Ta vare på cupen

Jeg hadde knapt lagt ut forrige sak, der jeg hevdet at 2. divisjon var bedre enn noensinne, før Valdres og Kristiansund sa seg hjertens enige. Henholdsvis Ham Kam og Rosenborg slo følge med Lillestrøm som slakt av 2. divisjonslag i cupen.

Likevel er det litt trist. Fordi jeg synes at Mamadou Latyr og Terje Sannes straffespark får alt for liten oppmerksomhet. Latyr som for Kristiansund steg frem og klinte det siste straffesparket i straffesparkkonkurransen mot Rosenborg i krysset, og Sanne som var like iskald mot Ham Kam da han satte inn det avgjørende 2-1 målet for Valdres.

Hvorfor får disse sensasjonene så lite oppmerksomhet? Eidsvoll Turns cupbombe mot Lillestrøm fikk masser av spaltemeter, men det var kanskje først og fremst fordi Jan Åge Fjørtoft ikke var på kampen. Svaret ligger kanskje i oppsettet. For det er vanskelig å skjønne hvorfor cupoppsettet var som det var denne runden.

En cuprunde skal ikke vare fra tirsdag til søndag. Enda verre blir det når tippeligarunden flettes inn i det hele. Dette førte til at noen tippeligalag spilte tirsdag og onsdag, mens Rosenborg møtte Brann i seriekamp onsdag kveld. Så spilte Rosenborg cup på lørdag, mens Stabæk samtidig spilte serie mot Strømsgodset. Dette var ikke heldig.

Norge har alltid sammenlignet seg med England når det gjelder cuptradisjoner. I Sverige er de svært misunnelige på oss. De har aldri greid å bygge opp cupen som en turnering av betydning. Men det er mye vanskeligere å bygge status enn å miste den.

Se på Liga-cupen i England. Snart en kuriositet der bare finalen har en viss interesse. Arsenal stiller konsekvent med andrelaget sitt, mens de andre varierer ut i fra kampprogrammet. Små tendenser til dette har vi også sett i FA-cupen der lag har spart spillere for viktigere serie- eller Champions League-kamper.

Når den norske cupen blir flettet inn rundt en tippeligarunde vil vi oppleve at lagene prioriterer deretter. Enkelte spillere spares, cupen nedvurderes, Martin Andresen drar av sted osv osv. Kanskje kommer de samme bombene uansett, eller forhåpentligvis kommer de samme bombene, fordi dette er noe av sjelen til cupen. At de mindre lagene overrasker. Men cupen må ha sine egne datoer. Rundene kan ikke spres over mer enn maks et par dager og i avstand til tippeligarundene. Da får lag som Eidsvoll, Kristiansund og Valdres sin rettferdige oppmerksomhet. Det gjør eksempelvis ikke Kristiansund som har straffesparkkonkurranse mot Rosenborg samtidig som serieleder Stabæk spiller seriekamp.

Vi er heldige i Norge som har en cup med interesse. Og vi skal være forsiktige med forvaltningen av den. Hvis ikke kan vi oppleve en dalende interesse og samme status som i Sverige og det er det ingen som ønsker. I England har de en viss unnskyldning for de nasjonale cupenes interesse. Det er klart at 3 lag i semifinalene i Champions League stjeler en god del av oppmerksomheten. I Norge er vi vel ikke helt der ennå, og da bør vi ta vare på cupen.

2. divisjon bedre enn noensinne

Cupbombenes tid er forbi, har blitt hevdet av mange de siste årene. Til nå har det kommet 1, og jaggu var det nære på i flere andre kamper.

Diskusjonen om utlendingenes fremmarsj i Tippeligaen har rast de siste årene. Stadig settes det rekorder i antall spillere med pass som ikke passer for Åge Hareide. Men sannsynligvis produseres det vel så mange talenter som før, og noen plass må jo disse spille.

Spillerne havner i 2. divisjon. Det er vanskelig å måle kvalitet over tid, det vil alltid være øyet som ser. Men sannsynligvis medfører alle utenlandsimportene til at de største, i alle fall nest største, talentene havner i 2 divisjon og bidrar til en nivåhevning der.

Vi liker å sammenligne oss med England. I de siste årene har de hevdet at Championship, nest øverste divisjon, er som gamle Premier League. Med hardarbeidende tannløse engelskmenn, slik det før var dominans av i Premier League. Kanskje ser vi samme tendensen i Norge. At Tippeligaen domineres av utlendinger, også store deler av Adecco og at 2. divisjon derfor har mye større tilgang på norske talenter.

Selv spilte jeg i 2. divisjon på slutten av 80-tallet, noen reservelagskamper for Molde i 2004, samt at jeg har vært trener i Bærum 2005 og nå Skeid. Jeg registrerer en rivende utvikling. 2. divisjon kan ikke sammenlignes med det den engang var. Kanskje er dette også utslagsgivende for mange jevne cupoppgjør mot Tippeligalag.

Skeid spiller 2 ganger 45 jevnt og vel så det mot Fredrikstad. En hedersmann som Kasey Wehrman uttaler i etterkant at Skeid fortjente avansement. Molde må ut i straffespark for å slå Steinkjer, Åsane tvinger Aalesund ut i ekstraomganger, Korsvoll holder 1-1 mot Lyn til noen få minutter gjenstår og Eidsvoll Turn vinner mot Lillestrøm. Når Kristiansund tar i mot Rosenborg til lørdag er det ikke avgjort at trønderne rusler videre uten innsats. Ved siden av slår Asker ut Notodden, Manglerud Star slår Nybergsund og Pors slår Hønefoss.

At 2. divisjonslag slår ut Adeccolag er kanskje ikke noen verdenssensasjon, men mønsteret er ganske så klart, det er uansett ikke enkelt å slå ut et godt 2. divisjonslag. I seriespillet ser vi at ingen av de nedrykkete Adeccolagene leder sine avdelinger så langt og med unntak av Lyn2 ligger alle Tippeligaenes andrelag fra midten og nedover, om enn ikke i 3. divisjon. I Adecco derimot virker det som om de aller fleste nedrykkete Tippeligalag rykker rett opp igjen. 2. divisjon holder en standard høyere enn noensinne før.

Åge Hareide fortviler nok i sitt stille sinn over denne utviklingen. Veien til Tippeligaen er blitt lenger for de største talentene. For norsk fotball på sikt er det kanskje ikke så positivt med tanke på landslagets fremtidige rekruttering. Ole Gunnar Solskjær gikk rett fra Clausenengen og inn på Molde FK i 1995-sesongen. Spørsmålet er om han i år heller ville ha danket inn mål bak Rune Almenningen Jarstein i cupoppgjøret på lørdag. Imens kan vi som holder til i 2. divisjon kose oss over stadig bedre kamper.

En surrealistisk tv-kveld.

Det er surrealistisk å følge det norske landslaget om dagen. Man blir ikke helt klok. Det var i alle fall surrealistisk å følge kampen på tv i går.

Åge Hareide prøvde i forkant å være tydelig. Foran landskampen mot Uruguay ble det satt fokus på innstramming. Disiplin etc. Prosjektet lyktes han delvis med. Norge kom litt etter 49 minutter, det er 41 minutter tidligere enn de siste kampene.

Oppladningen til kampen var også surrealistisk. Det norske landslaget var i en bølgedal, den dypeste på mange, mange år. og så klarer vi å kåle bort all diskusjon i forkant fordi en drage får all fokus. Sjelden har jeg vært vitne til en kjedeligere og mindre fruktbar diskusjon enn dette. Rundt et landslag, der åpenbart mye ikke stemmer, klarer vi å henge oss opp i en drage eller ei på drakten.

Fotballforbundet har fått mye kjeft opp gjennom årene. Det aller meste fortjent. Men i denne saken får de urettferdig mye. For meg kan det norske landslaget skifte til grønne drakter så lenge de spiller bra og vinner. Det er der diskusjonen bør ligge. Eneste interessante hadde vært hvis vi fant et emblem som tente gutta, som representerte det de stod for og fikk dem til å ville blø for drakta. Men det hadde kanskje sett rart ut med et emblem bestående av Aylar, Ferrari og Playstation. Kanskje det hadde funket, kanskje ikke…

Det er også surrealistisk å høre og lese analysene og unnskyldningene i etterkant. La oss starte med Uruguays 2-1 scoring. All skyld legges i media på Tore Reginiussen. Jo da. Reginiussen gjør ingen stor innsats ved dette målet, men det må snart være lov å stille spørsmålstegn ved Brede Hangelands defensive kvaliteter. Når innlegget kommer har Hangeland blitt dradd mot kanten. Dette gjør at han har en posisjon 10-15 meter foran første stolpe. Reginiussen ser ikke dette og blir på bakre stolpe. Og åpner et hav av rom for Eguren å løpe inn i. Ikke bra av Reginiussen, men det er akkurat like mye Hangeland som i denne posisjonen er feilplassert. Hangeland er en utmerket fotballspiller. Men i EM-kvaliken er hans defensive svakheter en av de største årsakene til at vi ikke er med i årets mesterskap. Han misser to markeringer mot Hellas, og det avgjørende målet som Nihat scorer for Tyrkia på Ullevaal, ville en Henning Berg eller Erland Johnsen ha blokkert. Hangeland er det som kalles en moderne midtstopper. God med ballen og fine oppspill. Men kall meg gjerne gammeldags. En forsvarer må, og jeg gjentar må, først og fremst være god defensivt. Her sliter Hangeland og landslaget som følge av det.

1-0 målet til Uruguay peker også på vårt problem på høyre back. Hareide har ingen lett oppgave å ta ut mannskapet her og på et par andre posisjoner. Alternativene er få og ikke fullgode. Men først og fremst savner jeg ydmykhet. Jeg savner at spillere holder opp hånden og sier «sorry, den er min!». Men hva skjer? Høiland misser to tre sjanser til å klarere ballen og bruker etterpå unnskyldningen om en «knekt knott». Jeg har spilt fotball i ca 30 år. På gress, grus, kunstgress, is og snø. Jeg har spilt med faste knotter, skru og kunstgressko. Mang en gang har jeg mistet fotfestet. Men. Jeg har aldri selv opplevd eller hørt noen andre si at de falt fordi den ene skruknotten knakk. På en vanlig fotballsko er det seks skruknotter. Disse er av metal, spisse og hos forsvarsspillere gjerne 19 millimeter lange. Knekker 1 har du fremdeles 5. Det holder. Se under en skruknottsko og du skjønner dette. Jeg beklager at dette virker som en uthenging av Høiland, det får så være, men hans svar etterpå representerer en holdning som må endres. Gjør du feil, si fra. Ta skylda og gjør alt for at du ikke gjentar den. For meg har Høilands unnskyldning klassikerpotensial. Kanskje hører vi om noen år spørsmålet «hvor var du da Høiland knakk knotten?»

Og rett etter at Høiland serverte godbiten så slang Lillestrøm seg på. Hvordan de greide å blande seg inn en dag de kunne ha sluppet negativt fokus er en gåte. Det endte opp med at klubbleder Per Mathisen for åpen mikrofon sagde Tom Nordlie i tusen biter mens han prøvde å ikke si noe som helst. En norsk klubbleder blir forfulgt av media. Det er hverdagen. Man kan ikke si noe annet enn at en trener har full tillit i media, uten å sparke vedkommende. Faktisk er det slik at en klubbleder må lyge. Han må si at treneren har full tillit selv om han ikke har det. Slik er mediehverdagen. Og i dette tilfellet føyde Lillestrøm seg på det surrealistiske.

Men for oss som satt og så på ble det ganske så underholdende.

En ordning som må dø!

Follo rettet et forslag på fotballtinget i vår. Det gikk ut på at andrelagene til Tippeligalagene skulle samles i en felles avdeling. Dette for at skulle bli slutt på urettferdigheten som andrelagene skaper i sine avdelinger.

Resultatet ble et kompromiss. Tippeligalagene skulle stille med mellom 4-7 spillere fra A-stallen. En skulle jo tro at de greide å fylle dette kriteriet en stund i alle fall.

Viking smelte til med ti A-lagsspillere i første kamp. De la seg langflate i ettertid og har prøvd å endre praksis. Andre lag har heller ikke fulgt regelen. Eksempelvis har Vålerenga brutt dette opp til flere ganger allerede i år.

Fredrikstad er blitt beskyldt for å trikse med listene og ikke melde de beste juniorene på i A-stallen, mens Ronny Deila i Strømsgodset raser over de samme reglene og problemene for juniorspillerne.

I et tett kampprogram i mai med Tippeliga- og cupkamper skjønner jeg at lagene har problemer med å fylle kvotene, mens de i andre roligere perioder gjerne kan bruke 11 A-lagsspillere fra start. Jeg skjønner det. Men. Er ikke fotballen tuftet på rettferdighet? Skal 2 divisjonslag legge seg flate for å trene spillerne til Tippeligalagene? Sånn innimellom?

4 av 9 andrelag ligger på nedrykksplass, samt at LSK2 ligger over streken grunnet målforskjell. Det vil si at 4 av 14 holder litt over medium 2 divisjonsstandard. Dette sier litt om kvaliteten som det etter hvert har blitt i 2 divisjon. Jeg blir regelrett kvalm når det kjøres sammenligninger som forteller om andrelagsserier på begynnelsen av 80-tallet. Her snakker vi om en helt annen tidsalder. Fotballen har utviklet seg enormt siden den gang. Dette gjelder også 2 divisjon.

I hver andredivisjonsavdelig har du 3, 4, 5 ja kanskje nærmer det seg halvparten av lagene i avdelingen som seriøst satser på opprykk. Man finner lag med budsjetter opp mot 14-15 millioner kroner. Med heltidsansatte trenere og planer om nye stadioner. Det satses. Og det satses seriøst. Derfor føles det for mange 2 divisjonslag som totalt useriøst når et Tippeligalag en helg stiller med ti A-lagsspillere, mens neste gang reservene på juniorlaget.

Andrelagene blir også fremhevet som viktige for utviklingen av unge spillere. De som hevder at dette gjelder hele tiden kan umulig ha sett en andrelagskamp. Oftere enn ikke stiller A-lagsspillere uten maksimal innsats. Jeg har, uten å nevne navn, sett profilerte A-lagsspillere fra Tippeligaklubber gi totalt faen. Er man ung og lovende og skal spille sammen med en slik spiller, legger man seg til vaner som kan være vonde å vende. Når man dessuten ikke trener sammen som lag i forkant av disse kampene, får man et helt galt forhold til det å spille kamp. For det som ofte skiller et talent fra det å bli spiller, det er innstillingen til kamp, og i så måte fungerer andrelagskampene som regel mot sin hensikt.

Toppklubbene klarte å drenere forslaget fra Follo på årets ting. Det vil medføre at ordningen fortsetter i år og neste år. Men prioriterer Tippeligaklubbene på samme måte som nå, vil dette være en umulighet på neste ting. En kjapp spørrerunde rundt i 2 divisjonsklubbene ville avslørt enormt med misnøye. Jeg ser det nærmest som en selvfølge at dagens ordning blir tatt livet av på neste ting. Hvis ikke det skjer et mirakel, og det er at Tippeligaklubbene begynner å opptre rettferdig og sender like mannskap til alle kamper. Neppe…

Det kommer få toppspillere fra egne rekker i de aller fleste Tippeligaklubber. Det finnes sikkert noen av dem som har produsert færre Tippeligaspillere enn det Kil/Hemne har gjort. Jeg ville som 15 åring holdt meg langt unna en Tippeligaklubb. Det viser seg i størst grad at de som slår gjennom har erfaring fra 3, 2 eller Adecco i ung alder. Se på Forren i Molde, Demidov i RBK og mange flere. De spilte i lavere divisjoner til de var klare. Å bli lenge på et andrelag er døden for en spiller, andrelagene er døden for 2 divisjon, hvem er det egentlig som liker dem?

Underholdene og offensiv?

To av norsk fotballs storheter, Rosenborg og Brann spilte begge bortekamper i helgen. Begge la seg paddeflate ned i forsvar og gikk for 0-0. Hva er det som skjer?

Jeg er enig i at det kan være lurt å ha en noe mer avventende holdning på bortebane. Med stor vekt på ordet noe. Det er besynderlig å se en regjerende norsk seriemester være fornøyd etter å knapt ha skapt en målsjanse, mot et lag som tross alt ikke er noe mer enn en outsider i medaljekampen.

Brann velger dessuten å sette ut sin toppscorer og utvilsomt beste spiller. (Ja, jeg hevdet nylig her på sidene at Helstad ikke er i form, men han kan da ikke settes på benken!) Før eller siden kommer storformen, og den kommer ikke uten at han spiller. For sammenligningens skyld, jeg hadde blitt noe overrasket hvis Manchester United satte Chritiano Ronaldo på benken på bortebane mot Bolton eller Portsmouth for å sikre null baklengs.

Enda mer besynderlig er det å se på Rosenborg. Og kanskje spesielt på omtalen av Rosenborg om dagen. De er nærmest skånet for kritikk. Årsaken ligger i det selvfølgelige, at Rosenborg venter på ny trener, samt at det sikkert er utrolig mye mer gøy å skrive om Nordlie og Fjørtoft…

Erik Hamrén tar over styringen i Rosenborg 1. juni. Hamrén er et spennende valg. Stor suksess i danske Aalborg. Men personlig husker jeg ham best som trener for Örgryte i 1999, da jeg selv spilte mot laget. De hadde en underholdende og offensiv spillestil, med blant andre brilijante Marcus Allbäck.

Underholdende og offensiv kan ingen beskylde Rosenborg for å være. I en årrekke har jeg kommet med utsagn om Rosenborg. Men i bunn har det faktisk ligget en respekt for det de har oppnådd, og for måten laget spilte fotball på. Man kunne beskylde Rosenborg for mye. Men defensive og kjedelige, det var de definitivt ikke.

Jeg har vært med og slått Rosenborg (faktisk flere ganger) og jeg har tapt mot dem. Men jeg har aldri spilt eller trent mot et Rosenborg som har ligget på egen banehalvdel, forsvart seg og knapt skapt en halvsjanse i løpet av en Tippeligakamp. Det er skremmende å se på. Og det er utrolig å høre Jan Jönsson og Daniel Nannskog stå etter kampen og være delvis misfornøyde. Det er ikke lenger nok å vinne mot Rosenborg. De er blitt så dårlige at de rett og slett skal knuses.

I en årrekke har det blitt jobbet knallhardt på Lerkendal for å bryte ned alt det Nils Arne Eggen bygde opp. Det har vært mye fokus på spillesystem og spillestil. 4-3-3 kontra 4-4-2 har blitt hyppig diskutert. Men hvordan man i løpet av så få år kan klare å bryte ned en vinnerkultur så totalt, det burde det nesten blitt forsket på.

Alene i front står Trond Henriksen. Han vet han har jobben på lånt tid. Spørsmålet er, hva med alle de andre. Alle de andre som solte seg i glansen da det gikk som best. Hvor er de blitt av? Er Brakka tømt?

Stabæk i det stille

Stabæk får uforholdsmessig lite presse i forhold til prestasjonene på banen. Laget som ledet store deler av fjorårssesongen har igjen inntatt tabelltoppen, men det virker som om det er mer interessant at Lillestrøm taper.

Fakta. Lillestrøm ble nummer 4 i fjor, Stabæk nummer 2. Utgangspunktet tilsier at Stabæk er verdt vel så mye presse. Men nei, det er mer interessant å diskutere om taklingen på Torstein Helstad var tøffere eller like tøff eller kanskje litt mindre tøff enn taklingen på Arild Sundgot. Jeg skal la Lillestrøm ligge i denne sammenhengen. Og heller fokusere på Bærumslaget.

Det har blitt skrevet om Stabæk. Gjennomgangsmelodien har vært at laget har bestått av fire spillere. Alanzinho, Tchoyi, Nannskog og Gunnarsson. I går vinner Stabæk greit 2-0 borte mot Ham Kam. Tross alt en av de verste banene å hente poeng fra. Og Alanzinho og Gunnarsson er nærmest usynlige, mens Tchoyi har en svært middels dag. Hvordan vinner så Stabæk?

Stabæk har forsterket seg godt. I det stille. Johan Andersson og Anthony Annan i særdeleshet. Andersson med alternative bakromssløp til Nannskog og Annan som midtbaneterrier. Dessuten dekker Andersson og Annan store flater. Store flater som gjør at Alanzinho og Tchoyi stort sett er fri til offensiv tenkning.

I et 4-4-2 (eller da 4-4-1-1) system kan den sentrale midtbanen bli akilleshælen (Bare se på Branns innledning der Bakke og El Fakiri ikke fant arbeidsfordelingen.) I år virker Stabæk knallsterke her. Defensivt stråler spesielt Annan. Sjelden har jeg sett en så duellsterk liten spiller. Gang etter gang knuser han til og med Markus Ringberg i luften. Det er det ikke mange i Tippeligaen som gjør.

Videre har en spiller som Morten M. Skjønsberg blitt ett år eldre. Skjønsberg startet som vikar i midtforsvaret i fjor, men har siden gjort plassen til sin egen. Sammen med Pontus Segerström danner han i øyeblikket kanskje Norges beste stopperpar. Skjønsberg er som Stabæk, offer for alt for lite oppmerksomhet. Kanskje ligger svaret på spørsmålet om partner til Hangeland på landslaget her? For forsvaret til Stabæk, som ofte må klare seg uten hjelp defensivt på sidene (Tchoyi og Alanzinho som regel over alle hauger) har kun sluppet inn tre mål på fem kamper. Forsvaret er faktisk så sterkt at landslagsaktuelle Høiland fint måtte finne seg i en tur på benken.

Og så kommer man uansett ikke unna Nannskog. Etter tre kamper uten mål har han nå banket inn tre på de to siste. Jeg skrøt i siste blogg av avslutningsevnene til Moa på Vålerenga, unge spisser kan godt legge turen innom Nadderud også. For makan til mål Nannskog satte i går! Først banker han ballen fra 20 meter på klokkeren volley i krysset. Så kommer årets til nå mest følsomme. En lobb som Rønningen i full strekk aldri er i nærheten av. Den er så perfekt utført at den daler nesten ned på streken før den går i mål. Og viser at det ikke alltid er kraft som er det lureste i skuddposisjon. Da jeg så scoringen tenkte jeg stakkars Ivar Rønningen. Tenk å hoppe så høyt du kan, strekke armene i været og på vei opp vite at du rett og slett er rundlurt. Jeg skal ikke skite for mye i eget reir, men TV2, litt tvilsomt at Nannskogs lobb ikke var et av alternativene til rundens mål, eller hva?

Med Nannskog tilbake på scoringslisten er det først og fremst skader som kan forkludre Stabæks sesong. Laget virker å være i harmoni. De har forsterket seg godt og 2008 kan virkelig bli Stabæks år. Med ny stadion i emning ville det være perfekt for Bæringene å vinke farvel til Nadderud med et seriegull, for så starte på igjen i sin nye storstue på Fornebu. Skulle det skje, kan vi nå være vitne til starten på en ny maktfaktor i norsk fotball. En start som foregår stort sett i det stille. Imens kan vi lese om hvem som er sinte på hvem på Åråsen.

Ally ville likt Moa

Mohammed Abdellaoues navn er på ingen sine lepper i dag. Av latskap velger alle å kalle ham Moa. Ja ja , vi har i en årrekke måtte leve med kallenavn som Mini og Drillo. Vi tåler vel ett til.

Avisene skriver om røverkjøpet. Som bare kostet 400 000 fra Skeid. Jeg skal som Skeid-trener, og dundrende inhabil, la den delen av saken ligge.

Det jeg definitivt kan omtale er Moas scoringer i går kveld, for dette er mål jeg savner. De såkalte ”drittmål”, ”dukkopp-mål”, ”de enkle mål”…

I Tippeligaen 2007 ble Torstein Helstad toppscorer, Daniel Nannskog nummer to og Peter Ijeh nummer tre. Spesielt de to første stjeler for få mål. Begge er ekstremt dyktige bakromsspisser og avsluttere, men det er sjelden vi ser Nannskog skli inn en retur. Peter Ijeh kan gjøre det, men han er mer trolig til å kopiere Moas første scoring i går. Ijeh er også god til å løpe seg fri inne i feltet ved innlegg/dødball.

For det ligger mye spisslærdom i Moas scoringer i går. Både for Helstad, Nannskog, Ijeh og neste generasjons måljegere. Det kalles instinkt, men studerer vi reprisene (sjekk kampsenteret på Sumo) ser vi hvordan Moa beveger seg foran headingen som ender i 1-0 scoringen på Åråsen. Jeg kaller det heller intelligens.

Det starter med en lang corner fra Martin Andresen, på bortre hjørne av femmeteren header Thomassen ballen tilbake inn i feltet og Moa header tilsynelatende enkelt i mål. Helt umarkert. Men det er ikke enkelt. Ser man på situasjonen et sekund tidligere er Moa markert av Simen Brenne. Men Moa tar det som en spiss ofte skal gjøre, nemlig et steg bort fra situasjonen. I spissenes verden er det ikke alltid at den korteste veien er den beste. Brenne blir med mot duellen og dermed er Moa fri. Det er en enkel bevegelse, men gjøres bare av de beste målscorere. Bevegelsen beviser at Moa er en naturlig måltyv. Og kanskje var det derfor Brenne var rasende resten av kampen. Over å ha blitt lurt.

2-0 målet bare bekrefter inntrykket fra den første scoringen. Igjen er det dødball. Igjen leser Moa en heading. Denne gang fra Bengt Sæternes. Moa kommer igjen på ”blindsiden” av forsvareren, denne gang Jon Midttun Lie. Otto Fredriksson klarer ikke å holde ballen. Reprisen viser en lynrask og smart Moa. Han reagerer rett og slett raskere enn Midttun Lie og setter ballen i åpent mål. Bevegelsen inn i situasjonen er der, samt evnen til å forvente en uventet retur. Blindsideløpet gjør dessuten at Midttun Lie ikke vet hvor Moa er, og da er Midttun Lie sjanseløs.

Den legendariske skotske måltyven Ally Mccoist scoret 355 mål for Rangers i Skottland. Til sammen kom de fra omtrent 355 meter også. Han sa engang at det var ikke vanskelig å score fra 1 meter, men det vanskelige var sekundet forut for scoringen. Jeg tror Ally ville likt Moa.

Inntrykk så langt

Tippeligaen er i gang, og som alltid er det ekstremt fokus på ting som egentlig ikke har så mye med spillet å gjøre. Det nærmeste vi kommer et fotballfokus er at alle er opptatt av manglende borteseire.

Skal vi gå av hengslene av den grunn, eller skal vi vurdere om det kanskje, kanskje kan komme en borteseier i løpet av vårsesongen? Jeg ser ikke bort fra det, og det er alt for tidlig å trekke de store konklusjonene etter 12 hjemmeseirer og 2 uavgjorte. Men det er også det som er så gøy med å skrive, snakke om fotball. Vi må trekke konklusjoner, og selvsagt går vi utnevnte eksperter på en og annen smell her.

Dømming. Like sikkert vårtegn som blåveis eller hestehov (eller hva annet som brukes) er at dommerdebatten settes i gang. På Ullevaal børstes det støv av setningen: Vi skal slå ned på holding. Det forundrer meg. Gjennom en lang vinter kan man tenke mye, men hvert år kommer de frem med samme konklusjon. Dommerne skal ta hardere tak i de som tar hardt tak i noen. De første serierundene blir derfor som regel et eneste stort kaos i forhold til hva som er lov eller ikke. Så krangles det noen uker før alle fortsetter å holde og det dømmes som året før. Jeg stiller meg alltid spørsmålet: Hvorfor skal vi til stadighet forandre eller innskjerpe reglene? Fotballen er et produkt som suser av gårde. Flere og flere mennesker går på kamp. Det settes publikumsrekorder hele tiden. Hvorfor er vi så sugne på å forandre noe som er så bra? Fotballen blir ikke så mye bedre av at flere kamper avgjøres på straffespark. Jo mindre holding som tillates i feltet, jo mer fokus kommer lag til å legge på dødballer. Norsk fotball kan komme til å bli et eneste langt korridorfrispark! Ikke døm flere frispark/straffer. Hold ballen i spill heller. Det har aldri vært lov å holde. Dommerne skal slå ned på de verste holdinger, men la oss ikke komme dit der alt blir avgjort på dødball.

Helstad. Jeg driter i om Torstein Helstad forlanger 6 millioner i lønn. Helst vil jeg ikke vite hva folk tjener. Det jeg bryr meg om er hvor god han er å spille. Som gammel spiss er det interessant å følge denne mannen som har vært den farligste spilleren i Tippeligaen. Men jeg er bekymret på hans og Branns vegne. Helstad ble hyllet for å score 3 mål i første seriekamp etter en målløs vinter. Se han slår til når det gjelder, lød det fra alle kanter. Men det å være målscorer er ikke enkelt. Man er avhengig av å hele tiden kjenne på følelsen. Derfor tror jeg at Helstad kan komme til å score mindre hyppig i vår enn snittet hans i fjor. Jeg ville ikke blitt overrasket om han står med under 6 scoringer når vi rundet 10 kamper. Dette fordi hans form har vært for ustabil gjennom vinteren. I så fall kan nøkkelen til Branns sesong ligge akkurat her. Klarer Helstad å motbevise det jeg sier, da er bergenslaget i teten. Men har jeg rett blir det en annen seriemester i år.

Alanzinho. Og jeg driter i hva Alanzinho tjener. Men jeg skjønner at ikke Alanzinho selv eller Stabæk-ledelsen gjør det. En spiller vil alltid forsøke å få mest mulig ut av karrieren. Sportslig og økonomisk. Han har ikke trasket sine barnesko på Nadderud, han vil oppleve mest mulig, tjene mest mulig. Det er menneskelig. Men Stabæk har også holdt rak rygg i denne saken. Både Steen Jensen og Bohinen har lagt vekt på at det blir for mye på en spiller i forhold til andre og like viktige spillere. De kan ikke godta hans krav uten at det enten blir urettferdig eller at klubben brekker ryggen. Det er fair fra begge parter. Men Stabæks supportere må ta et lite internt møte etter deres behandling av Alanzinho sist. Å henge ut en egen spiller på store bannere, slik som Alanzinho ble mot Lillestrøm, hører ingen plass hjemme. Og tenk på dette kjære Stabæk supporter: så lenge han er der, så lenge han trives er det en mulighet for at han ombestemmer seg og setter navnet på kontrakten. Men blir han fortsatt hetset forsvinner han garantert og mest sannsynlig etter å ha spilt dårligere og dårligere. La oss slippe det. La oss få se en sprudlende Alanzinho noen uker, måneder til i minste fall. For makan til kantspiller har ikke jeg sett i Norge på det jeg kan huske. Det hadde faktisk vært interessant og sett han spille for Real Madrid eller et annet europeisk storlag. Han holder den standarden.

. La oss se hva som skjer utover. Vil Alanzinho, Helstad eller Svein Oddvar Moen sprenge lønnsbudsjettene? Vil vi noensinne se en borteseier? Sender Se og Hør en kaktus til Stabæksupporterne? Og vil blåveisen igjen ta tilbake sin status som det sikreste vårtegn?