Arsenal bør selge van Persie

 

Det er et sitat fra Arsene Wenger som jeg er glad i, og det går slik: “That’s why, when I go to hell one day, it will be less painful for me than for you, because I’m used to suffering.”

 

Dette skal ikke være en blogg om Arsene Wenger er religiøs eller ei. Dette handler om at mannen de siste årene har fått gjennomgå urettsmessig mye. Verst av alt er kritikken som kommer mot hans økonomiske styring av Arsenal. Han får kjeft fordi han bruker for lite penger. Det er noe spesielt med tanke på den økonomiske situasjonen rundt omkring i Europa.

 

Pengegalopp

 

Det er galskap som regjerer i den europeiske fotballøkonomien. Sesongen 2010-2011, som er de siste offentliggjorte tallene, tapte klubber som Manchester City og Chelsea henholdsvis 197 og 68 millioner pund. De gikk vel neppe i overskudd i år heller…

 

I Frankrike skaper Zlatan Ibrahimovich overgang fra AC Milan til PSG stor furore. Svenskens kvaliteter er udiskutable, men hans lønn på 15 millioner Euro (i overkant av 110 millioner norske kroner) etter skatt, betegnes som ”uanstendig” av budsjettminister Jerôme Cahuzac. En annen interessant side ved denne overgangen er at Hollandes regjering prøver å innføre en skatt på 75 prosent på inntekter over 1 million Euro. Siden Zlatan har kontraktsfestet at han skal nettolønn, vil dette kunne medføre at den franske klubben må ut med omtrent 80 millioner Euro i året etter skatter og avgifter.

 

Zlatan er fremdeles slått av Samuel Eto´o, som tjener rundt 160 millioner kroner i Anzji i den russiske delrepublikken Dagestan. Et svært fattig område. Og et urolig område. Så urolig at spillerne og deres familier bor i Moskva og flyr inn til kampene. Uttrykket: ”blø for drakta” mister noe av sin essens her. Eller er det kanskje: ”blø for drakta i en eller annen by”?

 

Det er virkelig en pengegalopp som har tatt helt av. Og for å følge hesteterminologien:  Når skal det tas ned til trav egentlig?

 

Wenger og penger

 

Og det er altså i denne virkeligheten, denne uvirkelige virkeligheten, at Arsene Wenger får kritikk for å bruke for lite penger.

 

Arsenal har prøvd, det tilsynelatende uhørte innen fotballen, å gå i balanse. De skal ikke bruke mer enn de får inn. Dette har klubben stort sett greid, den er en foregangsklubb på det økonomiske feltet. Klubben har, med noen unntak, kjøpt ungt og lovende og solgt dyrt. Ut gjennom dørene har profilerte spillere som Thierry Henry, Emmanuel Adebayor, Kolo Toure, Gael Clichy, Samir Nasri og Cesc Fabregas gått, til stor økonomisk gevinst. Og klubben burde også selge Robin van Persie.

 

Greit nok at eksempelvis Cesc Fabregas var en spiller Wenger ikke ønsket å selge. Denne handelen var litt spesiell, men innbrakte likevel gode inntekter. Et helt riktig salg derimot, ville vært av van Persie, på samme måte som da Henry forsvant.

 

Henry ble solgt som 29-åring til Barcelona for 24 millioner pund, en gevinst på 13 millioner pund, åtte år etter at han ble hentet fra Juventus. I disse åtte årene var Henry i perioder verdens beste fotballspiller. Etter at han gikk til Barcelona ble han aldri like god, og selv om han innimellom glimtet til, var han på vei nedover.

 

Van Persie fyller 29 om to uker. Han ble hentet til Arsenal i 2004 for 2,75 millioner pund. Det er lett å se at det også her ligger en stor mulig gevinst i pund, ettersom at klubber som Manchester United, City og Juventus har meldt sin interesse. Men her vingler Arsenal og Wenger. Klubben kan komme til å la ham gå ut kontraktstiden. Dette vil i så fall være på tvers av praksis de siste årene, og ikke nødvendigvis så lurt.

 

Van Persie ble, i forrige sesong, toppscorer i Premier Leauge. Og hadde det ikke vært for noen nesten overmenneskelig gode spillere i La Liga, kunne han fort ha blitt årets spiller i verden.

 

Det viser seg gang på gang, at spisser som nærmer seg 30, også nærmer seg en utløpsdato. Van Persie har tidligere vært mye plaget av skader og det vil ikke være noen stor overraskelse hvis dette gjentar seg i løpet av en sesong eller to. Den riktige ”Arsenal-politikken” ville vært å selge nå.

 

Arsenal har gått over sju år uten å  vinne titler. Her ligger grobunnen for kritikken, og kanskje også motviljen til å la van Persie forsvinne fra klubben. Men likevel, skal det være noe å kritisere Wenger for, så er det at han i denne saken kan komme til å vike fra sine prinsipper.

 

Økonomisk fair play

 

UEFA har også sett seg lei på at klubbene går dundrende underskudd og reddes av oljepenger østfra en plass. Fra og med 2014 kan klubber risikere å bli utestengt fra Champions Leauge hvis de ikke opprettholder kravene. Meningen er, kort summert, at spillerlønninger og overgangssummer skal ned, mens investeringer i større grad skal settes inn i yngres avdelinger. Det virker som om UEFA-toppene hadde Wenger i bakhodet da de kokte i hop denne planen, under det som ironisk nok sikkert ikke var en sparsommelig middag …

 

Det har ikke vært lett å vinne titler ”fair” all den tid klubber som Chelsea og Manchester City har drevet uten noen form for økonomiske hindringer. City har nærmest latt det gå sport i hvor mange spisser de skal kjøpe over 200 millioner kroner.

 

Utvikling

 

Det fryder meg å se en spiller som Alex Song. I perioder en av verdens beste defensive midtbanespillere. Kjøpt for 1 million pund fra Bastia. Eller Diaby som kom for 2. Og det er bare for alle fotballinteresserte å håpe at Jack Wilshire snart er tilbake fra skade, for klubben han kom til som niåring. Men, i rettferdighetens navn, noen av de beste kjøpene har Wenger gjort av unge spillere er i 8-10-millioner-punds-klassen. Som Sagna, Koscielny, Vermaelen, Walcott og (for 12) Oxlade-Chamberlain. Dette er selvsagt mye penger, men det er likevel lite i dagens internasjonale fotball. Og spesielt da Wenger og Arsenal godt kan tjene inn disse pengene igjen ved å ta en telefon til Manchester City.

 

Wenger har utviklet spillere og solgt. Klubben, han om ikke alene driver, så i alle fall har hatt enorm innflytelse over, visste nok ikke hvor heldige de var da de ansatte franskmannen i 1996. Den engelske forfatteren bak Tribunefeber og ihuga Arsenal-supporter, Nick Hornby tenkte slik da det sto igjen tre kandidater: «It was Venables, Cruyff and then at the end Arsene Wenger. I remember thinking as a fan, I bet it’s fucking Arsene Wenger, because I haven’t heard of him and I’ve heard of the other two. Trust Arsenal to appoint the boring one that you haven’t heard of.»

 

Hornby tok feil, og ler i dag det. Om noen år, da UEFA forhåpentligvis har fått sving på sitt økonomiske fair play-prosjekt, da ler kanskje noen flere av at de en gang i tiden kritiserte Wenger for ikke å bruke nok penger.

 

For, i dagens Europa er det et paradoks å kritisere noen for sunn økonomisk sans.

 

 

 

 

Hvor stor makt skal supportere ha?

 

Hvor mye skal fotballsupportere få bestemme over klubben sin? Problemstillingen er særdeles aktuell i disse dager i forhold til to store britiske fotballklubber, Rangers og Tottenham.

 

Rangers

 

Rangers har gjennom en årrekke drevet over evne. Klubben har verdensrekord i antall seriemesterskap, det er ingen lilleputt som nå står overfor sin største krise.

 

I februar ble klubben satt under administrasjon. Siden har det blitt jobbet med å gjennomføre en gjeldssanering, men det har ikke lyktes. Til slutt ble klubben slått konkurs og gjenstartet som et NEWCO (nytt selskap). Men for at ”nye” Rangers skulle få en plass i SPL, skotsk Premier League, måtte 8 av 12 lag stemme for det. I dag blir kniven vridd enda hardere rundt i såret, hvis klubbene som har uttalt at de vil stemme nei, gjør det. Dagen i dag, den 4. juli, en dato forbundet med frigjøring, kan ende med at Rangers blir sparket ned til nivå fire i den skotske ligaen. Det er ikke annet enn sensasjonelt.

 

Rangers har drevet klubben sin i senk. Da jeg spilte i Aberdeen (1999-2001) hadde laget flust av tyske, nederlandske og andre profilerte landslagsspillere. Det var et lag som hørte hjemme i engelske Premier League, ikke den skotske. Men det kostet, altfor mye og nå er det ubønnhørlig satt stopper for det.

 

Den kommende avstemmingen ble problematisk for klubbene. På den ene siden ville klubblederne vise seg sterke og sette ned foten for det de anså som uansvarlig drift av en fotballklubb. På den andre siden var de selv avhengige av inntektene oppgjørene mot Rangers ga hvert år, samt tv-inntektene.

 

Dette skapte hodebry for klubblederne, ikke minst fordi flere og flere av supporterne i de respektive klubbene begynte å lage bråk. I flere tilfeller lot klubbene supporterne bestemme. Hearts, Hibs, Dundee United, Aberdeen, St. Johnstone og Inverness var tidlig på banen og sa at de kom til å stemme nei. Supporterne deres hadde talt.

Men var dette riktig? Klubbene og ligaen ville tape enormt med penger.

 

Hva hadde skjedd i Norge? Tenk bare hvis det var Rosenborg det gjaldt. Hadde da klubbstyrene satt ut avgjørelsen til supporterne? Ville Rosenborgs skjebne blitt avgjort av Tornekrattet, Klanen og Kanarifansen? Og hadde det de kom frem til blitt et valg styrt av følelser overfor en rival, eller ville de ta et valg til det beste for norsk fotball?

 

Tottenham

 

Den mektige styrelederen i Tottenham, David Levy, var ikke like demokratisk da han tok et viktig valg for klubben nylig. Tottenham, som hadde vært inne i sin beste periode på en mannsalder, valgte å sparke sin populære manager Harry Redknapp. Inn kom André Villas-Boas, en mann som i mars fikk sparken etter en katastrofal periode i Chelsea. Jeg vet ikke, men nekter å tro at Levy ville fått flertall i en supporteravstemming for dette valget.

 

Hva ledet så Levy til å gjøre dette? Tottenham hadde under Redknapp nådd kvartfinale i Champions League. De hadde to fjerdeplasser og mistet deltakelsen i neste sesongs Champions League til Chelsea fordi Chelsea vant turneringen. Neppe kunne Redknapp lastes for denne litt merkelige regelen.

 

Tottenham, under Redknapp, hadde dessuten stått for en attraktiv, angrepsvillig fotball. Likevel forstår jeg Levys behov for en endring.

 

Redknapps åpenlyse sikling etter den ledige Englandsjobben var uheldig. Capello hadde knapt forlatt sjefsstolen i FA før Redknapp ble lansert som den mest sannsynlige etterfølgeren. Like etter begynte Tottenham å tape fotballkamper.

 

Det er alltid vanskelig å fastslå hvor mye en treners fremtid påvirker hans prestasjoner i nåtid. Men i Tottenhams tilfelle gikk siste del av sesongen virkelig dårlig. Det som ved årsskiftet var en kamp om seriegull, ble til slutt med et nødskrik en fjerdeplass. Resultatene var i fritt fall.

 

Som vi vet ble ikke Redknapp trener for England. Roy Hodgson tok den jobben. Og det var knapt skjedd før Redknapp begynte å syte i avisene over at han ikke fikk forlenget kontrakten sin med Tottenham. Dette siste tror jeg virket særdeles irriterende på Levy.

 

Likevel håper jeg at Levy og co til slutt tok avgjørelsen fordi de behøvde ytterligere utvikling. Redknapp hadde hevet laget enormt etter en miserabel periode under Juande Ramos, men kunne han bringe laget så mye videre?

 

Redknapp viste god teft da han hentet Adebayor og Scott Parker til klubben like før overgangsvinduet stengte i august i fjor. De to ble toneangivende for at Tottenham så ut som en mulig seriemester. Men. Det var også problemer med disse spillerne. Parker var ”dead money”. En god spiller, men det ville aldri være mulig å få tilbake de 5 millionene pund som han kostet, pluss hans betydelige månedslønn. Redknapp argumenterte for kjøpet i det Sun med å si:

“No disrespect to the chairman but he understands business, I understand football.”

Det var ikke rosenrødt mellom Tottenhams to sterke menn. På samme måte var heller ikke det å hente Adebayor noe som kunne føre til fremtidige inntekter. Tottenham tok over 70 000 pund i uken av hans lønn, men han ville fremdeles være City-spiller. Ved et salg ville inntektene havne lenger nord.

Man kan si mye negativt om Junade Ramos, men det å hente Luka Modric var ikke så dumt. Hvis Tottenham skulle selge ham i sommer, ligger det en mulig fortjeneste på flere hundre millioner kroner. Og for en formann som  ”understand business” er dette måten å drive klubben på.

Jeg er positivt innstilt til det å satse på Villas-Boas som trener. Han virker som en flink trener, som møtte veggen i Chelsea. Men, hans suksess i Porto viste hvor mye han kan, og innimellom kan en nedtur være bra for en trenerkarriere. Det virker som det er en svært revansjesugen portugiser som i disse dager inntar White Hart Lane. Og det trengs mye for å få Tottenham videre. Forsterkninger i midtforsvaret, minst en midtbanespiller av klasse, samt en spiss som leverer på samme måte og kanskje enda bedre enn Adebayor, er påkrevet. En vellykket sommer på transfermarkedet er essensielt for Villas-Boas muligheter til å lykkes.

Stuntet fra Levy er svært risikabelt. Og slik jeg ser det kan dette skiftet i Tottenhams trenerapparat kun få et av to utfall. Enten blir det en suksess, og da senest i løpet av sesongen 2013-14. Eller så må Levy gå av som styreleder. Han kan ikke gå så på tvers av folkemeningen uten å oppnå suksess. Men jeg liker at han forsøker, for Tottenham under Redknapp var på vei nedover, og det var mye som tydet på at nedturen bare ville ha fortsatt.

Det skal lyttes til supportere, men til syvende og sist må også et styre kunne ta et valg som ikke alltid er like populært. Det ville blitt totalt kaos hvis enhver avgjørelse skulle blitt sendt ut på høring i de forskjellige supporterforeningene. Det forundrer at dette i så stor grad har blitt gjort i skotske fotballklubber. Men spennende blir det å følge sagaen med Rangers videre, og det samme med Tottenham under Villas Boas.

 

 

Ni spanjoler på drømmelaget

Faen, tenkte nok en del sportsjournalister verden over da de så finalen i går kveld. Her hadde de bestemt seg for at Spania var kjedelige og at Italia var deres nye favoritt. Og så var Spania så frekke og vant 4-0. Faen.

 

Jeg skal ikke si det, eller jo, jeg skal faktisk det: Hva var det jeg sa? Ved flere anledninger har jeg skrytt det spanske landslaget opp i skyene. For min del har dette vært på grensen til et perfekt mesterskap av spanjolene. Noe som vil gå igjen i drømmelaget litt lenger ned. Det vil også fremgå at Balotelli ikke havner på et slikt lag. Han beviste igjen det jeg har hevdet, at han ikke er i verdensklasse.

 

Journalistikk

 

Nettopp disse to punktene, Balotelli og den spanske spillestilen er interessante. Bare se hvordan journalister hele tiden bruker den velkjente metoden: ”bygge opp, for så å bryte ned.”

 

Spania hadde vunnet for mye nå. Laget sto som regjerende verdens- og europamester, og da kommer av en eller annen grunn dette behovet for å bryte ned journalistisk. Og utrolig nok har spanjolene blitt angrepet på at de spiller for mange pasninger. Det er bare å tygge litt på dette. Jeg har lest ufattelig mye om fotball. Jeg har sett eller spilt en fotballkamp stort sett hver dag i over 30 år, men denne problemstillingen så jeg ikke komme. En nærmest utbredt enighet om at Spania var kjedelige fordi de spilte for mange pasninger. De var for tekniske. De … ja, journalistene slapp fort opp for punkter, men uansett, de hadde bestemt seg: Spania var ikke noe særlig.

 

Løsningen var å komme rundt på kantene, skyte mer og andre standard klisjeer. Det er riktignok lurt for en del lag å gjøre nettopp disse tingene, men det er vanskelig å kritisere et lag som spiller på en ny måte og som lykkes med det. Istedenfor å kritisere den spanske fotballen, velger jeg å oppsummere den i ett enkelt ord. Ett enkelt ord som viser respekt for landet som har revolusjonert fotballen og gitt alle andre noe å strekke seg etter. Det ordet er: genialt.

 

Da kunstneren Jackson Pollock skapte en helt egen måte å male på ved å dryppe maling på lerretet gjorde han noe av det samme. Han var også genial, og ledende innen abstrakt ekspresjonisme. Maleriene hans er fantastiske å se på. Malingen er slengt utover lerretet, men det er vakkert. Det ville vært umåtelig dumt å si til Pollock at: ”dette går ikke, du må tegne inn noen kyr og trær.”

 

Eller, for å ta et enda mer dagsaktuelt eksempel, gått til musikeren Flo Rida og sagt at: ” den singelen din, Whistle, den er fin den, men kan du ikke legge inn et parti med fele?”

 

Innovatører som lykkes, må få kreditt for det de driver med, og jeg ser at de fleste journalister i dag skriver positivt om Spania. Likevel lurer jeg på om de bannet mens fingrene motvillig traff tastaturet. Faen, så kjedelig det er med alle disse presise pasningene langs bakken. Faen, så kjedelig dette laget som scorer flest mål og vinner er. Faen, så kjedelig at de spiller til lagkamerat på åpent mål når de kommer mot keeper. Faen …

 

Og så har vi Balotelli. Mannen som hele tiden bygges opp og rives ned og opp og ned igjen. I dette mesterskapet var det tydeligvis om å gjøre å bygge ham opp. Men én god omgang i én fotballkamp skaper ingen verdensstjerne. For Balotelli var god mot Tyskland i førsteomgang, men finalen og resten av mesterskapet viser hvor langt unna han er å havne på et drømmelag, eller å fortjene å bli omtalt som verdensklasse.

 

Hvorfor blir Balotelli så opphauset? Utseendemessig skiller han seg ut. Oppførselen hans likeså. Det er lett å legge merke til en lang, muskuløs, farget spillet på et ensidig ”hvitt” landslag. Hanekammen gjør også sitt. Dessuten elsker vi å lese om rebeller. Han har satt fyr på huset sitt med fyrverkeri, han avdekket en t-skjorte med påskriften ”Why always me?”, han har fått karantener, kranglet med trenere, blitt portrettintervjuet av Noel Gallagher. Han er selv nesten en rockestjerne. Men er han god?

 

For min del spiller ikke alt dette utenomsportslige så stor rolle. Når jeg bedømmer om en spiller er i verdensklasse eller ikke, da er utseende og oppførsel uinteressant. Det er prestasjoner som teller. Og i går, var det nesten synd på Balotelli. I nærduellene med Ramos ble han en smågutt. Han falt lenger og lenger ned i banen, og ble mer og mer fortvilet i blikket. Han ble rett og slett radert ut av kampen da Spania demonstrerte overmakten.

 

Det hadde vært interessant å sett hvordan Balotelli hadde blitt vurdert hvis han så ut som og oppførte seg som Brede Hangeland. For å forklare, Hangeland er en spiller jeg respekterer dypt. Han er god, men det er alltid fotballen som står i fokus. Ikke noe tull, ikke noe fyrverkeri, verken i uttalelser eller hjemme på badet. Og dette punktet er viktig. For når det gjelder både Balotelli og det spanske landslaget så har sportsjournalistikken i dette mesterskapet sviktet. Det har blitt brukt poenger som ikke har med virkeligheten å gjøre. Balotelli har vært jevnt bra, men ikke mer. Spania har vært fantastiske, ikke kjedelige. Det er det som burde ha blitt skrevet.

 

Drømmelaget

 

Jeg vil avslutte mine blogger fra EM med å sette opp mitt drømmelag fra mesterskapet. I og med at Spania nå er tidenes landslag, blir den spanske dominansen nesten total. Jeg ville satt opp i et 4-3-3, eller da 4-6-0 som det har blitt populært å kalle det.

 

Dette er de beste spillerne fra EM 2012:

 

Iker Casillas

 

Jérôme Boateng

Gerard Piqué

Sergio Ramos

Jordi Alba

 

Xavi

Xabi Alonso

Andrea Pirlo

 

David Silva

Cesc Fàbregas

Andrés Iniesta

 

Som dere ser er det kun i to posisjoner jeg vraker spanske spillere. På høyrebacken virker Arbeloa som det punktet der Spania har størst potensial til å utvikle laget. Arbeloa er offensivt mer usikker enn de andre. Når han kommer opp i banen med ballen, vet han ikke helt hva han skal ta seg til. Defensivt er han solid, og det er derfor han spiller så mye, men offensivt har han klare mangler. Det er ingen andre høyrebacker som har vært dominante heller, og jeg ender opp med tyske Boateng mest i mangel av noe enda bedre.

 

Det var også et must å finne plass til Andrea Pirlo. Frem til finalen, var han den viktigste spilleren på finalelaget Italia. Han spilte en ordinær kamp i finalen, men totalt sett fortjener han plassen. Den kommer på bekostning av Busquets, som har vært god, men bak Alonso og Xavi. Xavi har riktignok heller ikke vært på topp, men i finalen er han god og selv om han ikke er i sin aller beste form, er han likevel bedre enn de andre. (Den spilleren i EM som var nærmest å bryte inn i denne midtbanen var Khedira på Tyskland.)

 

Trioen på topp begrunner jeg slik: Iniesta er selvskreven. For en spiller! Fàbregas og Silva sto sammen med ham bak et av tidenes mål. 1-0-scoringen i finalen er noe av det beste jeg har sett. På et så tidlig tidspunkt i en finale, mot en så god defensivt organisert motstander. Det var nesten umulig det de gjorde her, men det er nettopp det som er så deilig med Spania, alt er bare NESTEN umulig.

 

Videre har Fàbregas og Silva vært så viktige for å trette ut motstanderen. De har vært sentrale i spillet og stått bak tekniske detaljer som er intet annet enn historiske. De åpnet opp kampene på en slik måte at, ”innbytteren” Torres, en mann som knapt har scoret på to år, endte opp som delt toppscorer i turneringen. Det må være en fryd å komme inn i kamper der Iniesta, Silva og Fàbregas har mørnet motstanderne på denne måten.

 

Ni spanjoler på drømmelaget er selvsagt mye, men det er slik det må være etter denne maktdemonstrasjonen. Jeg håper journalister nå skrinlegger ordet ”kjedelig” i forbindelse med spansk landslagsfotball og heller erstatter det med ”genial”. Det fortjener spanjolene.

 

Takk for et fantasisk mesterskap Spania, og gratulerer!