Vertonghen, årets nykommer?

For noen uker siden var jeg skeptisk til Villas-Boas’ Tottenham, men laget har rettet opp mye den siste tiden. Forrige serierunde endte riktignok med tap for Everton, men laget var da kun minutter fra å ta den fjerde seieren på rad i Premier League. Man må også innrømme at Everton hadde en god del flaks, spesielt på 2-1-scoringen som de ikke hadde greid å gjenta på treningsfeltet, uten motstand, om de så holdt på i strekk i tre år.

 

Hele tiden, som Tottenham-supporter, frykter jeg intenst avslutningen på kamper der Tottenham leder, for opp gjennom historien har jeg altfor ofte opplevd at laget har feilet i å ri inn en ledelse. Men da det igjen smalt mot Everton sverget jeg til forklaringen om flaks eller da uflaks. For hva skulle det ellers være? Hvis det ikke var tilfeldigheter måtte det være noe langt verre. Var de dårligere trent enn andre lag? Nei, det kunne da ikke være det. Jeg slo vekk tanken om at Tottenham ville ha ledet Premier League hvis kampene bare varte i 80 minutter.

 

Kampen startet og som alltid ble jeg oppløftet da jeg så Defoe og Adebayor sammen på topp. Likeså irritert over at Dempsey var på banen, selv om han hadde kommet seg litt og faktisk holdt på å bli matchvinner mot Everton. (Skjønt det var jo litt flaks også involvert i den scoringen.)

 

Swansea startet. Adebayor og Defoe fløy i trynet på dem. Aggressivt og høyt press. Slik jeg elsker å se av et lag på hjemmebane. Tottenham ville sette standarden. Litt mer bekymret ble jeg da Swansea trillet ballen rundt og imellom Tottenham-spillerne i det første minuttet. God possession-fotball kan ta knekken på ethvert ønske om å presse knallhardt, og det tok ikke lang tid før Defoe og Adabayor falt fra. Jeg var sikker på at min gamle helt, Michael Laudrup, smilte lurt for seg selv på Swansea-benken.

 

Likevel skulle Tottenham eie første halvdel av omgangen, og etter 12 minutter kom den første store sjansen. Dembélé tråkket elegant på ballen og Defoe ble nesten alene med keeper, men der dukket Michu opp med en avgjørende takling og hindret skuddet fra å lime seg inn i det høyre hjørnet. Michu, som mange holder som årets nykommer i Premier League, reddet laget sitt, men det var tross alt også han som hadde mistet ballen til Dembélé.

 

Like etter fikk Tottenham en ny sjanse. Og det var på høyresiden Tottenham brøt gjennom, noe som skulle sette tonen for denne perioden i kampen. Adebayors avslutning fra 7 meter ble blokkert, men overtaket til hjemmelaget var klart og tydelig markert og Swansea hadde store problemer. Selv om det ikke ble mål var de to sjansene en slags fasit på spørsmålet om Adebayor og Defoe burde spille fast sammen på topp.

 

Høyresiden terroriserte Swansea nå. Det var stadige gjennombrudd av Lennon og Walker. Et klassisk mønster var å spille opp på Adebayor, gjenlegg og så gjennombrudd mellom Swanseas stopper, Williams, og venstreback, Davies, i det såkalte rom-2. Adebayor på sitt beste, som oppspillspunkt, minner meg om Shaquille O’Neal i sine glansdager i LA Lakers. Det var da bare å droppe basketballen inn i nærheten av O’Neal og han holdt alle motstandere unna. Adebayors rekkevidde er også enorm i disse situasjonene og i begynnelsen av kampen begynte han igjen å ligne på det han var i forrige sesong. Problemet for Tottenham var at de ikke klarte å omsette alle disse oppløpene i store nok og mange nok sjanser og da helst scoring. Men det var nære på og derfor helt uforståelig da Lennon og Dempsey halvveis i omgangen byttet side og den største trusselen mot Swanseas forsvar forsvant. Dempsey, som ikke har funnet seg maks til rette i Tottenham, og i alle fall ikke de gangene han må bekle en kantrolle, virket nesten mer enn vanlig ukomfortabel som høyrekant de minuttene det varte. Ja han bidro stort sett bare med å lage frispark.

 

Likevel var det Tottenham som i stor grad dominerte spillet. Og dette kan være skummelt hvis man ikke scorer. Det kan da åpne seg veldig for kontringer. Et av problemene ved Tottenhams lagoppstilling er at to spisser gir mer rom å dekke for to sentrale midtbanespillere. Og her kan Dembélé bli avslørt. Hans styrke er definitivt ikke å dekke de store flater når laget blir kontret på, og Tottenham var heldige ved et par anledninger at det ikke ble farligere sjanser imot.

 

En av de største grunnene til det var Jan Vertonghen. Endelig var han tilbake på stopperplass. Vertonghen er god som back, men det tar likevel vekk noen av hans ypperste kvaliteter. I denne kampen ble blant annet hans evne til å stå oppi de offensive spillerne til Swansea, når Tottenham selv angrep, veldig viktig. En stoppers årvåkenhet her er det som i mange tilfeller stopper kontringer. Her går belgieren mange hakk utenpå sin kollega, Gallas, som var i verdensklasse defensivt i sin tid i Chelsea, men som ikke holder helt samme nivået i dag. (Verdensklasse var også på samme tid Joe Cole og Eidur Gudjohnsen og ingen av dem har heller nådd samme nivået siden, så det må nok legges en god del av æren til José Mourinho her. Og kanskje til Phil Jackson når det gjelder Shaq …)

 

Den andre store forskjellen mellom de to stopperne går på deres tekniske ballbehandling. Her er Vertonghen et forbilde for alle unge fotballspillere. Hans teknikk er utrolig effektiv. Hver gang Gallas eller en annen Tottenham-spiller spilte ballen til ham førte han den med førstetouch på vei mot Swanseas mål. De gangene han var lenger opp i banen hadde han også alltid en mening med mottaket: vekk fra motstander. Gallas er også her mye svakere. Han bruker lang tid på å kontrollere ballen og orientere seg, og balltempoet i bakre rekker faller. Kanskje er det derfor at Vertonghen innimellom drar ballen 60 meter på tvers slik at den lander på lissa til Lennon eller Walker.

 

Pasningsspill og mottak har alltid vært en spesialitet i den nederlandske talentfabrikken Ajax. Og hadde man ikke visst det, sett ballen gå fra Naughton, til Vertonghen, til Gallas, til Walker og tilbake igjen, tror jeg enhver med en anelse fotballinnsikt ville kunne pekt ut hvem som har spilt for nettopp Ajax.

 

Men slutten av førsteomgangen og begynnelsen av andre ble et antiklimaks. Det skjedde ikke så mye. Kampen sto og vippet. Høyresiden til Tottenham var mer og mer nøytralisert og venstresiden fortsatt ingenting. Så mange poeng som Tottenham faktisk har fått er det bare å lure på hvor mange det hadde vært med kombinasjonen Assou-Ekotto og Bale gjennom hele høsten.

 

Det måtte et korridorfrispark til. Tottenham har vært farlige før på disse denne sesongen, men da har det vært Huddlestone som har tatt dem. Huddlestone, som jeg har kritisert tidligere, er god på frispark. Nå var det Walker som la an, og han er mer kraft enn presisjon. Så også denne gangen. Et feilslått frispark, men Swansea-forsvarene feilberegnet også totalt og tre mann gikk i samme duell. Ballen ble stusset videre til (en offsideplassert?) Vertonghen. Og igjen viste Vertonghen hva tekniske detaljer har å si. Måten han tok et steg tilbake og bredsidet ballen i mål på var fabelaktig. Dette er en sjanse som i 9 av 10 tilfeller blir blåst opp på tribunen. Det er veldig vanskelig å holde en slik avslutning nede, men treffet var perfekt, rent og det trengtes nesten ikke kraft. Utagbart for keeper og Vertonghens første Premier League-mål var et faktum.

 

Målet kom etter 75 minutter. Snart gikk kampen inn i de fryktede siste ti, Tottenhams akilleshæl. Var de dårlig trent? Var Villas-Boas kald nok? Denne gangen gjorde Villas-Boas det meste rett. Han fortsatte uten å gjøre sitt vanlige umiddelbare defensive bytte. Faren i slike situasjoner er ofte at treneren vil sette inn en ekstra midtstopper for å sikre ledelsen. Men dette tar også bort presset på motstander og kan invitere dem inn i kampen igjen. Villas-Boas gjorde til slutt sitt bytte, Parker for Dembélé. Dette var fornuftig, for Dembélé virket sliten og med Parker trengte ikke Villas-Boas å endre formasjonen nevneverdig.

 

Det ble likevel spenning på slutten, og mye av dette lå nok på det mentale plan for Tottenham. Laget har misset ledelser mange ganger og frykten sto tydelig å lese i ansiktene på panisk klarerende forsvarsspillere. Gallas headet til corner og Walker visste ikke hvor han skulle sparke ballen. Lloris feltarbeid, hans største forse i forhold til Friedel, ble avgjørende, spesielt i duellen med Michu som heldigvis endte bra etter Michus dramatiske fall.

 

Da kampen var over sto det 28-3 i avslutninger, og 8-0 av dem på mål, til fordel Tottenham. Det var en svært fortjent seier. Men også viktig for et lag som står midt imellom noe stort og det middelmådige. Å vippe disse dramatiske sluttminuttene i sin favør, kan være det som sikrer Tottenham en topp-fire-plassering denne sesongen. Og fortsetter Vertonghen kan han bli årets nykommer i Premier League, selv om kanskje nettopp Michu ligger hestehodet foran per dags dato.

 

 

 

 

Hold deg på beina, Bale!

Noen liker italiensk fotball, andre sverger til engelsk, mens de alternative finner seg et lag i Nederland eller Makedonia. Noen liker lange baller, andre tiki-taka. Det er ingen fasit. Likevel er det, innen fotballen, et par områder der jeg føler meg komfortabel med å si at noe er galt. Rasisme fra tribunene er det enkleste eksemplet. Filming et annet.

 

Jeg har tidligere skrevet om Luis Suarez’ mange forsøk på jukse seg til straffer. Et eller annet har skjedd med ham de siste ukene. Han faller ikke like lett lenger, og jammen har han begynt å score mål også. Kanskje har Brendan Rodgers tatt seg en alvorsprat med ham.

 

Den som nå blir mest mistenkt er Tottenhams Gareth Bale. Bale har fått fire gule kort for filming de siste 16 månedene, og selv om et par av kortene har vært diskutable, gir dette grunn til bekymring.

 

Det er få spillere jeg liker så godt i dagens fotball som nettopp Bale. Han har en fabelaktig teknikk og ikke minst et rykk som jeg ikke har sett på samme måte på snart to tiår, og da fra den første spilleren som sjokkerte meg fra tribuneplass, nemlig Ryan Giggs.

 

Det var i 1994 på Old Trafford. Jeg hadde selvsagt hørt om Giggs, men det var noe helt annet å se ham på stadion enn på tv-skjermen. Tv gir aldri et helt riktig inntrykk av tempoet i en fotballkamp, man må være der for riktig å forstå hvor raskt det går. Og Giggs var ikke til å stoppe. Han terroriserte backen sin. Som Bale gjorde, da han dundret nedover venstresiden og rev opp forsvaret til Liverpool i forrige uke. Ja Messi, Ronaldo og mange andre er også lynkjappe, men løpesteget til Bale kan jeg ikke helt sammenligne med andre enn den unge Giggs.

 

Jeg har sett Bale fra tribuneplass flere ganger, nå sist i november mot West Ham. Utviklingen hans har vært formidabel, fra den første tiden i Tottenham, da laget ikke vant én eneste kamp med ham fra start, til at han nå er en verdensstjerne og, for Tottenham, faretruende nær en overgang til Real Madrid, Barcelona eller en av de andre største klubbene. Mot West Ham viste han gjentatte ganger det som gjør ham så spesiell. Da han bryter ut fra plassen sin på venstrekant og vandrer inn i banen, av og til over på høyre. Det er nesten så jeg ønsker at han fikk en helt fri rolle. Men så falt han. Og helgen etter mot Fulham. Altfor lett i bakken. Og han fikk gult kort. Igjen og igjen.

 

Jeg skrev også en del kritikk mot Chelsea i løpet av forrige sesong. Og for meg toppet det seg da Didier Drogba filmet og så opp for å sjekke om dommeren hadde skjønt det. Lot som han hadde vondt med et fårete smil rundt munnen. Som jeg skrev i innledningen, slik oppførsel er gal. Barcelona, et lag jeg holder som forbilde på mange områder, har også hatt sine svin på skogen. Busquets har gjort det samme som Drogba. Og selv om jeg personlig holder med Tottenham, kunne det ikke falt meg inn å forsvare Bale for dette.

 

Villas-Boas gjorde imidlertid det. Han sa etter kampen mot Fulham sist at det ikke skulle vært gult kort til Bale. At Bale ble felt og dermed ikke fortjente dommerens vrede. Selvsagt kan man overspille selv om det er frispark. Det spiller egentlig ingen rolle. Et lite kakk på ankelen fordrer ikke det teatralske ved Bales fall. Måten Bale falt på var et forsøk på å få gult kort til motstanderen og dette skal ikke skje.

 

Ole Gunnar Solskjær får mye skryt. Og innimellom sikkert for mye, men akkurat på dette punktet kan jeg ikke fullrose ham nok. Både Magnus Wolff Eikrem og Jo Inge Berget har blitt krast irettesatt av Solskjær i media etter forsøk på å filme seg til straffespark. Solskjærs reaksjon er den eneste rette. En manager skal selvsagt beskytte sine spillere, men ikke for enhver pris. Hvis en spiller gjør noe udiskutabelt dumt, da skal manageren ta avstand fra det.

 

Sykkelsporten har nesten gått i oppløsning som følge av alle dopingskandalene, men de skal ha ros for å ikke gi opp. Håpet er at langt om lenge vil man se en sykkelsport noenlunde ren for denne giften. Fotball har i større grad vært forskånet for doping. Filming er for meg en slags fotballens dop. Det er ulovlig, det er juks og det har da med moral å gjøre. Det sender et signal til unge fotballspillere om at hva som helst er tillatt. Det er som å sette EPO. Det er en måte å prøve å vinne på som rett og slett er uakseptabel.

 

Gareth Bale har alle muligheter til å bli en legende for Tottenham og britisk fotball. En verdensstjerne med britisk pass er det ikke overflod av, og britene liker jo å påstå at filming stort sett har kommet fra sydlandske importspillere. En klubb som Tottenham og deres manager burde slå ned på slike tendenser. For selv om EPO og andre ulovlige dopingmidler ikke har tatt over fotballen, trenger vi ikke at annet juks gjør det. Bryt ut av posisjonen din Bale, kom fra høyre, kom fra midten, løp som vinden, løp som Ryan Giggs, men hold deg på beina.