Gå for det!

Fotball er så uendelig mye vanskeligere enn en del andre idretter. Og ofte kan fotballspillere og trenere ta seg i å misunne de litt ”enklere” idrettene. Der gjennomsnittsfarten mellom start og mål er det eneste som teller. I fotball spiller så mange andre faktorer inn.

 

Det skjer selvsagt også i andre idretter at favoritter skuffer, men ikke helt på samme måte som i fotball. I fotball kan et lag spille fantastisk på søndag for så å falle helt sammen på onsdag.

 

Denne uken (som de fleste andre) har det blitt mye fotballtitting på meg. Det er liksom ikke helt det samme med en dag uten en fotballkamp. Og mange lag har overrasket meg. Mye negativt. Mye i form av det å ikke få maks ut av mannskapet.

 

Arsenal

 

Det startet med Arsenal, et lag jeg mang en gang har tatt meg i å beundre for deres ofte lekne spillestil. Og jeg har vært en stor tilhenger av Arsene Wengers managervirke. Men så så jeg dem på tirsdag og de var rett og slett sjanseløse. Bayern er et godt lag, men det får da være måte på.

 

Spillermateriellet til Arsenal er ikke så aller verst, men laget svikter på to helt fundamentale punkter for å oppnå suksess. Det ene er evnen til å virkelig ”gå for det”. Det andre er at et lag som skal vinne noe som regel bør ha sin beste spiller som spiss.

 

Det finnes unntak. Ronaldo på fjorårets Real Madrid da de vant serien er et eksempel. Men som regel må spissen på et vinnerlag være markant, hvis ikke man har et helt komplett lag ellers da, og det har ikke Arsenal.

 

Mot Bayern var Theo Walcott spiss. Han er god, men først og fremst som kontringsspiller. Hadde kampen gått i München ville han ha vært et bra valg. Men på hjemmebane åpner ikke Walcott et så godt forsvar som Bayerns. Problemet til Arsenal er at alternativet, Olivier Giroud, ikke er mer enn en helt grei spiss. Han er god i lufta, ok teknisk, men det oser ikke klasse. Det er lett å tenke seg at årsaken til at Arsenal en gang i tiden var så gode i stor grad skyltes Thierry Henry, og at laget siden ikke har vunnet noe som helst.

 

Barcelona

 

Barcelona har både sin beste spiller som spiss og et komplett lag. Det burde gjøre det enkelt, hadde fotball vært som en av gjennomsnittsfartsidrettene. Men onsdag tapte de 0-2 mot et, på papiret, mye svakere AC Milan. Piqué uttalte etter kampen at de kanskje ikke var så gode som alle hadde trodd. Iniesta sa at laget ikke møtte opp til kamp. Spørsmålet med Barcelona i år er hvor mye trenerskiftet har betydd. Guardiola var ekstremt viktig. Det er viktig å huske at Barcelona før hans inntreden på langt nær var noen dominant figur i europeisk fotball. De var langt nede på listen over de med flest e-cuptriumfer. Guardiola førte klubben opp til å bli en stabil stormakt. Inntrykket utad var at Guardiola var ekstremt flink til å få det beste ut av spillerne, han hadde plukket med seg defensiv lærdom fra sin tid i Italia, han var tøff og skilte seg med store navn som ikke fungerte i klubben og så godt som alle uttalelsene spillerne kom med var positive. Å ta over for den ekstremt karismatiske og dyktige Guardiola må ha vært vanskelig for den mer stillferdige Vilanova, som også har slitt med alvorlig sykdom.

 

Kanskje gikk det likevel av seg selv i innledningen. Messi scoret hver kamp og ligatittelen har på det nærmeste vært klar i mange uker. Kanskje glemte de at når det kommer til utslagsrundene i Champions League da er det ikke bare gjennomsnittsfart som gjelder. Da må man virkelig møte opp til kamp også. Det blir spennende å se om Barcelona kan snu dette.

 

Tottenham

 

På torsdag gjaldt mye av det samme med Tottenham, et lag som virkelig kan ”glemme” å møte opp. I eksempelvis hjemmekampene mot Norwich, Wigan og Stoke har laget drevet med alt mulig annet enn fotball. Noe av det samme så vi også mot Lyon torsdag. Det var noe halvhjertet over laget. Og da slet de med de to helt fundamentale tingene: de hadde ikke møtt opp til kamp og de hadde en spiss som ikke fungerte.

 

Tottenham har Defoe, som egentlig ikke er bedre enn en innbytter, skadet, og en Adebayor som virker å ha skiftet hode siden sist sesong. Det er nesten som en litt barnslig Hollywood-film. Man ser at det er kroppen til Adebayor, men det er likevel som om det er en annen spiller plassert inni ham. Uansett, spisstrøbbelet i Tottenham har gjort at nesten alt avhenger av Gareth Bale, og da han for én gangs skyld ikke hadde dagen, virket det håpløst. Dette var også mye takket være et fabelaktig godt organisert Lyon. Men Lyon glemte én ting selv også. Det er ikke nok i fotball bare å forsvare seg. Hadde Lyon møtt opp til kampen også med offensiv kraft hadde de lett vunnet med to-tre mål mot et tamt Tottenham. For i fotball er det utrolig farlig å tro at ett mål som buffer er nok. Da kan alt skje på slutten. Og da banket Dembélé til.

 

City-Chelsea

 

Jeg kunne ha skrevet en god del om lørdagens kamper også, og spesielt Manchester United, men det passer bedre i avslutningen. Vi hopper heller her til kampen mellom Manchester City og Chelsea. To lag som har kjøpt og kjøpt spillere og som absolutt burde kunne underholde en søndags ettermiddag. Men hvis vi ser på de to tingene jeg har mast om i denne bloggen: det å møte opp til kamp og det å ha en klassespiss, da ser vi hvorfor det gikk som det gikk, hvorfor City var klart klart best og vant fortjent.

 

City har to spillere som alltid møter opp skikkelig til kamp. Det er Yaya Touré og David Silva, to verdensklassespillere som også jobber knallhardt. 1-0-scoringen til Touré er pur klasse. De har også energiske spillere som Agüero og Tévez (imponerende innhopp) som også som regel ”møter til kamp”. Det samme gjelder ikke alltid for Chelsea.

 

Chelsea har i perioder noe tungt og litt tregt over seg. Jeg liker spillere som Mata og Hazard på deres beste, men litt for ofte melder de seg ut. Det er også fint at Lampard, en spiller jeg for noen år siden rangerte som topp-tre i verden blant midtbanespillere, har hatt et blaff av form igjen, men hans tid som drivkraft på et vinnerlag er nok over.

 

Bakerst virker spillere som Ivanovic og Luiz å spille mest for seg selv og da blir det noe rufsent over forsvarsspillet, selv om Cahill og Cole desperat prøver å holde det sammen, og at de har alltid klassekeeper Cech.

 

Videre er det også vanskelig å forstå hvorfor en spiller som Mikel får spille. Mikel er så godt som 100 prosent defensivt orientert, og da kan han ikke svikte fundamentalt 1:1, slik han gjorde på Citys 1-0-scoring. Men mitt største ankepunkt mot ham er at han sinker spillet. Chelsea har en midtbanespiller etter mitt hjerte i Ramires, og det er trist å se ham plassert på kanten som i går, mens Mikel roter rundt på midten. Ramires er spilleren Chelsea burde dyrke i denne posisjonen ikke minst fordi han tilfører sårt trengt tempo.

 

Chelsea har dessuten problemer med spiss. Blir Demba Ba riktig god nok til å lede angrepet hvis Chelsea skal vinne noe? Jeg tviler. Og det er nesten så jeg ikke greier lenger å se en av mine tidligere favoritter, Torres, spille fotball. Torres er rett og slett ferdig på topplan, med mindre man finner en åpenbar årsak til at han har falt så enormt mye, et beinbrudd de ikke har lagt merke til eller lignende… Faktisk er jeg rimelig sikker på at Chelseas beste spiss spiller for West Bromwich.

 

Chelsea vant til slutt Champions Leauge i fjor etter en tung sesong i serien. Dette mye takket være innstillingen de klarte å mane frem i de avgjørende CL-kampene, men også fordi Didier Drogba fant formen, utvilsomt en av verdens beste spisser når han har dagen. Med og uten en spiss i toppslag, det er en enorm forskjell og svært tydelig på Chelsea nå. Det er også tydelig at Benitez ikke makter å lede dette laget godt nok. Løsningen til Chelsea er å hente ”hjem” Lukaku og Mourinho. Dette kombinert med tempo sentralt (Ramires og kanskje en til) kunne vært nok til ligatittel 2013-2014.

 

Fasiten heter Manchester United

 

Stadig tar jeg meg i å beundre Manchester United. Det er et lag som ikke er komplett, det er mange lag som kan skilte med bedre keeper, forsvar og midtbane. Men United er klassevis bedre enn alle andre på å møte opp til kamp. Det kommer aldri et halvslapt og uinteressert Manchester United. Og så har de van Persie, Rooney, Welbeck og Hernández. De møter opp til kamp og de har alltid en spiss i toppklasse. Fotball er ikke så mye verre enn det, men det er likevel så forferdelig vanskelig å få det til.

 

 

Verdens nest beste?

Lyons keeper, Remy Vercoutre, var en slagen mann da han nesten tre minutter på overtid måtte innse at nok et frispark hadde blåst forbi. Vercoutre var latterliggjort. Vercoutre som garantert hadde hatt lyst å vise seg fra en annen side her, på White Hart Lane, Hugo Lloris’ nye hjemmebane, mannen Vercoutre i flere sesonger måtte sitte på benken for. Vercoutre kunne trøste seg med én ting, mannen som hadde ydmyket ham var en helt grei fotballspiller.

 

Da verdenslaget ble kåret i begynnelsen av januar kom alle spillerne fra La Liga. Hadde det samme skjedd i dag? Gareth Bale har markert seg som en spiller i ypperste verdensklasse de siste ukene, og bare frisparkene hans kvalifiserer ham til en plass blant de utvalgte elleve.

 

Verdens beste spiller og årets lag kåres ut fra kalenderåret. Pr. dags dato er vi altså halvannen måned inn i en ny konkurranse, på vei til en ny kåring. Og hvor høyt har Gareth Bale lagt seg så langt?

 

Førsteplassen er fremdeles ubestridt. Messi ble helt riktig kåret til verdens beste spiller for fjerde år på rad. Det er en del innbitte Real Madrid/Cristiano Ronaldo-tilhengere som fremdeles påstår at Ronaldo burde ha vunnet den kåringen, men det er få nøytrale fotballsupportere som mener det samme. Det er litt slik som at Liverpool-supportere sier de er bedre enn Manchester United, men alle vet at det liksom ikke helt stemmer anno 2013.

 

Jeg satt for øvrig ”ringside” og så siste Barcelona-kamp før kåringen, Barcelona hjemme mot Espanyol 6. januar. Det var litt med følelsen av å være vitne til noe helt historisk da Messi trillet inn 4-0 etter 28 minutter. Det var ikke bare dagens verdens beste spiller jeg så, men også tidenes beste. Ingen hadde før blitt kåret til verdens beste fire år på rad.

 

I Madrid har sikkert Ronaldo følt seg ganske så snytt innimellom. Det må være psykologisk svært vanskelig å være så god over tid, men likevel havne i skyggen av Messi. Det er kanskje en liten trøst, men det er i alle fall en unison oppfatning om at Ronaldo er verdens nest beste spiller. Spørsmålet er: hvor lenge? For hvor hardt presser Gareth Bale på nå?

 

Dette dreier seg altså om 2013. Alt som har skjedd før er irrelevant i denne sammenhengen. Jeg har sett på kampene og prestasjonene til Ronaldo og Bale og prøvd å sammenligne dem. Dette vil alltid bli upresist, styrt av subjektive oppfatninger, men jeg har i alle fall prøvd.

 

Scoringer:

 

Ronaldo har spilt elleve kamper i 2013 og scoret femten mål. Et snitt på 1,36. Et fabelaktig snitt, og i de siste sesongene har det vært imponerende å følge Ronaldo. Dette kan bli hans tredje sesong på rad med snitt på +1. Igjen hadde det bare ikke vært for den j…. Messi og hans til nå 1,52-snitt i La Liga denne sesongen …

 

Bale har i 2013 sju mål på ti kamper, 0,7 i snitt. Også det meget sterkt, men selvsagt et stykke bak Ronaldo.

 

Viktigheten av scoringene:

 

Hvis man ser på Ronaldos scoringer så er det noen ”uviktige”, à la hans to borte mot Valencia i 5-0-seieren. I 2013 er elleve av Ronaldos femten scoringer av denne sorten. Det vil si at de ikke hadde en avgjørende innvirkning på om det ble seier eller tap.

 

Ronaldo har riktignok også ”viktige” scoringer. Hans to mot Real Sociedad utgjorde forskjellen mellom tap og seier, og skaffet dermed direkte Real Madrid tre poeng, en scoring mot Sevilla var avgjørende for at det ble seier og ikke uavgjort og ga således to poeng. Dessuten var hans heading mot Manchester United onsdag svært viktig for sjansen til videre avansement i Champions League.

 

Bales scoringsferd i 2013 ble innledet med en relativt uviktig en i FA-cup-seieren mot Coventry. Tottenham vant da 3-0. For øvrig har Bales mål vært ”tellende”. Og det er spesielt i de siste fire kampene, hvor Bale har scoret alle Tottenhams seks mål, at hans kandidatur til verdens nest beste spiller har meldt seg for alvor. Først reddet han ett poeng for Tottenham ved å løpe fra Tettey og resten av Norwich-laget, så banket han inn en perle av en scoring mot West Bromwich og sørget for tre og ikke ett poeng mot dem, han fortsatte med to fabelaktige mål mot Newcastle i 2-1-seieren og satte like så godt inn to frispark mot Lyon, også det i en 2-1-seier. Tottenham ville på det nærmeste ha vært utslått av Europa League og hatt seks poeng mindre i ligaen uten Bale de siste ukene.

 

Bales scoringer er, altså i det siste, mer direkte avgjørende for laget enn det Ronaldos er. Dette kan ha en sammenheng med at Real Madrid er et mye bedre lag, spiller for spiller, enn Tottenham. At det dermed er lettere for Ronaldo å få en del gratismål enn det er for Bale. Det er jo eksempelvis verdt å merke seg at Modric sitter mye på benken i Madrid, etter å ha vært Tottenhams beste spiller, ved siden av Bale, de siste sesongene. (En utvikling jeg for øvrig spådde i denne bloggen http://blogg.tv2.no/arildstavrum/2012/08/27/overgangsvindu-som-bor-lukkes/)

 

Alt i alt vinner Bale dette punktet, på grunn av de siste ukene der han har holdt  et skadeskutt Tottenham oppe nærmest på egen hånd.

 

Driblinger:

Var ikke Ronaldo enda bedre til å drible før? Da han kom til United var han kanskje for glad i å drible, men etter hvert ble han en effektiv dribler. De siste par sesongene har han gått over til å bli mer en ren avslutter, som ikke så ofte havner i disse lange dribleseriene. På dette punktet er Bale for tiden bedre. Det er han som nå drar ut på de femti meter lange dribleturene.

 

Pasninger:

Også på dette punktet er Ronaldo begrenset, da han først og fremst bidrar med scoringer. Ikke misforstå, scoringer er det aller viktigste i fotball, men Ronaldo kan ikke kalles en komplett fotballspiller uten å være enda mer delaktig i det oppbyggende spillet. Her kommer han eksempelvis milevis bak Messi, men også Bale er bedre enn Ronaldo her. En av Bales store styrker er å drible seg inn i banen og slå yttersidepasninger over på motsatt kant der Lennon/Walker kan angripe. Det er mye sjeldnere å se at Ronaldo bidrar på lignende vis.

 

Hodespill:

Bale er en bra hodespiller, men her blir han smågutten sammenlignet med Ronaldo. Målet Ronaldo scoret mot Manchester United i Champions League på onsdag stadfestet igjen at han er en av verdens aller beste hodespillere. Knapt noen gang har verden sett en mann bli så ettertrykkelig knust i en hodeduell som det Evra ble av Ronaldo. Ronaldo kunne ha rensket ut ørevoksen til sin tidligere lagkamerat med knottene. Makan til scoring!

 

Skudd:

Bales mål mot West Bromwich var fabelaktig, men dette er en type mål som Ronaldo også kan gjøre, og det oftere enn Bale. Da også Ronaldos venstrefot er hakket bedre enn Bales høyrefot, må vi totalt si at Ronaldo er best her.

 

Frispark:

Ronaldos frispark mot Portsmouth, mens han spilte for Manchester United, er det beste jeg har sett. Og Ronaldos frispark var på den tiden noe nytt. Vi hadde sett frispark à la Beckham, men dette, rett opp og rett ned, knallhardt, det var noe annet. Og det er ingen som riktig har klart å kopiere Ronaldo så godt som Bale de siste ukene. Så god har faktisk Bale blitt til å kopiere Ronaldo, alt fra cowboy-stilling til tilfart og tilslag at han pr. dags dato er bedre enn sitt forbilde på frisparkfronten. Bales oppvisning i frisparkkunst mot Lyon, bare fem dager etter at han hadde banket inn ett mot Newcastle, gjør at han for øyeblikket må regnes som heitere enn Ronaldo, som for tiden litt for ofte treffer muren …

 

Uforutsigbarhet:

Begge spillere innehar en slags venstre kantrolle i sitt lag. Likevel er Bale nevnt som et mulig sommerkjøp for gigantlaget fra Madrid. Det er jo selvsagt ikke fordi de er misfornøyde med Ronaldo, men fordi de tror at disse spillerne sammen vil skape et hodebry av dimensjoner for enhver motstander.

 

Storheten ved både Bale og Ronaldo er at de kan bryte ut av sine posisjoner og gjøre det svært vanskelig for motstandere å markere dem ut av kampen. Ronaldos scoring mot United er et eksempel der det var han, venstrevingen, som avsluttet på et innlegg fra nettopp venstre. Bales scoring mot West Bromwich er et annet eksempel. Der kom Bale inn fra høyre og skjøt med venstrefoten. De er begge spillere som er best når de kan vandre ut av sine posisjoner, og begge gjør dette på en utmerket måte.

 

 

Fair play:

Begge spillere har i perioder av sin karriere blitt stemplet som juksemakere da begge til tider har falt noe lett. Ronaldo har bedret seg, og det samme har heldigvis også Bale gjort. Spesielt like før jul (da jeg ble kallet til å skrive følgende blogg: http://blogg.tv2.no/arildstavrum/2012/12/03/hold-deg-pa-beina-bale/) hadde Bale en tendens til å falle altfor enkelt. Men det virker heldigvis som om begge spillere har lagt dette av seg.

 

Konklusjon:

Hadde det vært 2013-kåring i dag, ville nok Ronaldo ha havnet foran Bale. Ronaldo var med sju mål på de fire første kampene klassevis bedre enn Bale i innledningen av året. Men, de siste ukene, spesielt de siste fire kampene til Tottenham har Bale vært outstanding, bedre enn Ronaldo, kun slått av evighetsmaskinen Messi. I de siste fire kampene at Bale har skaffet seks poeng til Tottenham og fortsatt mulig E-cup-eventyr. Fortsetter 2013 som fra slutten av januar, kan årets kåring bli overraskende. Kanskje vil Ronaldo da ikke kun irritere seg over Messi, kanskje vil han også se ryggen til en waliser.