Taktiske blundere av Heynckes

Taktikk er vanskelig. Og som trener, å kunne endre et kampbilde, krever ro, kunnskap og blir selvsagt vanskeligere jo viktigere kampen er. Champions League-finalen er den aller største utfordringen, det er et vannvittig press, og kanskje var det derfor Jupp Heynckes gjorde disposisjoner som tapte tittelen for Bayern München.

 

Jeg har på disse sidene vært sterkt kritisk til måten Chelsea har fremstått i Champions League. Laget har benyttet seg av en taktikk verdig en klubb uten ressurser, som kjemper for å unngå nedrykk. Over tid har Chelsea brukt så mye ressurser at det må være lov å forvente mer enn en timannsmur på egen femmeter. Fotball skal ikke spilles hele kampen som om motstanderen har indirekte frispark fra sju meter. Men, dette visste Heynckes, dette måtte Bayern være forberedt på.

 

Ser man bort fra faktorer som flaks og strafferedninger, som Chelsea unektelig har hatt masser av, vinner de finalen på grunn av Bayerns mangelfulle taktiske disposisjoner. Spesielt var dette synlig på to områder: Bayerns vingspill og et bytte.

 

Vingspill

 

Bayern spiller mer klassisk nederlandsk vingspill enn Ajax, PSV og Twente til sammen. De har plassert Robben, en utpreget venstrefotet spiller på høyresiden og Ribéry, utpreget høyrefotet på venstresiden. En naturlig svakhet ved dette oppsettet er at de ganger de forserer på utsiden av motstanderens backer får de problemer med å slå presise innlegg. Styrken til dette oppsettet er at vingene kan gå inn i banen å skyte, eller slå stikkere gjennom forsvaret.

 

Når motstanderen ligger så lavt som Chelsea oppstår problemet. Bakrom er nesten totalt fraværende og skudd blir ofte eneste mulighet. Og Chelsea har vært fryktelig gode på én ting i innspurten av Champions League, nemlig å blokkere skudd. Cole og Cahill hadde havnet på blokka til Roy Johansen hvis de var norske, deres evne til å være i skuddet har vært rett og slett imponerende.

 

Kanskje var det Inters oppskrift mot Barcelona i semifinalen i 2010 som Di Matteo stjal? Den gangen ble Messi i store deler isolert på høyrekanten, han ble tvunget inn i banen, inn i ”sekken” og ble nøytralisert. Det samme ble Robben og Ribéry. De fant aldri bakrommet til å stikke gjennom Gomez og skuddene ble blokkert. Hele angrepsspillet til Bayern var bygget opp på innoverkanter og alt gikk i stå.

 

Bayern hadde da to muligheter. Det ene var å oftere skifte side på kantene eller å være mye mer offensive med backene. Som ving er det å skifte side når en back har fått overtaket et svært viktig hjelpemiddel, og det som kan åpne opp kampen. Backen vil da få en helt annen spiller å forholde seg til, og hvis han hele tiden må endre forsvarstaktikk, lede inn eller lede ut, vil dette medføre slitne bein og slitent hode etter hvert. Et gjennombrudd blir mer sannsynlig. Skiftet av side skjedde altfor sjeldent. Spesielt Robben fortsatte og fortsatte inn i banen, og til slutt var det en enkel sak for Chelsea å demme opp.

 

Det overrasket hvor sjelden en spiller som Lahm kom på overlapp. En stor del av hemmeligheten på å åpne et bastant forsvar, når man har innoverkanter, er å gi et alternativ utvendig. Cole (og også Bosingwa mot Contento) ville da blitt satt mye hardere under press. Hvis Robben fikk ballen og Lahm kom på overlapp ville Cole bli tvunget til å velge. Skulle han slippe Robben inn i banen alene mot Luiz eller følge overlappen? Sannsynligvis var Bayern redde for Chelseas overganger, men likevel, de burde ha sluppet spesielt Lahm mye mer løs offensivt. Slik at han kunne kommet til flere innlegg, a la det han gjorde i semifinalen mot Real Madrid på hjemmebane. Hadde ikke han kommet og spilt Gomez fri foran mål da, hadde sannsynligvis Real Madrid spilt finalen og ikke Bayern.

 

Bayern hadde én, og bare én, spiller som Chelsea hadde virkelig store problemer med. Det var Müller. Gang på gang gikk Bayern seg fast og lempet ballen inn mot Gomez, og han ble effektivt tatt ut av Chelseas meget gode stopperpar, Cahill og Luiz, men de fikk aldri tak på Müllers løp. I første omgang kunne, og skulle han ha scoret, men til slutt fikk han målet sitt, da han løp seg fri på bakre stolpe.

 

Feilaktig bytte

 

Müller jublet som besatt. Det var kort tid igjen av kampen. Bayern så ut som mestere.

 

Å score mål er det største en spiller kan gjøre på fotballbanen. Uansett hvor mye lagspiller man er så gjør det noe med en å score. I en så viktig kamp, å ligge an til å bli matchvinner, gir muligheten til å bli historisk. Müllers navn ville da for evig stå i gullskrift i Bayerns historiebøker. Müller fikk en enorm positiv energi, og jeg er sikker på at han kunne løpt et par timer ekstra for å forsvare ledelsen.

 

I dette øyeblikket gjør Heynckes en fatal feil. Han bytter ut Müller. Mannen som har mest naturlig indre drive for å unngå baklengs. (Skulle først Heynckes gjøre et defensivt bytte, hadde det vært bedre å ta ut Robben, som til da hadde hatt en svak kamp, og som i alle fall ikke har styrken sin i det å forsvare en ledelse.) Byttet av Müller ga et signal til Chelsea. Bayern ”blunket”. Bayern viste at de var redde.

 

Chelsea vil for alltid stå som vinner av Champions League 2012. Spørsmålet er om laget har rekruttert nye tilhengere. Personlig likte jeg Chelsea svært godt for noen år siden. Da Eidur Gudjohnsen, Joe Cole, Lampard, Terry og Drogba var på sitt beste. (Jeg har ikke alltid mislikt Chelsea som noen sikkert vil hevde …)

 

Men. Når man setter seg foran TV-en for å la seg underholde, som en noenlunde nøytral tilskuer, da håper man at lagene gjør sitt ytterste for å vekke sympati, for å nettopp rekruttere nye tilhengere. Både Chelsea 2012 og det greske landslaget i 2004 ble mestere, men hvor mange nøytrale tilskuere ble lidenskapelig opptatt av gresk fotball etter EM i Portugal, og hvor mange nøytrale tilskuere bestiller Chelsea-drakter på nett i disse dager?

 

Til syvende og sist er det bare å bebreide Heynckes og co. Dette var sjansen de skulle ha tatt. Og det burde gjenstått å gratulere Chelsea, men det får andre gjøre…

Om Tottenham

Det er et rotterace om de engelske plassene i neste års Champions League. Tottenham, som var på vei ut av kampen, er med igjen. Hva har skjedd?

 

Tottenham har nå vunnet to kamper på rad. Seks poeng er det samme de oppnådde på ni kamper før det. Etter en fantastisk høstsesong var Tottenham oppe i ryggen på Manchester-lagene, og med i gullkampen, helt til de tapte en svært dramatisk kamp på Etihad 22. januar. På overtid bommet Jermaine Defoe på åpent mål, City fikk straffe og Tottenham har siden ikke vært i nærheten.

 

Nå ser laget bra ut igjen. 4-1 borte mot Bolton, som desperat trengte poeng, er bra. Solid. Hva har skjedd egentlig?

 

Mange peker på at Tottenham likevel ikke mister sin manager til det engelske landslaget.

 

Harry Redknapp tok over et Tottenham i tilnærmet oppløsning. Spanske, Juande Ramos, passet ikke inn i klubben, og ble for meg standardeksemplet på hvor ugunstig det er å være manager i England uten å beherske språket tilstrekkelig. (Han fikk jobb i Real Madrid etterpå og har en imponerende cv ellers.) Det samme kan jo også til dels sies om Capello.

 

Mange Tottenham-supportere, meg inkludert, var noe skeptisk til at Redknapp skulle ta over, men det har vært en suksess. Kvartfinale i Champions League og med i gullkampen til langt ut i januar, er uvant kost.

 

Men da alt snakket om en mulig Englandsjobb kom opp, raknet det. I perioden spekulasjonene pågikk tok Tottenham 12 poeng på 11 kamper, noe som i perioden kvalifiserte til en 15. plass på tabellen. Og etter at Roy Hodgson fikk jobben, har Tottenham begynt å spille bra igjen.

 

Redknapp innrømmet nylig i et intervju at alt snakket om England har vært en distraksjon.

http://www.guardian.co.uk/football/2012/apr/30/harry-redknapp-england-tottenham

 

Men er det så enkelt? Er det spekulasjoner rundt treneren som har fått et mulig gullag til å bli et bunnlag?

 

Det er mulig at det har virket inn, men slik jeg ser det er det to element utenom spekulasjonene som har hatt stor innvirkning på om Tottenham vinner kamper eller ikke.

 

1)   Hvordan laget settes opp.

2)   Form på enkeltspillere.

 

Hvordan laget settes opp

 

Tottenham har spilt mest i 4-4-1-1-formasjon, men også leflet litt med en slags 4-3-3.

 

Forsvarsfirer stiller Tottenham alltid med. Som alle kan de hive alt i angrep på overtid hvis de ligger under, men de starter med en firer bak.

 

I mål er Brad Friedel den jevneste keeperen i Premier League. Han misser aldri en match, og gjør sjelden de store tingene, verken tabber eller såkalte ”børsredninger”.

 

Backene har vært stabile, med Kyle Walker og Benoit Assou-Ekotto. Begge to med enormt driv offensivt, og totalt sett er de et av de beste backparene i internasjonal fotball. Assou-Ekotto røk på en kneskade og er ute for resten av sesongen, men Danny Rose er definitivt ingen dårlig erstatter.

 

Man kan derimot ikke si at midtstopperne har vært stabile. Slik går det selvsagt når bestemann er evig halvskadde Ledley King, som sammen med Younes Kaboul utgjør det beste midtstopperparet. Mange vil kanskje være uenige i det og dra frem kanskje spesielt Michael Dawson, noen andre vil nevne William Gallas, mens det er vel ingen som rangerer Ryan Nelsen som et ønsket førstevalg. Dawson og Gallas har også vært mye skadet og uansett hvem man foretrekker, et av problemene til Spurs har ligget i mangelen på mulighet til å sette sammen et stabilt stopperpar.

 

Likevel, Harry Redknapp velger en firer og kjører på det. Variasjonen systemmessig blir mest synlig fremover på banen.

 

Et av Redknapps beste kjøp, men også kimen til problemer, er Scott Parker. Parker ble hentet etter to innledende tap og revitaliserte Tottenham sammen med Adebayor. Problemet er at Parker er sentral midtbanespiller. Parker, Modric og Sandro er tre av de absolutt beste spillerne i Premier League, alle bør spille, men hvordan?

 

I gårsdagens kamp måtte Scott Parker stå over på grunn av skade. Og det er jo selvsagt sært å påstå at det er en fordel for Tottenham å spille uten Englands landslagskaptein (var det i siste landskamp mot Holland.), men slik kan det altså bli. For, så lenge Sandro er i form, trengs ikke Parker. Da utgjør Sandro sammen med Modric et fabelaktig sentralt midtbanepar, på samme måte som Parker og Modric utgjør det. Problemet oppstår når Redknapp velger å kjøre Sandro og Parker sammen sentralt og dytter Modric ut på en kant.

 

Ikke kanter i en firer!

 

Modric er Tottenhams skarpeste ”fotballhjerne” og mister x-antall prosent av sin maks kapasitet ved å måtte spille på kant. Han virker utilpass og fungerer verken offensivt eller defensivt. Inne sentralt er han en drivende kreativ kraft. En av få spillere i verden som kunne gått rett inn på midtbanen til Barcelona uten at kvalitet eller spillestil ble negativt påvirket. Vi så det igjen i går. En fantastisk scoring og et gjennomspill til Lennon som avgjorde kampen. (Adebayor ble spilt på åpent mål av Lennon og det sto 3-1)

 

Rafael van der Vaart er, på samme måte som Modric, svært sårbar for å bli satt på en kant i en midtbanefirer. Og det virker litt som om dette er Redknapps panikkløsning. Når han ikke helt får det til å gå opp, havner enten Modric eller van der Vaart på kant. Og det fungerer sjelden.

I går hadde Redknapp den perfekte offensive oppstilling for Tottenham anno 2011-2012. Han stilte med Bale og Lennon på kanter, Sandro (eventuelt da Parker) og Modric sentralt og van der Vaart bak Adebayor.

 

Spillerne trives i sine roller. Modric scorer og serverer, det samme gjør van der Vaart.

 

Form på enkeltspillere

 

I all slags fotballanalyse er dette et undervurdert poeng. Jeg kan påstå at Modric er best sentralt, men han kan jo selvsagt spille både godt og dårlig i samme posisjon samme sesong. Mye beror på form. Og i går var Modric tilbake i store perioder. Han virket lettere i kroppen igjen.

 

I perioden der Tottenham har tatt lite poeng har dette vært tydelig på Modric, men kanskje enda mer på en spiller som Gareth Bale.

 

Bale er på mange måter en litt primitiv spiller. Hans nærteknikk er ikke like blendende som Modrics eller van der Vaarts, og han trenger ofte litt tid til å kontrollere ballen. Og jo dårligere form, jo lengre tid til å kontrollere. Men når det stemmer er han tilnærmet ustoppelig. I toppform minner han om Thierry Henry på sitt beste i Arsenal. Man ser det på motstanderne. De gruer seg når Bale setter på turboen.

 

Målet Bale scoret borte mot Norwich er et av de råeste jeg har sett når det gjelder løpskraft, i gårsdagens kamp kom mye av det samme til syne igjen. Bale scoret riktignok ikke, men han hadde målgivende både til Adebayor og van der Vaart.

 

Hvis man er kantspiller, noe jeg selv spilte mye som, har man en ”kamuflasje” hvis man er i dårlig form. Da kan man slå innlegg. Bare lempe ballen inn i feltet og håpe på det beste. Men, i form, da utfordrer man også. Mye mer. Og det så man på Bale i går. Han nølte ikke, han gikk rett på forsvareren, og da er man, som kantspiller, i form!

 

Adebayor derimot var ikke helt i ”kakken” i går, men her kommer en annen fin kamuflasje som angriper: man kan score mål. Adebayor puttet to, og får jo selvsagt mer enn godkjent, men likevel, jeg har sett ham mye bedre. Adebayor, i toppform, involverer seg hele tiden i spillet. Han binder da opp et helt forsvar. I går var han usynlig i perioder, men scoret altså to.

 

Hva bør Tottenham gjøre?

 

Form vil variere. Selvsagt er det mye man kan gjøre treningsmessig, men jeg kjenner for dårlig til det daglige opplegget til Tottenham til å diskutere det. I dilemmaet sentralt på midten kunne kanskje Redknapp vært flinkere til å rullere mellom Sandro og Parker. Kun brukt Parker de gangene han var i toppform, for da kan han alene vinne en fotballkamp.

 

Ellers må Redknapp skifte system mer permanent. For det ligger en mulig løsning i å konsekvent spille 4-3-3 med dette laget. Da må følgende skje:

 

Tottenham må beholde Adebayor (eller hente en like god spiss).

 

De må spille med Parker, Sandro og Modric i en treer. Her kan de variere ved å bruke Sandro og Parker defensivt med Modric foran dem, eller la Sandro ligge nede og slippe Parker litt mer løs fremover.

 

En treer gir muligheter, men også utfordringer. Vil Livermore og Kranjcar være gode nok til å være rulleringsspillere som spiller mer enn i år? Pienaar (som returnerer fra lån) er definitivt ikke det. Og blir man nødt til å kjøpe en ny midtbanespiller, kan man ende opp i samme situasjon med at én klassespiller ikke får nok spilletid i riktig posisjon.

 

Angrepstreeren ville blitt Bale til venstre, Adebayor i midten og van der Vaart som innoverkant til høyre. Dette er en kantrolle som van der Vaart, i nederlandsk tradisjon, kan beherske i motsetning til i en firer. Spørsmålet er om oppstillingen tar noe vekk fra Bale som, i en treer oppe, får litt større krav til nærteknikken enn han får på kant i en firer. Uansett vil Lennon være en ideell backup på begge kanter i dette systemet.

 

Totalt sett hadde det vært interessant om Tottenham bestemte seg for en slik omlegging. Med dagens mannskap tror jeg på sikt dette ville gi best muligheter.

 

Men først må vi lide oss gjennom den ekstremt spennende avslutningen på sesongen.