En ny uke med fotball

Det har vært en hektisk uke med fotball. Fra Champions League til Tippeliga-start. Og som alltid i fotball, noe har vært ubrukelig, men heldigvis har en del også vært imponerende. Ikke bare ute, også her hjemme.

 

Ubrukelig

 

Ubrukelig passer spesielt på to ting denne uken: bortemålsregelen og Emmanuel Adebayor. Og sannelig ble de ikke mikset sammen også.

 

Det er vanskelig å forstå hvorfor bortemålsregelen ennå eksisterer. Det er en regel som som oftest ender opp med å dempe spenningen. Som gjør at kamper med ett blir avgjort, mens det kunne ha blitt spenning helt inn. For det er ikke lett å forstå hvorfor Arsenal forsvant ut mot Bayern etter 1-3 og 2-0 og Tottenham gikk videre mot Inter Milan etter 3-0 og 1-4.

 

Bortemålsregelens latterlighet burde en gang for alle blitt sementert i semifinalen i Champions League 2003. Kampene mellom AC Milan og Inter Milan endte 0-0 og 1-1. Begge lagene spiller på San Siro. (Eller Giuseppe Meazza om du vil.) Siden AC Milan var bortelag i kamp 2 gikk de videre. Dette burde ha vært en sketsj av Monty Python og hver gang en regel minner oss om dem, bør det komme en endring. Likevel fortsetter vi. Inter Milan og Arsenal røk ut. Ekstraomganger og/eller straffesparkkonkurranse hadde selvsagt vært det eneste rettferdige.

 

Jeg legger også inn Adebayors navn i denne sammenhengen (ubrukelig) og det er vanskelig å skjønne den store spissens fall denne sesongen. Han spiller fotball på maks 10 prosent av sin kapasitet. Adebayor var strålende forrige sesong for Tottenham, mens han i år har vært en katastrofe. Og ja, det er på sin plass og ta opp dette etter at det var nettopp han som sendte Tottenham videre mot Inter.

 

Målet var greit nok. Det var en brukbar avslutning fra Dembélé som Inters keeper Handanovic måtte gi retur på. Adebayor kastet seg frem og satte ballen i åpent mål. Et typisk goalgettermål, vil mange påstå. Tull. Så lenge Adebayor står med 2 mål på 17 spilte seriekamper fortjener han egentlig ikke å settes i samme setning, ikke i samme avsnitt, ja, ikke på samme blogg som ”goalgetter”. Målet hans mot Inter sendte Tottenham videre, men hans opptreden ellers var slik at Tottenham kunne ha spilt med 10 mann. Hva hadde resultatet etter 90 minutter vært med en spiss som jobbet? Mest sannsynlig hadde ikke Inter vært i nærheten av å true Tottenhams ledelse.

 

Det er trist å se utviklingen til Adebayor. I dagens kamp mot Fulham ble det nye 90 meningsløse minutter. Og hvor mye vil Tottenham lide for dette til slutt? Vil det bli hans manglende bidrag som gjør at laget ikke kommer til Champions League nok et år?

 

Hvorfor det har blitt slik er vanskelig å si. Han har historisk sett spilt godt i de periodene av karrieren der han trengte det. Som i fjor da han var på lån til Tottenham og ønsket seg vekk fra Man City. Men det blir så fælt å hevde at noen bare spiller for penger, og at når de har sikret seg, så bryr de seg ikke lenger. Da er det lettere å konstatere det åpenbare, at Adebayor for tiden hører inn under overskriften ”ubrukelig.”

 

Imponerende

 

Jeg vil gjøre mitt beste for å ikke bli lei av å skryte av Lionel Messi. Mange kommentatorer har tydeligvis blitt det. Og prøvd å finne svakheter hos mannen. Sette ham opp mot Ronaldo osv. Jeg har nylig hørt kyndige fotballfolk påstå at Messi er ute av form, mens han da faktisk er inne i en rekordlang rekke av scoringer. I kveld scoret han for 18. seriekamp på rad. Det er vanskelig å finne noe å kritisere ham for.

 

Men som sagt, det forsøkes. Det virker som om mange er lei av at han er så god, og derfor leter etter statistikker som ikke er fullt så imponerende. Foran returmøtet med AC Milan hadde kommentatorene funnet frem til at Messi ikke hadde scoret spillemål mot italienske lag i Champions League. Da tenkte jeg på Ebbe Skovdahl.

 

Jeg hadde Ebbe Skovdahl som trener i skotske Aberdeen. På en pressekonferanse, i en periode da laget vårt slet veldig, ble Skovdahl satt til veggs. Han ble konfrontert med statistikker. Skovdahl ville lette på stemningen, så på journalistene og sa på sitt danskklingende engelsk: ”Statistics are like miniskirts: they give you good ideas but hide the important things.” Jeg, som spiller, var nestemann til å skulle forsvare lagets sviktende form. Jeg måtte holde meg for munnen for ikke å sprute ut i latter. De skotske journalistene så lamslåtte ut og til slutt var det en som forsiktig spurte: ”Can we quote you on that?”

 

Selvsagt fikk de sitere Skovdahl. Det var jo derfor han hadde sagt det. Og han hadde et poeng. Langt inni sin lune danske humor. Det er en del statistikker som ikke er spesielt viktige. Og hva blir det neste de finner på for Messi? At han ikke har scoret på en keeper som har en gravid mor? At han ikke har scoret på en keeper som har lest Dag Solstad? Eller på Dag Solstad som en gang i tiden sto i mål? Hvem vet? Det eneste som er sikkert er at jeg hver gang lar meg forbløffe. Messi ligger et nivå over alle andre jeg har sett (Kom an Ronaldo-fans, skriv i vei …) Og det tok ikke så altfor lang tid før han banket ballen inn bak Abbiati. Et spillemål…

 

Messis påståtte formsvikt er rett og slett en sensasjonell misforståelse. Barcelona har riktignok en periode prestert noe under sitt vanlige nivå, tapt mot Real Madrid og de var svært svake mot AC Milan i Italia. Messi derimot har vært god hele veien.

 

Formutviklingen til David Villa er også interessant. Fra å muligens være på vei bort, er han nå på vei til igjen å få en nøkkelrolle. I kveld var det soleklart. Det var nettopp samspillet mellom ham og Messi som ble avgjørende. Villa med målgivende til begge Messis scoringer, Messi med målgivende på Villas 1-0-scoring.

 

På listen over imponerende ting havner denne uken NFFs stahet. Mye har blitt sagt og skrevet om 16-lagsserien og tidlig, altfor tidlig, seriestart. I dag dro jeg ut til Åråsen, det var snø, det var rundt 0 grader. Jeg følte meg litt gammel da jeg tenkte at jeg hadde spilt 1. serierunde i Tippeligaen 1. mai. Men det funker dette her. Gresset på Åråsen var ikke nødvendigvis helt grønt og tribunene var kanskje ikke helt fulle, men det kommer til å bli spilt 30 serierunder frem til 10. november. Det er imponerende at man i Norge klarer å gjøre sesongen så lang. Og det er jo nettopp det som må gjøres for å oppnå utvikling: å presse til grensen. NFF skal ha ros her.

 

En spiller ved navn Elyounoussi, men ikke Tarik, imponerte også. Mohamed Elyounoussi scoret to mål mot Lillestrøm og burde med det blitt matchvinner, men et par gode Lillestrøm-minutter ødela. Det er lett å la seg rive med og bli imponert av en spiller som scorer to mål. Men det var noe overlegent over måten han gjorde det på, som viste at dette ikke var tilfeldig. 1-0: en lynrask vending inne i feltet og et skudd i motsatt vinkel. 2-0: iskald lobb over Kenneth Udjus. Det var ikke som Adebayor som hadde flaks og fikk en retur servert. Elyounoussi viste ferdigheter i toppklasse, men det var også interessant å følge hans løp uten ball. Hele tiden på jakt, hele tiden på vei inn i de farlige rommene. Og kan Øyvind Hoås fortsette å binde opp såpass stor del av motstandernes forsvar som han igjen gjorde i dag, da kan Elyounoussi få flere muligheter til å imponere.

 

Normalt igjen

 

Bortemål og Adebayor irriterende, Messi, NFF og Elyounoussi imponerende, det er lett å vurdere disse denne uka. Verre er det å fastslå en del andre ting. Ja, jeg ble imponert over United, og igjen skuffet over nivået på byrival City, men ellers? Jeg så Molde på fredag og er vel enig i de fleste eksperttips som går på at Molde ikke tar sitt hat trick i seriemesterskap. Men hvem? Viking var gode, men vinne? Vålerenga er en outsider, men kom ikke godt i gang. Strømsgodset vant som forventet, men kan man forvente et mesterskap?

 

Vi står vel igjen med Rosenborg. Og det jeg så mot Odd var i perioder fint. Mye godt spill. Men det er jo selvsagt noe annet som gjør at Rosenborg blir enda større favoritt. Som gjør at man kjenner at ting er på vei mot normalen igjen, etter et par år med en annen seriemester, og en litt åpnere serie. For når RBKs Jonas Svensson sparket til alt han kunne på Odds Adam Güvens legg og dommeren istedenfor å dømme straffe ga frispark til Rosenborg, da var alt normalt igjen og gullet på vei til Trondheim by.

 

 

 

 

 

 

Ta det helt ut!

 

Det er farlig å si ”var det ikke det jeg sa?”, og spesielt på en dag som denne. Jeg skrev nemlig i denne bloggen: http://blogg.tv2.no/arildstavrum/2013/01/21/united-er-england-men/

at Manchester United ikke kom til å vinne Champions League. Jeg skal ikke hovere over alle de sinte tilbakemeldingene jeg fikk, i alle fall ikke mye, for i går syntes jeg synd på Manchester United.

 

What?

 

Går det egentlig an? Et lag som bader i titler. Som leder Premier League med tolv poeng og som veldig gjerne også kan dra hjem FA-cupen. Går det an å synes synd på dem? Ja, det gjør faktisk det. Det gjør det hvis man selv har erfart det United gjorde i går. Å gjøre alt rett, for likevel å bli robbet.

 

United spilte trygt og kontrollert. De fikk ikke de store sjansene imot og de tok ledelsen. Alt lå an til avansement helt til dommeren gjorde en feil. Rett og slett.

 

I en del situasjoner blir vi så altfor usaklige. I år dukket det igjen opp en diskusjon om fotballspillere kontra langrennsløpere. Og da kommer utsagn som at ”fotballspillere hadde aldri klart å fullføre Marcialonga” og sånne som meg, som ikke er så altfor interessert i snø, må google Marcialonga og finne ut at det er et skirenn. Men i dag hadde det vært interessant å snudd på det, og sagt, hva ville langrennsgutta ha gjort hvis Northug ble utvist for farlig stavbruk under stafetten?

 

Nei, de som driver med idretter der det eneste som gjelder er gjennomsnittsfart mellom to streker, må være glade de slipper slik. For det er ubegripelig at Nani ble utvist. Og det er så tungt. I løpet av et seriespill med 38 runder er det alltid store feil som gjøres, men da har man tid til å rette det opp. Man får gjerne også et par tvilsomme avgjøreleser med seg over en hel sesong. Som regel jevner det seg ut. Men akkurat i utslagsrundene av Champions League, den virkelig store turneringen, den alle vil vinne, den alle prioriterer, da er ikke slike feil like lette å rette opp. Man har ikke tid. En dommeravgjørelse kan da være det som sender laget ut. Det fikk United erfare i går. Og selvsagt rablet det for Ferguson…

 

Gårsdagens situasjon forsterker bare alle argumenter for videodømming. Når det gjelder rettferdighet, men jeg tror også at det spenningsmessig ville ha hevet fotballen.

 

Det er lærdom å hente fra andre idretter. I helgen tok jeg turen til Folkets Hus i Oslo for å se litt på Senior-NM i Bryting. En av kampene i 74-kilosklassen ble spesielt kontroversiell, da rød bryter hele tiden ble anklaget for å bruke føttene for mye. Til slutt stoppet dommeren kampen, ble overrakt et håndholdt DV-kamera, spolte filmen tilbake og fant frem til situasjonene. Dommeren fikk hjelp av tre funksjonærer og sammen så de gjennom filmen. Til slutt ble de enige: rød bryter hadde brukt føttene for mye.

 

For oss publikum var avbrekket bare med på å forsterke spenningen. Det samme gjaldt for bryterne som gikk rundt spente og ventet. Kunne man ikke ha gjort noe lignende i gårsdagens kamp? Påplusset litt inspirasjon fra Hawk-Eye i tennis, der spillerne får utfordre avgjørelsene til dommeren.

 

Kunne vi sett at Ferguson kastet inn tyggisen for å stoppe spillet? (Selvsagt måtte det med typer som Ferguson og Mourinho på sidelinjen også her, som i tennis, ha vært et tak på antall ganger dette kunne gjøres.) Et panel av dommere/tidligere spillere kunne så ha diskutert, mens vi tv-seerne så situasjonen på nytt i slow motion. Det ville vært utolig spennende og det ville fått vekk en del urettferdige avgjørelser. Videodømming er allerede på vei inn når det gjelder mållinjeteknologi. Kan ikke det bare være den lille starten?

 

Det er de som mener at de urettferdige avgjørelsene er en viktig del av fotballen. At de bevarer sjarmen ved spillet. Ferguson er ikke enig i det i dag. Og det virket også som om Mourinho (ja selv han!) tok denne seieren med en aldri så liten dårlig følelse i mageregionen.

 

Så når FIFA velger å prøve ut videodømming, gjør som i tennis. Gi trenerne i de store kampene opp til tre gale utfordringer hver per omgang/ eventuelt per kamp. La så et panel avgjøre. Når de klarer å gjennomføre noe slikt med et håndholdt kamera i NM i bryting er det selvsagt at dette også lar seg gjøre i fotball.

 

”Men reglene skal være de samme i old boys-kamper og Champions League,” sier de store romantikerne, og glemmer at det allerede er vidt forskjellig. I old boys er det ikke engang linjedommere, mens i Champions League roter det rundt mållinjedommere og ser ingenting. Nei, når det nå først skal innføres videodømming, ta det helt ut!