Kristiansund – fra talenter til lag?

Du var heldig hvis du ble født i Kristiansund mellom 1966 og 1975. Hvis du da, som jeg, ville bli fotballspiller. Ole Gunnar Solskjær, Øyvind Leonhardsen og Trond Andersen ble de mest kjente, men det kom også mengder av andre gode Tippeligaspillere som André Flem, Ole Erik Stavrum, Jan Erlend Kruse og mange flere.

Ved siden av tiåret 66-75, da så mange toppspillere ble født, har det dukket opp en og annen storspiller i andre perioder også. Anders Giske ble Bundesliga-proff etter å ha gått gradene i Goma og spilt på A-laget til Kristiansund Fotballklubb. For KFK spilte også Magnar Isaksen, en annen legendarisk fotballspiller fra den lille byen på Nordvestlandet. Isaksen scoret begge målene da Norge slo Tyskland i Berlin-OL i 1936 foran Adolf Hitler, etter sigende Hitlers første og siste fotballkamp. Føreren skal for øvrig ha blitt så rasende etterpå da han feilaktig antok at Isaksen var jøde.

Men de aller fleste kom fra klubben Clausenengen, som førte en intens kamp om hegemoniet i byen mot Kristiansund Fotballklubb.

Clausenengen nådde sine største høyder på begynnelsen av 70-tallet da laget var et godt førstedivisjonslag (nåværende Adeccoliga, heretter kalt nivå 2.). I 1989 og 1999, var klubben igjen oppe, men kun for å rykke rett ned igjen.

Kristiansund Fotballklubb står for den største bragden i byen da de hadde en sesong i Hovedserien (nivå 1) i 1950-51. I nyere tid har Kristiansund Fotballklubb også hatt kortvarige besøk på nivå 2, men i 1991 rykket laget ned derfra for siste gang. En stadig skifting mellom 2. og 3. divisjon ble tilværelsen de neste årene helt Kristiansund Fotballklubb rykket ned til 3. divisjon for godt. For selv om Clausenengen også rykket ned, så var det slutt på den historiske rivaliseringen mellom klubbene. Sterke krefter hadde startet å diskutere samarbeid.

Det hadde tidligere vært en rekke klubber som slåss om sponsormidler, spillere og publikum. Ved siden av Clausenengen og Kristiansund Fotballklubb hadde byen med sine drøyt 17 000 innbyggere også Braatt, Dahle, Goma og Nordlandet. Det gikk ikke lenger. Skulle man oppnå noe som helst, måtte man samle seg om et fotballag. I 2003 ble derfor Kristiansund Ballklubb stiftet.

Erik Brakstad, den tidligere Molde-treneren med blant annet Champions League på CVen, ble klubbens første trener, Geir Midtsian ble hentet fra Oslo og stabiliserte klubben som en god 2. divisjonsklubb, med seier over Rosenborg i cupen i 2008 som høydepunkt. Så kom Geir Bakke i 2012, og han førte klubben til opprykk. For første gang var samarbeidsklubben Kristiansund Ballklubb klar for nivå 2.

Per dags dato ligger Kristiansund Ballklubb på kvalikplass til Tippeligaen. (Jeg vet de en kort periode lå an til direkte opprykk, men dette var tidlig i sesongen før tabellen hadde satt seg på noen måte.)

Jeg var en av drøye 400 tilskuere som tok turen til Strømmen stadion i går ettermiddag for å studere laget. Det ble en av de dagene der man irriterer seg over sola. Man glemmer fort hvor lang vinteren er når man på fotballkamp må myse. Men det vi så var en kamp mellom to lag der kvalitetsforskjellen ble betydelig. Kristiansund var fra start til slutt bedre enn Strømmen.

Kristiansund gikk ut i en noe smal 4-3-3, der Jan Tømmernes og Tor Erik Torske truet bakrom, mens Jean Alassane Mendy skulle være spillbar i mellomrommet. Dette var nære på å lykkes ved flere anledninger, men når det gjaldt gjennomløp var i første omgang Strømmen like nær ved å lykkes. Den største kvalitetsforskjellen i denne omgangen lå på dødball. Strømmen var ikke i nærheten av å være farlig i duellspillet, mens Kristiansund absolutt burde ha satt et par av sine store sjanser. Spesielt hadde Mendy en enorm sjanse fra tre-fire meter.

Mendy er en spiller det er verdt å studere nærmere, men han har ikke dominert for Kristiansund, slik man skulle forvente. Mendy, som var strålende i fjor for Elverum, har slitt med skader for Kristiansund. Likevel aner man at det ligger noe uforløst der.

Ved pause gjorde trener Bakke et fornuftig grep. Han satte inn Mahmoud El Haj. El Haj som kunne ha blitt, og fremdeles er ung nok til å bli en god Tippeliga-spiller. Jeg så ham en rekke ganger for Moss og El Haj har ikke helt slått ut i full blomst. Men da han kom inn i går, tok han tak i kampen og tilførte styrke og aggressivitet i angrepsspillet. Nå hadde ikke Torske som gikk ut, vært noe dårligere enn de andre, men det trengtes en endring i Kristiansunds offensiv. El Hajs inntreden gjorde også at den talentfulle svenske midtbanespilleren, Liridon Kaludra våknet og det ble med ett en fungerende dynamikk på midten. Roger Risholt, med en rekke nordiske klubber på CVen og det store, lokale talentet Andreas Rødsand fikk mer hjelp på midten og kunne dermed slippe seg løs. Dette førte til flere flotte kombinasjoner der Risholt spilte Rødsand i gjennom.

Forsvaret manglet en av sine mest stabile brikker. Tommy Edvardsen har lagt beslag på høyrebacken, men måtte stå over denne kampen. Olivier N`Siabamfumu spilte derfor på en uvant høyreback, men løste alle defensive utfordringer sammen med den dyktige, høyre midtstopperen, Christophe Psychè. At venstreback Paul Addo skulle bli kåret til dagens Strømmenspiller, hadde nemlig ingenting med hans offensive bidrag å gjøre. Addo fikk nok mye kreditt for at han hindret Mendy i å gjøre 1-0 før pause.

Det som kom av sjanser/gjennomløpinger fra Strømmens side kom på motsatt side av N`Siabamfumu og Psychè, da Erlend Sivertsen er en ekstremt offensiv venstreback, og midtstopper Ulvestad ble i perioder litt vel alene. Likevel var det denne viljen til å sende frem folk, til å dominere spillet som gjorde at Kristiansund etter hvert ble helt overlegne.

Utover i andreomgang dominerte dermed Kristiansund duellspillet i begge bokser og hadde et mye bedre pasningsspill. Målene måtte komme. 1-0 på corner, da Psychè ble altfor sterk. 2-0 etter litt klabb og babb inne i feltet etter nok en dødball og Tømmernes viste frem sine goalgetteregenskaper. Og balansen på midtbanen, som gjorde at Rødsand fikk slippe seg løs, kom stadig oftere til syne. Han banket inn 3-0, utagbart bak den gode Martin Jørgensen i Strømmen-målet. Hadde det ikke vært for Jørgensen ville seieren blitt en god del større. Han hadde blant annet særdeles kvalifiserte redninger mot Mendy og Rødsand, og til sammenligning var det en svært så arbeidsløs Berntsen i motsatt ende som stort sett fikk tilbakespill å forholde seg til.

Kristiansund møter fra nå av og ut juli lag som Ham Kam, Stabæk, Ranheim og Fredrikstad. Oppgjør som for alvor vil vise om laget er å regne med i kampen om Tippeliga 2014, selv om målet nok først og fremst er å sikre plassen i divisjonen.

I dagens fotball, der få av konkurrentene har noe særlig økonomiske midler, kan en spiller eller to til gjøre at Kristiansund kjemper hele veien inn. Det er ingen opplagte opprykkslag i årets Adeccoliga. Fjorårets nedrykkslag, som tradisjonelt blir favoritter til opprykk, Stabæk og Fredrikstad, er ikke noe bedre enn de andre. Og da er kampen om opprykk og kvalikplasser vidåpen.

Dessuten gjelder det å gripe sjansen i fotball. Det er ikke alltid lett å bygge stein på stein. Se for eksempel på Ull/Kisa. For et drøyt halvår siden spilte de siste kvalikkamp om opprykk til Tippeligaen. Det kommer de ikke til å gjøre til høsten igjen … På samme måte kan det tenkes at det for Kristiansund er NÅ muligheten er der. Skjønt, jeg forstår også godt hvis målet fremdeles vil være å holde plassen. Adeccoligaen er et hyggeligere sted enn både 2. divisjon og en desidert sisteplass i Tippeligaen hvis man ikke har råd til å rykke opp.

Tidligere ville store talenter som Andreas Rødsand og Erlend Sivertsen ha forsvunnet til Tippeligaen og ført videre Kristiansunds stolte tradisjon som talentutvikler. Kanskje kan den tradisjonen, å produsere Tippeliga-spillere, brytes på den eneste positive måten, nemlig gjennom å heller produsere Tippeliga-lag. Det er kanskje for tidlig, men fortsetter Kristiansund som klubb den positive utviklingen kan nemlig Tippeligaen snart inneholde nok en debutant.

 

 

 

 

 

 

 

Per Nielsen

 

Denne helgen var jeg i Danmark for å lansere min fotballkrim, Golden Boys. En annen fotballbok figurerte på bestselgerlistene, en biografi om Brøndbys Per Nielsen.

 

Zlatan-biografien gjorde mye for leselysten til yngre fotballinteresserte og også for fotballinteressen til eldre leseinteresserte. Sjelden har vel noe så smalt, som en bok om en fotballspiller fra Malmö, truffet så bredt. Zlatan er kul, Zlatan er (ved siden av Michael Laudrup) den største verdensstjerne innen fotball som Norden har fostret, Zlatan er larger than life. Per Nielsen er litt mer som deg og meg, kanskje.

 

Per Nielsen var midtstopper på Brøndby. Han ble i klubben i 32 år, fikk over 500 A-lagskamper og boken blir derfor også en slags biografi om den danske storklubben. Norske fotballpersonligheter som Åge Hareide, Dan Eggen og Roger Helland spiller viktige bi- og hovedroller i denne fascinerende historien om en klubb som når store høyder og så faller hardt igjen.

 

Faller gjør også Per Nielsen. Boken starter med at Nielsen låser seg inne på rommet sitt og blir der i to år. Han spiser pizza og potetgull, huset renner over av tomme esker og poser som han bare ikke orker å rydde vekk. Per Nielsen klarer ikke å innse at fotballkarrieren ubønnhørlig er slutt.

 

Boken gir leseren en spennende innsikt i fotballens, for de fleste, ukjente sider. Som hvor truende det er å passere det legendariske skiltet som sier: ”This is Anfield” når man skal ut og møte Liverpool. Enkelt, men dog så fryktelig skremmende for litt skjelvende, nordiske fotballbein vant til helt andre motstandere. Som da Per Nielsen tar tigerbalsam på fingrene og stikker i øynene på en motstander. Eller som da han kjører den sjeldne kombinasjonen av å først brenne en FCK-drakt og så slukke brannen ved å urinere på den. Er noe av dette å anbefale? Drar jeg frem dette for at unge spillere skal lære? Selvsagt ikke. Det er en grense for hva man skal gjøre for å vinne, men man forventer også ærlighet i en biografi, og Per Nielsen gjør seg troverdig ved å dra frem slikt. Det gjør at vi tror på ham da han forteller om et kampfiksingsforsøk de sa nei til, og vi kjenner smerten som gjør at han til stadighet må sette sprøyter for å spille kamper.

 

I Brøndby var det til alt overmål formann Per Bjerregaard som satte disse sprøytene. Bjerregaard var heldigvis lege, men det sier også litt om hvor liten en organisasjon kan være selv i en stor klubb, og også hvor sårbar. (Nielsen forteller for øvrig veldig morsomt om da Bjerregaard en gang treffer galt og lammer en nerve. Dette gjør at beinet svikter mens han prøver å løpe i en superligakamp. Det kan ikke være enkelt å spille fotball med et bein tatt ut av en Monty Python-sketsj.)

 

Kanskje er det denne skjøre strukturen som gjør at da Bjerregaard ble syk så ble hele klubben rammet. Brøndby, som i en årrekke var Danmarks, og kanskje også Nordens, ledende fotballklubb, unngikk så vidt nedrykk i år. Det er stor forskjell til det laget som frem til 2006 minst tok sølv, og som regel vant. Det er vanskelig å holde seg på europeisk nivå i en liten liga.

 

Det er herlig å lese om forskjellen mellom legendariske trenere. Som Ebbe Skovdahl, som på mange måter var den som fant opp det moderne Brøndby. Til Åge Hareides periode i klubben, mellom hans suksessfylte tid i Helsingborg og da han tok The Double med Rosenborg. Til Michael Laudrup, som forkastet både Ebbe Skovdahls høytpressende, fysiske 4-4-2 og Åge Hareides videreutviklede norske 4-3-3, og fant sin egen stil, som han i dag har stor suksess med i Swansea (så stor at han kanskje må vekk…). Til Rene Meulensteen, ansett av Fotball-Europa som en av de dyktigste håndverkerne, etter å ha vært blant Alex Fergusons mest betrodde menn. Den beundringen deler ikke Per Nielsen, for å si det mildt. Og det viser hvor forskjellig folk kan bli sett på i fotballens finurlige verden. Helt et sted, en stor, dundrende fiasko og latterliggjort et annet.

 

Til slutt blir det en del hendelser man som leser ikke helt vet hvordan man skal vurdere. Per Nielsen mener at klubben skylder ham penger, han blir i media kraftig tatt for å være en av to spillere som bryter streiken til den danske spillerforeningen i 2004 og hans livsstil er ikke hundre prosent slik den bør være for å bli et idrettslig forbilde. Skal vi like ham, eller ikke? Men interessant er han uansett.

 

Og mest interessante er begynnelsen av boken. Det som da er slutten på hans fotballkarriere. Det at han har ofret alt for å bli best mulig som fotballspiller, og så er det brått og brutalt borte. Boken viser hvor tung en karrierestopp kan være, hvis man ikke har noe annet å falle tilbake på en gamle avisutklipp.

 

Det er vanskelig å se disse sidene av fotballen i en periode der vi alle blir begeistret av ungdommelig pågangsmot i U21-EM i Israel. Det blir litt svartmalende, men da jeg så Tor Ole Skulleruds begeistring i garderoben etter kampen mot England, da lot jeg meg rive med, men jeg så også på spillerne som satt der og tenkte: Kanskje skulle de ha fått seg en kopi av Per Nielsens biografi også?