Tottenham-City, mann for mann.

 

Lagene var satt opp i ganske så lik formasjon. Jeg vurderer her spiller for spiller for å se om dette stemmer overens med sluttresultatet. Er dere enige i mine vurderinger?

 

Keeper mot keeper.

Hugo Lloris mot Joe Hart.

Lloris fikk en noe trøblete start i Tottenham. Han havnet på benken, Friedel fikk spille, og det tok litt tid før Lloris etablerte seg som førstevalg. Etter dette har han stort sett levert solid, men enkelte glipper trekker ned. Joe Hart var strålende i fjor, men kanskje ikke like stabil i år. I går var det lite Hart kunne gjøre med noen av Tottenhams scoringer. Lloris skal heller ikke få skylden for Citys scoring, men kunne han ha plassert seg litt annerledes i forkant? Keeperkampen er jevn, men totalt sett er Hart hakket bedre enn Lloris.

 

Forsvar mot forsvar.

Kyle Walker mot Pablo Zabaleta.

Som på keeperplassen snakker vi her om to av Premier Leagues aller beste i sin posisjon. Walker har noe mer vilt over seg enn kanskje litt mer ”kjedelige” Zabaleta. Og da kjedelig i en positiv forstand, for det er betryggende med forsvarere som er stabile og stødige. Likevel, toppnivået til Walker er høyere enn hos konkurrenten, for Walker kan rive opp en motstanders side. Dette er viktig fordi begge lagenes kantspillerne ikke er av den klassiske ”ned til linja”-typen, dermed trengs det gjentatte, tunge, offensive løp. Begge spillerne var i går involvert i baklengsmål, der de kunne ha agert noe annerledes, uten at vi snakker direkte tabber. Totalt sett gir jeg Walker overtaket i duellen, men det er jevnt.

 

Michael Dawson mot Vincent Kompany.

Dawson er et svakt punkt hos Tottenham, mens Citys kaptein er verdensklasse. Det vil si, Kompany var det i fjor. Denne sesongen har han underprestert, og det er kanskje en av årsakene til at City har havnet så langt bak United. Den siste tiden har Kompany begynt å ligne litt mer på seg selv igjen, men han rotet i går igjen, spesielt på Defoes 2-1-scoring. Likevel, denne duellen vinner Kompany.

 

Jan Vertonghen mot Matija Nastasic.

Det er noen spillere man mistenker kommer til å dominere den internasjonale fotballen  i årene som kommer. Jeg kan seReal Madrids Varane og Chelseas (West Brom) Lukaku og tenke: wow! Disse kommer bare til å bli helt fantastiske. Nastasic er nesten i den kategorien, men bare nesten. Og han er ikke like god som Vertonghen, en spiller som jeg tidligere foreslo som årets nykommer i Premier League og fikk en del kjeft da ”alle” mente dette var Michu. Kanskje har dette utjevnet seg litt mer nå? Vertonghen er bedre enn Nastasic.

 

Benoit Assou-Ekotto mot Gäel Clichy

Vanskelig. Begge to er blant mine favoritter, men bidrar også ofte til fortvilelse. På sitt beste er de strålende offensivt, men på sitt verste direkte hasardiøse defensivt. Det var ikke en bra jobb Assou-Ekotto gjorde da han skulle følge Milner forut for 0-1, og Clichy ble latterliggjort da Bale ble plassert på høyre. Det er jevnt, men Assou-Ekotto er en bedre back enn Clichy.

 

Midtbane mot midtbane.

Clint Dempsey mot James Milner.

Dempsey er ingen høyrekant, men likevel ble dette en av hans beste kamper siden overgangen fra Fulham. Dempsey var aktiv og farlig, og enda farligere da han ble plassert sentralt i banen. Derfra lagde han utligningsmålet og det er nettopp slik Dempsey kan bidra. Skal han spille, må han spille der han kan komme til avslutninger. Milner gjorde forarbeidet til Citys scoring, og er ellers en jevnt bra spiller, men en som City godt kunne ha erstattet. Han er en av de spillerne i verden som er kjøpt dyrest i forhold til kvalitet. Tross dette, som midtbanespiller, er Milner den beste av de to.

 

Scott Parker mot Yaya Toure.

Her blir det en klar seier til Yaya. Scott Parker er også et svakt punkt hos Tottenham. Han har et godt navn, men er overvurdert. I år har det blitt klart at han rangeres som nummer tre sentralt på midten (etter Dembélé og Sandro), og noe mer kan han ikke være hvis Tottenham skal kjempe om ligagull, men skader har gitt Parker for mye spilletid. Yaya er derimot en av verdens beste. Han har et eksepsjonelt tempo og en styrke som rett og slett er brutal. Som resten av City laget var også han bedre i fjor, men han er en klart bedre spiller enn Parker.

 

Moussa Dembélé mot Gareth Barry.

Dembélé er en av spillerne som holder nivå til seriegull for Tottenham. Ved siden av Vertonghen og Bale, den som har vært best. Gareth Barry på sin side er en gåte. Hvordan kan et lag med så enorme midler som City fremdeles bruke ham? Det må ganske lett gjøres å finne en bedre spiller. Barry er temposvak og ellers medioker på alle områder. Dembélé klart bedre.

 

Gylfi Sigurdsson mot Samir Nasri.

Noen spillere burde aldri ha byttet klubb, og disse to virker som kroneksempler på nettopp det. Sigurdsson hadde funnet plassen sin i Swansea, mens Nasri storspilte i Arsenal. Ingen av dem har levd opp til tidligere bragder i sine nye klubber. Nasri åpnet kampen på best mulig måte, men forsvant. Sigurdsson var som han pleier, han prøvde og prøvde, men foreløpig lykkes han ikke i Tottenham-drakta. Av to spillere som snarest bør finne seg selv igjen vurderer jeg Nasri som den beste.

 

Gareth Bale mot Carlos Tévez.

Verdensklasse mot verdensklasse. Og i går var Tévez lenge den beste. Tévez var hjernen bak Citys ledermål og skapte innimellom trøbbel for Tottenham-forsvaret. Bale var usynlig, men så viste han hvor avgjørende han kan være. Med målgivende og deretter scoring gikk han fra å være ganske så svak, til å bli den viktigste spilleren på banen. Og ser man det siste året under ett så har Bale vært klassevis bedre enn Tévez. Bale kan fort bli årets spiller i Premier League, spesielt etter at Suarez har begynt å bite og van Persie har sluttet å bite fra seg. Bale er også høyt oppe på listen over verdens beste spillere, og  Tévez er ikke foran ham der …

 

Emmanuel Adebayor og Edin Dzeko.

Battle of the giants, eller skal vi si, Battle of the giant failures? Jeg vil fra nå av omdøpe Adebayor til Hadetbayor. Det er åpenbart at mannen heller må spille i Kina eller en annen mindre seriøs serie. Hadetbayor sluttet å spille fotball, uten å si fra til noen av trenerne til Tottenham, og så har det tatt litt tid før de oppdaget det. Men gårsdagens enorme forskjell, med og uten ham på banen, må de ha registrert og det er bare å håpe at dette var siste gang han kom utpå. Alle mener at Suarez bør ha spilt sin siste kamp for Liverpool. For meg er Hadetbayors oppførsel verre. Suarez er åpenbart smågal, men spiller da likevel godt. Hadetbayor er bare lat og skulker unna. Og ja, jeg har faktisk lettere for å akseptere galskap enn folk som gir faen. Det er godt gjort av Dzeko å spille nesten like dårlig som Hadetbayor, men Dzeko er likevel bedre enn Hadetbayor, fordi det er alle om dagen.

 

Innbyttere mot innbytter.

Tottenhams innbyttere forandret kampen. Huddlestone og Holtby, som jeg tidligere har ”skjelt ut” på denne bloggen, endret kampbildet. Men den totale forandringen kom da Hadetbayor bevegde seg som mest for dagen, da han gikk og satte seg. Det er en takknemlig oppgave å komme innpå for ham, og Defoe gjorde dette på den aller beste måten. Målet var klassisk Defoe, men jeg sitter med følelsen at dette er hans plass i fotballverden, som en superinnbytter de siste 20 minuttene. Sjelden har en kamp blitt så endret av bytter. I denne kategorien vinner Tottenham.

 

Totalt blir det 6-5 til City hvis vi ser på de 11 som startet. Dette stemmer også med kampbildet. Stort sett jevnt, men City var likevel litt bedre. Alt endret seg da Tottenham gjorde sine bytter. Det å ta av Hadetbayor utløste energi hos Tottenham, men det ble også gjort et par meget fornuftige plassbytter. Bale ble lagt ut mot høyre, mot Clichy som har store svakheter én mot én, og Dempsey ble flyttet inn sentralt der han kan score. Med Dempsey og Defoe i midten ble det betraktelig farligere. Problemet med Bale (hvis man kan kalle det det) er at han må brukes der han får plass. Hvis han blir stengt av sentralt, slik han ble det i går, må han dyttes ut på en av kantene. Viktig for Tottenham blir å se an motstander, og så plassere Bale der han kan gjøre mest mulig skade.

 

Tottenham vant 3-1, et resultat som høres overbevisende ut, men lenge så dette ut som kampen der Tottenham endelig vinket farvel til topp-fire. Innbyttene til Villas-Boas endret alt, og kampen om neste års Champions League er igjen vidåpen. Det som kan diskuteres er om gårsdagens snuoperasjon var et resultat av genial coaching, eller om det kunne vært likeså smart å sette opp det beste laget fra start.

 

 

En aldri så liten tirade over Tottenham

 

Jeg tenkte det da Adebayor gikk frem for å skyte straffespark i går kveld mot Basel: ”Hvordan kan du finne på å sende frem ham, Villas-Boas?” Jeg var ikke i tvil. Adebayor kom ikke bare til å bomme. Han kom ikke til å være i nærheten av å score. For Adebayors fremtreden den siste tiden, og det vil si siden i fjor sommer, gjorde at Adebayor var den siste mannen Villas-Boas burde sende frem. Absolutt siste mann.

 

Jeg holder med Tottenham og legger ikke skjul på det. Jeg har til og med nylig kommet med en bok som heter ”En sommer med fotball” der jeg skriver mye om favorittlaget mitt. Kanskje er det mitt ståsted som supporter som gjør det så vanskelig å akseptere Adebayor. Som hoppet frem som en unge, ukonsentrert, uten å se på ballen han traff helt galt og som gikk over mål. Kanskje er det på grunn av mitt livslange forhold til Tottenham at jeg ønsker at det fantes en hjemmel i loven til å gi Adebayor sparken. Det er ikke meningen å irritere på meg NISO eller andre fagforeninger med denne påstanden, det er sjelden jeg mener slikt, men i tilfellet med Adebayor burde det ha gått den veien. Eneste som kunne fått meg til å endre mening er hvis det gikk an å gi ham en uke-til-uke-kontrakt. Der han måtte stå på. Da kunne det kanskje vært vits i å ha ham.

 

Adebayor var god i fjor for Tottenham. Da han kom på utlån fra Manchester City, en annen klubb han ikke klarte å prestere for, og som han da ville bort i fra. For Tottenham gjorde han sitt beste, sto virkelig på og Tottenham kjøpte ham fri. Da var det som om Adebayor tente seg en sigar og lente seg godt tilbake i sofaen. Han ga totalt blaffen. 3 mål som spiss på 19 seriekamper for et lag som kjemper om Champions League er ikke mindre enn en skandale. Sammenligner man med kommende seriemester, Manchester United, er dette et scoringsnivå for forsvarsspillere som Johnny Evans og Rafael. (Og ikke tror jeg at Adebayor hadde kommet for sent tilbake fra Afrikamesterskapet i fjor, slik han gjorde i år.)

 

Selvsagt skal ikke en spiller få sparken bare fordi han gjennomgår en måltørke. Men kanskje hadde det vært løsningen i tilfellet Adebayor for det virker som om han ikke gidder. Han spiller ikke fotball på mer enn 20 prosent. Han tusler rundt, orker ikke helt å hoppe opp i dueller, setter heller en hofte til og blir med det et vandrende frispark. Når han får ballen er han ukonsentrert, den spretter bort fra ham og han gjør et halvhjertet forsøk på å løpe etter den igjen. Det er sikkert de av leserne som vil påstå at Adebayor de siste kampene har kommet seg litt. Ja, han har det. Det er derfor jeg sier at han spiller fotball på 20 prosent. For et par uker siden var han nede i 15, men dette er uansett ikke nok. Ikke nok til at jeg endrer mitt helt sikkert kontroversielle synspunkt: gi mannen sparken!

 

Og igjen, hvordan kunne du, Villas-Boas? Du som virker som en fornuftig mann. Hvordan kunne du la ham ta straffe? Brad Friedel skulle tatt før ham. Assou-Ekotto skulle fått skutt med høyrefoten før Adebayor slapp til. Alle, absolutt alle, inkludert materialforvaltere og bussjåføren, skulle tatt før ham.

 

Ved siden av Adebayor var det mange ting å sette spørsmålstegn ved i gårsdagens kamp. Nevnte Friedel var én. Hvorfor praktiserer Villas-Boas denne rulleringsordningen på keeperne? Friedel er en bra keeper, men sesongen har vist at Tottenham i Hugo Lloris har fått en keeper i topp europeisk klasse, og da er det litt rart at de velger å sette ham på benken i en kvartfinale i europacupen. Tottenham har ikke nådd en semifinale på nærmere 30 år, hvorfor da ikke sette opp det beste laget?

 

For det er definitivt mulig at Lloris hadde utgjort en forskjell i denne kampen. 1-1-scoringen til Basel var et skudd i nærmeste hjørne. 2-1 kom på corner der Friedel ga retur i farlig område og han var ikke i nærheten av straffene. Spillemessig var det også tydelig i ekstraomgangene. Basel presset da tungt på med én mann mer, det haglet med innlegg, og akkurat der er Lloris mye mer komfortabel enn Friedel som sjelden forlater streken. Er det ikke rart? Villas-Boas prioriterte Europaligaen på alle fronter utenom keeperplassen.

 

Skader gjorde også inngangen til kampen tvilsom for Tottenham. Og dette vil også gjenspeile seg i innspurten av Premier League, hvis ikke situasjonen endrer seg snart. En ting er at Defoe er ute og Adebayor dermed er eneste spissen, men skadene er også spesielt utslagsgivende på spillere som har kvaliteter til å forsere seg forbi en motstander. Assou-Ekottos svake form etter skader, samt Bales og Lennons fravær gjør at Tottenham sårt mangler menn som kan drible. Innimellom kan Walker slå til, Dembélé også, men så stopper det. Sammenlign bare med oppgjøret Barcelona-Paris på tirsdag. Der Vilanova ventet med å sette inn Messi til de lå under. Sjelden har jeg sett et lag frykte en spiller så mye som Paris gjorde, og sjelden har jeg sett et innbytte være til de grader avgjørende. Da er det ikke det samme at Tottenham kan sette innpå Huddlestone.

 

Alt som er foretatt av innkjøp offensivt hos Tottenham denne sesongen er feilslått. Adebayor er nevnt, men også Dempsey, Sigurdsson og Holtby har ennå til gode å overbevise. Dempsey har én eneste kvalitet, men den er relativt viktig også da: han kan score mål. I går scoret han to og får selvsagt mer enn godkjent da, men ellers ligger han på et altfor lavt scoringssnitt sesongen over. Sigurdsson har små glimt. Han kan vise enkelte tekniske finesser og har et godt skudd, men som hos Dempsey blir det for sjelden. Og Holtby? Han er verdt et eget avsnitt.

 

Først skal jeg påpeke at Schalke er et lag jeg har fulgt altfor lite. Jeg kan derfor ikke komme med noen fullgod analyse av Holtbys tid der. Først og fremst er inntrykket mitt basert på det som har skjedd i Tottenham-drakten. Og det er ikke bra. I motsetning til Adebayor prøver Holtby, men han virker likevel som en litt forvirret småguttespiller som må spille på et juniorlag fordi det ikke er nok spillere. Det ser rett og slett ut som om han ikke har nivået inne. Jeg håper jeg tar feil, men hver gang jeg ser ham for Tottenham leter jeg desperat, og spørsmålet står der fremdeles ubesvart: hva er Holtby egentlig god på?

 

Jeg har også mast mye på denne bloggen den defensive ansvarsfordelingen mellom Dawson og Walker når det kommer innlegg fra motstanders høyrekant. Så også i går. Den første store sjansen til Basel kom nettopp slik.

 

Så kom midtperioden av første omgang. Begynnernervene hadde lagt seg, men vi skulle få se noen tydelige eksempler på hvor viktig psykologi er i fotball. Vertonghens gjennomspill mot Dempsey var egentlig litt upresist, men Dragovic’ takling var feiltimet og Dempsey viste frem sin ene, men ja, så viktige kvalitet, han var kald foran mål. Tottenham ledet 1-0 og var videre hvis stillingen sto seg. For en ung midtstopper som Dragovic kunne en slik feil medføre at selvtilliten falt og kampen ble ødelagt, men han reiste seg og scoret senere den viktige 2-1-scoringen. Sterkt av 22-åringen!

 

Perioden etter scoring er svært avgjørende i fotball. Det kommer da ofte et mål til. Hvilken vei er uvisst, men en scoring åpner ofte opp fotballkamper begge veier. Så også i går. Det tok ikke mer enn fire minutter før Salah utlignet, en scoring jeg tror Lloris hadde avverget.

 

Det som i alle fall var åpenbart galt ved utligningsmålet, sett med Tottenham-brillene godt plantet på skallen, var Dembélés grusomme tversoverpasning. Og mens Dragovic hentet seg fint inn igjen, ble Dembélé svært preget av feilen. Hans neste involveringer var katastrofalt dårlige, helt til han nesten curlet et skudd i vinkelen og begynte å spille fotball som normalt igjen. Fra et idrettspsykologisk standpunkt var disse minuttene veldig interessante, og de viste mye om hvor vanskelig eller enkel fotball kan være.

 

Når jeg nevner Dembélé kommer jeg samtidig innpå de av Tottenhams nyinvesteringer som virkelig har vært gode. Dembélé sammen med Lloris og Vertonghen er tre spillere som alle er i nærheten av årets lag i Premier League. Og det er en sterk uttelling på innkjøp av defensive spillere. Det er som nevnt i andre enden av banen at de nye spillerne har sviktet.

 

(Og mens jeg satt og fulgte Dembélés vei tilbake til normal standard fikk Adebayor en pasning der han sto og sov i offside, men ble ikke avvinket. Og det slo meg, kanskje hadde linjedommeren sluttet å vinke mot Adebayor fordi han generelt aldri var med i spillet?)

 

Jeg roet meg ned i pausen. Tok meg en cola og en gulrot og tenkte at nå skulle jeg ikke la meg irritere så mye over denne kampen. Egentlig tok jeg jo ikke Europaligaen så alvorlig. Det var mye viktigere å hente inn en 3. eller i alle fall 4. plass i Premier League, slik at det ble mulig med Champions League neste sesong. Fire minutter inn i andre omgang ble denne tankegangen forlatt. Dragovic gjorde opp for sin feil fra første omgang. Jeg brydde meg ikke så mye om hvem som scoret, det som irriterte var at cornertrekket som Basel scoret på var en blåkopi fra 0-2-scoringen på White Hart Lane forrige torsdag. Hadde de virkelig ikke gått gjennom dette på video? Hvordan kunne de falle for akkurat samme cornertrekk? Hadde jeg kommet noen minutter for sent kunne jeg trodd at de viste glimt fra forrige kamp og ikke fått med meg at dette var en ny scoring.

 

Hadde jeg spilt selv eller vært trener ville jeg bortimot ha svartnet. Det går an å gjøre feil, men å gjøre samme feil om igjen, det er tungt å svelge. Og jeg kjente at jeg tok ut aggresjonen mot lille Holtby. Han hadde ikke noe med corneren å gjøre, og han sprang og sprang, men likevel, han rotet det til hver gang han var borti ballen.

 

Jeg har ofte forundret meg over at Øyvind Leonhardsen hele tiden har slitt med stemplet ”best uten ball”. Han ligger tross alt på 11. plass over de som har flest landslagsmål for Norge og var dermed ganske god med ball. Holtby derimot begynte å fortjene en betegnelse som inneholdt ”uten ball”, men ikke f… om jeg ville bruke ordet ”best” i samme setning. Han gjorde virkelig ikke en eneste rett aksjon. Og igjen tenkte jeg på det som den engelske journalisten John Crace skrev i sin bok Vertigo om at det var ingen klubber det var så belastende både fysisk og psykisk å holde med som Tottenham. Det var virkelig noe i det. Jeg prøvde å roe pusten.

 

Så satte Villas-Boas inn enda en spiller som jeg ikke får til, nemlig Tom Huddlestone. Alt var feil. Og det var nesten så jeg ble irritert over at noe av det første Huddelstone gjorde var å spille gjennom Dempsey som scoret. Det sto 2-2.(Jeg var ikke lenge irritert over Huddlestone, det var en fin pasning, men han er likevel en av de som ikke holder kvalitetsmessig mål.)

 

Etter hvert byttet Villas-Boas også inn Thomas Carroll. En spiller som kan bli ganske bra. Flott teknikk og blikk for spillet, men mangler litt på aggressivitet i press. Likevel en positiv type, men det slo meg igjen som rart at Villas-Boas bytter ut begge defensive midtbanespillere så ofte. Kan ikke Parker eller Dembélé stå hele kamper? Uansett, Carroll gjorde et bra innhopp og Huddlestone hadde i alle fall én god pasning…

 

Jeg begynte å bli optimist igjen da det tikket mot ekstraomganger. Dette kunne Tottenham greie, tenkte jeg, men i det samme gjorde Vertonghen en stygg feil. Og dette var ikke uventet. Hvis man ser måten Vertonghen takler inne i feltet på og hvordan han ofte gambler på å bryte foran måtte dette skje til slutt. Vertonghen feilbedømte situasjonen, felte Basel-spilleren som siste mann og ble helt korrekt utvist. Men likevel, dette skal ikke Villas-Boas bry seg om. Vertonghen vil mest sannsynlig gjøre enkelte slike brølere innimellom, men hans offensive stil har så mange fordeler at dette må man tåle. Totalt sett tjener Tottenham stort på hans opptreden i løpet av en sesong, selv om denne utvisningen var sterkt medvirkende til at det ikke ble semifinale.

 

Så kom perioden i ekstraomgangene der jeg ønsket at Lloris spilte og ikke Friedel, vi fikk se en fantastisk takling fra Dawson og deretter ble det straffesparkkonkurranse. Jeg var 80 prosent sikker på at Huddlestone kom til å bomme. Jeg var helt sikker på at Sigurdsson kom til å score. Ja, jeg vet dette høres ut som etterpåklokskap… og da den lange, slappe, late, forsofne, mette, over the hill, ufarlige og upålitelige Adabayor kom tuslende frem, da hadde jeg bare lyst til å slå av TV-en. Jeg visste at det ikke kom til å bli mål. At han skulle imitere Bambi på glattisen i tilløpet, det hadde jeg derimot ikke forutsett.

 

Men det var aldri tvil. Adabayor steg frem og jeg sa farvel til årets Europaliga. Og som jeg håper at det finnes et smutthull i den mannens kontrakt, for med en skikkelig spiss på dette Tottenham-laget så ville det minst ha blitt en semifinale i Europaligaen og fått en 3. plass i serien. Slik det ser ut nå kan alt glippe.