Category Archives: tippeliga

Slapp av, Strømsgodset.

Det store spørsmålet er om Strømsgodset vil tåle presset helt inn. Alt de trenger er å slå Haugesund, et Haugesund som i praksis ikke har noe å spille for.

 

Situasjonen bringer meg rett tilbake til 1998. Jeg spilte i Sverige, for Helsingborgs IF og vi måtte vinne mot Häcken for å bli seriemester. Häcken hadde heller ingenting å spille for. De hadde faktisk allerede rykket ned. I sesongen hadde vi vært mye bedre enn Häcken, sammenlignet med forskjellen mellom Strømsgodset og et svært godt Haugesund-lag.

 

For oss gikk alt helt galt. Vi spilte årets verste kamp, Häcken presterte årsbeste og seriegullet forsvant.

 

Året etter kom sjansen på ny, på samme bane, men denne gang mot IFK Göteborg. Et lag som, i likhet med Häcken, heller ikke hadde noe å spille for. Vi måtte igjen vinne for å bli seriemester og denne gangen greide vi det.

 

Hva hadde vi gjort annerledes?

 

Det første året oppholdt vi oss som vanlig i Helsingborg. Vi trente godt, men fikk aldri være i fred. Journalister spurte om hvordan vi skulle feire, supportere tok bilder sammen med oss og selv de som jobbet på stadion oppførte seg litt annerledes enn vanlig der de bar rundt på kasser med gullfargete t-skjorter. Alt var selvsagt hyggelig, men det gjorde noe med inngangen vår til kampen. Kanskje var det slik at vi litt hardt prøvde å minne oss på at dette ikke var over, og at det dermed likevel snek seg inn en følelse av at gullet var i boks.

 

Året etter brøt vi fullstendig med dette. Åge Hareide, som var trener begge årene, tok oss med til København. Her trente vi i fred, gikk på kino og spiste godt. Vi hadde det rett og slett kjekt sammen som lag. Ingen maste om at vi måtte vinne og ingen spurte hvordan vi skulle feire gullet. Det fikk de som jobbet på stadion planlegge. Denne gangen glemte vi av hvor viktig kampen var og da den startet var vi klare. Vi spilte den der og da, ikke i dagene forut, slik vi hadde gjort året før.

 

Ola Kamara skal ha sagt noe om at han håpet at Haugesund festet seg slitne. Det er ikke nødvendigvis slik det fungerer i fotball. Selvsagt kan utagerende festing ha negativ innvirkning på formen, men i enkelte unntakstilfeller trenger det ikke å hemme prestasjonene. Av og til kan det fungere fremmende. La meg forklare. Haugesund har opplevd sin beste sesong i Tippeligaen. Bronsemedaljer er som gull i en klubb der nedrykk tidligere har vært langt mer aktuelt enn medaljer. Det må derfor være en kjempeopplevelse å bli hedret på den måten de ble søndag og sannsynligvis tok en del av spillerne seg en fest etterpå. Og kanskje leker de seg videre gjennom uka og tar livet med ro. Faren, for Strømsgodset, er at når det kommer til kampstart, så møter de et lag som har hatt det gøy og som tenker at jøss, der var det kamp igjen, kanskje vi bare skal smelle til. Hadde jeg vært Strømsgodset-spiller så hadde jeg håpet at Jostein Grindhaug var kjempestreng med spillerne sine. At han nektet dem å feste, at han kjørte videoanalyse og formasjonstrening til de ble grønne i trynet. Det kunne ha knekt gutsen inn mot en, for dem, betydningsløs seriekamp. En fest og litt gøy kan derimot få opp spiriten.

 

Strømsgodsets situasjon er både deilig og skremmende. De vet at på en normal dag, så er de Norges beste fotballag, og spesielt på hjemmebane. De trenger bare å få frem den vanlige flotte innstillingen som Strømsgodset har sjarmert oss med i flere år. Men det er ikke nå noe treningsgrunnlag skal legges. Det er ikke nå noen skal bli vesentlig bedre verken teknisk eller taktisk. Det er nå man skal prøve det som kanskje er aller vanskeligst i all konkurranseform, nemlig å gi litt faen. Og det er litt av en treningssak.

 

Strømsgodset vil helt sikkert prøve å forberede seg som de pleier, men det er ingen vanlig kamp dette. Det nytter ikke å tro at de mulige gullmedaljene ikke påvirker tankegangen til spillerne. Derfor må de i denne uken behandle dette. Hareides triks fra 1999, med å dra fra alt maset, var genialt. Et trekk som sterkt medvirket til at vi ble seriemestre. Det er ikke sikkert at Strømsgodset trenger å sette seg på flyet, men på en eller annen måte blir det viktig å skjerme spillerne fra alt maset som utvilsomt kommer.

”Heia Godset!”

”Gratulerer med gullet!”

”Hvordan skal dere feire?”

Alle disse små, velmente kommentarene som kan bli en direkte fare for laget.

 

Strømsgodset og Rosenborg har vært de to beste lagene og det er greit at vi får en siste avgjørende runde for å se hvem av dem som er aller best. Dette er en ekstremsituasjon mentalt og laget som behersker det vil med rette kunne kalle seg en verdig seriemester sesongen 2013. Jeg vet hvordan Strømsgodset-spillerne har det, for jeg har vært i nøyaktig samme situasjon, og jeg vet hvor j…. det er å tape og hvor deilig det er å lykkes. Sannheten er at mye av dette avgjøres i dagene frem mot finalen. Og det er en ting jeg er sikker på, skal de greie det, så MÅ DE GREIE Å SLAPPE AV!!!!!

Det er ikke så lett.

 

Welcome to the Lillestrøm

 

Det var så vidt over 4 000 mennesker på Åråsen da Lillestrøm tok imot Haugesund. Sønnen min og jeg var blant dem.

 

Lillestrøm har alltid fascinert. Det har vært noe solid over laget. Noe tøft noe. Noe som har gjort at man som motspiller har gruet seg. Man har ikke følt seg velkommen.

 

Jeg har akkurat gitt ut bok. Den heter En sommer med fotball, og handler om det å se fotball sammen med sønnen min på 5 år. Det er for meg, som gammel fotballspiller, fint å dele fotballinteressen med ham. Og introdusere ham med spennende sider av verdens vakreste spill.

 

Det gir forventning å møte den store, svarte veggen med den gule kanarifuglen på, så parkere i sentrum og deretter rusle opp gjennom Alexander Kiellands gate med vaiende flagg ut fra hver eneste veranda, fra hver eneste lyktestolpe.

 

Det var flagg, men i går gikk vi nesten alene.

 

I billettluka var bare én mann foran oss. Han kjøpte enkeltbillett. Vi kjøpte bak mål, gikk mot felt R og forbi en kiosk der mannen bak disken ropte på oss. I sin ensomhet ønsket han desperat kunder.

 

”Har du ikke pølse?” sa sønnen min etter å ha vurdert utvalget. Resignert pekte mannen på en kiosk litt lenger bort. Var det slik med hele LSK? Et lag som litt resignert pekte på noe annet. De der borte har pølser eller de der borte kan vinne, det spilte liksom ikke så stor rolle lenger, virket det som.

 

Vi brydde oss ikke så mye om å lete opp eksakt stolsete. Det var ikke tvingende nødvendig. Det var litt som å gå på kino en mandags formiddag. Ut av høyttaleranlegget dundret Guns n’ Roses klassiske Welcome to the Jungle. Alle vi som var tenåringer da den ble utgitt har et forhold til den. Og mange av oss har lenge ventet på et skikkelig album fra Guns n’ Roses igjen. Det er litt slik det må føles å være Lillestrøm-supporter også, og man kan lure på om det er Kanarifansen eller gamle rockere som først blir tilfredsstilt. Ja, Guns n’ Roses kom med albumet Chinese Democrazy og ja, Lillestrøm har fått et par fjerdeplasser, men ingen av dem holder vel det som sine høydepunkt.

 

Det var så glissent. Når man ved kampstart kan lese det som de svartfargete stolsetene staver blant de gule, da vet man at klubben er i trøbbel. Jeg spilte her selv for første gang for nesten nøyaktig 20 år siden. Guns n’ Roses hadde fremdeles Slash på gitar, Use your Illusion-albumene var riktignok blitt et par år gamle, men man trodde fremdeles at gruppa skulle fortsette å produsere på dette nivået. På Åråsen var det 8620 tilskuere, Bjarmann og Bjerkeland spilte stoppere, McManus og Mjelde på topp. Det gjorde vondt å møte Lillestrøm. Da.

 

Nå. Dommer Helgerud satte i gang kampen. Knapt 3 minutter var spilt da Fredrik Stoor slo en glimrende pasning i det såkalte rom-2, altså mellom midtstopper og back hos motstander. I dette rommet var Fredrik Gulbrandsen på løp. (For øvrig baby første gang jeg spilte på Åråsen mot hans far. Faen hvor gammel begynner jeg egentlig å bli?). Nede mot kortlinja ble vinkelen til å skyte for spiss, Gulbrandsen vendte heller lynkjapt ut igjen og fant Bjørn Helge Riise som klistret ballen i nettaket. Et flott mål, et resultat av et godt utført spissløp.

 

Løpet til Gulbrandsen var buet og vekk fra motstander. Lørdag så jeg Rosenborg mot Vålerenga og irriterte meg i store perioder over Nicki Bille Nielsens’ spill. Bille Nielsen har, utenom kampen mot Sarpsborg da han scoret tre mål, slitt med effektiviteten. Årsaken er at han, i motsetning til Gulbrandsen, er mer opptatt av å springe i motstandere enn fra motstandere. Bille Nielsen har en beundringsverdig energi. Han er god i luften. Og disse tingene må han selvsagt foredle videre, men hans løpsmønster må jobbes med skal han bli den toppspissen som Rosenborg forventer.

 

Mot Lillestrøm spilte Alexander Søderlund, en av de i Norge som er flinkest til nettopp å løpe. Men mot Lillestrøm skulle han ikke lykkes. Hans utgangsposisjonen for løp var hver gang den samme. Dette førte til at Stoor enten fulgte ham, eller snakket ham over til Anders Østli ved siden av. Etter hvert gikk Søderlund lei, og i andre omgang sluttet han å prøve. Enten må Søderlund kunne vandre helt fritt, som spiss i en 4-4-2 sammen med Grytkjær. Eller så må han, når det går i stå fra venstre, bytte kant i perioder. Slik det ble på Åråsen ble det altfor lett å lese.

 

Gulbrandsen derimot fortsatte. Han kom nesten alene med keeper da Umaru Bangura satte inn det som må være årets takling i Tippeligaen. Men. Like etter snappet Johan Andersson, som i andre omgang spilte venstreback for Lillestrøm, en gjenbruddspasning og sendte ballen rett i bakrom. Gulbrandsen var igjen på løp, han kontrollerte ballen og forserte seg inn fra venstre. Skuddet fra drøye 20 meter var hardt, men samtidig kontrollert nede i venstre hjørne. Gulbrandsen gjorde det spisser altfor ofte glemmer, han skjøt lavt.

 

Igjen var det lett å sammenligne med Bille Nielsen. Flere ganger i første omgang mot Vålerenga hadde Rosenborg kontringsmuligheter. Ballen ble da slått opp i duell mot den store dansken. Og flere ganger vant han hodeduellen, men ingen hadde rukket å følge etter og han kunne ikke selv gå i bakrom på egen stuss.  Det var her Gulbrandsens løp var smartere. Vekk fra motstander.

 

Vekk fra motstander løp også Daniel Chima Chukwu på lørdag. Hans første scoring for Molde mot Hønefoss var resultat av et perfekt taimet løp i forhold til Magne Simonsens innlegg. Hans andre scoring var også flott, men viser litt av grunnen til at han kun hadde scoret ett mål tidligere i sesongen. Han driblet seg elegant gjennom og satte ballen tilsynelatende kontrollert forbi keeper Clark. Ser man nærmere etter er det et litt slurvete treff på ballen, og mistanken er at ballen like lett kunne ha truffet Clarks ben eller gått utenfor.

 

Etter Molde-Hønefoss og Vålerenga-Rosenborg på lørdag så jeg, som de fleste andre, Bayern München mot Borussia Dortmund. Arjen Robben har siden fått enormt med ros. Robben, som kunne ha avgjort VM-finalen i 2010 mot Spania, som kunne ha avgjort Champions League-finalen mot Chelsea i fjor, kunne lett ha blitt syndebukk også i år. Da han endelig scoret helt på slutten burde han ha stått med hat trick.

 

Tysk dominans er spådd de neste årene i europeisk fotball. Og ja, Bayern München kommer nok til å være blant de 3-4 mest sannsynlige vinnerne i Champions League de neste sesongene også. Er det samme tilfelle med Dortmund? Forsvarsspillet til Dortmund var i store deler en katastrofe. Sjansene som Bayeren kom til var enorme, og enkle. På en dag der Bayern var langt under sitt toppnivå burde de ha avgjort finalen mye tidligere. Tysk dominans? Aldri i verden om Dortmund kommer like langt neste år, med mindre de fundamentalt forbedrer forsvarsspillet.

 

Men Champions League-finalen er på mange måter ”fasiten” for fotball, det beste som finnes for inneværende sesong. Er det da mulig å sammenligne Mandzukic og Lewandowski med Tippeligaens spisser? Selvsagt. Mandzukic imponerer ikke så ofte med sine løp, men han har en meget sterk tilstedeværelse i duellspillet, og så har han lurheten inne i feltet. Måten han frigjør seg på 1-0-scoringen er en måltyv verdig. Likevel er ikke Mandzukic den som imponerer mest på Europas beste lag. Lewandowski er en bedre spiss. Måten han frigjorde seg på inne i feltet i første omgang var ren klasse. (Det samme var Neuers redning.) Det ble hele tiden Lewandowski og Reus som måtte gjøre det for Dortmund og det ble nesten suksess, men til slutt sviktet forsvarsspillet en gang for mye. Robben kom alene og trillet ballen forbi Weidenfeller. Da satt jeg med litt samme følelse som da jeg så Daniel Chima Chukwu score mot Hønefoss. Var dette en kontrollert avslutning, eller var det rett og slett et dårlig treff? Gulbrandsens avslutning var bedre enn både Chukwus og Robbens.

 

Uansett, jeg tror ikke på den spådde totale tyske dominansen. På samme måte som jeg tviler på at Lillestrøm med det første er tilbake i toppen av norsk fotball.

 

Eller?

 

På Åråsen var kampen tidlig avgjort. Innbytter Erling Knudtzon spaserte inn 3-0. Kunne det likevel være starten på en ny storhetstid for Lillestrøm, eller ble det et slags Chinese Democracy? Noe som var greit nok, men som ingen riktig elsket. Noe man litt resignert pekte på uten helt å bry seg.

 

Og.

 

Vi følte oss velkommen på Lillestrøm. Det har ikke alltid vært slik.

Hvem f… skal utfordre Molde?

Hvem f… skal utfordre Molde? Og får Steffen Iversen opp kapasiteten slik at Tippeligaen i alle fall får én profil? Disse to spørsmålene stilte en kjent norsk fotballpersonlighet meg om dagen. De er ikke så enkle å svare på.

 

Molde vinner

 

Molde tok et suverent seriegull i fjor. Laget fikk stort sett ut det aller meste av potensial i troppen. Spørsmålet er om de andre utfordrerne gjorde det. Neppe. Spesielt lag som Rosenborg og Vålerenga kan ikke være fornøyde med det de gjorde i fjor.

 

Molde har beholdt det meste av viktige spillere og supplert med Even Hovland. Dette gir en bred dekning, i et godt lag som fort kan ta sitt andre seriegull på rad.

 

Solskjær og trenerteamet hans var utrolig effektive i å innføre ny spillestil. Molde ble det mest attraktive laget å se i Tippeligaen, og Hovland vil passe perfekt inn og mer enn veie opp for tapet av Makhtar Thioune. Det vil også være gunstig at Jo Inge Berget har fått mer tid sammen med sine fremdeles relativt nye lagkamerater. Derfor, Molde blir bedre i år og seriemestre, med mindre noen av konkurrentene har skjerpet seg alvorlig.

 

Importer

 

Spørsmålet med Iversen er relevant da overgangene inn til Tippeligaen ikke akkurat blåser de fotballinteresserte over ende. Selv om to andre hjemvendte utenlandsproffer som Petter Vaagan Moen og Marcus Pedersen er solide forsterkninger for sine lag, er disse tross alt velkjente fjes.

 

(Det ligger også en mulighet for en platt vits om at Demidov flørter med Vålerenga for å flytte nærmere ”hekken”, men den holder jeg meg selvsagt for god til. Demidov ville vært en stor forsterkning for Vålerenga, men likevel klarer jeg ikke helt å la meg overtale av Andresen og Bergdølmo som spår seriegull.)

 

Det er noen importer som ellers kan komme til å overraske. Som Branns Erdin Demir, Stabæks Boli Franc, Vikings Henri Anier eller Aalesunds Leke James for å nevne noen. Men poenget står. Navnene har ikke orkanens kraft. Vi vet ikke helt om disse er gode nok til å dominere i Tippeligaen.

 

Litt om nasjonale overganger (men ikke alle)

 

Nasjonale overganger kan derfor fort bli avgjørende. Stabæk har satset på spillere som har vært gode, opplevd nedtur og kan være på vei opp igjen, som Mats Stokkelien og Christer Kleiven fra Start.

 

Kleiven var i 2007 og fremover en av de mest spennende spillerne i Norge, og av og til kan det være nødvendig med et miljøskifte for å finne tilbake til formen. Stokkelien viste med et tosifret antall mål i Tippeligaen 2009 hva han kan, og kanskje vil den gamle storscoreren, Petter Belsvik finne nøkkelen til Stokkeliens scoringsform igjen.

 

Adnan Haider er en tredje spiller som desperat trengte et miljøskifte. Han imponerte meg på talentleir i Porsgrunn helt tilbake i 2004. Han har det i seg, men må ta steget nå. Stian Sortevik var definitivt et av de største talentene i 2.divisjon da han spilte på KFUM, men ble ikke noe stor suksess i Hønefoss. Tillit i Stabæk og han også kan blomstre. Hvis disse slår til, sammen med Boli Franc, blir Stabæk årets overraskelse.

 

Talenter har også Strømsgodset hentet, og det gleder meg at mine tidligere elever i Skeid, Bardh Shala og Adama Diomande får prøve seg i Tippeligaen. Problemet kan være at Shala er en utpreget spiss. En lur målscorer, meget god avslutter, som dessverre kan få lite spilletid i og med at Godset har hentet Kovacs. Hvis Shala blir puttet på kanten får han ikke vist helt hva han kan.

 

Diomande er fysisk knallsterk, hadde god utvikling i Hødd og kan ta nivået fort. Han har fordelen, fremfor Shala, ved å være mer fleksibel. Diomande kan bekle flere roller. Likevel, virker Godset som lag, svekket etter overgangsvinduet. Fredrik Nordkvelle har gått til Brann, men enda mer alvorlig kan det være å miste Glenn Andersen og den glitrende Mohammed Abu. Ronny Deila har tryllet de siste sesongene. Han har fått maksimalt ut av mannskapet. I år blir det kanskje tyngre. Men nettopp Deilas dyktighet er det som kan gjøre mitt tips til skamme.

 

Fredrikstad sliter økonomisk, en tynn stall og tapene av Askar og Borges svir. Men da kan rutinerte spillere, som Jon Knudsen og Thomas Holm, være akkurat det som holder laget oppe. Dessuten har lag som har opplevd masse turbulens, slik Fredrikstad har gjort med Piiroja-saken, av og til en tendens til å samle seg mot en tilsynelatende fiendtlig omverden. Greier de det kan sesongen likevel bli positiv. (Problemet med denne analysen er at litt for mange lag har opplevd økonomisk turbulens og alle kan ikke få en opptur av det …)

 

Hønefoss har hentet mange, for meg, ubeskrevne blad fra utlandet. Jeg skal ikke late som om jeg kan så altfor mye om dem. En spiller jeg derimot har sett mye, og som blir spennende, er Christoffer Dahl. Dahl har de siste fem sesongene ”slappet av” i KFUM, etter å ha slått gjennom på Lyn som meget ung. I KFUM var Dahl i en årrekke 2. divisjons kanskje beste fotballspiller, men tar han steget igjen? Er det mulig å senke nivået så lenge, og så hente det inn igjen? Uansett, en veldig spesiell og rar karriere som det blir spennende å se hvor går hen nå.

 

Odd har hentet Adam Güven og Lars-Kristian Eriksen. Begge to solide fotballspillere. Og det er nettopp det som kjennetegner Odd, de er solide. Laget vil komme høyt på tabellen, og faktisk er de mulig at de henger seg på i kampen om seriegullet. Hvis økonomien holder … (Hvis ikke kan de trøste seg med at Eriksens fotballfrue i alle fall får opp Odds nettinteresse, noe som igjen gir cash.)

 

Lillestrøm har vært aktive på overgangsmarkedet, men har de egentlig forsterket seg? Flere av spillerne klubben har hentet er ordinære, og ikke spesielt mye bedre enn de som har forsvunnet. Og det virker å være litt vel mye rot på Åråsen for noen stor suksess i år.

 

Tromsø vil slite med å erstatte Mos og Rush. Et sjeldent godt spisspar er borte. Årst skal erstatte Rush, og innehar mange av de samme kvalitetene. Mo Ahamed er tilbake fra utlån til Sarpsborg og ligner på Mos i spillestil. Ekstremt arbeidsom. Det er mange likheter, men kvaliteten er litt mindre og dette svekker laget. Savnet av det beste spissparet i Norge i fjor vil gjøre at TIL faller noen plasser på tabellen.

 

Vintertabellen

 

Vintertabellen er interessant lesning. Det går av og til an å finne noe fornuft i den i forhold til det som kommer til å skje. Et par punkter å legge merke til er:

 

Lillestrøm, Tromsø og Strømsgodset sliter, mens Odd har vært knallsterke. (Det er flere som sliter og flere som har vært gode, men disse tror jeg er viktige signaler …)

 

Generalprøvene i helgen var dessuten et tegn på at Tippeligaen også i år vil være uberegnelig. Det hadde vært godt gjort, og svært innbringende, å ha en rett utfylt oddskupong med disse kampene. Men hvem kunne forutse at Viking skulle feie over Rosenborg med 4-0 og at Sogndal skulle score fire borte mot Godset? Oddsens Snåsamann?

 

Totalt sett koker jeg disse langt fra vitenskapelige ingrediensene sammen til en slags suppe og kaller det et tabelltips. Det må jo til i disse dager…

 

Tabellen 2012

 

1.Molde

2.Rosenborg

3.Odd

4.Stabæk

5.VIF

6.Brann

7.Tromsø

8.Aalesund

9.Viking

10.Haugesund

11.Lillestrøm

12.Strømsgodset

13.Fredrikstad

14.Hønefoss

15.Sogndal

16.Sandnes Ulf

 

Alt rett, eller?

Maktmisbruk

I en periode der Drillo og spredte meningsmotstandere småkrangler om kvaliteten på norsk fotball, er det rart at et av de størst talentene utsettes for maktmisbruk uten at det kritiseres spesielt mye.

 

Jeg snakker om Harmeet Singh.

 

Drillo slo fast i VG at han mente at norsk fotball ikke var så ille ute. Men han har også gjentatte ganger poengtert at han savner virkelig gode midtbanespillere. Hans meningsmotstandere hevder stort sett at norsk fotball er i ”skithuset”, som den gamle Stabæk- og Moldetreneren Hans Backe ville ha betegnet det.

 

Vålerenga hadde en god sesong i 2010. Det samme hadde Harmeet Singh. Begge parter opplevde en nedtur i 2011, og etter overgangsvinduet stengte 1. Februar i år, har ikke Singh vært villig til å fornye kontrakten sin med Vålerenga. Dette resulterer i at Singh plasseres på benken. I media leser vi uttalelser om at han skal selges til andre norske klubber eller at, som Martin Andresen sier det: ”Under ellers like forhold vil andre spillere bli prioritert.”

 

Er dette greit?

 

Jeg kjenner ikke Harmeet Singh personlig, men lot meg til grader imponere av ham i 2010. Jeg satte ham opp på et uhøytidelig Årets lag på denne bloggen og understreket hvor viktig han var for VIF. Han hadde også imponert meg den ene gangen jeg så ham på nærmere hold.

 

Det var i 2009 da jeg var trener for Skeid. Klubben hadde store økonomiske problemer og arrangerte en vennskapskamp mot VIF. VIF stilte velvillig opp, brukte alle sine beste spillere, men lot også profiler som Moa få aksle sin gamle klubb Skeids drakt.

 

Kampen gikk i fred og fordragelighet, slik denne type kamper som regel gjør. Morten Berre, tidligere Skeid-gutt, ble satt som midtbaneanker på Skeid og styrte spillet med briljant teknikk og blikk. Til slutt sto det 3-0 til Skeid og klubben fikk noen veltrengte grunker i klubbkassen.

 

Slike kamper kan innimellom være plagsom for enkeltspillere. Det er kamper der man litt mer ukonsentrert enn vanlig kan gå på en unødvendig skade. Derfor blir disse kampene preget av variabel innsats. Dette er forståelig, og for alle oss som har spilt slike kamper, innerst inne akseptabelt.

 

Men.

 

Det var én spiller som ikke syntes dette var greit, og det var Harmeet Singh. Singh som ikke har noen Skeid-fortid ble rasende over å ligge under mot dette, for ham, langt dårligere laget. Gang på gang var han på medspillere som ikke la tøft nok press på Morten Berre. Der og da så jeg en vinnerinnstilling som er sjelden hos norske fotballspillere. Der og da så jeg konturene av det som kunne bli en fremtidig norsk landslagsstjerne.

 

Utviklingen til Singh fortsatte i stor stil gjennom 2010-sesongen. Singh ble en av de aller beste norske midtbanespillere, og en fremtid på landslaget var ikke lenger så langt unna.

 

Så skjedde det et eller annet med Vålerenga i 2011. Mye har blitt sagt om det å hente inn alskens spisser og leie ut Mos til Tromsø. Dessuten var spillere som Veigar Pall Gunnarsson og Fegor Ogude med på å direkte blokkere utviklingen til Mohammed Fellah og også Harmeet Singh.

 

Singh ble derfor, som Fellah, i 2011 flere ganger plassert ut av posisjon og han klarte aldri å gjenskape suksess-sesongen 2010.

 

Vålerenga hevder at 2011 var sesongen da Singh skulle bli solgt. Da er det rart når man ser på hvordan han ble brukt sammenlignet med 2010, men uansett, resultatet var at det ikke kom noen akseptable bud på Singh.

 

En fotballspillers karriere er kort. Den mulige salgsperioden til en god utenlandsk klubb enda mye kortere. Det er vesentlig vanskeligere å bli solgt jo lenger opp i 20-årene man kommer. Harmeet Singh fyller 22 i november. Selvsagt er han fremdeles ung, men skulle han spille en ny treårsperiode i VIF begynner mulighetene å innskrenke seg internasjonalt.

 

Vi glemmer fort.

 

Noe av det vanskeligste som fotballmenneske er overgangen fra å være spiller til å jobbe i klubb, som trener eller som leder. Innimellom glemmer vi fort hvem som er de aller viktigste, nemlig spillerne. Ronny Deila, som ellers er den kanskje fremste i norsk fotball når det gjelder behandlingen av unge talenter, kaller Singh en egoist i gårsdagens VG. Han mener at Singh burde skrive ny kontrakt og la VIF tjene penger på å selge ham.

 

Denne uttalelsen møter selvsagt jubel hos representanter for Klanen, men er det riktig?

 

Og er det galt å være egoist i fotballen?

 

I en ideell verden ville alle fotballspillere la seg selge dyrt, slik at moderklubben (hvis man da har et hjerte for den, noe jeg tror Harmeet Singh absolutt har) tjener penger. Men. Alle har vel fått med seg at verden er i forandring. Pengene satt mye løsere for noen få sesonger siden. Harmeet Singh og andre unge talenter er også ”gisler” for den økonomiske utviklingen.

 

I fotball-Europa blir det færre og færre store overganger. Bare se på januarvinduet i år kontra i fjor. Denne trenden vil definitivt også ramme de nest største overgangene. A la det et utenlandsoppkjøp av Harmeet Singh ville være, med en overgangssum et sted mellom 10 og 20 millioner kroner. Disse overgangene sitter langt inne, og spesielt for en spiller som ikke hadde sin beste sesong i fjor og som ikke ble brukt kontinuerlig i sin beste posisjon.

 

Det må være innlysende at VIF skyter seg selv i foten. Klubber vil ikke kjøpe en benkesliter, Harmeet Singh vil i alle fall ikke signere ny kontrakt i en klubb der han føler seg dårlig behandlet. Og det må være lov å stille spørsmålet: Ville VIF selv ha hentet en spiller som Harmeet Singh på Bosman hvis de fikk muligheten? Mistenker vi at svaret er ja, snakker vi om en stor grad av dobbeltmoral.

 

Vi etterlyser gode spillere, og vi etterlyser flere norske utenlandsproffer.

 

Norsk fotball blir bedre av at vi har spillere ute i Europa. For at landslaget skal lykkes trengs det flere spillere som får internasjonal matching. Dette er det vanskelig for norske klubber å skape selv gjennom e-cupdeltakelse, noe som satt på spissen stort sett ender i en seier mot et latvisk lag og exit mot et belgisk. Vi trenger utenlandsproffer.

 

(Drillo har uttrykt bekymring for manglende spilletid på utenlandsproffene, og argumentene mine om utvikling faller selvsagt hvis talentene blir sittende på benken, men det gjelder jo både i VIF og utlandet.)

 

Husk også at sjansene er større til å få spille i middels europeiske klubber enn i storklubber som har råd til å hente dyre spillere. Og middels europeiske klubber er, enten vi liker å innrømme det eller ikke, et steg opp i sportslig utvikling for en norsk klubbspiller.

 

Utenfra virker det som om situasjonen med Singh er fastlåst. En tragedie i så fall for norsk fotball og Singh selv. Jeg håper følgende skjer: At Vålerenga ombestemmer seg, lar Singh spille og jobber aktivt for å selge ham ut av landet til redusert pris i sommervinduet.

 

Norsk fotball har ikke mange Harmeet Singh-typer. Vi trenger slike ”vinnerskaller”. Og konsekvensen av trangere økonomiske tider nedover i Europa gjør at vi faktisk trenger flere ”egoister”.

Helliger hensikten midlet?

I dagens Aftenposten påstår konstituert styreleder i Stabæk Jarl Øverby at klubben er forhåndsdømt i Gunnarsson-saken.

 

Men for argumentasjonens skyld, la oss likevel si at alle har handlet ulovlig. At det var noe muffens med overgangen fra Stabæk til Vålerenga og den foreslåtte overgangen til Rosenborg. I så fall stusser jeg over at Stabæk skal dømmes hardere enn de andre.

 

Fotball i Oslo-området har tatt en tilnærmet motsatt klassereise. Pengene finnes i øst. Det var noe symbolsk over det da Vålerenga hjalp Lyn med penger slik at vestkantklubben kunne holde hodet over vannet en aldri så liten stund til.

 

Stabæk er, om ikke like ille ute som Lyn, også i store problemer. Spesielt knyttet opp mot stadion og hvor klubben skal spille hjemmekampene neste år. I verste tilfelle kan klubben bli kastet ut av Telenor Arena. Dersom de ikke får godkjent Nadderud er det ikke andre alternativer i Bærum kommune. Laget fra det kanskje mest velstående nabolaget av alle vil risikere å pendle til Drammen eller Ullevaal.

 

Selvsagt er ikke Stabæk hevet over loven, men det har liksom hopet seg opp for klubben i det siste. Michel Platini måtte jo avlegge sitt besøk i Telenor Arena akkurat nå. Og selvsagt måtte den gamle storspilleren og UEFA-presidenten, som mange mener er det moralske motstykket til idioten (unnskyld det helt presise uttrykket) Blatter i FIFA, ha spilt i nettopp Nancy. Ulykker kommer sjelden alene.

 

Kanskje kunne Platini i det samme tatt turen opp på Nordre Åsen og besøkt Skeid? En annen klubb med store økonomiske utfordringer. I en årrekke har Skeid kjempet for en lignende sak som Gunnarsson. Svenske Johan Elmander gikk til Bolten fra Toulouse. Motsatt vei gikk Braaten og 80 millioner kroner.

 

Alle skjønner at Braaten er verdt noe. Et ”noe” som Skeid er berettiget 5 prosent av og har kjempet i flere år for å få ut. Men kanskje er ikke Platini så opptatt av andre franske klubber enn moderklubben Nancy?

 

Tilbake til Gunnarsson. Saken dreier seg i all enkelthet om en spiller som går fra den ene klubben til den andre. Begge klubbene skriver under på de samme papirer. Inngår de samme avtalene. Eventuelt dekker over de samme tingene.

 

Asker og Bærum politidistrikt innledet i går etterforskning av Vålerenga, Stabæk samt Rosenborg. Rosenborg mente Gunnarsson var verdt 1 million og Johan Andersson 4,25 millioner. Og det er jo helt naturlig…

 

Det er vanskelig å bruke uttrykket hensikten helliger midlet når det gjelder fotball. De fleste ser da rødt fordi fotballspillere tjener uforholdsmessig mye. All debatt faller som regel på slike usaklige argumenter. Men det er spillere og ikke minst klubber som har mindre penger enn de andre. Stabæk har i år foruten Gunnarsson solgt Henning Hauger, og går man sesongene bakover ser man profil etter profil forsvinne for at klubben skal overleve. Hvis det er gjort ulovligheter må selvsagt alle straffes, men jeg forstår ikke hvorfor boten til Stabæk er høyere enn til de andre.

 

Hvis en mor går inn på REMA 1000 og stjeler babymat hun ellers ikke hadde fått råd til, hva da? Hvis dette var den eneste måten at barna hennes kunne overleve på da hadde hun kanskje ikke fått så streng straff? I alle fall ikke sammenlignet med de to rike naboguttene som stjeler hver sin Porsche og dundrer rundt i nabolaget med hodet ut av vinduet.

 

Dessuten burde Vålerenga fått ekstra straff for å kjøpe en halvgammel islending når laget har Norges kanskje mest lovende spiller i samme posisjon (Fellah). Akkurat det samme med Rosenborg. Da de ikke fikk hentet Gunnarsson kom John Chibuike, en spiller som i alle fall ikke gjør det lettere for Mushaga Bakenga å ta steget opp mot et a-landslag. Eller synes dere ikke kampen mot Wales tydet på at vi trenger å utvikle noen flere gode spillere? Jeg skulle ønske Asker og Bærum politidistrikt så på denne siden av saken også.

 

Jeg skal overhodet ikke dømme i Gunnarsson-saken. Om klubbene er skyldige eller ikke har jeg ikke tilgang på beviser for å mene noe om. Men hvis de blir dømt, kunne jeg godt tenkt meg å være med å justere straffeutmålingen. For i alle fall helliger hensikten midlet litt.

Norsk fotball trenger penger

Da Nils Arne Eggen hadde vunnet 107 seriegull på rad pekte de aller fleste forståsegpåere i norsk fotball på viktigheten av kontinuitet. Det samme ble holdt frem da Mons Ivar Mjelde omsider førte Brann til seriegull i 2007.  Derfor overrasker noen av diskusjonene i fotballen meg om dagen.

Alt har blitt galt. Og spesielt er det serieordningen det er noe galt med. En serieordning som endres hele tiden. Det er umulig å vite fra et år til et annet. Blir det kvalifisering eller ikke? Hvor mange rykker ned? Når er seriestart? Hvilke dager skal kampene gå på? Alt endres hele tiden.

Kanskje er ikke en serieordning så mye bedre eller dårligere enn andre. Kanskje er det bare at vi ikke får tid til å sette oss inn i den.

I 1987 innførte norsk fotball straffekonkurranse ved uavgjort. Galskap mente noen, moro mente andre. Men som det har blitt typisk i norsk fotball, ordningen ble vraket etter bare ett år.

Tradisjoner er viktig i fotball. Derfor er det spenning i cupens semifinaler. Fordi spillerne vet av egen erfaring, eller via tv-skjermen, at cupfinalen er noe helt spesielt i norsk fotball. Den har blitt det gjennom sin lange historie. Hadde cupen blitt innført i dag hadde den sikkert blitt vraket etter første sesong.

Noe av det første Nils Johan Semb gjorde da han ble innsatt som toppfotballsjef var å kritisere at det var 16 lag i Tippeligaen. Uten at ordningen hadde blitt prøvd noe særlig i praksis. Dette senket nivået mente han og mange har hivd seg på dette i senere tid. Hvordan kan vi konkludere at det er 16-lagsserien som senker nivået etter kun to hele sesonger?

Fotballen plages av publikumssvikt. Fredagskampene er visstnok  en av synderne. Og Nils Røine i Norsk Toppfotball var nylig ute og sa at fredagskampene forsvinner fra 2013. Nok engang en ordning som ikke får tid på seg. Skal fredagskamper ha en sjanse til å bli en tradisjon må man da i alle fall gi det noen år. Hvis ikke er det ikke vits å prøve ut noe nytt.

Bakgrunnen for diskusjonene er at norske klubblag og landslag gjør det stadig dårligere. Vi ryker ut av e-cuper sammen med færøyske lag og den gode innledningen av EM-kvaliken har vist seg å være et blaff. Ja, det er bekymringsverdig at kvaliteten synes å være på retur, men hva er årsaken?

Svaret er økonomien i norsk fotball, mye mer enn serieordninger og eventuelle fredagskamper. Tidligere hadde klubbene penger, de hadde flere trenere og de hadde muligheter til å hente inn gode utenlandske spillere. Stabæk på sitt beste i 2007-2008 er et eksempel. Med utenlandske profiler som Tchoyi, Alanzinho, Pall Gunnarsson og Nannskog, kombinert med unge fremadstormende norske spillere, var laget nær å nå et relativt høyt europeisk nivå. (Med det mener jeg ikke at de kunne vinne Champions League, men Stabæk på sitt beste var ikke så mye dårligere enn eksempelvis Rangers og Fulham, lag som har gjort det svært godt i Europa-ligaen) Det samme var Rosenborg under Erik Hamrén (og Eggen). Men, begge lagene opplevde å miste spillerne og muligheten til å vokse videre.

Dette har vært et tydelig problem for norsk fotball. De beste lagene ribbes for profiler, kvaliteten faller og til slutt, publikum kommer ikke.

Skal norsk fotball komme seg videre spiller det ikke så stor rolle om det er 5, 10 eller 16 lag i Tippeligaen. Ei heller hvilke dager kampene går på. Norsk fotball trenger penger. De trenger at flere profiler hentes inn og utfyller og utfordrer de norske talentene, samtidig med at det satses hardt på talentutvikling. Slik det er nå er det faktisk for lett for et norsk talent å få sjansen i Tippeligaen. Og hvis det ikke er så spesielt så kjempes det ikke så hardt for det heller.

Rosenborg har kjøpt seg gode i augustvinduet. De nye utenlandske spillerne har hevet laget og gjør at trønderne ikke er helt ute av gullkampen. Dessuten tror jeg at et talent som Markus Henriksen utvikler seg ved at han må stå på for å være sikker på laget. At han må presses litt for å prestere slik han gjorde under Hamrén.

Så glem serieordninger og fredagskamper. Skal norsk fotball bli bedre trengs det penger. Og det trengs nå. For kvaliteten er i fritt fall. Det er jeg enig i.

Har tabellen satt seg nå?

De fleste lagene har spilt en drøy tredjedel av sesongen (noen 12, noen 11 og VIF 10 kamper). Tabellen burde ha satt seg. Jeg kikket på de 4 mest sannsynlige gullkandidatene i helgen.

Det er bare å beklage AAFK, Strømsgodset og Stabæk, dere har gjort det nesten over evne bra til nå, men gull kan det ikke bli. Til det blir minst ett av Rosenborg, Molde, Tromsø eller Vålerenga for gode.

Før seriestart tippet jeg Rosenborg, Tromsø, Viking, Molde og VIF som de fem første. Viking har kommet seg de siste par kampene, men det skal vel noe til for at de hever seg helt inn i gullkampen etter sin katastrofale start.

Vålerenga fikk i fjor tilnærmet maksimalt ut av sesongen. Laget hadde marginene langt mer med enn mot seg. I år virker det som det jevner seg ut.

Tross seier så ikke Vålerenga ut som noe gullag mot Sarpsborg. Det var noe tungt og statisk over dem. Ikke eksplosivt og underholdende som på sitt beste i fjor.

Selvsagt har skadesituasjonen hatt mye å si, samt at Vålerenga gjorde en tabbe i å leie ut Mos til Tromsø, noe også Martin Andresen selv har uttalt anger på. Skal Vålerenga ha den minste sjanse må Kone snarest komme i form og få i gang et samarbeid med Luton Shelton. Da vil Vålerengas offensiv være livsfarlig, men spørsmålet er om det er for sent.

Molde som jeg tippet på 4. plass er bedre enn antatt. Selv om de i går møtte et Sogndal som mest markerte seg som et kronargument for Nils Johan Semb i diskusjonen om 16 lag er for mye i Tippeligaen. Hadde kampen fortsatt en tre-fire uker til er det mulig at Sogndal hadde fått et mål, men aldri nok til å utligne.

Molde har noen virkelig interessante offensive kombinasjoner. Magnus Eikrem spiller seg sakte, men sikkert opp. Enda mer fremtredende er Magne Hoseth, Thiouné og Pape Pate Diouf. Kombinasjonene frem til 1-0 scoringen var glitrende. (Trioen tok også med seg noe mer ustabile Chukwu.) At Molde dessuten kan starte med Berg Hestad, Mota og Angan på benken sier også mye om bredden, men viser også akilleshælen. Ja, Molde kan definitivt vinne gull, men hvis de ikke gjør det er det fordi de ikke har nok defensive spillere. Det er masse bredde fremover, men tynt i kvalitet bakover.

Mens Sarpsborg og Sogndal aldri var i nærheten av å true Vålerenga og Molde, var det en virkelig fotballkamp mellom Rosenborg og Tromsø. Den første halvtimen var Rosenborg friskmeldt igjen. Aggressiviteten var tilbake og for første gang under Jönsson så man tegn på et kommende storlag. Etter Karas utligning jevnet kampen seg ut og vi fikk se periodevis kanskje den beste kampen så langt i årets Tippeliga, rett og slett fordi det da var to gode lag samtidig på banen og det skjer dessverre ikke så ofte lenger.

Tromsøs gullkandidatur henger mye på transfermarkedet. Hadde det ikke vært for sommervinduet hadde laget garantert blitt med hele veien inn. Nå mister laget Høgli og Reginiussen og det kan være en for mye. En av dem ville det relativt raskt kunne rettes opp med en frisk Mika Koppinen. Nå når begge drar og det i verste fall kombineres med at også Kara blir solgt da forsvinner mye av Tromsøs sterke defensive kollektiv og dermed med stor sannsynlighet gullet også.

Rosenborg var som sagt seg selv igjen den første halvtimen. Det var tempo over det som ble gjort offensivt. Man så gjenvinninger i midtbaneleddet som for første gang på lenge viste at det er mulig med et liv etter Anthony Annan. Og man skjønte mer og mer hvorfor de betalte såpass mange millioner for Jim Larsen. (Det var nemlig ikke like lett å skjønne det i de helt første kampene.)

Rosenborg er, med én kamp mindre spilt, 8 poeng bak Molde. Altså ikke noen sikker margin for dagens serieledere. Fortsetter trenden fra helgen blir det mellom disse to kampen om gullet står. Og den kan fortsette helt til tabellen setter seg 27. november.

Det er fristende å tippe denne rekkefølgen: Rosenborg, Molde, Tromsø og VIF.

Stå på!

Fotballspillere streiker, men faktisk er ikke tilbakemeldingene ensidig fordømmende. Jeg hadde nesten forventet at harseleringen med fotballspillerne ville bli dominerende. Men det er ikke bare fjas om millionærer i fargede sko som kommer. Heldigvis. Men er det grunnlag for å streike i Fotball-Norge?

Jeg har vært spiller og trener i Tippeligaen. Som spiller skulle jeg selvsagt støtte NISO, som trener var det utstyrssponsor som gjaldt. I dag er jeg nøytral skribent. Og ser her på NISOs punkter:

NISOs punkter

1: Standardkontrakten. Klubbers rett til å si opp spillere ved økonomiske nedgangstider er problematisk. Spesielt da nedgangstider svært ofte forekommer i den hodeløse fotballøkonomien som har vært gjennomgangsmelodien i Norge. Men det er uansett fryktelig å se at klubber sier opp spillere på grunn av økonomi, for så å ansette nye umiddelbart etter. Forhåpentligvis vil dommen som gikk til fordel for de to oppsagte Notodden-spillerne medføre at det blir langt vanskeligere for fotballklubber å ta i bruk virkemiddelet. For det er tilfeller der man mistenker at klubber har brukt økonomi aktivt for å kvitte seg med en del spillere man sportslig ikke ønsket med videre, og det burde man ikke få lov til.

2: Personlige reklamekontrakter er et punkt som sikkert i det store og hele er helt uproblematisk, da det ikke skal konkurrere med klubbens sponsorer og krever skriftlig medhold fra klubben. Dette vil heller ikke gjelde mange spillere.

3: Utstyr. Dette punktet har skapt debatt. Og det krever å ha vært fotballspiller for å se hele grunnlaget for punktet. Det er lett å si at spillerne skal være fornøyde med skoene og at hvis det er problem kan man skaffe seg medisinsk attest for å spille i andre sko. Det er tull! Fotballspillere er følsomme for utstyret. Det er viktig for å prestere. Og kommer man i en situasjon da man ikke klarer å spille i skoen fra lagets utstyrleverandør er det ikke enkelt å slippe unna. I mange tilfeller presses spillere til å spille i sko som ikke passer dem og det har ført til skader. Personlig hadde jeg store problemer med kunstgresskoene som jeg skulle spille i i en av mine klubber. Jeg prøvde å få tillatelse til å bruke en annen sko på treninger, men fikk ikke lov. Det er for så vidt en grei sak når utstyrsleverandøren er Adidas. De fleste finner en eller annen sko i deres utvalg, men i andre tilfeller er det ikke så enkelt. Dessuten når klubbene i stort sett alle andre land i verden klarer å la spillere fritt velge sko burde ikke norsk fotball gå dukken av den grunn.

4: Ferie. Spillere vil ha en ukes sommerferie. Den som mener dette er kravstort bør jobbe 365 dager i året selv…

5: Stillingsprosent. Et annet viktig punkt som burde være selvsagt. Og som først og fremst er til for å sikre at unge spillere ikke utnyttes. At klubber kan trikse med stillingsprosent er et virkemiddel for å få unge verdifulle spillere på profesjonelle kontrakter for å sikre at det ikke går til en annen klubb. Men det er noe tullete å betale 3-4000 kroner i måneden og kalle spilleren profesjonell. Eller?

6: Standard matchball. Dette er det eneste tullete fra NISOs side. Hjemmebanefordelen er noe man skal beholde. I alle fall er det merkelig at det skal settes krav til standard matchball all den tid det ikke er et standard underlag.

7: Utdanning. I dette skulle NISO gått enda lenger og krevd obligatoriske tiltak. Faktisk burde iverksetting av utdanningstiltak vært en del av grunnlaget for å få lisens som toppklubb.

Utenom matchballen ender jeg kraftig opp på spillernes side i denne streiken. Som fotballtilskuer håper jeg streiken blir kortvarig, men ikke på bekostning av kravene. Stå på NISO!

I belong to Jesus, Nybergsund and Didier Drogba

Utenlandske spillere hever utvilsomt det sportslige nivået i Tippeligaen. De markerer seg også med interessante ytringer.

Kim Ojos intervju med TV2 etter Branns seier på Åråsen er smått legendarisk. Mye skal til for å komme på det nivået. Spørsmålet er om Nybergsund noensinne vil bli det samme igjen.

Denne uken må også NFFs disiplinærutvalg ta stilling til to ytringer. Hvordan skal de vurdere ytringene til Stabæks Gilles Ondo opp mot Lillestrøms Nosa Igiebor sine?

Nosa feiret scoring mot Haugesund ved å dra opp drakta og vise teksten: ”I belong to Jesus.” Hvilket livssyn dommer Kjetil Sælen har er for undertegnede uvisst, men Sælen var like raskt oppe med det gule kortet som om han representerte Islamsk råd og ikke Arna-Bjørnar.

Gilles Ondo markerte sin forkjærlighet for en annen som i perioder tilnærmet har gått på vannet, nemlig Chelsea-spissen Didier Drogba. Uheldigvis var det Drogbas evne til å filme seg til straffe som Gilles Ondo så opp til.

Spørsmålet blir om disiplinærutvalget tar affære mot Gilles Ondo. I de fleste sportsredaksjoner sitter nok de mest ordspillelskende journalistene håpefulle og klare med ordspillet RØDondo.

Forfatteren Arne Berggren satte ytringsfriheten under ny debatt for en tid tilbake da han nektet å forsvare brenningen av Koranen som en ytring. Berggren kalte bokbrennerne for ”idioter”. Tilbakemeldingene fra det litterære miljøet lot selvsagt ikke vente på seg.

Kan vi nå få en debatt om ytringsfriheten i fotballen også? For hva er verst? Som Kim Ojo å skjelle ut hele Nybergsund? Som Ondo å hylle det teatralske og si at det egentlig er greit å jukse? Eller som Nosa å takke Jesus når det vitterlig var Björn Bergmann Sigurdarson som hadde målgivende?

35-40

Jeg brakk handa på sykkel. Sykepleieren så på meg, hørte hva som hadde skjedd, lo og sa litt nedlatende: ”mellom 35 og 40 ja”. Det var visst i denne desperate aldersgruppen slikt skjedde.

Tore André Flo offentliggjorde comeback for Sogndal og enkelte valgte å kritiserte dette. Jeg tenkte: ”mellom 35 og 40 ja!!”

Nyheten kom i går og kan dermed ikke være av samme art som de comebackene man kan lese om i dag. Leser du at Hallvar Thoresen skal spille vårsesongen for Bodø/Glimt eller at Løv Ham henter Osvaldo Ardiles er det lov å sjekke datoen på artikkelen. Men Flos comeback skal altså være reelt.

Noe av det største jeg har sett de siste årene er at Erik Mykland opererte akillesene og trente seg opp til å spille i Tippeligaen. Han viste med det en så herlig og total mangel på å bry seg om sitt fotballmessige ettermæle.

Kritikken mot Flo er lignende. Enkelte vil huske han fra Brasil-kampen og ikke en som mislykkes i Sogndal. Så hva hvis han mislykkes i Sogndal? Blir Brasil-kampens betydning i norsk fotballhistorie redusert da? Blir hans beste perioder i Chelsea svakere? Flo er i konkurranse med et par andre den beste spissen Norge noensinne har hatt. Det vil han uansett være.

Det er befriende når folk som har hatt suksess nekter å hvile på sine såkalte laurbær. Jeg har i enkelte saker vært uenig med Drillo, men jeg hadde stor respekt for måten han tok over Norge igjen på. Da han sa at han brydde seg fint lite om en ny periode ville svekke hans rykte som landslagssjef.

Det samme kan sies om Lance Armstrong. 7 ganger Tour de France vinner. Og likevel gjorde han comeback. Han vant riktignok ikke Touren igjen, men kom på pallen og det er sykt. Enda et eksempel på en som hadde alt å tape og som til og med ville bli møtt med nye anklager om bruk av EPO. Armstrong altså, ikke Drillo.

Jeg prøver å holde meg nøytral når jeg ser og kommenterer fotball. Om Sogndal vinner eller taper kamper betyr personlig lite. Jeg har bare ett ønske i sakens anledning. At trener Aabrekk i løpet av vårsesongen ser bortover benken med reserver, vurderer noen sekunder og innser at det beste alternativet for å score målet laget trenger heter Toré Andre Flo.

Det hadde vært deilig for alle oss mellom 35 og 40, i en periode der det meldes at Stabæk faktisk vurderer å bruke en 15åring.