Category Archives: Internasjonal fotball

Tottenham, en mulig seriemester i år?

Å følge et fotballag blir etter hvert en besettelse. Det sies at det er vanlig å bytte jobb, hus og ektefelle, men fotballag, det skifter man ikke. Folk som sier at de før i tiden holdt med et lag, men nå har skiftet om til en konkurrent, kan sammenlignes med rike folk som stjeler tombolagevinster fra småunger.

Jeg har aldri lagt skjul på at jeg holder med Tottenham. Og denne bloggen blir mye om laget fra Nord-London. Jeg ser alle kampene og prøver å finne små ting de gjør både rett og galt, og jeg prøver alltid å skrive objektivt. Jeg har kritisert Villas-Boas, jeg har kjeftet på Bale og ristet på hodet over utlånet av Assou-Ekotto. Akkurat slik jeg ville ha gjort med et hvilket som helst lag. Men ja, jeg skriver litt ekstra mye om akkurat Tottenham.

Tottenham er tradisjonelt sett et lag som mange liker. Selv de som holder med andre lag, sier som regel at Tottenham er ok. Og det er litt kjedelig. Det må faktisk være enda bedre at andre supportere misliker laget. For da er de en reell trussel. I mine nå snart 35 år som Tottenham-supporter har laget vært milevis unna å vinne ligaen. Det har blitt en og annen cuptriumf, men serien, den har som regel vært gitt opp før jul.

I år ser det annerledes ut. Tottenham ligger kun tre poeng bak Arsenal og de fleste ser Tottenham som en outsider til ligagullet. Det er nytt. Men det er noe annet som også er nytt. At adjektivet ”kjedelig” ofte blir brukt.

Tottenham har de siste tiårene vært forbundet med strålende enkeltspillere, offensiv fotball og et forsvar som som regel ikke var så god til nettopp å forsvare seg. De har hatt spillere som Ardiles, Villa, Hoddle, Waddle, Gascoigne, Ginola, Klinsmann osv. Glitrende fotballspillere. Men de hadde også spillere som Dean Austin. Wikipedia har en ganske så grei beskrivelse av ham. Han spilte drøyt 150 kamper for Tottenham uten å score et eneste mål og blir mest husket for at han ga bort mengder av innkast. Slik var Tottenham. Det var laget som hadde verdensrekord i kvalitetsavstand fra spiller nummer 1 til nummer 11. Men det var sjelden noen som sa at laget var kjedelig.

Tottenham har spilt én elendig kamp i år. Hjemmekampen mot West Ham var begredelig og det ble tap 0-3. Utenom denne kampen har Tottenham spilt åtte seriekamper og kun sluppet inn to mål. Det er ikke mindre enn sensasjonelt bra. Problemet er, og grobunnen til kritikken ligger i, at laget på de ni kampene kun har scoret ni mål. Det er lite sammenlignet med de andre topplagene. Legger vi til at tre av målene har kommet på straffespark er det lett å se at laget skaper for få store målsjanser. Men er det kjedelig for det, da?

Kjedelig er ofte øyet som ser. Noen av oss fotballinteresserte holder god defensiv organisering høyt oppe på listen over det som er spennende. Men de fleste liker å se mål og offensiv fotball. Og da har kan man si at Tottenham har en utfordring. Dette viser seg svært ofte i hjemmekampene, og gårsdagens oppgjør mot Hull var nok et godt eksempel. Hull kom for å forsvare seg og det ble opp til spillere som Townsend, Lennon og Soldado å finne åpninger. Dette skjedde sjelden. En og annen situasjon ble det, men noen sjansestatistikk å skryte av ble det ikke.

Spillet har blitt svært possessionorientert. Ballen går ofte på tvers og bakover. Spillere som Sandro og Paulinho gjør dette til en hovedoppgave i spillet sitt. Dette medfører at spillet i perioder kan bli vel stasjonært, preget av for lite fremdrift. Det kan, av og til med rette, bli oppfattet som kjedelig. Likevel blir det litt galt for meg når publikum piper mot laget.

Villas-Boas gikk til angrep på egne fans etter kampen mot Hull. Han mente spillerne fortjente bedre enn pipekonsert da laget har hatt sin beste seriestart i Premier League noensinne. Det er tøft av portugiseren og definitivt en risikosport. Men står det ikke litt respekt av det han gjør også? Spillere hører publikums reaksjoner og en av de viktigste, kanskje den aller viktigste oppgaven til en manager er å motivere spillerne. I dagens mediesamfunn, og da spesielt i en så profilert liga som Premier League, er dette en heldagsjobb, utenom alt det andre som følger med. En manager må benytte alle muligheter til å påvirke spillerne sine. En av de tingene jeg husker aller best som spiller var når treneren var villig til å stå i enhver storm for sine spillere. Det er slikt som skaper en tillit og har en enorm effekt innad i en gruppe. Hvis manageren er villig til å gjøre litt ekstra for deg, ja da er det lett for at spillerne har lyst til å gi litt ekstra tilbake. Men dette er som sagt en risikosport. Ingen klubber har noen som helst sjanse til å lykkes uten støtte fra supporterne. Dette er ikke et grep som noen managere kan benytte seg ofte av. Men det var kanskje på sin plass nå, eller?

Uansett setter publikum fingeren på noe. Fremdriften i Tottenhams spill er svak. Og dette må forbedres skal de være en reell gullkandidat. Likevel er utviklingen av laget interessant. Ofte starter en suksess med å bygge et bunnsolid forsvar. Og Tottenham har nå midtstoppere og keeper som stopper mye, og tre alternativer til de to defensive midtbaneplassene som holder aller høyeste nivå i å stoppe motstandernes angrepsoppbygging. Det er en fryd å se Sandro som alltid er i veien, Paulinho som vokser og vokser og Dembélé som er så god at det gjør litt vondt å se en av de tre sitte på benken.

Men hva skal skje for å bedre det offensive? Løsningen ligger nok i varierende pasninger på midtbanen. De aller fleste lag som vinner noe er flinke til å skape gjennombrudd. Men det gjelder å se gjennombrudd over hele banen. Et gjennombrudd skjer ved å spille forbi et pressledd. Og spesielt viktig, i dagens internasjonale fotball, er det å finne mellomromsspillere bak midtbanen til motstander og foran forsvaret deres. Det blir for litt å lese slå lange baller i bakrom hele tiden. På den måten skaper man som regel ikke gjennombrudd, men man søler bort ballen. Det første som Villas-Boas da bør gjøre er å bytte Holtby med Eriksen. Det er interessant å se gjennombruddshissige folk som Lennon, Townsend og Soldado samtidig på banen, men da er man helt nødt til å bringe ballen høyere i banen for så å slå stikkere. Og her er Eriksen av et helt annet kaliber enn Holtby. Hvis man får til trekantkombinasjoner, der ballen slås fra eksempelvis Sandro til Paulinho så bør neste ball oftere finne en mellomromsspiller høyere i banen. Noe av det flotteste jeg har sett i år er Eriksens stikker til Sigurdsson mot Norwich, og det er her nøkkelen til Tottenhams suksess ligger. Hvis dette kombineres med at Paulinho også oftere blir med fremover, slik han gjorde i bortekampen mot Aston Villa, da vil det skape enda mer trøbbel for motstanderne. Resultatet vil bli at Townsend blir litt mer glemt og at han kan få ballen enda høyere i banen. Slik det er nå må han drible i nærmere 50 meter for at det skal bli farlig. Og det er tøffe krav for en ung kantspiller. Men Townsend i en mot en rundt sekstenmeteren er det laget bør strebe etter å oppnå.

Spillere må oppleve gode situasjoner for å få økt selvtillit. Tottenham er godt i gang poengmessig, men de få sjansene som produseres kan likevel slite på nettopp selvtilliten. Og da er noen dårlige resultater ikke så langt unna. Det handler nå for Tottenhams del om å få til kombinasjoner, få spilt Soldado til mer sjanser, for som ren avslutter er han en av de absolutt beste, slik målet hans mot Aston Villa beviste. Da er han iskald. Og får de til dette vil den berømte ketsjupeffekten komme.

Da er det ikke så dumt likevel å ha det bunnsolide defensive og alle poengene til nå. Til nå har laget prestert omtrent fjerde best, slik de ligger an på tabellen. Best defensiv, men mangelfull offensiv. Får de skikk på det offensive spillet kan laget gå helt til topps. Og da kan det hende at enkelte supportere som var på White Hart Lane mot Hull, angrer at de buet i løpet av sesongen som ga det første seriegullet på over 50 år.

 

Karakter til Villas-Boas

 

Jeg har i høst begynt som lærer på idrettslinjen til Lambertseter Videregående skole. Hoveddelen av dette er fotball. På mange måter en lik jobb jeg tidligere har hatt som trener, men det er én stor forskjell og det er at elevene skal ha karakterer. Heldigvis er skoleverket litt mer tålmodig enn det som er vanlig i pressen, karakterene kommer først etter et halvt år. I fotball ellers er vi altfor hissige til å bedømme, gjerne etter kun én kamp.

 

Det har blitt skrevet mye om Per-Mathias Høgmo de siste dagene. Men det er selvsagt altfor tidlig å si noe som helst om hvordan hans epoke som landslagstrener kommer til å bli. Dette har heldigvis de aller fleste skjønt. For uansett hvordan det hadde gått mot Slovenia, ville det vært umulig å kommentere landslagssjefen Høgmo per dags dato. Man kan selvsagt ha meninger om han var rett mann for jobben eller ikke, man kan diskutere om Fotballforbundet gjorde noe galt i behandlingen av Drillo, men om Høgmo er en suksess eller ikke, det må vi vente med.

 

Jeg skal likevel trene på å sette karakterer, men velger da en trener jeg har fulgt tett de siste par årene, nemlig Andre Villas-Boas.

 

Villas-Boas tok over etter Harry Redknapp som trener, eller da manager, i Tottenham. Redknapp hadde gjenreist Tottenhams ære etter noen magre år. Tottenham hadde under Redknapp nådd kvartfinale i Champions League, og ble av en formalitet snytt for ny deltagelse da Chelsea vant turneringen og tok plassen. Dette er selvsagt ikke noe å klandre Chelsea for, men det er et mysterium at reglene er slik. Det eneste fornuftige hadde jo selvsagt vært at Chelsea fikk en ekstra plass i turneringen, ikke på bekostning av et allerede kvalifisert lag.

 

Harry Redknapp er en managertype som ikke akkurat utstråler en enorm fotballkyndighet, men på et eller annet vis fikk han resultater. Og det virker klart at det ikke var de sportslige resultatene som gjorde at han måtte forlate White Hart Lane. Til det var de rett og slett for gode.

 

Villas-Boas fikk flere poeng med Tottenham i sin første sesong, enn Redknapp noen gang fikk. Likevel ble det én plass ned på tabellen. Gjorde Villas-Boas det da bedre eller dårligere enn sin forgjenger? Og hvor mye av sesongen ble egentlig reddet av Bale som var fra en annen planet?

 

Selv om innspurten var av det skuffende slaget, var likevel sesongen mer enn godkjent,. Så kom denne sommeren, og det som må ha vært Tottenhams mest spennende overgangsvindu noensinne. Laget kjøpte spillere for nesten 104 millioner pund og solgte for nesten 107. En intens aktivitet på markedet, i stor grad på grunn av Bales transfer til Real Madrid. Akkurat på dette punktet fremstår Tottenham som en foregangsklubb. For tredje sesongen på rad klarer de å være aktive og fremdeles gå i pluss. Dette er selvsagt ikke bare managerne Villas-Boas og Redknapps sin fortjeneste, men det havner på plussiden i bedømmelsen av dem begge.

 

Men hva med spillerne Villas-Boas kjøper inn? Lykkes de? Her kommer det største spørsmålstegnet ved Villas-Boas. Siste lagoppstilling mot West Ham var i så måte bekymringsverdig. På benken denne kampen satt Chiriches, Soldado, Lamela, Holtby og Chadli. Alle kjøpt inn av Villas-Boas. Alle, med unntak av Holtby, for store pengesummer.

 

På benken satt også Friedel, der han skal sitte, som en perfekt backup til suksesskjøpet Lloris, mens Sandro er for god til en benketilværelse. Hadde Tottenham trengt å kjøpe så mange sentrale midtbanespillere og da benke en av verdens mest lovende defensive midtbanespillere?

 

Men mest kritikkverdig er tilfellene Lamela og Soldado. Soldado har ikke imponert i Spurs så langt, mens Lamela har fått altfor korte innhopp. Poenget er at begge to er kjøpt for ca 26 millioner pund. Det er store penger i internasjonal fotball og man forventer da at begge to skal være nøkkelspillere på et lag som kjemper om seriegull. Der er ikke disse to foreløpig og laget er heller ikke helt i troverdig gullkamp-klasse ennå.

 

Chiriches og Chadli har heller ikke overbevist, men det er tidlig. De skal få mer tid. Slik det virker som om Holtby har godt av. Holtby ser mer ut som en fotballspiller nå enn i den første tiden da han løp rundt som en hodeløs kylling.

 

Den som umiddelbart gjorde inntrykk av de nyinnkjøpte var danske Christian Eriksen. Med intelligente bevegelser og presise kortpasninger klarte han å flytte spillet til Tottenham høyere på banen, og vi fikk se elegante stikkere og farlige skudd. Synd det ene kom mot Tromsø og ikke i en viktigere kamp… Men også stikkeren han slo til Sigurdsson mot Norwich var det høy klasse over. En pasning som kunne vært avbildet på Wikipedia under det å vekte en pasning. Midtbanespillerne Capoue og Paulinho kom også i sommer. Det var bare behov for én av dem. Capoue, som riktignok er skadet nå, gjorde et godt førsteinntrykk, mens Paulinho har vært på det jevne hele veien. En spiller, som med fast plass på Brasil, egentlig burde forventes enda mer av.

 

Det er vanskelig å hente inn mange spillere og oppnå suksess umiddelbart. Eksemplet Sigurdsson er godt, en spiller som i fjor ikke leverte for Tottenham, men som har startet denne sesongen langt bedre. Noen spillere trenger tid til å tilpasse seg. Men en manager har ikke mulighet til å vente særlig lenge. Inne i sin andre sesong skal nå Villas-Boas oppnå fremgang. Kanskje hadde denne artikkelen sett annerledes ut hadde Tottenham vunnet over West Ham sist. Da hadde laget ligget på delt førsteplass. Men det er noe som hele tiden halter i laget. Det mangler den store offensive trusselen. Tottenham har kun scoret seks mål på de første syv kampene og to av målene kom på straffespark. Og det er noe inneffektivt over flere av spillerne i de offensive posisjonene. Soldado har vært direkte svak og Townsend har for stor tillit. Townsend er en spiller det er lett å la seg blende av, men når man ser alle skuddene som går over og innleggene som lander hos en motstander, da ser man litt av grunnen til at Tottenham ikke scorer noe særlig med mål. Løsningen ligger heller ikke i å bruke Defoe. Defoe er en perfekt innbytter og til å bruke i Europa League, men som førstevalg på en tittelutfordrer i Premier League er han ikke god nok. Det vil overraske hvis han starter en seriekamp igjen med det første. Forhåpentligvis er det nå duket for Lamela fra start. Kampen mot Cardiff var svært symptomatisk for styrkeforholdet mellom Lamela og Townsend. Townsend driblet og driblet og avsluttet som om han skulle være Gareth Bale. Det var bare at avslutningene til Townsend ikke fikk den berømmelige duppen, men fortsatte over som i en annen form for fotball, nemlig den amerikanske. Innleggene søkte mot motstander som en magnet mot metall. Så kom Lamela inn, dro av en forsvarer og spilte Paulinho fri. Assist med en gang og kampen var avgjort. Det er noen spillere som er som Townsend. Med et utrolig register og fart, men hvis det aldri blir tellende resultat av det, da har det liksom ikke noe for seg.

 

Det er også grunn til å stille et stort spørsmålstegn ved behandlingen av Assou-Ekotto. Han ble sendt på lån til Q.P.R. mens Rose skulle bekle venstrebacken. Etter Roses sin skade har denne plassen blitt tilkjent Naughton. I et lag, som har kjøpt spillere for 106 millioner pund i løpet av sommeren, er dette ganske så utrolig. Naughton er knapt en Championship-spiller og klassevis svakere enn Assou-Ekotto. Et klart svakhetstegn ved Villas-Boas gjerning.

 

Men Villas-Boas skal også ha stor skryt for utviklingen av en del av spillerne. Vertonghen og Dembele har nådd høy europeisk klasse og virker å stadig være i utvikling. Det samme må sies om Lloris. Og jeg står ved tidligere utsagn om at Walker har blitt Premier Leagues beste høyreback.

 

Likevel er det mangler ved laget totalt sett. Det er litt for ufarlig i perioder og det er litt for lett å sitte og savne Gareth Bale. Det virker også vanskelig å komponere et helhetlig lag ut av troppen. Det er noe riv ruskende galt når Naughton spiller og Sandro sitter på benken. Da kan man kritisere komponeringen av troppen. Uansett er det bare å håpe at Villas-Boas snart finner en løsning der Lamela kommer inn. Laget trenger noen som kan overraske motstanderne på en tellende måte offensivt.

 

Karaktersettingen blir for Villas-Boas 4. Mye bra, men langt unna en toppscore foreløpig.

 

Skulle Villas-Boas ønske å klage på denne karakteren får han sende en henvendelse til Fylkesmannen, eventuelt TV2.

 

Tiden er nå, Tottenham!

Sønnen min er mer opptatt av jul og bursdager enn jeg er. Han er tross alt barn, jeg er voksen. Men det er også naturlig at denne gleden over gaver (hvis det er det man forbinder med jula…) erstattes av andre ting. Og julen, for en del av oss voksne, har nå blitt flyttet til sommeren, til det som på godt norsk kalles Silly Season.

 

Og det smitter over på sønnen min. Han kom løpende ut i hagen her en dag og sa: ”Manchester United har lyst å kjøpe Gareth Bale!” Det var dyp og ekte fortvilelse å lese i ansiktet hans. Jeg har alltid vært Tottenham-supporter og har styrt ham, må jeg innrømme, mot det samme . (Man skal selvsagt ikke presse barn til noe som helst, men når jeg kjøper fotballdrakt til ham eller en ball, så er det fort et Tottenham-merke der. Det ble Tottenham Juniors og ikke Chelsea eller City…)

 

Jeg sjekket selvsagt Bale-saken umiddelbart. Og ganske riktig, United hadde lagt inn et bud. Sommeren som hadde startet så lovende, var nå full av mørke skyer.

 

Et salg av Bale vil være katastrofalt for Tottenham. Kanskje den enkeltspilleren som, ved siden av Messi, var mest avgjørende for sitt lag. Hadde Tottenham vært uten ham i 2012-2013 ville laget fort ha havnet bak begge lagene fra Liverpool og kanskje ned mot midten av tabellen, omtrent på nivå med Norwich. Så avgjørende var Bale.

 

Han er også en spiller som gjør det vanskelig å bedømme Andre Villas-Boas’ karriere som Tottenham-manager. Villas-Boas har blitt et av de heteste navnene blant managere. Han ble nevnt da PSG skulle ansette ny og også i disse dager etter den tragiske nyheten om at Vilanova må trekke seg i Barcelona. Men hvor god jobb har egentlig Villas-Boas gjort? Uansett hvordan man vrir og vender på det, laget kom én plass høyere året før med Redknapp som sjef.

 

Men Redknapp hadde spillere som Modric og Van der Vaart vil mange innskyte. Ja, men han hadde ikke Vertonghen, Lloris eller Dembélé. Og Bale har blitt et år eldre og enda bedre. Dette siste jeg sier her kan også plukkes fra hverandre. For kanskje er det Villas-Boas’ fortjeneste at disse fire siste har tatt så store steg fremover. Det er vanskelig å konkludere vedrørende Villas-Boas ennå, og det er nettopp det som skjer nå, dette overgangsvinduet og utviklingen av laget frem mot jul som blir viktig. Det er nå man vil se hvor dyktig han er, for det er nå Tottenham må ta steget skal de være med å kjempe om titler.

 

Manchester City har vist at de mener alvor. De kvittet seg med Manchini og hentet Pellegrini, noe som virker som en kvalitetsheving. Laget har også hentet spillere for drøyt 800 millioner kroner. City er foreløpig den største favoritten til seriegull. Men også Manchester United, Chelsea og Arsenal rasler med sablene. Det er mange som mener alvor, også Liverpool ulmer i bakgrunnen. Det begynner å haste, Tottenham.

 

Sommeren begynte som sagt bra. Paulinho-kjøpet var helt ideelt. Dette er en overgang à la Vertonghen, en klassespiller, i sin aller beste alder. Paulinho er 25, som Vertonghen var da han kom. Man forventer at Paulinho vil gå rett inn på laget og være en av de beste midtbanespillerne i Premier League. Dette gjør at Tottenham for øyeblikket har tre sentrale midtbanespillere i verdensklasse. Brasil er kanskje den største favoritten til VM i 2014, og det kan faktisk tenkes at den sentrale midtbanen utgjøres av to Tottenham-spillere, da en skadefri Sandro vil være vanskelig å komme utenom for Luiz Scolari.

 

Men her ligger også det alltid fortvilende med Tottenham. De kan ha tre sentrale midtbanespillere i verdensklasse (brassene pluss Dembélé), men mangler kanter. Hvis Bale fortsetter, slik han må gjøre, i en mer sentral rolle, da har Tottenham kun Lennon og det er ikke nok. Derfor var dagens nyhet, om at Nacer Chadli var klar, svært gledelig. Spilleren fra Twente kan løse krisen på venstrekant hos Tottenham, der eksempelvis Gylfi Sigurdsson har vikariert med varierende hell. Chadli holder også en god alder (23), er etablert i troppen og på laget til Belgia, et lag som er outsider til VM-tittelen neste år. Belgia har ikke vært på dette nivået siden 1986, da de kom til semifinale. Tottenham har dessuten hatt stort hell med sine to siste belgiske signeringer (Vertonghen og Dembélé) så det er egentlig bare å håpe at klubben fortsetter på dette sporet. Kanskje ligger nøkkelen i å hente Benteke (eller Lukaku som jeg fremdeles drømmer om å se i Tottenham-drakta, og som kanskje blir enda mer aktuelt om Rooney skulle velge Chelsea…) at det begynner å bli så mange belgiske spillere i klubben som kjenner hverandre.

 

Men dette med Benteke/Lukaku er det virkelig viktige. En Tottenham-offensiv kan ikke i 2013-2014 bli ledet av Adebayor eller Defoe. Det holder bare ikke. Ny spiss er avgjørende. Alternativt kan man prøve å bruke Bale som en slags falsk nummer 9. Bale i en helt fri rolle, som slipper seg ned for å hente ball, med Chadli og Lennon på kantene og en trio Paulinho, Sandro og Dembélé kan fungere. Men kanskje ikke over en hel sesong. Derfor vil en ny spiss gi en ekstra dimensjon hos Tottenham. En kraftspiss  som Benteke/Lukaku foran Bale er meget interessant, men det virker jo også som om Benteke tviler litt selv på hva han vil og jeg håper at Tottenham ikke kaster bort for mye tid på ham. De må bevege seg til nestemann på lista.

 

Forsvaret og keeper er også nesten godt nok. Jeg ser at Villas-Boas tviler på Assou-Ekotto, og kanskje får Danny Rose sitt gjennombrudd, men har han potensial til å bli bedre enn Assou-Ekotto? En som i alle fall ikke har det er Kyle Naughton, en svært ordinær back. Forhåpentligvis fortsetter Tottenham med Assou-Ekotto, som på sitt beste er en toppspiller. Det samme er Lloris, Walker og Vertonghen. Ingen av disse tre siste er det vits å vurdere å erstatte. Men midtstopper nummer to er ikke god nok. Det vil si, Kaboul er det, men hvordan er han etter sin langvarige skade? Er Kaboul i toppform, så er ikke dette noe tema. Da kan Tottenham spille med Vertonghen og Kaboul og ha kanskje Premier Leagues beste stopperpar. Men steget ned til nestemann er for stort. Dawson og Caulker er svært begrenset i sitt spill. Dawson kan ikke beregne innlegg og Caulker kan ikke forsvare seg mot kjappe driblere. Begge to er ok, men de koster også poeng. Klare punkter der Tottenham kan forbedre seg, hvis man tenker seriegull.

 

Spennende blir det også å se sesong to til Sigurdsson, Dempsey og Holtby. Alle tre er spillere jeg har kritisert tidligere på denne bloggen. Litt som med Dawson og Caulker er de ikke helt i toppklasse. Spesielt har jeg problemer med å finne ut av hva Holtby er god på. Mange hevder at han vil komme nå etter å ha blitt ”integrert” i troppen, men var ikke prestasjonene hans litt vel langt under pari denne våren? Mistanken er at Holtby rett og slett er et feilkjøp. Dempsey kritiserte jeg fordi Tottenham brukte mye midler (overgangssum og lønn) på en gammel angrepsspiller. Dempsey har kvaliteter, han kan score mål, men det blir ikke stabilt godt, og det ligger i alle fall ingen investeringsmulighet i ham. Gylfi Sigurdsson blir jeg ikke helt enig med selv om. Han kan glimte til, men til nå for sjelden. Likevel, det ligger noe der. Spørsmålet blir vel om han får nok sjanser til å vise seg frem. Han faller fort inn i kategorien innbytter.

 

Midtbanen trenger også en utrenskning. De tre nevnte stjernene Paulinho, Sandro og Dembélé hører ikke hjemme i samme tropp som Parker, Huddlestone og Livermore. Og det hadde vært bra økonomi for Tottenham nå å selge disse siste tre, sammen med Dawson, Naughton og Caulker. Skjønt, i samme slengen, selg Holtby, Adebayor, Demsey Defoe og Townsend også. Alle disse er det mulig å få bra med penger for, for Tottenham har ingen bunnløs pengesekk, slik City eller Chelsea har.

 

Jeg har ofte sett det for meg. At Bale, Sandro og Dembélé blir satt opp på samme lag i tre mot tre, og Huddlestone står der sammen med Adebayor og Holtby, bryter sammen og sier: ”Trener, det er feige lag!”

 

Denne utrenskningen høres voldsomt ut, men øyeblikket for Tottenham er nå. Det kan gå mot en katastrofe, med salg av Bale og forsatt Dawson og Adebayor på laget. Eller det kan skje en liten omveltning, der man selger unna daukjøtt og erstatter det med flere typer som Chadli. Da kan det også bli enda flere positive anmerkninger på den stadig pågående bedømmelsen av Villas-Boas’ tid som Tottenham-manager. Jeg håper han snart vipper meg over fra å tvile, til fullt ut la meg begeistre. Men da må han kjøpe mer!

Torres – toppscorer, men ferdig

 

Det er spesielt to ting som forundrer meg når deg gjelder spisser om dagen. Det ene er at man etter 14 serierunder kan være toppscorer i Tippeligaen med 6 mål, det andre er at folk fremdeles mener det er noe igjen av Fernando Torres.

 

Prøve-VM i Brasil, der Torres ble toppscorer, understreker dette. Hvem som helst, på et visst nivå (som eksempelvis en god Adeccoligaspiss), kunne ha scoret fire mål mot Tahiti som Torres gjorde. Det siste målet kom i 3-0-seieren over Nigeria. Det er i kamper som finalen man ser hvor langt unna Torres er sitt gamle jeg. Alle skryter stopperspillet til Silva og Luiz opp i skyene, og ja, de var gode, men det er sannelig ikke vanskelig mot Torres som det kun er navnet igjen av.

 

Torres hadde i løpet av turneringen et intervju der han hevder at det nå går ok. Han sa at han hadde 23 mål forrige sesong og 5 mål på tre kamper i Prøve-VM. Det er mulig å leke med tall, men det er ikke så bra som Torres hevder heller. Verst er statistikken hans i Premier League. Forrige sesong hadde Torres 8 mål på 36 seriekamper for Chelsea. Et lag som skal kjempe om seriegullet. Det er ikke bra nok i det hele tatt. 1 mål bak Gabriel Agbonlahor, en annen tidligere favoritt av meg, som det også har gått nedover med.

 

For Torres var en av mine virkelig store helter. Fra hans periode i Atletico Madrid til hans første år i Liverpool, da var Torres en av verdens beste og mest komplette spisser. God til å skyte, god til å heade og med en enorm arbeidskapasitet. Som trener er dette spissen man vil ha. Korreksjon: var dette spissen man ville ha.

 

I nattens finale mot Brasil ble det noe totalt hjelpesløst over ham. Og det er uforståelig at Spania velger å satse på ham.

 

Spanias måte å spille på, uten en typisk spiss, er noe av det mest spennende jeg har sett i internasjonal fotball de siste tiårene. Det brøt med alle konvensjoner, og de aller fleste kommentatorer visste ikke helt hvordan de skulle forholde seg til det. Gikk det fem minutter der Spania ikke fikk det til så kom ropene etter en mer ”vanlig” spiss. Men det å ha en type à la Fabregas på topp var noe så nytt, så overraskende og så passende dette spanske mannskapet at laget gikk fra seier til seier. Dobbelt regjerende europamester, regjerende verdensmester. Men så vil man altså av en eller annen grunn kaste inn denne Torres igjen. Spissen som tydeligvis er ferdig.

 

Never change a winning team. Ei heller et vinnerformular. Dette er gamle jungelord innen fotballen, men det er sannheter med store modifikasjoner. Lag og spillere må hele tiden utvikle seg for å være i forkant av de andre, for å holde seg på topp. Det er ikke tvil om at Bayeren Münchens dominans denne sesongen for alvor har sådd sterk tvil hos en del av de andre topplagene i Europa. Alle pusher nå for å ta igjen Bayern, og Bayern er nødt til å videreutvikle seg for å fortsette på topp. Det samme gjelder Spania. Men det å bruke Torres, som en mer klassisk spiss, det er heller et stort steg tilbake for laget som har dominert landslagsfotballen de siste årene.

 

Alle lag jakter den stabile målscoreren. Han som scorer over tjue mål i året. Han som kommer opp i 0,7- 0,8 i snitt (scoringer per kamp). Messis 1,44 i La Liga denne sesongen er usaklig høyt, og understreker hans posisjon som tidenes beste fotballspiller. Man kan ikke forvente at noen skal ligge så høyt, men likevel, se på snittet på toppscorerne i de andre store turneringene: van Persie i England – 0,68. Lewandowski Tyskland 0,77. Cavani Italia – 0,85. Zlatan Frankrike – 0,88. Det blir et stykke ned til Norge der kun Gytkjær på 0,55 er over 0,5 i snitt. Men enda lengre ned til Torres og hans 0,22.

 

Det må jobbes med spisser over tid i Norge for å få frem skikkelige målscorere. Dette er en total mangelvare i norsk fotball for tiden. Fjorårets toppscorere, Ondrasek og Kovacs, hadde kun 14 scoringer. Og man må tilbake til 2007, da Helstad scoret 22 for å finne sist en spiller nådde det magiske 20-tallet.

 

Hva med Chelsea? Hva skal Mourinho gjøre nå da han skal skape et nytt vinnerlag? Løsningen ligger ikke i å ha Torres som spiss. Chelsea-laget skriker etter en skikkelig spiss. Og det blir spennende å følge Mourinhos bevegelser på transfermarkedet de neste ukene.

 

Da han kom til Chelsea første gang var han nærmest genial når det gjaldt kjøp av spillere. Han jaktet modne, men sultne klassespillere. Som Cech, Carvalho og Drogba. Mot slutten gikk det dårligere da han hentet (mot sin vilje?) Sjevtsjenko og Ballack. Men også i Real Madrid har han gjort noen kjøp som ikke har imponert. Var det nødvendig å hente Modric og bruke ham mest som innbytter? Hvorfor hente Coentrao når Marcelo er bedre? Både Modric og Coentrao var svært dyre. Og hva var vitsen med å sette en av verdens beste keepere, Casillas, ut for Lopez som ikke er like god? Har Mourinho mistet noe av sin magiske touch eller vil han igjen lage et vinnerlag av Chelsea?

 

Uansett, hvis Mourinho ikke skifter ut Torres på spiss vil Chelsea fort miste statusen som Londons beste lag, og de vil i alle fall ikke nærme seg noen ligatittel.

 

 

Ta det helt ut!

 

Det er farlig å si ”var det ikke det jeg sa?”, og spesielt på en dag som denne. Jeg skrev nemlig i denne bloggen: http://blogg.tv2.no/arildstavrum/2013/01/21/united-er-england-men/

at Manchester United ikke kom til å vinne Champions League. Jeg skal ikke hovere over alle de sinte tilbakemeldingene jeg fikk, i alle fall ikke mye, for i går syntes jeg synd på Manchester United.

 

What?

 

Går det egentlig an? Et lag som bader i titler. Som leder Premier League med tolv poeng og som veldig gjerne også kan dra hjem FA-cupen. Går det an å synes synd på dem? Ja, det gjør faktisk det. Det gjør det hvis man selv har erfart det United gjorde i går. Å gjøre alt rett, for likevel å bli robbet.

 

United spilte trygt og kontrollert. De fikk ikke de store sjansene imot og de tok ledelsen. Alt lå an til avansement helt til dommeren gjorde en feil. Rett og slett.

 

I en del situasjoner blir vi så altfor usaklige. I år dukket det igjen opp en diskusjon om fotballspillere kontra langrennsløpere. Og da kommer utsagn som at ”fotballspillere hadde aldri klart å fullføre Marcialonga” og sånne som meg, som ikke er så altfor interessert i snø, må google Marcialonga og finne ut at det er et skirenn. Men i dag hadde det vært interessant å snudd på det, og sagt, hva ville langrennsgutta ha gjort hvis Northug ble utvist for farlig stavbruk under stafetten?

 

Nei, de som driver med idretter der det eneste som gjelder er gjennomsnittsfart mellom to streker, må være glade de slipper slik. For det er ubegripelig at Nani ble utvist. Og det er så tungt. I løpet av et seriespill med 38 runder er det alltid store feil som gjøres, men da har man tid til å rette det opp. Man får gjerne også et par tvilsomme avgjøreleser med seg over en hel sesong. Som regel jevner det seg ut. Men akkurat i utslagsrundene av Champions League, den virkelig store turneringen, den alle vil vinne, den alle prioriterer, da er ikke slike feil like lette å rette opp. Man har ikke tid. En dommeravgjørelse kan da være det som sender laget ut. Det fikk United erfare i går. Og selvsagt rablet det for Ferguson…

 

Gårsdagens situasjon forsterker bare alle argumenter for videodømming. Når det gjelder rettferdighet, men jeg tror også at det spenningsmessig ville ha hevet fotballen.

 

Det er lærdom å hente fra andre idretter. I helgen tok jeg turen til Folkets Hus i Oslo for å se litt på Senior-NM i Bryting. En av kampene i 74-kilosklassen ble spesielt kontroversiell, da rød bryter hele tiden ble anklaget for å bruke føttene for mye. Til slutt stoppet dommeren kampen, ble overrakt et håndholdt DV-kamera, spolte filmen tilbake og fant frem til situasjonene. Dommeren fikk hjelp av tre funksjonærer og sammen så de gjennom filmen. Til slutt ble de enige: rød bryter hadde brukt føttene for mye.

 

For oss publikum var avbrekket bare med på å forsterke spenningen. Det samme gjaldt for bryterne som gikk rundt spente og ventet. Kunne man ikke ha gjort noe lignende i gårsdagens kamp? Påplusset litt inspirasjon fra Hawk-Eye i tennis, der spillerne får utfordre avgjørelsene til dommeren.

 

Kunne vi sett at Ferguson kastet inn tyggisen for å stoppe spillet? (Selvsagt måtte det med typer som Ferguson og Mourinho på sidelinjen også her, som i tennis, ha vært et tak på antall ganger dette kunne gjøres.) Et panel av dommere/tidligere spillere kunne så ha diskutert, mens vi tv-seerne så situasjonen på nytt i slow motion. Det ville vært utolig spennende og det ville fått vekk en del urettferdige avgjørelser. Videodømming er allerede på vei inn når det gjelder mållinjeteknologi. Kan ikke det bare være den lille starten?

 

Det er de som mener at de urettferdige avgjørelsene er en viktig del av fotballen. At de bevarer sjarmen ved spillet. Ferguson er ikke enig i det i dag. Og det virket også som om Mourinho (ja selv han!) tok denne seieren med en aldri så liten dårlig følelse i mageregionen.

 

Så når FIFA velger å prøve ut videodømming, gjør som i tennis. Gi trenerne i de store kampene opp til tre gale utfordringer hver per omgang/ eventuelt per kamp. La så et panel avgjøre. Når de klarer å gjennomføre noe slikt med et håndholdt kamera i NM i bryting er det selvsagt at dette også lar seg gjøre i fotball.

 

”Men reglene skal være de samme i old boys-kamper og Champions League,” sier de store romantikerne, og glemmer at det allerede er vidt forskjellig. I old boys er det ikke engang linjedommere, mens i Champions League roter det rundt mållinjedommere og ser ingenting. Nei, når det nå først skal innføres videodømming, ta det helt ut!

Gå for det!

Fotball er så uendelig mye vanskeligere enn en del andre idretter. Og ofte kan fotballspillere og trenere ta seg i å misunne de litt ”enklere” idrettene. Der gjennomsnittsfarten mellom start og mål er det eneste som teller. I fotball spiller så mange andre faktorer inn.

 

Det skjer selvsagt også i andre idretter at favoritter skuffer, men ikke helt på samme måte som i fotball. I fotball kan et lag spille fantastisk på søndag for så å falle helt sammen på onsdag.

 

Denne uken (som de fleste andre) har det blitt mye fotballtitting på meg. Det er liksom ikke helt det samme med en dag uten en fotballkamp. Og mange lag har overrasket meg. Mye negativt. Mye i form av det å ikke få maks ut av mannskapet.

 

Arsenal

 

Det startet med Arsenal, et lag jeg mang en gang har tatt meg i å beundre for deres ofte lekne spillestil. Og jeg har vært en stor tilhenger av Arsene Wengers managervirke. Men så så jeg dem på tirsdag og de var rett og slett sjanseløse. Bayern er et godt lag, men det får da være måte på.

 

Spillermateriellet til Arsenal er ikke så aller verst, men laget svikter på to helt fundamentale punkter for å oppnå suksess. Det ene er evnen til å virkelig ”gå for det”. Det andre er at et lag som skal vinne noe som regel bør ha sin beste spiller som spiss.

 

Det finnes unntak. Ronaldo på fjorårets Real Madrid da de vant serien er et eksempel. Men som regel må spissen på et vinnerlag være markant, hvis ikke man har et helt komplett lag ellers da, og det har ikke Arsenal.

 

Mot Bayern var Theo Walcott spiss. Han er god, men først og fremst som kontringsspiller. Hadde kampen gått i München ville han ha vært et bra valg. Men på hjemmebane åpner ikke Walcott et så godt forsvar som Bayerns. Problemet til Arsenal er at alternativet, Olivier Giroud, ikke er mer enn en helt grei spiss. Han er god i lufta, ok teknisk, men det oser ikke klasse. Det er lett å tenke seg at årsaken til at Arsenal en gang i tiden var så gode i stor grad skyltes Thierry Henry, og at laget siden ikke har vunnet noe som helst.

 

Barcelona

 

Barcelona har både sin beste spiller som spiss og et komplett lag. Det burde gjøre det enkelt, hadde fotball vært som en av gjennomsnittsfartsidrettene. Men onsdag tapte de 0-2 mot et, på papiret, mye svakere AC Milan. Piqué uttalte etter kampen at de kanskje ikke var så gode som alle hadde trodd. Iniesta sa at laget ikke møtte opp til kamp. Spørsmålet med Barcelona i år er hvor mye trenerskiftet har betydd. Guardiola var ekstremt viktig. Det er viktig å huske at Barcelona før hans inntreden på langt nær var noen dominant figur i europeisk fotball. De var langt nede på listen over de med flest e-cuptriumfer. Guardiola førte klubben opp til å bli en stabil stormakt. Inntrykket utad var at Guardiola var ekstremt flink til å få det beste ut av spillerne, han hadde plukket med seg defensiv lærdom fra sin tid i Italia, han var tøff og skilte seg med store navn som ikke fungerte i klubben og så godt som alle uttalelsene spillerne kom med var positive. Å ta over for den ekstremt karismatiske og dyktige Guardiola må ha vært vanskelig for den mer stillferdige Vilanova, som også har slitt med alvorlig sykdom.

 

Kanskje gikk det likevel av seg selv i innledningen. Messi scoret hver kamp og ligatittelen har på det nærmeste vært klar i mange uker. Kanskje glemte de at når det kommer til utslagsrundene i Champions League da er det ikke bare gjennomsnittsfart som gjelder. Da må man virkelig møte opp til kamp også. Det blir spennende å se om Barcelona kan snu dette.

 

Tottenham

 

På torsdag gjaldt mye av det samme med Tottenham, et lag som virkelig kan ”glemme” å møte opp. I eksempelvis hjemmekampene mot Norwich, Wigan og Stoke har laget drevet med alt mulig annet enn fotball. Noe av det samme så vi også mot Lyon torsdag. Det var noe halvhjertet over laget. Og da slet de med de to helt fundamentale tingene: de hadde ikke møtt opp til kamp og de hadde en spiss som ikke fungerte.

 

Tottenham har Defoe, som egentlig ikke er bedre enn en innbytter, skadet, og en Adebayor som virker å ha skiftet hode siden sist sesong. Det er nesten som en litt barnslig Hollywood-film. Man ser at det er kroppen til Adebayor, men det er likevel som om det er en annen spiller plassert inni ham. Uansett, spisstrøbbelet i Tottenham har gjort at nesten alt avhenger av Gareth Bale, og da han for én gangs skyld ikke hadde dagen, virket det håpløst. Dette var også mye takket være et fabelaktig godt organisert Lyon. Men Lyon glemte én ting selv også. Det er ikke nok i fotball bare å forsvare seg. Hadde Lyon møtt opp til kampen også med offensiv kraft hadde de lett vunnet med to-tre mål mot et tamt Tottenham. For i fotball er det utrolig farlig å tro at ett mål som buffer er nok. Da kan alt skje på slutten. Og da banket Dembélé til.

 

City-Chelsea

 

Jeg kunne ha skrevet en god del om lørdagens kamper også, og spesielt Manchester United, men det passer bedre i avslutningen. Vi hopper heller her til kampen mellom Manchester City og Chelsea. To lag som har kjøpt og kjøpt spillere og som absolutt burde kunne underholde en søndags ettermiddag. Men hvis vi ser på de to tingene jeg har mast om i denne bloggen: det å møte opp til kamp og det å ha en klassespiss, da ser vi hvorfor det gikk som det gikk, hvorfor City var klart klart best og vant fortjent.

 

City har to spillere som alltid møter opp skikkelig til kamp. Det er Yaya Touré og David Silva, to verdensklassespillere som også jobber knallhardt. 1-0-scoringen til Touré er pur klasse. De har også energiske spillere som Agüero og Tévez (imponerende innhopp) som også som regel ”møter til kamp”. Det samme gjelder ikke alltid for Chelsea.

 

Chelsea har i perioder noe tungt og litt tregt over seg. Jeg liker spillere som Mata og Hazard på deres beste, men litt for ofte melder de seg ut. Det er også fint at Lampard, en spiller jeg for noen år siden rangerte som topp-tre i verden blant midtbanespillere, har hatt et blaff av form igjen, men hans tid som drivkraft på et vinnerlag er nok over.

 

Bakerst virker spillere som Ivanovic og Luiz å spille mest for seg selv og da blir det noe rufsent over forsvarsspillet, selv om Cahill og Cole desperat prøver å holde det sammen, og at de har alltid klassekeeper Cech.

 

Videre er det også vanskelig å forstå hvorfor en spiller som Mikel får spille. Mikel er så godt som 100 prosent defensivt orientert, og da kan han ikke svikte fundamentalt 1:1, slik han gjorde på Citys 1-0-scoring. Men mitt største ankepunkt mot ham er at han sinker spillet. Chelsea har en midtbanespiller etter mitt hjerte i Ramires, og det er trist å se ham plassert på kanten som i går, mens Mikel roter rundt på midten. Ramires er spilleren Chelsea burde dyrke i denne posisjonen ikke minst fordi han tilfører sårt trengt tempo.

 

Chelsea har dessuten problemer med spiss. Blir Demba Ba riktig god nok til å lede angrepet hvis Chelsea skal vinne noe? Jeg tviler. Og det er nesten så jeg ikke greier lenger å se en av mine tidligere favoritter, Torres, spille fotball. Torres er rett og slett ferdig på topplan, med mindre man finner en åpenbar årsak til at han har falt så enormt mye, et beinbrudd de ikke har lagt merke til eller lignende… Faktisk er jeg rimelig sikker på at Chelseas beste spiss spiller for West Bromwich.

 

Chelsea vant til slutt Champions Leauge i fjor etter en tung sesong i serien. Dette mye takket være innstillingen de klarte å mane frem i de avgjørende CL-kampene, men også fordi Didier Drogba fant formen, utvilsomt en av verdens beste spisser når han har dagen. Med og uten en spiss i toppslag, det er en enorm forskjell og svært tydelig på Chelsea nå. Det er også tydelig at Benitez ikke makter å lede dette laget godt nok. Løsningen til Chelsea er å hente ”hjem” Lukaku og Mourinho. Dette kombinert med tempo sentralt (Ramires og kanskje en til) kunne vært nok til ligatittel 2013-2014.

 

Fasiten heter Manchester United

 

Stadig tar jeg meg i å beundre Manchester United. Det er et lag som ikke er komplett, det er mange lag som kan skilte med bedre keeper, forsvar og midtbane. Men United er klassevis bedre enn alle andre på å møte opp til kamp. Det kommer aldri et halvslapt og uinteressert Manchester United. Og så har de van Persie, Rooney, Welbeck og Hernández. De møter opp til kamp og de har alltid en spiss i toppklasse. Fotball er ikke så mye verre enn det, men det er likevel så forferdelig vanskelig å få det til.

 

 

Verdens nest beste?

Lyons keeper, Remy Vercoutre, var en slagen mann da han nesten tre minutter på overtid måtte innse at nok et frispark hadde blåst forbi. Vercoutre var latterliggjort. Vercoutre som garantert hadde hatt lyst å vise seg fra en annen side her, på White Hart Lane, Hugo Lloris’ nye hjemmebane, mannen Vercoutre i flere sesonger måtte sitte på benken for. Vercoutre kunne trøste seg med én ting, mannen som hadde ydmyket ham var en helt grei fotballspiller.

 

Da verdenslaget ble kåret i begynnelsen av januar kom alle spillerne fra La Liga. Hadde det samme skjedd i dag? Gareth Bale har markert seg som en spiller i ypperste verdensklasse de siste ukene, og bare frisparkene hans kvalifiserer ham til en plass blant de utvalgte elleve.

 

Verdens beste spiller og årets lag kåres ut fra kalenderåret. Pr. dags dato er vi altså halvannen måned inn i en ny konkurranse, på vei til en ny kåring. Og hvor høyt har Gareth Bale lagt seg så langt?

 

Førsteplassen er fremdeles ubestridt. Messi ble helt riktig kåret til verdens beste spiller for fjerde år på rad. Det er en del innbitte Real Madrid/Cristiano Ronaldo-tilhengere som fremdeles påstår at Ronaldo burde ha vunnet den kåringen, men det er få nøytrale fotballsupportere som mener det samme. Det er litt slik som at Liverpool-supportere sier de er bedre enn Manchester United, men alle vet at det liksom ikke helt stemmer anno 2013.

 

Jeg satt for øvrig ”ringside” og så siste Barcelona-kamp før kåringen, Barcelona hjemme mot Espanyol 6. januar. Det var litt med følelsen av å være vitne til noe helt historisk da Messi trillet inn 4-0 etter 28 minutter. Det var ikke bare dagens verdens beste spiller jeg så, men også tidenes beste. Ingen hadde før blitt kåret til verdens beste fire år på rad.

 

I Madrid har sikkert Ronaldo følt seg ganske så snytt innimellom. Det må være psykologisk svært vanskelig å være så god over tid, men likevel havne i skyggen av Messi. Det er kanskje en liten trøst, men det er i alle fall en unison oppfatning om at Ronaldo er verdens nest beste spiller. Spørsmålet er: hvor lenge? For hvor hardt presser Gareth Bale på nå?

 

Dette dreier seg altså om 2013. Alt som har skjedd før er irrelevant i denne sammenhengen. Jeg har sett på kampene og prestasjonene til Ronaldo og Bale og prøvd å sammenligne dem. Dette vil alltid bli upresist, styrt av subjektive oppfatninger, men jeg har i alle fall prøvd.

 

Scoringer:

 

Ronaldo har spilt elleve kamper i 2013 og scoret femten mål. Et snitt på 1,36. Et fabelaktig snitt, og i de siste sesongene har det vært imponerende å følge Ronaldo. Dette kan bli hans tredje sesong på rad med snitt på +1. Igjen hadde det bare ikke vært for den j…. Messi og hans til nå 1,52-snitt i La Liga denne sesongen …

 

Bale har i 2013 sju mål på ti kamper, 0,7 i snitt. Også det meget sterkt, men selvsagt et stykke bak Ronaldo.

 

Viktigheten av scoringene:

 

Hvis man ser på Ronaldos scoringer så er det noen ”uviktige”, à la hans to borte mot Valencia i 5-0-seieren. I 2013 er elleve av Ronaldos femten scoringer av denne sorten. Det vil si at de ikke hadde en avgjørende innvirkning på om det ble seier eller tap.

 

Ronaldo har riktignok også ”viktige” scoringer. Hans to mot Real Sociedad utgjorde forskjellen mellom tap og seier, og skaffet dermed direkte Real Madrid tre poeng, en scoring mot Sevilla var avgjørende for at det ble seier og ikke uavgjort og ga således to poeng. Dessuten var hans heading mot Manchester United onsdag svært viktig for sjansen til videre avansement i Champions League.

 

Bales scoringsferd i 2013 ble innledet med en relativt uviktig en i FA-cup-seieren mot Coventry. Tottenham vant da 3-0. For øvrig har Bales mål vært ”tellende”. Og det er spesielt i de siste fire kampene, hvor Bale har scoret alle Tottenhams seks mål, at hans kandidatur til verdens nest beste spiller har meldt seg for alvor. Først reddet han ett poeng for Tottenham ved å løpe fra Tettey og resten av Norwich-laget, så banket han inn en perle av en scoring mot West Bromwich og sørget for tre og ikke ett poeng mot dem, han fortsatte med to fabelaktige mål mot Newcastle i 2-1-seieren og satte like så godt inn to frispark mot Lyon, også det i en 2-1-seier. Tottenham ville på det nærmeste ha vært utslått av Europa League og hatt seks poeng mindre i ligaen uten Bale de siste ukene.

 

Bales scoringer er, altså i det siste, mer direkte avgjørende for laget enn det Ronaldos er. Dette kan ha en sammenheng med at Real Madrid er et mye bedre lag, spiller for spiller, enn Tottenham. At det dermed er lettere for Ronaldo å få en del gratismål enn det er for Bale. Det er jo eksempelvis verdt å merke seg at Modric sitter mye på benken i Madrid, etter å ha vært Tottenhams beste spiller, ved siden av Bale, de siste sesongene. (En utvikling jeg for øvrig spådde i denne bloggen http://blogg.tv2.no/arildstavrum/2012/08/27/overgangsvindu-som-bor-lukkes/)

 

Alt i alt vinner Bale dette punktet, på grunn av de siste ukene der han har holdt  et skadeskutt Tottenham oppe nærmest på egen hånd.

 

Driblinger:

Var ikke Ronaldo enda bedre til å drible før? Da han kom til United var han kanskje for glad i å drible, men etter hvert ble han en effektiv dribler. De siste par sesongene har han gått over til å bli mer en ren avslutter, som ikke så ofte havner i disse lange dribleseriene. På dette punktet er Bale for tiden bedre. Det er han som nå drar ut på de femti meter lange dribleturene.

 

Pasninger:

Også på dette punktet er Ronaldo begrenset, da han først og fremst bidrar med scoringer. Ikke misforstå, scoringer er det aller viktigste i fotball, men Ronaldo kan ikke kalles en komplett fotballspiller uten å være enda mer delaktig i det oppbyggende spillet. Her kommer han eksempelvis milevis bak Messi, men også Bale er bedre enn Ronaldo her. En av Bales store styrker er å drible seg inn i banen og slå yttersidepasninger over på motsatt kant der Lennon/Walker kan angripe. Det er mye sjeldnere å se at Ronaldo bidrar på lignende vis.

 

Hodespill:

Bale er en bra hodespiller, men her blir han smågutten sammenlignet med Ronaldo. Målet Ronaldo scoret mot Manchester United i Champions League på onsdag stadfestet igjen at han er en av verdens aller beste hodespillere. Knapt noen gang har verden sett en mann bli så ettertrykkelig knust i en hodeduell som det Evra ble av Ronaldo. Ronaldo kunne ha rensket ut ørevoksen til sin tidligere lagkamerat med knottene. Makan til scoring!

 

Skudd:

Bales mål mot West Bromwich var fabelaktig, men dette er en type mål som Ronaldo også kan gjøre, og det oftere enn Bale. Da også Ronaldos venstrefot er hakket bedre enn Bales høyrefot, må vi totalt si at Ronaldo er best her.

 

Frispark:

Ronaldos frispark mot Portsmouth, mens han spilte for Manchester United, er det beste jeg har sett. Og Ronaldos frispark var på den tiden noe nytt. Vi hadde sett frispark à la Beckham, men dette, rett opp og rett ned, knallhardt, det var noe annet. Og det er ingen som riktig har klart å kopiere Ronaldo så godt som Bale de siste ukene. Så god har faktisk Bale blitt til å kopiere Ronaldo, alt fra cowboy-stilling til tilfart og tilslag at han pr. dags dato er bedre enn sitt forbilde på frisparkfronten. Bales oppvisning i frisparkkunst mot Lyon, bare fem dager etter at han hadde banket inn ett mot Newcastle, gjør at han for øyeblikket må regnes som heitere enn Ronaldo, som for tiden litt for ofte treffer muren …

 

Uforutsigbarhet:

Begge spillere innehar en slags venstre kantrolle i sitt lag. Likevel er Bale nevnt som et mulig sommerkjøp for gigantlaget fra Madrid. Det er jo selvsagt ikke fordi de er misfornøyde med Ronaldo, men fordi de tror at disse spillerne sammen vil skape et hodebry av dimensjoner for enhver motstander.

 

Storheten ved både Bale og Ronaldo er at de kan bryte ut av sine posisjoner og gjøre det svært vanskelig for motstandere å markere dem ut av kampen. Ronaldos scoring mot United er et eksempel der det var han, venstrevingen, som avsluttet på et innlegg fra nettopp venstre. Bales scoring mot West Bromwich er et annet eksempel. Der kom Bale inn fra høyre og skjøt med venstrefoten. De er begge spillere som er best når de kan vandre ut av sine posisjoner, og begge gjør dette på en utmerket måte.

 

 

Fair play:

Begge spillere har i perioder av sin karriere blitt stemplet som juksemakere da begge til tider har falt noe lett. Ronaldo har bedret seg, og det samme har heldigvis også Bale gjort. Spesielt like før jul (da jeg ble kallet til å skrive følgende blogg: http://blogg.tv2.no/arildstavrum/2012/12/03/hold-deg-pa-beina-bale/) hadde Bale en tendens til å falle altfor enkelt. Men det virker heldigvis som om begge spillere har lagt dette av seg.

 

Konklusjon:

Hadde det vært 2013-kåring i dag, ville nok Ronaldo ha havnet foran Bale. Ronaldo var med sju mål på de fire første kampene klassevis bedre enn Bale i innledningen av året. Men, de siste ukene, spesielt de siste fire kampene til Tottenham har Bale vært outstanding, bedre enn Ronaldo, kun slått av evighetsmaskinen Messi. I de siste fire kampene at Bale har skaffet seks poeng til Tottenham og fortsatt mulig E-cup-eventyr. Fortsetter 2013 som fra slutten av januar, kan årets kåring bli overraskende. Kanskje vil Ronaldo da ikke kun irritere seg over Messi, kanskje vil han også se ryggen til en waliser.

 

 

 

 

 

 

Ny gutt på blokka

Tottenham er og forblir et merkelig lag. Alltid har de hatt en enorm forskjell på høyeste og laveste nivå. Mer enn andre lag, føles det som. De kan i perioder av kamper filleriste de beste lagene, og de kan se ut som et middels norsk tredjedivisjonslag.

 

I går møtte de Norwich på bortebane. Det blåste og Norwich spilte tøft. Fra starten av var det tydelig at dette kom til å bli en kamp der Tottenham skulle vise seg fra sin mindre heldige side.

 

Norwich fikk kommandoen på kantene, og når Bale og Lennon blir ufarliggjort faller det aller meste av Tottenhams angrepsspill sammen. Både Dempsey og Defoe kan score, men de er avhengig av at laget fungerer. De er begge gode avsluttere, men når laget sliter, så mye som det gjorde i går, da kommer de ikke til disse avslutningsmulighetene. En Dempsey som skal forsøke å løpe gjennom på egen hånd er et svært tynt halmstrå å klamre seg til.

 

1-0

 

Norwich’ 1-0-scoring var nok et eksempel på det som er en besynderlig svakhet ved Dawsons midtstopperspill, spesielt med tanke på samarbeidet med høyreback Walker. Dawson er meget god i lufta når det slås lange baller imot, men når det kommer høye innlegg har han vanskelig for å taime disse riktig. Spesielt når de kommer fra motstanders høyrekant og han må fordele ansvar med Walker. Svært ofte klarer de da ikke å plukke opp motstanderne. Det skjedde i går og det skjedde mot Manchester United nylig. Nå skal Pilkington ha stor ros for pasningen han slo inn til målscorer Hoolahan, for det var på ingen måte ferdigscoret etter at Dawson og Walker hadde misset i duellen med Holt. Men uansett, det ligger en klar og tydelig svakhet i Tottenhams forsvarsspill akkurat her.

 

Grant Holt var et lite mareritt for Tottenhams forsvar. Ikke bare ved målet. Faktisk er Grant Holt en spiller man lurer på hvordan hadde gjort det på et topplag. Det var svært sterkt å score 15 Premier League-mål for Norwich i fjorårets sesong, hva om han hadde hatt enda bedre medspillere? Kanskje hadde det ikke vært så dumt av Villas-Boas å ta med seg Holt tilbake til White Hart Lane etter kampen. For med kantspillere som Bale og Lennon er nettopp en mann som Holt noe Tottenham desperat kunne ha trengt i de tette, forblåste, kalde kampene Tottenham sliter med.

 

Holts svakheter er åpenbare. Tidlig i kampen ble han spilt gjennom, forbi Vertonghen. En rask spiller hadde lett scoret her. Men Holt, med litt mer intelligent løp, burde også ha holdt Vertonghen bak seg inn til en mye bedre avslutningsmulighet enn det han kom til. Nå fikk Vertonghen lov til å rette opp noe i en, for ham, skuffende svak kamp. Men som sagt, med alt trøbbelet som Tottenham har hatt på spissene sine i år, der Defoe står igjen som det eneste brukbare alternativet, kunne en mann som Holt, med sitt ekstreme hodespill og sin store kraft, vært en kortsiktig, fornuftig løsning.

 

Det er flere grunner til at Tottenham leverte såpass dårlig i går. Kanskje aller tydeligst er mangelen på kamptrening hos flere av spillerne. Assou-Ekotto, som i fjor var en av verdens beste venstrebacker, som jeg skrev om på denne bloggen http://blogg.tv2.no/arildstavrum/2012/01/12/benoit-assou-ekotto/  har i år slitt med skade. Han er langt unna det han var da jeg hyllet ham. Det samme må sies om Scott Parker. Han var også en av Premier Leagues beste spillere i fjor. Foranledningen til Norwich’ scoring var begge delaktig i. Assou-Ekotto lot seg overspille, mens Parker ikke klarte å følge løpet på kanten som førte til innlegg.

 

Jeg var på Santiago Bernabeu for et par sesonger siden og så Real Madrid mot Milan. Sjelden har jeg sett bedre defensivt backspill enn det Marcelo viste i denne kampen. Grunnen var kanskje at Mourinho er en enda bedre defensiv organisator enn Villas-Boas, som da hadde forlatt sin læremesters side. De gangene Marcelo ble satt under press, med fare for å bli overspilt, som Assou-Ekotto, falt Marcelo av og inn mot midtstopper. Kun da laget var skikkelig i balanse gikk han ut igjen i press på kantspilleren. Hadde Assou-Ekotto opptrådd på samme måte ville ikke målet ha kommet. Norwich ville da ha brukt mer tid til å komme til et eventuelt innlegg, Tottenham ville fått samlet seg igjen og Dawson/Walker ville ikke ha blitt satt i en, for dem, ukomfortabel situasjon.

 

Med Assou-Ekotto og Parker ute av form, med Defoe som muligens er halvskadet og Dempsey som ikke fulgte opp sin noe gryende form i det siste ble det tynt for Tottenham. Det eneste som kunne endre noe var en innbytter. Og som tilskuer satt man og irriterte seg litt over at Villas-Boas ventet så lenge med å prøve Lewis Holtby.

 

Holtby

 

Å hente Holtby er nettopp slikt Tottenham skal gjøre. Tottenham kan ikke konkurrere med spesielt City og Chelsea om de helt største overgangene. Derfor bør laget finne store talenter i begynnelsen av tjueårene. Holtby-overgangen har dessuten vært lenge planlagt, på samme måte som det vellykkete kjøpet av Vertonghen var. Holtby hadde for lengst signert fra sommeren, men overgangen ble fremskyndet grunnet enda en skade i Tottenham-leiren, nemlig på Sandro. Slik situasjonen ble var det helt riktig å hente ham nå. (Og ja, jeg vet jeg snakker litt mot meg selv ved å anbefale en eldre spiller som Holt fra Norwich, men det er fordi situasjonen har blitt prekær for Tottenham på spissplass og en kortsiktig løsning har tvunget seg frem.)

 

Tilbake til Holtby. Han holder den ideelle alderen for nye spillere. Han kan komme til å bli verdt mye mer enn de 1.5 millioner pund Tottenham måtte ut med for å løse ham fra kontrakten med Schalke nå. Han har i ung alder allerede debutert for det tyske landslaget og spilt masser av Bundesliga-kamper. Men likevel, det er alltid en usikkerhet med nye spillere og spesielt når de kommer midt i sesongen.

 

Jeg har selv skiftet klubb under sesong og det er en vanskelig situasjon. Man flytter til et nytt sted, man blir gjerne plassert på et hotell og kjæreste/kone/barn/venner/familie er langt unna. Det er svært individuelt hvordan spillere takler denne situasjonen. Noen liker så godt å bo på hotell at de egentlig håper at klubben ikke finner en leilighet eller et hus, andre klarer ikke å spille opp mot sitt beste før de har kaffemaskina og sofaen plassert der de skal stå. Det var derfor svært spennende å se på da Holtby entret banen. Forventningene til ham var det eneste som holdt meg fra å skifte kanal og heller se på El Clásico.

 

Det er altfor tidlig å spå noe om hvordan Holtby kommer til å gjøre det i Tottenham-drakta, men det er lett å si noe om hans inntreden i går. For Holtby gjorde det en spiller skal gjøre i en slik kamp, der han ikke kjenner med- eller motspillere spesielt godt: han tilførte et tannløst Tottenham-lag temperament. Han kom inn, løp, fant gode posisjoner, flikket til medspillere, dro seg fri, slo pasninger og taklet. Han var så engasjert at det tok kort tid før han fikk sitt første gule kort i engelsk fotball, men det er så mye bedre med spillere som tipper over mot overtenning enn det noe slappe ved resten av Tottenham denne dagen.

 

1-1

 

Holtby var også delvis involvert i Tottenhams utligning, men her må man til syvende og sist bare beundre Gareth Bale. Det er ikke mange spillere som gjør dette målet etter ham, kanskje kun Messi eller Ronaldo i dagens internasjonale fotball. Bale løp i femti meter før han banket ballen inn bak Norwich’ svært gode keeper for dagen, Mark Bunn. For en kraft i løpet til Bale, for en scoring! Og stakkars Tettey som fortvilet forsøkte å stoppe ham …

 

Likevel var det som om det var Holtbys inntreden som vekket resten av Tottenham. Også Bale hadde vært blek til da i kampen. Holtbys entusiasme smittet over, så mye at man kan undres om Bale hadde gjort det samme hvis ikke Holtby hadde kommet innpå.

 

I kamper som i går, mangler nemlig Tottenham innimellom det vi på godt norsk kan kalle fighting spirit. Tottenham har mange gode spillere, de kan slå alle lag i Premier League, men de vinner aldri ligaen uten å vinne kamper som i går. Man kan ikke miste såpass mange poeng mot Norwich, QPR, Wigan osv. Det er her kommende seriemester Manchester United er så sterke. Selv om de åpner dårlig mot et lag som Southampton vet man at sannsynligheten er stor for at United snur det til seier. Det samme har ikke alltid vært tilfellet med Tottenham. Kanskje er det nye spillere som Holtby som kan endre litt på denne kulturen, og det hadde vært interessant om Villas-Boas også hentet en type à la Grant Holt i løpet av kvelden …

United er best i England, men …

Å se Manchester United i går overbeviste meg om to ting: de kommer til å vinne serien, men neppe Champions League.

 

Ironisk sett fikk vi se en omvendt utgave av den berømmelige Fergie time. Denne gangen var det United som mistet poeng på overtid. Og det var nesten ubegripelig, ufattelig, utrolig, ja, det ble rett og slett for mye for gamle Ferguson da laget hans også ble snytt for et straffespark.

 

Likevel, 1-1 borte mot Tottenham er et resultat enhver kommende seriemester kan se seg noenlunde fornøyd med. United hadde lagt opp til en defensiv taktikk, med stor vekt på å stoppe Gareth Bale og lykkes med det. Tottenhams andre store offensive trussel, Jermain Defoe ble også nøytralisert.

 

Defoe ble tatt vare på av Vidic og Ferdinand. Med de to på laget og i form, som i går, er United nesten uslåelige i England. Defoe kom til noen avslutninger, men den farligste, da han i andre omgang ble spilt fri av Lennon ble effektivt stoppet av Ferdinand. Defoe kunne kanskje ha scoret ved å ha avsluttet på direkten, men måten Ferdinand kom seg inn i situasjonen igjen på, var uansett stopperspill av høy klasse. Og Vidic er, skadefri, den beste rene forsvarsspilleren i verden. Det er de, à la Piqué, som er bedre offensivt, men som forsvarer er det ingen over serberen så lenge beina fungerer.

 

Disse to dannet sammen med van der Sar lenge et fabelaktig triangel helt bakerst i United. Arvtakeren de Gea har, etter en tvilsom start i United-drakten, kommet seg betraktelig, men har likevel et stykke opp til nederlenderen. I går så vi tydelige bevis på hans styrker og hans små, men kanskje avgjørende svakheter i forhold til det å gå helt til topps i Europa.

 

De Gea er fabelaktig på reaksjoner. Hans redning da Dempsey kom igjennom i andre omgang var enorm. Og det er slik United vil ha nytte av i serien. United vil som regel styre kampene. Dette resulterer ofte i at sjansene som motstanderne får er få, men store på kontringer og det er opp til keeperen å være god 1:1. Her er de Gea stor. Hans svakheter er når laget blir satt under stort press og havner helt inne i boksen. To eksempler fra i går: I første omgang kom Tottenham med flere spillere. Lennon driblet seg inn fra høyre og skjøt. De Gea ga en svak retur som Defoe burde ha satt i mål. Defoe var riktignok offsideplassert, så målet ville uansett ha blitt underkjent, men akkurat her burde uansett de Gea ha fått ballen lenger vekk. Tottenhams utligningsmål var et annet eksempel. De Gea greide ikke å dominere luftrommet rundt egen femmeter og hans utboksning var ikke god nok. Lennon fanget ballen og spilte fri Dempsey.

 

På mange måter minner de Gea meg om Valdes i Barcelona. En keeper som er fantastisk til å rydde opp i de helt store sjansene imot, men som kan feile i feltet og gi unødvendige returer. De er perfekte i mange deler av spillet, spesielt i den hjemlige serien, men kan også koste begge to Champions League-tittelen.

 

Backene til United kan også bli et spørsmålstegn. Skjønt, Rafael, som tidligere var en stor risiko hver gang han entret banen, og som nesten på egenhånd rotet bort Uniteds mulige Champions League-tittel i 2010, har kommet seg og blitt en av Premier Leagues beste backer. Det er ikke mange som går av banen uten å ha hatt nevneverdige problemer mot Bale, slik Rafael gjorde i går. Likevel man venter liksom på at han skal falle tilbake til gamle synder og dumme seg ut. Evra sliter voldsomt 1:1 defensivt. Lennon avslørte ham gjentatte ganger i går, og det vil være med hjertet i halsen at United-fansen ser Evra opp mot di Maria, som med sine to scoringer i går mot Valencia virker å være på vei mot storformen.

 

Midtbanen til United er det som spesielt er egnet til Premier League kontra Champions League. I går var det en enorm disiplin hos de fem, men likevel stiller jeg spørsmålstegn ved om de er helt i toppklasse i Europa. Det er noe typisk britisk over spillere som Cleverley, Jones og Carrick. Det er spillere som gjør svært få feil, som jobber hardt hele kampen, men som kanskje mangler det lille ekstra til å dra av en mann og skape overtall. Dessuten selger de seg for ofte. Spesielt da Dembélé våknet opp i andre omgang, viste de svakheter 1:1, og dette er det som oftest avgjør kamper internasjonalt. I de tetteste kampene, i sluttspillet i Champions League, da er lagene topp konsentrerte, forberedte, disiplinerte, og da avgjøres ofte kampene av at en spiller drar seg fri og skaper ubalanse hos motstanderen. Midtbanen til United kan vise seg å være gull verdt i Premier League og tilnærmet utilnærmelig for lag som Aston Villa, Reading, Norwich, Wigan osv, men hvordan vil den greie seg mot Real Madrid?

 

Én posisjon på laget er utvilsomt mer enn dekket opp i United: spissplassen. Uansett om Ferguson velger å spille med én eller to spisser har han dobbel dekning. Van Persie er naturligvis førstevalget og viste igjen hvor giftig han er ved 1-0-scoringen. Det er også nesten arrogant å se Wayne Rooney starte på benken. Føyer man til Hernández og Welbeck skjønner man at det ikke er her Uniteds utfordring ligger. Til sammenligning kan man jo bare se på Tottenham. Som ikke hadde noen å sette inn da Defoe hadde en heller dårlig dag på jobben. Med Adebayor i Afrikamesterskapet er laget helt uten angrepsalternativer, og likevel ligger laget på fjerdeplass. Det sier noe om statusen hos Manchester Uniteds konkurrenter til Premier League-tittelen.

 

For å vinne noe trenger et lag noen viktige komponenter: en solid keeper, en spiss som scorer og en god manager. United har alt dette, i alle fall i Premier League-sammenheng. De Gea holder i massevis i England, van Persie og co utgjør den beste angrepsrekka og Ferguson er den beste manageren. Motstanderne ellers har mangler: City har god nok keeper og spisser, men jeg er sterkt tvilsom til Mancinis manageregenskaper. For eksempel hadde Ferguson for lengst vist Mario Balotelli døra … Chelsea har trøbbel med manager (det er jo uvisst hvem det er fra en uke til neste), og de må snart innse at Torres ikke lenger er god nok, men kanskje kan Ba redde dem? Cech derimot holder i massevis. Arsenal har god nok manager, men både keeper og spiss er langt unna toppnivå. Og Tottenham er for tynne på topp. Det er ikke nok med kun Defoe, så lenge Adebayor har bestemt seg for å ikke komme opp på fjorårsnivået. Dette åpner veien for United helt inn. Men laget United er ikke like godt som det var for en tre-fire år siden. Derfor vil Champions League-trofeet dette året ikke ende opp i Manchester.

 

 

Er Liverpool på vei tilbake?

Alle fotballidioter på min alder, som virkelig begynte å elske fotball på 70- og 80-tallet, har et forhold til to ting: Maradona og Liverpool. Ingen av oss hadde før sett noen dominere et VM på måten som Maradona gjorde, og Liverpool virket å hele tiden vinne med tre-fire mål.

 

Maradona falt i grus i 94, da han hans dopingtest satte i gang alle alarmklokker, mens det virket som om Liverpool bare stille lot seg passere, for en brumlete skotte noen mil østover var i gang med prosjektet: ”knocking Liverpool right off their fucking perch.”

 

Jeg ble Tottenham-supporter, men hadde jeg valgt et lag helt ut fra hvordan jeg liker at fotball skal spilles, kunne jeg godt ha valgt Liverpool i denne perioden. Det var noe overlegent over dem. De ville dominere kampene. Storhetstiden var et resultat av arbeidet startet av en annen legendarisk skotsk manager, Bill Shankly, og hans assistent og etterfølger, Bob Paisley. Etter at Paisley ga seg, med blant annet tre pokaler i serievinnercupen (gamle Champions League) fortsatte Liverpool å finne managere internt. Kenny Dalglish fornyet laget og spillere som John Barnes, Peter Beardsley og Jan Mølby gjorde at Liverpool fremdeles var laget som spilte best fotball. Så kom 90-tallet. Maradona puttet i seg dop og Liverpool puttet i seg Graeme Souness. To legender var på vei ned.

 

Maradona fikk noen kamper for Boca Juniors, han spilte litt innendørs oppvisningsfotball og hadde noen små glimt av storhet under oppvarmingen til kampene som landlagssjef for Argentina i VM 2010. Blaff var det også hos Liverpool, spesielt det å vinne Champions League mot Milan etter å ha ligget under 3-0 til pause. Men likevel. Begge var på en måte prototyper på nostalgi innen fotballen. Det som en gang hadde vært.

 

Jeg har sett mye Liverpool, og jeg har håpet at de skulle komme seg opp igjen. Man ønsker å se fotballen de engang sto for. Men selv da laget vant Champions League, var det ikke det Liverpool man husket. Det man som tilhenger av et annet lag fryktet, og innerst inne, i all hemmelighet beundret. Men i jula har vi sett tegn til storhet igjen.

 

Det begynte litt mot Tottenham i slutten av november. Tottenham vant 2-1 i en kamp der én enkeltspiller ble totalt avgjørende. Gareth Bale, som på sitt beste vil bli valgt på et all star team for hele verden, hadde en fabelaktig start på kampen. Hans raid nedover venstresiden endte i målgivende til Aaron Lennon og like etter, frisparket som Reina ikke skjønte noe av, var nok til å vinne kampen. Men det var Liverpool som i store perioder dominerte kampen. Det kom derfor ikke som noe sjokk da Liverpool fulgte opp prestasjonen med, for dem, de sjeldne ”back-to-back” seierne mot Southampton og West Ham. Av en eller annen grunn klarte de å tape to av de tre neste, mot Aston Villa (som det ikke burde være mulig å tape for for tiden) og Stoke, men ellers vant de 4-0 over Fulham og imponerte spesielt i de to siste kampene: 3-0 over QPR og Sunderland. Spørsmålet blir: er det noe stort på gang i Liverpool igjen?

 

For meg er det én ting som er spesielt interessant med dagens Liverpool og det er tempoet. De har igjen blitt gode på noe. Mens Liverpool på 80-tallet var preget av pasningsspillet er det nå bevegelsen og tempoet på topp som holder høyest klasse. Først og fremst personifisert av Luis Suarez.

 

Suarez virket lenge å ha som mål å gjøre seg til verdens mest upopulære fotballspiller. Hver gang jeg så Liverpool lurte jeg på hvor lenge det tok før han irriterte vettet av meg. Som regel lå han og sprellet og ropte på straffe eller gule kort til motstanderne før minuttet var spilt. Men dette har forsvunnet. Og selv om Brendan Rodgers utad er flink til å skryte av spillerne sine, må det ha funnet sted et oppgjør på kammerset. For Suarez per i dag er en totalt annen spiller enn han var i begynnelsen av Rodgers’ tid som Liverpool-manager. Det aller tydeligste eksemplet var 2-0-scoringen i går mot Sunderland.

 

Etter litt klabb og babb sendte Gerrard en lang ball gjennom til Suarez. Han havnet i en tøff duell med Calos Cuéllar som løp knallhardt inn i ham. Det skjedde litt på siden, ti meter utenfor sekstenmeteren. Litt flåsete kan man si at Suarez i forrige sesong ville snublet seg videre og kastet seg overende da han omsider kom innenfor sekstenmeteren. Nå fortsatte han, rett inn i feltet og dunket ballen med yttersiden under Mignolet. Suarez var sterk, han var tøff og han var god. God i duellen og god foran mål, slik en toppscorer skal være. Og istedenfor å toppe gule kort-lista, er han nå blitt en direkte utfordrer til van Persie om toppscorertittelen. Suarez er en forvandlet mann. Som alle ønsker jeg at jeg hadde vært en flue på veggen i Liverpools garderobe i pausen den gangen de gikk ut og snudde 0-3 mot Milan, men jeg skulle enda mer ha likt å vært til stede under det møtet jeg tror Rodgers må ha hatt med den lille spissen fra Uruguay.

 

1-0-scoringen var også et eksempel. Her tok Suarez ned en pasning med hardt press i ryggen. Mange ville ha lagt seg ned og skreket etter frispark. Ikke bare gamle Suarez, men nei, igjen sto han opp og spilte nå blindt igjennom til Sterling. Sterling lobbet over Mignolet som for én gangs skyld gjorde en dårlig inngripen (enten fullføre eller stå lenger inne).

 

Denne scoringen hadde også et annet veldig interessant aspekt. Det var Gerrard som fant Suarez.

 

Det er teoretisk mulig å skylde på dårlig forsvarsspill fra Sunderland. Suarez skal ikke få ta ned ballen og forsvaret skal falle av og fange opp Sterlings løp. Men det er i teorien. I praksis er det svært vanskelig å forsvare seg mot et slikt angrep når det går så fort som det gjorde for Liverpool her.

 

På tribunen satt nysigneringen Daniel Sturridge. Nestemann i det som kan bli en lynrask og bevegelig angrepsrekke. Det blir interessant å se om Rodgers velger å kjøre Sturridge-Suarez-Sterling sammen på topp. I så fall åpner dette veldig mange interessante kombinasjoner/løp for pasningsgeniet Gerrard. Og enda et alternativ for Suarez’ elegante flikker. Hvis Liverpool får nok en trussel i bakrom, kan det bli svette forsvarere i Premier League utover våren.

 

Steven Gerrard viste altså i denne kampen at tanken om å pensjonere ham er overilt. Han sto bak mye av det Liverpool presterte. De siste par sesongene har ikke Gerrard levert like jevnt som tidligere, men nå viser han igjen tegn til klasse. Ikke minst den fabelaktige målgivende pasningen han leverte til Suarez’ andre og da Liverpools tredje scoring.

 

3-0-scoringen handler nemlig om to fotballspilleres pure verdensklasse. Steven Gerrard fikk ballen ti meter inn på egen banehalvdel, godt til høyre for midten. Han sendte i vei en femti meters vristpasning som spratt opp i Suarez’ brystkasse på vei alene med keeper. Suarez satte ballen kontrollert under Mignolet og i mål. Gerrards pasning er det ikke mange i verden som gjør etter ham. Den var perfekt vektet og hadde dessuten den nødvendige lille anelsen av yttersideskru, som gjorde det lettere for Suarez’ å kontrollere ballen mellom Sunderlands midtstoppere. Dette var en pasning som nesten burde tegnes opp på en datamaskin, den er nemlig ekstremt vanskelig å utføre. 999 av 1000 spillere som forsøker dette, slår ballen enten for langt eller til brudd for motstanderen. Og hvis ballen kommer frem er den for hard til å kontrollere. Nummer 1000 var altså Gerrard som fant dette rommet som nesten ikke eksisterte og yttersideskruen fikk tårer frem i øynene på en gammel fotballspiller som meg.

 

Hvor gode kan Liverpool bli?

 

Seriegullet 2012-2013 er ikke utdelt ennå, men det skal mye til for at det ikke havner et eller annet sted i Manchester. Ellers virker kampen å stå om de øvrige Champions League-plassene. Og i dette selskapet kan Liverpool blande seg inn. Liverpool ligger for tiden på 8. plass, 8 poeng bak Tottenham på tredje. Imellom ligger West Bromwich, Arsenal, Everton og Chelsea. West Bromwich kommer nok til å falle av; Arsenal trenger desperat forsterkninger; Everton spiller for mye uavgjort; Chelsea kan finne på hva som helst, som å sparke enda et par managere og all den tid de fremdeles tror det er noe igjen av Torres vil de fortsatt tape poeng; mens Tottenham kan rote det til for seg selv på hjemmebane mot hvem som helst. Det er ingen foran som er riktig stabile, selv om nettopp Tottenham virker å være det beste laget utenom Manchester.

 

Eksempelvis så jeg Arsenal borte mot Southampton. Arsenal som tidligere var et fantastisk lag å se på, er det nå kun i blaff. Mot Southampton var det ingenting. Det var skremmende å se mangelen på samhandling. Det var nesten litt heldig at de dro i land en uavgjort. Tottenham derimot har et par trekk som er interessante. Sist var det Lennon til linja og innlegg mot bakre stolpe som var det farlige. Adebayor scoret ett her og hadde han vært i litt bedre form ville det blitt hat trick på ham. Men det var i alle fall et tydelig innøvd og planlagt trekk. Litt slik man ser ved Suarez’ bevegelser og påfølgende flikker til Sterling på vei gjennom.

 

Rekka med Sturridge-Suarez-Sterling blir god nok. Det samme er Gerrard, all den tid han slipper å spille halvskadet. Spillere som Lucas og Allen er også gode, mens jeg aldri helt har blitt overbevist om Henderson og Downing. Kanskje kan en midtbane med Lucas-Gerrard-Enrique være løsningen, alt etter hvor lenge Enrique blir ute med skade. Allen bør da være avløser. Reina har vært bedre før, men det er vanskelig å finne en mye bedre keeper. Jeg har også sansen for Agger og Johnson, Wisdom er spennende, Liverpool virker å aldri tape med ham på backen, mens jeg alltid har vært skeptisk til Skrtel. Skrtel er en spiller som mange publikummere elsker å se, fordi han alltid gir alt i duellene. Litt som Dawson på Tottenham. Men også som Dawson, det skjer feil rundt ham. Går det kjapt langs bakken, som ved Fletchers store sjanse rett etter 1-0, da greier ikke den litt for trege Skertl å følge med. Dette er derfor en posisjon Liverpool kunne hatt godt av å forsterke i januarvinduet. Og uansett er det risikabelt å ha Carragher som nærmeste back up …

 

Det er godt å se et Liverpool som begynner å ligne på noe igjen. De hører med i toppen av engelsk fotball. De har riktignok et stykke igjen, men det virker altså som om Rodgers de siste ukene har klart å styre laget på rett kjøl (Det er nok for mye å håpe at det samme skal skje med gamle Maradona, men man skal aldri si aldri …).

 

Vi tv-seere får kose oss med en toppstrid som forhåpentligvis tetter seg ytterligere til utover våren. Og kan ikke vær så snill de derre Manchester-lagene gå på en aldri så liten smell? En kamp om seriegullet mellom Manchester, Liverpool, Tottenham og kanskje til og med Chelsea og Arsenal hadde vært noe å se frem til i vinterkulda. Eller er det et for optimistisk nyttårsønske?