2-1 ganger to uten å overbevise

 

I går så jeg to kamper i Premier League som endte med 2-1-serier. Fellestrekkene ved kampene var mange, spesielt at seirene ikke var overbevisende.

 

I fotball må man som kjent se bak resultatene. Prestasjonene viser ofte hvordan de neste kampene kommer til å bli. Og både Tottenham og Manchester United må bedre seg betraktelig hvis de skal henge med helt i toppen.

 

Noen fellestrekk var positive. Seier er selvsagt det, begge lagene viste også styrke ved å komme tilbake etter å ha ligget under og deres fremste målscorer ble tungen på vektskålen.

 

Bakpå

 

Manchester United havnet bakpå da Steven Gerrard, like etter sidebytte, elegant tok ned ballen på brystet og banket den ned til venstre for Lindegaard. I en kamp der Gerrard endelig igjen viste glimt at storhet. Avslutningen var av høy klasse, der han kom over ballen og holdt skuddet hardt og lavt. Det var på nippet til at jeg hadde avskrevet Gerrard, mannen som har vært verdens beste midtbanespiller i perioder av karrieren sin.

 

Tottenham, på sin side, greide ikke å stoppe et aggressivt Q.P.R. fra å ta ledelsen. Etter litt klabb og babb fikk Alejandro Faurlin ballen på 20 meter. ”Tommelfingerregelen” sier her at en spiller, som får ballen på 20 meter i returrommet etter en dødball, skal avslutte for å unngå kontring imot. Istedenfor så slo Faurlin en overraskende og utsøkt stikker til Bobby Zamora som kastet seg og skjøt ballen via den manglende hårluggen til Brad Friedel.

 

Friedels ”tabbe”

 

Målet kom etter flere sjanser til Q.P.R., og ledelsen var langt fra ufortjent. Det var heller ingen keepertabbe, men alle Tottenhams baklengs kommer til å bli diskutert i lys av kampen om keeperplassen mellom Friedel og Lloris. Friedel, som til da hadde hatt et par kvalifiserte redninger, gjorde én ting galt da han ruste ut mot Zamora. Han satset alt på et kort.

 

Fridel kastet seg ned, mens Zamora gamblet på å sette ballen opp. Zamora måtte også kaste seg, for å nå ballen, og det var sterkt å få til en hard og høy avslutning. Dette tenkte nok Friedel også. Og han gjorde alt for å dekke det mer sannsynlige lave skuddet. Men. Han burde ha gardert seg. Han burde ha ”holdt igjen” den ene armen. En maksprestasjon og Friedel hadde fått en finger eller to på skuddet og akkurat forlenget det over eller utenfor. Som sagt, det var langt fra noen tabbe, men likevel første tegn på svakhet fra gamlefar og enda mer press på Villas-Boas om å skifte til Lloris nå.

 

Enda mer urovekkende, for Tottenham, var deres manglende kontroll på defensive dødballer. Både Hill og Nelsen kom lett til gode avslutningsmuligheter, uten å dra nytte av dem, men det var mer flaks fra Tottenhams side.

 

Suarez

 

Manchester United slapp også motstanderen for lett til. Midtstopperparet Ferdinand og Evans fulgte ikke Suarez på løp. Jeg har tidligere sagt at jeg ikke synes Suarez er god nok for Liverpool. La meg presisere, han er selvsagt god nok for dagens lag, men skulle Liverpool bli Liverpool igjen, og ønske å kjempe om titler, da kan de ikke være så avhengige av ham som de er nå.

 

Suarez scorer omtrent i hver tredje kamp. Det er rett og slett ikke godt nok. Og vi så det igjen i går. Han kom seg til sjanser, men var ukontrollert i avslutningsøyeblikket. Han var for vill. Dessuten var han på denne evinnelige jakten etter straffespark som ødelegger mer enn imagen hans. Det ødelegger også store deler av spillet hans. Suarez er for opptatt av å oppsøke kontakt med forsvarsspillere inne i feltet. Mens de beste målscorerne hele tiden prøver å lure seg vekk fra motstanderne, gjør Suarez det motsatte. Hadde Suarez vært effektiv, ville Liverpool havnet høyere på tabellen. Men klubben må snart vurdere å gjøre noe. En ambisiøs klubb kan ikke ha en frontmann som ikke scorer mål.

 

Avgjørende dommeravgjørelser

 

Borini har så langt ikke vist seg å være mannen som kan ta over for Suarez. Borini hadde en svak førsteomgang i går, og ble korrekt byttet ut ved pause. Men det mest avgjørende for kampen var at Shelvey ble utvist. Shelvey gikk knallhardt inn i en takling, men ikke verre enn det Evans og, senere i kampen, van Persie, gjorde. Legger man til at United fikk, et alt annet enn soleklart straffespark, kan man fastslå at laget var noe heldig med dommeravgjørelsene.

 

Det var merkelig å se United spille så lenge med én mann i overtall uten å utnytte det bedre. Van Persie var en skygge av seg selv, Valencia var kun med i perioder, Kagawa har fått mye blest etter middelmådige prestasjoner, dette var nok en, Nani var like svak, og led samme skjebne, som Borini, mens Carrick og Giggs forflyttet seg for sakte til å dekke opp midtbanen defensivt. Dette ga mange muligheter for Liverpool til å prikke pasninger mot Suarez, og igjen, hadde han vært effektiv, ville et svakt United-lag fått lide mye mer enn i går.

 

Utligningen til Rafael var utsøkt elegant. Han curlet ballen opp i venstre kryss i en trengt situasjon. Utsøkt var også måten Valencia snappet ballen og løp gjennom Liverpools forsvar på. Men ble han felt?

Det har definitivt vært klarere straffespark i Premier League denne sesongen.

 

Tottenhams minutt

 

Tottenham snudde kampen på et ellevilt minutt. Tottenham fungerte ikke i første omgang, og, på samme måte som United, tok grep i pausen. En svært svak Sigurdsson ble erstattet av Caulker. Byttet ble avgjørende. Caulker gikk inn i midtforsvaret og Vertonghen ble satt på venstre back, en posisjon der Tottenham har hatt problemer i innledningen av sesongen. Skader på Assou-Ekotto, Naughton og utleie av Danny Rose førte til at Bale nå ble satt ned på backen. Dette er en oppgave Bale har løst tidligere, men han er ikke like god der, og det tar vekk en stor del av Tottenhams offensive kraft. Caulker løste floken. Vertonghen tok venstrebacken.

 

Utligningen kom da Caulker vant en duell på dødball. Ballen traff en perpleks Faurlin, som nok var mer fornøyd tidligere i kampen. Fra utsøkt assist til selvmål. Fotball kan virkelig være en berg-og-dal-bane. Minuttet etter kom Tottenham på en fantastisk kontring. Vertonghen spurtet fremover og slapp ballen i helt riktig øyeblikk til Bale. Hans avslutning gikk via Júlio César og i tverrliggeren. Defoe kontrollerte returen og hamret den inn. I løpet av ett minutt hadde Tottenham gått fra en elendig forestilling, til å igjen lede en fotballkamp. Caulker inn og omrokerningen det medførte viste seg å bli avgjørende.

 

Press

 

Til nå i sesongen har Tottenham utmerket seg ved et knallhardt og godt organisert press. I går var dette fraværende. Q.P.R. fikk mye mer tid på seg enn eksempelvis Reading i forrige serierunde. Merkelig nok var dette også et problem for United. I snart en menneskealder har Fergusons lag utmerket seg gjennom å alltid sette motstander under press. I går hadde også United store huller her. Det var lett å skjønne hvorfor en spiller som Nani ”røk” ved pause, og ingen blir vel sjokkert hvis han sitter på benken neste kamp. I alle fall, skal United vinne serien, må de få tilbake sitt aggressive press.

 

Nye spillere

 

Usikkerhet ved nysigneringer er også fellestrekk ved Tottenham og Manchester United. Offensive midtbanespillere skal være hjernen i angrepsspillet og her har begge lagene kjøpt inn. Kagawa hos United, Dempsey og Sigurdsson hos Tottenham. Sigurdsson har fått en trang start. En strålende gjennombruddspasning til Lennon mot Reading har så langt vært hans beste prestasjon. Det er altfor tynt. Det samme må sies om Dempseys inntreden. Han har nå startet to kamper på rad, og vært svært lite involvert, og absolutt ikke motbevist mine spådommer om at han var et dårlig og lite gjennomtenkt kjøp av Tottenham.

 

Kagawa hos United har, som nevnt, kanskje fått i overkant mye positiv omtale etter en helt grei start i United-drakta. Det blir spennende å se om han klarer å hevde seg mot de aller beste lagene i Premier League, i de tighteste og avgjørende matchene.

 

Van Persie banket inn det avgjørende 2-1-målet på straffe. Han plasserte seg også øverst på toppscorerlisten, en plass han godt kan komme til å inneha ved sesongslutt, ett mål foran Tottenhams matchvinner, Jermaine Defoe. Dette setter RVPs scoringssnitt per kamp til 1, og Defoes til 0,8. Snitt som Liverpool og Suarez burde ha satt seg ned og diskutert.

 

Van Persie fikk for øvrig en tøff straffesituasjon. Skade på Daniel Agger gjorde at det tok lang tid før RVP kunne skyte. Han hadde dessuten allerede bommet for United, og så ikke komfortabel ut da han skjøt. Skuddet gikk via hanskene til Reina, som var svært forbannet på seg selv over ikke å redde. Litt heldig der RVP…

 

2-1

 

Både Tottenham og United vant altså 2-1, men uten å overbevise. Det kommer snarlige poengtap for begge to hvis det ikke skjerpes opp. Fotballkvelden ble avsluttet med enda et lag som snudde 0-1 til 2-1, denne gangen på Brann Stadion. Det var liksom noe i luften i går.

 

Om Tottenham

Reading-Tottenham var en interessant kamp å følge. Tottenhams nye manager, André Villas-Boas trengte virkelig en trepoenger.

 

I de første kampene hadde Tottenham vært noe uheldige. De tapte 2-1, borte mot Newcastle, i første serierunde, etter å ha vært det beste laget, mens både West Bromwich og Norwich ble reddet av sene utligningsmål. ”Uflaksen” til Villas-Boas tok i går slutt. Reading ble beseiret med 3-1.

 

Modric

 

Sentrale spillere har blitt borte sammen med Harry Redknapp. Kaptein Ledley King måtte legge opp, mens Modric og van Der Vaart har blitt solgt. Det er et endret Tottenham som ledes av Villas-Boas.

 

Modric var Tottenhams beste fotballspiller siden Glenn Hoddle, og blant verdens fem beste midtbanespillere. Det var ikke overraskende at enten Real Madrid eller Barcelona snappet ham opp. Han vil bli et merkbart savn for Tottenham, mens en spiller som van der Vaart er mye enklere å erstatte.

 

Trio sentralt

 

Tottenham spilte, mot Reading, i en slags 4-3-3-formasjon, med en trio sentralt, bestående av to defensive midtbanespillere og en offensiv. I fjor var det ofte kombinasjonen Parker/Sandro og Modric defensivt, og van Der Vaart offensivt, i en marginalt forskjellig 4-4-1-1-formasjon. Modric hadde da fri rolle, og ofte var det kun Parker/Sandro tilbake for å demme opp sentralt ved brudd i mot. Fordelen med Modric var at han var så ballsikker at disse bruddene kom sjelden og laget kunne derfor i større grad slippe ham fremover.

 

Sandro og Dembélé satt mye mer fast sentralt mot Reading. De kom begge to fremover ved enkelte anledninger, men rollene deres var helt klart å holde kontroll defensivt. Foran dem skulle Sigurdsson være den som slapp seg løs offensivt, og sørge for skudd og gjennombruddspasninger.

 

Sigurdsson er et litt usikkert kort hos Tottenham. Han viste gode tendenser for Swansea, men hvor stabil vil han være? På et tiltenkt topplag? I gårsdagens kamp var han variabel, men forspillet til Tottenhams 1-0-scoring var briljant.

 

Å ”vekte” en pasning er en kunst. Måten Sigurdsson gjorde det på var et skoleeksempel, der han førte ballen på tvers og så at Lennon startet. Sigurdsson spilte ballen inn mellom stopper og back, hos Reading, perfekt i forhold til lynraske Lennons løp. Lennon, som i mange tilfeller sliter med en marginal spilleforståelse, spilte denne gangen ballen fornuftig ut igjen i feltet og Defoe hamret til på direkten. Han presset ballen ned og i lengste hjørnet. En klassisk målscoreravslutning. Et fantastisk angrep.

 

Sandro og Dembélés oppgaver var, som sagt, i hovedsak defensive, men disse løste de også på en utmerket måte. Etter at Song forlot Arsenal for Barcelona, er Sandro den unge defensive midtbanespilleren med høyest potensial i Premier League. Han er god 1:1, han blir sjelden fratatt ballen og han har en unik evne til å fange ballen på kontringer imot. Han er en spiller som passer perfekt sammen med Modric. Men Dembélé er ingen Modric.

 

Dembélé er en spiller i rett alder for oppkjøp. Knapt 25 år hentet Tottenham ham fra Fulham, etter et par veldig sterke sesonger på andre siden av London. Men kan han erstatte Modric? Dembélé har et sterkt driv når han først slippes fremover. Han kan passere et helt ledd og komme mot forsvaret. Dette gir muligheter for gjennomspill til de lynraske kantspillerne, Bale og Lennon, eller for at Dembélé skal bruke sitt tunge skudd. Problemet er at han, fra denne dype midtbanerollen, ikke slippes ofte nok løs fremover. Skal Tottenham få maks ut av ham, må de la ham vandre i større grad enn mot Reading.

 

Bakre femmer

 

La oss se litt på forsvarsfireren hos Tottenham, pluss keeper. Et av de mest bisarre kjøpene til nå virker å være Huge Lloris. Dette fordi Tottenham forrige sesong, og tilsynelatende nå, ikke har et keeperproblem. Brad Friedel har knapt gjort en tabbe siden han kom til klubben og virker å bli bedre og bedre for hver kamp. Målet han slapp inn mot Reading, var umulig å stoppe. Det kom dessuten på et tidspunkt da kampen for lengst var avgjort. Han hadde også en fabelaktig kamp mot Norwich, der han presterte redninger man burde være i 20- og ikke i 40-åra for å utføre. Det overrasket selvsagt ikke at Tottenham ser etter en arvtaker til Friedel, men at de absolutt skulle stresse gjennom en overgang for den franske landslagskeeperen, virket lite gjennomtenkt. Lloris så ikke spesielt fornøyd ut da kameraene kretset over Tottenhams benk.

 

Det eneste svake punktet, i Tottenhams forsvar, var venstreback Kyle Naughton, og det kan virke som en uheldig løsning å ha leid ut Danny Rose til Sunderland, nå da Assou-Ekotto ser ut til å bli ute noen uker. Men hvis Naughton viste usikkerhet, må man si det stikk motsatte om sidemannen, Jan Vertonghen. Dette var en av de sterkeste kampene jeg har sett av en ny midtstopper i Premier League. Han viste en overlegenhet i alle dueller og presisjon i oppspill med venstrefoten. Han la dessuten ut på offensive raid som fort kunne ha resultert i enda mer enn de faktisk gjorde. Ofte vil spillere som har lykkes i mindre og mellomstore ligaer, som den nederlandske, ha et stort spørsmålstegn ved seg. Vil de lykkes? Vil de ta overgangen til Premier League? En spiller som Ruud van Nistelrooy viste at det var mulig, mens eksempelvis Luis Suarez må sies å ha vært bedre i Ajax enn han har vært i Liverpool. Vertonghen har fått en flying start.

 

 

Vertonghens makker, William Gallas, var kanskje den beste defensive forsvarsspilleren i verden, da han var på topp i Chelsea. Han var tilnærmet umulig å drible og kunne utmerket bekle rollen som venstreback, høyreback eller stopper. Han er ikke like god lenger, men holder fremdeles et høyt Premier League nivå. Villas-Boas ønsker nok likevel å se Kaboul sammen med Vertonghen, et midtstopperpar det er få som kan matche i Premier Leauge. Men i og med at Kaboul er ute for høstsesongen, kan det etter hvert også bli muligheter for unge Steven Caulker.

 

På høyreback viste igjen Kyle Walker gode takter, selv om vi har sett ham enda mer drivende offensivt. For også han vil, som Dembélé, lide hvis han ikke slippes nok fremover i banen.

 

Spissplassen

 

Spissplassen blir vanskelig for Villas-Boas. All den tid han ønsker å spille med en frontspiss i 4-3-3, sliter han med å kombinere Adebayor og Defoe.

 

Defoe har i en årrekke vært et lite ”problem” for Tottenhams managere. Han har vært for god til å bare være innbytter, og han har ikke greid å bli det stabile førstevalget heller. Adebayor ble hentet inn for å være frontspissen, men da hadde allerede Defoe begynt å score. Og nå også for England. Det er vanskelig, for en klubb som Tottenham, og sette en engelsk landslagsspiller på benken.

 

Dette førte til at Adebayor satt med omtrent samme ansiktsuttrykk som Hugo Lloris. Hans overgang, fra City til Tottenham, var utvilsomt gjennomført, fra hans side, for å få spille fotball. Slik han opplevde med stor suksess, under Redknapp, forrige sesong. Men til nå har Adebayors 2012-13-sesong fått en uheldig start, og han kom neppe nærmere startoppstillingen med Defoes to scoringer i går. Han vil kanskje få sjansen, sammen med Lloris, i torsdagens Europa-leaguekamp mot Lazio, men i så fall er det fare for at Adebayor (og Lloris) føler seg mer som etablerte andrevalg, og for øvrig kan det snike seg inn en følelse i gruppen av at Europa-league nedprioriteres.

 

Så tidlig i sesongen vet nemlig ikke spillerne hvordan manageren tenker i ulike situasjoner. Det er stor sannsynlighet for at manageren vurderer Q.P.R., på søndag, som en viktigere kamp enn Lazio, og da kan det for noen typer spillere, faktisk være et nederlag å spille mot Lazio. Selvsagt skal det ikke være slik, men av og til kan psykologien i en spillergruppe slå ut på denne måten og skape problemer, spesielt under en ny manager som ikke har fått etablert sine retningslinjer, slik eksempelvis Ferguson i United over tid har gjort. Ut fra Lloris’ og Adebayors langt fra blide ansiktsuttrykk, det ulmet et snarlig problem der.

 

Blir Tottenham bedre under Villas-Boas enn Redknapp?

 

Svaret er selvsagt at vi må vente og se, men det er jo også litt feigt. Det man kan si er at de første kampene peker i en positiv retning for Tottenham.

 

Det største minuset er savnet av Luca Modric. Han er uerstattelig. Det er ikke mulig å hente tilsvarende, for den spilleren er ikke til salg. Da snakker man kvalitet a la Xavi, og Barcelona er neppe sugen på å slippe ham. Derfor må man kjøpe det beste man kan få tak i og legge om stilen noe. Det er tydeligvis det som har blitt gjort med Dembélé. Og man får en annerledes balanse på midtbanen med ham.

 

Usikkerhet rundt Tottenhams kjøp av Clint Dempsey kan også bli et minus. Dette virket å være en forhastet handling. Dempsey var på vei til Liverpool, handelen falt sammen og Tottenham sopet opp. Dempsey hadde en god sistesesong i Fulham med 17 scoringer, men det er alltid grunn til å være skeptisk til kjøp av ”eldre” angrepsspillere. Dempsey vil i alle fall ikke bli noen økonomisk lønnsom investering for Tottenham, og det er alltid vanskelig å se fornuften i slike kjøp, siste overgangsdag, uten at spilleren har vært aktuell for klubben før. Dempsey kan sikkert score noen mål, men følelsen er at dette ikke var en heldig transfer.

 

Plussene er derimot flere. Tottenham virker mye bedre organisert defensivt. Inntoget av Jan Vertonghen, og litt stygt å si det, at Ledley King er borte, en skadeutsatt spiller som Tottenham hadde gjort seg altfor avhengig av, har gjort forsvaret mer solid. Usikkerheten, i dagens forsvar, ligger hos venstreback Naughton og om Gallas holder seg skadefri.

 

Intensiteten og tempoet i Tottenhams press er totalt forbedret fra Redknapps tid. Det var åpenbart allerede mot Newcastle i serieåpningen. På en helt annen måte enn før stormet førsteforsvarerne oppi motstander. Defoe, Lennon og Bale er spillere som dette faller naturlig for, men også Sigurdsson har lovende tendenser på området. Det skjedde gjentatte ganger mot Reading, som riktignok hadde et hodeløst forsvarsspill, at Tottenhams frontspillere vant ballen dypt inne på deres banehalvdel. Defoe vant den til og med inne i Readings 16-meter.

 

Det siste punktet er det vi kan kalle Vidic-fotball. Tottenham, som Manchester United, prøver å holde ballen i spill inne på motstanders banehalvdel. Den såkalte offensive markeringen blir da viktig. Dette var Vidic best i verden på. Før han ble skadet, var det en fryd å se ham. Uansett hvor United mistet ballen, hvis klareringen kom i Vidics område, fikk spissen aldri ta ned ballen. Dette er et av de område det er lettest å se kvalitetsforskjell hos forsvarsspillere. Mange norske spillere er for snille her, og faller heller av. Poenget er at Tottenham har blitt flinkere til det samme, lagmessig, over store deler av banen. I forrige sesong, hvis Tottenham mistet ballen høyt i banen, var det lettere for motstander å spille seg fri. Dette medførte lange og tunge returløp for hele laget. I år ser man en mye tøffere offensiv markering, og spillere som står etter for å vinne ballen kjapt igjen etter balltap. Dette offensive forsvarsspillet hindret Reading i å få til én eneste avslutning helt til det var gått 40 minutt.

 

Instinktet sier at Tottenham kommer til å bli bedre under Villas-Boas enn under Redknapp. Det hele virker mer planlagt og strukturert, men det kommer til å ta tid. Derfor er slike seire avgjørende for at portugiseren får lov til å fortsette å sette sitt preg på laget. Det hjelper ikke å være dyktig hvis tre kamper uten seier hadde blitt fire, fem osv.

 

Tegnene er positive for laget. Spesielt forsvarsspillet, intensiteten i presset og den veldig interessante fordelingen sentralt på midtbanen. Hvis Tottenham får involvert Bale i større grad, Lennon til å bli stabil med assister og finne ut hvordan både Defoe og Adebayor kan holdes lykkelige, da kan Tottenham klatre enda et steg nærmere sin første ligatittel siden 1961.

 

En pulje vi skal vinne

Man skal selvsagt aldri undervurdere en motstander, men det får da være måte på hvor mye man skal hausse dem opp også. Island er et svakt fotballag, med én stjerne.

 

Hver gang vi møter Island blir landets oppkomme av utenlandsproffer nevnt. I troppen, som møter Norge i kveld, spiller samtlige utespillere utenfor Island. Det er vel og bra det, men brorparten spiller i skandinaviske land eller i lag på tilsvarende nivå. De har noen unntak, i særdeleshet Gylfi Sigurdsson.

 

Sigurdsson er den store profilen, etter at Ajax-spilleren, Kolbeinn Sigthorsson, måtte trekke seg grunnet skade. Sigurdsson hadde en god sesong i Swansea i fjor, og ble i sommer kjøpt av Tottenham for 10 millioner pund, drøye 90 millioner kroner.

 

Sigurdsson er en kreativ og målfarlig spiller, men er ikke selvskreven i Tottenhams førsteoppstilling (i andre serierunde satt han på benken.). Og Tottenham er et lag man regner med plasserer seg et sted mellom 4. og 7. plass i årets Premier League. Sigurdsson er god, men Sigurdsson er ingen Messi.

 

Den største faren for Norge er ikke Island eller enkeltspillere. Den største faren er mangelen på selvtillit, mangelen på tro. Dette gjenspeiler seg også i folket og dermed vanskeligheten med å selge produktet til TV-kanalene.

 

Det er smått utrolig at det lenge var fare for at den første kvalikkampen, til VM i Brasil, ikke skulle vises på tv. Mesterskapet om to år er på mange måter kongen av VM-sluttspill. De sang ”Football’s coming home” da England arrangerte EM i 1996, og utenom England er det bare Brasil som kan hevde slikt med noenlunde troverdighet. Dette er mesterskapet da Brasil skal lege nasjonens 64 år gamle sår, etter det forsmedelige finaletapet, mot Uruguay, forrige gang Brasil var arrangørland. Det er vel og bra med VM i Sør-Afrika, Russland og Qatar, men dette er det store. Og da skulle det være på sin plass å vise Norges vei dit, eller?

 

Når politikere sliter med oppslutning, eller opplever at velgerne ikke møter opp på valgdagen, da er det utelukkende deres egen feil. Da har de ikke klart å engasjere tilstrekkelig med politikken sin. På samme måte har ikke TV-selskapene noe skyld i at budrundene ikke tar av. Det er norsk fotball, det norske landslaget selv, som må skape entusiasmen. Og da kan de ikke fremstå som redde og usikre. De kan ikke frykte reservespillere i Championship og midtstoppere fra Stabæk. Norge har bedre spillere selv. Hadde eksempelvis Tarik Elyounoussi vært fra Vestmannaeyjar hadde vi sikkert vært livredd ham også.

 

Sannheten er at Norge har vunnet i lotto med denne trekningen. I kvaliken til EM, et mesterskap vi så vidt misset, sto kampen mot Danmark, og ikke minst stormakten, Portugal. Nå er vi redde for Slovenia, nummer 24 på FIFA-rankingen, Albania som nummer 84, Island 118 og Kypros 135. Og selv om Sveits, på 20 plass, er et bra lag, så er det vel ingen andre enn Norge som omtaler dem som en tilnærmet VM-favoritt. Vi må innse at dette er vår sjanse.

 

Island tok 4 poeng i sist kvalifisering (alle mot Kypros), Norge 16. Der ligger styrkeforholdet i utgangspunktet. Dette må spillerne ta med seg ut på banen. I dette kan det vokse frem en tro på at de kan feie over Island. For frykten for motstanderen er det som kan knekke Norge. Hvis Norge ikke vil ha ball, slik tilfellet har vært i mange landskamper, så tar vi vekk det beste hos spillere som Magnus Wolff Eikrem, Tarik og Moa. Spillere som trenger ball og som kan behandle den. Skulle Norge derimot gå offensivt ut, tørre å styre kampen, vil det åpne seg muligheter for å finne Moa inne i feltet. Moas kjappe vendinger og skudd er i topp europaklasse, som targetman er han middelmådig.

 

Landslaget har også gjort seg noe upopulær hos enkelte journalister ved å stenge en trening på Island. Dette har blitt noe latterliggjort, i og med at stadion var av det svært åpne slaget og at det ikke fungerte helt etter planen. Men. Stengte treninger har en effekt. Den åpenbare grunnen er at det kan være viktig å hemmeligholde dødballtrekk. Er det ett område, der et landslag med få samlingsdøgn, kan overraske en motstander, så er det på corner, frispark og innkast. Det andre viktige elementet, ved å stenge en trening, er at det gir spillerne et rom av frihet. Et rom der de bare kan konsentrere seg om å gjøre seg klar til kamp.

 

Landslagsforberedelser er hektiske. Det er taktikkmøter, måltider, det er pressekonferanser, treninger og fysioterapi. Man kommer ikke utenom interessen fra pressen (heldigvis), men det viktigste i fotball er å være klar for kamp. Man skal være uthvilt i hodet og i beina. Da kan det innimellom være lurt å stenge treninger. La spillere og trenerapparat være alene, få ro, få forberede seg. At journalister blir grinete er noe landslaget må reparere på de forskjellige pressekonferansene, og, ikke minst, gjennom seier.

 

Jeg spilte i 1998-1999 for Helsingborg i Sverige under Åge Hareide. Sesongene utartet seg skremmende likt. Begge årene ble det en ren seriefinale for oss siste serierunde. Den første sesongen forberedte vi oss i Helsingborg. Pressen var på oss hele tiden. Det ble mye styr og ståk. Det slet på spillergruppen, og vi spilte en dårlig kamp og tapte seriegullet. Året etter dro vi til Danmark på en liten treningsleir. Skjermet oss for det som skjedde i Helsingborg. All fokus ble rettet inn mot den siste, avgjørende kampen. Det er vanskelig å påstå at dette hadde all ære for at vi vant serien, men jeg er overbevist om at vi stilte mye bedre forberedt.

 

Viktig blir det også for de norske spillerne å ikke tro på alle floskler. Alle sier hvor viktig det er med en god start. Problemet med dette er at man faktisk kan komme til å ta to kamper av gangen. At vi legger Islands-kampen i kveld og Slovenia-kampen på tirsdag i samme kurv. En god start er ikke avgjørende. I siste kvalik vant Norge de tre første kampene, inkludert hjemme mot Portugal. En god start er vel og bra, men det er det å være god gjennom hele kvaliken som blir avgjørende. Derfor må man hele tiden ta én, og kun én kamp av gangen. All konsentrasjon hos Norge må være rettet inn mot kveldens oppgjør. Spillerne må bruke de siste timene til å hvile, til å koble av, til å gjøre seg klar til et skikkelig slagsmål, der de går ut med selvtillit, vitende om at de er et mye bedre mannskap enn Island, og at Island rett og slett skal knuses. Da kan Norge komme godt i gang i VM-puljen. Norge må stå frem og si: denne puljen skal vi vinne!

Van Persies start i United-drakta

 

Det er alltid grunn til å være skeptisk når offensive spillere rundt 30 år skifter klubb. Utløpsdatoen på spisser kommer tidligere enn på midtstoppere og keepere, og svært ofte har slike overganger mislyktes. Andrij Sjevtsjenko til Chelsea og Michael Owen til Manchester United er to gode eksempler. Tottenhams kjøp av Clint Dempsey er en annen risikofylt overgang. Robin van Persie derimot har begynt nedbetalingen.

 

Jeg var, og er fremdeles noe, kritisk til Fergusons kjøp av den 29-årige nederlenderen. Van Persies kvaliteter er ubestridte, men overgangen kan komme til å koste Manchester-klubben bortimot 70 millioner pund over fire år (overgangssum pluss lønn og bonuser). Og dette er penger man må kunne si er tapte på transfermarkedet. Van Persie er for gammel til å generere noe særlig ved videresalg om to-tre år. Det siste spørsmålet ved overgangen er hvor godt van Persie vil komme til å passe sammen med den ubestridte spiss nummer én før han kom, nemlig Wayne Rooney. Det må vi vente med. Den stygge skaden som Rooney fikk mot Fulham, kom for tidlig til at vi kunne vurdere noe om samspillet deres.

 

For Arsenal var salget riktig. 24 millioner pund er mye penger sammenlignet med 0 til neste år, da van Persie kunne ha gått som Bosman-spiller. Et Arsenal som for øvrig imponerte meg mot Liverpool. Med typisk Arsenal-spill, men nå også med flere spillere som truet mål fra flere posisjoner. Både Cazorla og Podolski scoret etter meget gode angrep. Spesielt imponerer Cazorla, som er distinkt og kraftfull i alt han gjør. Tempoet i veggspillet med Podolski, da Arsenal gikk opp til 2-0, var ingenting annet enn verdensklasse.

 

Klasseangripere scorer ofte på vidt forskjellige måter. For å bli en notorisk målscorer, som van Persie, må man beherske mange sider av målscoringens kunst. La oss se på hans fire mål for United så langt.

 

Først scoret van Persie mot Fulham. Og av alle målene som har blitt scoret i årets Premier League, er dette det målet jeg har likt best. (Ja, jeg har sett Ben Arfas mot Villa …).

 

Som ved alle van Persies United-mål så langt handlet det om den lille bevegelsen i forkant av avslutningen. Idet innlegget kom fra Uniteds venstre side, sto det mellom to mann. Van Persie og Brede Hangeland så utgangen på innlegget likt og startet mot ballen. Forskjellen var at van Persie startet akkurat før Hangeland og kom seg foran. Men det var ikke nok med det. Van Persie hadde fremdeles mye jobb å gjøre. Avslutningsmuligheten var fra ca 12 meter, han hadde passert første stolpe og måtte vri ballen tilbake over Schwarzer i Fulhams mål.

 

Det så nesten umulig ut, men innlegget var hardt nok til at det var nok for van Persie å bare forlenge ballen. Han trengte ikke å tilføre mer kraft, en feil som 99 av 100 fotballspillere i samme situasjon ville gjort. En avslutning i fotball er helt avhengig av kraften som tilføres, og feilmarginen øker enormt ved å ta i for mye. Duppen som van Persies avslutning fikk over Schwarzer var rett og slett vakker.

Målet lignet noe på David Claude Angans mot Brann. Angans scoring var en enklere utgave, men også her gjaldt det å sette foten til innlegget, uten å tilføre så mye kraft. Elegant også det.

 

Det må, for van Persie, ha vært helt greit å gjennomføre hjemmedebuten med en slik scoring. Da laget så reiste til Southampton var det med mindre press. Å komme ny til en klubb, og spesielt som van Persie, for en så høy overgangssum, er alltid belastende hvis det skulle gå trått i begynnelsen.

 

Borte mot Southampton er en kamp som en potensiell seriemester bør vinne. United har selvsagt ambisjoner om dette, og da tåler de ikke mange tapte poeng. Men det ble en rufsete oppvisning fra Fergusons menn, og Rafael viste igjen sine store defensive utfordringer da han ble knust av Rickie Lambert i duellen foran mål. Southampton tok ledelsen 1-0.

 

Så handlet det igjen om van Persie. Og igjen var det hans bevegelse i forkant av avslutningen som skapte sjansen. Van Persie vandret inn i offside, mens en feilvendt Welbeck kontrollerte ballen. I det ballen var på vei ut mot Valencia på høyrekanten, gjorde van Persie en smått genial bevegelse. Han flyttet seg vekk fra ballen og over på blindsiden av Southamptons forsvarere. Stakkars Nathaniel Clyne. Den 21-årige høyrebacken til Southampton er ikke vant til å møte spisser av van Persies kaliber, og ble så intenst ”ballwatching” at han regeltrett gikk på trynet da innlegget fra Valencia kom mot og over ham.

 

Med backen borte hadde van Persie tid til å dempe ballen, men han måtte kontrollere den kjapt for Southamptons midtstopper, José Fonte, hadde oppfattet situasjonen. Igjen gjorde van Persie alt rett. Det handlet om å få til et hardt og lavt skudd. Da ville det med all sannsynlighet bli scoring.

 

Målet var ikke helt identisk, men hadde store likheter med nevnte Podolskis og Cazorlas for Arsenal. Alle tvang ballen hardt og lavt, og keeperne kom borti ballen, men klarte ikke å holde den ute. I disse tilfellene, der man er kloss på inne i feltet, kan et hardt og lavt skudd gi uttelling. Men igjen, det gjelder bare ikke å skyte for hardt, slik at man misser kontrollen og blåser ballen over eller utenfor. Og det er her at van Persie, i alle fall i England, er kongen.

 

Van Persies andre mot Southampton var viktig for en målscorer. Selvsagt er alle mål det, men dette handlet om instinkt. Denne evnen til å være den spilleren som klarer å plukke opp en retur.

 

Liverpool, som totalt har bommet på overgangsvinduet denne gangen, har en skrikende mangel på nettopp målscorere. Den antatt beste spissen, Suarez, faller og faller. Han faller skrikende etter straffer og han faller også gjennom nivåmessig. Dette så vi tydelig mot Arsenal, der det var Vermaelen som plukket opp og rensket bort returene fra Mannone.

 

Det stikk motsatte var tilfelle med van Persie, som fanget den løse ballen i feltet mot Southampton. Ikke tilfeldig. Van Persie var i bevegelse og fant seg ledig plass. Idet innlegget kom mot Ferdinand gamblet José Fonte og løp mot ballen. Van Persie gikk vekk fra avslutningen og da ballen traff stanga, var van Persie helt fri fra sin oppasser og kunne enkelt putte ballen i tomt mål. Det må kommenteres at det var selve avslutningen som var enkel, og at det var den intelligente bevegelsen til van Persie som gjorde at det var nettopp han som fikk denne ”enkle” scoringen. Det er sjelden tilfeldig dette.

 

På overtid av kampen løp van Persie seg igjen fri. Denne gang mot første stolpe på corner. Igjen forlenget han innlegget uten å bruke noe særlig kraft. Et lite finteløp bak ryggen på James Ward-Prowse og van Persie stusset ballen med hodet over Kelvin Davis og ble matchvinner.

 

Målene til van Persie så langt er så forskjellige. Det har vært en heading på corner, en styring på innlegg, et mottak og hard lav avslutning og det har vært et returmål. Det minner om Henrik Larsson fra Celtic-tiden.

 

2000-2001 scoret Larsson 53 ganger for Celtic. På dette tidspunktet var Larsson kanskje ikke så langt unna kvalitetsmessig van Persie av i dag. Det er selvsagt vanskelig å måle, i og med at svensken stort sett spilte for Celtic, i lavere rangerte Skottland. Men, man jo også huske på at Larsson på det nærmeste trappet ned i Barcelona, og senere tok seg en vellykket svipptur til Manchester istedenfor kjedelig vintertrening i Sverige. Poenget med Larsson er at hans avslutninger minner om det van Persie driver med.

 

Etter sesongen 2000-2001 så jeg nemlig en video av Larssons scoringer. Det var driblinger, headinger, det var langskudd og volleyer, det var returmål og det var utsøkte chipper. Det var kort sagt alle typer scoringer. Det var en potensiell instruksjonsvideo for unge spisser. Og kanskje er det det som kjennetenger de aller beste? Kanskje er det denne evnen til å kunne score forskjellige typer mål som gjør dem ekstra uforutsigbare?

 

Tiden vil vise om opp mot 70 millioner pund for van Persie over fire år blir en god investering for United. Men. I alle fall kan man ikke nekte, uansett hvor kritisk og skeptisk man er, på at van Persie har fått en helt grei start i United-drakta.