Ny gutt på blokka

Tottenham er og forblir et merkelig lag. Alltid har de hatt en enorm forskjell på høyeste og laveste nivå. Mer enn andre lag, føles det som. De kan i perioder av kamper filleriste de beste lagene, og de kan se ut som et middels norsk tredjedivisjonslag.

 

I går møtte de Norwich på bortebane. Det blåste og Norwich spilte tøft. Fra starten av var det tydelig at dette kom til å bli en kamp der Tottenham skulle vise seg fra sin mindre heldige side.

 

Norwich fikk kommandoen på kantene, og når Bale og Lennon blir ufarliggjort faller det aller meste av Tottenhams angrepsspill sammen. Både Dempsey og Defoe kan score, men de er avhengig av at laget fungerer. De er begge gode avsluttere, men når laget sliter, så mye som det gjorde i går, da kommer de ikke til disse avslutningsmulighetene. En Dempsey som skal forsøke å løpe gjennom på egen hånd er et svært tynt halmstrå å klamre seg til.

 

1-0

 

Norwich’ 1-0-scoring var nok et eksempel på det som er en besynderlig svakhet ved Dawsons midtstopperspill, spesielt med tanke på samarbeidet med høyreback Walker. Dawson er meget god i lufta når det slås lange baller imot, men når det kommer høye innlegg har han vanskelig for å taime disse riktig. Spesielt når de kommer fra motstanders høyrekant og han må fordele ansvar med Walker. Svært ofte klarer de da ikke å plukke opp motstanderne. Det skjedde i går og det skjedde mot Manchester United nylig. Nå skal Pilkington ha stor ros for pasningen han slo inn til målscorer Hoolahan, for det var på ingen måte ferdigscoret etter at Dawson og Walker hadde misset i duellen med Holt. Men uansett, det ligger en klar og tydelig svakhet i Tottenhams forsvarsspill akkurat her.

 

Grant Holt var et lite mareritt for Tottenhams forsvar. Ikke bare ved målet. Faktisk er Grant Holt en spiller man lurer på hvordan hadde gjort det på et topplag. Det var svært sterkt å score 15 Premier League-mål for Norwich i fjorårets sesong, hva om han hadde hatt enda bedre medspillere? Kanskje hadde det ikke vært så dumt av Villas-Boas å ta med seg Holt tilbake til White Hart Lane etter kampen. For med kantspillere som Bale og Lennon er nettopp en mann som Holt noe Tottenham desperat kunne ha trengt i de tette, forblåste, kalde kampene Tottenham sliter med.

 

Holts svakheter er åpenbare. Tidlig i kampen ble han spilt gjennom, forbi Vertonghen. En rask spiller hadde lett scoret her. Men Holt, med litt mer intelligent løp, burde også ha holdt Vertonghen bak seg inn til en mye bedre avslutningsmulighet enn det han kom til. Nå fikk Vertonghen lov til å rette opp noe i en, for ham, skuffende svak kamp. Men som sagt, med alt trøbbelet som Tottenham har hatt på spissene sine i år, der Defoe står igjen som det eneste brukbare alternativet, kunne en mann som Holt, med sitt ekstreme hodespill og sin store kraft, vært en kortsiktig, fornuftig løsning.

 

Det er flere grunner til at Tottenham leverte såpass dårlig i går. Kanskje aller tydeligst er mangelen på kamptrening hos flere av spillerne. Assou-Ekotto, som i fjor var en av verdens beste venstrebacker, som jeg skrev om på denne bloggen http://blogg.tv2.no/arildstavrum/2012/01/12/benoit-assou-ekotto/  har i år slitt med skade. Han er langt unna det han var da jeg hyllet ham. Det samme må sies om Scott Parker. Han var også en av Premier Leagues beste spillere i fjor. Foranledningen til Norwich’ scoring var begge delaktig i. Assou-Ekotto lot seg overspille, mens Parker ikke klarte å følge løpet på kanten som førte til innlegg.

 

Jeg var på Santiago Bernabeu for et par sesonger siden og så Real Madrid mot Milan. Sjelden har jeg sett bedre defensivt backspill enn det Marcelo viste i denne kampen. Grunnen var kanskje at Mourinho er en enda bedre defensiv organisator enn Villas-Boas, som da hadde forlatt sin læremesters side. De gangene Marcelo ble satt under press, med fare for å bli overspilt, som Assou-Ekotto, falt Marcelo av og inn mot midtstopper. Kun da laget var skikkelig i balanse gikk han ut igjen i press på kantspilleren. Hadde Assou-Ekotto opptrådd på samme måte ville ikke målet ha kommet. Norwich ville da ha brukt mer tid til å komme til et eventuelt innlegg, Tottenham ville fått samlet seg igjen og Dawson/Walker ville ikke ha blitt satt i en, for dem, ukomfortabel situasjon.

 

Med Assou-Ekotto og Parker ute av form, med Defoe som muligens er halvskadet og Dempsey som ikke fulgte opp sin noe gryende form i det siste ble det tynt for Tottenham. Det eneste som kunne endre noe var en innbytter. Og som tilskuer satt man og irriterte seg litt over at Villas-Boas ventet så lenge med å prøve Lewis Holtby.

 

Holtby

 

Å hente Holtby er nettopp slikt Tottenham skal gjøre. Tottenham kan ikke konkurrere med spesielt City og Chelsea om de helt største overgangene. Derfor bør laget finne store talenter i begynnelsen av tjueårene. Holtby-overgangen har dessuten vært lenge planlagt, på samme måte som det vellykkete kjøpet av Vertonghen var. Holtby hadde for lengst signert fra sommeren, men overgangen ble fremskyndet grunnet enda en skade i Tottenham-leiren, nemlig på Sandro. Slik situasjonen ble var det helt riktig å hente ham nå. (Og ja, jeg vet jeg snakker litt mot meg selv ved å anbefale en eldre spiller som Holt fra Norwich, men det er fordi situasjonen har blitt prekær for Tottenham på spissplass og en kortsiktig løsning har tvunget seg frem.)

 

Tilbake til Holtby. Han holder den ideelle alderen for nye spillere. Han kan komme til å bli verdt mye mer enn de 1.5 millioner pund Tottenham måtte ut med for å løse ham fra kontrakten med Schalke nå. Han har i ung alder allerede debutert for det tyske landslaget og spilt masser av Bundesliga-kamper. Men likevel, det er alltid en usikkerhet med nye spillere og spesielt når de kommer midt i sesongen.

 

Jeg har selv skiftet klubb under sesong og det er en vanskelig situasjon. Man flytter til et nytt sted, man blir gjerne plassert på et hotell og kjæreste/kone/barn/venner/familie er langt unna. Det er svært individuelt hvordan spillere takler denne situasjonen. Noen liker så godt å bo på hotell at de egentlig håper at klubben ikke finner en leilighet eller et hus, andre klarer ikke å spille opp mot sitt beste før de har kaffemaskina og sofaen plassert der de skal stå. Det var derfor svært spennende å se på da Holtby entret banen. Forventningene til ham var det eneste som holdt meg fra å skifte kanal og heller se på El Clásico.

 

Det er altfor tidlig å spå noe om hvordan Holtby kommer til å gjøre det i Tottenham-drakta, men det er lett å si noe om hans inntreden i går. For Holtby gjorde det en spiller skal gjøre i en slik kamp, der han ikke kjenner med- eller motspillere spesielt godt: han tilførte et tannløst Tottenham-lag temperament. Han kom inn, løp, fant gode posisjoner, flikket til medspillere, dro seg fri, slo pasninger og taklet. Han var så engasjert at det tok kort tid før han fikk sitt første gule kort i engelsk fotball, men det er så mye bedre med spillere som tipper over mot overtenning enn det noe slappe ved resten av Tottenham denne dagen.

 

1-1

 

Holtby var også delvis involvert i Tottenhams utligning, men her må man til syvende og sist bare beundre Gareth Bale. Det er ikke mange spillere som gjør dette målet etter ham, kanskje kun Messi eller Ronaldo i dagens internasjonale fotball. Bale løp i femti meter før han banket ballen inn bak Norwich’ svært gode keeper for dagen, Mark Bunn. For en kraft i løpet til Bale, for en scoring! Og stakkars Tettey som fortvilet forsøkte å stoppe ham …

 

Likevel var det som om det var Holtbys inntreden som vekket resten av Tottenham. Også Bale hadde vært blek til da i kampen. Holtbys entusiasme smittet over, så mye at man kan undres om Bale hadde gjort det samme hvis ikke Holtby hadde kommet innpå.

 

I kamper som i går, mangler nemlig Tottenham innimellom det vi på godt norsk kan kalle fighting spirit. Tottenham har mange gode spillere, de kan slå alle lag i Premier League, men de vinner aldri ligaen uten å vinne kamper som i går. Man kan ikke miste såpass mange poeng mot Norwich, QPR, Wigan osv. Det er her kommende seriemester Manchester United er så sterke. Selv om de åpner dårlig mot et lag som Southampton vet man at sannsynligheten er stor for at United snur det til seier. Det samme har ikke alltid vært tilfellet med Tottenham. Kanskje er det nye spillere som Holtby som kan endre litt på denne kulturen, og det hadde vært interessant om Villas-Boas også hentet en type à la Grant Holt i løpet av kvelden …

United er best i England, men …

Å se Manchester United i går overbeviste meg om to ting: de kommer til å vinne serien, men neppe Champions League.

 

Ironisk sett fikk vi se en omvendt utgave av den berømmelige Fergie time. Denne gangen var det United som mistet poeng på overtid. Og det var nesten ubegripelig, ufattelig, utrolig, ja, det ble rett og slett for mye for gamle Ferguson da laget hans også ble snytt for et straffespark.

 

Likevel, 1-1 borte mot Tottenham er et resultat enhver kommende seriemester kan se seg noenlunde fornøyd med. United hadde lagt opp til en defensiv taktikk, med stor vekt på å stoppe Gareth Bale og lykkes med det. Tottenhams andre store offensive trussel, Jermain Defoe ble også nøytralisert.

 

Defoe ble tatt vare på av Vidic og Ferdinand. Med de to på laget og i form, som i går, er United nesten uslåelige i England. Defoe kom til noen avslutninger, men den farligste, da han i andre omgang ble spilt fri av Lennon ble effektivt stoppet av Ferdinand. Defoe kunne kanskje ha scoret ved å ha avsluttet på direkten, men måten Ferdinand kom seg inn i situasjonen igjen på, var uansett stopperspill av høy klasse. Og Vidic er, skadefri, den beste rene forsvarsspilleren i verden. Det er de, à la Piqué, som er bedre offensivt, men som forsvarer er det ingen over serberen så lenge beina fungerer.

 

Disse to dannet sammen med van der Sar lenge et fabelaktig triangel helt bakerst i United. Arvtakeren de Gea har, etter en tvilsom start i United-drakten, kommet seg betraktelig, men har likevel et stykke opp til nederlenderen. I går så vi tydelige bevis på hans styrker og hans små, men kanskje avgjørende svakheter i forhold til det å gå helt til topps i Europa.

 

De Gea er fabelaktig på reaksjoner. Hans redning da Dempsey kom igjennom i andre omgang var enorm. Og det er slik United vil ha nytte av i serien. United vil som regel styre kampene. Dette resulterer ofte i at sjansene som motstanderne får er få, men store på kontringer og det er opp til keeperen å være god 1:1. Her er de Gea stor. Hans svakheter er når laget blir satt under stort press og havner helt inne i boksen. To eksempler fra i går: I første omgang kom Tottenham med flere spillere. Lennon driblet seg inn fra høyre og skjøt. De Gea ga en svak retur som Defoe burde ha satt i mål. Defoe var riktignok offsideplassert, så målet ville uansett ha blitt underkjent, men akkurat her burde uansett de Gea ha fått ballen lenger vekk. Tottenhams utligningsmål var et annet eksempel. De Gea greide ikke å dominere luftrommet rundt egen femmeter og hans utboksning var ikke god nok. Lennon fanget ballen og spilte fri Dempsey.

 

På mange måter minner de Gea meg om Valdes i Barcelona. En keeper som er fantastisk til å rydde opp i de helt store sjansene imot, men som kan feile i feltet og gi unødvendige returer. De er perfekte i mange deler av spillet, spesielt i den hjemlige serien, men kan også koste begge to Champions League-tittelen.

 

Backene til United kan også bli et spørsmålstegn. Skjønt, Rafael, som tidligere var en stor risiko hver gang han entret banen, og som nesten på egenhånd rotet bort Uniteds mulige Champions League-tittel i 2010, har kommet seg og blitt en av Premier Leagues beste backer. Det er ikke mange som går av banen uten å ha hatt nevneverdige problemer mot Bale, slik Rafael gjorde i går. Likevel man venter liksom på at han skal falle tilbake til gamle synder og dumme seg ut. Evra sliter voldsomt 1:1 defensivt. Lennon avslørte ham gjentatte ganger i går, og det vil være med hjertet i halsen at United-fansen ser Evra opp mot di Maria, som med sine to scoringer i går mot Valencia virker å være på vei mot storformen.

 

Midtbanen til United er det som spesielt er egnet til Premier League kontra Champions League. I går var det en enorm disiplin hos de fem, men likevel stiller jeg spørsmålstegn ved om de er helt i toppklasse i Europa. Det er noe typisk britisk over spillere som Cleverley, Jones og Carrick. Det er spillere som gjør svært få feil, som jobber hardt hele kampen, men som kanskje mangler det lille ekstra til å dra av en mann og skape overtall. Dessuten selger de seg for ofte. Spesielt da Dembélé våknet opp i andre omgang, viste de svakheter 1:1, og dette er det som oftest avgjør kamper internasjonalt. I de tetteste kampene, i sluttspillet i Champions League, da er lagene topp konsentrerte, forberedte, disiplinerte, og da avgjøres ofte kampene av at en spiller drar seg fri og skaper ubalanse hos motstanderen. Midtbanen til United kan vise seg å være gull verdt i Premier League og tilnærmet utilnærmelig for lag som Aston Villa, Reading, Norwich, Wigan osv, men hvordan vil den greie seg mot Real Madrid?

 

Én posisjon på laget er utvilsomt mer enn dekket opp i United: spissplassen. Uansett om Ferguson velger å spille med én eller to spisser har han dobbel dekning. Van Persie er naturligvis førstevalget og viste igjen hvor giftig han er ved 1-0-scoringen. Det er også nesten arrogant å se Wayne Rooney starte på benken. Føyer man til Hernández og Welbeck skjønner man at det ikke er her Uniteds utfordring ligger. Til sammenligning kan man jo bare se på Tottenham. Som ikke hadde noen å sette inn da Defoe hadde en heller dårlig dag på jobben. Med Adebayor i Afrikamesterskapet er laget helt uten angrepsalternativer, og likevel ligger laget på fjerdeplass. Det sier noe om statusen hos Manchester Uniteds konkurrenter til Premier League-tittelen.

 

For å vinne noe trenger et lag noen viktige komponenter: en solid keeper, en spiss som scorer og en god manager. United har alt dette, i alle fall i Premier League-sammenheng. De Gea holder i massevis i England, van Persie og co utgjør den beste angrepsrekka og Ferguson er den beste manageren. Motstanderne ellers har mangler: City har god nok keeper og spisser, men jeg er sterkt tvilsom til Mancinis manageregenskaper. For eksempel hadde Ferguson for lengst vist Mario Balotelli døra … Chelsea har trøbbel med manager (det er jo uvisst hvem det er fra en uke til neste), og de må snart innse at Torres ikke lenger er god nok, men kanskje kan Ba redde dem? Cech derimot holder i massevis. Arsenal har god nok manager, men både keeper og spiss er langt unna toppnivå. Og Tottenham er for tynne på topp. Det er ikke nok med kun Defoe, så lenge Adebayor har bestemt seg for å ikke komme opp på fjorårsnivået. Dette åpner veien for United helt inn. Men laget United er ikke like godt som det var for en tre-fire år siden. Derfor vil Champions League-trofeet dette året ikke ende opp i Manchester.

 

 

Er Liverpool på vei tilbake?

Alle fotballidioter på min alder, som virkelig begynte å elske fotball på 70- og 80-tallet, har et forhold til to ting: Maradona og Liverpool. Ingen av oss hadde før sett noen dominere et VM på måten som Maradona gjorde, og Liverpool virket å hele tiden vinne med tre-fire mål.

 

Maradona falt i grus i 94, da han hans dopingtest satte i gang alle alarmklokker, mens det virket som om Liverpool bare stille lot seg passere, for en brumlete skotte noen mil østover var i gang med prosjektet: ”knocking Liverpool right off their fucking perch.”

 

Jeg ble Tottenham-supporter, men hadde jeg valgt et lag helt ut fra hvordan jeg liker at fotball skal spilles, kunne jeg godt ha valgt Liverpool i denne perioden. Det var noe overlegent over dem. De ville dominere kampene. Storhetstiden var et resultat av arbeidet startet av en annen legendarisk skotsk manager, Bill Shankly, og hans assistent og etterfølger, Bob Paisley. Etter at Paisley ga seg, med blant annet tre pokaler i serievinnercupen (gamle Champions League) fortsatte Liverpool å finne managere internt. Kenny Dalglish fornyet laget og spillere som John Barnes, Peter Beardsley og Jan Mølby gjorde at Liverpool fremdeles var laget som spilte best fotball. Så kom 90-tallet. Maradona puttet i seg dop og Liverpool puttet i seg Graeme Souness. To legender var på vei ned.

 

Maradona fikk noen kamper for Boca Juniors, han spilte litt innendørs oppvisningsfotball og hadde noen små glimt av storhet under oppvarmingen til kampene som landlagssjef for Argentina i VM 2010. Blaff var det også hos Liverpool, spesielt det å vinne Champions League mot Milan etter å ha ligget under 3-0 til pause. Men likevel. Begge var på en måte prototyper på nostalgi innen fotballen. Det som en gang hadde vært.

 

Jeg har sett mye Liverpool, og jeg har håpet at de skulle komme seg opp igjen. Man ønsker å se fotballen de engang sto for. Men selv da laget vant Champions League, var det ikke det Liverpool man husket. Det man som tilhenger av et annet lag fryktet, og innerst inne, i all hemmelighet beundret. Men i jula har vi sett tegn til storhet igjen.

 

Det begynte litt mot Tottenham i slutten av november. Tottenham vant 2-1 i en kamp der én enkeltspiller ble totalt avgjørende. Gareth Bale, som på sitt beste vil bli valgt på et all star team for hele verden, hadde en fabelaktig start på kampen. Hans raid nedover venstresiden endte i målgivende til Aaron Lennon og like etter, frisparket som Reina ikke skjønte noe av, var nok til å vinne kampen. Men det var Liverpool som i store perioder dominerte kampen. Det kom derfor ikke som noe sjokk da Liverpool fulgte opp prestasjonen med, for dem, de sjeldne ”back-to-back” seierne mot Southampton og West Ham. Av en eller annen grunn klarte de å tape to av de tre neste, mot Aston Villa (som det ikke burde være mulig å tape for for tiden) og Stoke, men ellers vant de 4-0 over Fulham og imponerte spesielt i de to siste kampene: 3-0 over QPR og Sunderland. Spørsmålet blir: er det noe stort på gang i Liverpool igjen?

 

For meg er det én ting som er spesielt interessant med dagens Liverpool og det er tempoet. De har igjen blitt gode på noe. Mens Liverpool på 80-tallet var preget av pasningsspillet er det nå bevegelsen og tempoet på topp som holder høyest klasse. Først og fremst personifisert av Luis Suarez.

 

Suarez virket lenge å ha som mål å gjøre seg til verdens mest upopulære fotballspiller. Hver gang jeg så Liverpool lurte jeg på hvor lenge det tok før han irriterte vettet av meg. Som regel lå han og sprellet og ropte på straffe eller gule kort til motstanderne før minuttet var spilt. Men dette har forsvunnet. Og selv om Brendan Rodgers utad er flink til å skryte av spillerne sine, må det ha funnet sted et oppgjør på kammerset. For Suarez per i dag er en totalt annen spiller enn han var i begynnelsen av Rodgers’ tid som Liverpool-manager. Det aller tydeligste eksemplet var 2-0-scoringen i går mot Sunderland.

 

Etter litt klabb og babb sendte Gerrard en lang ball gjennom til Suarez. Han havnet i en tøff duell med Calos Cuéllar som løp knallhardt inn i ham. Det skjedde litt på siden, ti meter utenfor sekstenmeteren. Litt flåsete kan man si at Suarez i forrige sesong ville snublet seg videre og kastet seg overende da han omsider kom innenfor sekstenmeteren. Nå fortsatte han, rett inn i feltet og dunket ballen med yttersiden under Mignolet. Suarez var sterk, han var tøff og han var god. God i duellen og god foran mål, slik en toppscorer skal være. Og istedenfor å toppe gule kort-lista, er han nå blitt en direkte utfordrer til van Persie om toppscorertittelen. Suarez er en forvandlet mann. Som alle ønsker jeg at jeg hadde vært en flue på veggen i Liverpools garderobe i pausen den gangen de gikk ut og snudde 0-3 mot Milan, men jeg skulle enda mer ha likt å vært til stede under det møtet jeg tror Rodgers må ha hatt med den lille spissen fra Uruguay.

 

1-0-scoringen var også et eksempel. Her tok Suarez ned en pasning med hardt press i ryggen. Mange ville ha lagt seg ned og skreket etter frispark. Ikke bare gamle Suarez, men nei, igjen sto han opp og spilte nå blindt igjennom til Sterling. Sterling lobbet over Mignolet som for én gangs skyld gjorde en dårlig inngripen (enten fullføre eller stå lenger inne).

 

Denne scoringen hadde også et annet veldig interessant aspekt. Det var Gerrard som fant Suarez.

 

Det er teoretisk mulig å skylde på dårlig forsvarsspill fra Sunderland. Suarez skal ikke få ta ned ballen og forsvaret skal falle av og fange opp Sterlings løp. Men det er i teorien. I praksis er det svært vanskelig å forsvare seg mot et slikt angrep når det går så fort som det gjorde for Liverpool her.

 

På tribunen satt nysigneringen Daniel Sturridge. Nestemann i det som kan bli en lynrask og bevegelig angrepsrekke. Det blir interessant å se om Rodgers velger å kjøre Sturridge-Suarez-Sterling sammen på topp. I så fall åpner dette veldig mange interessante kombinasjoner/løp for pasningsgeniet Gerrard. Og enda et alternativ for Suarez’ elegante flikker. Hvis Liverpool får nok en trussel i bakrom, kan det bli svette forsvarere i Premier League utover våren.

 

Steven Gerrard viste altså i denne kampen at tanken om å pensjonere ham er overilt. Han sto bak mye av det Liverpool presterte. De siste par sesongene har ikke Gerrard levert like jevnt som tidligere, men nå viser han igjen tegn til klasse. Ikke minst den fabelaktige målgivende pasningen han leverte til Suarez’ andre og da Liverpools tredje scoring.

 

3-0-scoringen handler nemlig om to fotballspilleres pure verdensklasse. Steven Gerrard fikk ballen ti meter inn på egen banehalvdel, godt til høyre for midten. Han sendte i vei en femti meters vristpasning som spratt opp i Suarez’ brystkasse på vei alene med keeper. Suarez satte ballen kontrollert under Mignolet og i mål. Gerrards pasning er det ikke mange i verden som gjør etter ham. Den var perfekt vektet og hadde dessuten den nødvendige lille anelsen av yttersideskru, som gjorde det lettere for Suarez’ å kontrollere ballen mellom Sunderlands midtstoppere. Dette var en pasning som nesten burde tegnes opp på en datamaskin, den er nemlig ekstremt vanskelig å utføre. 999 av 1000 spillere som forsøker dette, slår ballen enten for langt eller til brudd for motstanderen. Og hvis ballen kommer frem er den for hard til å kontrollere. Nummer 1000 var altså Gerrard som fant dette rommet som nesten ikke eksisterte og yttersideskruen fikk tårer frem i øynene på en gammel fotballspiller som meg.

 

Hvor gode kan Liverpool bli?

 

Seriegullet 2012-2013 er ikke utdelt ennå, men det skal mye til for at det ikke havner et eller annet sted i Manchester. Ellers virker kampen å stå om de øvrige Champions League-plassene. Og i dette selskapet kan Liverpool blande seg inn. Liverpool ligger for tiden på 8. plass, 8 poeng bak Tottenham på tredje. Imellom ligger West Bromwich, Arsenal, Everton og Chelsea. West Bromwich kommer nok til å falle av; Arsenal trenger desperat forsterkninger; Everton spiller for mye uavgjort; Chelsea kan finne på hva som helst, som å sparke enda et par managere og all den tid de fremdeles tror det er noe igjen av Torres vil de fortsatt tape poeng; mens Tottenham kan rote det til for seg selv på hjemmebane mot hvem som helst. Det er ingen foran som er riktig stabile, selv om nettopp Tottenham virker å være det beste laget utenom Manchester.

 

Eksempelvis så jeg Arsenal borte mot Southampton. Arsenal som tidligere var et fantastisk lag å se på, er det nå kun i blaff. Mot Southampton var det ingenting. Det var skremmende å se mangelen på samhandling. Det var nesten litt heldig at de dro i land en uavgjort. Tottenham derimot har et par trekk som er interessante. Sist var det Lennon til linja og innlegg mot bakre stolpe som var det farlige. Adebayor scoret ett her og hadde han vært i litt bedre form ville det blitt hat trick på ham. Men det var i alle fall et tydelig innøvd og planlagt trekk. Litt slik man ser ved Suarez’ bevegelser og påfølgende flikker til Sterling på vei gjennom.

 

Rekka med Sturridge-Suarez-Sterling blir god nok. Det samme er Gerrard, all den tid han slipper å spille halvskadet. Spillere som Lucas og Allen er også gode, mens jeg aldri helt har blitt overbevist om Henderson og Downing. Kanskje kan en midtbane med Lucas-Gerrard-Enrique være løsningen, alt etter hvor lenge Enrique blir ute med skade. Allen bør da være avløser. Reina har vært bedre før, men det er vanskelig å finne en mye bedre keeper. Jeg har også sansen for Agger og Johnson, Wisdom er spennende, Liverpool virker å aldri tape med ham på backen, mens jeg alltid har vært skeptisk til Skrtel. Skrtel er en spiller som mange publikummere elsker å se, fordi han alltid gir alt i duellene. Litt som Dawson på Tottenham. Men også som Dawson, det skjer feil rundt ham. Går det kjapt langs bakken, som ved Fletchers store sjanse rett etter 1-0, da greier ikke den litt for trege Skertl å følge med. Dette er derfor en posisjon Liverpool kunne hatt godt av å forsterke i januarvinduet. Og uansett er det risikabelt å ha Carragher som nærmeste back up …

 

Det er godt å se et Liverpool som begynner å ligne på noe igjen. De hører med i toppen av engelsk fotball. De har riktignok et stykke igjen, men det virker altså som om Rodgers de siste ukene har klart å styre laget på rett kjøl (Det er nok for mye å håpe at det samme skal skje med gamle Maradona, men man skal aldri si aldri …).

 

Vi tv-seere får kose oss med en toppstrid som forhåpentligvis tetter seg ytterligere til utover våren. Og kan ikke vær så snill de derre Manchester-lagene gå på en aldri så liten smell? En kamp om seriegullet mellom Manchester, Liverpool, Tottenham og kanskje til og med Chelsea og Arsenal hadde vært noe å se frem til i vinterkulda. Eller er det et for optimistisk nyttårsønske?