Category Archives: landslaget

En liten gresstue

Det står en interessant artikkel i Helsingborgs Dagblad i dag. Jesper Jansson og Kalle Björklund går hardt til angrep på utbredelsen av kunstgress i Sverige. Artikkelen kan dere lese her: http://hd.se/sport/2013/10/17/de-som-lagger-konstgras-har-gett/

Jansson og Björklund har lang fartstid også i norsk fotball. Jansson var i flere sesonger spiller i Stabæk, mens Björklund har vært trener i Brann og Molde. I dag er de henholdsvis sportssjef og assistenttrener i Helsingborgs IF, for øyeblikket lag nummer tre i Allsvenskan. De er representanter for Sverige, et land med lignende forutsetninger som Norge, men med et adskillig mer spennende og suksessfylt landslag enn det vi har for tiden.

Eksemplet de bruker er at Landskrona BOIS, en av naboklubbene og konkurrentene til Helsingborg, velger å legge kunstgress på sin hjemmearena. De tyr til sterke ord og hevder at Landskrona med det har gitt opp å kunne konkurrere på internasjonalt nivå.

I Norge har debatten rundt landslaget rast de siste ukene. Hovedsakelig grunnet sparkingen av Drillo og prosessen rundt det. Utvilsomt kunne dette vært gjort annerledes og bedre, men faktum er at Norge gjør en svak kvalifisering, i en gruppe der alt annet enn topp 2 egentlig er en aldri så liten katastrofe. Ved siden av dette gjør norske lag det svakt i europacupene.  Det er ikke lenger mer enn en liten notis verdig at Rosenborg taper mot middels gode skotske lag. Dessuten er interessen dalende. Publikumstallene i Tippeligaen har vært jevnt nedadgående siden 2007. Det er mye som ikke riktig fungerer i norsk fotball.

Det er for lett å ty til den klassiske sparkingen av trenere. Norge har de siste årene blitt trent av Hareide og Drillo. De er to ganske så forskjellige trenertyper, men fellestrekk ved dem er at de har hatt suksess før og at de begge (tenker på Drillos siste periode som landslagssjef) ikke maktet å kvalifisere Norge til mesterskap. Kanskje er det ikke utelukkende trenerne sin skyld? Kanskje er det heller ikke bare Per Joar Hansen, Ole Gunnar Solskjær, Ronny Deila, Lars Arne Nilsen eller Agnar Christensen sin skyld at norske lag har slitt i Europacupene? Kanskje ligger den største årsaken i at vi som land ikke produserer nok gode fotballspillere?

Den nedadgående utviklingen i norsk fotball har kommet parallelt med en enorm utbygging av kunstgressbaner rundt omkring i landet. Det er knapt en gressflekk som er fredet. Er det en flate et eller annet sted, så kan man banne på at det er noen som vurderer å teppelegge den. Men er ikke dette bra da? Trenger vi ikke disse kunstgressbanene? Gir ikke dette unge fotballspillere større muligheter til å trene og da å utvikle seg?

Jo. Selvsagt gjør det det, men finnes det sider ved denne kunstgressrevolusjonen som ikke er positive? Jeg har skrevet en bok der kritikkverdige, samfunnsmessige sider ved kunstgressindustrien blir forsøkt belyst:  http://www.oktober.no/Boeker/Skjoennlitteratur/Krim/Golden-Boys

Men denne bloggen skal i all hovedsak dreie seg om det rent sportslige. Og hvorfor er det slik at norsk fotball ikke får den ventede utviklingen, mens det bygges fler og fler anlegg og det dermed blir mulig å trene mer? Kan det tenkes at kunstgress også kan være til hinder for sportslig utvikling?

I Norge er det selvsagt et behov for kunstgress. I store deler av året er ikke gressbanene klare for fotballkamper eller trening. Noe må vi gjøre for å kompensere for vårt kalde klima og da er kunstgress muligens det beste alternativet. Lignende gjelder også for andre idretter. Eksempelvis trener skiløpere mye på rulleski om sommeren, men de leter da etter snø så tidlig som mulig. Det er tross alt det underlaget konkurransene foregår på.

Alle spillere som har trent om vinteren i Norge på kunstgress gruer seg litt til de første treningsleirene. Lagene drar ofte til La Manga i Spania, eller andre sydlige strøk, for å kunne få trene på gress. Felles for alle er at de første øktene medfører store overganger. Ballen spretter og ruller annerledes og man kjenner seg støl fordi underlaget gir etter på en annen måte enn man er vant til. Kan det tenkes at dette også er problemet for spillere som til daglig trener på kunstgress, spiller flesteparten av kampene på kunstgress og så møter spillere internasjonalt med en helt annen trenings- og kamphverdag? Kan det rett og slett tenkes at mange norske spillere har “glemt” hvordan det er å konkurrere på underlaget som brukes internasjonalt?

Dette er noe av det Jansson og Björklund sikter til fra Sverige. Björklund bruker sklitaklinger som et konkret eksempel. Og det er vanskelig å være uenig med ham her. Alle som har forsøkt dette på en kunstgressbane kvier seg i forhold til å gjøre det på vanlig gress.

Så, i disse dager der alle er ute etter fotballforbundet i forbindelse med behandlingen av Drillo, kan det kanskje være verdt å se på noen andre grunner til at norsk fotball er inne i en blindgate. Kunstgress har kommet for å bli i Norge, og ja, vi har bruk for det. Men spørsmålet er om bruken nå er på vei til å bli så omfattende at det fungerer mot sin hensikt. Jeg skulle gjerne sett eksempler på andre idretter der de velger å gjennomføre størsteparten av treningene på et annet underlag enn det de konkurrerer på. Hvorfor drar tenniseliten til Queen’s Club Championship, en uke før den viktigste turneringen, Wimbledon? Kan det være for å få trening på gress? (Federer på topp valgte et år å ikke delta, vant likevel Wimbledon, men han var da litt spesiell …) Og det i tennis der de må skifte underlag hele tiden. Eller hva med ishockey? Trener de i vanlige gymsaler hvis de ikke må gjøre det?

Kunstgress krever også annet fottøy enn det gress gjør. Skoene er litt annerledes. Og man må skyte og sentre på en litt annen måte enn man gjør på vanlig gress. Faren er at man tilegner seg en teknikk som ikke fungerer like godt på gress. Eksemplet med tennis er igjen nærliggende. Det er forskjell på hvordan spillere glir etter et slag og hvordan ballen spretter på gress enn på hardcourt . Og man ser svært stor forskjell på hvor de forskjellige spillerne lykkes. Da begge var helt på topp kunne man lett si hvem som var størst favoritt i French Open på grus og Wimbledon på gress av Nadal og Federer. Dette er det ikke kontroversielt å si. De fleste sportsinteresserte vil automatisk svare sammenfallende på dette spørsmålet. Men hvis underlag har så mye å si i tennis, er det da ikke verdt å debattere om det samme kan være tilfelle med fotball?

Norsk fotball hadde sin storhetstid på slutten av nittitallet. Det absolutte høydepunkt var scoringen i Marseilles og at Norge dermed kvalifiserte seg til 8-delsfinale i VM. Vi er et stykke unna dette for øyeblikket. Men samme trener har hatt ansvaret. Nå og da. Kan det derfor tenkes at det finnes andre steiner å snu enn om det var riktig å sparke Drillo eller ikke? Er det en grunn til å se på det faktum at den gangen var det ingen tippeligaarenaer med kunstgress, og at de aller fleste av de som spilte på landslaget hadde mer erfaring på vanlig gress enn de som er aktuelle for landslaget i dag?

Enhver kunstgressdiskusjon i Norge blir fort slått ned på. ”Det er fremtiden!” er allsangen som kommer. Men skal man lære noe, så er det ofte lurt å se på hva som har gått galt i nedoverbakken. Kanskje har ikke alt vi har drevet med vært så lurt siden vi lå på andreplass på FIFA-rankingen, til å bli passert av Kapp Verde?  Og utvilsomt er et av de største satsingsområdene i denne perioden – utbygging av kunstgress.

Alle steiner må snus, men kanskje er det slik at vi av og til trenger en liten gresstue å bryne oss på så ikke det store lasset velter.

Det hadde i alle fall vært fint om det ble diskutert.

 

En pulje vi skal vinne

Man skal selvsagt aldri undervurdere en motstander, men det får da være måte på hvor mye man skal hausse dem opp også. Island er et svakt fotballag, med én stjerne.

 

Hver gang vi møter Island blir landets oppkomme av utenlandsproffer nevnt. I troppen, som møter Norge i kveld, spiller samtlige utespillere utenfor Island. Det er vel og bra det, men brorparten spiller i skandinaviske land eller i lag på tilsvarende nivå. De har noen unntak, i særdeleshet Gylfi Sigurdsson.

 

Sigurdsson er den store profilen, etter at Ajax-spilleren, Kolbeinn Sigthorsson, måtte trekke seg grunnet skade. Sigurdsson hadde en god sesong i Swansea i fjor, og ble i sommer kjøpt av Tottenham for 10 millioner pund, drøye 90 millioner kroner.

 

Sigurdsson er en kreativ og målfarlig spiller, men er ikke selvskreven i Tottenhams førsteoppstilling (i andre serierunde satt han på benken.). Og Tottenham er et lag man regner med plasserer seg et sted mellom 4. og 7. plass i årets Premier League. Sigurdsson er god, men Sigurdsson er ingen Messi.

 

Den største faren for Norge er ikke Island eller enkeltspillere. Den største faren er mangelen på selvtillit, mangelen på tro. Dette gjenspeiler seg også i folket og dermed vanskeligheten med å selge produktet til TV-kanalene.

 

Det er smått utrolig at det lenge var fare for at den første kvalikkampen, til VM i Brasil, ikke skulle vises på tv. Mesterskapet om to år er på mange måter kongen av VM-sluttspill. De sang ”Football’s coming home” da England arrangerte EM i 1996, og utenom England er det bare Brasil som kan hevde slikt med noenlunde troverdighet. Dette er mesterskapet da Brasil skal lege nasjonens 64 år gamle sår, etter det forsmedelige finaletapet, mot Uruguay, forrige gang Brasil var arrangørland. Det er vel og bra med VM i Sør-Afrika, Russland og Qatar, men dette er det store. Og da skulle det være på sin plass å vise Norges vei dit, eller?

 

Når politikere sliter med oppslutning, eller opplever at velgerne ikke møter opp på valgdagen, da er det utelukkende deres egen feil. Da har de ikke klart å engasjere tilstrekkelig med politikken sin. På samme måte har ikke TV-selskapene noe skyld i at budrundene ikke tar av. Det er norsk fotball, det norske landslaget selv, som må skape entusiasmen. Og da kan de ikke fremstå som redde og usikre. De kan ikke frykte reservespillere i Championship og midtstoppere fra Stabæk. Norge har bedre spillere selv. Hadde eksempelvis Tarik Elyounoussi vært fra Vestmannaeyjar hadde vi sikkert vært livredd ham også.

 

Sannheten er at Norge har vunnet i lotto med denne trekningen. I kvaliken til EM, et mesterskap vi så vidt misset, sto kampen mot Danmark, og ikke minst stormakten, Portugal. Nå er vi redde for Slovenia, nummer 24 på FIFA-rankingen, Albania som nummer 84, Island 118 og Kypros 135. Og selv om Sveits, på 20 plass, er et bra lag, så er det vel ingen andre enn Norge som omtaler dem som en tilnærmet VM-favoritt. Vi må innse at dette er vår sjanse.

 

Island tok 4 poeng i sist kvalifisering (alle mot Kypros), Norge 16. Der ligger styrkeforholdet i utgangspunktet. Dette må spillerne ta med seg ut på banen. I dette kan det vokse frem en tro på at de kan feie over Island. For frykten for motstanderen er det som kan knekke Norge. Hvis Norge ikke vil ha ball, slik tilfellet har vært i mange landskamper, så tar vi vekk det beste hos spillere som Magnus Wolff Eikrem, Tarik og Moa. Spillere som trenger ball og som kan behandle den. Skulle Norge derimot gå offensivt ut, tørre å styre kampen, vil det åpne seg muligheter for å finne Moa inne i feltet. Moas kjappe vendinger og skudd er i topp europaklasse, som targetman er han middelmådig.

 

Landslaget har også gjort seg noe upopulær hos enkelte journalister ved å stenge en trening på Island. Dette har blitt noe latterliggjort, i og med at stadion var av det svært åpne slaget og at det ikke fungerte helt etter planen. Men. Stengte treninger har en effekt. Den åpenbare grunnen er at det kan være viktig å hemmeligholde dødballtrekk. Er det ett område, der et landslag med få samlingsdøgn, kan overraske en motstander, så er det på corner, frispark og innkast. Det andre viktige elementet, ved å stenge en trening, er at det gir spillerne et rom av frihet. Et rom der de bare kan konsentrere seg om å gjøre seg klar til kamp.

 

Landslagsforberedelser er hektiske. Det er taktikkmøter, måltider, det er pressekonferanser, treninger og fysioterapi. Man kommer ikke utenom interessen fra pressen (heldigvis), men det viktigste i fotball er å være klar for kamp. Man skal være uthvilt i hodet og i beina. Da kan det innimellom være lurt å stenge treninger. La spillere og trenerapparat være alene, få ro, få forberede seg. At journalister blir grinete er noe landslaget må reparere på de forskjellige pressekonferansene, og, ikke minst, gjennom seier.

 

Jeg spilte i 1998-1999 for Helsingborg i Sverige under Åge Hareide. Sesongene utartet seg skremmende likt. Begge årene ble det en ren seriefinale for oss siste serierunde. Den første sesongen forberedte vi oss i Helsingborg. Pressen var på oss hele tiden. Det ble mye styr og ståk. Det slet på spillergruppen, og vi spilte en dårlig kamp og tapte seriegullet. Året etter dro vi til Danmark på en liten treningsleir. Skjermet oss for det som skjedde i Helsingborg. All fokus ble rettet inn mot den siste, avgjørende kampen. Det er vanskelig å påstå at dette hadde all ære for at vi vant serien, men jeg er overbevist om at vi stilte mye bedre forberedt.

 

Viktig blir det også for de norske spillerne å ikke tro på alle floskler. Alle sier hvor viktig det er med en god start. Problemet med dette er at man faktisk kan komme til å ta to kamper av gangen. At vi legger Islands-kampen i kveld og Slovenia-kampen på tirsdag i samme kurv. En god start er ikke avgjørende. I siste kvalik vant Norge de tre første kampene, inkludert hjemme mot Portugal. En god start er vel og bra, men det er det å være god gjennom hele kvaliken som blir avgjørende. Derfor må man hele tiden ta én, og kun én kamp av gangen. All konsentrasjon hos Norge må være rettet inn mot kveldens oppgjør. Spillerne må bruke de siste timene til å hvile, til å koble av, til å gjøre seg klar til et skikkelig slagsmål, der de går ut med selvtillit, vitende om at de er et mye bedre mannskap enn Island, og at Island rett og slett skal knuses. Da kan Norge komme godt i gang i VM-puljen. Norge må stå frem og si: denne puljen skal vi vinne!

Når blir Drillo-fotballen kjedelig?

Norge har unektelig fått en pangstart poengmessig på EM-kvaliken. Og Norge mot Kypros blir en nøkkelkamp på flere måter.

Det er litt irriterende at pressen legger vekt på at det norske landslaget har råd til å tape poeng mot Kypros. Selvsagt har de teoretisk det, men skal laget kvalifisere seg for sluttspill er det avgjørende å beholde avstanden til Portugal. Da har Norge råd til å tape der nede neste år. (Jeg legger da til grunn at målet nå er å vinne puljen.)

For enhver målsetting må selvsagt revurderes underveis. Brann og Molde hadde eksempelvis høyere ambisjoner ved inngangen av årets sesong, men har de siste ukene gjort det klart at det viktigste er å holde seg i Tippeligaen. Siden Norge nå står med 6 poeng og er 5 foran gruppefavoritt Portugal må Norge også oppjustere sitt mål fra andreplass i puljen til å vinne den. Og for å holde den drømmen i live er kamper mot Kypros og Island avgjørende.

Kampen er også en nøkkelkamp for Drillo til å overbevise de av oss som fremdeles tviler på fotballen han står for. Dessverre faller denne debatten som regel bort i at den ene siden, Drillo-tvilerne, hevder at det bare slås lange baller, mens Drillo-tilhengerne sier at det ikke slås så mange lange baller.

Lange baller er ok det. Faktisk kan de være svært så underholdende, så lenge det skjer masse rundt den uunngåelige duellen. I de verste utgavene av denne typen fotball er det én mann som header og én som løper etter ballen, mens de ni andre står på egen banehalvdel og roper at de skal komme seg hjem igjen. Da er denne fotballen kjedelig.

Eller hvis laget kun ligger lavt i press. De gangene landslaget ligger og sideforskyver med midtbanen midt inne på egen banehalvdel gjennom hele kampen. Da er denne fotballen kjedelig.

Og spesielt når denne ballen slås rett mot en enslig spiss når den vinnes i lavt press. Og ballen tapes umiddelbart etter. Og det igjen fører til lavt press. Da er i denne fotballen kjedelig.

Men den er selvsagt ikke kjedelig når den fører til seier over de store nasjonene. Og innimellom må det tas hensyn til motstanderen for å vinne over Portugal og lignende storheter. Men fotballen ble kjedelig i forrige kvalik i de to helt avgjørende bortekampene mot Makedonia og Island. Da ble fotballen kjedelig også fordi den ikke ga resultat.

Denne gangen kommer de avgjørende bortekampene mot ”lilleputtnasjonene” tidligere i puljen. En heldig borteseier på Island var viktig. Og kampen i kveld mot Kypros blir fort avgjørende. Vinner Norge er gruppeseier faktisk svært realistisk.

Fotballen kan likevel være kjedelig, men selvsagt mer akseptabelt ved seier. Men skrekkscenarioet i kveld er to lag som ligger lavt hele kampen, spiller ballen bort med en gang de vinner den og kampen blir et innkastslagsmål som ender med 0-0. Da er det kanskje noen andre kommentatorer som også får google-treff på ordene fotball, norsk landslag og kjedelig…

Ta med mer enn gouda hjem fra Rotterdam!

Hvorfor behandler vi trenere så grunnleggende forskjellig? Åge Hareide ble skjelt ut av alt og alle fordi laget ikke lykkes. Når nå Drillo trener landslaget er det kun spillerne som er for dårlige.

Det mest symptomatiske for norsk fotball i kampen mot Makedonia var det aller siste som skjedde. Norge hadde corner og skulle kjøre frem et par mann. Dommeren så seg lei hele greien og blåste av. Der og da føltes det greit å slippe å se mer. Norge hadde hatt kniven på strupen. Vi måtte ikke (det er jo fremdeles mulig å nå VM), men i all hovedsak burde vi gamble borte mot Makedonia. Men nei. Sluttspurten kom aldri. Vi forsvarte oss til 0-0.

Det snakkes ofte om Norge mot Brasil i 98-VM. Greit nok. Som alle andre holder jeg dette som norsk fotballs høydepunkt. Men det snakkes sjelden om kampen etter. For her sto Drillo-stilen frem på sitt aller verste. Norge trengte mål etter at Vieri hadde gitt italienerne ledelsen, men i stedet forsvarte Norge seg ut av kampen og VM. Likhetene var skremmende mot Makedonia, et selvsagt mye dårligere lag enn Italia fra 98.

En annen likhet fra 98 og nå er betydningen av én enkelt kamp. I 98 var det en enorm opplevelse for Norge å slå Brasil og avansere fra gruppespillet. Men vi glemmer lett at Brasil allerede var klare for sluttspillet og kanskje ikke gikk med tennene først inn i duellene. Timingen kunne ikke heller nå vært bedre for Drillo og Norge. Betydningen av en enkeltkamp har enorm innvirkning på innstillingen til spillerne. Selvsagt sier man at alle kamper skal bety like mye, og dere kan jo tro at profesjonelle spillere ikke tenker slik jeg antyder, men det er feil. For de nederlandske spillerne, som alle andre i kvalifiseringen, er det én ting som teller over alt annet: å komme til Sør-Afrika. Når det målet er nådd ofrer man ikke lenger riktig alt for å vinne. Klubblag, frykten for skader osv begynner å spille inn. Konklusjon: Norge møter Nederland på et maksimalt heldig tidspunkt.

Jeg er av dem som ikke håper Drillo fortsetter å lede Norge til langt inn i sine 70-år. Det er selvsagt morsomt å høre Drillo snakke om det høyeste fjellene overalt, men jeg håper at Fotballforbundet er langt på vei i jakten på ny landslagssjef. Og skulle Norge tape mot Nederland bør de fronte dette utad. Nye Drillos slo Tyskland i en privatlandskamp. Etter dette har det bare vært tragisk å se på.

Det finnes sikkert 20-30 norske trenere som kan organisere våre beste menn i en lavtliggende 4-5-1 og greie 0-0 mot land som Makedonia. Kan vi ikke få tak i en trener som også kan organisere oss offensivt? Kan vi ikke plukke med oss en eller annen nederlender hjem fra turen til Rotterdam?

Ingen klager nå

Optimismen er tilbake rundt landslaget og det er bra. Det ble vel mye kritikk og surmuling i forbindelse med Hareides landslag. Alle husker vi vel folk som snakket i mobiltelefoner under trening, som gikk på byen og som ikke fokuserte 100 prosent på fotball.

Slikt er jo selvsagt helt borte nå når Drillo har tatt over. Det utenomsportslige eksisterer ikke lenger. Ikke som under Hareide. Nå består laget av menn som tar nederlag på strak arm. Nå er det ingen som kunne finne på å klage på:

varme

for lang flytur

dårlig ball

dårlig bane

løpebane rundt gressmatta

at banen ligger i for tynn luft

at laget kommer for tett opptil kampstart

Alt slikt tull er borte nå. Alle jobber og står på. Og skulle det vise seg at flysetene var for korte, ja da tvinger alle seg ned i dem for å reise som et lag. Før kunne man jo ha gjort forskjell på folk. Latt noen få reise første klasse ned til et land som kanskje, kanskje.. har hatt sine egne problemer med forskjellsbehandling. Nei, alt slik er borte nå.

Eller?

Drillos gambling

Drillo er tøff. Det skal han jammen ha. I dagene forut for kampen snakker han tyskerne voldsomt ned og eget lag opp. Det er en enkel og god fremgangsmåte. Men det krever jo også en viss grad av samsvar med det som faktisk skjer.

Denne gang endte det godt. Norge responderte på Drillos uttaleleser og slo Tyskland. Isolert sett en meget bra prestasjon. Og akkurat den starten Drillo kunne drømme om i sin andre periode som landslagssjef. Dagen etter ligger kommentatorene langflate etter å gi mannen lengst mulig kontrakt. Jeg kan forstå det, men kanskje skal vi være litt edruelige. Hadde Norge tapt kunne Drillos andre epoke i realiteten vært over før den hadde begynt.

Norge slo et Tyskland som ikke virket motiverte. Tenningen var laber hos profilerte tyskere, som spilte stort sett gå-fotball. Norge derimot løp som besatte. Det er lenge siden man har sett en norsk midtbane legge ned så mange meter. Og kanskje var Åge Hareide litt irritert når han så innsatsen, kontra det som ble lagt ned mot eksempelvis Wales i fjor. Det kan ikke bare være den nye Snåmannens fortjeneste at Daniel Braathen i denne kampen så ut som en verdensstjerne, mens han mot Wales ut som alt annet enn en fotballspiller. Ja, litt forbannet tror jeg faktisk Hareide kan være…

Før vi ansetter Drillo ut VM-året 2022 får vi avvente litt å se hvordan taktikken og måten å spille på funker mot mindre blaserte lag enn Tyskland. Som de fleste var jeg imponert i går, men jeg tar ikke av før vi slår Makedonia. Da skal selv jeg juble…

En syk verden

Når Drillo blir ansatt som landslagssjef og det er nærmest en unison positiv mottagelse er det kun en ting å si: vi lever i en syk verden.

Drillo har vært negativ til det aller meste som har skjedd i norsk fotball de siste årene. Han har blitt kastet ut av NFFs lokaler. Hvordan i huleste fikk NFF ideen om å kjøpe han fri fra Expekt og trenerkontrakten med FK Zebra står som et av de største spørsmålene i moderne tid. (Tok kanskje litt hardt i der…)

Drillos resultater er ubestridte. Det er heller ikke tvil om at han kan fotball. Problemet er at ansettelsen av Hareide markerte et skille med det gamle. Og gjennom sine år som landslagssjef lyktes Hareide på ett sett. Kanskje ikke gjennom resultatene først og fremst, men påvirkningen nedover i systemet om hvordan det skal jobbes. En påvirkning som i mye større grad hellet i retning av ferdighetstrening enn under Hareides forgjengere. For det kan tenkes at trenere for yngre spillere legger litt mer vekt på eksempelvis noe kortere pasninger når man ser at det faktisk er lov også på landslaget.

En endring i tankegang tar tid. Årevis. Kanskje hadde vi etter 10 år uten Drillo som landslagssjef, visket ut den uheldige bivirkningen av hans suksess. Bivirkningen som førte til at ungdomstrenere fikk sine spillere til å slå ballen lengst mulig. Drillo har i alle år sagt at lange baller bare var en liten del av Drillo-stilen, men poenget er at ikke alle skjønte dette, og påvirkningen ødela muligens en periode for ferdighetsutvikling i norsk fotball.

Drillo er kvalifisert til å lede landslaget. Akkurat som sist. Men ansettelsen stiller alle oss som jobber med norsk fotball overfor et dilemma. Hvilke retningslinjer skal vi følge? Når NFF ansetter Hareide, lar han flagge og gjennomføre en endring i forhold til Drillo (og Semb); når NFF støtter Hareide selv om resultatene uteblir; men ansetter Drillo rett etter at Hareide trekker seg; hva skal vi egentlig forholde oss til? Syk, syk verden…

Norge-Nederland

Kommentatorene sliter litt med å bestemme seg om Åge Hareide må gå eller ikke. Selv har jeg hele tiden ment at Hareide er rett mann for landslaget, men likevel trenger jeg ikke å like alle kamper.

I går var jeg på Ullevaal. Jeg gledet meg til å se et av verdens beste landslag mot vårt eget. Fullsatt Ullevaal hører jo også med til sjeldenhetene. Slik ble opplevelsen:

Jeg ankommer setet mitt litt før kampstart. Litt senere enn planlagt. Jeg liker å se oppvarmingen. Dette medfører at jeg ikke får tak i kampprogram, en viktig del av opplevelsen. Under enkelte fotballkamper er det godt med litt lesestoff. Dette skulle vise seg å bli en kamp man lengtet etter noe å lese på.

John Arne Riise står og tørker av ballen med et håndkle.

Irritasjonen blir større over det manglende kampprogrammet. Jeg skulle gjerne likt å se hva dommeren het og hvor han kom fra. Han blåser jo hele tiden. Mistanken er sterk til at det er Svein Erik Edvardsen. For han er den eneste jeg tidligere har sett blåse så mye i en kamp. Jeg skjønner bare ikke hvordan NFF har fått lov til å sette opp en egen dommer i en landskamp. Et av de uttallige frisparkene slås. Norge har flyttet opp alle sine hodespillere. Vi skal jo etter ryktene være gode på dødball. En nederlender header ballen ut.

John Arne Riise står og tørker av ballen med et håndkle.

Noen minutter senere oppstår kampens høydepunkt. Kompisen min ved siden av oppdager at sjokoladen har smeltet i lommen. Uff da, sier han.

Rett før pause bommer Nederland på en sjanse.

I pausen kjøper vi kaffe og folk diskuterer kampen. Det vil si etter at vi har manøvrert oss gjennom den marginale åpningen ut av tribunen som til alt overmål har en midtrabatt. Logistikk har aldri vært Ullevaals største fortrinn, tenker jeg for første gang denne kvelden. Nede på banen regner jeg med at ballguttene får håndklær rett fra tørketrommelen. I andre omgang skal Riise få enda tørrere baller.

Andre omgang starter. «Edvardsen» blåser og blåser. Nederland header ballen ut. NFF har vist seg sympatiske og legger til stadighet ut MMS bilder som tilskuerne sender inn. Oj, der var det en som viste tunge gitt.

John Arne Riise står og tørker av ballen med et håndkle.

Så kommer en periode som viser at John Carew har alt som en spiss skal ha. Utenom å kunne avslutte. To store muligheter sløses bort. Uff da, avslutningsferdigheter var visst litt viktig for en spiss likevel.

Nederland scorer på corner. Alle norske fotballeksperter biter seg i tungen. Det var jo dette vi var gode på. Nederland skulle da eventuelt score på kontring.

Så byttes Gamst Pedersen ut. Dette medfører at John Arne Riise nå tar innkast fra begge sider.

John Arne Riise står og tørker av ballen med et håndkle.

John Arne Riise står og tørker av ballen med et håndkle.

John Arne Riise står og tørker av ballen med et håndkle.

Kampen slutter. Vi trenger oss forbi midtrabatten. Går ut som sild i tønne. Bort til broen som går over ringveien. Der er det kork. For å komme over til der bilen er parkert må jeg over dette krysset. Det tar 35 minutter å komme over ringveien. Igjen forbanner jeg logistikken på Ullevaal. Den kan da ikke bare være bygd for Lyn.

På broen snakker folk om at Hareide må gå. Selv ville jeg sparket logistikkansvarlig på Ullevaal slik at det gikk an å komme seg frem. Jeg ville også ha ødelagt tørketrommelen. For hvis vi hadde brukt de om lag 25 minuttene som John Arne Riise sto og tørket ballen til å spille fotball, da ville vi kanskje ha skapt noen sjanser til også.

Selvtillit

Tre norske keepere har vært i aksjon denne Tippeligarunden, Espen Johnsen, Rune Almenning Jarstein og Kenneth Udjus. I kveld føyer Jon Knudsen og Jan Kjell Larsen seg til denne korte listen. Norge har et keeperproblem, men det er først og fremst i form av antall kandidater.

Jeg har i flere sammenhenger forsvart Åge Hareide og hans stilling som landslagssjef. Så lenge det ikke finnes alternative spillere, tror ikke jeg landslaget ville blitt så mye bedre av at en annen tok ut de samme spillerne. Det eneste som har irritert meg litt med Åge er at han har blitt snillere. Jeg har selv hatt ham som trener i 5 år og opplevd at han ble bedre jo sintere han ble. Derfor var jeg en av de få som gledet meg over hans utskjellinger av samtlige journalister i Norge. I dagens VG går han til angrep på Semb og Alsakers kritisering av Jarsteins keeperspill mot Aalesund. Forhåpentligvis er dette starten på nye tirader, det er da Åge er best.

Kritikken av Jarstein har også vært usaklig, ikke bare fra TV2s kommentatorer. Greit nok at Eidur Gudjohnsens mål mot Island var mulig å stoppe, men å kalle dette en keepertabbe og kreve ny mann i mål, det er overdrevet. Ser vi på den korte listen øverst i teksten er det mulig å tenke seg til at flere kunne sluppet inn det samme skuddet.

Det er dumt å ta selvtilliten fra spillere, og her drives et farlig spill rundt landslaget. Ved til stadighet å skrive, intervjue spillere om hvorfor de ikke presterer på landslaget gjør ikke dette det lettere å nettopp prestere. Selvsagt kan ikke pressen la være å rapportere det som skjer, men det finnes eksempler på spillere som har fått uforholdsmessig kjeft. Jarstein er en, Morten Gamst Pedersen en annen. Pedersen har i flere sammenhenger blitt hånet for sitt spill på landslaget. På et lag som har slitt har han ikke stått frem, men han har heller ikke til de grader vært så mye dårligere enn alle andre. Jeg er imponert over Pedersen på ett område, og det er at han gidder å spille for landslaget. For tenk bare, han har en hverdag der han spiller i Premier League, møter verdens beste spillere ukentlig og tjener mer i uken enn de fleste gjør på et år. En fin hverdag. Hvorfor skal han da reise til Norge, Island, Makedonia og alle andre besynderlige plasser i verden for å bli hånet av et norsk pressekorps? I samme situasjon tror jeg nesten jeg selv ville sagt til helvete med hele greien.

Jeg håper vi ikke kommer i en slik situasjon. Der de beste spillerne begynner å takke nei til landslaget. Men der har vi i pressen et ansvar, nemlig å saklig beskrive det som skjer, og publikum på Ullevaal må slutte å pipe når ting ikke går av seg selv. Landslaget trenger støtte og de trenger det nå.

Det blir et spennende laguttak i morgen, eller nei, det blir vel egentlig ikke det. Vi vet vel stort sett hva som kommer, det finnes nesten ikke alternativer. Og skulle Rune Almenning Jarstein stå neste landskamp, så gi ham selvtillit, slutt å tråkk på ham, hvis ikke må han flytte til Bergen og skifte fornavn til Torg.

Tullball fra VG og Dagbladet

Stefano Colantuono fikk sparken som trener for Palermo etter 1 serierunde i Italia. Jeg vet at Åge Hareide har trent Norge i mer enn én kamp, men Dagbladets og VGs kampanje mot landslagssjefen gir likevel tunge sicilianske assosiasjoner.

Norge spilte som kjent uavgjort mot Island. Skuffende selvsagt for alle oss som følger landslaget, men de store avisenes dekning av saken grenser til usaklighet. Hareide må gå og Ståle Solbakken skal ta over er vel en kortfattet oppsummering av det hele.

Ståle Solbakken er sikkert en god trener han, men det å trene FC København til en 3 plass i fjorårets danske serie, det tror jeg faktisk de fleste hadde greid.

Hvor er vi internasjonalt? Dette spørsmålet stilles overhodet ikke i debatten. Norske spillere gjør store individuelle feil, laget blir straffet for dette. Det er vanskelig å legge skylden for dette på treneren. En trener må ta ut det beste mannskapet, og sorry, Norge har ikke bedre spillere for øyeblikket.

4 mann holder internasjonal klasse. Riise gjør det og Carew gjør det. Disse to er uten tvil Norges beste og viktigste spillere. Utenom disse to holder Hangeland i perioder og Steffen Iversen når han er i form. Ut over dette har ikke Norge spillere som kan lyse internasjonalt. Det sammenlignes ofte med Drillo-epoken. Men vi glemmer at Norge på det tidspunktet (mot Brasil i VM 98) hadde så godt mannskap at Ole Gunnar Solskjær, matchvinner i Champions League året etter, faktisk bare var innbytter. De som husker godt husker kanskje også mål fra spillere som Øyvind Leonhardsen, Lars Bohinen, Petter Rudi, Kjetil Rekdal og flere midtbanespillere. Hvilken norsk midtbanespiller er i nærheten av å kunne score for Norge? Winsnes, Andresen og Skjelbred har til sammen 5 Tippeligamål i år. Sannheten er at forfallet i kvalitet på norske fotballspillere har vært stort siden den gang, og Åge Hareide har ikke mer enn et marginalt grunnlag å velge spillere fra.

Vi ler av Island, men glemmer at Indridi Sigurdsson, Theodor Elmar Bjarnasson og Veigar Pall Gunnarsson, til daglig store profiler i Tippeligaen, ikke starter kampen for Island. Ja, Norge bør på en god dag slå Island, men Island er ikke noe dårlig fotballag.

Så hvorfor skriver avisene som de gjør? (Et hederlig unntak er Aftenpostens Bertil Valderhaug som faktisk ser hva Norge mangler, og skjønner at treneren ikke kan vinne med et hvilket som helst mannskap) Inntrykket er at VG og Dagbladets kommentatorer har satt seg ned sammen og blitt enige om at nå skal vi ta Hareide. Nå skal den mannen få det! Det er nesten så en mistenker artiklene for å være ferdig skrevet før kampen og at send-knappen på pc-en røk varm før sluttsignalet gikk. Jeg har selv hørt profilerte journalister skryte av at de har makten til å fjerne en landslagssjef, og det er utidig fremferd fra folk som skal formidle det som skjer. Jeg håper bare at Fotballforbundet er sterke nok til ikke å lytte til det som skrives for øyeblikket. Norge har en god landslagstrener, skal vi få en bedre må vi til utlandet og betale mellom 40 og 60 millioner i året. Skjønt, når avisene kommer med løsninger som at Troy Perkins (Vålerengas amerikanske keeper) skal skifte statsborgerskap, da ligger debatten på et sånt nivå at meningene forhåpentligvis blir avslørt som latterlige.

Norge har de siste to kvalifiseringene vært i nærheten av å komme til et sluttspill. Det er godt gjort. Sist ble vi straffet av flere personlige feil, feil som er vanskelig for en landslagstrener å gjøre så mye med. Det har rett og slett vært litt uflaks ute og gått. Norge bør være i nærheten av en 2.plass i puljen denne gang. Nederland kommer til å vinne, og Norge bør lenge være med å kjempe om å få spille kvalifisering. Er vi det bør vi være fornøyde, og skulle landslaget kvalifisere seg må vi være overlykkelige. Men det å sparke en trener når materialet er som det er, det er rett og slett tullball.

Og egentlig bør en trener ha lov til å ta av en John Carew som ikke har dagen.