Tottenham, en mulig seriemester i år?

Å følge et fotballag blir etter hvert en besettelse. Det sies at det er vanlig å bytte jobb, hus og ektefelle, men fotballag, det skifter man ikke. Folk som sier at de før i tiden holdt med et lag, men nå har skiftet om til en konkurrent, kan sammenlignes med rike folk som stjeler tombolagevinster fra småunger.

Jeg har aldri lagt skjul på at jeg holder med Tottenham. Og denne bloggen blir mye om laget fra Nord-London. Jeg ser alle kampene og prøver å finne små ting de gjør både rett og galt, og jeg prøver alltid å skrive objektivt. Jeg har kritisert Villas-Boas, jeg har kjeftet på Bale og ristet på hodet over utlånet av Assou-Ekotto. Akkurat slik jeg ville ha gjort med et hvilket som helst lag. Men ja, jeg skriver litt ekstra mye om akkurat Tottenham.

Tottenham er tradisjonelt sett et lag som mange liker. Selv de som holder med andre lag, sier som regel at Tottenham er ok. Og det er litt kjedelig. Det må faktisk være enda bedre at andre supportere misliker laget. For da er de en reell trussel. I mine nå snart 35 år som Tottenham-supporter har laget vært milevis unna å vinne ligaen. Det har blitt en og annen cuptriumf, men serien, den har som regel vært gitt opp før jul.

I år ser det annerledes ut. Tottenham ligger kun tre poeng bak Arsenal og de fleste ser Tottenham som en outsider til ligagullet. Det er nytt. Men det er noe annet som også er nytt. At adjektivet ”kjedelig” ofte blir brukt.

Tottenham har de siste tiårene vært forbundet med strålende enkeltspillere, offensiv fotball og et forsvar som som regel ikke var så god til nettopp å forsvare seg. De har hatt spillere som Ardiles, Villa, Hoddle, Waddle, Gascoigne, Ginola, Klinsmann osv. Glitrende fotballspillere. Men de hadde også spillere som Dean Austin. Wikipedia har en ganske så grei beskrivelse av ham. Han spilte drøyt 150 kamper for Tottenham uten å score et eneste mål og blir mest husket for at han ga bort mengder av innkast. Slik var Tottenham. Det var laget som hadde verdensrekord i kvalitetsavstand fra spiller nummer 1 til nummer 11. Men det var sjelden noen som sa at laget var kjedelig.

Tottenham har spilt én elendig kamp i år. Hjemmekampen mot West Ham var begredelig og det ble tap 0-3. Utenom denne kampen har Tottenham spilt åtte seriekamper og kun sluppet inn to mål. Det er ikke mindre enn sensasjonelt bra. Problemet er, og grobunnen til kritikken ligger i, at laget på de ni kampene kun har scoret ni mål. Det er lite sammenlignet med de andre topplagene. Legger vi til at tre av målene har kommet på straffespark er det lett å se at laget skaper for få store målsjanser. Men er det kjedelig for det, da?

Kjedelig er ofte øyet som ser. Noen av oss fotballinteresserte holder god defensiv organisering høyt oppe på listen over det som er spennende. Men de fleste liker å se mål og offensiv fotball. Og da har kan man si at Tottenham har en utfordring. Dette viser seg svært ofte i hjemmekampene, og gårsdagens oppgjør mot Hull var nok et godt eksempel. Hull kom for å forsvare seg og det ble opp til spillere som Townsend, Lennon og Soldado å finne åpninger. Dette skjedde sjelden. En og annen situasjon ble det, men noen sjansestatistikk å skryte av ble det ikke.

Spillet har blitt svært possessionorientert. Ballen går ofte på tvers og bakover. Spillere som Sandro og Paulinho gjør dette til en hovedoppgave i spillet sitt. Dette medfører at spillet i perioder kan bli vel stasjonært, preget av for lite fremdrift. Det kan, av og til med rette, bli oppfattet som kjedelig. Likevel blir det litt galt for meg når publikum piper mot laget.

Villas-Boas gikk til angrep på egne fans etter kampen mot Hull. Han mente spillerne fortjente bedre enn pipekonsert da laget har hatt sin beste seriestart i Premier League noensinne. Det er tøft av portugiseren og definitivt en risikosport. Men står det ikke litt respekt av det han gjør også? Spillere hører publikums reaksjoner og en av de viktigste, kanskje den aller viktigste oppgaven til en manager er å motivere spillerne. I dagens mediesamfunn, og da spesielt i en så profilert liga som Premier League, er dette en heldagsjobb, utenom alt det andre som følger med. En manager må benytte alle muligheter til å påvirke spillerne sine. En av de tingene jeg husker aller best som spiller var når treneren var villig til å stå i enhver storm for sine spillere. Det er slikt som skaper en tillit og har en enorm effekt innad i en gruppe. Hvis manageren er villig til å gjøre litt ekstra for deg, ja da er det lett for at spillerne har lyst til å gi litt ekstra tilbake. Men dette er som sagt en risikosport. Ingen klubber har noen som helst sjanse til å lykkes uten støtte fra supporterne. Dette er ikke et grep som noen managere kan benytte seg ofte av. Men det var kanskje på sin plass nå, eller?

Uansett setter publikum fingeren på noe. Fremdriften i Tottenhams spill er svak. Og dette må forbedres skal de være en reell gullkandidat. Likevel er utviklingen av laget interessant. Ofte starter en suksess med å bygge et bunnsolid forsvar. Og Tottenham har nå midtstoppere og keeper som stopper mye, og tre alternativer til de to defensive midtbaneplassene som holder aller høyeste nivå i å stoppe motstandernes angrepsoppbygging. Det er en fryd å se Sandro som alltid er i veien, Paulinho som vokser og vokser og Dembélé som er så god at det gjør litt vondt å se en av de tre sitte på benken.

Men hva skal skje for å bedre det offensive? Løsningen ligger nok i varierende pasninger på midtbanen. De aller fleste lag som vinner noe er flinke til å skape gjennombrudd. Men det gjelder å se gjennombrudd over hele banen. Et gjennombrudd skjer ved å spille forbi et pressledd. Og spesielt viktig, i dagens internasjonale fotball, er det å finne mellomromsspillere bak midtbanen til motstander og foran forsvaret deres. Det blir for litt å lese slå lange baller i bakrom hele tiden. På den måten skaper man som regel ikke gjennombrudd, men man søler bort ballen. Det første som Villas-Boas da bør gjøre er å bytte Holtby med Eriksen. Det er interessant å se gjennombruddshissige folk som Lennon, Townsend og Soldado samtidig på banen, men da er man helt nødt til å bringe ballen høyere i banen for så å slå stikkere. Og her er Eriksen av et helt annet kaliber enn Holtby. Hvis man får til trekantkombinasjoner, der ballen slås fra eksempelvis Sandro til Paulinho så bør neste ball oftere finne en mellomromsspiller høyere i banen. Noe av det flotteste jeg har sett i år er Eriksens stikker til Sigurdsson mot Norwich, og det er her nøkkelen til Tottenhams suksess ligger. Hvis dette kombineres med at Paulinho også oftere blir med fremover, slik han gjorde i bortekampen mot Aston Villa, da vil det skape enda mer trøbbel for motstanderne. Resultatet vil bli at Townsend blir litt mer glemt og at han kan få ballen enda høyere i banen. Slik det er nå må han drible i nærmere 50 meter for at det skal bli farlig. Og det er tøffe krav for en ung kantspiller. Men Townsend i en mot en rundt sekstenmeteren er det laget bør strebe etter å oppnå.

Spillere må oppleve gode situasjoner for å få økt selvtillit. Tottenham er godt i gang poengmessig, men de få sjansene som produseres kan likevel slite på nettopp selvtilliten. Og da er noen dårlige resultater ikke så langt unna. Det handler nå for Tottenhams del om å få til kombinasjoner, få spilt Soldado til mer sjanser, for som ren avslutter er han en av de absolutt beste, slik målet hans mot Aston Villa beviste. Da er han iskald. Og får de til dette vil den berømte ketsjupeffekten komme.

Da er det ikke så dumt likevel å ha det bunnsolide defensive og alle poengene til nå. Til nå har laget prestert omtrent fjerde best, slik de ligger an på tabellen. Best defensiv, men mangelfull offensiv. Får de skikk på det offensive spillet kan laget gå helt til topps. Og da kan det hende at enkelte supportere som var på White Hart Lane mot Hull, angrer at de buet i løpet av sesongen som ga det første seriegullet på over 50 år.

 

En liten gresstue

Det står en interessant artikkel i Helsingborgs Dagblad i dag. Jesper Jansson og Kalle Björklund går hardt til angrep på utbredelsen av kunstgress i Sverige. Artikkelen kan dere lese her: http://hd.se/sport/2013/10/17/de-som-lagger-konstgras-har-gett/

Jansson og Björklund har lang fartstid også i norsk fotball. Jansson var i flere sesonger spiller i Stabæk, mens Björklund har vært trener i Brann og Molde. I dag er de henholdsvis sportssjef og assistenttrener i Helsingborgs IF, for øyeblikket lag nummer tre i Allsvenskan. De er representanter for Sverige, et land med lignende forutsetninger som Norge, men med et adskillig mer spennende og suksessfylt landslag enn det vi har for tiden.

Eksemplet de bruker er at Landskrona BOIS, en av naboklubbene og konkurrentene til Helsingborg, velger å legge kunstgress på sin hjemmearena. De tyr til sterke ord og hevder at Landskrona med det har gitt opp å kunne konkurrere på internasjonalt nivå.

I Norge har debatten rundt landslaget rast de siste ukene. Hovedsakelig grunnet sparkingen av Drillo og prosessen rundt det. Utvilsomt kunne dette vært gjort annerledes og bedre, men faktum er at Norge gjør en svak kvalifisering, i en gruppe der alt annet enn topp 2 egentlig er en aldri så liten katastrofe. Ved siden av dette gjør norske lag det svakt i europacupene.  Det er ikke lenger mer enn en liten notis verdig at Rosenborg taper mot middels gode skotske lag. Dessuten er interessen dalende. Publikumstallene i Tippeligaen har vært jevnt nedadgående siden 2007. Det er mye som ikke riktig fungerer i norsk fotball.

Det er for lett å ty til den klassiske sparkingen av trenere. Norge har de siste årene blitt trent av Hareide og Drillo. De er to ganske så forskjellige trenertyper, men fellestrekk ved dem er at de har hatt suksess før og at de begge (tenker på Drillos siste periode som landslagssjef) ikke maktet å kvalifisere Norge til mesterskap. Kanskje er det ikke utelukkende trenerne sin skyld? Kanskje er det heller ikke bare Per Joar Hansen, Ole Gunnar Solskjær, Ronny Deila, Lars Arne Nilsen eller Agnar Christensen sin skyld at norske lag har slitt i Europacupene? Kanskje ligger den største årsaken i at vi som land ikke produserer nok gode fotballspillere?

Den nedadgående utviklingen i norsk fotball har kommet parallelt med en enorm utbygging av kunstgressbaner rundt omkring i landet. Det er knapt en gressflekk som er fredet. Er det en flate et eller annet sted, så kan man banne på at det er noen som vurderer å teppelegge den. Men er ikke dette bra da? Trenger vi ikke disse kunstgressbanene? Gir ikke dette unge fotballspillere større muligheter til å trene og da å utvikle seg?

Jo. Selvsagt gjør det det, men finnes det sider ved denne kunstgressrevolusjonen som ikke er positive? Jeg har skrevet en bok der kritikkverdige, samfunnsmessige sider ved kunstgressindustrien blir forsøkt belyst:  http://www.oktober.no/Boeker/Skjoennlitteratur/Krim/Golden-Boys

Men denne bloggen skal i all hovedsak dreie seg om det rent sportslige. Og hvorfor er det slik at norsk fotball ikke får den ventede utviklingen, mens det bygges fler og fler anlegg og det dermed blir mulig å trene mer? Kan det tenkes at kunstgress også kan være til hinder for sportslig utvikling?

I Norge er det selvsagt et behov for kunstgress. I store deler av året er ikke gressbanene klare for fotballkamper eller trening. Noe må vi gjøre for å kompensere for vårt kalde klima og da er kunstgress muligens det beste alternativet. Lignende gjelder også for andre idretter. Eksempelvis trener skiløpere mye på rulleski om sommeren, men de leter da etter snø så tidlig som mulig. Det er tross alt det underlaget konkurransene foregår på.

Alle spillere som har trent om vinteren i Norge på kunstgress gruer seg litt til de første treningsleirene. Lagene drar ofte til La Manga i Spania, eller andre sydlige strøk, for å kunne få trene på gress. Felles for alle er at de første øktene medfører store overganger. Ballen spretter og ruller annerledes og man kjenner seg støl fordi underlaget gir etter på en annen måte enn man er vant til. Kan det tenkes at dette også er problemet for spillere som til daglig trener på kunstgress, spiller flesteparten av kampene på kunstgress og så møter spillere internasjonalt med en helt annen trenings- og kamphverdag? Kan det rett og slett tenkes at mange norske spillere har “glemt” hvordan det er å konkurrere på underlaget som brukes internasjonalt?

Dette er noe av det Jansson og Björklund sikter til fra Sverige. Björklund bruker sklitaklinger som et konkret eksempel. Og det er vanskelig å være uenig med ham her. Alle som har forsøkt dette på en kunstgressbane kvier seg i forhold til å gjøre det på vanlig gress.

Så, i disse dager der alle er ute etter fotballforbundet i forbindelse med behandlingen av Drillo, kan det kanskje være verdt å se på noen andre grunner til at norsk fotball er inne i en blindgate. Kunstgress har kommet for å bli i Norge, og ja, vi har bruk for det. Men spørsmålet er om bruken nå er på vei til å bli så omfattende at det fungerer mot sin hensikt. Jeg skulle gjerne sett eksempler på andre idretter der de velger å gjennomføre størsteparten av treningene på et annet underlag enn det de konkurrerer på. Hvorfor drar tenniseliten til Queen’s Club Championship, en uke før den viktigste turneringen, Wimbledon? Kan det være for å få trening på gress? (Federer på topp valgte et år å ikke delta, vant likevel Wimbledon, men han var da litt spesiell …) Og det i tennis der de må skifte underlag hele tiden. Eller hva med ishockey? Trener de i vanlige gymsaler hvis de ikke må gjøre det?

Kunstgress krever også annet fottøy enn det gress gjør. Skoene er litt annerledes. Og man må skyte og sentre på en litt annen måte enn man gjør på vanlig gress. Faren er at man tilegner seg en teknikk som ikke fungerer like godt på gress. Eksemplet med tennis er igjen nærliggende. Det er forskjell på hvordan spillere glir etter et slag og hvordan ballen spretter på gress enn på hardcourt . Og man ser svært stor forskjell på hvor de forskjellige spillerne lykkes. Da begge var helt på topp kunne man lett si hvem som var størst favoritt i French Open på grus og Wimbledon på gress av Nadal og Federer. Dette er det ikke kontroversielt å si. De fleste sportsinteresserte vil automatisk svare sammenfallende på dette spørsmålet. Men hvis underlag har så mye å si i tennis, er det da ikke verdt å debattere om det samme kan være tilfelle med fotball?

Norsk fotball hadde sin storhetstid på slutten av nittitallet. Det absolutte høydepunkt var scoringen i Marseilles og at Norge dermed kvalifiserte seg til 8-delsfinale i VM. Vi er et stykke unna dette for øyeblikket. Men samme trener har hatt ansvaret. Nå og da. Kan det derfor tenkes at det finnes andre steiner å snu enn om det var riktig å sparke Drillo eller ikke? Er det en grunn til å se på det faktum at den gangen var det ingen tippeligaarenaer med kunstgress, og at de aller fleste av de som spilte på landslaget hadde mer erfaring på vanlig gress enn de som er aktuelle for landslaget i dag?

Enhver kunstgressdiskusjon i Norge blir fort slått ned på. ”Det er fremtiden!” er allsangen som kommer. Men skal man lære noe, så er det ofte lurt å se på hva som har gått galt i nedoverbakken. Kanskje har ikke alt vi har drevet med vært så lurt siden vi lå på andreplass på FIFA-rankingen, til å bli passert av Kapp Verde?  Og utvilsomt er et av de største satsingsområdene i denne perioden – utbygging av kunstgress.

Alle steiner må snus, men kanskje er det slik at vi av og til trenger en liten gresstue å bryne oss på så ikke det store lasset velter.

Det hadde i alle fall vært fint om det ble diskutert.

 

Karakter til Villas-Boas

 

Jeg har i høst begynt som lærer på idrettslinjen til Lambertseter Videregående skole. Hoveddelen av dette er fotball. På mange måter en lik jobb jeg tidligere har hatt som trener, men det er én stor forskjell og det er at elevene skal ha karakterer. Heldigvis er skoleverket litt mer tålmodig enn det som er vanlig i pressen, karakterene kommer først etter et halvt år. I fotball ellers er vi altfor hissige til å bedømme, gjerne etter kun én kamp.

 

Det har blitt skrevet mye om Per-Mathias Høgmo de siste dagene. Men det er selvsagt altfor tidlig å si noe som helst om hvordan hans epoke som landslagstrener kommer til å bli. Dette har heldigvis de aller fleste skjønt. For uansett hvordan det hadde gått mot Slovenia, ville det vært umulig å kommentere landslagssjefen Høgmo per dags dato. Man kan selvsagt ha meninger om han var rett mann for jobben eller ikke, man kan diskutere om Fotballforbundet gjorde noe galt i behandlingen av Drillo, men om Høgmo er en suksess eller ikke, det må vi vente med.

 

Jeg skal likevel trene på å sette karakterer, men velger da en trener jeg har fulgt tett de siste par årene, nemlig Andre Villas-Boas.

 

Villas-Boas tok over etter Harry Redknapp som trener, eller da manager, i Tottenham. Redknapp hadde gjenreist Tottenhams ære etter noen magre år. Tottenham hadde under Redknapp nådd kvartfinale i Champions League, og ble av en formalitet snytt for ny deltagelse da Chelsea vant turneringen og tok plassen. Dette er selvsagt ikke noe å klandre Chelsea for, men det er et mysterium at reglene er slik. Det eneste fornuftige hadde jo selvsagt vært at Chelsea fikk en ekstra plass i turneringen, ikke på bekostning av et allerede kvalifisert lag.

 

Harry Redknapp er en managertype som ikke akkurat utstråler en enorm fotballkyndighet, men på et eller annet vis fikk han resultater. Og det virker klart at det ikke var de sportslige resultatene som gjorde at han måtte forlate White Hart Lane. Til det var de rett og slett for gode.

 

Villas-Boas fikk flere poeng med Tottenham i sin første sesong, enn Redknapp noen gang fikk. Likevel ble det én plass ned på tabellen. Gjorde Villas-Boas det da bedre eller dårligere enn sin forgjenger? Og hvor mye av sesongen ble egentlig reddet av Bale som var fra en annen planet?

 

Selv om innspurten var av det skuffende slaget, var likevel sesongen mer enn godkjent,. Så kom denne sommeren, og det som må ha vært Tottenhams mest spennende overgangsvindu noensinne. Laget kjøpte spillere for nesten 104 millioner pund og solgte for nesten 107. En intens aktivitet på markedet, i stor grad på grunn av Bales transfer til Real Madrid. Akkurat på dette punktet fremstår Tottenham som en foregangsklubb. For tredje sesongen på rad klarer de å være aktive og fremdeles gå i pluss. Dette er selvsagt ikke bare managerne Villas-Boas og Redknapps sin fortjeneste, men det havner på plussiden i bedømmelsen av dem begge.

 

Men hva med spillerne Villas-Boas kjøper inn? Lykkes de? Her kommer det største spørsmålstegnet ved Villas-Boas. Siste lagoppstilling mot West Ham var i så måte bekymringsverdig. På benken denne kampen satt Chiriches, Soldado, Lamela, Holtby og Chadli. Alle kjøpt inn av Villas-Boas. Alle, med unntak av Holtby, for store pengesummer.

 

På benken satt også Friedel, der han skal sitte, som en perfekt backup til suksesskjøpet Lloris, mens Sandro er for god til en benketilværelse. Hadde Tottenham trengt å kjøpe så mange sentrale midtbanespillere og da benke en av verdens mest lovende defensive midtbanespillere?

 

Men mest kritikkverdig er tilfellene Lamela og Soldado. Soldado har ikke imponert i Spurs så langt, mens Lamela har fått altfor korte innhopp. Poenget er at begge to er kjøpt for ca 26 millioner pund. Det er store penger i internasjonal fotball og man forventer da at begge to skal være nøkkelspillere på et lag som kjemper om seriegull. Der er ikke disse to foreløpig og laget er heller ikke helt i troverdig gullkamp-klasse ennå.

 

Chiriches og Chadli har heller ikke overbevist, men det er tidlig. De skal få mer tid. Slik det virker som om Holtby har godt av. Holtby ser mer ut som en fotballspiller nå enn i den første tiden da han løp rundt som en hodeløs kylling.

 

Den som umiddelbart gjorde inntrykk av de nyinnkjøpte var danske Christian Eriksen. Med intelligente bevegelser og presise kortpasninger klarte han å flytte spillet til Tottenham høyere på banen, og vi fikk se elegante stikkere og farlige skudd. Synd det ene kom mot Tromsø og ikke i en viktigere kamp… Men også stikkeren han slo til Sigurdsson mot Norwich var det høy klasse over. En pasning som kunne vært avbildet på Wikipedia under det å vekte en pasning. Midtbanespillerne Capoue og Paulinho kom også i sommer. Det var bare behov for én av dem. Capoue, som riktignok er skadet nå, gjorde et godt førsteinntrykk, mens Paulinho har vært på det jevne hele veien. En spiller, som med fast plass på Brasil, egentlig burde forventes enda mer av.

 

Det er vanskelig å hente inn mange spillere og oppnå suksess umiddelbart. Eksemplet Sigurdsson er godt, en spiller som i fjor ikke leverte for Tottenham, men som har startet denne sesongen langt bedre. Noen spillere trenger tid til å tilpasse seg. Men en manager har ikke mulighet til å vente særlig lenge. Inne i sin andre sesong skal nå Villas-Boas oppnå fremgang. Kanskje hadde denne artikkelen sett annerledes ut hadde Tottenham vunnet over West Ham sist. Da hadde laget ligget på delt førsteplass. Men det er noe som hele tiden halter i laget. Det mangler den store offensive trusselen. Tottenham har kun scoret seks mål på de første syv kampene og to av målene kom på straffespark. Og det er noe inneffektivt over flere av spillerne i de offensive posisjonene. Soldado har vært direkte svak og Townsend har for stor tillit. Townsend er en spiller det er lett å la seg blende av, men når man ser alle skuddene som går over og innleggene som lander hos en motstander, da ser man litt av grunnen til at Tottenham ikke scorer noe særlig med mål. Løsningen ligger heller ikke i å bruke Defoe. Defoe er en perfekt innbytter og til å bruke i Europa League, men som førstevalg på en tittelutfordrer i Premier League er han ikke god nok. Det vil overraske hvis han starter en seriekamp igjen med det første. Forhåpentligvis er det nå duket for Lamela fra start. Kampen mot Cardiff var svært symptomatisk for styrkeforholdet mellom Lamela og Townsend. Townsend driblet og driblet og avsluttet som om han skulle være Gareth Bale. Det var bare at avslutningene til Townsend ikke fikk den berømmelige duppen, men fortsatte over som i en annen form for fotball, nemlig den amerikanske. Innleggene søkte mot motstander som en magnet mot metall. Så kom Lamela inn, dro av en forsvarer og spilte Paulinho fri. Assist med en gang og kampen var avgjort. Det er noen spillere som er som Townsend. Med et utrolig register og fart, men hvis det aldri blir tellende resultat av det, da har det liksom ikke noe for seg.

 

Det er også grunn til å stille et stort spørsmålstegn ved behandlingen av Assou-Ekotto. Han ble sendt på lån til Q.P.R. mens Rose skulle bekle venstrebacken. Etter Roses sin skade har denne plassen blitt tilkjent Naughton. I et lag, som har kjøpt spillere for 106 millioner pund i løpet av sommeren, er dette ganske så utrolig. Naughton er knapt en Championship-spiller og klassevis svakere enn Assou-Ekotto. Et klart svakhetstegn ved Villas-Boas gjerning.

 

Men Villas-Boas skal også ha stor skryt for utviklingen av en del av spillerne. Vertonghen og Dembele har nådd høy europeisk klasse og virker å stadig være i utvikling. Det samme må sies om Lloris. Og jeg står ved tidligere utsagn om at Walker har blitt Premier Leagues beste høyreback.

 

Likevel er det mangler ved laget totalt sett. Det er litt for ufarlig i perioder og det er litt for lett å sitte og savne Gareth Bale. Det virker også vanskelig å komponere et helhetlig lag ut av troppen. Det er noe riv ruskende galt når Naughton spiller og Sandro sitter på benken. Da kan man kritisere komponeringen av troppen. Uansett er det bare å håpe at Villas-Boas snart finner en løsning der Lamela kommer inn. Laget trenger noen som kan overraske motstanderne på en tellende måte offensivt.

 

Karaktersettingen blir for Villas-Boas 4. Mye bra, men langt unna en toppscore foreløpig.

 

Skulle Villas-Boas ønske å klage på denne karakteren får han sende en henvendelse til Fylkesmannen, eventuelt TV2.