Portugisiske trenere i defensiv trøbbel

Det er lett å la seg rive med av en kamp som Borussia Dortmund mot Real Madrid i går kveld. Stemningen på stadion var elektrisk, tempoet vannvittig, begge lagene presset høyt i store deler av kampen og det var enkeltmannsprestasjoner i rett og slett historisk høy verdensklasse. Kontringen der Real Madrid utlignet, med Özils geniale pasning og Ronaldos iskalde lobb, kan knapt gjøres bedre. Man kan selvsagt også peke fingre her. På forsvarere som ikke falt raskt nok av eller på keeper Weidenfeller som kom for langt ut, men i slike tilfeller er det ikke verdt det. Dette målet var så bra at Dortmunds trener egentlig ikke burde gjøre så stort nummer ut av det. Det er bare å gratulere motstanderen med vel utført jobb.

 

Men det var mange andre eksempler på at forsvarsspillet sviktet. Hos Dortmund gjorde Hummels og Subotić mye rart, men mer overraskende var det at Real Madrid, ledet av José Mourinho, i perioder virket nesten uorganisert defensivt.

 

Pepe

 

Det første målet som Dortmund scoret var det riktignok lite å gjøre med. Det hele kom som et resultat av en upresis pasning fra Pepe tiltenkt Özil. Den traff Dortmunds Kehl, som på en touch sendte Lewandowski alene med Casillas. Lewandowski så opp et lite tidel før han skjøt knallhardt der den spanske keeperen minst ventet det. Mourinho kan selvsagt si til Pepe at: ”slikt skal du ikke gjøre!”, men det er god grunn til å tro at Pepe selv holder opp hånden. Dette vet han så inderlig vel selv.

 

Verre for Madrid var det at Pepe kom i uvant mange problemer utenom denne scoringen. Siden Pique, Puyol og Vidić har hatt skadeproblemer rangerer jeg for tiden Pepe som verdens beste midtstopper, men ikke i går. Spesielt var samarbeidet med venstreback Essien sjokkerende svakt.

 

Essien

 

Jeg ble overrasket da Mourinho hentet Essien til Madrid. Essien, som for noen sesonger siden var en av verdens beste ballvinnere, har etter mye skadeproblematikk ikke nådd tilbake til det samme nivået. Og viktigst av alt, Essien er ikke venstreback. Nå var det selvsagt skader som tvang Mourinho til å bruke ghaneseren i denne posisjonen, men skal Madrid vinne Champions League er dette en løsning som ikke kan brukes.

 

Det er mange spillere som kan spille på ”feil” side, Phillipp Lahm i Bayern München er kanskje det beste eksemplet, men dette gjelder tydeligvis ikke Essien. Han ble liggende feilplassert i store perioder og var svært sårbar hver gang Dortmund presset ham til å bruke venstrefoten.

 

Essiens stadige feilplasseringer medførte at Pepe måtte løpe ut av sin posisjon for å dekke opp. Pepe kom sent inn i situasjonene og etterlot seg selv rom som Varane og de andre måtte forholde seg til. Det minnet meg om en El Clásico for et par sesonger siden, der Coentrão ble brukt som nødløsning på høyrebacken og kom i like mye trøbbel som Essien. Kanskje husker jeg det, fordi jeg også den gangen ble overrasket over at et lag ledet av Mourinho kunne ha så store defensive mangler.

 

I går ble disse feilene svært tydelige fordi Real Madrid nesten hele tiden presset høyt. Rommene som Pepe ble tvunget til å dekke var rett og slett umenneskelige.

 

Midtbanen

 

De siste par årene har vi sett en enorm utvikling hos Sami Khedira. Hans var utpreget defensiv  (i verdensklasse som ballvinner og til å dekke rom), men har fått mer offensiv kraft lagt til sitt spill og kan nå ganske ofte komme inn i motstanders boks. Hvis han fortsetter utviklingen kan han snart bli verdens beste i sin posisjon. Men da må han selvsagt unngå skader, som i går. Og da Khedira måtte ut etter 20 minutter satte Mourinho inn Modrić. Et nytt problem åpenbarte seg.

 

Jeg stilte meg i en tidligere blogg uforstående til at Real Madrid kjøpte Modrić. Av den enkle grunn at det var forferdelig mye penger å bruke på en spiller de egentlig ikke trengte. Modrić vil i Real Madrids system klart være best i den offensive midtbanerollen, men her har Real Madrid den perfekte spilleren i Mesut Özil.

 

Özil har fantastiske relasjonelle ferdigheter i forhold til Ronaldo. Han er den direkte årsaken til at portugiseren scorer så mange mål. Vi så det igjen i går, ved den nevnte 1-1-scoringen. Dette er et samarbeid som Mourinho selvsagt ikke må bryte opp.

 

Madrids måte å spille på fordrer at de har to midtbanespillere som er gode defensivt. Dette har ført til at de som regel har brukt Xabi Alonso, Khedira eller Lassana Diarra, som de av en eller annen grunn slapp til Anzhi, i denne rollen. Alle spillere som har høyere andel av defensive fibre (selv om Khedira er i utvikling). Det var også derfor de hentet Essien som backup. I dette systemet er jeg langt mer usikker på Modrić.

 

Modrić, som i flere sesonger var Tottenhams beste spiller, kan spille sentralt på midtbanen. Men når dette lyktes som best hos Tottenham spilte han mellom løpsmaskinene Parker og Bale. Disse to jobbet så hardt hjemover at Modrić kunne vandre rundt, finne rom og slå sine korte, geniale pasninger. Og Modrić må ha frie tøyler for å få frem kvalitetene sine.

 

Hos Madrid slippes noen spillere løs. Özil, Ronaldo og Di María skifter posisjoner og er sammen med spissen, som regel Benzema eller Higuaín, de fire som skal angripe mest. Man kan ofte se at Madrid forsvarer seg knallhardt med seks spillere, mens de fire posisjonerer seg for å finne kontringsmuligheter. I dette spillet passer ikke Modrić inn. Den store forskjellen, sammenlignet med nevnte Khedira, er at Khedira velger øyeblikkene å gå frem med omhu og dette leder som regel til et avsluttet angrep. Modrić må bevege seg rundt og spille kort, og vil nødvendigvis påføre brudd de gangene dette ikke lykkes. Han er da ute av posisjon. Khedira er på plass igjen før motstanderne har fått startet sitt angrep.

 

Totalt skapte Modrićs inntreden en ubalanse i midtbaneleddet. Pepe (og Varane) fikk nye rom å dekke, samt de nevnte samarbeidsproblemene med Essien. Dette oppsto en uvant usikkerhet til et Mourinho-lag å være, og for en gangs skyld så ikke Real Madrid ut som en potensiell vinner av turneringen.

 

Real Madrid som Tottenham

 

Real Madrid mot Dortmund lignet det Tottenham vi så mot Chelsea på lørdag. Etter å ha ligget under til pause snudde Tottenham det til 2-1, men det som kom etterpå var et kollektivt forsvarsspill som ikke hørte noen plass hjemme. Laget ble liggende spredd over store deler av banen og glemte at det var lurt å ta ut en spiller som Juan Mata. William Gallas ble like ukomfortabel som Pepe var i går.

 

I internasjonal fotball kan man ikke gi klassespillere så store rom som Tottenham og Real Madrid gjorde. Da blir det ingenting annet enn tap.

 

De siste erfaringene har derfor vært svært like for de to tidligere kollegaene Mourinho og Villas-Boas. Begge må stramme til defensivt hvis de har planer om å oppnå suksess denne sesongen, selv om det for oss tv-tittere blir aldri så underholdende å se på.

Messi vs Ronaldo

 

Barcelona-Real Madrid endte uavgjort 2-2, og dermed stilling som før mellom de to store i La Liga. Kampen endret også lite på hvem som bør bli kåret til verdens beste fotballspiller for 2012.

 

Lionel Messi har vunnet prisen tre år på rad. Han bør få den historiske fjerde. (Ingen har klart det før) Men i slutten av april, da Real Madrid møtte Bayern München i semifinalen av Champions League, og riktignok tapte til slutt, kom de første kravene om at i år var det Ronaldos tur. Ronaldo hadde scoret to mål og vært meget god. Men det var liksom det, følelsen av at folk syntes det nå var hans ”tur”.

 

Flere tilrop kom under EM, da Ronaldo hadde en helt grei turnering, og mange påpekte at Messi ikke var så god for Argentina. Selvsagt var det ingen som mente at Messi skulle herje i EM, men de fleste hadde lagt merke til at han var mye bedre for Barcelona enn Argentina. Nå har dette endret seg, og hatrickene har begynt å komme også for fedrelandet. Landslagsfotballen er ikke lenger et argument til fordel for Ronaldo.

 

Utenfor Pompidou, et moderne kunstmuseum i Paris, står det nå en statue som fremstiller Zidanes nedskalling av Materazzi i VM-finalen i 2006. Den har blitt kalt en ”ode til nederlaget”. Kanskje finner den nye pariseren, Zlatan Ibrahimovic, trøst i den? Statuen minner oss om hvordan Zidane sto frem som mesterskapets store helt, selv om han endte opp med rødt kort og finaletap. Han var seg selv igjen, som verdens beste fotballspiller og han gjorde et godt forsøk på å vinne VM med sine siste sprell på banen. Øyeblikket, da han skallet ned Materazzi, er et av de vi som følger fotball aldri glemmer. Tilbake til Zlatan. Han nevnes nesten aldri i kampen om Ballon d’Or. Og når man ser scoringene hans, som i går mot Marseille, der han igjen dunket inn en knallscoring med hæl/ytterside og til slutt hamret inn et frispark fra 30 meter, da virker det også nesten litt urettferdig. Zlatan har vært så god over tid nå at det snart må være hans tur også?

 

Nei.

 

Det blir en ny ode til nederlaget også for Zlatans del. Turordningen for å bli verdens beste spiller skal ikke eksistere. Zlatan hadde hatt en reell sjanse hvis det ikke var for de to andre som scoret to mål i går kveld. De er ikke bare i La Liga, men i en helt annen liga. I et heidundrende El Clásico befestet Messi og Ronaldo posisjonene sine som verdens to beste. Ronaldo med to knallharde lave skudd, det første kunne kanskje keeper Valdes ha tatt, det andre etter en fantastisk gjennombruddspasning fra Özil. Messi på sin side viste klasse og ro da han lot ballen sprette foran Casillas og ventet keeperen ut i luften før han hamret inn 1-1, deretter skrudde han et nydelig frispark over muren og i mål. Det er noe overlegent over begge to, så dessverre Zlatan du må nok kjempe om tredjeplassen med Xavi og noen andre helt ok fotballspillere.

 

Vinner Ronaldo Ballon d’Or for 2012, da er det fordi denne ”turordningen” likevel finnes. Ronaldo er god, en av tidenes beste fotballspillere, men han er fortsatt et godt stykke bak den aller beste, Messi.

 

Det som skiller spillerne er involvering i spillet. I mange kamper, spesielt mot de gode lagene, ligger Real Madrid i store perioder lavt og Ronaldo blir dere viktigste kontringsspiller. Når laget vinner ballen går det lynkjapt. 2-2-scoringen i går kveld var et godt eksempel på det. Özil trengte ikke å se opp, han spilte ballen ”blindt” gjennom til Ronaldo som visste hva Özil kom til å gjøre. Det er ikke noe galt med denne formen for fotball, målet var fantastisk å se på, det er bare at Messis måte å spille på er så mye mer avansert og variert. Ronaldo er og blir en enklere fotballspiller. Det viser seg også i antall målgivende pasninger. Ronaldo kommer som regel et høyt stykke opp på lista, men alltid bak Messi. (Til nå i år har Ronaldo 0 målgivende og Messi 3 i La Liga.)

 

Det som imponerer nesten like mye som antall scoringer hos Messi, er hans enormt kvikke nærkontroll. Barcelonas knallharde oppspill bakfra burde være umulige å håndtere i så trange omgivelser som Messi som regel befinner seg i. Men uansett hvor liten plass han får, så klarer han å komme seg ut av situasjonene. Han drar av en og to mann, i et tempo verden aldri har sett maken til, før han slår gjennombruddspasninger i et rom ingen andre har sett. Eller han velger å holde ballen i laget, for å få med Xavi, Iniesta og de andre. I det hele tatt, hans repertoar er så mye større enn hos Ronaldo, som først og fremst kontrer eller skyter. Det er mye sjeldnere å se Ronaldo involvert i den kreative delen av spillet, enn Messi som på mange måter driver det for Barcelona.

 

Scoringer er selvsagt viktig. Og en suveren toppscorer kan få Ballon d’Or uten å slå en rett pasning ellers. Problemet for Ronaldo er at Messi, som er en bedre fotballspiller, også scorer like mye og vel så det. Messi scoret fire mål mer i La Liga i forrige sesong (de endte opp med ufattelige 1,35 og 1,21 i scoringssnitt.) og ble toppscorer i Champions League. Til nå i serien står begge med åtte scoringer. (Det samme som Falcao, en annen utfordrer til Zlatans tredjeplass)

 

Skulle Ronaldo fortjene prisen for 2012, så må han rett og slett score mye mer enn Messi. Slik har det ikke vært til nå og det må i så fall endre seg drastisk de neste ukene. Den eneste grunnen til å gi prisen til Ronaldo, slik det står nå, er at det er kjedelig hvis samme spiller skulle vinne den fire år på rad. Men det er ikke et argument. Messi er tidenes beste fotballspiller og fortjener å bli historisk.

 

Det er ingen turordning for å bli best.