Maktmisbruk

I en periode der Drillo og spredte meningsmotstandere småkrangler om kvaliteten på norsk fotball, er det rart at et av de størst talentene utsettes for maktmisbruk uten at det kritiseres spesielt mye.

 

Jeg snakker om Harmeet Singh.

 

Drillo slo fast i VG at han mente at norsk fotball ikke var så ille ute. Men han har også gjentatte ganger poengtert at han savner virkelig gode midtbanespillere. Hans meningsmotstandere hevder stort sett at norsk fotball er i ”skithuset”, som den gamle Stabæk- og Moldetreneren Hans Backe ville ha betegnet det.

 

Vålerenga hadde en god sesong i 2010. Det samme hadde Harmeet Singh. Begge parter opplevde en nedtur i 2011, og etter overgangsvinduet stengte 1. Februar i år, har ikke Singh vært villig til å fornye kontrakten sin med Vålerenga. Dette resulterer i at Singh plasseres på benken. I media leser vi uttalelser om at han skal selges til andre norske klubber eller at, som Martin Andresen sier det: ”Under ellers like forhold vil andre spillere bli prioritert.”

 

Er dette greit?

 

Jeg kjenner ikke Harmeet Singh personlig, men lot meg til grader imponere av ham i 2010. Jeg satte ham opp på et uhøytidelig Årets lag på denne bloggen og understreket hvor viktig han var for VIF. Han hadde også imponert meg den ene gangen jeg så ham på nærmere hold.

 

Det var i 2009 da jeg var trener for Skeid. Klubben hadde store økonomiske problemer og arrangerte en vennskapskamp mot VIF. VIF stilte velvillig opp, brukte alle sine beste spillere, men lot også profiler som Moa få aksle sin gamle klubb Skeids drakt.

 

Kampen gikk i fred og fordragelighet, slik denne type kamper som regel gjør. Morten Berre, tidligere Skeid-gutt, ble satt som midtbaneanker på Skeid og styrte spillet med briljant teknikk og blikk. Til slutt sto det 3-0 til Skeid og klubben fikk noen veltrengte grunker i klubbkassen.

 

Slike kamper kan innimellom være plagsom for enkeltspillere. Det er kamper der man litt mer ukonsentrert enn vanlig kan gå på en unødvendig skade. Derfor blir disse kampene preget av variabel innsats. Dette er forståelig, og for alle oss som har spilt slike kamper, innerst inne akseptabelt.

 

Men.

 

Det var én spiller som ikke syntes dette var greit, og det var Harmeet Singh. Singh som ikke har noen Skeid-fortid ble rasende over å ligge under mot dette, for ham, langt dårligere laget. Gang på gang var han på medspillere som ikke la tøft nok press på Morten Berre. Der og da så jeg en vinnerinnstilling som er sjelden hos norske fotballspillere. Der og da så jeg konturene av det som kunne bli en fremtidig norsk landslagsstjerne.

 

Utviklingen til Singh fortsatte i stor stil gjennom 2010-sesongen. Singh ble en av de aller beste norske midtbanespillere, og en fremtid på landslaget var ikke lenger så langt unna.

 

Så skjedde det et eller annet med Vålerenga i 2011. Mye har blitt sagt om det å hente inn alskens spisser og leie ut Mos til Tromsø. Dessuten var spillere som Veigar Pall Gunnarsson og Fegor Ogude med på å direkte blokkere utviklingen til Mohammed Fellah og også Harmeet Singh.

 

Singh ble derfor, som Fellah, i 2011 flere ganger plassert ut av posisjon og han klarte aldri å gjenskape suksess-sesongen 2010.

 

Vålerenga hevder at 2011 var sesongen da Singh skulle bli solgt. Da er det rart når man ser på hvordan han ble brukt sammenlignet med 2010, men uansett, resultatet var at det ikke kom noen akseptable bud på Singh.

 

En fotballspillers karriere er kort. Den mulige salgsperioden til en god utenlandsk klubb enda mye kortere. Det er vesentlig vanskeligere å bli solgt jo lenger opp i 20-årene man kommer. Harmeet Singh fyller 22 i november. Selvsagt er han fremdeles ung, men skulle han spille en ny treårsperiode i VIF begynner mulighetene å innskrenke seg internasjonalt.

 

Vi glemmer fort.

 

Noe av det vanskeligste som fotballmenneske er overgangen fra å være spiller til å jobbe i klubb, som trener eller som leder. Innimellom glemmer vi fort hvem som er de aller viktigste, nemlig spillerne. Ronny Deila, som ellers er den kanskje fremste i norsk fotball når det gjelder behandlingen av unge talenter, kaller Singh en egoist i gårsdagens VG. Han mener at Singh burde skrive ny kontrakt og la VIF tjene penger på å selge ham.

 

Denne uttalelsen møter selvsagt jubel hos representanter for Klanen, men er det riktig?

 

Og er det galt å være egoist i fotballen?

 

I en ideell verden ville alle fotballspillere la seg selge dyrt, slik at moderklubben (hvis man da har et hjerte for den, noe jeg tror Harmeet Singh absolutt har) tjener penger. Men. Alle har vel fått med seg at verden er i forandring. Pengene satt mye løsere for noen få sesonger siden. Harmeet Singh og andre unge talenter er også ”gisler” for den økonomiske utviklingen.

 

I fotball-Europa blir det færre og færre store overganger. Bare se på januarvinduet i år kontra i fjor. Denne trenden vil definitivt også ramme de nest største overgangene. A la det et utenlandsoppkjøp av Harmeet Singh ville være, med en overgangssum et sted mellom 10 og 20 millioner kroner. Disse overgangene sitter langt inne, og spesielt for en spiller som ikke hadde sin beste sesong i fjor og som ikke ble brukt kontinuerlig i sin beste posisjon.

 

Det må være innlysende at VIF skyter seg selv i foten. Klubber vil ikke kjøpe en benkesliter, Harmeet Singh vil i alle fall ikke signere ny kontrakt i en klubb der han føler seg dårlig behandlet. Og det må være lov å stille spørsmålet: Ville VIF selv ha hentet en spiller som Harmeet Singh på Bosman hvis de fikk muligheten? Mistenker vi at svaret er ja, snakker vi om en stor grad av dobbeltmoral.

 

Vi etterlyser gode spillere, og vi etterlyser flere norske utenlandsproffer.

 

Norsk fotball blir bedre av at vi har spillere ute i Europa. For at landslaget skal lykkes trengs det flere spillere som får internasjonal matching. Dette er det vanskelig for norske klubber å skape selv gjennom e-cupdeltakelse, noe som satt på spissen stort sett ender i en seier mot et latvisk lag og exit mot et belgisk. Vi trenger utenlandsproffer.

 

(Drillo har uttrykt bekymring for manglende spilletid på utenlandsproffene, og argumentene mine om utvikling faller selvsagt hvis talentene blir sittende på benken, men det gjelder jo både i VIF og utlandet.)

 

Husk også at sjansene er større til å få spille i middels europeiske klubber enn i storklubber som har råd til å hente dyre spillere. Og middels europeiske klubber er, enten vi liker å innrømme det eller ikke, et steg opp i sportslig utvikling for en norsk klubbspiller.

 

Utenfra virker det som om situasjonen med Singh er fastlåst. En tragedie i så fall for norsk fotball og Singh selv. Jeg håper følgende skjer: At Vålerenga ombestemmer seg, lar Singh spille og jobber aktivt for å selge ham ut av landet til redusert pris i sommervinduet.

 

Norsk fotball har ikke mange Harmeet Singh-typer. Vi trenger slike ”vinnerskaller”. Og konsekvensen av trangere økonomiske tider nedover i Europa gjør at vi faktisk trenger flere ”egoister”.

Harry Redknapp er feil mann for England

Englands mangel på fotballtrofeer etter 1966 er til irritasjon for noen og glede for andre. Det engelske landslaget frembringer oppgitthet og overraskelser om hverandre, men de aller fleste av oss fotballinteresserte følger dem tett, uansett. Fabio Capellos avgang er en gave til det engelske landslaget, gitt at FA nå spiller kortene sine riktig.

Capello trakk seg etter at John Terry ble strippet for kapteinsbindet av ledelsen i FA. Det skjedde i påvente av rasismerettssaken mot Terry, en sak som til alt overmål gjelder Rio Ferdinands bror, Anton. Hvis det er sant at Terry har hatt et forhold til dama til venstrebacken på landslaget(i noen kamper), Wayne Bridge, og så vært rasistisk mot midtstoppermakker Ferdinands bror, så kan vel ikke Terry akkurat kalles noe lim i forsvaret. Og man kan jo skjønne at dette er handlinger som ikke bør settes øverst på CV-en når man vil være kaptein på et landslag.

Capello var derfor kanskje innerst inne enig i avgjørelsen, det vil vi nok aldri få vite med sikkerhet, men han vil ta disse avgjørelsene selv. Èn ting er nemlig sikkert med Capello, han er sta.

Var det riktig at han måtte gå av?
Jeg liker en trener som tar kampen for spillerne. Som står i første linje for å forsvare dem, men gjelder det under alle forhold? Det blir vanskelig når det gjelder rasisme. Hadde Terry skallet ned Anton Ferdinand, da ville jeg forsvart ham med hud og hår som trener, men når det gjelder rasisme, da ville jeg ikke ha gjort det.

Problemet er jo også at dette vil ende i en rettssak etter EM i juli. Det som burde ha skjedd er brutalt, er jeg redd. Saken er så viktig at FA og Capello sammen burde ha blitt enige om at Terry uansett ikke skulle være aktuell for landslagsspill så lenge han var anklaget for rasisme.

En trener kan likevel ikke la dette skje over hans hode. Før i tiden ble avgjørelser som laguttak og kapteinsvalg gjort av komiteer, og selv det norske landslaget ble tatt ut på denne måten. Den kanskje viktigste endringen som har kommet, for oss trenere, er denne makten og ansvaret ved å skulle ha siste avgjørende ord om hvem som skal spille og hvordan. I dagens fotball er det en katastrofe hvis noen rokker ved denne autoriteten, og ingen trenere kan eller skal godta dette. Hvis det skjer er man ferdig uansett, og det var nok slik Capello tenkte også.

Men sett at FA og Capello hadde gjort det riktige, altså gått sammen og blitt enige om at Terry måtte utestenges fra EM. Dette ville vært et knallhardt signal inn mot fotballverdenen for øvrig. Årets EM går i Polen og Ukraina, der det ikke er uvanlig med harde rasistiske grupperinger blant supportere. UEFA er naturlig nok redde for at rasistiske ytringer skal legge en demper på det som skal være sommerens fotballfest. For fotballens kamp mot rasisme ville et slikt signal fra England vært til stor hjelp.

En gave
Jeg kaller det altså en gave for England at Capello gikk av. Det blant annet fordi han hadde en elendig fremferd som landslagssjef under Sør-Afrika 2010, der vi fikk se det blekeste England på lang tid. Jeg glemmer aldri Gareth Barrys fortvilte løpsdueller mot altfor raske tyskere. Capello gjorde mye annet rart også. Eksempelvis måten han behandlet keeperne på i VM, ved å holde dem uvitende om hvem som skulle være førstekeeper frem til langt utpå første kampdagen. En metode i alle fall ikke Green syntes ga noe spesiell selvtillit …

Men selv om England ikke har vunnet noe siden 1966, har de ikke vært så langt unna til tider.

Sven-Göran Eriksson ble nesten den helt store sjefen. Fra innledende skepsis opplevde vi å se England omdøpes til Svengland etter 5-1 seier borte mot Tyskland. (Noe som med Nicky Barmby og Emile Heskey i førsteelleveren må sies å være sensasjonelt.)

Under Svennis røk England ut i tre kvartfinaler. 2-1 mot kommende verdensmester Brasil i 2002, og i straffekonk i kvartfinalene mot Portugal både i Euro 2004 og VM 2006.

England var også veldig gode i EM i 1996 under Venables og laget røk på straffer også i semifinalen i VM 1990 med Robson som trener (der Stuart Pearce bommet!). Stort nærmere enn det England var i 1990 er det vanskelig å komme. Jeg tror de hadde slått Argentina i finalen i det som ville blitt tidenes hevnkamp etter The Hand of God fire år tidligere.

England er som sagt et fotball-land vi følger litt nærmere enn de andre. Vi trenger ikke alle å heie på England i mesterskap, men de fleste har et forhold til laget. Det er nyhetsmessig mer interessant hvem som blir ny landslagsstrener for England enn hvis Spania, dobbeltregjerende mester, skulle skifte. Det burde kanskje ikke være slik, men det er slik.

Pearce ble utnevnt som midlertidig manager. Noe måtte jo gjøres. Med kort tid til neste landskamp (29. Februar mot Nederland) måtte FA få på plass en kortsiktig løsning.

(Men Pearce har til alt overmål selv møtt rasismeanklager og måtte unnskylde seg etter å ha vært rasistisk mot Paul Ince i 1994. Broren til Stuart Pearce har dessute stått høyt på listen til det høyreekstreme partiet BNP, som ikke akkurat har vært noen frontkjempere for et flerkulturelt Storbritannia. Selvsagt skal ikke noen kunne straffes for synspunktene til andre slektninger, men Englands neste landslagssjef bør ha et prikkfritt rulleblad området.)

Storfavoritt til å bli landslagstrener er nylig frikjente Harry Redknapp. Det er så deilig med timing. Rett fra ”not guilty”, til å kunne ta over England. I fotball er det viktig med omstilling, men av og til får det være måte på!

En nylig frifunnet Redknapp er likevel en dårlig løsning. Redknapps styrke har vært en gjennomføringskraft på transfermarkedet og å få folk fra mange forskjellige nasjoner til å trives sammen. Begge egenskapene er jo selvfølgelig totalt uvesentlige for en landslagssjef.

Dessuten er Redknapp langt fra overbevisende taktisk. For å sitere van der Vaart fra et intervju i The Sun: «There are no long and boring speeches about tactics, like I was used to at Real Madrid. There is a board in our dressing room but Harry doesn’t write anything on it.»

(Selv fleiper jo Redknapp med at han skriver som en toåring.)

I en klubb kan en slik fremgangsmåte fungere for en manager. Ser man Tottenham spille er det med en stor grad av frihet, og det virker som om en spillestil har vokst frem gjennom at spillerne rett og slett har spilt mye sammen. Igjen, dette er noe man ikke får til på et landslag der samlinger og kamper er en sjelden luksus. En av de viktigste egenskapene hos en landslagssjef er derfor å være taktisk sterk.

Årets sesong har, for Tottenham-supportere, stort sett vært en eneste lang jubelferd, men poeng har blitt tapt på slutten av kamper, blant annet grunnet svak coaching. De siste minuttene borte mot City, Swansea og Newcastle har totalt sett kostet 5 poeng. Avslutningen av disse kampene var preget av kaos og en mye mer kynisk, taktisk dyktig trener kunne ha hentet hjem poengene. Mourinho hadde ”stengt” kampene og Tottenham ville med det delt førsteplassen med Manchester-lagene. Det er tøft å kritisere Redknapp etter den fantastiske jobben han har gjort for Tottenham, men for England er han feil mann.

Engelsk?
Det ropes på en engelskmann. Jeg forstår ikke viktigheten av at en trener for England skal være engelsk, men skal man jobbe i England er det én egenskap som er viktigere enn noen andre, og det er at treneren må kunne snakke flytende engelsk.

Selv har jeg spilt i Tyrkia med en trener som ikke snakket tyrkisk. Han ledet treningene på tysk og en tyrkisk tolk oversatte løpende. Dette var for de lokale spillerne ikke et problem. De var vant med utenlandske trenere som ikke snakket språket. Slik er det ikke i England. Bare se på hvor dårlig det har gått med trenere som Ranieri og Ancelotti i Chelsea, og ikke minst Ramos i Tottenham. Managere som Wenger og Mourinho har overbevist med det engelske språket, og har derfor kunnet bli langvarige suksesshistorier i England. Noe annet funker ikke, og landslaget er ikke et unntak. For Capello var språket garantert et kjempe drawback.

Løsningen er selvsagt: José.
England bør umiddelbart satse knallhardt på å hente Mourinho som trener.

Mourinho elsker England. Han vil jobbe i England, men er naturlig skeptisk til landslagsjobben pga få kamper. Derfor er timingen perfekt. Hvis han tar over etter sesongen, kan han på to år få med seg to mesterskap, og et VM i Brasil er noe som henger høyt for de fleste trenere.

Alternativt kunne England, som de vurderer med Redknapp, tenkt ultra kortsiktig. Gitt Mourinho en kontrakt fra 20. mai til og med 1. juli.

De mest interesserte husker kanskje at Mourinho var sugen på en midlertidig jobb for Portugals landslag. Jeg tror han hadde ville tatt England også hvis forutsetningene var riktige.

Og det er her England må se sitt snitt. De trenger en taktisk dyktig trener, som kjenner det engelske spillet og mentaliteten, men som kanskje ikke er så preget av det som Stuart Pearce og likesinnede.

Det er vel heller ingen andre enn Mourinho som med så stor letthet ville gått inn i en garderobe og avvæpnet en svært sannsynlig konflikt mellom Englands midtstoppere Rio Ferdinand og John Terry, hvis da disse skal spille sammen.

En naturlig innvending er at Mourinho trener Real Madrid, og at laget med høy sannsynlighet spiller Champions League finale så sent som 19. mai. Dette gir Mourinho under én uke til å forberede en viktig kamp mot Norge.

Men likevel, det er tre uker frem til mesterskapet starter. Og en landslagstrener kan i hovedsak kun forberede seg her. I perioden frem til Champions League og seriene er ferdige er spillere utelukkende opptatt av klubblagene. Avgjørende er altså perioden fra 20. mai til mesterskapet starter. Det er her laget kan være samlet. En landslagstrener drar jo ellers stort sett rundt og ser kamper, og er det noe man føler med Mourinho så er det at han er oppdatert på fotball.

England vil gjøre en stor tabbe ved å ansette Redknapp. Dette er en jobb som ikke passer for ham. Mourinho er den største sjansen for at England endelig skal vinne noe igjen. Også fordi han er kynisk nok til å la England spille på det de er gode til. Altfor ofte tror England at de skal være Brasil i mesterskap.

Englands største sjanse for å få frem det ekte engelske ligger hos en portugiser.