Pirlo-øyeblikkene

 

Flere ganger har journalister brukt ordet ”kjedelig” i analysene av mesterskapet. Men det vi har sett har langt fra vært trøttende. Det vi har sett har vært fotball på aller øverste hylle. Der de store prestasjonene har gitt oss uforglemmelige øyeblikk. La oss kalle dem Pirlo-øyeblikk.

Spania-Portugal

 

Semifinalene var også intense, spennende og taktisk interessante. Det var som å se to sjakkmatcher. Det begynte med oppgjøret Spania-Portugal. Kjedelig? Igjen. Jeg fatter det ikke, jeg fatter det bare ikke.

 

Spania er sterkt inspirert av Barcelonas måte å spille fotball på. Dette er selvsagt svært naturlig i og med at spillere som Pique, Xavi, Iniesta, Fabregas, Busquets, Pedro er fremtredende på begge lag. EMs kanskje beste venstreback, Jordi Alba, er dessuten også et produkt av La Masia, Barcelonas legendariske akademi, og til høsten spiller han igjen for det katalanske storlaget.

 

Noe av det mest fascinerende de siste sesongene i internasjonal fotball har vært lagene som Jose Mourinho har ledet mot Barcelona. Chelsea, Inter og spesielt Real Madrid. Mourinho har variert taktikken. Det har vært ultradefensivt, som i semifinalen i Champions League med Inter 2010 og det har vært en aggressiv høytpressing i flere oppgjør med Real Madrid.

 

I semifinalen Spania og Portugal virket det som om Portugals trener, Paulo Bento, hadde lånt taktikkboken til sin portugisiske kollega. Portugal sjokkerte Spania med høyt press og nektet i store deler Spania å dominere. Likevel hadde Spania rundt 100 pasninger mer enn Portugal i første omgang. Jeg satt med følelsen av at taktikken, vellykket som den kunne virke, også kunne bli skjebnesvanger. Ville portugiserne holde ut i 90 og kanskje 120 minutter?

 

Ingen, som ikke selv har erfart det, fatter hvor utmattende det er å spille ekstraomganger i fotball. Det er et fenomen man ikke finner i andre idretter. Det er utenkelig at en 10 000 meter i et OL skal bli forlenget med 3300 meter for å avgjøre. Og uansett hvor godt trent en fotballspiller er, disse ekstra 30 minuttene kan gi kramper og medføre fatale nybegynnerfeil selv hos de aller beste. Da kampen gikk til ekstraomganger virket det som at Spania hadde mest å gi. Portugals press måtte ha gjort spillerne slitne.

 

Portugals unngikk baklengs, men, det var også verdt å merke seg at de knapt hadde en eneste målsjanse. Ronaldo kom til noen avslutninger, men Casillas ble aldri satt i reelle problemer. Spania hadde heller ikke de største sjansene, skjønt Iniesta skal score i ekstraomgangene, da Spania hadde sitt beste angrep.

 

Pirlo-øyeblikket

 

I jevne kamper, der to motstandere ikke klarer å bryte ned motstanderen, er det ofte en situasjon som endrer alt. Det kan være en dribling, en pasning, et langskudd. Men det kan også være et totalt overlegent øyeblikk. Pirlos straffe i straffesparkkonkurransen mot England var et slikt. Da han chippet ballen sakte, arrogant, nedlatende midt i mål på Hart, da falt motet hos hele det engelske laget. Var dette direkte medførende til at engelskmennene bommet? Det er umulig å vite, men jeg fikk den følelsen.

 

Den samme følelsen fikk jeg i det siste minutt av andre ekstraomgang. Portugal satte nok en gang inn høyt press på Spania. Et mål på dette tidspunktet ville utvilsomt avgjøre kampen. Og det var da Spania hadde sitt Pirlo-øyeblikk. I stedet for å klarere ballen i panikk, kombinerte de seg med en fire-fem pasninger langs bakken elegant ut av Portugals press. Det var også arrogant og på grensen til nedlatende, og det ga nok en følelse av uovervinnelighet, som Spania tok med seg inn i straffesparkkonkurransen.

 

Mye har blitt sagt om Ronaldo som ikke fikk ta straffe. Vi vil aldri få vite om han hadde scoret. Det som er sikkert er at hans bom mot Bayern München i semifinalen i årets Champions League fastslår at ingen, ingen! er helt sikre på straffer.  (Jeg vil igjen benytte anledningen til å poengtere at Vidar Bahus reddet straffe fra Kjetil Rekdal i 1994)

 

Spanias kanskje sikreste kort fra ellevemeteren, Xavi Alonso, bommet som førstemann. Det burde ha gitt Portugal troen tilbake, men det virket som om Spanias overlegenhet satt for spikret fast i bakhodet hos de portugisiske spillerne. Så mye at de ikke helt visste hvem av Bruno Alves eller Nani som skulle ta. Forvirringen lagde ytterligere nervøse rykninger i portugisiske fotballbein. Og Pirlo-øyeblikk nummer to, Sergio Ramos’ straffe, avgjorde det hele. Ramos hadde, som Ronaldo, også misset i CL-semien mot Bayern. At han var kald nok til å chippe ballen midt i mål, under det presset som hersket, fjernet den siste tvil. Dette kom Spania til å vinne. Portugal tålte ikke to Pirlo-øyeblikk.

 

Jeg så Spania-Portugal på Litteraturhuset i Oslo. Jeg var en del av et panel sammen med Frode Grytten og Ellen Sofie Lauritzen. Ordstyrer var Tom Stalsberg. Her sa jeg at det mest overraskende med EM så langt var at det ikke hadde vært noen overraskelser. Mange hadde, som meg, tippet at Spania og Tyskland skulle komme til finalen. Og nettopp derfor, etter at Spania vant, vokste følelsen av at det måtte komme en overraskelse. Greit nok at Nederland hadde skuffet i mesterskapet, men de store sensasjonene hadde uteblitt. Noe måtte skje. Tyskland var favoritt. Men er det noe som er sikkert så er det at seiersrekker, som Tysklands 15 på rad, til slutt blir brutt.

 

Sjakk

 

Tyskland og Italia ble en ny sjakkmatch. Hos Tyskland var det interessant å se hvem Löw valgte fra start. Jeg har tidligere i en blogg hevdet at EM kunne være over på mange måter for Mario Gomez. Gomez sto med tre mål, men han virket likevel å være ut av form. Gomez startet kampen. Og Gomez kontra Klose hadde nok vært et vanskelig valg for landslagssjefen. Mer overraskende var det at Müller startet på benken. Müller utgjør en konstant trussel for motstanderne. Ellers kom Tyskland som forventet.

 

Italia er i stor grad bygget rundt det defensive fundamentet hos årets Scudetto-vinner, Juventus. Slikt kan være til stor fordel for et landslag. Mange Barcelona-spillere setter sitt preg på Spanias spill, på lignende vis er Italias defensive struktur så solid mye takket være samkjørte Juventus-spillere. Pluss at Pirlo igjen fremstår som en verdensstjerne.

 

Jeg kan ikke begripe at noen kan hevde at Ronaldo skal bli årets spiller i verden. Han burde være et hav bak Messi i den kåringen. På samme måte som han ikke er i nærheten av å være årets spiller i EM. Den kåringen bør Pirlo allerede ha avgjort.

 

De gangene Tyskland presset hardt, fikk Pirlo ballen, dro av en spiller og satte i gang angrep for Italia, men forut for 1-0 scoringen burde tyskerne ha stoppet ham. Pirlo kom da ut av balanse, på vei mot eget mål, men den tyske respekten for ham hadde vokst såpass at de ikke fullførte presset. Pirlo fant igjen balansen, vendte opp og satte i gang angrepet som resulterte i Balotellis første scoring.

 

Personlige feil

 

Det mangelfulle presset var første feil tyskerne gjorde, og i en tett kamp mellom to omtrent like gode lag, er det ofte enkeltmannsprestasjoner og ditto personlige feil som avgjør. Og nå skulle Hummels, EMs kanskje beste midtstopper så langt, gjøre sin første store.

 

Da Cassano mottok ballen på kanten av 16-meteren med ryggen mot mål, da hadde Hummels bare én oppgave, og det var å holde ham slik og kontrollert presse ham utover i banen. Situasjonen var ufarlig, men Hummels bestemte seg for å vinne ballen. Da vendte Cassano. Han utnyttet på ekstremt bra vis Hummels utålmodighet og lurte ham bort. Det påfølgende innlegget var perfekt, likeså Balotellis kraft i duellen foran mål.

 

Personlig feil nummer to kom fra kaptein Lahm. Montolivo så ned og gjorde seg klar til å slå en lang ball. Lahm kunne da enten sette Balotelli offside eller falle av sammen med ham. Lahm falt av, men så feilberegnet han og prøvde å heade ballen. Han bommet og Balotelli kom alene med keeper. Avslutningen til Balotelli føk i krysset bak en sjanseløs Neuer. Men jeg lurer på hvor kontrollert det var.

 

Balotelli

 

I en tidligere blogg har jeg skrevet at Balotelli enda ikke er i verdensklasse, og at eksempelvis Zlatan er en bedre spiss. Da jeg våknet i morges lå det selvsagt en kommentar til dette i kommentarfeltet på bloggen min. Så la meg forklare hvorfor jeg ikke er helt overbevist om Balotelli fremdeles.

 

Avslutningen som ga 2-0 så utvilsomt perfekt ut. Men han var også heldig. Ballen spratt litt opp for ham, han traff med stor kraft med delvis ytterside og ballen skrudde knallhardt vekk fra Neuer og opp i nærmeste kryss. Ikke en keeper i verden hadde reddet den, og den som er nærmest til å kunne gjøre det er nettopp den tyske landslagskeeperen. Min teori i denne situasjonen er at hvis Balotelli prøver på dette 100 ganger, så skyter han 90 over mål. Hadde en mann som Robin van Persie fått denne sjansen 100 ganger, ville han ha skutt svakere, mer kontrollert og scoret på mindre spektakulært vis, men flere ganger enn Balotelli.

 

Det er nettopp tall over tid som avgjør om en spiss er verdensklasse eller ikke. I kampen mot Tyskland var selvsagt Balotelli det. Men. 13 seriemål for City, som ble seriemester i år, er ikke imponerende. Han havnet tross alt 17 mål bak nevnte van Persie på toppscorerlisten. Zlatans 28 på 32 kamper i forrige sesong er verdensklasse. For ikke å snakke om Messis 50 på 37, eller Ronaldos 46 på 38. Ja, Balotelli er god, men enda ikke helt i ypperste klasse. For at jeg skal gi meg på det, må han spille mange flere kamper som i går, men det var en god start for å overtale meg …

 

Gomez, med 26 seriemål på 33 Bundesligakamper og 12 i Champions League har også hatt en fantastisk sesong, men han viste igjen at formen er fallende og at han nå bør ha ferie. Han ble byttet med Klose i pausen, men det utgjorde ikke den store forskjellen. Det ble mange innlegg, og selv om dette ofte fremheves av norske kommentatorer som det viktigste i verden for å bryte ned et forsvar, var dette lett for de italienske stopperne. Det var en nytelse å se hvor tidlig de kom på plass, hvordan de posisjonerte seg og hvordan de hele tiden enten var i kroppen på motstanderen eller først på ballen. Og så lenge Khedira og Schweinsteiger ikke kom på like farlige løp som før i mesterskapet, og Özil aldri fant plass til å dominere, da ble dette Italias kamp.

 

Som trener drømmer man om å ha en spiller som Pirlo i laget. Uten en slik spiller, vil laget under press, ofte ty til lange klareringer og ballen kommer da raskt tilbake. Hos Italia var det mulig å gi ballen til Pirlo som igjen spilte fri andre. Dette gjorde at laget gang på gang kom på farlige overganger, og Tyskland kunne ikke sende frem så mange som de ønsket, uten at dette ble livsfarlig bakover. Pirlo var nøkkelen til suksess, som igjen gjorde det mulig for Balotelli å bli dagens store helt.

 

Åpen finale

 

Det er litt trist at EM går mot slutten. Det har vært et fantastisk mesterskap å følge med på. Nivået har vært skyhøyt, både offensivt og defensivt hos de beste lagene. Det er eksempelvis lett å glemme at Spania nå har spilt (grovt regnet) 420 minutter i EM siden de slapp inn sitt eneste mål. Et mål som for øvrig kom etter et annet Pirlo-øyeblikk, i første gruppespillsmatch.

 

Finalen på søndag er åpen. Det er to fryktelige gode fotballag som møter hverandre og som står godt til hverandre. Alt ligger an til en jevn finale. Og blir den så jevn som jeg tror, må det et nytt Pirlo-øyeblikk til for å avgjøre.

 

Men om det er Pirlo selv som står for det eller en spanjol, det vil tiden vise.

 

 

Det er litt trist med England

Det engelske laget forsvarte seg frem til en kvartfinale i EM, til den nesten obligatoriske straffesparkexiten. Hva har skjedd med fotballstorheten vi en gang så opp til?

 

I 1951 ga Gyldendal forlag ut boken På tokt med Norges landslag. Et av stykkene ble skrevet av Tippen Johansen, Norges legendariske keeper fra Bronselaget. Tippen, som holdt nullen da Hitler så sin eneste fotballkamp, da Tyskland tapte 2-0 mot Norge.

 

Tippen var full av beundring overfor engelskmennene da han beskrev Norges treningskamp og i den Norges manglende suksess: ”…om den noengang kunne nå opp mot engelskmennene i lagspill, i plaseringsevne, i den stadige bevegelsen og i pasningens nøyaktighet. Det var her våre verter på en diskret måte viste oss at vi var kommet til fotballens hjemland.”

 

Fotballens hjemland. Som utmerket seg i plasseringsevne, bevegelser og pasninger. Jeg vet ikke, for Norge tapte jo mot England også i år, men jeg tviler likevel på om Rune Jarstein kommer til å skrive like rosende om dagens England, hvis han skulle blitt hentet inn av Gyldendal til å skrive i en eventuell oppfølger.

 

I dagens europeiske fotball er det først og fremst Spania og Tyskland som bemerker seg med bevegelse og pasningsspill. England er fremdeles fotballens hjemland, men fallet har vart lenge, og i går kom det til et solid og nådeløst mageplask i Kiev.

 

Mens jeg er inne på Hitler og Kiev, Kiev var også stedet der den legendariske kampen mellom Start fra Kiev og Flakelf, nazi-Tysklands fotballag fant sted. Kampen er fabelaktig skildret i boken Dynamo: Triumph and Tragedy in Nazi-Occupied Kiev, av Andy Dougan. (på norsk: Kamp til døden). En bok som skildrer heroiske ukrainske fotballspillere, som trosser de strengeste advarsler fra de tyske lederne og vinner kampen. Og som etterpå, en etter en blir drept. Legenden vil ha det til at det var fordi de vant.

 

Interessant er det å lese denne artikkel fra New York Times: http://www.nytimes.com/2012/06/24/sports/soccer/a-soccer-match-in-ukraine-during-world-war-ii-echoes-through-time.html?pagewanted=2&_r=1&seid=auto&smid=tw-nytimes

 

Artikkelen stiller spørsmål om kampen var så dramatisk. Var det slik at spillerne døde fordi de vant, eller trengte det okkuperte landet helter? Rapportene fra kampen er borte, de involverte er døde, men likevel, legenden består.

 

England er på vei over i samme situasjon. Det er snart ingen engelske fotballhelter igjen. Fortsetter det engelske laget slik de gjorde i går, er det kun et vagt minne om et VM-gull i 1966 som står igjen.

 

Faren min spilte på det norske landslaget. I oppkjøringen til VM i 66 var England på besøk i Norge. Etter kampen var det utlodning av kampballen, signert av alle de engelske spillerne. De som kort tid etter vant Englands eneste mesterskap. Den ballen fikk faren min. Innimellom drar han den frem og viser signaturene til verdensmesterne. Skriften er falmet, navnene nesten uleselige, tiden visker det ut, slik England som fotballstorhet også snart er kun en parentes i fotballhistorien.

 

England har vært i nærheten. I 1986 tapte laget en jevn kvartfinale mot kommende verdensmester Argentina. Og selv om Maradonas soloraid var enestående, må man også huske på at juks delvis slo ut England i den kampen. The Hand of God, fortsetter å hjemsøke engelske fotballfans. Og Gary Lineker var så nærme, så utrolig nærme å utligne likevel.

 

Fire år senere kom England nesten til finalen. De tapte semifinalen på straffespark, og taper man en semifinale på den måten, da er man i alle fall nesten god nok til å vinne hele greien.

 

Det samme kan sies om EM i 1996. Nok en semifinale ble avgjort i engelsk disfavør fra straffemerket. På samme måte som i 1990, England var gode. De var fremdeles i nærheten.

 

Laget ”haltet” mer kvalitetsmessig i Erikssons tid. David Seaman var alt annet enn imponerende da han slapp inn det avgjørende mål mot Brasil i 2002, mens kvartfinalene mot Portugal i EM 2004 og VM 2006 igjen ble avgjort på straffespark. Straffespark er virkelig Englands fiende. Og det var besynderlig å se dem desperat forsvare seg frem til en ny straffesparkkonkurranse i går kveld. Trodde de at de kunne vinne?

 

Kanskje var de inspirert av Chelsea? Chelsea forsvarte seg i mai til en Champions League tittel, og det mest overraskende med den var at et engelsk lag, greide å slå et tysk lag på straffer. Hvis Chelsea kunne, så kunne da også landslaget, eller?

 

Men, de to største Chelsea-heltene den dagen var Didier Drogba fra Elfenbenskysten, som med sitt siste spark i Chelsea-trøye avgjorde, og tsjekkiske Peter Cech som reddet fra blant andre kroatiske Olic (og nederlandske Robben i ekstraomgangene). Det var liksom ikke bare engelskmenn mot tyskere.

 

England startet straffesparkkonkurransen med sine to beste spillere. Gerrard, har hatt en god turnering og var sikker. Rooney likeså. Men etter det, hvem skulle Hodgson velge? Historien tynget, Young og Cole veide nok 50 kilo ekstra da de gikk frem for å  overliste Buffon. Det var noe desperat over Young, som lukket øynene og nesten knakk tverrliggeren, mens Coles straffe knapt nådde frem til Buffon ventende keeperhansker. Kanskje hadde England hatt en ørliten sjanse hvis også Lampard kunne ha deltatt og skutt nummer tre? Eller hva? Uansett, Englands straffemareritt fortsetter og fortsetter.

 

Ansettelsen av Roy Hodgson som landslagstrener virket å være en desperat handling. Hodgson er kjent for stram, defensiv organisering. Sikkerhet fremfor angrep. Ja, det var nesten så de kunne håpe at Buffon var kald da det kom så langt som til straffespark. Han hadde knapt rørt seg, annet enn å slå ut med armene i fortvilelse over alle de missete italienske sjansene.

 

Italia er heller ikke helt det de var. Det er noe fallende over begge de to gamle storhetene. Men Italia gjorde likevel nok, til at straffesparkkonkurransen ble en fortjent seier. Spesielt var det en nytelse å se Pirlo spille fotball. En mann jeg trodde var over middagshøyden, men som til nå i EM har vært en av de aller beste spillerne.

 

Jeg har i en tidligere blogg fra EM skrytt uhemmet av Silvas gjennomspill til Fabregas og nettopp Pirlos pasning til Di Natale i gruppespillskampen mellom Italia og Spania. Pasningen som Pirlo slo til Balotelli i første omgang i går var også av høyeste klasse. Uten å se Balotelli vippet han ballen ”blindt” over det engelske forsvaret og Balotelli greide ikke å utnytte det som var et genialt gjennomspill.  (Jeg står på det jeg tidligere har sagt om at Balotelli ikke er stabilt god nok…) Men, den pasningen og de andre som Pirlo slo var nok til at England ble mer og mer redde.

 

Og så satte Pirlo sin fabelaktige straffe. Der han lot Hart ligge å sprelle som en nytrukket makrell mens han chippet ballen sakte midt i mål. Det var et øyeblikk som totalt knakk det engelske mannskapet. Da den arrogante og elegante Pirlo gjorde det, var det som om engelskmennene skjønte at dette med straffer, det kan de bare ikke. Den straffen avgjorde kampen. Den straffen sendte England ut av mesterskapet.

 

Av en eller annen grunn ga England Hodgson en fireårskontrakt. Og er det noe som er sikkert, så er det at han ikke kommer til å endre sin fotballfilosofi med det første. England vil de neste årene forsøke å forsvare seg til suksess. I en tid da nevnte Spania og Tyskland viser verden hvor rett gamle Tippen Johansen hadde, om hvor viktig pasninger og bevegelse er i fotball.

 

Historien kommer til å gjenta seg. Om to år reiser England til Brasil (hvis de da kvalifiserer seg) og legger seg ned og burer igjen. Kanskje slår de Australia og Trinidad & Tobago i innledningen. Kanskje er de heldige og trekker Saudi Arabia eller Danmark i 8-delsfinalen og sliter seg videre. Men så står de der igjen. Fem spillere klare til å skyte straffer. 130 kilo tunge, med nasjonens forventninger og historien tyngende på deres skuldre. Og da forsvinner England ut igjen.

 

Skal England igjen bli en storhet, og igjen få folk til å ta vare på deres signerte matchballer i nærmere 50 år, da må det større forandringer enn å hente inn en ultradefensiv trener. Da må hele den engelske fotballen revolusjoneres, men slik det ser ut nå, kommer ikke det til å skje med det første.

 

Og det er litt trist.

 

 

Midt i trynet?

Kvartfinalene er i gang. Portugal stanget og stanget mot Tsjekkia, men fikk til slutt sin seier. Fullt fortjent.

 

Portugal

 

Det er noe ujevnt over Portugal. De har to spillere i ypperste verdensklasse: Ronaldo og Pepe. Jeg ville ha satt opp begge på et sammensatt verdenslag per dags dato.

 

Coentrao og Nani er i klassen under der igjen, prestasjonene varierer for mye. Fra det glitrende til under mål, slik Nani var i går. Meireles er en jevnt god midtbanespiller, men også han litt under den absolutte toppen.

 

Dette siste trenger ikke bety noe, all den tid Portugals farligste spiller igjen scorer mål. Tre mål på de to siste kampene, samt fire skudd i stengene så langt i turneringen. Ronaldo er på gang, og det gjør Portugal til en farlig trussel, selv om eksempelvis Bruno Alves ikke er fast på klubblaget Zenit og at spissutvalget i troppen er syltynt. Med Ronaldo i form kan alt skje.

 

Tyskland

 

Tyskland er som før nevnt, et perfekt sammensatt landslag. De har verdensklassespillere i omtrent alle posisjoner. Det er et lag jeg, sammen med mange andre, har tippet som mester. Men det var også noe fornuftig over det ”ufornuftige” som Erik Thorstvedt sa i TV2-studio i går.

 

Thorstvedt lurte på om Tyskland har sett litt for bra ut. Laget tok ni poeng i gruppespillet, det hersker en harmoni i spillergruppen, spillerne er i form, de har en velfungerende og dyktig trener.

 

Er det hele rett og slett for bra? For harmonisk? Thorstvedt sa noe om at fotball har en egen evne til å treffe deg midt i trynet når du tror at ting går på skinner. Jo da, det er noe i det.

 

Spania

 

Spania derimot, kan ha dratt en stor fordel av erfaringene fra Kroatia-kampen. Der fikk de seg en kraftig advarsel. Spania var slettes ikke gode og var heldige som unngikk to straffer imot. Hvorfor det ikke dømmes straffe mot Sergio Ramos’ hårreisende takling er uforståelig. Taklingen ville gitt gult kort overalt ellers på banen, men siden det var innenfor 16-meteren, så ble det altså ingenting. Slik dømming vil for alltid fremstå som et mysterium.

 

Det var heller ikke tvil om at Busquets holdt Corluka mer enn nok til at dommeren burde ha dømt straffe, men men, holding er vi jo ferdige med etter at mållinjedommerne ble tatt i bruk. Nå slipper vi holding og at ballen skulle gå uoppdaget i mål, eller hva Platini?

 

Dommerne var én ting, viktigere var det at spillet til Spania haltet. De hadde overkjørt Irland i kampen før og gikk litt ”høye på pæra” til verks mot Kroatia. Det er forståelig at spillere, med VM-, EM- og Champions League-titler i fleng, kan bli blaserte, men det er aldri en fordel å bli det. Skal Spania gjenskape sin suksess, må de legge ned det knallharde arbeidet som er grunnlaget for deres lekne stil. Mot Kroatia ble de tatt ut av kampen i perioder, og ja, de var heldige. Heldigvis for Spania, det virket som om Del Bosque også oppfattet hva som skjedde. Etterpå fremsto han lettet, men også tydelig advart.

 

Målscorere

Tyskland og Spania er altså de to store favorittene fremdeles. Kanskje vil spissplassen bli avgjørende for hvilket av disse to lagene som eventuelt vinner.

 

Jeg tippet Mario Gomez som toppscorer foran turneringen. Han har tre mål så langt, delt førsteplass, men det har ikke vært topp prestasjoner som Gomez har levert, utenom scoringene.

 

I de to første kampene, var Gomez knapt nær ballen ved siden av de tre gangene han traff nettet. Det er greit nok som spiss det, men likevel, jeg har sett Gomez bedre for Bayern München. Mer bevegelig, mer som en konstant trussel. Mot Danmark var han en skygge av seg selv. Jeg kan derfor ikke la være å lure: er Gomez sitt mesterskap over? Eller så jeg feil mot Danmark? Jeg er spent på ham i kveld.

 

Spania har også utfordringer på topp. De begynte første kamp med Fabregas. Et ok innhopp fra Torres gjorde at han fikk starte mot Irland, der han banket inn to mål. Mot Kroatia var Torres tilbake som tilnærmet usynlig igjen (slik han har hatt for vane å være i snart tre år).

 

Hvem skal så Spania satse på?

 

Et eller annet har skjedd med Fernando Torres. I Atletico Madrid, og de første par sesongene i Liverpool, var han en av mine absolutte favoritter. Men siste tiden i Liverpool, og tiden i Chelsea, har vært en katastrofe. Det er nesten ingenting igjen av spilleren. (Ja,  jeg vet at mange sier at han kom seg på slutten av sesongen i Chelsea, men jeg er ikke av samme oppfatning.)

 

Det ser ut til å være noe fysisk galt med ham. Han løper ikke like uanstrengt som før. Det er som om han har trent massivt med vekter og ikke rørt en ball. Bevegelsene hans sitter ikke, han er tung og klønete.

 

For Del Bosque, er det selvsagt en utfordring at Torres scoret to mål mot Irland, men han må huske på at Spania rundspilte Irland og hadde hele 24 avslutninger på mål. Det er imponerende mye. Hvis eksempelvis Llorente hadde startet som spiss, er det meget mulig, ja kanskje til og med overveiende sannsynlig, at han også hadde scoret to eller flere.

 

Torres sine begrensninger ble som nevnt igjen tydelige mot Kroatia. Da han ble byttet ut etter en time, hadde han utrettet like lite som han pleier for Chelsea. Inn kom Navas, og etter hvert, Fabregas, og begge var sentrale, sammen med Iniesta, i angrepet som avgjorde kampen. Et angrep som man også må kommentere at kom på spansk vis: gjennombrudd sentralt i banen.

 

Det er noe konvensjonelt over det å bruke Torres. Og det er ikke Spanias styrke. Spania har sin egen måte å spille på, med enormt fokus på ballbesittelse og kombinasjoner gjennom sentralt. Dette spillet passer ikke Torres. Han trenger plass, bli slått i bakrom og han trenger å jakte på ballen. Et powerplay rundt motstandernes 16-meter er mye mer egnet en spiller som Fabregas. Det blir derfor spennende å se hvilken spisstype som Del Bosque til slutt faller ned på.

 

I Norge kritiseres Spania når spillet går i stå. Det har i det hele tatt blitt overraskende populært å rakke ned på Spania. Mange sier at laget må rundt på kantene eller slå langt i bakrom og andre typiske ”norske” råd. Spania har lykkes når de ikke har hørt på nettopp norske råd og bare vært seg selv. (Nå har de sikkert aldri i realiteten hørt dem, men…) Det er uansett best for Spania å fortsette på sitt eget vis. Og kanskje aller best, med Fabregas på topp.

 

England

 

Samtlige trenere i verden ville hatt en enklere oppgave med hvem som skal være førstevalget på topp for England. Wayne Rooney er bedre enn nestemann, selv når han ikke er 100 prosent i form.

 

For Roy Hodgson må Ukraina-kampen ha utviklet seg perfekt. Rooney, som hadde spart beina de første to kampene, startet og avgjorde kampen. Han var tydeligvis klar for kvartfinalen og mer. Med overskudd og sult, da er Rooney farlig.

 

Problemet med Englands tropp er som med Portugals. Den spriker i kvalitet på en helt annen måte enn hos Tyskland og Spania. England har for mange ok Premier Leauge-spillere, med to unntak: Rooney er i verdensklasse og Steven Gerrard har i alle fall vært det.

 

Gerrard ble i 2005 nummer tre i kåringen av verdens beste spiller. Han var også i nærheten av nivået de påfølgende sesongene. Men, skader, alder og en fallende kvalitet på Liverpools tropp, har preget Gerrards spill de siste par årene. Helt til EM.

 

Gerrard virker nå farlig bestemt. Hvis han kan gjøre noe av det samme som Zidane i 2006 VM, da den aldrende franske legenden ble bedre og bedre for hver kamp som gikk, da kan også England gå langt.

 

Likevel, det engelske laget er for svakt og normalt sett hadde jeg holdt Italia som store favoritter i kvarten. Men Italia har også et langt stykke opp til historisk toppnivå. Oppgjøret blir derfor åpent, og skal jeg tvinges til å tippe tror jeg England akkurat sliter seg videre. Men vinneren av dette oppgjøret ryker i semifinalen.

 

Spania og Tyskland er fremdeles de store favorittene, med Portugal som outsideren. Kanskje vil formutviklingen på målscorere bli avgjørende, i så fall er Portugal på rett kurs. Eller vil likevel Tyskland og Spanias brede kvalitet bli tungen på den berømte vektskålen.

 

Men husk også hva Erik Thorstvedt sa, av og til får man ballen midt i trynet. Og da kan tungen havne hvor som helst.

Klasseforskjell

I går ble nummer 3 og 4 av kvartfinalelagene klare. Hellas, Tsjekkia og Portugal har hanglet seg videre, mens det har vært noe bunnsolid over Tyskland.

 

Jeg valgte å følge Danmark-Tyskland i går. Det var et knallhardt valg da Portugal-Nederland langt fra var noe uinteressant oppgjør. Men det var fotballhistorien som ble avgjørende.

 

Fotballhistorie

 

I 1992 ble danskene svært overraskende europamestere etter å ha slått Tyskland 2-0 i finalen. Det var et kynisk, defensivt oppbygd landslag som slet seg til turneringseier.  Langt fra like sjarmerende som det danske laget fra 1986. Det mange med meg mener kunne ha blitt verdensmester.

 

Historisk er det grunn til å tro at seieren over Tyskland (Vest-Tyskland da) i 86 ødela Danmarks sjanser videre. Danmark hadde slått Skottland. De hadde rundspilt fotballstorheten Uruguay og vunnet 6-1 (en kamp der radarparet Elkjær og Laudrup var helt fabelaktige). Danmark var videre i turneringen, uansett hvordan det gikk i siste gruppespillskamp mot Vest-Tyskland.

 

Dette var VM i Mexico. Det ble spilt i tynn luft i høyden. Det var svært varmt. Men for danskene var det så stor prestisje å spille mot Vest-Tyskland. Danmark vant 2-0, men kampen krevde for mye. ikke minst at den svært viktige Frank Arnesen ble utvist og dermed utestengt i neste kamp. Tyskland, som tok det noe roligere, kom bedre ut av det oppgjøret. De tok seg helt til finalen og hadde der uavgjort til det 88. minutt. Danmark røk 5-1 mot Spania i neste runde. Utslitt og utslått.

 

Dagens Danmark

 

I går virket det igjen som om utmattelse av danskene ble tema. For da tyskerne kom på en lynhurtig kontring i det 80. minutt, var det høyreback Lars Bender som elegant bredsidet ballen i mål for Tyskland. Etter en kontring der Danmark ikke maktet å følge etter.

 

Danmark opptrådte smartere og spilte bedre i denne kampen enn mot Nederland i første, selv om resultatet ble det motsatte.

 

Danskene hadde nå bestemt seg for å variere spillet bakfra. Jeg liker at de har lyst til å spille seg ut bakfra, men hvis motstanderne punktmarkerer alle oppspillspunkt, da er det farlig å spille kort hele tiden. Mot Nederland var danskene heldige som slapp med skrekken, mot Tyskland varierte de og slo langt mot Bendtner i perioder.

 

For det var nettopp Bendtner som var Tysklands største utfordring. Bendtner var tilnærmet ustoppelig i lufta. Og utligningen etter 24 minutter var i hovedsak hans fortjeneste. Da slo danskene for andre gang en corner helt bak i feltet. Bendtner nikket den tilbake mot mål og Krohn-Dehli flikket inn sitt andre mål for turneringen.

 

Bendtner spilte også Jakob Paulsen frem til en hundreprosentsjanse etter et fantastisk dansk angrep. Det startet med Agger, som satte i gang den offensive venstrebacken, Simon Poulsen. Han slo en smart pasning inn i feltet, i føttene på Bendtner, som reverserte den ut i feltet igjen. Jakob Paulsen fikk fritt skudd og traff like utenfor stolpen. Den sjansen, samt at Bendtner muligens ble snytt for straffespark senere i omgangen, førte Danmark nær et avansement, men ikke helt dit.

 

Små detaljer ble utslagsgivende for Danmarks sjanser i mesterskapet. For mens Simon Paulsen har vært en drivende kraft offensivt, viste han etter tre minutter hvor svak han er som ”shotstopper”. Han er veldig opptatt av å gjømme hendene bak ryggen, men problemet er at han da gjør seg så liten at det er mulig å skyte forbi ham på alle kanter. Dette fikk ingen konsekvenser mot Tyskland, mot Portugal førte det til 2-3-målet.

 

Formutvikling

 

Jeg skrev i min forrige blogg fra EM at danskene ikke ville ta flere poeng, at Bendtner var mye bortkastet talent og at Eriksen ikke var i nærheten av Michael Laudrup som han ofte sammenlignes med. Jeg fikk rett i at de ikke tok flere poeng, jeg synes Bendtner har kastet bort mye talent, for selv om han har vært god i dette EM har han for klubblagene sine skuffet i flere sesonger. Likevel kan dette EM være starten på en revansje for ham. Eriksen derimot har skuffet hele mesterskapet. Han har virket å være ute av form og ikke minst svært unøyaktig i pasningsspillet. Krohn-Dehli har forsøkt å ta enda mer kreativt offensivt ansvar, og har delvis lykkes med det, men danskene trengte også Ajax-stjerna Eriksen i form, det fikk de ikke.

 

Totalt sett var det klasseforskjell mellom Tyskland og Danmark. Det er bare at fotball ofte resultatmessig blir jevnere enn det som foregår utpå banen.

 

Hvorfor er Tyskland så gode?

 

Kombinasjonen sikkert pasningsspill og stor bevegelse er det avgjørende.

 

Phillip Lahm styrer mye av oppspillene bakfra. Han fører ballen litt inn i banen for å slå med høyrefoten fra sin venstrebackposisjon. Oppspill som det er vrient å forsvare seg mot, også fordi Lahm er såpass teknisk at han gjerne drar av en mann eller to for å komme høyere opp og kan slå enda giftigere pasninger.

 

Balansen på midtbanen er tilnærmet perfekt. Khedira og Schweinsteiger ligger i utgangspunktet ved siden av hverandre defensivt. Men de beveger seg mye. Helt motsatt en del andre internasjonale defensive midtbanespillere. Det er litt mote at en defensiv midtbanespiller skal ligge som en skjerm foran midtstopperne, mens hos Tyskland vandrer de. Khedira var gang på gang på vei inn i Danmarks 16-meter. Foran dem fløt Mesut Özil oppå bakken. Özil er enormt bevegelig og kan motta ballen under de tøffeste forhold. Han kan ha Agger eller Kjær, eller en hvilken som helst annen stopper helt i ryggen uten at det hindrer tyskerne å spille opp på ham.

 

(Jeg husker et interessant foredrag fra den fitnesscoachen til det tyske landslaget i VM i 2010. Da hadde tyskerne lagt vekt på en slags formutløsende styrketrening inn mot mesterskapet. De dro frem at spesielt Özil hadde hatt stor effekt av dette. Han ble på kort tid mer eksplosiv og har siden fulgt opplegget. Det var vanlige styrkeøvelser, ingenting revolusjonerende, men det var interessant at de hadde vektlagt dette inn mot et mesterskap, da man skulle tro at spillerne var slitne etter en lang sesong og trengte hvile. Etter dette har jeg fulgt Özil og spesielt hans løpesteg. Det er så effektivt og så uanstrengt.)

 

Nå lyktes riktignok ikke Mesut Özil så mye mot Danmark, men da hadde tyskerne flere andre som sto frem, spesielt kantspillerne.

 

Müller/Podolski

 

Thomas Müller er ikke en spiller man automatisk legger merke til. Han har ikke en like blendende teknikk som Özil. Det som kjennetegner Müller er hans effektivitet. Nesten hver gang han gjør noe, blir det farlig. Kommer han til innlegg, blir det sjanser, og når Tyskland etablerer spill høyt oppe er det hans bevegelser som ofte er de farligste. Dette så vi etter få minutter da han kom på avslutning på bakre stolpe og ble hindret mål kun av en feberredning fra Stephan Andersen.

 

Lukas Podolski hadde før Danmark-kampen hatt en svak innledning på mesterskapet. Den spilleren offensivt hos Tyskland som hadde skuffet mest. (Kanskje den eneste som hadde skuffet.) Men mot Danmark var han farlig igjen. Og som Müller var han flink å plassere seg og til å løpe seg fri. Også han kom helt ledig på bakre stolpe etter at Gomez misset en avslutning og Podolski banket ballen i mål etter 19 minutter.

 

Bevegelsene til Müller og Podolski er utrolig vanskelige å forsvare seg mot. Den ene tar over der den andre slutter. Og mens danskene klarte å nøytralisere Gomez og Özil, fikk de aldri tak på de bevegelige kantspillerne. Det ble rett og slett for mye i perioder.

 

Fortsatt favoritt

 

Alt i alt satt jeg med følelsen av at det var klasseforskjell mellom lagene, men danskene skal ha for at de holdt unna så lenge, og faktisk var i nærheten av et avansement. Tyskerne på sin side sementerte sin status som turneringsfavoritt, de er et av de beste landslagene jeg har sett på lang tid og ved siden av Spania den største favoritten. Hvis de da ikke gjorde som Danmark i 86 og slet seg for mye ut i varmen foran utslagsrundene.

EM i kvalitetsforskjell

Jeg har til nå sett alle kampene i EM og sitter igjen med ett hovedinntrykk: Det er en enorm kvalitetsforskjell mellom lagene.

 

Polen-Hellas

 

Et EM eller et VM blir en sommer på sofaen. Det er vanskelig å finne tid til andre sysler. Selv når kampen står mellom Polen og Hellas. To lag som man kanskje ikke ville ofret alt for å se, hvis det ikke dreide seg om et mesterskap.

 

Polen gikk ut i et stormløp, og drevet frem av et entusiastisk hjemmepublikum, så Polen de første minuttene ut som en mulig medaljekandidat. Spesielt var spillet på høyresiden av høy kvalitet. Gang på gang kom de bakom Hellas normalt så solide backlinje, og målet som Lewandowski satte inn forklarte hvorfor så mange storklubber har navnet hans på blokka.

 

Fallet i kvalitet hos Polen, etter at Hellas ble redusert til 10 mann, er vanskelig å forklare. Mange ganger skjer nettopp dette, og skal man forsøke seg på en analyse må frykten for å rote bort ledelsen bli større enn lysten til å score enda et mål. Polen hadde Hellas i kne, men inviterte motstanderne inn i kampen igjen. Og igjen fikk vi se at et navn kan være større enn kvaliteten på spilleren. Jeg har like store problemer med å bli overbevist om Szczesnys kvaliteter som keeper, som jeg har vanskeligheter med å stave navnet hans uten å dobbeltsjekke på nett. Hans horrible utrusning på Hellas kvitteringsmål, samt den klønete straffen han lagde, med det korrekte påfølgende røde kortet, kunne fort ha gitt Polen null poeng og en svak start på mesterskapet. Hvorfor Arsene Wenger ikke kjøper ny keeper er et av fotballens store ubesvarte mysterier.

 

Hellas viste en sterk holdning og imponerende oppvisning i det å ikke gi opp. De kom tilbake i kampen, men likevel sitter jeg igjen med inntrykket at dette er to lag med maks en kvartfinale inne.

 

Russland-Tsjekkia

 

Russland vil nok gå videre fra puljen. Laget scorer vakre mål og viser tekniske detaljer på øverste hylle. Men dette er litt slik vi er vant med fra den kanten. I EM for fire år siden var Russland i perioder kanskje det beste laget, helt til det ble bombastisk slutt mot Spania. Noe av det samme vil skje igjen. Laget er ikke stabilt nok til å gå hele veien. Og jeg nekter å tro at man vinner titler med Arsjavin som kaptein. Tsjekkia på sin side virker å være langt fra sine glansdager.

 

Danmark-Nederland

 

Kampen mellom Danmark og Nederland ble en svak affære. Danmark vant som kjent 1-0, men jeg vil bli meget overrasket hvis laget tar flere poeng i dette EM.

 

I NRKs studio var Stig Tøfting på besøk. Tøfting var en typisk midtbaneterrier for Danmark. Jeg hadde en gang i tiden en ukes treningsopphold med den danske klubben AGF Århus der han spilte. Han innledet hver dag med å forlange at en av juniorspillerne stilte opp til en brytekamp med ham foran treningen. Han slengte de stakkars småguttene rundt og forlot dem slagne på gresset, mens han fornøyd gjorde seg klar til fotballtreningen. Han var en smågalen spiller, men det verste jeg har opplevd fra ham er uttalelsen han hadde i NRK studio. Han påsto at dette var en seier som Drillo ville vært stolt av.

 

Drillo ville nærmest revet av seg håret hadde han vært trener for dette danske laget. Laget skulle for enhver pris spille seg ut bakfra, noe jeg selv er tilhenger av, men det må også gjøres med en viss risikoforståelse. Danmark spilte kort, uansett hvem adressaten var, om de traff en dansk eller nederlandsk spiller virket ikke å være så viktig. Aller verst var det da keeper Andersen gjorde sitt ytterste for å gi en målgivende pasning til Robben. Bayeren München-spillerens skudd smalt i stanga sekundet etterpå, og Andersen holdt hånda unnskyldende opp i lufta til lagkameratene.

 

Agger og Kjær ble fremholdt som solide stoppere, men i fotball er flaks ofte et viktig begrep og Danmarks seier var mye mer et eksempel på det enn at stopperne var så gode. Nederland kom til mange og store sjanser, og et normalt resultat i kampen ville kanskje vært 3-0 til Nederland.

 

Men Nederland var heller ikke helt overbevisende. Nederland spiller med to utpregete defensive midtbanespillere i de Jong og van Bommel. Dette legger størsteparten av det offensive ansvaret på Sneijder og de tre på topp. Affelay, van Persie og Robben.

 

Sneijder viste i glimt sin klasse. Gjennombruddspasningen til innbytter Huntelaar er et av EMs høydepunkt så langt. Likevel er ikke Sneijder i like god form som han var i VM for to år siden. Affelay er heller ikke på topp. Sesongen i Barcelona har vært preget av mange skader og generelt er spilleren heller ikke blant de mest effektive. Han minner litt om en ung Ronaldo for United, da det var mer show enn scoringer. Van Persie virket tung, han bommet regelrett på ballen da han fikk sin største sjanse og var ikke i nærheten av det han har vært for Arsenal, mens Robben ble effektivt stoppet av Danmarks defensive dobling mot ham. Denne doblingen, samt Krohn-Dehlis skuddfinte var det eneste som imponerte fra danskene. At Christian Eriksen skal være den nye Michael Laudrup er foreløpig en overdrivelse av historiske proporsjoner, mens Niklas Bendtner kommer høyere og høyere på listen over bortkastet talent.

 

Innbytterne til Nederland har også høy klasse, men i et 4-3-3 som de sverger til er det vanskelig å se at Huntelaar og van Persie kan spille sammen, det samme med Sneijder og van der Vaart. De to sistnevnte har akkurat samme kvaliteter og svakheter, og til slutt ble dette en skuffende utgave av Nederland. Jeg tror Kjetil Rekdal har rett som spådde at Tyskland vil sende laget ut av EM allerede etter to kamper.

 

Tyskland-Portugal

 

Senere på kvelden fikk vi nemlig se en helt annen kvalitet på fotballen. For første gang i mesterskapet sto to potensielle vinnere frem. Tyskland mot Portugal ble et tett oppgjør, med fantastiske defensive prestasjoner. Begge lags midtstoppere gjorde det ekstremt vanskelig å være angriper, og sjelden har jeg blitt så imponert over et stopperspill som hos Hummels for Tyskland.

 

Spiller man stopper nærmest Lahm på backen, må man nemlig hele tiden være på vakt. Lahm, rangert som en av verdens beste backer, har ofte overraskende store problemer 1:1 defensivt. Og da Nani våknet til liv, måtte Hummels flere ganger komme kapteinen sin til unnsetning. På samme måte er jeg en stor fan av Pepe hos Portugal, selv om han har sider ved spillet sitt som han godt kunne vært foruten. Det var derfor litt typisk at kampens eneste mål, kom da et innlegg fra Khedira skiftet retning og satte det portugisiske forsvaret ut av spill. Gomez sitt fantastiske hodestøt gjør dessuten at jeg er fornøyd med tipset jeg ga foran EM om at han blir årets toppscorer.

 

Dette var rett og slett to fryktelig gode fotballag, og jeg vil bli sjokkert hvis Danmark har noen som helst sjanse til å ta poeng mot Portugal i neste gruppespillsmatch.

 

Den kampen kan også være Ronaldos sjanse til å begynne å markere seg på samme måte på landslaget som på Real Madrid. Våkner han til, slik vi så i glimt mot slutten av oppgjøret mot Tyskland, kan Portugal til tross for tap i åpningskampen melde seg på i favorittsjiktet. Det er nok å minne om at mesterne Spania også tapte sin åpningskamp i forrige VM, og det mot Sveits som unektelig er svakere enn Tyskland.

 

Spania-Italia

 

Ny kamp med høy kvalitet. To lag til som kan være med å kjempe om gullet i EM. Men kommentarene som kommer om Spania slutter aldri å overraske. Jeg fulgte kampen og leste også hva aviser skrev i etterkant, og hva som ble sagt på twitter etc. Det virker som om de fleste faktisk fordømmer Spanias måte å spille fotball på. At det blir for mye kort, at de spiller uten spiss og at de heller skal rundt på kantene for å slå innlegg. Dette er for meg uforståelig når vi snakker om regjerende VM- og EM-mester, som, sammen med klubblaget Barcelona, har revolusjonert fotballen de siste fire årene.

 

Spanias spill er, som Barcelonas, basert på en enorm orientering mot det ballbesittende. Dette er grunnleggende for lagenes suksess. Dette må vi bare ta til oss og akseptere. Og for meg var gjennomføringen av den spanske taktikken nesten perfekt. Laget skulle med i første rekke, Xavi, Iniesta, Silva og Fabregas spille flest mulig pasninger for å trøtte ut motstanderen. Dette medførte at Italia måtte løpe enormt for å demme opp, og utover i kampen ble de italienske spillerne tydelig slitne. Dette er et av hovedmålene med den ballbesittende stilen. De andre skal slites ut! Da Fernando Torres kom inn på slutten, var det ingenting igjen av de italienske fotballbeina, og Torres burde ha avgjort kampen. Nesten taktisk perfekt gjennomført, mot en meget god motstander.

 

Ja, jeg vet at Italia scoret først, men ledelsen var kortvarig. Og måten Spanias utligningsmål kom på burde ha stilnet den ”norske” kritikken komplett. Sneijders utsidepasning mot Danmark var genial, men står kun som nummer to til nå i mesterskapet. For gjennomspillet fra Silva til Fabregas var fotballgenialitet på øverste hylle. Det var blindt med utsiden, med akkurat nok høyde til å gå over den italienske stopperens taklingsforsøk og rett inn i løpsbanen til Fabregas som banket inn utligningen. Jeg synes vi burde ta oss en pustepause, og heller lære av Spania enn å kritisere at de ikke på død og liv kaver seg ned til dødlinjen for å slå innlegg. Spanjolene har som sagt revolusjonert fotballen. De fortjener respekt for det.

 

Italia var også gode. Igjen var Pirlo på det nivået han var for noen år siden. Klubbskiftet til Juventus har tydeligvis vært det han trengte for å revitalisere en noe fallende karriere på slutten i Milan. Pirlo slo knapt en feilpasning. Forseringen og det påfølgende gjennomspillet mot Di Natale fortjener pallplass over EMs beste enkeltmannsprestasjoner så langt. Avslutningen til Di Natale var også perfekt, og ga meg enda mer bensin på bålet i mine funderinger angående Balotelli.

 

Når jeg ser Ballotelli spille, som jeg har gjort gjentatte ganger for City denne sesongen og i kampen mot Spania, sitter jeg igjen med ett spørsmål: Hvor god er han egentlig?

 

Balotelli er kjent for alt sitt utenomsportslige styr. Han har episode etter episode med mer eller mindre innslag av pur dumhet. For mange er han en slags kulthelt. Men alt dette ville jeg latt være å kommentere hvis han hadde vært litt bedre. (Diego Maradona var i sin tid ikke helt uten skampletter han heller…)

 

For meg er Balotelli ikke en spiss i verdensklasse. Han virker derimot litt lat og uinteressert. Skal Italia komme til en finale, tror jeg de gjør klokt i å heller starte med Di Natale, som tilførte en helt annen aggressivitet og løpsvilje enn det Balotelli gjorde. Det var noe selvsagt over at DI Natale skulle score, og han gjorde det kun fire minutter etter å ha erstattet City-spilleren.

 

Kroatia-Irland

 

Kvalitetsforskjellen ble igjen synlig da jeg svitsjet over til Kroatia-Irland senere på kvelden. To lag som ikke vil kjempe om gull. Det er noe desperat over et lag som må basere seg blant annet på at Damien Duff spiller bra. Kroatia var sterke, scoret tre mål, men likevel, sammenlignet med det fantastiske laget fra VM i 98 er ikke dette laget i nærheten. Jeg har vanskelig å se for meg at en riktignok helt ok spiller som Jelavic, skal kunne slippe til mot stoppere som eksempelvis Pepe eller Hummels i en av utslagsrundene.

 

England-Frankrike

 

En vanskelig kamp å bedømme, fordi i store deler virket lagene mer redde for å tape enn sugne på å vinne. Det var litt som å se Polen fra åpningskampen, bare at nå gjaldt det begge lagene. Tempoet var labert, det så nesten for varmt ut for spillerne, men noe mer hadde vi da forventet.

 

Hva har egentlig skjedd med England? Et annet av fotballens store, uløste mysterier. Oppstillingen offensivt er det svakeste jeg noensinne har sett fra det holdet. Ingen av de seks fremste spillerne holder for øyeblikket særlig høy europeisk klasse. Det er rett og slett skremmende for en slik ballnasjon. Frankrike har noen slike spillere. I første rekke: Benzema, Ribery og Nasri. Og de kan koste på seg å ha en spiller som Ben Arfa på benken. Newcastle-spilleren hadde garantert vært i startoppstillingen på motsatt halvdel hvis han hadde engelsk pass. Mange sier at siden det er så lave forventninger til England, så kan laget overraske og gå hele veien. Jeg kan derimot ikke av beste evne fatte hvordan det skal kunne skje.

 

Til slutt var det litt typisk at Englands mål kom fra en midtstopper, mens Nasri gjorde Frankrikes på et lekkert, kamuflert skudd ned i nærmeste hjørne.

 

 

Sverige-Ukraina

 

Siste kamp i 1. runde av gruppespillet. Og spesielt har Sverige, i Zlatan, en spiller i en helt annen klasse enn det England kan vise til. Mer overraskende var det at også gamle Sjevtsjenko hadde det i seg fremdeles.

 

Zlatans deilige bredside viste hvor enkelt det er å score hvis man er kald og ikke absolutt skal bruke så mye kraft. Supersvensken var dessuten farlig i flere andre situasjoner, med heading i stolpen og kanskje EMs hardeste skudd så langt. Men, Zlatans posisjon i laget, kan i perioder også virke hemmende. Alle skal se etter ham i alle angrep, og det kan noen ganger ta tempoet ut av Sveriges kontringsspill. Men for all del, Zlatan er Sveriges i særklasse beste spiller, og jeg ser for meg at han også krever ballen ganske kraftig der ute.

 

Sjevtsjenko har jeg selv spilt mot i 2001. Han spilte da for AC Milan og var en av verdens absolutt beste spisser. Denne kvelden satt jeg i førsteomgangen på benken for mitt Besiktas og studerte hans og Filippo Inzaghis løpsmønstre. Begge to var ekstremt bevegelige, de gikk konsekvent på kryssløp og kom gjentatte ganger fri inne i boksen vår. Denne kampen tenkte jeg på da jeg på ny studerte den store ukraineren. Sjevtsjenko var ikke like rask som han var den gangen for 11 år siden, men klokskapen i bevegelsene var de samme. Måten han rykket seg fri for Mellberg på utligningsmålet var førsteklasses. Mellberg hadde ingen sjanse til å nå frem og ble jevnet med jorden mens ballen føk i nota. Avslutningen var glitrende, men det var løpet som gjorde scoringne. Det var løpet som gjorde at Mellberg ble for sen.

 

Få minutter senere kom enda et mål som fikk et gammelt spisshjerte til å slå litt ekstra. Corner til Ukraina. Sjevtsjenko lurte seg elegant fri med et kjapt løp rundt Zlatan, som skulle forsvare første sone ut fra egen stolpe. Sjevtsjenko traff perfekt på løpet og klarte akkurat å stusse ballen forbi Zlatan. Det var et intelligent løp, det var en følsom touch og det var, selv om det også kan påberopes sløv markering hos Sverige, et mål som var vrient å stoppe. (For alle andre enn Lustig som gjorde en skandaløs opptreden på stolpen. Han skulle hindre at ballen gikk inn akkurat der den gjorde, og det hadde vært interessant å hørt hva keeper Isaksson sa til han i sekundet etter at ballen traff nettet. Det tror jeg ikke var spesielt pent …)

 

Kort oppsummering

 

Også mandag så vi gode enkeltmannsprestasjoner, men det var et godt stykke opp til det de beste lagene hadde vist så langt. Tyskland og Spania har fremstått som de to absolutt sterkeste lagene, med Portugal (ja, selv med tap) og Italia som de nærmeste utfordrerne. Det skal bli spennende å se om dette er et mønster som avspeiler seg også i 2. runde av gruppespillet.

 

EM i fotball

Det mest sjokkerende ved å se den ”sjokkerende” BBC-dokumentaren ”Stadiums of hate”, om EM i Ukraina og Polen var hvor lite sjokkerende den faktisk var.

Dokumentaren viste gjentatte eksempler på antisemittisme og annen rasisme på fotballstadionene der EM skal arrangeres fra og med fredag.

Jeg hadde lest Magnus Borgens Fiender til vi dør, der forfatteren rett og slett blir redd mens han overværer et lokalderby i Krakow. Jeg har også lest andre bøker og artikler om emnet. Rasisme og tribunebråk er et utstrakt problem i Ukraina og Polen. Det visste UEFA da landene fikk tildelt mesterskapet, og det er vanskelig å være uenig i Sol Campbell som sier at UEFA heller burde forlangt at landene ryddet opp i problemene før de fikk sjansen til å arrangere.

Englands inngang til mesterskapet har også gitt bensin på bålet i forhold til denne diskusjonen. Roy Hodgsons håndtering av forholdet mellom Terry og Ferdinand har vært helt gal. Hans ord om at det ligger fotballmessige vurderinger bak ekskluderingen av Rio Ferdinand, faller på sin egen urimelighet etter at Cahill forsvant ut av troppen og ble erstattet av Liverpools Kelly. Hvem kjøper egentlig at Kelly er et bedre alternativ enn Ferdinand til det kommende mesterskapet?

Hodgson velger Terry, som er anklaget for rasisme mot Rio Ferdinands bror, Anton, istedenfor Rio, fordi han er redd for spenningen det vil medføre å ha begge i den engelske troppen. Dette i det samme året der engelsk fotball har vært rystet av rasismesaken mellom Evra og Suarez. Hodgson kunne ha valgt akkurat motsatt. Og med det sendt et mye bedre signal inn mot fotball-Europa, i det som kan komme til å bli et vanskelig mesterskap. Til syvende og sist er jo England, som må starte med Andy Carrol som førstevalg på topp, først og fremst med for å delta. Ambisjoner kan de jo ikke ha…

Jeg håper at mesterskapet ikke blir så klamt som det virker på forhånd. At fargede spillere velger å holde familiene sine hjemme fordi de er redde, er ikke slik fotballen skal være. Det er ikke slikt jeg forbinder med EM.

Mine EM-minner er gode.

Det første EM jeg husker riktig godt er EM i 1984. Jeg forelsket meg i to lag: Frankrike og Danmark. Preben Elkjær var min favorittspiss, Michael Laudrup hadde begynt å markere seg. (Laudrup og Zlatan er etter min mening de to største idrettsutøvere fra Norden gjennom alle tider.) Og Søren Lerby var majestetisk med nedbrettete strømper. Hos Frankrike var Platini det store geniet, og fikk Frankrike frispark fra 30 meter og inn var det stort sett mål. Fra sin midtbaneposisjon scoret han ni mål i mesterskapet. En rekord som står i dag.

De to lagene fortsatte med sin positive fotball. Fra VM i 86 husker man selvsagt Maradona, men lagene som sitter best i minnet ellers er også da Danmark og Frankrike. Min kjærlighet til disse to lagene varte helt til VM i 2010, da Frankrikes horrible fremtoning gjorde at jeg ikke lenger har noe sympati med laget. Danmark derimot har jeg fremdeles forhåpninger til.

Så kom det fantastiske mesterskapet i 1988. Rinus Michels fotballgeni overvant fotballverdenen igjen. Han står som inspiratoren til Johan Cruyff, og dermed også Pep Guardiola, og er en av hovedgrunnene til at Ajax og Barcelona er så spesielle klubber i fotballsammenheng som de er i dag. Michels ble også kåret til århundrets trener.

Nederland hadde da en offensiv som var fabelaktig å se på. Samspillet mellom Gullit og Van Basten var enestående, et av de beste gjennom alle tider. Alle husker måten van Basten hamret inn det avgjørende målet i finalen mot Sovjet, men jeg husker allid best det fra semifinalen. Et mål jeg brukte skjønnlitterært i boken min 31 år på gress. Det er det beste målet jeg har sett…

”Han (van Basten) får en stikker. I ryggen har han verdens kanskje tøffeste midtstopper. Kohler. Den vesttyske midtstopperen som aldri briljerte, men som sørget for at ingen han skulle passe på gjorde det heller. Og Kohler er oppmerksom. Han blir med på løpet til van Basten. Presser ham. Van Basten har egentlig ikke en sjanse til å nå ballen. Likevel kaster van Basten seg frem og pirker ballen i motsatt hjørne. Akkurat hardt nok til at Eike Immel, som er lurt litt ut av balanse, ser at fingertuppene ikke når helt bort til ballen. Ballen triller inn i motsatt hjørne. Det er så vidt den ruller over streken. I dette målet gjør van Basten alt. Til det ekstreme. Han skyter i motsatt hjørne. Han har balanse i skuddøyeblikket, selv om han må kaste seg. Han hiver seg av all kraft og klarer å styre ballen kontrollert. Med verdens ekleste forsvarer i ryggen. Jeg glemmer det aldri.”

Jeg siterer dette fordi målet var så viktig for meg. Der og da visste jeg at det var fotballspiller jeg ville bli. Og hvis jeg, for en gangs skyld, skal oppfordre til noe i form av diskusjon i kommentarfeltet nedenfor, så er det å utfordre meg på dette. Hva synes dere lesere er det beste målet i EM-historien? Har dere noen minner så sterke som mitt?

Fire år senere vant Danmark. En besynderlig seier. Danmark, som alltid hadde spilt så positiv fotball, var ikke kvalifisert til mesterskapet. Treneren var upopulær. Laget fikk likevel delta fordi det brøt ut krig i Yugoslavia. Michael Laudrup, lagets største profil, gadd ikke delta. Laget spilte for dårlig fotball. For første gang var det et gjennomført kynisk dansk lag vi så. De vant mesterskapet, men ingen elsket dette laget utenfor Danmark, og selv der var de mer fan av det som hadde skjedd i Mexico seks år tidligere. Da den danske journalisten Joakim Jakobsen skrev sin mesterlige bok Tynd Luft, da skrev han om Danmark i 86, ikke i 92. Av og til blir ikke vinnerne elsket.

I 1996 var det et nytt knallbra mesterskap. England var arrangør. Fotball fikk et unntak, en god sang: baddiel, skinner & the lightning seeds lagde Football´s coming home. Og den er verdt å se igjen: http://www.youtube.com/watch?v=VLjMcK77BFU

(Ikke minst med den bisarre avslutningen fra tyskerne…)

England i 96 var sjeldent fordi det hadde en god sang, men også fordi England var gode. England har blitt latterliggjort i mesterskap, men i 1996 EM og i VM i 1990 var de i nærheten av å vinne. Begge gangene utslått i semifinalene på straffespark. (Ikke rart Gazza måtte gråte.) Og finalen ble avgjort på Golden Goal. Oliver Bierhoff ble den store tyske helten, og tyskerne kunne på gebrokkent engelsk feire.

I 2000 kuliminerte Frankrike sin storhetsperiode. Laget sto foran VM 1998 som en av de store uten mesterskap. De ble verdensmestere og vant også EM i 2000. Trezeguet ble matchvinner i finalen. En mann med litt opp og nedturer i sin landslagskarriere, må man kunne si. Seks år senere var han nemlig eneste mann som misset i straffekonkurransen i VM-finalen mot Italia. Jeg har ofte tenkt på hvordan det må føles. Men, Frankrikes store spiller i denne perioden var Zinedine Zidane. En mann som, mange ganger mens han spilte, ble kalt tidenes beste fotballspiller. (For øvrig kan jeg anbefale en fantastisk kunstnerisk film om ham: Zidane. A 21st century portrait. I denne filmen følger kameraet Zidane i en hel kamp, på nært hold. Det er en merkelig, men mektig opplevelse.) Hvorfor nevnes han ikke lenger i konkurransen om tidenes beste? Nå er det kun Messi mot Maradona og Pele.

Som kuriositet fra EM 2000 kan også nevnes at Norge deltok.

2004 kom en annen mester som kun en mor kan elske. Hellas vant, men svært få sportsbutikker ble utsolgt verden over for deres drakter. Laget buret igjen og scoret et og annet dødballmål. Som jeg holdt med Portugal i den finalen.

I 2008 startet en ny tid i fotballen. Pep Guardiola tok over sjefstolen på Camp Nou, spansk fotball skulle starte en dominans verden knapt hadde sett maken til. Ja, jeg mener oppriktig at Barcelona i perioden 2008 til dags dato er det beste fotballaget verden har sett. De har ikke vunnet alt, men det er ikke langt unna. Og de har vunnet mens de har underholdt og fascinert. Selv i dag, hvis Canal+ kjører en reprise på en Barcelona-kamp klarer jeg ikke å slå av. Det er noe helt enestående tiltrekkende over laget. Og jeg er trist over at Guardiola har takket for seg. Kanskje er epoken over. Kanskje vil vi aldri se et lignende lag igjen.

Og kanskje startet det hele med Spanias suksess i EM. Dette var laget som ikke kunne vinne. Som ikke kunne få rivalene fra Madrid og Barcelona til å samarbeide, men så greide de det likevel. Casillas og Xavi kunne fungere på samme lag. Til de grader. De småspilte seg gjennom turneringen, og da Torres chippet inn det avgjørende målet i finalen, jublet jeg. Ikke fordi jeg hadde vært en fan av Spania før, men fordi fotballen seiret. Vi fikk en mester som spilte fotball. Ikke et Hellas som forsvarte seg til gull.

Det er det jeg håper på i år også. Jeg håper vi slipper det klamme, ekle rasismespøkelset som ligger og ulmer foran mesterskapet. Jeg håper at når pokalen heves så er det av et lag som har angrepet. Som har prøvd å underholde. Som har gitt oss sofa-sliterne valuta for chips- og colapengene. Som har gitt en ung forfatterspire lysten til å skrive skjønnlitterært om dette noen år senere, slik van Basten gjorde for meg. Jeg vet ikke, men jeg tviler på om det finnes mange skjønnlitterære verk basert på Angelos Charisteas.