Category Archives: Ukategorisert

Bør Tottenham sparke Villas-Boas?

 

Den siste tiden har det blitt spekulert i Andre Villas-Boas fremtid som Tottenham-manager. Og de samme gamle flosklene har blitt brukt for å forsvare ham: ”Det er viktig med kontinuitet.” Ja. Det er viktig med kontinuitet, men bare hvis det er en dyktig manager som har en retning med det han driver på med. Spørsmålet er om Villas-Boas har det?

 

Tottenham har fungert svært bra defensivt i begynnelsen av denne sesongen. Men i de siste to kampene har laget sluppet inn åtte mål. Hvis det fortsetter å renne inn på denne måten, samt at laget fortsatt har store offensive problemer, trenger man ikke være et matematisk geni for innse at laget vil falle på tabellen.

 

Greit nok, de to siste kampene har vært mot gode lag. Begge Manchester-lagene er seriøse utfordrere til liga-tittelen, og sånt sett er det ikke de verste å slippe inn mot. Likevel kommer de for lett til sjanser.

 

Rooneys første scoring avslører et av de største problemene i Tottenhams defensive spill: når ballen slås i nærheten av Dawson, uten at han direkte kan komme i duell. Dawson er knallsterk i luftdueller, men når han må justere posisjonen sin, eller møter kjappe spillere inne i feltet, blir han avslørt. Jeg har tidligere skrevet om akkurat dette problemet. Eksempelvis her: http://blogg.tv2.no/arildstavrum/2013/01/31/ny-gutt-pa-blokka/

 

Og poenget er det samme. Når det kommer høye innlegg fra motstanders høyre side, i går ved Jones, så klarer ikke Dawson og Walker å fordele ansvar. Walker klønet det til og serverte ballen til Rooney. Slikt går ikke på internasjonalt toppnivå. Og her er en av grunnene til skepsisen mot Villas-Boas. Dette er et vedvarende defensivt problem og da ser man ikke utviklingen som skal til for at klubben skal ha nytte av kontinuitet.

 

Et annet vedvarende defensivt problem er Dawsons ferdigheter 1:1 defensivt. Sjekk Negredos 5-0-scoring for en uke siden. Prestasjonen til Negredo er fremragende, men det er så typisk Dawson å bli dratt av på denne måten. Ham kaster seg i et fortvilet forsøk på å blokkere avslutningen, men han skal ikke bli lurt slik. Villas-Boas’ tilsynelatende endeløse tillit til Dawson, som nærmest kan stå som et symbol på hvorfor det engelske landslaget har blitt utdatert i VM- og EM-turneringene, er skadelig for Tottenhams utvikling. Laget vil ikke kunne vinne ligaen så lenge han spiller stopper.

 

Tottenham slapp inn få mål de første elleve rundene. Men de var heldige med kampoppsettet også. De to virkelig gode motstanderne de møtte, var Arsenal og Chelsea, da slapp laget inn ett mot begge og fikk kun ett poeng. Ellers har laget halt i land knepne seire mot middels til svak motstand.

 

Det største problemet i Tottenham er likevel angrepsspillet. Villas-Boas har også vist en enorm tillit til Andros Townsend. Men faktum er at Townsend har kun ett målpoeng. Det vil si han har én scoring og ingen assist. Symptomatisk nok kom den scoringen som følge av et mislykket innlegg som gikk rett i mål. Ellers har Townsend driblet og driblet og avsluttet over mål eller truffet en motstander med innleggene sine.

 

Innoverkanter har fungert dårlig til nå. Townsend har spilt på høyre, mens venstrekanten har litt bekledd av flere. I stor grad Sigurdsson. Men spillet har gått i stå. Etter at kantene har driblet seg innover i banen har ikke laget maktet å finne spissen, stort sett Soldado, med stikkere. Den notoriske målscoreren fra Spania står dermed med ett fattig spillemål til nå.

 

Kanskje mener noen at det er bra nok å score to mål mot United. Men her er det viktig å se på hvordan målene kom. Dett første var et genialt frispark av Walker, som gambler på at muren hopper og plasserer ballen under. Det andre var en avslutning fra Sandro, klin i krysset fra 25 meter. Fantastiske mål begge to, men ikke et resultat av godt angrepsspill. Det er typisk for lag som sliter at de må score målene sine på denne måten. Og det går ikke an å basere seg på at nevnte Sandro og Walker skal redde laget med scoringer. Det kan godt gå et halvt år før begge to har notert seg på scoringslisten igjen.

 

Villas-Boas har nå valgt å sette Townsend på benken. Det er lurt. Townsend trenger å trene avslutninger samt lære seg å bli klokere i valgene sine. Han er en fantastisk dribler, er rask og kan komme til å bli en virkelig toppspiller, men da må han beherske bedre de avgjørende fasene av spillet. Han må bli bedre til å avslutte og han må bli bedre til å slå innlegg. Ellers kommer han til å bli en morsom, men verdiløs spiller.

 

Tottenham har investert en drøy milliard i spillerkjøp. Det er grunn til å kreve en raskere og sterkere utvikling av laget. Jeg kritiserte Chelsea da de vant Champions League ved å legge en rekke av verdens beste fotballspillere foran egen femmeter. Slik fotball er det verste som finnes. Tottenham har i år minnet om Chelseas kjedelige Champions League-vinnere. De har lagt altfor mange spillere til å forsvare seg og forventet at man skulle avgjøre kampene med gode individuelle prestasjoner. Det er lett å forstå at ”fattige” lag opptrer på denne måten, men det er lov å forvente mer av de som kan investere i gode spillere. Derfor liker jeg at Chelsea har begynt å angripe. Det er et mye mer positiv fotballag nå enn det var under Di Matteo. Et enda bedre eksempel er Manchester City, som virkelig tar på alvor at de har en forpliktelse til å angripe med det mannskapet de har. Men Tottenham er det laget som nå er inne i en blindgate. For utenom de to scoringene mot United er det ikke mange sjanser som kommer som følge av godt angrepsspill.

 

I forrige sesong ble den manglende fantasien ofte løst ved at Gareth Bale gjorde noe helt fantastisk på egen hånd. Og for å neven enda en gammel floskel, mange hevdet at Bale kom til å mislykkes i Spania som så mange andre briter hadde gjort før ham. Tull. Hvis Bale holder seg skadefri og i form kommer han til å fortsette som mot Valladolid. Men Bales prestasjoner minner også om hvor viktig han var for Tottenham. Hvor lavt ville Tottenham ha havnet på tabellen i forrige sesong hvis det ikke var for Bales elleville scoringsrate fra utenfor 16-meteren. Igjen typer av scoringer som ikke var resultat av godt angrepsspill. Mot Valladolid sist scoret Bale tre, og alle kom etter kombinasjonsspill og innlegg. Når så vi det sist fra Tottenham?

 

I løpet av desember møter Tottenham lag som Fulham, Sunderland, West Bromwich og Stoke. Akkurat den typen av lag der man må beherske et godt offensivt spill for å komme til nok sjanser til å lede med mer enn ett mål når man går inn i de uberegnelige overtidsminuttene. Da er man et lag som vil klatre på tabellen. Det er opptredener a la Arsenals borteseier mot Cardiff som vinner ligatrofeer. At man reiser til de svakeste lagene og viser ingen nåde. Vinner 2- eller 3-0. Har Tottenham i seg det når de reiser sørover i London og møter Fulham?

 

Kontinuitet er viktig, men bare når det er noe bra og man ser tegn på at det kan bli enda bedre. Tottenham har unektelig en talentfull manager, men er det nok? Lagets angrepsspill er svakt og har knapt sett noe forbedring siden portugiseren tok over etter Harry Redknapp. Forsvarsspillet er bra mot svak motstand, men svikter i de store oppgjørene. Og mot de svake lagene kan man ikke sikre på samme måte som mot Chelsea, Arsenal og co. Det er ikke usannsynlig at Tottenhams og Villas-Boas’ veier skilles i løpet av vinteren, og slik utviklingen av laget er, etter alle midlene han har hatt til tilrådighet er det ikke sikkert at det er så dumt. Eller?

En tøff dag

 

Det ble en tøff dag for oss Tottenham-supportere da laget tapte mot Arsenal og bekreftet salget av sin aller beste spiller. Det blir ikke så mye verre enn det.

 

Pluss også på at en gryende skepsis mot nyinnkjøpte Soldado ble ytterligere forsterket. Mannens fysikk virker å være mangelfull til rollen som ensom spiss i Premier League, eller vil han klare å tilvenne seg?

 

Chadli hadde sine lyspunkt i første omgang. Han regelrett herjet med Jenkinson på backen, men kun for en kort periode. Etter dette ble han knapt involvert. Og på motsatt kant viste Townsend masse likhetstrekk med Bale, han driblet seg innover i banen og avsluttet med venstre. Bare så synd at han ikke gjør det like godt som Bale. Og så ble de, for dagen, litt tunge, sentrale midtbanespillerne til Tottenham, løpt i senk av mindre, kjappere Arsenal-spillere. Og Dawson ble som han pleier, avslørt mot de beste lagene. Det var mye som ikke stemte for Tottenham i dag. Tap og salg av Bale. Uff og dobbelt uff.

 

Så hvordan skal en gjennomsnittelig Tottenham-supporter forholde seg til dette? Han eller hun skal ha trøbbel med å sove etter å ha tapt for naborival Arsenal (det er derfor jeg legger ut denne bloggen såpass sent en søndagskveld), men han eller hun skal samtidig ha forståelse for valget Gareth Bale tok.

 

”Hvorfor det?” skriker en del innbarkete supportere. ”Han er jo en forræder!”

Nei, han er ikke det. Og i sannhetens navn, de fleste supportere virker å akseptere overgangen, siden Real Madrid betaler en usaklig høy sum for spilleren.

 

Skjønt, er det egentlig usaklig dyrt?

 

Real Madrid kjøper verdens tredje beste angrepsspiller. (Messi og Ronaldo var i forrige sesong bedre enn Bale, men det var ikke flere enn dem som var det.) Og Real vil tjene inn store deler av overgangssummen på draktsalg alene. Real gjør det de kan, de kjøper en verdensstjerne, til et allerede spekket galleri. Om det blir et gullag av det, gjenstår å se.

 

Mange er skeptiske til om Bale vil lykkes i Spania. Ikke lur på det – mannen vil bli en sensasjon. Hans fart og teknikk er strålende, hans skudd er i Ronaldo-klasse, og de to på hver sin kant, skjærende innover i banen kommer til å bli enhver stakkars keepers største mareritt. Og det verste er, Bale ser litt ut som en Real Madrid-spiller. Bale kommer til å lykkes, rett og slett fordi han er for god til noe annet.

 

Som han var savnet mot Arsenal. Man ventet på at han skulle dukke opp, litt ut av det blå, med en dragning, et voldsomt temposkifte og et tungt duppskudd i vinkelen. Kunne ikke noen avsløre han derre Szczesny? Nei, skuddene kom litt for rett på ham, litt for lette. Szczesny virket etter hvert god, og jammen scoret Giroud også. Spillere som egentlig ikke skal være gode nok hvis Arsenal skal vinne noe, men i dag ble de avgjørende.

 

Hvorfor blir ikke Bale i klubben og blir en legende?

 

Mange skrev lignende ting om Robin van Persie, da han forlot Arsenal. Men, det er her man må slutte å tenke som en supporter, for å skjønne mekanismene i et profesjonelt fotballhode. Noen få, kan lykkes i en og samme klubb år etter år, men for mange, er det helt nødvendig å strekke seg etter noe litt bedre for å yte maksimalt. Bale hadde neppe vært den spilleren han er i dag hadde han fortsatt i Southampton. Var fjorårssesongen et produkt av hans brennende ønske om å komme enda litt lenger i karrieren? Og da Champions League-drømmen forsvant, da ble det neste steget for langt frem i Tottenham-drakta? Kanskje kunne Levy og co ha skviset ut enda en sesong av Bale, men sannsynligheten er stor for at han ikke hadde vært like god.

 

Det er hardt, men nettopp på grunn av disse mekanismene, må vi som holder med et lag finne oss i at de beste spillerne av og til forsvinner. Det å se supportere, hylle tidligere spillere som kommer på besøk med sitt nye lag, det er noe av det flotteste som finnes. Og noe av det verste i motsatt tilfelle, når det pipes mot spillere som har forlatt klubben. Det er hardt å se de beste forsvinne, men de klubbene som klarer å skape en kultur for å hylle tidligere spillere, de klubbene vil også miste færre av sine beste. Det var flott å se Manchester United hylle Ronaldo, da han spilte for Real Madrid på Old Trafford, og det var en maktdemonstrasjon i supporterkultur å høre hvordan de praktisk talt overtalte Wayne Rooney til å slutte å flørte med Chelsea. Kanskje hadde hans opptreden i sommer ført til pipekonsert i enkelte andre klubber, og kanskje hadde det vippet ham ut av klubben, og kanskje, tenker du som leser, at det hadde han jammen fortjent etter sin åpenbare furting? Nei, måten United-supporterne fremsto på her var rett og slett forbilledlig.

 

Og det er slik det må bli den dagen Gareth Bale vender tilbake til White Hart Lane, en vårfrisk onsdag 2015. Det er semifinale mellom Tottenham og Real Madrid. Bales navn ropes opp, det klappes taktfast og respektfullt for alt han ga for klubben. Kampen starter. Bale får ikke den banale pipekonserten hver gang han får ballen (eller da de to gangene han får ballen, for å ta innkast.) For selvsagt blir Bale totalt avkledd av Benoit Assou-Ekotto, som omsider har fått snakket ut med Villas-Boas, og forklart at han er et bedre valg på venstrebacken enn Danny Rose. Etter kampen, da Tottenham har sikret finalebillettene og Bale selvsagt vurderer, sammen med Luka Modric, om de egentlig gjorde et riktig valg da de forlot klubben, opplever de å bli klappet av banen sammen med de elleve fra Tottenham. Det var nesten, tenker Bale og Modric, vi kunne også ha opplevd å komme til en finale i Champions League. De drar slukøret, men applaudert tilbake til Madrid.

 

Det hadde vært en fin dag.

 

 

 

 

Første 11

 

 

En sommer med mange utskiftninger i managerstolene og i spillerstallene, har gjort at man ikke helt vet hvor lagene er på vei. Men noen inntrykk har jeg dannet meg i løpet av Premier Leagues første 11 dager.

Manchester United mot Chelsea på mandag ble av mange omtalt som en slags sjakk-kamp. Taktikk sto i fokus, og i mangel av scoringer ble det defensive grunnmønsteret hos lagene fremhevet. Og det er forståelig, men hvor mye av dette som er innført av Moyes og Mourinho er vanskelig å si. Sannsynligvis er det preget av de tidligere managere, samt at de individuelle ferdighetene defensivt ble viktigst. Individuelle defensive ferdigheter havnet i en ren kamp med de offensive. Slik er det ofte i en stillingskrig. Det måtte en helt spesiell enkeltmannsprestasjon til for å vinne denne kampen.

Det luktet mål da Van Persie dro seg fri i førsteomgangen og banket ballen i nettveggen. En av få enkeltmannsprestasjoner som forsvarerne ikke klarte å forhindre. Hva hadde forresten skjedd med Terry? Han lignet jo en klassestopper igjen!

Likevel virket United som den mest sannsynlige vinneren. Fordi de individuelle ferdighetene helt på topp i laget er større enn hos Chelsea. Med fare for å gjenta meg selv, skjønt i dette tilfellet gjør jeg det gjerne, Chelsea kan ikke vinne serien uten en skikkelig spiss. Lukaku, som kan bli god nok, virker å ikke få tillit foreløpig og da Torres igjen kom innpå ble jeg bare trist. Det er en lidelse å se den gamle klassespissen mislykkes med nesten alt. For å sette det på spissen (om spissen!), en gang for alle: hvor mange bedre spisser enn Torres har egentlig de to Manchester-lagene? 7? 8? 9? Bruken av Torres vil stagge Chelsea, men med verdens kanskje beste manager på sidelinja, er det vel ikke helt usannsynlig at Torres etter hvert forsvinner til USA eller noe slikt. Det  overrasker bare at Chelsea ikke har vært mer frempå for å hente en ny.

En annen spiss jeg er litt skeptisk til er Soldado. Selvsagt er det drygt å kritisere en mann som har 4 mål på sine 3 første kamper for Tottenham, men likevel, det er noe ved spillet hans som ikke helt overbeviser. Begge målene i serien har kommet på straffespark og de to e-cupmålene kom ikke mot all verdens motstand. Men det er først og fremst spillestilen som er litt foruroligende ved Soldado. Han har ikke fysikken til å være et oppspillspunkt, og spørsmålet er om han i Premier League må ha muskler ved siden av seg. Det innebærer i så fall at Villas-Boas må legge om spillet. Tottenham har full pott, men de har hanglet seg gjennom de første to kampene mot Crystal Palace og Swansea. Til helgen venter motstand av helt annen klasse da turen går til Emirates. Hvordan vil Soldado lykkes i et så tøft oppgjør?

Chadli har heller ikke helt overbevist, og har falt litt gjennom i perioder av seriekampene. Innhoppet hans mot Tbilisi derimot bar prov på klasse ved et par anledninger. Hans skrudde venstrefotsinnlegg, som Soldado scoret på, var perfekt slått bak forsvaret. Og så gjorde han det mange vinger ikke makter, nemlig å gå inn i banen, fra venstre side og slå et godt innlegg med høyre (eller da motsatt fra høyre, med venstrefot). Ofte resulterer dette i slappe, halvhøye innlegg som midtstopperne lett klarerer vekk, men Chadli fant her Harry Kane perfekt. Bare synd at headingen kun traff stanga. Likevel, Chadli viste interessante detaljer her, og kanskje er det bare en tilvenning av tempo og fysikk som skal til før han blir en suksess. Men jeg må se det i Premier League før jeg blir overbevist….

På midtbanen har Tottenham investert særdeles klokt. Både Paulinho og Capoue har det som skal til for å lykkes i Premier League. Ikke minst, de har fysikken. Men til syvende og sist, vil mye av Tottenhams sesong bli avgjort av utfallet av Bale-sagaen. Kanskje blir Tottenham bedre av å selge ham og hente nye spillere, men det er i skrivende stund utrolig vanskelig å forutsi dette. Bales fremtid, er utvilsomt linket opp mot Tottenhams, enten han blir eller drar.

City sjokkerte med å tape mot Cardiff, men likevel, se på kvaliteten i noen av avslutningene til nå. Agueros perfekte skudd i langhjørnet mot Newcastle, Dzekos kraftscoring mot Cardiff og måten Negredo styrte inn det siste. Det er spisser med skremmende kvaliteter, City kommer til å score mye. Men. Som jeg tidligere har kommentert på denne bloggen: hvorfor har City, som tross alt er rimelig villige til å kjøpe spillere, ikke hentet flere midtstoppere? Sannsynligvis vil det komme en inn før overgangsvinduet stenger, men burde ikke City ha sett faresignalene før?

Arsenal er det bare morsomt å følge. For et mas det har vært om at det trengs nye spillere, og så vinner de mot Fenerbache og Fulham, og diskusjonen går på nytt: er spillerne likevel gode nok? Ja, de er gode nok til 4. eller 5. plass. Men de vinner ikke serien med keeper, midtstoppere og spiss som de har nå. Det trengs alternativer, selv om det tyrkiske sølvlaget fra siste sesong ble grei skuring.

(Sorry, alle Liverpool-fans, men det blir 6. plass til slutt. Derfor kun denne litt kjedelige parentesen denne gangen.)

Jeg står ved tabelltipset mitt om at Manchester-lagene og tre London-lag blir de fem øverste på tabellen. Og det er noe med spiss-situasjonen i Manchester som tilsier at gullet igjen havner i den byen…

 

 

Premier League – tabelltips

 

Det blir unektelig merkelig, hvis Premier League starter uten at en av de tre musketerene Rooney, Suarez eller Bale har skiftet klubb. I så fall har en del unødvendige spaltekilometere blitt trykket i avisene.

 

Vlad Chiriches er en annen som var nær å skifte klubb. Mannen med det perfekte fornavnet på en blodtørstig midtstopper, og attpåtil fra Romania. Han burde ha fått trykt ”Dracula” på drakta og med det blitt en hit i Premier League (for Tottenham). Og det er nettopp slike nestenoverganger (eller kanskje de er litt lenger unna enn vi ofte tror …) som gjør det så vanskelig å tippe i Premier League.

 

Det er rart at overgangsvinduet er åpent opptil flere uker etter at serien har begynt. I år drøyer de til og med til midnatt 2. september før det stenges. Det er en enorm ekstra stressfaktor for klubbene, og de første ukene av serien må være et mareritt for enhver manager. Først gjennom å avse spillere til, ja i den store sammenhengen, helt uviktige treningslandskamper, der de bare må håpe at deres største stjerner unngår skader, for så å ha et enormt overgangskjør de neste drøye to ukene. Dette kombinert med presseinteressen rundt seriestart, må gjøre forberedelser praktisk talt umulig. Men slik er det. Og særlig disse ryktene, disse mulige overgangene gjør det jo bare enda mer spennende å følge med, men også svært vanskelig å tippe noe.

 

Jeg skal likevel gjøre et ydmykt forsøk.

 

Hvis vi tar utgangspunkt i at topp seks blir (alfabetisk): Arsenal, Chelsea, Liverpool, Manchester City, Manchester United og Chelsea, ser vi at Chelsea, United og City har skiftet manager, mens Arsenal, Liverpool og Tottenham har samme som i fjor. Rodgers og Villas-Boas har noen likhetstrekk. De er unge og lovende, men det er vanskelig å vurdere hvor stor suksess de har hatt i sin ene sesong som sjef i Pool og Spurs. Liverpool gikk fra en 8. plass under Dalglish til en 7. plass under Rodgers, mens Tottenham kom én plass høyere med Redknapp enn Villas-Boas. Klubbene sliter dessuten med at deres største stjerner er ryktet bort fra klubben. Og begge har hatt klare maritime øyeblikk: Suarez gjennom å ha en gullfisks hukommelse (for hva han har sagt eller ikke), mens Tottenhams ubestridte ener, Bale, har blitt stum som en østers. Og nettopp disse to spillernes avgjørelser er så viktige for hvordan klubbene kommer til å prestere.

 

Jeg stusser også litt over Liverpools keeperløsning. Ja, Pepe Reina har hatt en noe nedadgående kurve, men likevel, er man sikker på at det å hente Mignolet for drøye 80 millioner kroner, er en investering verdt å ta? Jeg har stor sansen for Reina som keeper, og er ikke sikker på at Liverpool med denne transaksjonen har forsterket seg i det hele tatt. Alberto og Aspas er spennende signeringer, men å hente Kolo Touré? Det vil overraske hvis han kan heve Liverpool, og i og med at Carragher har lagt opp kan kanskje Liverpool få seg en overraskelse i den defensive dekningen.

 

Arsenal har igjen dummet seg ut på overgangsmarkedet. Ingen spillere inn er en fallitterklæring for Arsene Wenger, som neppe får fortsette så mye lenger nå, hvis han ikke hanker inn en storspiller eller to, og vinner noe. Det er trist, men det spørs det om han snart har spilt seg selv så langt ut over sidelinja at han aldri helt kommer innpå igjen. Tidligere hadde jeg tiltro til de aller fleste spillere som Wenger hentet, men tilfeller som Chamakh, som de lasset over på Crystal Palace, indikerer at Wenger har mistet noe av den magiske touchen. Også her har gullfisken Suarez vært involvert. Arsenal har, hvis man da skal tro avisene,  hatt en langvarig drøm om å sikre seg den uruguayanske spissen, men kampen virker å være over. Og kanskje skal Wenger vise seg å bli fornøyd med det, for vil Suarez oppnå samme scoringssnitt (0,7) som i fjor? Neppe. Det er større sjanse for at hans bitesnitt skal øke …

 

United har også vært innblandet i den tilsynelatende evigvarende såpeoperaen denne sommeren. Wayne Rooney har vært linket bort fra klubben og det blir smått sensasjonelt hvis han dominerer for United i år. Rooney er en fantastisk fotballspiller, og ikke minst, en av de aller mest arbeidsomme angrepsspillere verden har sett. Det er nok lettere for de fleste fotballfans, som ikke har et forhold til verken United eller Liverpool, å like ham fremfor Suarez. Men vil han komme til å prestere igjen for United? Eller er forholdet så skadet at hans tilstedeværelse i klubben bare blir et uromoment? Det virker som om det er rett øyeblikk for Rooney å skifte klubb, men jeg forstår inderlig godt at United ikke vil slippe ham til en utfordrer til seriegullet. Men viktigst av alt for United er vel, på samme måte som i Arsenal, at de snart må få ut fingeren og kjøpe noen klassespillere! (Selv om det skal bli spennende å følge utviklingen til Wilfried Zaha.)

 

Chelsea har tatt det med ro så langt. Denne sommeren har de handlet for beskjedne 250 millioner kroner. Sjokkerende lite. Det er nesten som om Mette Marit skulle begynt å handle veskene sine på Coop. Men men. De aller viktigste signeringene hos Chelsea kan være å hente Lukaku tilbake fra lån og Mourinho fra exil i Madrid. Mourinho og Chelsea er skapt for hverandre, i alle fall helt til han får sparken.

 

Manchester City virker likevel å være, sammen med Tottenham, vinneren på overgangsmarkedet så langt. Også her blir managerbyttet viktig. Inntrykket er at Pellegrini er en dyktig manager. Klubben klinker også til, i financial-fair-play-tidsånden med nye spillere for over 800 millioner kroner. Det skal det bli vanskelig å etablere seg som en av de seks spillerne fremover på banen. Der tåler City en skade eller to, for å si det mildt. Men forsvaret er ikke like sterkt som resten av stallen. (Litt som Liverpool og flere andre, det virker litt kulere å kjøpe offensive spillere…) Det finnes bedre backer enn Clichy, Kompany var ikke i nærheten så god i fjor som året før, og en spiller som Lescott passer liksom mer som Stoke- eller Fulham-spiller, enn på et lag som skal vinne Champions League og Premier League.

 

Tottenham kjører også på. De har hentet bra denne sommeren. Med Paulinho, Chadli og Soldado som de virkelig store. (Jeg skrev nok om Soldado her: http://blogg.tv2.no/arildstavrum/2013/08/05/soldado-for-dyr/ )

Dempsey har forsvunnet, en av flere som kostet mer enn han presterte for klubben. Og skal man tro ryktene, er det en fornuftig utrensking på gang på White Hart Lane. Det kan ikke gjentas for ofte, men spillere som Huddlestone og Livermore hører ikke hjemme på et lag som vil vinne noe. Kanskje er Wenger så ute av det at han kan lures? Men Tottenham er avhengige av en positiv Bale. Blir han, må han prestere slik Modric gjorde det året han ble holdt mot sin vilje i klubben. Jeg har sjelden respektert en spiller så mye som nettopp Modric det året. Tiden vil vise om Bale greier det samme, hvis da dagene går frem til overgangsvinduet stenger og han fremdels ikke har forlatt klubben.

 

Dette gjør at jeg tipper topp seks slik:

 

1: Manchester City

2: Chelsea

3: Manchester United

4: Tottenham

5: Arsenal

6: Liverpool

 

 

Det er ikke sikkert at det blir i denne rekkefølgen, men at i alle fall fire av disse lagene kommer i topp seks, det er nesten avgjort. Til det er avstanden for stor ned til de neste. Så blir det vanskeligere, men vi får prøve å tippe videre nedover tabellen.

 

 

7:West Ham

8: Swansea

9: Everton

10: Sunderland

 

 

West Ham blir brukbare. Selv om spillere som Downing og Carrol er overpriset, så har West Ham etter hvert fått et slagkraftig lag.

 

Swanseas manager er min helt Michael Laudup, en av to nordiske fotballspillere som har nådd et nivå en del over de andre. Man skal ikke i disse dager, etter Norge møtte den andre vri kniven i såret og nevne hvem det er…  Swansea har dessuten gjort et utrolig interessant spisskjøp i Wilfried Bony.

 

Everton faller, men hvor langt? Minst et par-tre plasser på tabellen.

 

Man trenger ikke å være fascist for å tro på at Sunderland er på vei oppover. Di Canio kunne godt ha fremstått annerledes politisk, men jeg holder likevel Sunderland som et mulig overraskelseslag. Man må jo velge minst ett lag til å overraske positivt!

 

Og resten noe slik:

 

11: Newcastle

12: Fulham

13: West Brom

14: Norwich

15: Southampton

16: Cardiff

17: Stoke

18: Hull

19: Aston Villa

20: Crystal Palace

 

Cardiff klarer seg akkurat. Villa kollapser og blir det laget som overrasker mest negativt. Norwich og Southampton har kjøpt bra, selv om det er litt trist at Norwich slipper Holt… mens Lukakus retur til Chelsea gjør det vanskelig for West Brom.

 

Det starter igjen til helgen, og godt er det. Det kan diskuteres om Premier League er den beste ligaen, men likevel, det er den beste ligaen…

 

 

Det enkle er ofte det beste

For oss som satt på Ullevaal og så Start vinne 3-1 over Vålerenga er det vanskelig, men samtidig lett å peke på årsakene.

 

Det er vanskelig fordi det ikke var noen selvfølge at Start skulle vinne ut fra spill og sjanser, og slettes ikke lede 3-0 til et stykke ut i tilleggstiden da de bestemte seg for å sette muren i feil hjørne på Lecjaks frispark. Men også lett fordi det var kunenkeltmannsprestasjoner foran mål som avgjorde.

 

Castros 1-0-scoring er det fristende å la ligge. Det var en litt heldig heading via tverrligger og i mål, etter et forarbeid verden knapt har sett maken til, en ball som gikk i hytt og pine og et brassespark av et innlegg. Jeg vil bli overrasket hvis dette trekket sto på Mons Ivar Mjeldes taktikktavle foran kampen. Ja jeg vil bli overrasket om Mjelde i sine villeste fantasier har sett for seg noe lignende.

 

Men det som skjedde på 2-0 og 3-0, det var det som avgjorde kampen, og det var et resultat av at VIF ikke klarte å forsvare seg skikkelig i egen boks.

 

Først ble et frispark fra midtbanen løftet inn i feltet, og ballen landet på foten til Kristjansson fem meter fra mål. Det skal ikke gå an. Og denne situasjonen, som førte til Acostas første Tippeliga-scoring, avdekket den største svakheten i VIFs forsvar, nemlig duellspillet. Det var langt fra første gang i kampen at VIF ikke vant dueller på dødball og denne gang førte det til 2-0.

 

3-0 var også typisk for det VIF slet med i kampen, og viste oss noe som er utrolig viktig for en forsvarer, nemlig å kunne velge riktig blant flere onder. Da Sarr lurte offsidefella til VIF og han kom sammen med Tronstad mot Kongshavn og Høgh, burde Høgh velge å ta ut Tronstad. Hvis Høgh hadde spurtet og kommet to-tre meter nærmere mål, måtte Sarr enten spilt ballen på andre siden av Høgh, og dermed gitt Tronstad en mye vanskeligere avslutningsmulighet eller avsluttet selv. Begge disse valgene ville gitt betydelig minsket sjanse for scoring. Slik det ble, ga Høgh Sarr alle muligheter. En forsvarer som ikke kan vinne ballen, spesielt i undertallsituasjoner, viser nemlig ofte sin klasse ved å ”lure” motstanderne til å ta dårlige valg.

 

Det var disse viktige situasjonene foran eget mål, og foran Starts mål, som VIF ikke behersket i denne kampen. For de hadde sjanser, i massevis.

 

Som gammel spiss har jeg én kjepphest. Og hvis jeg trener eller snakker med yngre angripere, maser jeg alltid om det samme: press skuddene ned. Det er svært sjelden at en ball på vei over forandrer retning og går i mål, men presser man skuddet ned kan alt skje. Det var mange situasjoner der VIF-spillerne tok på seg den berømte, klisjebefengte ryggsekken, men som med en del av disse klisjeene, de har noe sannhet i seg. Når Fellah, Børven og co la seg tilbake og banket ballen over så blødde det litt fra et gammelt spisshjerte, spesielt da dette er to spillere som jeg holder høyt, og som kan ta enda et nivå til i sine karrierer.

 

Det er akkurat slike små detaljer som innimellom gjør det frustrerende å være trener. Hadde kampen blitt spilt om igjen er det stor sannsynlighet for at samme spill og sjanser hadde ført til hjemmeseier, hadde bare Fellah eller Børven kommet litt mer over ballen og Høgh og co truffet litt bedre i de viktige duellene.

 

Det er irriterende når REMA messer med sitt slitte uttrykk: ”Det enkle er det beste”, men det ligger også en del lærdom i det, spesielt hvis man er spiss, inni feltet og ballen spretter litt høyt og det er masse folk rundt deg og mellom deg og målet. Altfor ofte er norske angripere da fornøyd med å slenge i vei et skudd som går over mål. De har hørt en del trenere snakke om at det er viktig å avslutte angrep, for å unngå kontring imot. Ja, det er viktig å avslutte angrep…i mål! Og får Børven og Fellah samme mulighetene igjen, så kom dere over ballen, skyt ned i bakken og tenk slik: hvis keeper redder, fair enough, men den ballen skal PÅ mål. For: går ballen på mål, er sjansen større for scoring enn hvis den går over mål. REMA 1000sk fotballfilosofi det, det enkle er virkelig ofte det beste. H

Og hadde Børven, Fellah, Høgh og co tenkt slik hadde ikke Start reist hjem med 3 poeng.

 

Soldado-for dyr?

 

Tottenham er denne, som forrige sesong, blant de mest aktive på overgangsmarkedet. Skulle Bale forsvinne til Real Madrid, slik Modric gjorde, er det nesten skremmende likt.

 

Jeg skrev i min forrige blogg om Tottenham (http://blogg.tv2.no/arildstavrum/2013/07/21/tiden-er-na-tottenham/)

at det trengtes en ganske stor utskiftning i stallen. Foreløpig har Tottenham hentet tre svært interessante spillere i Soldado, Paulinho og Chadli, men Tottenham er også avhengig av å selge spillere. Daniel Levy, Tottenhams mektige styreleder, virker å styre dette med jernhånd. Og mye av det han gjør virker fornuftig.

 

Mange ble riktignok fortvilet over salget av Steven Caulker, midtstopperen som er et produkt av Tottenhams ungdomsakademi og av mange sett på som en ny Ledley King. Det var han ikke. Caulker har mange tydelige begrensninger i sitt spill, som King ikke hadde. I en slags bekymringsløs FM-verden, kunne det kanskje være fristende å beholde Caulker som en del av troppen, men i den virkelige verden, for et Tottenham som verken har oljesjeiker eller oligarker på bakrommet, må det selges spillere for å kjøpe. Caulker kommer sikkert til å bli en god spiller for Cardiff, men økonomisk var det en god avgjørelse av Levy og co.

 

Det var det i alle fall å kvitte seg med Clint Dempsey. Tottenham klarte nesten å få tilbake pengene de ga for amerikaneren da han kom fra Fulham i fjor sommer. Her og ved overgangen til Raphael van der Vaart har Levy imponert. Kjøp av såpass aldrende angrepsspillere er som regel tapsprosjekt, men i tilfellet van der Vaart fikk Tottenham en god spiller i to sesonger og gikk til og med så vidt i pluss økonomisk.

 

Men det er kjøp som Modric, Vertonghen, Dembele, Paulinho som tiltaler aller mest. For det første får man da toppspillere i sin rette alder, som kan gå rett inn på laget og dominere. Det er ikke billige spillere, man snakker i kategorien 10-20 millioner pund, men det er spillere som grunnet alder kan bli gode investeringer. Spillere som kan selges videre med stort overskudd, slik som skjedde med Modric, og ikke minst, slik som kan skje med Gareth Bale.

 

Derfor er overgangen til Soldado litt merkelig. 26 millioner pund for en 28-åring. Er dette for mye?

 

Soldado er flink til å stikke inn bak motstandernes forsvar og han er en iskald avslutter. Søk opp 1-0-scoringen hans mot Deportivo i fjor og dere vil skjønne hva jeg mener. Legg merke til det aller siste han gjør. Hvor han plasserer ballen etter å ha driblet keeper. Slike situasjoner skiller de gode fra de som brenner ballen oppå tribunen. Jeg så også kampen Sarpsborg 08-Strømsgodset i helgen. Sarpsborgs spiss, Aaron Samuel kan utvilsomt bli god, men likevel, når man ser avslutningen hans mellom beina på Larsen Kwarasey for man ikke samme inntrykket av ro og kontroll, slik man får når Soldado avslutter. Her har nok den unge spissen i blått noe å lære av ringreven fra Spania.

 

Tottenham er Gareth Bales lag. Spillet må legges opp rundt ham eller så må han selges. Det er fryktelig vanskelig å vite hvordan man skal skrive rundt Tottenham, all den tid man ikke aner hva som skjer. Og er det noe man over tid har lært så er det at spanske og engelske aviser i alle fall ikke alltid har helt rett i sine skriverier.

 

Men la oss si at Bale blir i Tottenham, vil da han og Soldado være en god match? Egentlig så trenger Bale en som kan holde ballen oppe, og så slippe den når Bale har kommet opp i fart. Soldado er mer den som selv trenger de små stikkerne gjennom, noe Bale ikke bidrar med så ofte. Det som slår meg er at Soldado kanskje passer bedre sammen med Modric enn Bale. Men det er lett å ta feil i slike sammenhenger. Det var jo også mange som mente at Dwight York og Andy Cole ville være for like til å fungere sammen. Ofte er det slik at klassespillere får det til likevel. Og skulle Bale forsvinne til Real Madrid, ja da er det sikkert mulig å hente en erstatter for den småville pengesummen det garantert kommer til å bli. Det vil være et hardt slag for Tottenham hvis Bale skulle forsvinne, men i det store og hele spørs det om det ikke er det riktige hvis det er sant at det nærmer seg en milliard kroner i overgangssum.

 

Og det er økonomi som er og blir ankepunktet mot Soldado. Jeg gleder meg til å se ham i Tottenham-drakta, men likevel, er det for mye penger for Tottenham å betale for en relativt gammel spiss? Det er vanskelig å se at Levy skal utføre et mirakel på transfermarkedet om en to-tre år her. Sannsynligvis fører overgangen til et tap på over 20 millioner pund. Og det er mye penger for Tottenham, salg av Bale eller ikke.

 

Selvsagt er det penger å hente hvis Soldado skulle vippe Tottenham forbi et lag eller to og dermed havne i Champions League. Slik sett kan en investering à la Soldado la seg forsvare. Soldado havnet på en hyggelig femteplass på toppscorerlisten i La Liga. Det er helt ok når det er Messi, Ronaldo, Falcao og Negredo som kommer på plassene foran. Scoringssnittet hans på 0,69 mål per seriekamp (24-35) er meget bra.

 

Tottenham har hentet klasse, og det kan bli en suksess, men det var uansett en atypisk handletur av Daniel Levy. Det var sikkert derfor Soldado, etter at klubbene hadde blitt enige, ble hentet med Ryanair til London. Levy hadde da brukt nok penger på spanjolen.

Kristiansund – fra talenter til lag?

Du var heldig hvis du ble født i Kristiansund mellom 1966 og 1975. Hvis du da, som jeg, ville bli fotballspiller. Ole Gunnar Solskjær, Øyvind Leonhardsen og Trond Andersen ble de mest kjente, men det kom også mengder av andre gode Tippeligaspillere som André Flem, Ole Erik Stavrum, Jan Erlend Kruse og mange flere.

Ved siden av tiåret 66-75, da så mange toppspillere ble født, har det dukket opp en og annen storspiller i andre perioder også. Anders Giske ble Bundesliga-proff etter å ha gått gradene i Goma og spilt på A-laget til Kristiansund Fotballklubb. For KFK spilte også Magnar Isaksen, en annen legendarisk fotballspiller fra den lille byen på Nordvestlandet. Isaksen scoret begge målene da Norge slo Tyskland i Berlin-OL i 1936 foran Adolf Hitler, etter sigende Hitlers første og siste fotballkamp. Føreren skal for øvrig ha blitt så rasende etterpå da han feilaktig antok at Isaksen var jøde.

Men de aller fleste kom fra klubben Clausenengen, som førte en intens kamp om hegemoniet i byen mot Kristiansund Fotballklubb.

Clausenengen nådde sine største høyder på begynnelsen av 70-tallet da laget var et godt førstedivisjonslag (nåværende Adeccoliga, heretter kalt nivå 2.). I 1989 og 1999, var klubben igjen oppe, men kun for å rykke rett ned igjen.

Kristiansund Fotballklubb står for den største bragden i byen da de hadde en sesong i Hovedserien (nivå 1) i 1950-51. I nyere tid har Kristiansund Fotballklubb også hatt kortvarige besøk på nivå 2, men i 1991 rykket laget ned derfra for siste gang. En stadig skifting mellom 2. og 3. divisjon ble tilværelsen de neste årene helt Kristiansund Fotballklubb rykket ned til 3. divisjon for godt. For selv om Clausenengen også rykket ned, så var det slutt på den historiske rivaliseringen mellom klubbene. Sterke krefter hadde startet å diskutere samarbeid.

Det hadde tidligere vært en rekke klubber som slåss om sponsormidler, spillere og publikum. Ved siden av Clausenengen og Kristiansund Fotballklubb hadde byen med sine drøyt 17 000 innbyggere også Braatt, Dahle, Goma og Nordlandet. Det gikk ikke lenger. Skulle man oppnå noe som helst, måtte man samle seg om et fotballag. I 2003 ble derfor Kristiansund Ballklubb stiftet.

Erik Brakstad, den tidligere Molde-treneren med blant annet Champions League på CVen, ble klubbens første trener, Geir Midtsian ble hentet fra Oslo og stabiliserte klubben som en god 2. divisjonsklubb, med seier over Rosenborg i cupen i 2008 som høydepunkt. Så kom Geir Bakke i 2012, og han førte klubben til opprykk. For første gang var samarbeidsklubben Kristiansund Ballklubb klar for nivå 2.

Per dags dato ligger Kristiansund Ballklubb på kvalikplass til Tippeligaen. (Jeg vet de en kort periode lå an til direkte opprykk, men dette var tidlig i sesongen før tabellen hadde satt seg på noen måte.)

Jeg var en av drøye 400 tilskuere som tok turen til Strømmen stadion i går ettermiddag for å studere laget. Det ble en av de dagene der man irriterer seg over sola. Man glemmer fort hvor lang vinteren er når man på fotballkamp må myse. Men det vi så var en kamp mellom to lag der kvalitetsforskjellen ble betydelig. Kristiansund var fra start til slutt bedre enn Strømmen.

Kristiansund gikk ut i en noe smal 4-3-3, der Jan Tømmernes og Tor Erik Torske truet bakrom, mens Jean Alassane Mendy skulle være spillbar i mellomrommet. Dette var nære på å lykkes ved flere anledninger, men når det gjaldt gjennomløp var i første omgang Strømmen like nær ved å lykkes. Den største kvalitetsforskjellen i denne omgangen lå på dødball. Strømmen var ikke i nærheten av å være farlig i duellspillet, mens Kristiansund absolutt burde ha satt et par av sine store sjanser. Spesielt hadde Mendy en enorm sjanse fra tre-fire meter.

Mendy er en spiller det er verdt å studere nærmere, men han har ikke dominert for Kristiansund, slik man skulle forvente. Mendy, som var strålende i fjor for Elverum, har slitt med skader for Kristiansund. Likevel aner man at det ligger noe uforløst der.

Ved pause gjorde trener Bakke et fornuftig grep. Han satte inn Mahmoud El Haj. El Haj som kunne ha blitt, og fremdeles er ung nok til å bli en god Tippeliga-spiller. Jeg så ham en rekke ganger for Moss og El Haj har ikke helt slått ut i full blomst. Men da han kom inn i går, tok han tak i kampen og tilførte styrke og aggressivitet i angrepsspillet. Nå hadde ikke Torske som gikk ut, vært noe dårligere enn de andre, men det trengtes en endring i Kristiansunds offensiv. El Hajs inntreden gjorde også at den talentfulle svenske midtbanespilleren, Liridon Kaludra våknet og det ble med ett en fungerende dynamikk på midten. Roger Risholt, med en rekke nordiske klubber på CVen og det store, lokale talentet Andreas Rødsand fikk mer hjelp på midten og kunne dermed slippe seg løs. Dette førte til flere flotte kombinasjoner der Risholt spilte Rødsand i gjennom.

Forsvaret manglet en av sine mest stabile brikker. Tommy Edvardsen har lagt beslag på høyrebacken, men måtte stå over denne kampen. Olivier N`Siabamfumu spilte derfor på en uvant høyreback, men løste alle defensive utfordringer sammen med den dyktige, høyre midtstopperen, Christophe Psychè. At venstreback Paul Addo skulle bli kåret til dagens Strømmenspiller, hadde nemlig ingenting med hans offensive bidrag å gjøre. Addo fikk nok mye kreditt for at han hindret Mendy i å gjøre 1-0 før pause.

Det som kom av sjanser/gjennomløpinger fra Strømmens side kom på motsatt side av N`Siabamfumu og Psychè, da Erlend Sivertsen er en ekstremt offensiv venstreback, og midtstopper Ulvestad ble i perioder litt vel alene. Likevel var det denne viljen til å sende frem folk, til å dominere spillet som gjorde at Kristiansund etter hvert ble helt overlegne.

Utover i andreomgang dominerte dermed Kristiansund duellspillet i begge bokser og hadde et mye bedre pasningsspill. Målene måtte komme. 1-0 på corner, da Psychè ble altfor sterk. 2-0 etter litt klabb og babb inne i feltet etter nok en dødball og Tømmernes viste frem sine goalgetteregenskaper. Og balansen på midtbanen, som gjorde at Rødsand fikk slippe seg løs, kom stadig oftere til syne. Han banket inn 3-0, utagbart bak den gode Martin Jørgensen i Strømmen-målet. Hadde det ikke vært for Jørgensen ville seieren blitt en god del større. Han hadde blant annet særdeles kvalifiserte redninger mot Mendy og Rødsand, og til sammenligning var det en svært så arbeidsløs Berntsen i motsatt ende som stort sett fikk tilbakespill å forholde seg til.

Kristiansund møter fra nå av og ut juli lag som Ham Kam, Stabæk, Ranheim og Fredrikstad. Oppgjør som for alvor vil vise om laget er å regne med i kampen om Tippeliga 2014, selv om målet nok først og fremst er å sikre plassen i divisjonen.

I dagens fotball, der få av konkurrentene har noe særlig økonomiske midler, kan en spiller eller to til gjøre at Kristiansund kjemper hele veien inn. Det er ingen opplagte opprykkslag i årets Adeccoliga. Fjorårets nedrykkslag, som tradisjonelt blir favoritter til opprykk, Stabæk og Fredrikstad, er ikke noe bedre enn de andre. Og da er kampen om opprykk og kvalikplasser vidåpen.

Dessuten gjelder det å gripe sjansen i fotball. Det er ikke alltid lett å bygge stein på stein. Se for eksempel på Ull/Kisa. For et drøyt halvår siden spilte de siste kvalikkamp om opprykk til Tippeligaen. Det kommer de ikke til å gjøre til høsten igjen … På samme måte kan det tenkes at det for Kristiansund er NÅ muligheten er der. Skjønt, jeg forstår også godt hvis målet fremdeles vil være å holde plassen. Adeccoligaen er et hyggeligere sted enn både 2. divisjon og en desidert sisteplass i Tippeligaen hvis man ikke har råd til å rykke opp.

Tidligere ville store talenter som Andreas Rødsand og Erlend Sivertsen ha forsvunnet til Tippeligaen og ført videre Kristiansunds stolte tradisjon som talentutvikler. Kanskje kan den tradisjonen, å produsere Tippeliga-spillere, brytes på den eneste positive måten, nemlig gjennom å heller produsere Tippeliga-lag. Det er kanskje for tidlig, men fortsetter Kristiansund som klubb den positive utviklingen kan nemlig Tippeligaen snart inneholde nok en debutant.

 

 

 

 

 

 

 

Per Nielsen

 

Denne helgen var jeg i Danmark for å lansere min fotballkrim, Golden Boys. En annen fotballbok figurerte på bestselgerlistene, en biografi om Brøndbys Per Nielsen.

 

Zlatan-biografien gjorde mye for leselysten til yngre fotballinteresserte og også for fotballinteressen til eldre leseinteresserte. Sjelden har vel noe så smalt, som en bok om en fotballspiller fra Malmö, truffet så bredt. Zlatan er kul, Zlatan er (ved siden av Michael Laudrup) den største verdensstjerne innen fotball som Norden har fostret, Zlatan er larger than life. Per Nielsen er litt mer som deg og meg, kanskje.

 

Per Nielsen var midtstopper på Brøndby. Han ble i klubben i 32 år, fikk over 500 A-lagskamper og boken blir derfor også en slags biografi om den danske storklubben. Norske fotballpersonligheter som Åge Hareide, Dan Eggen og Roger Helland spiller viktige bi- og hovedroller i denne fascinerende historien om en klubb som når store høyder og så faller hardt igjen.

 

Faller gjør også Per Nielsen. Boken starter med at Nielsen låser seg inne på rommet sitt og blir der i to år. Han spiser pizza og potetgull, huset renner over av tomme esker og poser som han bare ikke orker å rydde vekk. Per Nielsen klarer ikke å innse at fotballkarrieren ubønnhørlig er slutt.

 

Boken gir leseren en spennende innsikt i fotballens, for de fleste, ukjente sider. Som hvor truende det er å passere det legendariske skiltet som sier: ”This is Anfield” når man skal ut og møte Liverpool. Enkelt, men dog så fryktelig skremmende for litt skjelvende, nordiske fotballbein vant til helt andre motstandere. Som da Per Nielsen tar tigerbalsam på fingrene og stikker i øynene på en motstander. Eller som da han kjører den sjeldne kombinasjonen av å først brenne en FCK-drakt og så slukke brannen ved å urinere på den. Er noe av dette å anbefale? Drar jeg frem dette for at unge spillere skal lære? Selvsagt ikke. Det er en grense for hva man skal gjøre for å vinne, men man forventer også ærlighet i en biografi, og Per Nielsen gjør seg troverdig ved å dra frem slikt. Det gjør at vi tror på ham da han forteller om et kampfiksingsforsøk de sa nei til, og vi kjenner smerten som gjør at han til stadighet må sette sprøyter for å spille kamper.

 

I Brøndby var det til alt overmål formann Per Bjerregaard som satte disse sprøytene. Bjerregaard var heldigvis lege, men det sier også litt om hvor liten en organisasjon kan være selv i en stor klubb, og også hvor sårbar. (Nielsen forteller for øvrig veldig morsomt om da Bjerregaard en gang treffer galt og lammer en nerve. Dette gjør at beinet svikter mens han prøver å løpe i en superligakamp. Det kan ikke være enkelt å spille fotball med et bein tatt ut av en Monty Python-sketsj.)

 

Kanskje er det denne skjøre strukturen som gjør at da Bjerregaard ble syk så ble hele klubben rammet. Brøndby, som i en årrekke var Danmarks, og kanskje også Nordens, ledende fotballklubb, unngikk så vidt nedrykk i år. Det er stor forskjell til det laget som frem til 2006 minst tok sølv, og som regel vant. Det er vanskelig å holde seg på europeisk nivå i en liten liga.

 

Det er herlig å lese om forskjellen mellom legendariske trenere. Som Ebbe Skovdahl, som på mange måter var den som fant opp det moderne Brøndby. Til Åge Hareides periode i klubben, mellom hans suksessfylte tid i Helsingborg og da han tok The Double med Rosenborg. Til Michael Laudrup, som forkastet både Ebbe Skovdahls høytpressende, fysiske 4-4-2 og Åge Hareides videreutviklede norske 4-3-3, og fant sin egen stil, som han i dag har stor suksess med i Swansea (så stor at han kanskje må vekk…). Til Rene Meulensteen, ansett av Fotball-Europa som en av de dyktigste håndverkerne, etter å ha vært blant Alex Fergusons mest betrodde menn. Den beundringen deler ikke Per Nielsen, for å si det mildt. Og det viser hvor forskjellig folk kan bli sett på i fotballens finurlige verden. Helt et sted, en stor, dundrende fiasko og latterliggjort et annet.

 

Til slutt blir det en del hendelser man som leser ikke helt vet hvordan man skal vurdere. Per Nielsen mener at klubben skylder ham penger, han blir i media kraftig tatt for å være en av to spillere som bryter streiken til den danske spillerforeningen i 2004 og hans livsstil er ikke hundre prosent slik den bør være for å bli et idrettslig forbilde. Skal vi like ham, eller ikke? Men interessant er han uansett.

 

Og mest interessante er begynnelsen av boken. Det som da er slutten på hans fotballkarriere. Det at han har ofret alt for å bli best mulig som fotballspiller, og så er det brått og brutalt borte. Boken viser hvor tung en karrierestopp kan være, hvis man ikke har noe annet å falle tilbake på en gamle avisutklipp.

 

Det er vanskelig å se disse sidene av fotballen i en periode der vi alle blir begeistret av ungdommelig pågangsmot i U21-EM i Israel. Det blir litt svartmalende, men da jeg så Tor Ole Skulleruds begeistring i garderoben etter kampen mot England, da lot jeg meg rive med, men jeg så også på spillerne som satt der og tenkte: Kanskje skulle de ha fått seg en kopi av Per Nielsens biografi også?

 

 

 

 

Underholdning på høyeste nivå

 

Fotball er gøy, fotball er underholdning, fotball er spennende. De som mener noe annet så ikke Chelsea-Tottenham.

 

Scoringer som burde ha blitt stoppet

 

Chelseas 1-0-scoring kom på et tilbakevendende problem for Tottenham. Laget røk ut av Europa-ligaen mot Basel etter, blant annet, to cornere der ballen ble stusset videre ved første stolpe og det ble scoret ved bakre. Den samme svakheten utnyttet Chelsea i går, da Cahill vant første duell og Oscar snek seg inn bak ryggen på Parker. En fin dødballscoring av Chelsea, men likevel altfor enkel.

 

Kampen viste også at Adebayor fremdeles kan glimte til, selv om bestemannspremien nok var et resultat av at alle var sjokkert over at han fremdeles kunne spille fotball. For hvorfor lot ellers Chelsea-forsvaret ham avansere til 20 meter? Hvorfor støtet ikke Cahill i ham og hindret skudd? Hadde Cahill gjort det ville Adabayor ha spilt pasning til Lennon, og overgangen ville, mest sannsynlig, ikke ha blitt så farlig. Rett og slett svakt forsvarsspill av Chelsea som hadde nok spillere på rett side.

 

Svakt forsvarsspill var det også ved Tottenhams utligning til 2-2, der Adebayor nok var offside. Men det virker som om også linjedommerne den siste tiden har prøvd å bygge opp Adebayor etter hans horrible sesong. (Jeg skal være sjenerøs nok til å innrømme at Adebayor var god i går, men det er ikke nok til mer enn en parentes da resten av sesongen har vært, ja, som sagt, horribel.)

 

Tempo ble viktig da kampen åpnet seg opp, og Chelsea kunne sette Huddlestone under press. Torres, som jeg har skrevet mye negativt om, hadde et lite glimt av storhet i går, og det var dragningen forbi Huddlestone forut for 2-1-scoringen til Chelsea. Torres avdekket her et enda tydeligere defensivt problem hos Tottenham enn stuss ved første stolpe. Huddlestone greier nemlig ikke å forflytte beina sine kjapt nok defensivt, og det ble enkelt for Torres å drible seg fri og dermed skape ubalanse. Vertonghen ble satt i en umulig situasjon og overspilt. Ramires’ påfølgende tåavslutning var klasse og han viste i denne situasjonen hvorfor jeg i forrige blogg hyllet ham.

 

Ramires

 

Ramires er en moderne midtbanespiller. Han er god defensivt, men har også evnen til å bryte seg løs og komme inn i motstanders boks. Han og Mikel er diametrale motsetninger. Der Mikel kun er stasjonær, kan Ramires rive opp en midtbane med sine sugende løp. Noen få spillere i verden klarer å finne denne balansen mellom å dekke rom, men også være med offensivt. Disse blir de aller beste. Mannen på benken i går, Frank Lampard, hadde dette for noen sesonger siden (og innimellom fremdeles). Sami Khedira på Real Madrid har potensial til å nå nivået, selv om han kanskje blir for svak i  avslutningsfasen. Og Ramires kan kanskje også ha samme begrensning, selv om det i går kom en klasseavslutning.

 

Det er urettferdig å sammenligne med Lampard, fordi han var (og er) så ekstremt god å skyte, poenget er at Khedira og Ramires har noe av samme løpsvilje og løpsintelligens. Det er ikke tilfeldig at det var Ramires som tok løpet, da Mata ble flikket gjennom av Hazard. Ramires’ fall var noe komisk, men viljen til å komme i posisjon var klasse. De fleste ville først sett an hvordan Mata greide seg. Dette er noe av grunnen til at jeg, optimistisk sett med Tottenham-briller, ønsker Ramires til White Hart Lane.

 

Etter kampen klagde Benitez på at de ikke klarte å drepe kampen. De hadde 2-1 og, etter hans mening, ble det altfor åpent spill, altfor hektisk. Benitez ville at laget skulle ri inn ledelsen. Normalt sett ser jeg hans poeng. Men i går var Huddlestone så sliten, at han de siste 20 minuttene, knapt klarte å bevege seg. Hadde derfor Benitez fått satt opp Ramires enda flere ganger mot Huddlestone, ville kampen blitt avgjort. For det er jo nettopp i et slikt ”åpent landskap” på midten at Huddlestone ikke klarer å følge en spiller som Ramires. Ramires ville hver gang ha kommet seg forbi, og til slutt ville en Chelsea-spiller kommet helt alene med Lloris. For å dra en drøy sammenligning, man søker ikke ut til cornerflagget for å drøye tida hvis man har åpent mål.

 

Bale under kontroll

 

Chelsea hadde kontroll på mannen med det største balltempoet på banen. Gareth Bale ble, for en sjelden gangs skyld, nøytralisert, og hadde ikke Adebayor spilt årsbeste, ville dette ha vært nok til å knekke Tottenham. (Men det var nok ikke var bare meg som tenkte på et nytt kremmerhus da Bale la ned ballen for å skyte frispark.)

 

Taktikk

 

Taktisk må det ha vært vanskelig for Villas-Boas. Kampen var åpen, Tottenham satset alt på å vinne, men var dette riktig valg? Eller vil det ene poenget, som han nesten gamblet bort, vise seg å bli gull verdt? I praksis tilsier målforskjellen at Tottenham, for å nå Champions League, må vinne to kamper, mens Arsenal må spille minst én uavgjort. Det er ikke usannsynlig, ofte kan Arsenal spille 0-0 hjemme mot lag som Wigan. Sjeldnere at de taper, slik de måtte ha gjort hvis Tottenham hadde fått en baklengs til i går. Det er likevel forståelig at Villas-Boas valgte å satse alt. Det er ille å miste Champions League, men enda verre hvis dette skjer fordi man var feig i avgjørende øyeblikk. Da får det heller være at Tottenham spilte på grensen til det dumdristige og kanskje var litt heldige som ikke tapte.

 

Walker

 

Ved siden av Ramires og Bale (ikke denne gangen, men ellers…) er det en mann til som imponerer med tempo, og det er Kyle Walker. 1:1 offensivt er han imponerende. Han er i det hele tatt en spiller som det er veldig interessant å følge utviklingen til. Unge spillere varierer mye på veien til et stabilt toppnivå. Walker var stort sett god i fjor, mer opp og ned i år, men også i år strålende i en god del kamper. Jeg fikk litt kritikk da jeg rangerte ham over Citys Zabaleta for et par uker siden, men i løpet av et år eller to er det stor mulighet for at Walker unisont blir regnet som Premier Leagues beste høyreback.

 

Innspurten

 

Det blir en thrilleravslutning de to siste rundene. Chelsea møter Aston Villa og Everton. I praksis holder det med tre poeng for Chelsea. Sannsynligvis greier de det, selv om de møter lag med enkeltspillere som Benteke og Fellaini. Spillere som kan avgjøre kamper mot hvem som helst og som gjør det å trene Belgia frem mot VM til drømmejobben. Tenk å få sette sammen et angrep bestående av Benteke, Hazard, Lukaku og Fellaini. Finner Marc Wilmots nøkkelen her, så kan Belgium gjøre et VM à la det de gjorde i 1986. (Og denne gang er ikke Maradona med…)

 

Arsenal møter Wigan hjemme og Newcastle borte. Men det fortvilte her, for Tottenham spesielt, er at Arsenal-Wigan spilles etter de andre kampene. Hvis Tottenham vinner borte mot Stoke, vil Arsenal måtte ofre alt for å vinne mot Wigan, fordi sannsynligheten er ganske stor for at Tottenham vinner siste hjemme mot Sunderland. Skulle Tottenham tape, vil et uavgjortresultat hjemme mot Wigan være greit nok for Arsenal. De vil i alle fall ikke satse over evne. Det er utfordrende å få et så innholdsrikt kampoppsett til å gå opp. Wigan må selvsagt få spille sin FA-cupfinale, men det er likevel litt galt at et lag, Arsenal, skal få fordel i nest siste serierunde, når så mye står på spill…

 

Tottenham har Stoke borte og Sunderland hjemme. Da Tottenham møtte Stoke hjemme i desember ble det en kamp kun en fotballidiot, med forkjærlighet for defensiv organisering, kunne elske. På denne tiden var kollektivet Stoke så sterkt at de faktisk bare tapte tre av de første tjue seriekampene. At de har tapt ti av de seksten siste gir derimot et fornyet håp for Tottenham i Champions League-kampen.

 

Det vil også bli spennende hvordan Sunderland lar seg påvirke i forhold til sikker plass eller ikke foran siste serierunde. Å ha kniven på strupen kan skape ekstra innsats, men også ekstra frykt. Å være sikret kan gjøre at et lag ”gir faen” eller at de får en forløsning og lyst til å spille fotball. Innspurten av serien er vanskelig å spå, og vil bli uhyrlig spennende.

 

En Tottenham-digresjon

De siste dagenes utvikling gjør at jeg, som Tottenham-supporter, fremdeles vil ha Ramires og Lukaku. (Dette er drømmetenkning, det skjer neppe…) Men det blir også mer og mer klart at Dawson ikke holder mål. Han sliter like mye 1:1 som Huddlestone, og er ukontrollert med en gang ballen ikke kommer rett mot ham. I går kastet han seg nok en gang ned og taklet i løse lufta. En ny midtstopper trengs, og ”drømmemannen” er Real Madrids Varane. Det gjør at mitt Tottenham-lag for 2013-14-sesongen ser slik ut:

 

Lloris

Walker-Varane-Vertonghen-Ekotto

Lennon-Sandro-Ramires-Dembele

Bale

Lukaku

 

Jeg ser her for meg en litt skjev balanse på midtbanen, der Dembele søker mye inn, Assou-Ekotto overlaper som i fjor, mens Lennon og Walker bytter på å rive opp motstandernes venstreside.

 

Mer skal ikke til for å utfordre om seriegullet i England. Det er bare å sette seg ned å forhandle med Chelsea og Real Madrid…

 

Konklusjon

 

Dette ”drømmelaget” viser styrker og svakheter hos Tottenham. Faktisk er ikke laget langt unna å utfordre om et seriegull. De mangler skikkelig spiss og tempo sentralt. Trioen Varane-Ramires-Lukaku hadde vært den ideelle, men det er jo selvsagt urealistisk. Likevel er det klart at det er i disse posisjoner Tottenham må forsterke seg.

 

Hvordan tabellen blir til slutt tør jeg ikke spå. Til det er kampene for åpne, lagene for jevne og den ekstra dimensjonen med kvalifisering til Champions League eller da nedrykk bringer en mengde usikkerhetsmomenter på banen. Og takk for det, for det er dette som er fotball, underholdning på høyeste nivå.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Å spekulere litt må være lov

Det var umulig å se på City mot West Brom uten at tankene gikk mot onsdagens langt viktigere oppgjør på Stamford Bridge. Selv da jeg studerte en favoritt, nemlig Romelu Lukaku, tenkte jeg på Chelsea og Tottenham.

 

Seriegull teller i England. Forskjellen mellom å bli nummer 1 og 2 er stor, men den er kanskje enda større mellom 4 og 5. Det magiske skillet mellom Champions League (kval) eller ikke.

 

Tottenham har hatt et par tunge nestenopplevelser. I fjor greide laget fjerdeplassen, men mistet Champions League til Chelsea som vant turneringen. En i seg selv ufattelig merkelig praksis. (Hvorfor ikke UEFA i slike tilfeller heller utvider med et lag til fra England kan jeg ikke se fornuften i. Det viser jo styrke på ligaen at et lag kan havne på 6. plass og samtidig vinne Champions League.) Og så har vi den berømmelige Lasagne gate-episoden i 2006, der hele Tottenham ble matforgiftet og Arsenal smatt forbi i siste kamp. Selvsagt spekuleres det i at Wenger hadde på seg kokkelue. I år har Tottenham i store deler av sesongen ligget blant de fire beste, men i de siste syv kampene har det kun blitt tre seirer, og Arsenal og Chelsea har kunnet gå forbi.

 

Romelu Lukaku begynte bra mot City. De første minuttene var han tre ganger farlig frempå. Med rykk, med skudd og med heading. En skikkelig håndfull, det var det han var for City.

 

West Brom har denne sesongen overrasket og ligger på en meget solid 8. plass. En plassering som føles i overkant av hva laget burde få til. En av grunnene er Lukaku. Han har scoret 14 mål og ligger med det på 7. plass på toppscorerlista. Det er ingen verdenssensasjon å score 14 på 33 kamper (0,42 i snitt), Peter Odemwingie hadde et bedre snitt for West Brom for to sesonger siden (15 på 32), men det er noe med hele Lukakus spill og det at han bare er 19 år. (Jeg må skrive om ham nå før han fyller 20 om en liten uke…)

 

Han har det meste. Han har hurtighet og styrke. Han har et godt skudd og han jobber hardt. I det hele tatt minner han om Didier Drogba. Og når en spiller bare er 19 år, så vet man at nå kan det eksplodere. Skikkelig.

 

Og da tenkte jeg igjen på Chelsea-Tottenham. Hvis Tottenham dette året skulle havne utenom topp-fire, så er dette mye takket være en ikke god nok spiss. Jermaine Defoes snitt (0,32) er riktignok ikke lysår bak Lukakus, men Defoe bidrar med svært lite annet enn scoringer. Lukaku har en helt annen tilstedeværelse. Han har evnen til å binde opp et helt forsvar, og likevel å vinne hodedueller og heade spillere fri. (Slik han gjorde etter 81 minutter da han fant Shane Long.) Det er jo i denne delen av spillet at Adebayor skulle ha bidratt …

 

Utover førsteomgangen så ble City for sterke. De dominerte mer og mer, og vi så et par eksempler på Tevez’ klasse. Først hans mottak og dragning før han banket ballen i tverrliggeren, men enda mer på hans målgivende til Dzeko. Skuddet i tverrliggeren kunne mange ha gjort etter ham, innlegget er mye verre å kopiere. Fordi. Han løp her i full fart ned mot dødlinjen for å rekke ballen. Veldig mange spillere klarer da ikke å spenne av på innlegget. Ofte vil man se at ballen går bak mål, rett på første forsvarer eller, til og med, ut til innkast på motsatt side. Men Tevez curlet ballen elegant til Dzeko som bredsidet den i mål. Rett og slett et flott mål.

 

Så tenkte jeg, som Tottenham-supporter, at Tevez hadde jeg ikke giddet se komme til laget mitt. Det er noe med spillere som reiser bort i månedsvis, midt i en sesong. Nei, da kunne jeg heller tenkt meg Lukaku.

 

Jeg baserer dette ønsket ut fra selektiv lesning av Silly Season-stoff, selv om Silly Season egentlig ikke er i gang ennå. Man leser disse spekulasjonene om hvor spillere kan være på vei og så setter man sammen et scenario. Det virker som om alle vet at Mourinho skal ta over Chelsea, og at han da skal hente en storstjerne på topp. Falcao og Cavani blir selvsagt nevnt. For Torres må snart ha spilt sin siste Chelsea-kamp og Demba Ba er også klassevis under det Drogba var på sitt beste. Spørsmålet blir: Vil Mourinho (eller hvis det da skulle bli en annen), vel vitende om hvor triggerhappy Abramovitsj er, tørre å satse på at Lukaku slår til? Og hvis ikke, vil da Chelsea igjen klare å overtale Lukaku om at det beste for ham er et nytt utlån?

 

Ja, dette ble mye spekulasjoner, men for å ta det enda lenger, hvis jeg som Tottenham-supporter skulle velge. En spiss av de tre nevnte. Cavani, Falcao eller Lukaku, hadde jeg tatt Lukaku. Og tenk om jeg, som supporter, kunne gått til sesongen og vite at i år, da skal Tottenham spille med Lukaku på topp og Bale rett bak. For en drøm.

 

Mot City så ble Lukaku mye borte. Han glimtet til, men viste også klare svakhetstrekk. Det er ikke uvanlig for en 19-åring, og det burde være mulig med forbedring. Blant annet kom han vel langt ned i banen i perioder. Dette kan være fordi han spiller for et forholdsvis mediokert fotballag. I perioder vil laget hans bli overspilt, og da er det lett å søke ballkontakt for langt nede. Likevel satt jeg der og beundret Lukakus måte å løpe på, hans åpenbare sult og hans altfor, altfor åpenbare potensial som gjør at de i Chelsea må være smågale for å la ham forsvinne.

 

Så her skriver jeg om et mulig spisspar hos Tottenham i sesongen 2013-14. En som er på utlån til West Brom fra Chelsea, mens den andre er ønsket av samtlige klubber i Europa. Sjansen er veldig mye større for at ingen av dem skulle spille i Tottenham neste år, enn at begge skulle gjøre det.

 

Men det skal også så lite til. Forskjellen mellom de fem beste klubbene i England er fryktelig liten. Så liten at vi kommentatorer ofte slipper opp for argumenter. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt at Arsenal har for dårlig forsvar, og så ser man av tabellen at de har sluppet inn mindre mål enn United. Og at det da ikke er der det ligger.

 

Det handler i fotball om å få et lag til å jobbe hardt sammen og ha en eller to mann på topp som kan score. Chelsea, Tottenham og Arsenal er ennå ikke klare for Champions League nettopp fordi de svikter der. På spissplassen. Mens United og City kan velge og vrake i klassespillere.

 

Og når jeg onsdagskvelden setter meg foran tv-en og ser Chelsea-Tottenham, vet jeg at den ikke trenger å bli avgjørende, men den føles likevel å bli det. Fordi jeg frykter at med mangelfulle spisser og Huddlestone på midten, så kan det ikke bli Champions League på Tottenham i år. Eller? Jeg skynder meg å sjekke kampprogrammet. Chelsea har igjen Villa borte og Everton hjemme, Arsenal har Wigan hjemme og Newcastle borte, Tottenham har Stoke, som for Tottenham er umulig å score på, og Sunderland hjemme, en type lag Tottenham gjerne serverer en 1-0-seier til på WHL.

 

Nei. Jeg merker at jeg begynner å bli for negativ. Jeg går heller tilbake til mine elleville spekulasjoner igjen. Tenk Lukaku og Bale på topp. For en fart og styrke. Kunne vi bare ha lurt med Ramires med det samme.

Jeg liker ham …