspillerne ikke er av den klassiske ”ned til linja”-typen, dermed trengs det gjentatte, tunge, offensive løp. Begge spillerne var i går involvert i baklengsmål, der de kunne ha agert noe annerledes, uten at vi snakker direkte tabber. Totalt sett gir jeg Walker overtaket i duellen, men det er jevnt.

 

Michael Dawson mot Vincent Kompany.

Dawson er et svakt punkt hos Tottenham, mens Citys kaptein er verdensklasse. Det vil si, Kompany var det i fjor. Denne sesongen har han underprestert, og det er kanskje en av årsakene til at City har havnet så langt bak United. Den siste tiden har Kompany begynt å ligne litt mer på seg selv igjen, men han rotet i går igjen, spesielt på Defoes 2-1-scoring. Likevel, denne duellen vinner Kompany.

 

Jan Vertonghen mot Matija Nastasic.

Det er noen spillere man mistenker kommer til å dominere den internasjonale fotballen  i årene som kommer. Jeg kan seReal Madrids Varane og Chelseas (West Brom) Lukaku og tenke: wow! Disse kommer bare til å bli helt fantastiske. Nastasic er nesten i den kategorien, men bare nesten. Og han er ikke like god som Vertonghen, en spiller som jeg tidligere foreslo som årets nykommer i Premier League og fikk en del kjeft da ”alle” mente dette var Michu. Kanskje har dette utjevnet seg litt mer nå? Vertonghen er bedre enn Nastasic.

 

Benoit Assou-Ekotto mot Gäel Clichy

Vanskelig. Begge to er blant mine favoritter, men bidrar også ofte til fortvilelse. På sitt beste er de strålende offensivt, men på sitt verste direkte hasardiøse defensivt. Det var ikke en bra jobb Assou-Ekotto gjorde da han skulle følge Milner forut for 0-1, og Clichy ble latterliggjort da Bale ble plassert på høyre. Det er jevnt, men Assou-Ekotto er en bedre back enn Clichy.

 

Midtbane mot midtbane.

Clint Dempsey mot James Milner.

Dempsey er ingen høyrekant, men likevel ble dette en av hans beste kamper siden overgangen fra Fulham. Dempsey var aktiv og farlig, og enda farligere da han ble plassert sentralt i banen. Derfra lagde han utligningsmålet og det er nettopp slik Dempsey kan bidra. Skal han spille, må han spille der han kan komme til avslutninger. Milner gjorde forarbeidet til Citys scoring, og er ellers en jevnt bra spiller, men en som City godt kunne ha erstattet. Han er en av de spillerne i verden som er kjøpt dyrest i forhold til kvalitet. Tross dette, som midtbanespiller, er Milner den beste av de to.

 

Scott Parker mot Yaya Toure.

Her blir det en klar seier til Yaya. Scott Parker er også et svakt punkt hos Tottenham. Han har et godt navn, men er overvurdert. I år har det blitt klart at han rangeres som nummer tre sentralt på midten (etter Dembélé og Sandro), og noe mer kan han ikke være hvis Tottenham skal kjempe om ligagull, men skader har gitt Parker for mye spilletid. Yaya er derimot en av verdens beste. Han har et eksepsjonelt tempo og en styrke som rett og slett er brutal. Som resten av City laget var også han bedre i fjor, men han er en klart bedre spiller enn Parker.

 

Moussa Dembélé mot Gareth Barry.

Dembélé er en av spillerne som holder nivå til seriegull for Tottenham. Ved siden av Vertonghen og Bale, den som har vært best. Gareth Barry på sin side er en gåte. Hvordan kan et lag med så enorme midler som City fremdeles bruke ham? Det må ganske lett gjøres å finne en bedre spiller. Barry er temposvak og ellers medioker på alle områder. Dembélé klart bedre.

 

Gylfi Sigurdsson mot Samir Nasri.

Noen spillere burde aldri ha byttet klubb, og disse to virker som kroneksempler på nettopp det. Sigurdsson hadde funnet plassen sin i Swansea, mens Nasri storspilte i Arsenal. Ingen av dem har levd opp til tidligere bragder i sine nye klubber. Nasri åpnet kampen på best mulig måte, men forsvant. Sigurdsson var som han pleier, han prøvde og prøvde, men foreløpig lykkes han ikke i Tottenham-drakta. Av to spillere som snarest bør finne seg selv igjen vurderer jeg Nasri som den beste.

 

Gareth Bale mot Carlos Tévez.

Verdensklasse mot verdensklasse. Og i går var Tévez lenge den beste. Tévez var hjernen bak Citys ledermål og skapte innimellom trøbbel for Tottenham-forsvaret. Bale var usynlig, men så viste han hvor avgjørende han kan være. Med målgivende og deretter scoring gikk han fra å være ganske så svak, til å bli den viktigste spilleren på banen. Og ser man det siste året under ett så har Bale vært klassevis bedre enn Tévez. Bale kan fort bli årets spiller i Premier League, spesielt etter at Suarez har begynt å bite og van Persie har sluttet å bite fra seg. Bale er også høyt oppe på listen over verdens beste spillere, og  Tévez er ikke foran ham der …

 

Emmanuel Adebayor og Edin Dzeko.

Battle of the giants, eller skal vi si, Battle of the giant failures? Jeg vil fra nå av omdøpe Adebayor til Hadetbayor. Det er åpenbart at mannen heller må spille i Kina eller en annen mindre seriøs serie. Hadetbayor sluttet å spille fotball, uten å si fra til noen av trenerne til Tottenham, og så har det tatt litt tid før de oppdaget det. Men gårsdagens enorme forskjell, med og uten ham på banen, må de ha registrert og det er bare å håpe at dette var siste gang han kom utpå. Alle mener at Suarez bør ha spilt sin siste kamp for Liverpool. For meg er Hadetbayors oppførsel verre. Suarez er åpenbart smågal, men spiller da likevel godt. Hadetbayor er bare lat og skulker unna. Og ja, jeg har faktisk lettere for å akseptere galskap enn folk som gir faen. Det er godt gjort av Dzeko å spille nesten like dårlig som Hadetbayor, men Dzeko er likevel bedre enn Hadetbayor, fordi det er alle om dagen.

 

Innbyttere mot innbytter.

Tottenhams innbyttere forandret kampen. Huddlestone og Holtby, som jeg tidligere har ”skjelt ut” på denne bloggen, endret kampbildet. Men den totale forandringen kom da Hadetbayor bevegde seg som mest for dagen, da han gikk og satte seg. Det er en takknemlig oppgave å komme innpå for ham, og Defoe gjorde dette på den aller beste måten. Målet var klassisk Defoe, men jeg sitter med følelsen at dette er hans plass i fotballverden, som en superinnbytter de siste 20 minuttene. Sjelden har en kamp blitt så endret av bytter. I denne kategorien vinner Tottenham.

 

Totalt blir det 6-5 til City hvis vi ser på de 11 som startet. Dette stemmer også med kampbildet. Stort sett jevnt, men City var likevel litt bedre. Alt endret seg da Tottenham gjorde sine bytter. Det å ta av Hadetbayor utløste energi hos Tottenham, men det ble også gjort et par meget fornuftige plassbytter. Bale ble lagt ut mot høyre, mot Clichy som har store svakheter én mot én, og Dempsey ble flyttet inn sentralt der han kan score. Med Dempsey og Defoe i midten ble det betraktelig farligere. Problemet med Bale (hvis man kan kalle det det) er at han må brukes der han får plass. Hvis han blir stengt av sentralt, slik han ble det i går, må han dyttes ut på en av kantene. Viktig for Tottenham blir å se an motstander, og så plassere Bale der han kan gjøre mest mulig skade.

 

Tottenham vant 3-1, et resultat som høres overbevisende ut, men lenge så dette ut som kampen der Tottenham endelig vinket farvel til topp-fire. Innbyttene til Villas-Boas endret alt, og kampen om neste års Champions League er igjen vidåpen. Det som kan diskuteres er om gårsdagens snuoperasjon var et resultat av genial coaching, eller om det kunne vært likeså smart å sette opp det beste laget fra start.

 

 

En aldri så liten tirade over Tottenham

 

Jeg tenkte det da Adebayor gikk frem for å skyte straffespark i går kveld mot Basel: ”Hvordan kan du finne på å sende frem ham, Villas-Boas?” Jeg var ikke i tvil. Adebayor kom ikke bare til å bomme. Han kom ikke til å være i nærheten av å score. For Adebayors fremtreden den siste tiden, og det vil si siden i fjor sommer, gjorde at Adebayor var den siste mannen Villas-Boas burde sende frem. Absolutt siste mann.

 

Jeg holder med Tottenham og legger ikke skjul på det. Jeg har til og med nylig kommet med en bok som heter ”En sommer med fotball” der jeg skriver mye om favorittlaget mitt. Kanskje er det mitt ståsted som supporter som gjør det så vanskelig å akseptere Adebayor. Som hoppet frem som en unge, ukonsentrert, uten å se på ballen han traff helt galt og som gikk over mål. Kanskje er det på grunn av mitt livslange forhold til Tottenham at jeg ønsker at det fantes en hjemmel i loven til å gi Adebayor sparken. Det er ikke meningen å irritere på meg NISO eller andre fagforeninger med denne påstanden, det er sjelden jeg mener slikt, men i tilfellet med Adebayor burde det ha gått den veien. Eneste som kunne fått meg til å endre mening er hvis det gikk an å gi ham en uke-til-uke-kontrakt. Der han måtte stå på. Da kunne det kanskje vært vits i å ha ham.

 

Adebayor var god i fjor for Tottenham. Da han kom på utlån fra Manchester City, en annen klubb han ikke klarte å prestere for, og som han da ville bort i fra. For Tottenham gjorde han sitt beste, sto virkelig på og Tottenham kjøpte ham fri. Da var det som om Adebayor tente seg en sigar og lente seg godt tilbake i sofaen. Han ga totalt blaffen. 3 mål som spiss på 19 seriekamper for et lag som kjemper om Champions League er ikke mindre enn en skandale. Sammenligner man med kommende seriemester, Manchester United, er dette et scoringsnivå for forsvarsspillere som Johnny Evans og Rafael. (Og ikke tror jeg at Adebayor hadde kommet for sent tilbake fra Afrikamesterskapet i fjor, slik han gjorde i år.)

 

Selvsagt skal ikke en spiller få sparken bare fordi han gjennomgår en måltørke. Men kanskje hadde det vært løsningen i tilfellet Adebayor for det virker som om han ikke gidder. Han spiller ikke fotball på mer enn 20 prosent. Han tusler rundt, orker ikke helt å hoppe opp i dueller, setter heller en hofte til og blir med det et vandrende frispark. Når han får ballen er han ukonsentrert, den spretter bort fra ham og han gjør et halvhjertet forsøk på å løpe etter den igjen. Det er sikkert de av leserne som vil påstå at Adebayor de siste kampene har kommet seg litt. Ja, han har det. Det er derfor jeg sier at han spiller fotball på 20 prosent. For et par uker siden var han nede i 15, men dette er uansett ikke nok. Ikke nok til at jeg endrer mitt helt sikkert kontroversielle synspunkt: gi mannen sparken!

 

Og igjen, hvordan kunne du, Villas-Boas? Du som virker som en fornuftig mann. Hvordan kunne du la ham ta straffe? Brad Friedel skulle tatt før ham. Assou-Ekotto skulle fått skutt med høyrefoten før Adebayor slapp til. Alle, absolutt alle, inkludert materialforvaltere og bussjåføren, skulle tatt før ham.

 

Ved siden av Adebayor var det mange ting å sette spørsmålstegn ved i gårsdagens kamp. Nevnte Friedel var én. Hvorfor praktiserer Villas-Boas denne rulleringsordningen på keeperne? Friedel er en bra keeper, men sesongen har vist at Tottenham i Hugo Lloris har fått en keeper i topp europeisk klasse, og da er det litt rart at de velger å sette ham på benken i en kvartfinale i europacupen. Tottenham har ikke nådd en semifinale på nærmere 30 år, hvorfor da ikke sette opp det beste laget?

 

For det er definitivt mulig at Lloris hadde utgjort en forskjell i denne kampen. 1-1-scoringen til Basel var et skudd i nærmeste hjørne. 2-1 kom på corner der Friedel ga retur i farlig område og han var ikke i nærheten av straffene. Spillemessig var det også tydelig i ekstraomgangene. Basel presset da tungt på med én mann mer, det haglet med innlegg, og akkurat der er Lloris mye mer komfortabel enn Friedel som sjelden forlater streken. Er det ikke rart? Villas-Boas prioriterte Europaligaen på alle fronter utenom keeperplassen.

 

Skader gjorde også inngangen til kampen tvilsom for Tottenham. Og dette vil også gjenspeile seg i innspurten av Premier League, hvis ikke situasjonen endrer seg snart. En ting er at Defoe er ute og Adebayor dermed er eneste spissen, men skadene er også spesielt utslagsgivende på spillere som har kvaliteter til å forsere seg forbi en motstander. Assou-Ekottos svake form etter skader, samt Bales og Lennons fravær gjør at Tottenham sårt mangler menn som kan drible. Innimellom kan Walker slå til, Dembélé også, men så stopper det. Sammenlign bare med oppgjøret Barcelona-Paris på tirsdag. Der Vilanova ventet med å sette inn Messi til de lå under. Sjelden har jeg sett et lag frykte en spiller så mye som Paris gjorde, og sjelden har jeg sett et innbytte være til de grader avgjørende. Da er det ikke det samme at Tottenham kan sette innpå Huddlestone.

 

Alt som er foretatt av innkjøp offensivt hos Tottenham denne sesongen er feilslått. Adebayor er nevnt, men også Dempsey, Sigurdsson og Holtby har ennå til gode å overbevise. Dempsey har én eneste kvalitet, men den er relativt viktig også da: han kan score mål. I går scoret han to og får selvsagt mer enn godkjent da, men ellers ligger han på et altfor lavt scoringssnitt sesongen over. Sigurdsson har små glimt. Han kan vise enkelte tekniske finesser og har et godt skudd, men som hos Dempsey blir det for sjelden. Og Holtby? Han er verdt et eget avsnitt.

 

Først skal jeg påpeke at Schalke er et lag jeg har fulgt altfor lite. Jeg kan derfor ikke komme med noen fullgod analyse av Holtbys tid der. Først og fremst er inntrykket mitt basert på det som har skjedd i Tottenham-drakten. Og det er ikke bra. I motsetning til Adebayor prøver Holtby, men han virker likevel som en litt forvirret småguttespiller som må spille på et juniorlag fordi det ikke er nok spillere. Det ser rett og slett ut som om han ikke har nivået inne. Jeg håper jeg tar feil, men hver gang jeg ser ham for Tottenham leter jeg desperat, og spørsmålet står der fremdeles ubesvart: hva er Holtby egentlig god på?

 

Jeg har også mast mye på denne bloggen den defensive ansvarsfordelingen mellom Dawson og Walker når det kommer innlegg fra motstanders høyrekant. Så også i går. Den første store sjansen til Basel kom nettopp slik.

 

Så kom midtperioden av første omgang. Begynnernervene hadde lagt seg, men vi skulle få se noen tydelige eksempler på hvor viktig psykologi er i fotball. Vertonghens gjennomspill mot Dempsey var egentlig litt upresist, men Dragovic’ takling var feiltimet og Dempsey viste frem sin ene, men ja, så viktige kvalitet, han var kald foran mål. Tottenham ledet 1-0 og var videre hvis stillingen sto seg. For en ung midtstopper som Dragovic kunne en slik feil medføre at selvtilliten falt og kampen ble ødelagt, men han reiste seg og scoret senere den viktige 2-1-scoringen. Sterkt av 22-åringen!

 

Perioden etter scoring er svært avgjørende i fotball. Det kommer da ofte et mål til. Hvilken vei er uvisst, men en scoring åpner ofte opp fotballkamper begge veier. Så også i går. Det tok ikke mer enn fire minutter før Salah utlignet, en scoring jeg tror Lloris hadde avverget.

 

Det som i alle fall var åpenbart galt ved utligningsmålet, sett med Tottenham-brillene godt plantet på skallen, var Dembélés grusomme tversoverpasning. Og mens Dragovic hentet seg fint inn igjen, ble Dembélé svært preget av feilen. Hans neste involveringer var katastrofalt dårlige, helt til han nesten curlet et skudd i vinkelen og begynte å spille fotball som normalt igjen. Fra et idrettspsykologisk standpunkt var disse minuttene veldig interessante, og de viste mye om hvor vanskelig eller enkel fotball kan være.

 

Når jeg nevner Dembélé kommer jeg samtidig innpå de av Tottenhams nyinvesteringer som virkelig har vært gode. Dembélé sammen med Lloris og Vertonghen er tre spillere som alle er i nærheten av årets lag i Premier League. Og det er en sterk uttelling på innkjøp av defensive spillere. Det er som nevnt i andre enden av banen at de nye spillerne har sviktet.

 

(Og mens jeg satt og fulgte Dembélés vei tilbake til normal standard fikk Adebayor en pasning der han sto og sov i offside, men ble ikke avvinket. Og det slo meg, kanskje hadde linjedommeren sluttet å vinke mot Adebayor fordi han generelt aldri var med i spillet?)

 

Jeg roet meg ned i pausen. Tok meg en cola og en gulrot og tenkte at nå skulle jeg ikke la meg irritere så mye over denne kampen. Egentlig tok jeg jo ikke Europaligaen så alvorlig. Det var mye viktigere å hente inn en 3. eller i alle fall 4. plass i Premier League, slik at det ble mulig med Champions League neste sesong. Fire minutter inn i andre omgang ble denne tankegangen forlatt. Dragovic gjorde opp for sin feil fra første omgang. Jeg brydde meg ikke så mye om hvem som scoret, det som irriterte var at cornertrekket som Basel scoret på var en blåkopi fra 0-2-scoringen på White Hart Lane forrige torsdag. Hadde de virkelig ikke gått gjennom dette på video? Hvordan kunne de falle for akkurat samme cornertrekk? Hadde jeg kommet noen minutter for sent kunne jeg trodd at de viste glimt fra forrige kamp og ikke fått med meg at dette var en ny scoring.

 

Hadde jeg spilt selv eller vært trener ville jeg bortimot ha svartnet. Det går an å gjøre feil, men å gjøre samme feil om igjen, det er tungt å svelge. Og jeg kjente at jeg tok ut aggresjonen mot lille Holtby. Han hadde ikke noe med corneren å gjøre, og han sprang og sprang, men likevel, han rotet det til hver gang han var borti ballen.

 

Jeg har ofte forundret meg over at Øyvind Leonhardsen hele tiden har slitt med stemplet ”best uten ball”. Han ligger tross alt på 11. plass over de som har flest landslagsmål for Norge og var dermed ganske god med ball. Holtby derimot begynte å fortjene en betegnelse som inneholdt ”uten ball”, men ikke f… om jeg ville bruke ordet ”best” i samme setning. Han gjorde virkelig ikke en eneste rett aksjon. Og igjen tenkte jeg på det som den engelske journalisten John Crace skrev i sin bok Vertigo om at det var ingen klubber det var så belastende både fysisk og psykisk å holde med som Tottenham. Det var virkelig noe i det. Jeg prøvde å roe pusten.

 

Så satte Villas-Boas inn enda en spiller som jeg ikke får til, nemlig Tom Huddlestone. Alt var feil. Og det var nesten så jeg ble irritert over at noe av det første Huddelstone gjorde var å spille gjennom Dempsey som scoret. Det sto 2-2.(Jeg var ikke lenge irritert over Huddlestone, det var en fin pasning, men han er likevel en av de som ikke holder kvalitetsmessig mål.)

 

Etter hvert byttet Villas-Boas også inn Thomas Carroll. En spiller som kan bli ganske bra. Flott teknikk og blikk for spillet, men mangler litt på aggressivitet i press. Likevel en positiv type, men det slo meg igjen som rart at Villas-Boas bytter ut begge defensive midtbanespillere så ofte. Kan ikke Parker eller Dembélé stå hele kamper? Uansett, Carroll gjorde et bra innhopp og Huddlestone hadde i alle fall én god pasning…

 

Jeg begynte å bli optimist igjen da det tikket mot ekstraomganger. Dette kunne Tottenham greie, tenkte jeg, men i det samme gjorde Vertonghen en stygg feil. Og dette var ikke uventet. Hvis man ser måten Vertonghen takler inne i feltet på og hvordan han ofte gambler på å bryte foran måtte dette skje til slutt. Vertonghen feilbedømte situasjonen, felte Basel-spilleren som siste mann og ble helt korrekt utvist. Men likevel, dette skal ikke Villas-Boas bry seg om. Vertonghen vil mest sannsynlig gjøre enkelte slike brølere innimellom, men hans offensive stil har så mange fordeler at dette må man tåle. Totalt sett tjener Tottenham stort på hans opptreden i løpet av en sesong, selv om denne utvisningen var sterkt medvirkende til at det ikke ble semifinale.

 

Så kom perioden i ekstraomgangene der jeg ønsket at Lloris spilte og ikke Friedel, vi fikk se en fantastisk takling fra Dawson og deretter ble det straffesparkkonkurranse. Jeg var 80 prosent sikker på at Huddlestone kom til å bomme. Jeg var helt sikker på at Sigurdsson kom til å score. Ja, jeg vet dette høres ut som etterpåklokskap… og da den lange, slappe, late, forsofne, mette, over the hill, ufarlige og upålitelige Adabayor kom tuslende frem, da hadde jeg bare lyst til å slå av TV-en. Jeg visste at det ikke kom til å bli mål. At han skulle imitere Bambi på glattisen i tilløpet, det hadde jeg derimot ikke forutsett.

 

Men det var aldri tvil. Adabayor steg frem og jeg sa farvel til årets Europaliga. Og som jeg håper at det finnes et smutthull i den mannens kontrakt, for med en skikkelig spiss på dette Tottenham-laget så ville det minst ha blitt en semifinale i Europaligaen og fått en 3. plass i serien. Slik det ser ut nå kan alt glippe.

En ny uke med fotball

Det har vært en hektisk uke med fotball. Fra Champions League til Tippeliga-start. Og som alltid i fotball, noe har vært ubrukelig, men heldigvis har en del også vært imponerende. Ikke bare ute, også her hjemme.

 

Ubrukelig

 

Ubrukelig passer spesielt på to ting denne uken: bortemålsregelen og Emmanuel Adebayor. Og sannelig ble de ikke mikset sammen også.

 

Det er vanskelig å forstå hvorfor bortemålsregelen ennå eksisterer. Det er en regel som som oftest ender opp med å dempe spenningen. Som gjør at kamper med ett blir avgjort, mens det kunne ha blitt spenning helt inn. For det er ikke lett å forstå hvorfor Arsenal forsvant ut mot Bayern etter 1-3 og 2-0 og Tottenham gikk videre mot Inter Milan etter 3-0 og 1-4.

 

Bortemålsregelens latterlighet burde en gang for alle blitt sementert i semifinalen i Champions League 2003. Kampene mellom AC Milan og Inter Milan endte 0-0 og 1-1. Begge lagene spiller på San Siro. (Eller Giuseppe Meazza om du vil.) Siden AC Milan var bortelag i kamp 2 gikk de videre. Dette burde ha vært en sketsj av Monty Python og hver gang en regel minner oss om dem, bør det komme en endring. Likevel fortsetter vi. Inter Milan og Arsenal røk ut. Ekstraomganger og/eller straffesparkkonkurranse hadde selvsagt vært det eneste rettferdige.

 

Jeg legger også inn Adebayors navn i denne sammenhengen (ubrukelig) og det er vanskelig å skjønne den store spissens fall denne sesongen. Han spiller fotball på maks 10 prosent av sin kapasitet. Adebayor var strålende forrige sesong for Tottenham, mens han i år har vært en katastrofe. Og ja, det er på sin plass og ta opp dette etter at det var nettopp han som sendte Tottenham videre mot Inter.

 

Målet var greit nok. Det var en brukbar avslutning fra Dembélé som Inters keeper Handanovic måtte gi retur på. Adebayor kastet seg frem og satte ballen i åpent mål. Et typisk goalgettermål, vil mange påstå. Tull. Så lenge Adebayor står med 2 mål på 17 spilte seriekamper fortjener han egentlig ikke å settes i samme setning, ikke i samme avsnitt, ja, ikke på samme blogg som ”goalgetter”. Målet hans mot Inter sendte Tottenham videre, men hans opptreden ellers var slik at Tottenham kunne ha spilt med 10 mann. Hva hadde resultatet etter 90 minutter vært med en spiss som jobbet? Mest sannsynlig hadde ikke Inter vært i nærheten av å true Tottenhams ledelse.

 

Det er trist å se utviklingen til Adebayor. I dagens kamp mot Fulham ble det nye 90 meningsløse minutter. Og hvor mye vil Tottenham lide for dette til slutt? Vil det bli hans manglende bidrag som gjør at laget ikke kommer til Champions League nok et år?

 

Hvorfor det har blitt slik er vanskelig å si. Han har historisk sett spilt godt i de periodene av karrieren der han trengte det. Som i fjor da han var på lån til Tottenham og ønsket seg vekk fra Man City. Men det blir så fælt å hevde at noen bare spiller for penger, og at når de har sikret seg, så bryr de seg ikke lenger. Da er det lettere å konstatere det åpenbare, at Adebayor for tiden hører inn under overskriften ”ubrukelig.”

 

Imponerende

 

Jeg vil gjøre mitt beste for å ikke bli lei av å skryte av Lionel Messi. Mange kommentatorer har tydeligvis blitt det. Og prøvd å finne svakheter hos mannen. Sette ham opp mot Ronaldo osv. Jeg har nylig hørt kyndige fotballfolk påstå at Messi er ute av form, mens han da faktisk er inne i en rekordlang rekke av scoringer. I kveld scoret han for 18. seriekamp på rad. Det er vanskelig å finne noe å kritisere ham for.

 

Men som sagt, det forsøkes. Det virker som om mange er lei av at han er så god, og derfor leter etter statistikker som ikke er fullt så imponerende. Foran returmøtet med AC Milan hadde kommentatorene funnet frem til at Messi ikke hadde scoret spillemål mot italienske lag i Champions League. Da tenkte jeg på Ebbe Skovdahl.

 

Jeg hadde Ebbe Skovdahl som trener i skotske Aberdeen. På en pressekonferanse, i en periode da laget vårt slet veldig, ble Skovdahl satt til veggs. Han ble konfrontert med statistikker. Skovdahl ville lette på stemningen, så på journalistene og sa på sitt danskklingende engelsk: ”Statistics are like miniskirts: they give you good ideas but hide the important things.” Jeg, som spiller, var nestemann til å skulle forsvare lagets sviktende form. Jeg måtte holde meg for munnen for ikke å sprute ut i latter. De skotske journalistene så lamslåtte ut og til slutt var det en som forsiktig spurte: ”Can we quote you on that?”

 

Selvsagt fikk de sitere Skovdahl. Det var jo derfor han hadde sagt det. Og han hadde et poeng. Langt inni sin lune danske humor. Det er en del statistikker som ikke er spesielt viktige. Og hva blir det neste de finner på for Messi? At han ikke har scoret på en keeper som har en gravid mor? At han ikke har scoret på en keeper som har lest Dag Solstad? Eller på Dag Solstad som en gang i tiden sto i mål? Hvem vet? Det eneste som er sikkert er at jeg hver gang lar meg forbløffe. Messi ligger et nivå over alle andre jeg har sett (Kom an Ronaldo-fans, skriv i vei …) Og det tok ikke så altfor lang tid før han banket ballen inn bak Abbiati. Et spillemål…

 

Messis påståtte formsvikt er rett og slett en sensasjonell misforståelse. Barcelona har riktignok en periode prestert noe under sitt vanlige nivå, tapt mot Real Madrid og de var svært svake mot AC Milan i Italia. Messi derimot har vært god hele veien.

 

Formutviklingen til David Villa er også interessant. Fra å muligens være på vei bort, er han nå på vei til igjen å få en nøkkelrolle. I kveld var det soleklart. Det var nettopp samspillet mellom ham og Messi som ble avgjørende. Villa med målgivende til begge Messis scoringer, Messi med målgivende på Villas 1-0-scoring.

 

På listen over imponerende ting havner denne uken NFFs stahet. Mye har blitt sagt og skrevet om 16-lagsserien og tidlig, altfor tidlig, seriestart. I dag dro jeg ut til Åråsen, det var snø, det var rundt 0 grader. Jeg følte meg litt gammel da jeg tenkte at jeg hadde spilt 1. serierunde i Tippeligaen 1. mai. Men det funker dette her. Gresset på Åråsen var ikke nødvendigvis helt grønt og tribunene var kanskje ikke helt fulle, men det kommer til å bli spilt 30 serierunder frem til 10. november. Det er imponerende at man i Norge klarer å gjøre sesongen så lang. Og det er jo nettopp det som må gjøres for å oppnå utvikling: å presse til grensen. NFF skal ha ros her.

 

En spiller ved navn Elyounoussi, men ikke Tarik, imponerte også. Mohamed Elyounoussi scoret to mål mot Lillestrøm og burde med det blitt matchvinner, men et par gode Lillestrøm-minutter ødela. Det er lett å la seg rive med og bli imponert av en spiller som scorer to mål. Men det var noe overlegent over måten han gjorde det på, som viste at dette ikke var tilfeldig. 1-0: en lynrask vending inne i feltet og et skudd i motsatt vinkel. 2-0: iskald lobb over Kenneth Udjus. Det var ikke som Adebayor som hadde flaks og fikk en retur servert. Elyounoussi viste ferdigheter i toppklasse, men det var også interessant å følge hans løp uten ball. Hele tiden på jakt, hele tiden på vei inn i de farlige rommene. Og kan Øyvind Hoås fortsette å binde opp såpass stor del av motstandernes forsvar som han igjen gjorde i dag, da kan Elyounoussi få flere muligheter til å imponere.

 

Normalt igjen

 

Bortemål og Adebayor irriterende, Messi, NFF og Elyounoussi imponerende, det er lett å vurdere disse denne uka. Verre er det å fastslå en del andre ting. Ja, jeg ble imponert over United, og igjen skuffet over nivået på byrival City, men ellers? Jeg så Molde på fredag og er vel enig i de fleste eksperttips som går på at Molde ikke tar sitt hat trick i seriemesterskap. Men hvem? Viking var gode, men vinne? Vålerenga er en outsider, men kom ikke godt i gang. Strømsgodset vant som forventet, men kan man forvente et mesterskap?

 

Vi står vel igjen med Rosenborg. Og det jeg så mot Odd var i perioder fint. Mye godt spill. Men det er jo selvsagt noe annet som gjør at Rosenborg blir enda større favoritt. Som gjør at man kjenner at ting er på vei mot normalen igjen, etter et par år med en annen seriemester, og en litt åpnere serie. For når RBKs Jonas Svensson sparket til alt han kunne på Odds Adam Güvens legg og dommeren istedenfor å dømme straffe ga frispark til Rosenborg, da var alt normalt igjen og gullet på vei til Trondheim by.