Tottenham, en mulig seriemester i år?

Å følge et fotballag blir etter hvert en besettelse. Det sies at det er vanlig å bytte jobb, hus og ektefelle, men fotballag, det skifter man ikke. Folk som sier at de før i tiden holdt med et lag, men nå har skiftet om til en konkurrent, kan sammenlignes med rike folk som stjeler tombolagevinster fra småunger.

Jeg har aldri lagt skjul på at jeg holder med Tottenham. Og denne bloggen blir mye om laget fra Nord-London. Jeg ser alle kampene og prøver å finne små ting de gjør både rett og galt, og jeg prøver alltid å skrive objektivt. Jeg har kritisert Villas-Boas, jeg har kjeftet på Bale og ristet på hodet over utlånet av Assou-Ekotto. Akkurat slik jeg ville ha gjort med et hvilket som helst lag. Men ja, jeg skriver litt ekstra mye om akkurat Tottenham.

Tottenham er tradisjonelt sett et lag som mange liker. Selv de som holder med andre lag, sier som regel at Tottenham er ok. Og det er litt kjedelig. Det må faktisk være enda bedre at andre supportere misliker laget. For da er de en reell trussel. I mine nå snart 35 år som Tottenham-supporter har laget vært milevis unna å vinne ligaen. Det har blitt en og annen cuptriumf, men serien, den har som regel vært gitt opp før jul.

I år ser det annerledes ut. Tottenham ligger kun tre poeng bak Arsenal og de fleste ser Tottenham som en outsider til ligagullet. Det er nytt. Men det er noe annet som også er nytt. At adjektivet ”kjedelig” ofte blir brukt.

Tottenham har de siste tiårene vært forbundet med strålende enkeltspillere, offensiv fotball og et forsvar som som regel ikke var så god til nettopp å forsvare seg. De har hatt spillere som Ardiles, Villa, Hoddle, Waddle, Gascoigne, Ginola, Klinsmann osv. Glitrende fotballspillere. Men de hadde også spillere som Dean Austin. Wikipedia har en ganske så grei beskrivelse av ham. Han spilte drøyt 150 kamper for Tottenham uten å score et eneste mål og blir mest husket for at han ga bort mengder av innkast. Slik var Tottenham. Det var laget som hadde verdensrekord i kvalitetsavstand fra spiller nummer 1 til nummer 11. Men det var sjelden noen som sa at laget var kjedelig.

Tottenham har spilt én elendig kamp i år. Hjemmekampen mot West Ham var begredelig og det ble tap 0-3. Utenom denne kampen har Tottenham spilt åtte seriekamper og kun sluppet inn to mål. Det er ikke mindre enn sensasjonelt bra. Problemet er, og grobunnen til kritikken ligger i, at laget på de ni kampene kun har scoret ni mål. Det er lite sammenlignet med de andre topplagene. Legger vi til at tre av målene har kommet på straffespark er det lett å se at laget skaper for få store målsjanser. Men er det kjedelig for det, da?

Kjedelig er ofte øyet som ser. Noen av oss fotballinteresserte holder god defensiv organisering høyt oppe på listen over det som er spennende. Men de fleste liker å se mål og offensiv fotball. Og da har kan man si at Tottenham har en utfordring. Dette viser seg svært ofte i hjemmekampene, og gårsdagens oppgjør mot Hull var nok et godt eksempel. Hull kom for å forsvare seg og det ble opp til spillere som Townsend, Lennon og Soldado å finne åpninger. Dette skjedde sjelden. En og annen situasjon ble det, men noen sjansestatistikk å skryte av ble det ikke.

Spillet har blitt svært possessionorientert. Ballen går ofte på tvers og bakover. Spillere som Sandro og Paulinho gjør dette til en hovedoppgave i spillet sitt. Dette medfører at spillet i perioder kan bli vel stasjonært, preget av for lite fremdrift. Det kan, av og til med rette, bli oppfattet som kjedelig. Likevel blir det litt galt for meg når publikum piper mot laget.

Villas-Boas gikk til angrep på egne fans etter kampen mot Hull. Han mente spillerne fortjente bedre enn pipekonsert da laget har hatt sin beste seriestart i Premier League noensinne. Det er tøft av portugiseren og definitivt en risikosport. Men står det ikke litt respekt av det han gjør også? Spillere hører publikums reaksjoner og en av de viktigste, kanskje den aller viktigste oppgaven til en manager er å motivere spillerne. I dagens mediesamfunn, og da spesielt i en så profilert liga som Premier League, er dette en heldagsjobb, utenom alt det andre som følger med. En manager må benytte alle muligheter til å påvirke spillerne sine. En av de tingene jeg husker aller best som spiller var når treneren var villig til å stå i enhver storm for sine spillere. Det er slikt som skaper en tillit og har en enorm effekt innad i en gruppe. Hvis manageren er villig til å gjøre litt ekstra for deg, ja da er det lett for at spillerne har lyst til å gi litt ekstra tilbake. Men dette er som sagt en risikosport. Ingen klubber har noen som helst sjanse til å lykkes uten støtte fra supporterne. Dette er ikke et grep som noen managere kan benytte seg ofte av. Men det var kanskje på sin plass nå, eller?

Uansett setter publikum fingeren på noe. Fremdriften i Tottenhams spill er svak. Og dette må forbedres skal de være en reell gullkandidat. Likevel er utviklingen av laget interessant. Ofte starter en suksess med å bygge et bunnsolid forsvar. Og Tottenham har nå midtstoppere og keeper som stopper mye, og tre alternativer til de to defensive midtbaneplassene som holder aller høyeste nivå i å stoppe motstandernes angrepsoppbygging. Det er en fryd å se Sandro som alltid er i veien, Paulinho som vokser og vokser og Dembélé som er så god at det gjør litt vondt å se en av de tre sitte på benken.

Men hva skal skje for å bedre det offensive? Løsningen ligger nok i varierende pasninger på midtbanen. De aller fleste lag som vinner noe er flinke til å skape gjennombrudd. Men det gjelder å se gjennombrudd over hele banen. Et gjennombrudd skjer ved å spille forbi et pressledd. Og spesielt viktig, i dagens internasjonale fotball, er det å finne mellomromsspillere bak midtbanen til motstander og foran forsvaret deres. Det blir for litt å lese slå lange baller i bakrom hele tiden. På den måten skaper man som regel ikke gjennombrudd, men man søler bort ballen. Det første som Villas-Boas da bør gjøre er å bytte Holtby med Eriksen. Det er interessant å se gjennombruddshissige folk som Lennon, Townsend og Soldado samtidig på banen, men da er man helt nødt til å bringe ballen høyere i banen for så å slå stikkere. Og her er Eriksen av et helt annet kaliber enn Holtby. Hvis man får til trekantkombinasjoner, der ballen slås fra eksempelvis Sandro til Paulinho så bør neste ball oftere finne en mellomromsspiller høyere i banen. Noe av det flotteste jeg har sett i år er Eriksens stikker til Sigurdsson mot Norwich, og det er her nøkkelen til Tottenhams suksess ligger. Hvis dette kombineres med at Paulinho også oftere blir med fremover, slik han gjorde i bortekampen mot Aston Villa, da vil det skape enda mer trøbbel for motstanderne. Resultatet vil bli at Townsend blir litt mer glemt og at han kan få ballen enda høyere i banen. Slik det er nå må han drible i nærmere 50 meter for at det skal bli farlig. Og det er tøffe krav for en ung kantspiller. Men Townsend i en mot en rundt sekstenmeteren er det laget bør strebe etter å oppnå.

Spillere må oppleve gode situasjoner for å få økt selvtillit. Tottenham er godt i gang poengmessig, men de få sjansene som produseres kan likevel slite på nettopp selvtilliten. Og da er noen dårlige resultater ikke så langt unna. Det handler nå for Tottenhams del om å få til kombinasjoner, få spilt Soldado til mer sjanser, for som ren avslutter er han en av de absolutt beste, slik målet hans mot Aston Villa beviste. Da er han iskald. Og får de til dette vil den berømte ketsjupeffekten komme.

Da er det ikke så dumt likevel å ha det bunnsolide defensive og alle poengene til nå. Til nå har laget prestert omtrent fjerde best, slik de ligger an på tabellen. Best defensiv, men mangelfull offensiv. Får de skikk på det offensive spillet kan laget gå helt til topps. Og da kan det hende at enkelte supportere som var på White Hart Lane mot Hull, angrer at de buet i løpet av sesongen som ga det første seriegullet på over 50 år.