Welcome to the Lillestrøm

 

Det var så vidt over 4 000 mennesker på Åråsen da Lillestrøm tok imot Haugesund. Sønnen min og jeg var blant dem.

 

Lillestrøm har alltid fascinert. Det har vært noe solid over laget. Noe tøft noe. Noe som har gjort at man som motspiller har gruet seg. Man har ikke følt seg velkommen.

 

Jeg har akkurat gitt ut bok. Den heter En sommer med fotball, og handler om det å se fotball sammen med sønnen min på 5 år. Det er for meg, som gammel fotballspiller, fint å dele fotballinteressen med ham. Og introdusere ham med spennende sider av verdens vakreste spill.

 

Det gir forventning å møte den store, svarte veggen med den gule kanarifuglen på, så parkere i sentrum og deretter rusle opp gjennom Alexander Kiellands gate med vaiende flagg ut fra hver eneste veranda, fra hver eneste lyktestolpe.

 

Det var flagg, men i går gikk vi nesten alene.

 

I billettluka var bare én mann foran oss. Han kjøpte enkeltbillett. Vi kjøpte bak mål, gikk mot felt R og forbi en kiosk der mannen bak disken ropte på oss. I sin ensomhet ønsket han desperat kunder.

 

”Har du ikke pølse?” sa sønnen min etter å ha vurdert utvalget. Resignert pekte mannen på en kiosk litt lenger bort. Var det slik med hele LSK? Et lag som litt resignert pekte på noe annet. De der borte har pølser eller de der borte kan vinne, det spilte liksom ikke så stor rolle lenger, virket det som.

 

Vi brydde oss ikke så mye om å lete opp eksakt stolsete. Det var ikke tvingende nødvendig. Det var litt som å gå på kino en mandags formiddag. Ut av høyttaleranlegget dundret Guns n’ Roses klassiske Welcome to the Jungle. Alle vi som var tenåringer da den ble utgitt har et forhold til den. Og mange av oss har lenge ventet på et skikkelig album fra Guns n’ Roses igjen. Det er litt slik det må føles å være Lillestrøm-supporter også, og man kan lure på om det er Kanarifansen eller gamle rockere som først blir tilfredsstilt. Ja, Guns n’ Roses kom med albumet Chinese Democrazy og ja, Lillestrøm har fått et par fjerdeplasser, men ingen av dem holder vel det som sine høydepunkt.

 

Det var så glissent. Når man ved kampstart kan lese det som de svartfargete stolsetene staver blant de gule, da vet man at klubben er i trøbbel. Jeg spilte her selv for første gang for nesten nøyaktig 20 år siden. Guns n’ Roses hadde fremdeles Slash på gitar, Use your Illusion-albumene var riktignok blitt et par år gamle, men man trodde fremdeles at gruppa skulle fortsette å produsere på dette nivået. På Åråsen var det 8620 tilskuere, Bjarmann og Bjerkeland spilte stoppere, McManus og Mjelde på topp. Det gjorde vondt å møte Lillestrøm. Da.

 

Nå. Dommer Helgerud satte i gang kampen. Knapt 3 minutter var spilt da Fredrik Stoor slo en glimrende pasning i det såkalte rom-2, altså mellom midtstopper og back hos motstander. I dette rommet var Fredrik Gulbrandsen på løp. (For øvrig baby første gang jeg spilte på Åråsen mot hans far. Faen hvor gammel begynner jeg egentlig å bli?). Nede mot kortlinja ble vinkelen til å skyte for spiss, Gulbrandsen vendte heller lynkjapt ut igjen og fant Bjørn Helge Riise som klistret ballen i nettaket. Et flott mål, et resultat av et godt utført spissløp.

 

Løpet til Gulbrandsen var buet og vekk fra motstander. Lørdag så jeg Rosenborg mot Vålerenga og irriterte meg i store perioder over Nicki Bille Nielsens’ spill. Bille Nielsen har, utenom kampen mot Sarpsborg da han scoret tre mål, slitt med effektiviteten. Årsaken er at han, i motsetning til Gulbrandsen, er mer opptatt av å springe i motstandere enn fra motstandere. Bille Nielsen har en beundringsverdig energi. Han er god i luften. Og disse tingene må han selvsagt foredle videre, men hans løpsmønster må jobbes med skal han bli den toppspissen som Rosenborg forventer.

 

Mot Lillestrøm spilte Alexander Søderlund, en av de i Norge som er flinkest til nettopp å løpe. Men mot Lillestrøm skulle han ikke lykkes. Hans utgangsposisjonen for løp var hver gang den samme. Dette førte til at Stoor enten fulgte ham, eller snakket ham over til Anders Østli ved siden av. Etter hvert gikk Søderlund lei, og i andre omgang sluttet han å prøve. Enten må Søderlund kunne vandre helt fritt, som spiss i en 4-4-2 sammen med Grytkjær. Eller så må han, når det går i stå fra venstre, bytte kant i perioder. Slik det ble på Åråsen ble det altfor lett å lese.

 

Gulbrandsen derimot fortsatte. Han kom nesten alene med keeper da Umaru Bangura satte inn det som må være årets takling i Tippeligaen. Men. Like etter snappet Johan Andersson, som i andre omgang spilte venstreback for Lillestrøm, en gjenbruddspasning og sendte ballen rett i bakrom. Gulbrandsen var igjen på løp, han kontrollerte ballen og forserte seg inn fra venstre. Skuddet fra drøye 20 meter var hardt, men samtidig kontrollert nede i venstre hjørne. Gulbrandsen gjorde det spisser altfor ofte glemmer, han skjøt lavt.

 

Igjen var det lett å sammenligne med Bille Nielsen. Flere ganger i første omgang mot Vålerenga hadde Rosenborg kontringsmuligheter. Ballen ble da slått opp i duell mot den store dansken. Og flere ganger vant han hodeduellen, men ingen hadde rukket å følge etter og han kunne ikke selv gå i bakrom på egen stuss.  Det var her Gulbrandsens løp var smartere. Vekk fra motstander.

 

Vekk fra motstander løp også Daniel Chima Chukwu på lørdag. Hans første scoring for Molde mot Hønefoss var resultat av et perfekt taimet løp i forhold til Magne Simonsens innlegg. Hans andre scoring var også flott, men viser litt av grunnen til at han kun hadde scoret ett mål tidligere i sesongen. Han driblet seg elegant gjennom og satte ballen tilsynelatende kontrollert forbi keeper Clark. Ser man nærmere etter er det et litt slurvete treff på ballen, og mistanken er at ballen like lett kunne ha truffet Clarks ben eller gått utenfor.

 

Etter Molde-Hønefoss og Vålerenga-Rosenborg på lørdag så jeg, som de fleste andre, Bayern München mot Borussia Dortmund. Arjen Robben har siden fått enormt med ros. Robben, som kunne ha avgjort VM-finalen i 2010 mot Spania, som kunne ha avgjort Champions League-finalen mot Chelsea i fjor, kunne lett ha blitt syndebukk også i år. Da han endelig scoret helt på slutten burde han ha stått med hat trick.

 

Tysk dominans er spådd de neste årene i europeisk fotball. Og ja, Bayern München kommer nok til å være blant de 3-4 mest sannsynlige vinnerne i Champions League de neste sesongene også. Er det samme tilfelle med Dortmund? Forsvarsspillet til Dortmund var i store deler en katastrofe. Sjansene som Bayeren kom til var enorme, og enkle. På en dag der Bayern var langt under sitt toppnivå burde de ha avgjort finalen mye tidligere. Tysk dominans? Aldri i verden om Dortmund kommer like langt neste år, med mindre de fundamentalt forbedrer forsvarsspillet.

 

Men Champions League-finalen er på mange måter ”fasiten” for fotball, det beste som finnes for inneværende sesong. Er det da mulig å sammenligne Mandzukic og Lewandowski med Tippeligaens spisser? Selvsagt. Mandzukic imponerer ikke så ofte med sine løp, men han har en meget sterk tilstedeværelse i duellspillet, og så har han lurheten inne i feltet. Måten han frigjør seg på 1-0-scoringen er en måltyv verdig. Likevel er ikke Mandzukic den som imponerer mest på Europas beste lag. Lewandowski er en bedre spiss. Måten han frigjorde seg på inne i feltet i første omgang var ren klasse. (Det samme var Neuers redning.) Det ble hele tiden Lewandowski og Reus som måtte gjøre det for Dortmund og det ble nesten suksess, men til slutt sviktet forsvarsspillet en gang for mye. Robben kom alene og trillet ballen forbi Weidenfeller. Da satt jeg med litt samme følelse som da jeg så Daniel Chima Chukwu score mot Hønefoss. Var dette en kontrollert avslutning, eller var det rett og slett et dårlig treff? Gulbrandsens avslutning var bedre enn både Chukwus og Robbens.

 

Uansett, jeg tror ikke på den spådde totale tyske dominansen. På samme måte som jeg tviler på at Lillestrøm med det første er tilbake i toppen av norsk fotball.

 

Eller?

 

På Åråsen var kampen tidlig avgjort. Innbytter Erling Knudtzon spaserte inn 3-0. Kunne det likevel være starten på en ny storhetstid for Lillestrøm, eller ble det et slags Chinese Democracy? Noe som var greit nok, men som ingen riktig elsket. Noe man litt resignert pekte på uten helt å bry seg.

 

Og.

 

Vi følte oss velkommen på Lillestrøm. Det har ikke alltid vært slik.

Underholdning på høyeste nivå

 

Fotball er gøy, fotball er underholdning, fotball er spennende. De som mener noe annet så ikke Chelsea-Tottenham.

 

Scoringer som burde ha blitt stoppet

 

Chelseas 1-0-scoring kom på et tilbakevendende problem for Tottenham. Laget røk ut av Europa-ligaen mot Basel etter, blant annet, to cornere der ballen ble stusset videre ved første stolpe og det ble scoret ved bakre. Den samme svakheten utnyttet Chelsea i går, da Cahill vant første duell og Oscar snek seg inn bak ryggen på Parker. En fin dødballscoring av Chelsea, men likevel altfor enkel.

 

Kampen viste også at Adebayor fremdeles kan glimte til, selv om bestemannspremien nok var et resultat av at alle var sjokkert over at han fremdeles kunne spille fotball. For hvorfor lot ellers Chelsea-forsvaret ham avansere til 20 meter? Hvorfor støtet ikke Cahill i ham og hindret skudd? Hadde Cahill gjort det ville Adabayor ha spilt pasning til Lennon, og overgangen ville, mest sannsynlig, ikke ha blitt så farlig. Rett og slett svakt forsvarsspill av Chelsea som hadde nok spillere på rett side.

 

Svakt forsvarsspill var det også ved Tottenhams utligning til 2-2, der Adebayor nok var offside. Men det virker som om også linjedommerne den siste tiden har prøvd å bygge opp Adebayor etter hans horrible sesong. (Jeg skal være sjenerøs nok til å innrømme at Adebayor var god i går, men det er ikke nok til mer enn en parentes da resten av sesongen har vært, ja, som sagt, horribel.)

 

Tempo ble viktig da kampen åpnet seg opp, og Chelsea kunne sette Huddlestone under press. Torres, som jeg har skrevet mye negativt om, hadde et lite glimt av storhet i går, og det var dragningen forbi Huddlestone forut for 2-1-scoringen til Chelsea. Torres avdekket her et enda tydeligere defensivt problem hos Tottenham enn stuss ved første stolpe. Huddlestone greier nemlig ikke å forflytte beina sine kjapt nok defensivt, og det ble enkelt for Torres å drible seg fri og dermed skape ubalanse. Vertonghen ble satt i en umulig situasjon og overspilt. Ramires’ påfølgende tåavslutning var klasse og han viste i denne situasjonen hvorfor jeg i forrige blogg hyllet ham.

 

Ramires

 

Ramires er en moderne midtbanespiller. Han er god defensivt, men har også evnen til å bryte seg løs og komme inn i motstanders boks. Han og Mikel er diametrale motsetninger. Der Mikel kun er stasjonær, kan Ramires rive opp en midtbane med sine sugende løp. Noen få spillere i verden klarer å finne denne balansen mellom å dekke rom, men også være med offensivt. Disse blir de aller beste. Mannen på benken i går, Frank Lampard, hadde dette for noen sesonger siden (og innimellom fremdeles). Sami Khedira på Real Madrid har potensial til å nå nivået, selv om han kanskje blir for svak i  avslutningsfasen. Og Ramires kan kanskje også ha samme begrensning, selv om det i går kom en klasseavslutning.

 

Det er urettferdig å sammenligne med Lampard, fordi han var (og er) så ekstremt god å skyte, poenget er at Khedira og Ramires har noe av samme løpsvilje og løpsintelligens. Det er ikke tilfeldig at det var Ramires som tok løpet, da Mata ble flikket gjennom av Hazard. Ramires’ fall var noe komisk, men viljen til å komme i posisjon var klasse. De fleste ville først sett an hvordan Mata greide seg. Dette er noe av grunnen til at jeg, optimistisk sett med Tottenham-briller, ønsker Ramires til White Hart Lane.

 

Etter kampen klagde Benitez på at de ikke klarte å drepe kampen. De hadde 2-1 og, etter hans mening, ble det altfor åpent spill, altfor hektisk. Benitez ville at laget skulle ri inn ledelsen. Normalt sett ser jeg hans poeng. Men i går var Huddlestone så sliten, at han de siste 20 minuttene, knapt klarte å bevege seg. Hadde derfor Benitez fått satt opp Ramires enda flere ganger mot Huddlestone, ville kampen blitt avgjort. For det er jo nettopp i et slikt ”åpent landskap” på midten at Huddlestone ikke klarer å følge en spiller som Ramires. Ramires ville hver gang ha kommet seg forbi, og til slutt ville en Chelsea-spiller kommet helt alene med Lloris. For å dra en drøy sammenligning, man søker ikke ut til cornerflagget for å drøye tida hvis man har åpent mål.

 

Bale under kontroll

 

Chelsea hadde kontroll på mannen med det største balltempoet på banen. Gareth Bale ble, for en sjelden gangs skyld, nøytralisert, og hadde ikke Adebayor spilt årsbeste, ville dette ha vært nok til å knekke Tottenham. (Men det var nok ikke var bare meg som tenkte på et nytt kremmerhus da Bale la ned ballen for å skyte frispark.)

 

Taktikk

 

Taktisk må det ha vært vanskelig for Villas-Boas. Kampen var åpen, Tottenham satset alt på å vinne, men var dette riktig valg? Eller vil det ene poenget, som han nesten gamblet bort, vise seg å bli gull verdt? I praksis tilsier målforskjellen at Tottenham, for å nå Champions League, må vinne to kamper, mens Arsenal må spille minst én uavgjort. Det er ikke usannsynlig, ofte kan Arsenal spille 0-0 hjemme mot lag som Wigan. Sjeldnere at de taper, slik de måtte ha gjort hvis Tottenham hadde fått en baklengs til i går. Det er likevel forståelig at Villas-Boas valgte å satse alt. Det er ille å miste Champions League, men enda verre hvis dette skjer fordi man var feig i avgjørende øyeblikk. Da får det heller være at Tottenham spilte på grensen til det dumdristige og kanskje var litt heldige som ikke tapte.

 

Walker

 

Ved siden av Ramires og Bale (ikke denne gangen, men ellers…) er det en mann til som imponerer med tempo, og det er Kyle Walker. 1:1 offensivt er han imponerende. Han er i det hele tatt en spiller som det er veldig interessant å følge utviklingen til. Unge spillere varierer mye på veien til et stabilt toppnivå. Walker var stort sett god i fjor, mer opp og ned i år, men også i år strålende i en god del kamper. Jeg fikk litt kritikk da jeg rangerte ham over Citys Zabaleta for et par uker siden, men i løpet av et år eller to er det stor mulighet for at Walker unisont blir regnet som Premier Leagues beste høyreback.

 

Innspurten

 

Det blir en thrilleravslutning de to siste rundene. Chelsea møter Aston Villa og Everton. I praksis holder det med tre poeng for Chelsea. Sannsynligvis greier de det, selv om de møter lag med enkeltspillere som Benteke og Fellaini. Spillere som kan avgjøre kamper mot hvem som helst og som gjør det å trene Belgia frem mot VM til drømmejobben. Tenk å få sette sammen et angrep bestående av Benteke, Hazard, Lukaku og Fellaini. Finner Marc Wilmots nøkkelen her, så kan Belgium gjøre et VM à la det de gjorde i 1986. (Og denne gang er ikke Maradona med…)

 

Arsenal møter Wigan hjemme og Newcastle borte. Men det fortvilte her, for Tottenham spesielt, er at Arsenal-Wigan spilles etter de andre kampene. Hvis Tottenham vinner borte mot Stoke, vil Arsenal måtte ofre alt for å vinne mot Wigan, fordi sannsynligheten er ganske stor for at Tottenham vinner siste hjemme mot Sunderland. Skulle Tottenham tape, vil et uavgjortresultat hjemme mot Wigan være greit nok for Arsenal. De vil i alle fall ikke satse over evne. Det er utfordrende å få et så innholdsrikt kampoppsett til å gå opp. Wigan må selvsagt få spille sin FA-cupfinale, men det er likevel litt galt at et lag, Arsenal, skal få fordel i nest siste serierunde, når så mye står på spill…

 

Tottenham har Stoke borte og Sunderland hjemme. Da Tottenham møtte Stoke hjemme i desember ble det en kamp kun en fotballidiot, med forkjærlighet for defensiv organisering, kunne elske. På denne tiden var kollektivet Stoke så sterkt at de faktisk bare tapte tre av de første tjue seriekampene. At de har tapt ti av de seksten siste gir derimot et fornyet håp for Tottenham i Champions League-kampen.

 

Det vil også bli spennende hvordan Sunderland lar seg påvirke i forhold til sikker plass eller ikke foran siste serierunde. Å ha kniven på strupen kan skape ekstra innsats, men også ekstra frykt. Å være sikret kan gjøre at et lag ”gir faen” eller at de får en forløsning og lyst til å spille fotball. Innspurten av serien er vanskelig å spå, og vil bli uhyrlig spennende.

 

En Tottenham-digresjon

De siste dagenes utvikling gjør at jeg, som Tottenham-supporter, fremdeles vil ha Ramires og Lukaku. (Dette er drømmetenkning, det skjer neppe…) Men det blir også mer og mer klart at Dawson ikke holder mål. Han sliter like mye 1:1 som Huddlestone, og er ukontrollert med en gang ballen ikke kommer rett mot ham. I går kastet han seg nok en gang ned og taklet i løse lufta. En ny midtstopper trengs, og ”drømmemannen” er Real Madrids Varane. Det gjør at mitt Tottenham-lag for 2013-14-sesongen ser slik ut:

 

Lloris

Walker-Varane-Vertonghen-Ekotto

Lennon-Sandro-Ramires-Dembele

Bale

Lukaku

 

Jeg ser her for meg en litt skjev balanse på midtbanen, der Dembele søker mye inn, Assou-Ekotto overlaper som i fjor, mens Lennon og Walker bytter på å rive opp motstandernes venstreside.

 

Mer skal ikke til for å utfordre om seriegullet i England. Det er bare å sette seg ned å forhandle med Chelsea og Real Madrid…

 

Konklusjon

 

Dette ”drømmelaget” viser styrker og svakheter hos Tottenham. Faktisk er ikke laget langt unna å utfordre om et seriegull. De mangler skikkelig spiss og tempo sentralt. Trioen Varane-Ramires-Lukaku hadde vært den ideelle, men det er jo selvsagt urealistisk. Likevel er det klart at det er i disse posisjoner Tottenham må forsterke seg.

 

Hvordan tabellen blir til slutt tør jeg ikke spå. Til det er kampene for åpne, lagene for jevne og den ekstra dimensjonen med kvalifisering til Champions League eller da nedrykk bringer en mengde usikkerhetsmomenter på banen. Og takk for det, for det er dette som er fotball, underholdning på høyeste nivå.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Å spekulere litt må være lov

Det var umulig å se på City mot West Brom uten at tankene gikk mot onsdagens langt viktigere oppgjør på Stamford Bridge. Selv da jeg studerte en favoritt, nemlig Romelu Lukaku, tenkte jeg på Chelsea og Tottenham.

 

Seriegull teller i England. Forskjellen mellom å bli nummer 1 og 2 er stor, men den er kanskje enda større mellom 4 og 5. Det magiske skillet mellom Champions League (kval) eller ikke.

 

Tottenham har hatt et par tunge nestenopplevelser. I fjor greide laget fjerdeplassen, men mistet Champions League til Chelsea som vant turneringen. En i seg selv ufattelig merkelig praksis. (Hvorfor ikke UEFA i slike tilfeller heller utvider med et lag til fra England kan jeg ikke se fornuften i. Det viser jo styrke på ligaen at et lag kan havne på 6. plass og samtidig vinne Champions League.) Og så har vi den berømmelige Lasagne gate-episoden i 2006, der hele Tottenham ble matforgiftet og Arsenal smatt forbi i siste kamp. Selvsagt spekuleres det i at Wenger hadde på seg kokkelue. I år har Tottenham i store deler av sesongen ligget blant de fire beste, men i de siste syv kampene har det kun blitt tre seirer, og Arsenal og Chelsea har kunnet gå forbi.

 

Romelu Lukaku begynte bra mot City. De første minuttene var han tre ganger farlig frempå. Med rykk, med skudd og med heading. En skikkelig håndfull, det var det han var for City.

 

West Brom har denne sesongen overrasket og ligger på en meget solid 8. plass. En plassering som føles i overkant av hva laget burde få til. En av grunnene er Lukaku. Han har scoret 14 mål og ligger med det på 7. plass på toppscorerlista. Det er ingen verdenssensasjon å score 14 på 33 kamper (0,42 i snitt), Peter Odemwingie hadde et bedre snitt for West Brom for to sesonger siden (15 på 32), men det er noe med hele Lukakus spill og det at han bare er 19 år. (Jeg må skrive om ham nå før han fyller 20 om en liten uke…)

 

Han har det meste. Han har hurtighet og styrke. Han har et godt skudd og han jobber hardt. I det hele tatt minner han om Didier Drogba. Og når en spiller bare er 19 år, så vet man at nå kan det eksplodere. Skikkelig.

 

Og da tenkte jeg igjen på Chelsea-Tottenham. Hvis Tottenham dette året skulle havne utenom topp-fire, så er dette mye takket være en ikke god nok spiss. Jermaine Defoes snitt (0,32) er riktignok ikke lysår bak Lukakus, men Defoe bidrar med svært lite annet enn scoringer. Lukaku har en helt annen tilstedeværelse. Han har evnen til å binde opp et helt forsvar, og likevel å vinne hodedueller og heade spillere fri. (Slik han gjorde etter 81 minutter da han fant Shane Long.) Det er jo i denne delen av spillet at Adebayor skulle ha bidratt …

 

Utover førsteomgangen så ble City for sterke. De dominerte mer og mer, og vi så et par eksempler på Tevez’ klasse. Først hans mottak og dragning før han banket ballen i tverrliggeren, men enda mer på hans målgivende til Dzeko. Skuddet i tverrliggeren kunne mange ha gjort etter ham, innlegget er mye verre å kopiere. Fordi. Han løp her i full fart ned mot dødlinjen for å rekke ballen. Veldig mange spillere klarer da ikke å spenne av på innlegget. Ofte vil man se at ballen går bak mål, rett på første forsvarer eller, til og med, ut til innkast på motsatt side. Men Tevez curlet ballen elegant til Dzeko som bredsidet den i mål. Rett og slett et flott mål.

 

Så tenkte jeg, som Tottenham-supporter, at Tevez hadde jeg ikke giddet se komme til laget mitt. Det er noe med spillere som reiser bort i månedsvis, midt i en sesong. Nei, da kunne jeg heller tenkt meg Lukaku.

 

Jeg baserer dette ønsket ut fra selektiv lesning av Silly Season-stoff, selv om Silly Season egentlig ikke er i gang ennå. Man leser disse spekulasjonene om hvor spillere kan være på vei og så setter man sammen et scenario. Det virker som om alle vet at Mourinho skal ta over Chelsea, og at han da skal hente en storstjerne på topp. Falcao og Cavani blir selvsagt nevnt. For Torres må snart ha spilt sin siste Chelsea-kamp og Demba Ba er også klassevis under det Drogba var på sitt beste. Spørsmålet blir: Vil Mourinho (eller hvis det da skulle bli en annen), vel vitende om hvor triggerhappy Abramovitsj er, tørre å satse på at Lukaku slår til? Og hvis ikke, vil da Chelsea igjen klare å overtale Lukaku om at det beste for ham er et nytt utlån?

 

Ja, dette ble mye spekulasjoner, men for å ta det enda lenger, hvis jeg som Tottenham-supporter skulle velge. En spiss av de tre nevnte. Cavani, Falcao eller Lukaku, hadde jeg tatt Lukaku. Og tenk om jeg, som supporter, kunne gått til sesongen og vite at i år, da skal Tottenham spille med Lukaku på topp og Bale rett bak. For en drøm.

 

Mot City så ble Lukaku mye borte. Han glimtet til, men viste også klare svakhetstrekk. Det er ikke uvanlig for en 19-åring, og det burde være mulig med forbedring. Blant annet kom han vel langt ned i banen i perioder. Dette kan være fordi han spiller for et forholdsvis mediokert fotballag. I perioder vil laget hans bli overspilt, og da er det lett å søke ballkontakt for langt nede. Likevel satt jeg der og beundret Lukakus måte å løpe på, hans åpenbare sult og hans altfor, altfor åpenbare potensial som gjør at de i Chelsea må være smågale for å la ham forsvinne.

 

Så her skriver jeg om et mulig spisspar hos Tottenham i sesongen 2013-14. En som er på utlån til West Brom fra Chelsea, mens den andre er ønsket av samtlige klubber i Europa. Sjansen er veldig mye større for at ingen av dem skulle spille i Tottenham neste år, enn at begge skulle gjøre det.

 

Men det skal også så lite til. Forskjellen mellom de fem beste klubbene i England er fryktelig liten. Så liten at vi kommentatorer ofte slipper opp for argumenter. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt at Arsenal har for dårlig forsvar, og så ser man av tabellen at de har sluppet inn mindre mål enn United. Og at det da ikke er der det ligger.

 

Det handler i fotball om å få et lag til å jobbe hardt sammen og ha en eller to mann på topp som kan score. Chelsea, Tottenham og Arsenal er ennå ikke klare for Champions League nettopp fordi de svikter der. På spissplassen. Mens United og City kan velge og vrake i klassespillere.

 

Og når jeg onsdagskvelden setter meg foran tv-en og ser Chelsea-Tottenham, vet jeg at den ikke trenger å bli avgjørende, men den føles likevel å bli det. Fordi jeg frykter at med mangelfulle spisser og Huddlestone på midten, så kan det ikke bli Champions League på Tottenham i år. Eller? Jeg skynder meg å sjekke kampprogrammet. Chelsea har igjen Villa borte og Everton hjemme, Arsenal har Wigan hjemme og Newcastle borte, Tottenham har Stoke, som for Tottenham er umulig å score på, og Sunderland hjemme, en type lag Tottenham gjerne serverer en 1-0-seier til på WHL.

 

Nei. Jeg merker at jeg begynner å bli for negativ. Jeg går heller tilbake til mine elleville spekulasjoner igjen. Tenk Lukaku og Bale på topp. For en fart og styrke. Kunne vi bare ha lurt med Ramires med det samme.

Jeg liker ham …