En dugnadsklubb

 

Etter første semifinale blogget jeg om hvor destruktive Chelsea var, og at flaks var det som gjorde at de fremdeles var med i kampen om finaleplass. Jeg kom også med et par sleivspark til en rullende Drogba (hvor vondt de sleivsparkene gjorde skal være usagt …).

 

Jeg fikk mange sinte innlegg under bloggen, samt twittermeldinger som omtalte meg som en idiot osv. Det har fått meg til å gå litt dypere ned i materien. Og det viser seg at jeg tok feil. Etter den første semifinalen mot Barcelona, har Chelsea spilt to fabelaktige kamper med angrepsvillig fotball. Det er ikke måte på hvor mange mann laget har sendt i angrep. Først mot Arsenal, da de i løpet av 90 minutter knapt hadde én mann på egen banehalvdel, og så maktdemonstrasjonen borte mot Barcelona. Det var Chelsea som spilte tiki taka, hadde 96 prosent ballinnehav og Barcelona kunne bare parkere bussen foran eget mål og håpe på en kontring. I bloggen kom jeg også til skade å kalle Chelsea for et ”kjøpelag”. Dette er jo også selvsagt flåsete og usaklig.

 

Chelsea er nemlig det man i dag må kalle et dugnadslag. Deres leder, Roman Abramovich, er 12 generasjon russisk innvandrer i det fattige arbeiderstrøket i Vest-London. I motsetning til enkelte andre fotballedere, som har blitt styrtrike på å rane til seg naturressurser, kom Abramovich-familien til London med to tomme hender. Familiebedriften har siden vært en liten kolonial-butikk på hjørnet av Stamford Bridge, der man daglig kan se spillere stå i kassa. For i dugnadsklubben Chelsea er det jo selvsagt ingen som tar seg betalt for å spille fotball.

 

Høyest i kurs hos alle i arbeiderstrøket står kaptein og midtstopperbauta, John Terry. Terry har, ved siden av å kjøre trøkk på det lokale spikerverket, vært i klubben siden han var 4 og en halv uke gammel. Siden da har han kun gått glipp av én enkelt trening, den gangen han skulle hjelpe sin stakkars gamle lagkamerat, Wayne Bridge, over noen små ekteskapelige problemer. Bridge kan i dag ikke få fullrost sin venn, John Terry, nok. Og det er rørende at mennesker i forskjellige klubber kan være så nære. Et vennskap på tvers av fotballklubber som egentlig bare kan sammenlignes med Suarez’ og Evras.

 

Ja, jeg skjemmes over å ha kalt Chelsea for et ”kjøpelag”. Det viser seg nemlig at alle spillerne, så nær som én, er egenproduserte. Eksempelvis var det Cahill, Terry og Ivanovic som utgjorde bakre treer, med Cech i mål, den gangen de spilte 7ér-fotball.

 

Den eneste spilleren som klubben har hentet er Ashley Cole. Umåtelig populære Cole forklarte Arsenal-fansen i bokform hvorfor han ikke klarte å motstå det han konsekvent kaller ”Chelsea-familien”. Boken My generosity ble en bestseller, og selvsagt ga Cole pengene til veldedige formål.

 

Likevel tok det noe tid før Cole ble godtatt. Cole måtte bevise at han virkelig passet inn i Chelseas lange dugnadstradisjoner. Det har derfor blitt Coles faste oppgave å lage mat til alle i klubben, og det er ikke uvanlig å se Cole gå på småviltsjakt i det rurale området rundt treningsfeltet.

 

Det var uvant at noen nye kom inn i klubben. Ennå snakker man om hvor lang tid det tok for Petr Cech å finne tonen igjen med Terry og Cahill, etter at han i 2001 gikk alene på kino. Men, for Cole, var det noe uimotståelig med Chelsea. Og han ville inn i gjengen. Det var vel og bra å tjene store penger og bo blant overklassen på nord-øst-kanten av London, men nei, Cole ville ned i dritten, ned i det harde, brutale og ærlige arbeiderklassestrøket på vest-kanten.

 

Eventyret Chelsea startet da Roman Abramovich sin bestefar, Dimitri, i 1927 begynte arbeidet med Stamford Bridge. Han brukte de små slantene som 9 generasjoner Abramovicher hadde tjent og kjøpte en egentlig ubrukelig tomt. Med rå muskelkraft og en spade hver planet han og Roberto Di Matteos pappa, John Di Matteo, ut en flat slette midt i arbeiderstrøket. De hugde ned noen fagus sylvatica pendula-trær fra Hyde Park og spikket to mål av dem, for øvrig de samme målene som benyttes på Stamford Bridge den dag i dag.

 

Men affæren rir ennå Abramovich-familien som en mare. Dette var første og eneste gang familien stjal noe som helst, og spesielt naturressurser. Dimitri, som ble nesten sykelig plaget av dårlig samvittighet, innrømmet ugjerningen overfor det lokale politiet noen år senere. Politimannen, som var Chelsea-fan på sin hals, ba den gamle, ærlige russeren om å slappe av. Men det kunne ikke Dimitri. Han klarte ikke tanken på å ha utnyttet noe han ikke ærlig og redelig hadde anskaffet. Han lagde derfor ”Hyde Park-regelen” som siden har stått i hver enkelt spillerkontrakt i Chelsea. Den innebærer at alle spillerne må bruke minst én dag i måneden hver til å pleie parken. Det er derfor nærmest utenkelig å gå gjennom Hyde Park uten å støte på en Luiz, en Mikel eller en Bosingwa krokbøyd over et blomsterbed.

 

Abramovich er også kjent for å ha kontinuitet i alt han driver på med. Kritikere har hevdet at han kanskje står vel fast ved sine trenere, symbolisert ved familien Di Matteo, som har vært sentral i klubben i 85 år.

 

Dagens trener, Roberto Di Matteo, begynte som spiller. Fra han var 2 år løp han fra jobbene som avisbud, melkemann og søppelkjører, og til trening.  Men dessverre, det viste seg tidlig at unge Di Matteo ikke var riktig god nok til å nå et a-lagsnivå. Selvsagt kunne likevel ikke Abramovich-familien la en så flott gutt gå til spille. Istedenfor ble han trener for småguttelaget, så juniorlaget, før han ble assistenttrener. Denne rollen hadde han helt til hovedtreneren, hans far, dessverre døde. Di Matteo den yngre kunne ta over. Dødsfall er nemlig den eneste grunnen Abramovich ser for å skifte trener og det er nedfelt i klubbreglementet at vervet skal gå i arv. Derfor har det kun vært to trenere, far og sønn Di Matteo, på Stamford Bridge siden 1927. Og den tredje vil bli Roberto Di Matteos sønn som etter planen tar over om et par tiår.

 

Jeg kom også til skade for å kritisere Didier Drogba i forrige blogg. Dette beklager jeg også. For da jeg så gjennom noen gamle utklipp kom jeg over dette bildet: http://www.dagbladet.no/2012/03/15/sport/champions_league/fotball/chelsea/napoli/20691277/

Og her må jeg forklare: Napolis Salvatore Aronica forsøkte å ta livet av Drogba. Hadde det ikke vært for at Drogba var et produkt av det enestående, ærlige Chelsea-akademiet kunne man mistenkt ham for å filme og deretter le av det. Men det var jo selvsagt ikke det som skjedde. De aller fleste spillerne ville ha vært ute i måneder med den trøkken som Drogba fikk, og alle ville vært fly forbannet på Aronica etter forsøket på å ødelegge karrieren deres, men ikke Drogba. Nei. Drogba lå i umenneskelige smerter etter overfallet, men var likevel mest opptatt med å se etter om det gikk bra med Aronica. Og da Drogba så at Aronica var like hel, lyste lettelsen opp hele ansiktet. Det er virkelig en fotballens gentleman vi ser på dette bildet, og jeg håper misforståelsen én gang for alle nå er lagt til side.

 

Så når Chelsea-starter reisen med spasersko, så rutebuss og godstog mot München i midten av mai, håper jeg alle sammen kan donere litt penger slik at de i det minste får med seg en sandwich på veien. Laget skal bo i telt på en gresslette et stykke utenfor München. Også hele Abramovich-familien blir med, og for første gang siden 1782 holdes kolonialbutikken ved Stamford Bridge stengt.

 

I dagens kyniske fotball, der motstanderne stiller opp med umoralske reklamer for eksempelvis UNICEF, stiller Chelsea med frivillige organisasjoner som Samsung på brystet. Å tjene penger har nemlig alltid vært uforenelig ved det å være en Chelsea-mann (eller kvinne).

 

At Chelsea lykkes å nå finalen, i verdens gjeveste klubbturnering, viser at det går an for klubber uten midler å lykkes. Hvis Chelsea kan, ja da kan Sogndal! I en kynisk fotballverden er det godt å se at dugnadsånd og kontinuitet fremdeles er grunnverdier som aldri går ut på dato.

 

Go Chelsea!

 

 

Ps. Til alle dere som ikke er Chelsea-fans. Dette var en satirisk tekst. Jeg håper av hele mitt hjerte at Bayern banker Chelsea i finalen.

 

 

Ironisk smil

Rune Bratseth sa at Chelsea ikke kunne fått et bedre utgangspunkt foran returkampen i Barcelona. Noe av det samme skrives i dagens Aftenposten. Hmm. Det er da ganske lett å komme på bedre resultater enn 1-0. Skal vi se, 2-0, 3-0, 4-0 osv.

 

Meningen var sikkert at ut fra spill og sjanser var dette det beste som Chelsea kunne ha oppnådd. For å si det på en annen måte, det var flaks fra ende til annen. Det er en sannhet når Drillo sier at flaks er undervurdert. For når Barcelona skyter i treverket og Fabregas brenner hundreprosentsjanser, da er det ikke bare, for Chelsea, å skryte av god defensiv organisering. Greit nok at Cahill og Terry leverte på banen, men det er på slike dager man også håper at de leverte inn en lottokupong.

 

Mye ble også sagt om Didier Drogba. På twitter haglet det med meldinger om hvor patetisk den store mannens mange fall var. Her er det umulig å være uenig. I ettertid hadde det vært en drøm om UEFA ga Drogba karantene. Hengende spiss og møtende spiss er innarbeidede begrep i fotballspråket, men nå har vi altså også fått rullende spiss. Det hadde vært helt kanon om Platini sa: ”Beklager, Didier, men dette gidder jeg ikke å se på. Du kan ikke være et forbilde i den organisasjonen jeg leder. Jeg gir deg én kamps karantene for hvert unødvendige fall du hadde i går. Vi ses en gang i 2014.”

 

Og var det et ironisk smil Roman Abramovich leverte etter kampen? Russeren har investert umenneskelige summer i Chelsea, men har han gjort det for å se 9 utespillere barrikadere seg på egen 16-meter mens spissen hjelper banemesteren med å rulle over gresset for å jevne det ut?

 

Di Matteo er sjanseløs på å få fortsette som manager, hvis det er slik Chelsea skal fremstå. Jeg kan respektere hvis eksempelvis Basel har en slik tilnærming til en bortekamp mot Barcelona, men for en fotballstormakt, som Chelsea, å fremstå slik på sin egen hjemmebane, det er et kraftig signal om at mye må endres.

 

Chelsea fremstår som klassevis dårligere enn de andre semifinalelagene. I oppgjøret Bayern München og Real Madrid fikk vi se to lag som begge innehar kvalitetene for å bli en verdig vinner av turneringen. Kampen vekslet frem og tilbake, og det var vanskelig for noen å få et varig spillemessig overtak. Motstanderen var for god, for aggressiv, for sterk og tett i duellene. I gårsdagens kamp var det kun flaksen som gjorde at Chelsea fremdeles har en mulighet.

 

Selvsagt kan Chelsea vinne turneringen. Det er derfor fotball er så enestående, så fascinerende. I enhver idrett der gjennomsnittsfart gjelder er det den raskeste, best trente som vinner. I fotball spiller så mange andre faktorer inn, men det irriterer når flaks blir så til de grader avgjørende.

 

Dette har ingenting med en motstand av defensiv organisering å gjøre. Jeg kan også beundre et lag som gjennom stram organisering ikke slipper til en sjanse. I Norge er det lov å la seg imponere over Tromsøs struktur, og det var rett og slett en nytelse å se Inter, under Mourinho, knekke Barcelona i semifinalen for to år siden. Men den gangen var det kløkt og defensivt håndverk som overvant talent, ikke så mye flaks.

 

Abramovich har vært nøyere med å skifte kjærester enn spillere når de runder 30, og nå behøver klubben desperat nytt blod. Og da jeg så Abramovich sitt smil i går kveld, kom det som en bekreftelse. Han synes sikkert det er gøy å være i en semifinale i Champions League, men kanskje, hvis de skulle vinne hele turneringen, setter han seg ned med en iskald vodka og sier: det var ikke i år det skulle skje.

 

Drogba, Lampard og co klarer sikkert enda en kraftanstrengelse borte mot Barcelona. Det blir ikke lett for katalanerne, da de aldrende Chelsea-gutta har utrolig lyst på pokalen. De klarer ikke å yte tilsvarende ofte nok til å vinne Premier League lenger, men kanskje, med hjelp av massevis av flaks og en siste krampetrekning, et Champions League-trofé.

 

Jeg håper en av de tre andre vinner. Man kan holde med en underdog, men ikke et kjøpelag som har blitt nettopp det. Chelsea har ingen sjarm. Og i alle fall ikke med en rullende spiss.

 

 

For de som er interesserte i skotsk fotball

 

Déjà vu

 

Lørdag spiller Aberdeen-Hibernians semifinale i den skotske FA-cupen. Pokalen, som er det eldste nasjonale trofeet i verden, henger høyt. Og cupen i Skottland har noe av den samme status som den norske.

 

Nå og da kommer det kamper som setter følelsene i sving hos en tidligere fotballspiller som meg selv. Jeg spilte nemlig tilsvarende oppgjør i 2000, det endte med at laget mitt, Aberdeen, vant, og vi ble klare for cup-finalen. I disse dager renner det over av ”røde” meldinger til Facebook-kontoen min. (Aberdeen har røde drakter).

 

Fotballpolitisk er det flere interessante sider ved disse kampene. Jeg skal forklare, det er nemlig ikke bare for å plage dere med nostalgien min at jeg skriver denne bloggen.

 

En regelendring

 

Finalen ble i 2000 mellom Rangers og Aberdeen. Et historisk storoppgjør i skotsk fotball, egentlig bare overtruffet av selveste Old Firm (Celtic og Rangers).

 

Aberdeen var nemlig på midten av 80-tallet en fotballstorhet. I 1983 vant klubben Cupvinnercupen, med finaleseier over Real Madrid. Manager for Aberdeen var Alex Ferguson, Alfredo di Stéfano styrte Real. 17 år senere var Aberdeen en lilleputt-klubb i forhold til Real Madrid, men også i forhold til glamorøse, gigantiske Rangers. På ærestribunen satt Sean Connery, og James Bond var ikke kledd i rødt.

 

Det var et praktfullt vær i Glasgow den dagen. Hampden Park var fylt med over 50 000 tilskuere. Rangers besto utelukkende av høytlønnede stjernespillere i topp, europeisk klasse. Det var tyske, russiske, nederlandske, skotske og australske landslagsspillere i fleng. Nivåforskjellen på papiret er sammenlignbart med når Vadim Demidov og resten av Real Sociedad-laget entrer Nou Camp.

 

Skulle vi ha en sjanse måtte alt klaffe. Alle mann måtte ha årsbeste, samt en god porsjon flaks. Men større undre hadde skjedd.

 

Ett minutt inn i kampen brakk vår keeper, han som Erland Johnsen scoret på fra 100 meter, Jim Leighton, ansiktet. Ja, jeg vet ikke helt hvordan jeg ellers medisinsk skal uttrykke det. Nedre del av ansiktet var forskjøvet omtrent en desimeter til siden. Leighton var muligens ingen fotomodell i utgangspunktet, men det var liksom ikke tvil om at han måtte av banen. (Og til tannlegen.)

 

Da slo en foreldet fotballregel knockout på oss. I den skotske FA-cupen var det, i motsetning til i serien, kun lov med tre spillere på benken. Både vi og Rangers hadde valgt å gamble, ingen reservekeeper. Treneren vår, danske Ebbe Skovdahl, så med molefonkent blikk bort på benken og valgte kommende Brann-legende, Robbie Winters, som lagets nye målvakt.

 

Man kan si mye bra om Robbie, men han huskes heller ikke i Brann som keeper. Sjeldent har jeg sett et mål bli så proporsjonalt mye større enn mannen med hanskene. Og kanskje hjalp nettopp det til å begynne med, Rangers fyrte av fra vel langt hold og vi klarte å holde unna i en drøy halvtime. Helt til Giovanni van Bronckhorst skjøt midt i mål, et sted Robbie Winters ikke tenkte på å dekke …

 

Med Winters i mål og James Bond imot ble det for mye. Det endte 0-4 og dessverre ingen nærkontakt med verdens eldste trofé. Siden den gang har jeg foretrukket Pierce Brosnan.

 

Reglene ble endret etter kampen. I dag er det like mange innbyttere i cup- og seriekamper i Skottland. Ingen lag stiller lenger på Hampden med Robbie Winters som reservekeeper. Det er godt å se at enkelte fotballregler kan endres hurtig ved behov. Slik som at kvaliken i Norge heldigvis er på vei tilbake … (Skjønt det virker veldig vanskelig å bestemme seg for det åpenbare at det trengs målkamera i fotballen.)

 

Nestekjærlighet?

 

Skotsk fotball er for tiden mest opptatt med den store økonomiske skandalen rundt Rangers. Klubbens økonomiske krise står som et symbol på hvor syk fotballen har blitt. Hvis en klubb, som har et tilskuersnitt på nærmere 50 000, i en liga der borti halvparten sliter med å bikke 5 000, nærmer seg konkurs, da kan alle havne i den situasjonen.

 

Årsakene til det er mange, og mer utfyllende kan man eksempelvis lese om det i Lars Johnsens artikkel i siste nummer av Josimar. Men kort fortalt solgte klubbens mangeårige eier, David Murray, Rangers for 1 pund til Craig Whyte, en mann med  en dårlig kopi av Donald Trumps hårmanke. Selvsagt skulle man aldri stole på noen med den frisyren og det mistenkes at Whyte mer eller mindre underslo billettinntektene til klubben og totalt unnlot å betale skatt. (Skjønt, det er vel ingen som helt har oversikten over hva som skjer eller har skjedd, bare at klubben er satt under administrasjon og står i fare for å bikke under for godt.)

 

Forholdet til rivalen Celtic er et drøyt hundreår langt hat, og man kan lese mange glitrende bøker om emnet, og forholdet mellom katolikker og protestanter, i for eksempel Inside the Divide av Richard Wilson eller i Magnus Borgens Fiender til vi dør.

 

Uansett, det var spennende hvordan Celtic ville kommentere Rangers’ problemer. Ville man på tvers av religionsforskjellene klare å finne et snev av nestekjærlighet? Mange mener at klubbene er gjensidig avhengige av hverandre og at hatet er kunstig holdt i live for økonomisk vinning.

 

Skottlands førsteminister, Alex Salmond, påsto at Celtic egentlig behøvde at Rangers overlevde, da kampene dem i mellom var viktig også for Celtics videre utvikling. Salmond ble mer eller mindre bedt om å holde kjeft. Celtic skulle ikke ha det på seg at de ønsket Rangers noe som helst godt. Celtics manager, Neil Lennon, snudde skruknottene til og sa at det dreide seg om økonomisk doping. Rangers burde bli strippet for titlene de hadde vunnet mens de opparbeidet seg all gjelden (under Murrays tid som leder).

 

Et håp?

 

Sykkelsporten har blitt herjet av doping i en årrekke. Kommer man topp-ti i Tour de France har man en reell sjanse for å få tilsendt gullmedaljen noen år senere. Det er knapt en vinner som ikke har blitt dømt, eller er under sterk mistanke for doping. Men gjelder det samme i fotball, og da det som Lennon kalte økonomisk doping? Kan det ramle ned en gullmedalje i postkassen min?

 

Både Aberdeen og Hibernians er lag som ble kjørt fra på midten av 80-tallet. For selv om Rangers og Celtic alltid har dominert, og vunnet 97 av totalt 114 seriemesterskap i Skottland, var det en periode mulig for andre å vinne. Mesteren i 83 var Dundee United, Aberdeen vant i 84 og 85. Men det skulle ikke vare. Old Firm ble igjen tilnærmet uovervinnelige. I Edinburgh, der Hibernians er katolikkenes lag og Hearts protestantenes, har fotballen aldri kommet opp i samme temperatur som i nabobyen Glasgow. Edinburgh er mer en rugby-by. I Skottlands tredje største by, Aberdeen, er det kun ett topplag.

 

Ikke siden 1985 har et lag utenom Old Firm vunnet serien. Cupen er de andres sjanse. Jeg håper at Aberdeen vinner. Og hvis ikke Hibernians eller Hearts. Det er noe av sjarmen ved cupfotball at penger ikke blir altavgjørende som det har en tendens til i seriespill.

 

Men aller mest håper jeg Aberdeen vinner cupen anno 2000, og at Sean Connery blir både shaken and stirred av det på sine eldre dager.