En liten gresstue

Det står en interessant artikkel i Helsingborgs Dagblad i dag. Jesper Jansson og Kalle Björklund går hardt til angrep på utbredelsen av kunstgress i Sverige. Artikkelen kan dere lese her: http://hd.se/sport/2013/10/17/de-som-lagger-konstgras-har-gett/

Jansson og Björklund har lang fartstid også i norsk fotball. Jansson var i flere sesonger spiller i Stabæk, mens Björklund har vært trener i Brann og Molde. I dag er de henholdsvis sportssjef og assistenttrener i Helsingborgs IF, for øyeblikket lag nummer tre i Allsvenskan. De er representanter for Sverige, et land med lignende forutsetninger som Norge, men med et adskillig mer spennende og suksessfylt landslag enn det vi har for tiden.

Eksemplet de bruker er at Landskrona BOIS, en av naboklubbene og konkurrentene til Helsingborg, velger å legge kunstgress på sin hjemmearena. De tyr til sterke ord og hevder at Landskrona med det har gitt opp å kunne konkurrere på internasjonalt nivå.

I Norge har debatten rundt landslaget rast de siste ukene. Hovedsakelig grunnet sparkingen av Drillo og prosessen rundt det. Utvilsomt kunne dette vært gjort annerledes og bedre, men faktum er at Norge gjør en svak kvalifisering, i en gruppe der alt annet enn topp 2 egentlig er en aldri så liten katastrofe. Ved siden av dette gjør norske lag det svakt i europacupene.  Det er ikke lenger mer enn en liten notis verdig at Rosenborg taper mot middels gode skotske lag. Dessuten er interessen dalende. Publikumstallene i Tippeligaen har vært jevnt nedadgående siden 2007. Det er mye som ikke riktig fungerer i norsk fotball.

Det er for lett å ty til den klassiske sparkingen av trenere. Norge har de siste årene blitt trent av Hareide og Drillo. De er to ganske så forskjellige trenertyper, men fellestrekk ved dem er at de har hatt suksess før og at de begge (tenker på Drillos siste periode som landslagssjef) ikke maktet å kvalifisere Norge til mesterskap. Kanskje er det ikke utelukkende trenerne sin skyld? Kanskje er det heller ikke bare Per Joar Hansen, Ole Gunnar Solskjær, Ronny Deila, Lars Arne Nilsen eller Agnar Christensen sin skyld at norske lag har slitt i Europacupene? Kanskje ligger den største årsaken i at vi som land ikke produserer nok gode fotballspillere?

Den nedadgående utviklingen i norsk fotball har kommet parallelt med en enorm utbygging av kunstgressbaner rundt omkring i landet. Det er knapt en gressflekk som er fredet. Er det en flate et eller annet sted, så kan man banne på at det er noen som vurderer å teppelegge den. Men er ikke dette bra da? Trenger vi ikke disse kunstgressbanene? Gir ikke dette unge fotballspillere større muligheter til å trene og da å utvikle seg?

Jo. Selvsagt gjør det det, men finnes det sider ved denne kunstgressrevolusjonen som ikke er positive? Jeg har skrevet en bok der kritikkverdige, samfunnsmessige sider ved kunstgressindustrien blir forsøkt belyst:  http://www.oktober.no/Boeker/Skjoennlitteratur/Krim/Golden-Boys

Men denne bloggen skal i all hovedsak dreie seg om det rent sportslige. Og hvorfor er det slik at norsk fotball ikke får den ventede utviklingen, mens det bygges fler og fler anlegg og det dermed blir mulig å trene mer? Kan det tenkes at kunstgress også kan være til hinder for sportslig utvikling?

I Norge er det selvsagt et behov for kunstgress. I store deler av året er ikke gressbanene klare for fotballkamper eller trening. Noe må vi gjøre for å kompensere for vårt kalde klima og da er kunstgress muligens det beste alternativet. Lignende gjelder også for andre idretter. Eksempelvis trener skiløpere mye på rulleski om sommeren, men de leter da etter snø så tidlig som mulig. Det er tross alt det underlaget konkurransene foregår på.

Alle spillere som har trent om vinteren i Norge på kunstgress gruer seg litt til de første treningsleirene. Lagene drar ofte til La Manga i Spania, eller andre sydlige strøk, for å kunne få trene på gress. Felles for alle er at de første øktene medfører store overganger. Ballen spretter og ruller annerledes og man kjenner seg støl fordi underlaget gir etter på en annen måte enn man er vant til. Kan det tenkes at dette også er problemet for spillere som til daglig trener på kunstgress, spiller flesteparten av kampene på kunstgress og så møter spillere internasjonalt med en helt annen trenings- og kamphverdag? Kan det rett og slett tenkes at mange norske spillere har “glemt” hvordan det er å konkurrere på underlaget som brukes internasjonalt?

Dette er noe av det Jansson og Björklund sikter til fra Sverige. Björklund bruker sklitaklinger som et konkret eksempel. Og det er vanskelig å være uenig med ham her. Alle som har forsøkt dette på en kunstgressbane kvier seg i forhold til å gjøre det på vanlig gress.

Så, i disse dager der alle er ute etter fotballforbundet i forbindelse med behandlingen av Drillo, kan det kanskje være verdt å se på noen andre grunner til at norsk fotball er inne i en blindgate. Kunstgress har kommet for å bli i Norge, og ja, vi har bruk for det. Men spørsmålet er om bruken nå er på vei til å bli så omfattende at det fungerer mot sin hensikt. Jeg skulle gjerne sett eksempler på andre idretter der de velger å gjennomføre størsteparten av treningene på et annet underlag enn det de konkurrerer på. Hvorfor drar tenniseliten til Queen’s Club Championship, en uke før den viktigste turneringen, Wimbledon? Kan det være for å få trening på gress? (Federer på topp valgte et år å ikke delta, vant likevel Wimbledon, men han var da litt spesiell …) Og det i tennis der de må skifte underlag hele tiden. Eller hva med ishockey? Trener de i vanlige gymsaler hvis de ikke må gjøre det?

Kunstgress krever også annet fottøy enn det gress gjør. Skoene er litt annerledes. Og man må skyte og sentre på en litt annen måte enn man gjør på vanlig gress. Faren er at man tilegner seg en teknikk som ikke fungerer like godt på gress. Eksemplet med tennis er igjen nærliggende. Det er forskjell på hvordan spillere glir etter et slag og hvordan ballen spretter på gress enn på hardcourt . Og man ser svært stor forskjell på hvor de forskjellige spillerne lykkes. Da begge var helt på topp kunne man lett si hvem som var størst favoritt i French Open på grus og Wimbledon på gress av Nadal og Federer. Dette er det ikke kontroversielt å si. De fleste sportsinteresserte vil automatisk svare sammenfallende på dette spørsmålet. Men hvis underlag har så mye å si i tennis, er det da ikke verdt å debattere om det samme kan være tilfelle med fotball?

Norsk fotball hadde sin storhetstid på slutten av nittitallet. Det absolutte høydepunkt var scoringen i Marseilles og at Norge dermed kvalifiserte seg til 8-delsfinale i VM. Vi er et stykke unna dette for øyeblikket. Men samme trener har hatt ansvaret. Nå og da. Kan det derfor tenkes at det finnes andre steiner å snu enn om det var riktig å sparke Drillo eller ikke? Er det en grunn til å se på det faktum at den gangen var det ingen tippeligaarenaer med kunstgress, og at de aller fleste av de som spilte på landslaget hadde mer erfaring på vanlig gress enn de som er aktuelle for landslaget i dag?

Enhver kunstgressdiskusjon i Norge blir fort slått ned på. ”Det er fremtiden!” er allsangen som kommer. Men skal man lære noe, så er det ofte lurt å se på hva som har gått galt i nedoverbakken. Kanskje har ikke alt vi har drevet med vært så lurt siden vi lå på andreplass på FIFA-rankingen, til å bli passert av Kapp Verde?  Og utvilsomt er et av de største satsingsområdene i denne perioden – utbygging av kunstgress.

Alle steiner må snus, men kanskje er det slik at vi av og til trenger en liten gresstue å bryne oss på så ikke det store lasset velter.

Det hadde i alle fall vært fint om det ble diskutert.