Overgangsvindu som bør lukkes

Luka Modrics overgang til Real Madrid viser hvor dårlig overgangsvinduet i internasjonal fotball fungerer. At det ikke stenger før seriene settes i gang er et mysterium.

 

Modric har vært en særdeles vanskelig spiller å håndtere for Tottenham. Fjorårets oppkjøring ble vannvittig kronglete for kroaten, som misset de første kampene i protest mot at Tottenham ikke ville selge ham til Chelsea. Også i år ville Modric vekk, men nå har overgangen til Real Madrid gått gjennom, etter at Tottenham igjen måtte starte sesongen uten å kunne bruke sin beste spiller.

 

Tottenham og London-naboen, Arsenal, er to av lagene som har lidd under dette malplasserte overgangsvinduet. Arsenal mistet van Persie og Song i en periode der all fokus skulle ha vært på å sikre de første viktige trepoengerne. Er det noe et langt liv i fotballen har lært meg så er det hvor viktig det er, spesielt mentalt, å komme godt i gang med sesongen. For Arsenal betyr salgene masser av penger i kassen, men det er klart at det virker forstyrrende på seriestarten. Song og van Persie var involvert i 65 prosent av Arsenals scoringer forrige sesong. På sikt kommer kanskje laget styrket ut med tanke på at nysigneringene, Giroud, Podolski og Cazorla, er gode, men det vil ta tid å få disse samspilte med de andre.

 

Situasjonen virker også å være stressende for vår norske representant i trenerstaben i England. Ståle Solbakken uttalte nylig at han håpte vinduet stengte straks. Det var fåfengt. Wolves har siden ”mistet” to av sine beste spillere, Fletcher og Jarvis, til Premier League. Fletcher var, på samme måte som Modric, uaktuell for spill de første kampene selv om han fremdeles var i klubben. For oss tilskuere er det bare å prøve å sette seg inn i presset og stresset som Solbakken opplever i innledningen av sin første sesong i England. Der seriestarten, med kamper på løpende bånd, med en ny spillertropp, nye motstandere som skal analyseres, presse, supportere og alt det som dagligdags følger med en managerjobb, skal kombineres med et frenetisk kjøp og salg av spillere.

 

Solbakken er langt fra den eneste manageren som har klaget på overgangsvinduet. Tottenhams André Villas-Boas, som ”arvet” Modric-sagaen fra sin forgjenger Harry Redknapp er ikke overraskende en av dem. Villas-Boas har fremmet forslag om at overgangsvinduet burde stenges den dagen serien starter. Martin Jol i Fulham har gjort det samme. Dette spesielt etter usikkerheten rundt hans toppscorer Clint Dempsey og interessen fra Liverpool. Med sine 17 seriemål var Dempsey en viktig bidragsyter til Fulhams noe overraskende gode 9. plass i fjor. Roberto Martinez i Wigan opplevde det samme med sitt stjerneskudd, Victor Moses. Martinez ønsket også at vinduet skulle stenges, men maktet ikke å hindre Moses i å gå til Chelsea.

 

Det må være nervepirrende for managere i disse ikke aller største klubbene. De vet at hvis Chelsea, City, United, Real Madrid eller noen av de andre virkelige økonomiske tungvekterne bestemmer seg, da blir det vanskelig å hindre en overgang. Spillerne vil bli lokket til klubber med tittelambisjoner og et lønnsnivå som er umulig å matche. Selvsagt skal de store klubbene ha lov til å kjøpe spillere, men slik overgangsvinduet er nå ødelegger det innledningen av sesongen for mange av de middels store og små klubbene.

 

Hva skjer så med Luka Modric videre? Hos Tottenham var han i særklasse den beste ballspilleren, og laget var offensivt avhengig av kroaten. De første par kampene har han sårt vært savnet. Ett poeng kunne fort ha vært fire eller kanskje til og med seks med ham på banen.

 

I Madrid blir situasjonen en ganske annen. Mourinho bruker å spille varierende utgaver av 4-3-3( 4-2-3-1 kan det også kalles). De tre fremste spillere har, i de to første seriekampene, vært Ronaldo til venstre, Higuain som spiss og di Maria til høyre. Disse tre har noen defensive oppgaver, men er først og fremst angripere. Trioen på midtbanen kan Mourinho variere. Ofte spiller Özil som offensiv midtbane, med to utpregete defensive spillere bak seg. Innledningsvis i sesongen har det vært Xabi Alonso og Diarra, men Khedira er også alltid høyaktuell. Mourinho har innimellom valgt å bruke tre defensive midtbanespillere, mens det er sjeldent at han velger to offensive. Ergo er det vanskelig å se at han kommer til å bruke Modric og Özil mye sammen.

 

Betyr dermed overgangen til Modric at Özil benkes? Eller blir Modric en squadplayer? ”Problemet” med en klubb som Real Madrid er at de har råd til å la være å bruke slike verdensklassespillere. De har råd til en innkjøringsperiode mens serien er i gang. Og det kan unektelig bli litt trist å se Modric eller Özil varme benken ved siden av Kaká, en annen tross alt ganske brukbar spiller.

 

I Norge har også overgangsvinduet vart et par uker inn i sesongen, og selv om det ikke har vært like hektisk, kunne det vært ønskelig om det også her stengte dagen serien startet. I alle fall virker dette å være løsningen internasjonalt. Det blir nesten stressende å bare være tilskuer til det som skjer, spesielt i England, og jeg kan som sagt bare forestille meg hvordan det må være å stå oppi det. Midnatt 31. august stenger overgangsvinduet. Dagen etter er det serierunde i Premier League.

Hvor slitne er managerne da, og hvor forberedte er lagene egentlig til kamp?

Forsøk på å tippe verdens beste liga

I morgen starter Premier League igjen. Endelig. Og det er verdens beste liga. Det er ikke tvil.

 

Premier League-kamper blir nesten aldri kjedlige. Det er noe med tempoet og intensiteten, som gjør at selv en mandagskamp, eksempelvis mellom West Bromwich og Reading, kan bli høyst severdig.

 

Noen hevder at tysk fotball er best, fordi det er den ligaen med høyest tilskuersnitt. Andre drar selvsagt frem La Liga i Spania. Serie A i Italia har også sine fantaster.

 

Men tysk fotball er best å følge fra tribunen, på TV blir det ikke helt det samme. Jeg kan la meg imponere av Bayern München i Champions League, og koser meg når jeg ser highlights der Moa scorer, men det blir sjeldnere og sjeldnere at jeg prioriterer en hel Bundesliga-kamp.

 

Det blir mer La Liga i løpet av sesongen, og spesielt Real Madrid og Barcelona. Men totalt er det flere ”triste” oppgjør i Spania enn England, selv om toppnivået unektelig er på høyde, og vel så det.

 

Hva så med Serie A? Serie A-fans virker ofte aggressive. Hvis noen kritiserer italiensk fotball, er det alltid en liten kjerne som reagerer med sinne. Jeg husker en gang at Bernt Hulsker ble utfordret til å sette opp et all-star-team, fra hele verden. Han ble riktignok ikke sint, men endte opp med elleve fra Serie A. Men, til syvende og sist er de mest svorne tilhengere av italiensk fotball i mindretall. På fotballpuber er tv-skjermene som viser italiensk fotball gjerne plassert ned en trapp, ved siden av toalettene.

 

Etter denne innledningen må jo alle, med mulig unntak av Hulsker, være enige i at engelsk fotball er best, men hvem er best i England? Her kommer et forsøk på å tippe tabellen for sesongen 2012-2013.

 

  1. Manchester City
  2. Arsenal
  3. Chelsea
  4. Manchester United
  5. Tottenham
  6. Liverpool
  7. Everton
  8. Newcastle
  9. Aston Villa

10. West Bromwich

11. QPR

12. Stoke

13. Sunderland

14. West Ham

15. Fulham

16. Reading

17. Southampton

18. Norwich

19. Swansea

20. Wigan

 

1-5

Min ”gut feeling” er at United ikke vil få suksess ved å hente van Persie. Det er en atypisk Ferguson-signering, og virker på en måte litt desperat, som om han ikke tålte at City tok gullet og at han nå handler i affekt. En enda mer samspilt kombinasjon mellom Rooney og Welbeck, med Hernández, som back-up kunne virkelig eksplodert i år. Nå vil mest sannsynlig både Welbeck og Hernández tilbringe masser av tid på benken, og Hernández vil kanskje til og med forsvinne. I det hele kan kjøpet bli negativt for United. For kanskje er det ikke så lurt av Ferguson å ikke følge sin egen politikk. Han har jo tross alt hatt ok suksess med den.

 

Ferguson og United er heldige som starter først på mandag. Når de har kjøpt van Persie, vil de jo gjerne ha ham spilleklar til den vanskelige seriepremieren borte mot Everton. Det er rart at klubbene er så langt unna ferdighandlet, så tett opp mot seriestarten. Her i Norge legger vi jo stor vekt på at spillerne skal få tid sammen, få de relasjonelle ferdighetene til å fungere, få strukturen i laget til å sitte. Det virker ikke å være like prioritert i England, der de største spillerkjøpene til og med kan skje i løpet av de første to ukene i serien. Kanskje hadde det vært til det beste for engelsk fotball om transfervinduet ble flyttet og stengte i alle fall en liten stund før seriestart?

 

I fjor ble problemstillingen svært tydelig hos lag som Arsenal og Tottenham. Arsenal mistet Fabregas og Nasri, og var overhodet ikke forberedt på det. Sammen med en prekær skadesituasjon medførte dette at laget fikk en katastrofal seriestart. United massakrerte dem 8-2, Arsenal så ut som et nedrykkslag.

 

Utover sesongen gjorde Wenger en imponerende jobb med å lede laget opp til tredjeplass. I år er igjen den beste spilleren tapt, men nå er Wenger forberedt. Laget har hentet Giroud, Carzola og Podolski. Arsenal er bedre rustet offensivt, tross van Persies overgang til United.

 

Chelsea har også svidd av sine sedvanlige millioner i overgangsvinduet. Usikkerheten ligger i valget av manager. Det var selvsagt imponerende resultatmessig, etter at Di Matteo tok over, men er han flink nok til å bygge opp et offensivt kollektiv, som gjør at Chelsea melder seg på i gullkampen? Og hvis ikke, hvor lang tid tar det før han får sparken? Chelsea er et usikkert kort, men med så mange gode spillere, må de jo havne i medaljestriden.

 

Manchester City har vært stille på overgangsmarkedet, men det skulle da bare mangle. D  er regjerende mestere og har den beste stallen. For at de skal bli enda bedre trenger de ikke kjøpe så mange nye, de trenger rett og slett å bli enda mer samspilte.

 

City tar gullet, noen poeng foran en ellers svært jevn medaljestrid, der Chelsea, Arsenal og United tar omtrent like mange poeng. Og rett bak dem kommer…

 

 

…Tottenham.

Tottenham slet med samme problematikken som Arsenal i fjor, og så også i år. Men mens Wenger har gardert seg, er det mer usikkert hos Tottenham. Igjen er Modric på vei bort og en klassespiss mangler. I fjor ble dette løst ved at Modric ble ”tvunget” til å bli, mens Adebayor ble lånt inn. Løsningen i år er fremdeles i det blå, og per dags dato har Tottenham et lag vil droppe ned mot midten av tabellen.

 

Men, for å melde seg på i kampen om en Champions League-plass, er det kun én klassespiss og Modric/erstatter som behøves. Villas Boas virker som en flink, revansjesugen manager som kommer til å fikse dette og sørge for at Tottenham fremdeles blir et topplag.

 

6-9

Etter Tottenham kan det komme et lite skille. Store klubber som Liverpool, Everton, Newcastle og Aston Villa burde kjempe om CL-plasser, men greier de det? Det er besynderlig å ha vokst opp på 80-tallet, og sett Liverpool da, med sitt fantastiske pasningsspill, og sammenligne med det ikke like fantastiske spillet de siste sesongene. Vil Liverpool noensinne komme tilbake? Eller forblir de nestenlag som Newcastle, Aston Villa og byrival Everton?

 

10-15

Sunderland fikk et oppsving etter at Martin O´Neill tok over. Det er ikke nødvendigvis sikkert at laget får fortsatte fremganger i år. Bendtner er borte og Saha virker som et rop om hjelp. (Det var egentlig da Redknapp hentet ham til Tottenham at jeg mistet troa på gamle Harry…)

 

Fulham overpresterte kanskje i fjor tabellmessig. Clint Dempseys scoringer førte dem opp til en høyst respektabel 9. plass. Den kan bli vanskelig å gjenta.

 

Mens QPR har gjort noen interessante signeringer. Green er en god keeper, og Park og Fabio fra United kan være lure spillere å hente. David Hoilett kan slå til ved et klubbskifte. Han var bra i perioder i Blackburn og i fin alder. QPR kommer seg bort fra bunnstriden, og et stykke opp på tabellen.

 

Røkla

Bunnstriden blir Reading, Southampton, Norwich, Swansea og Wigan. Det er vanskelig å forutse rekkefølgen, men jeg har gitt det et forsøk.

 

Så, var dette et godkjent tabelltips, eller hører dette også hjemme nede ved toalettene? Kanskje til og med nedi?

Hvem spiller i kveld?

OL-fotballen er ikke i nærheten, mens Champions League er i ferd med å passere VM i status. Derfor stiller jeg spørsmålet: Hvem spiller i kveld?

 

Svaret er selvsagt at Molde møter Basel i siste kvalikrunde før playoff til gruppespillet i Champions League. Molde, fjorårets seriemester, mot fjorårets store overraskelse i Champions League, Basel, som til og med slo ut Manchester United.

 

I første kamp var Molde godt med, men laget ble hemmet av en noe unødvendig utvisning på David Claude Angan. Ole Gunnar Solskjær hadde godt grunnlag for å hevde at laget ville ha vunnet med elleve mann på banen. Det er altså duket for et åpent og spennende returoppgjør. Det er bare å benke seg foran tv-en, eller?

 

Kampen vises ikke på tv. Leser man på Rbnett (Romsdals Budstikke) avslutter de artikkelen med følgende elegante setning: ”Kampen mot Basel har avspark onsdag klokka 20 og den kan du høre live på 1FM.”

 

Høre? Høre?! Virkelig? Dette er den viktigste fotballkampen i norsk klubbfotball til nå i år. Det er da utrolig merkelig at kampen ikke vises på tv. Men, hva er mulige årsaker for det? Svaret må ligge i interessen hos publikum.

 

Litt forskning

 

Jeg sjekket publikumstallene for de ti siste kvalikene til Champions League. Dette fordi ti er et tradisjonelt flott nummer å jobbe med, men også fordi det da starter med året Åge Hareide tok over etter Nils Arne Eggens legendariske periode på Lerkendal. Jeg tok utgangspunkt i hjemmekampen i kvaliken og neste hjemmekamp i serien. Slik ser det oppsettet ut:

 

2003:

Rosenborg-Deportivo de La Coruña 13.08. tilskuere 21166

Rosenborg-Viking 23.08. 13374

 

2004:

Rosenborg-Maccabi Haifa 11.08. tilskuere 18432

Rosenborg-Tromsø 21.08. tilskuere 20074

 

2005:

Rosenborg-Steaua Bucuresti 23.08. tilskuere 13051

Rosenborg-Lyn 28.08. tilskuere 15236

 

Vålerenga-Club Brugge 09.08. tilskuere 13788

Vålerenga-Bodø/Glimt 28.08. 8864

 

2006:

Vålerenga-Mladá Boleslav 02.08. tilskuere 9693

Vålerenga-Brann 13.08. tilskuere 16484

2007:

Rosenborg-Tampere 30.08. tilskuere 14123

Rosenborg-Sandefjord 23.09. tilskuere 17563

 

2008:

Brann-Marseille 13.08. tilskuere 11197

Brann-Rosenborg 24.08. tilskuere 17552

 

2009:

Stabæk-FC København 05.08. tilskuere 12562

Stabæk-Vålerenga 23.08. tilskuere 10096

 

2010:

Rosenborg-FC København 17.08. tilskuere 18822

Rosenborg-Molde 23.08. 16762

 

2011:

Rosenborg-Viktoria Plzen 27.07. tilskuere 8028

Rosenborg-Molde 07.08. tilskuere 17656

 

2012:

Molde-Basel 01.08. tilskuere 6564

Molde-Sogndal 04.08 tilskuere 8503

 

 

Som det skal være

 

I 2003 var det som det skal være. Drahjelp fra god og interessant motstander, ja, men uansett, Lerkendal var fylt opp. Nesten 8000 mer tok turen enn mot Viking ti dager senere.

 

Trønderne hadde jo på dette tidspunktet blitt vant med Champions League-suksess, med gruppespill åtte år på rad. Men, istedenfor å trette ut publikum, hadde Champions League blitt høydepunktet.

 

I 2004 fulgte de nesten opp. Maccabi Haifa var et mindre attraktivt lag enn Deportivo de La Coruña, men burde likevel ikke trekke færre folk enn Tromsø. Dette er ikke ment som nedsettende overfor Tromsø, poenget er at selv Maccabi Haifa, i siste kvalikrunde, burde fylle flere seter enn alle mulige Tippeliga-motstandere. Men kanskje hadde savnet etter Nils Arne Eggen allerede spredt seg i Trøndelag. Og dette selv om laget møtte overkommelig motstand, som de faktisk skulle slå ut.

 

I 2005 var Vålerenga med for første gang. Og flere kom på Ullevaal enn til oppgjøret mot Bodø/Glimt knappe tre uker senere. Likevel, i Oslo, Vålerenga i Champions League-kvalik, da var ikke 13788 noe å juble over. Det var faktisk skremmende lite.

 

To lag fikk prøve seg i kvaliken dette året, og Rosenborg møtte Steaua Bucuresti. Men selv med et ypperlig 1-1-utgangspunkt fra borteoppgjøret, kom færre tilskuere enn til seriekampen mot Lyn. Og dette til tross for at Rosenborg da var plassert på en historisk dårlig 9. Plass i serien.

 

I 2006 kom 7000 flere til en vanlig seriekamp mot Brann, enn da Vålerenga møtte Mladá Boleslav.

 

I 2007 foretrakk folk å se Rosenborg hjemme mot Sandefjord, enn at de kvalifiserte seg med seier over Tampere.

 

Og det hele toppet seg i 2008. Brann hadde, for første gang på 44 år, blitt seriemester. Man skulle tro at en kvalik til Champions Leauge ville få folk i Bergen til å gå mann av huse. Men nei, hjemmekampen mot Rosenborg elleve dager senere trakk over 6 000 flere tilskuere. Ja ja, tenker du sikkert. Rosenborg er jo attraktive og kvalikkampen var sikkert mot Bolerne fra Slavia, eller hva de nå heter, men nei, se på oversikten igjen! Det var Marseille som kom på besøk. Og kun 11197 tilskuere. (Og det er heller ikke fordi Rosenborg er så spesielle. Brann-Ham Kam ble sett av 16106 tolv dager før kvaliken.)

 

Stabæk snudde litt denne trenden i 2009. Kampen mot FC København fylte Telenor Arena. Det samme gjorde danskene (i alle fall nesten) igjen, da de kom til Lerkendal året etter. Men dette var to veldig spesielle oppgjør. For Stabæk hadde Champions League alltid vært den store drømmen. Ingebrigt Steen Jensen og co hadde alltid lagt vekt på turneringen, og da Ståle Solbakken kom med sine danske seriemestre, da var alt komplett. Det måtte bli fullt. På Lerkendal i 2010 var Nils Arne Eggen tilbake som trenervikar etter at Erik Hamrén tok over Sverige. Nils Arne Eggen som sjef mot Ståle Solbakken, det skulle bare mangle at det ikke kom flere enn mot Molde uka etter.

 

De siste to årene har det falt igjen. Rosenborg mot Viktoria Plzen lokket 8028 tilskuere til Lerkendal, godt under halvparten av det som kom på seriekampen mot Molde en drøy uke senere. Og med all mulig respekt for Sogndal, hvorfor kom det flere og så en seriekamp mot dem enn kvaliken mot Basel?

 

Med noen hederlige unntak, så viser det seg altså at helt ”normale” Tippeliga-kamper er mer interessante for folk flest enn kvalikkampene til verdens beste klubbturnering. Jeg har ikke tatt meg bryet med å sjekke tallene for kvaliken til Europaligaen, men jeg regner ikke med fantastiske tall her. Og da ender TV-selskapene opp med å ikke sende storkampen i kveld.

 

Puber i Oslo, som Magneten og O´Reillys, kjent for å vise mye fotball prioriterer heller OL. Vi snakker i bunn og grunn fotballpuber her og norsk klubbfotballs viktigste kamp, den burde da ikke utkonkurreres av lagkonkurranse i trampoline, eller hva som skal sendes.

 

Ja, det går sikkert an å streame kampen på en eller annen nettstasjon, men det skulle da ikke være nødvendig. Dette burde ha vært hovedattraksjonen for sportsinteresserte i kveld. Men, publikum har vist hva som gjelder. Det foretrekkes heller å se Sogndal enn Basel, heller Ham Kam enn Marseille, heller padling enn Champions League-kvalik. Og med det har publikum kanskje lagt litt av premissene for at lagene ikke treffer maks når det gjelder Europa-cupene. Det har vært en del merkelige exiter de siste årene, og kanskje er dette fordi lagene egentlig, uten å ville innrømme det, nedprioriterer Europa-cupene noe. Det burde selvsagt ikke være slik, men er ikke tv-stasjonenes dekning og publikums interesse en indikator på at det er slik?

 

Høre på 1FM?

 

Det er sykt, det er bare sykt akkurat dette.