Tottenham og André Villas-Boas i fritt fall

Da Tottenham ansatte André Villas-Boas for litt over fire måneder siden, var det et spennende valg, en diametralt forskjellig managertype i forhold til forgjengeren, Harry Redknapp. Etter fire måneder er det vel tidlig å bedømme hans virke i klubben, men den siste tiden har vist tegn på et Tottenham i fritt fall.

 

Tottenham møtte Manchester City i går, samme dag som Ole Gunnar Solskjærs managerkarriere fortsatte sin stadig oppadgående kurve. City på bortebane er selvsagt noe vanskeligere enn å møte Hønefoss hjemme, men mens Solskjær utad virker å gjøre alt rett, har de første feilstegene hos Villas-Boas blitt svært så synlige. Tottenham har hatt sine øyeblikk, og et særdeles høydepunkt i å vinne på Old Trafford, men selv enkelte av seirene, som mot QPR og Southampton har avslørt problemer som snart måtte medføre tap. Det har blitt en realitet i to siste kampene, mot Wigan og City.

 

Hvorfor sliter Tottenham?

 

Først skal Villas-Boas også forsvares noe. Han har fått noen hendelser imot seg, som han ikke kunne gjøre mye for å forhindre. Spesielt gjelder dette salget av lagets beste spiller, Luka Modríc, til Real Madrid. En spiller, som for et lag som Tottenham, er det nærmeste man kan komme uerstattelig. Og laget sliter dessuten med å stille sin antatt beste ellever. Viktige spillere som Dembélé, Parker, Assou-Ekotto og delvis Adebayor har slitt med skader i sesonginnledningen.

 

Det er likevel vanskelig å si om Villas-Boas er helt uskyldig på dette siste punktet. Man må ha direkte tilgang til portugiserens treningsmetoder, hans periodisering av intensitet og kunnskap om kvaliteten på det medisinske apparatet for å bedømme dette. Jeg beklager, men denne kunnskapen besitter jeg ikke. Alt jeg kan si er at dette er mange sentrale spillere, sammenlignet med de andre topplagene, og det virker også som om spillerne bruker for lang tid på å komme tilbake.

 

Transferpolitikken

 

En del av årsaken til problemene ligger utvilsomt her. Vertonghen var et genialt kjøp. Den tidligere Ajax-spilleren er ung og fremadstormende, og allerede nå en av Europas beste forsvarsspillere. Dembélé viste også tegn til storhet før han ble skadet. Men kjøpene av Sigurdsson og Dempsey har så langt vist seg å være bomkjøp. Det samme må også sies om Lloris, all den tid Villas-Boas nekter å bruke den franske landslagskeeperen.

 

Den profilerte engelske journalisten, og Tottenham-supporteren, John Crace, som blant annet har skrevet Vertigo, en glitrende bok om Tottenhams 2010-11-sesong, skrev i fortvilelse på twitter i går kveld: ”What is the point of Clint Dempsey?”. Crace’ melding var krass, men Dempsey-overgangen er et skoleeksempel på hvor risikabelt et transfervindu kan være. Dempsey var på det nærmeste klar for Liverpool, da Liverpool fant ut at de likevel ikke hadde pengene til å hente amerikaneren. Inn kom Tottenham, i siste time, og kjøpte ham.

 

I Fulham hadde Dempsey vært en stor suksess, men, det lå ingen visjon, ingen tanke om hvordan Dempsey skulle passe inn i Villas-Boas’ spill, og det er svært så tydelig i kampene. Han finner seg ikke til rette i dagens Tottenham-lag.

 

I går, mot City, spilte Dempsey i den offensive midtbaneposisjonen i Villas-Boas’ 4-2-3-1-formasjon. Han hadde tydeligvis fått instrukser om å demme opp for Yaya Touré, og befant seg stort sett i nærheten av ham. Dette er en vanskelig rolle for en offensiv spiller å ha. Nøkkelen ligger i å vite når man skal løsrive seg fra det defensive ansvaret og bli en del av angrepet. I denne rollen skal Dempsey være en viktig kontringsspiller. Han må derfor lese bruddene som Tottenham skal komme til å gjøre i forkant, for så å løpe seg fri. Dette klarte han aldri.

 

Når det gjelder Sigurdsson ble han sittende på benken kampen ut, noe som for Tottenham nærmest er en fallitterklæring etter å ha brukt drøye 90 millioner kroner på islendingen.

 

Skader

 

Skader har satt store spor i dagens Tottenham-lag. Dette har gjort at Villas-Boas ikke har kunnet bruke det antatt beste stopperparet, Kaboul og Vertonghen, sammen ennå. Enda mer avslørende er skadesituasjonen på sentral midtbaneplass, de to plassene som i største grad skal demme opp for motstandernes spill. Fraværene til Parker og Dembéle kan komme til å koste Tottenham dyrt, og sende laget under midten på tabellen, hvis de ikke klargjøres for spill snarlig. Per dags dato er Sandro den eneste av de sentrale midtbanespillerne som holder høy klasse. Og da kommer vi som alltid til kuriositeten Huddlestone.

 

Hvis Craze var negativ til Dempsey vil jeg doble denne negativiteten når det gjelder Huddlestone. Han kan én ting og det er å slå dødballer. Dette ga en scoring i går, og det er et stort pluss, selvsagt, men det er ikke nok til å forsvare en plass på et lag med ambisjoner om Champions League-plass. Hos Huddlestone går det på innsats, ja, tilsynelatende gjør det faktisk det. Han løper rett og slett ikke hardt nok. Seiersmålet til City, som jeg skal komme tilbake til, kunne lett ha vært avverget hvis Huddlestone hadde hatt Sandros forflytningsevne og aggressivitet. Å la en verdensklassespiller som David Silva, få så god tid 25 meter fra mål, er utilgivelig og nok til å benke en defensiv midtbanespiller på ubestemt tid. Det er faktisk nok til å sende ham på lån til Aldershot.  Silvas chip til Dzeko var utsøkt, men han skulle aldri ha fått så god tid til å sikte.

 

Når Tottenham spiller som i går, er det rett og slett synd på Sandro. Han gjør en fantastisk kamp defensivt, men han må jobbe minst for to og innimellom også for Dempsey. Signalene har vært tydelige lenge og det forundrer meg at Villas-Boas fortsetter å bruke Huddlestone. Selv med dagens skadeproblemer hadde det vært bedre å bruke unge Thomas Carroll, eller til og med å midlertidig omskolere Vertonghen, til Parker eller Dembéle kommer tilbake. Huddlestone kan komme til å koste Tottenham mange flere poeng utover høsten.

 

Coaching

 

Det har blitt spøkt mye med uttrykket ”coaching i verdensklasse” siden Rekdal dundret løs med denne klassikeren. Om Rekdal hadde rett eller ikke skal jeg ikke debattere, men ingen kan i hvert fall bruke dette om Villas-Boas i gårsdagens kamp. Hans rokeringer kostet Tottenham i alle fall ett og muligens tre poeng.

 

For øyeblikket har Tottenham fire friske spillere som holder høy europeisk klasse. Det er nevnte Sandro, Vertonghen og Adabayor, samt Bale. Disse må derfor Villas-Boas sørge for er på banen mesteparten av tiden. Bale hadde riktignok en middels kamp i går, det var Adebayor som virkelig sto frem.

 

Bytter

 

Defensive bytter har, historisk sett, vært Tottenhams akilleshæl. Talløse ganger har jeg sett laget forsøke å ri inn et resultat ved å bytte inn defensive spillere for offensive, à la Naughton for Lennon. Dette ligger ikke i Tottenhams DNA. Dette er laget, mesteren av å kontrollere et resultat, Mourinho, ser på hvis han ønsker seg et grøss på Halloween. Men ok, Lennon hadde en av sine forferdelige dager på jobb. Der han ikke helt klarer å se hvor banen er. Da jeg mistenker at han har glemt linsene hjemme og fosser ut sidelinjen og dribler kameramenn, sikkerhetsvakter og reklameskilt. Kampene som kunne ha inspirert til en ny utgave av Monty Pythons klassiske 100 meter for de uten retningssans. Å bytte ut Lennon var absolutt forsvarlig. Det var derimot ikke byttene av Adebayor og Walker.

 

Byttet av Adebayor førte til en umiddelbar svekkelse. Han var, med unntak av et patetisk tilfelle av filming i første omgang, uten tvil Tottenhams beste spiller. Han var trusselen som City var tvunget til å forholde seg til. Han var oppspillspunktet som et presset Tottenham hadde svært stor nytte av. Det var ikke unaturlig at Villas-Boas ønsket torsdagens tremålscorer i Europa-ligaen, Jermaine Defoe, på banen, men da burde Dempsey ha gått ut. Villas-Boas kunne da lett ha lagt kantene lenger ned i banen, med stort sett defensivt ansvar, siden Bale ikke hadde den store dagen. Med Adebayor og Defoe på topp ville City ha blitt tvunget til å holde igjen minst tre spillere for å demme opp, og det er ikke usannsynlig at de to sammen kunne ha skapt sjansen som avgjorde oppgjøret.

 

Walker måtte angivelig ut med en antydning til strekk på baksiden av låret. Og igjen viser Tottenhams manglende bredde at slikt betyr problemer. En rusten Dawson kom inn og det førte til rokeringer i forsvaret. Gallas ut på back, Dawson inn sentralt. Midtforsvaret til Tottenham besto da av to spillere som har vanskelig med å forholde seg til kjappe bevegelser/vendinger inne i feltet. Caulker, som er en meget habil hodespiller, ble avslørt langs bakken ved Citys utligning. Nå var det Dawson som ble statist mens Dzeko løp inn bak ham og dundret ballen i nettaket via Friedels hansker. Huddlestones defensive jobb mot Silva var håpløs på seiersmålet, det samme var Dawsons opptreden. Men. Det er god grunn til å tro at dette målet ikke hadde kommet med Gallas fremdeles på plass som høyre stopper.

 

Solskjær/Villas-Boas

 

Mens Ole Gunnar Solskjærs bytter i går avgjorde gullkampen i Tippeligaen, kostet André Villas-Boas’ bytter Tottenham dyrt. Selvsagt er det lettere, som Solskjær, å kunne bytte inn formspiller Chukwu da Tippeligaens toppscorer (før runden), Angan, ikke hadde dagen. Og lynraske Gatt må være enhver treners drøm å sette inn, på en blytung gressmatte, når motstandernes forsvarere har blitt passelig møre. Men denne muligheten har Solskjær oppnådd gjennom god transferpolitikk. Hadde eksempelvis Sigurdsson vært et godt kjøp, ville han ha vært en naturlig mann å sette inn mot City. Og i denne sammenligningen har Villas-Boas sviktet formidabelt sammenlignet med Solskjær.

 

Kortvarig Tottenham-karriere?

 

Det var noe spennende over Tottenham i sesongåpningen mot Newcastle. Riktignok ble det tap, men prestasjonen var god. Laget fremsto som et kollektiv og de satte Newcastle under press i store deler av kampen. Utviklingen har siden den gang vært negativ (jeg glemmer ikke at de slo United…). Og mens Ole Gunnar Solskjærs neste steg som manager etter alt å dømme blir et steg opp, kan det virke som om Villas-Boas managerkarriere sakte er på vei mot stupet. Hans karriere begynte som noe så spesielt som landslagssjef for De britiske jomfruøyene og han har også, som kjent, hatt den høyprofilerte jobben som Chelsea-manager. Kanskje ligger hans nivå noe nærmere den første jobben enn den forrige? Jeg håper jeg tar feil, for jeg liker Villas-Boas, men de siste ukene har hans disponeringer ikke overbevist, og fortsetter han slik kan hans jobb nummer to i London faktisk bli kortere i varighet enn hans første. Ja, kanskje bytter han til og med med Solskjær…

En helg over eller under snittet?

For et mål! tenkte jeg da jeg så Péter Kovács heade inn Stefan Johansens corner. Kovács måtte bevege seg vekk fra målet, corneren var slått høyt og egentlig ganske slapt, Rosenborgs Per Verner Rønning var tett i duellen, men det var noe kraftfullt, ustoppelig over Kovács. Slik vi har sett det mange ganger før. Han er lei å hanskes med ungareren og han headet Strømsgodset inn i gullkampen igjen.

 

Kovács la seg også på delt toppscorerplass. Og denne listen er interessant, fordi det faktisk trengs ganske få mål for å bli toppscorer i Norge. Kovács står med et snitt på 0,46 scoringer per kamp.

 

Kovács er ingen naturlig toppscorertype. Hans spill er viktig for laget fordi han rydder vei for de andre. Han trekker på seg to forsvarere i duellene, og kampen om andreballer rundt ham blir nesten like viktig som hans scoringer. Kovács er god, viktig for Godset, men han burde ikke være delt toppscorer i Tippeligaen.

 

Han deler plassen med Djurdjic, som nok var Tippeligaens beste spiss i vår, men som forsvant til svenske Helsingborg; med Angan, som åpnet sesongen mye bedre enn han er i ferd med å avslutte den og med Tromsøs Ondrásek. Av disse er det bare Djurdjic som er i nærheten av et godt snitt, med 0,67. Med to kamper igjen å spille ser det ut til at vi får en toppscorer med laveste antall mål siden Karl Petter Løken scoret 12 i 91. Men siden det da kun ble spilt 22 kamper, kan det i år virkelig bli tidenes ”lavmål”. Det er bemerkelsesverdig sammenlignet med Sigurd Rushfeldt som banket inn 27 mål på 26 kamper i 98.

 

England

 

I England scoret jo selvsagt van Persie mot sin gamle klubb, Arsenal. Målet gjorde at han alene troner på toppen av toppscorerlisten, noe som er godt gjort etter all viraken rundt overgangen og at det som regel tar litt tid å komme i gang for en ny klubb. Han står nå med 8 scoringer på sine 10 første kamper for United.

 

Van Persie tok ikke av i feiringen. Han ba nærmest om unnskyldning, til tidligere supportere, kollegaer og treneren som gjorde ham til en verdensstjerne. De aller fleste har forståelse for slikt, og en respekt for van Persie vil finnes utover skaren av United-supportere.

 

En slik respekt har Luis Suarez for lengst mistet. Man kan leke med varianter av: ”… bare en mor kan elske.” og Suarez er virkelig en spiller som kun en nær slektning kan være glad i utenom de som intenst holder med Liverpool. Det er få  United-, City-, Tottenham- eller Sunderland-supportere med Suarez-postere på veggen. Det er nesten så jeg tviler på om søskenbarna hans i Salto har det.

 

Grunnen er selvsagt at Suarez har hatt altfor mange situasjoner med filming og annet tullball. Og kanskje har dette hemmet mer enn omdømmet hans. Gjort at han har vært mer opptatt av å slenge seg ned enn å prøve å score mål. Derfor kom kampen i går, mot Newcastle, som en befrielse. Og mens jeg tidligere, fra sofaen, har hatt lyst til det samme som Coloccini prøvde på banen da han ble utvist, tok jeg meg i å beundre Suarez’ spill. Han var en konstant trussel, scoret et mesterlig mål og hadde fått målgivende til både 2-1 og 3-1 hvis lagkameratene hans hadde greid å stokke beina sine foran mål.

 

Jeg så i 2010 Suarez live score 4-1-målet hjemme mot PSV. Suarez hadde ikke noen toppkamp, men hans bevegelsesmønster gjorde at han likevel utmerket seg, sammen med PSVs Affelay. Det var lett å se at de to kunne nå langt. I tiden i Liverpool har jeg, og mange andre med meg, mistet sansen for Suarez. Det er trist, at en spiller kan score som i går, med mottak og dribling i ypperste verdensklasse før han lekent trillet ballen i Kruls tomme mål, og likevel stort sett være hatet. Det hadde vært befriende om Suarez fortsatte. For Suarez har blitt målscorer igjen også. I fjor sto han med svake 0,35 i snitt, nå er han oppe på 0,7 på de første 10. Var svalestupet foran David Moyes det siste fallet? Eller er det kun et blaff av fair play vi ser?

 

Spisser kan også få problemer grunnet managernes disponeringer. I helgen fikk vi se et forunderlig sammensurium av beslutninger fra Tottenhams unge manager, André Villas-Boas.

 

Tottenham ligger utrolig nok på femteplass. Det er ikke på grunn av godt spill, mer på tross av. Laget har også slitt med skader, noe som viste seg svært godt på sentral midtbane, der Huddlestone og Sigurdsson (etter Sandro måtte ut) spilte sammen. Et par som ikke hadde hevet våre norske managers drøm om opprykk til Premier League hadde de utgjort midtbanen til Wolves eller Blackburn. Det er rett og slett et mysterium at en mann som Huddlestone gang på gang slippes ut på gresset i Premier League.

 

Jeg har også problemer med å se at Dempsey skal bli en klassespiller for Spurs, og jeg lurer jo på hva Villas-Boas egentlig tenker på ved å ikke face Lloris raskere inn i førsteelleveren. Det er likevel spissplassen som opptar meg aller mest når det gjelder Spurs. Laget har noen få friske spillere i toppklasse, i særdeleshet: Bale, Vertonghen og Adebayor. Da kan ikke sistemann her sitte på benken.

 

Årsaken til det er at Jermaine Defoe har innledet sesongen akseptabelt og har et scoringssnitt på 0,5. Men, hvis to av de beste spillerne er spisser, da er det uansett naturlig å finne en måte å bruke begge på. Og i alle fallikke bytte den ene for den andre når man trenger mål. Stahet overfor et system er greit så lenge man har spillere å velge i. Har man ikke det er det avgjørende å få mest mulig kvalitet på banen samtidig. Skal Tottenham holde seg i toppen må de finne en måte å få Adebayor inn i laget på, og skal det fremdeles på død og liv spilles med én spiss, da må Defoe vike fra start.

 

Scoringssnittet i England ligger altså på 0,8 og 0,7 på de tre fremste (Demba Ba har som Suarez 0,7). Noe av det samme ser vi i Bundesliga og Serie A, i nabolandene våre Sverige og Danmark har toppscorerne henholdsvis 0,79 og 0,92, mens de fire beste angriperne i verden har nådd det utrolige: 1+ i snitt.

 

De fire store

 

I Frankrike har Zlatan vist sin enorme verdi med sin personlighet, sin tilstedeværelse på banen og ikke minst med scoringer:10 mål på sine første 10 for Paris SG. Et snitt som heldigvis ikke ødelegges av Zlatans mørke bakside, at han igjen ble utvist …

 

Helgens sensasjon i verden, uansett felt, er at verken Messi eller Ronaldo scoret. CNN burde ha ledet nyhetssendingene sine med dette. Tenk det: begges lag vant på hjemmebane, de spilte begge hele kampene og de scoret ikke! Likevel står Ronaldo med 1,1 i snitt og Messi med 1,3. Det er på grensen av det umenneskelige, og det er synd på Falcao som med 10 mål på 9 kamper må avfinne seg med en tredjeplass på toppscorerlisten i Spania.

 

Forskjellen

 

Den er merkelig, denne forskjellen mellom Kovács, Norge og internasjonal toppfotball. Hvorfor scores det historisk mye av enkeltspillere i verdens beste ligaer, mens det her hjemme holdes et historisk lavt snitt? Større undre har skjedd enn at Kovács, Ondrásek og Angan skulle gå målløse av banen de siste to kampene. Og hvor lavt er dette i så fall, snittmessig, i forhold til andre ligaer historisk sett? Er det noen som har tallene på det?

 

Kovács mål var uansett fantastisk. Tippeligaen trengte at Molde fikk en utfordrer inn mot de siste to kampene, og uansett hvem som blir toppscorer står vi foran en spennende avslutning. Som fan av Tottenham og Zlatan, og med en lyst til å hate Suarez, fikk jeg en skuffende helg personlig. Men når det gjelder Suarez, og som en mann som er lidenskapelig opptatt av scoringssnitt, er jeg, når vi nå nærmer oss jul, villig til å gi den lille uruguayaneren en ny sjanse. Fortsetter han som i går kan jeg begynne å like ham igjen, og også Liverpool, laget som spilte så god fotball 80-tallet at jeg egentlig var litt irritert over at jeg ikke hadde valgt å holde med dem. Dessuten hadde de Ian Rush, og han scoret ikke så verst med mål …