I etterpåklokskapens lys

 

Chelsea-City. Clash of the cash. Avgjort på straffe. Og vanligvis klandrer jeg ikke en keeper for å slippe inn et straffespark, men én gang må jo være den første. Joe Hart, den skulle du tatt!

 

Kampen ble et møte mellom yngre verdensstjerner og et aldrende Chelsea-lag. Spesielt tydelig var dette i duellen mellom Agüero og Terry i forkant av Citys 1-0 scoring. Det var Ferrari mot Fiat for å låne fra vår alles venn Zlatan.

 

John Terry, har ved siden av Uniteds Vidic, vært Premier Leagues beste stopper de siste sesongene. Men Terry blir eldre. (Egentlig er det ikke grunn til det ennå, han er jo kun 31 år og burde ha flere sesonger med toppnivå inne.)

 

Vidic derimot nekter fremdeles konsekvent å la spisser vende opp mot seg. Sannsynligvis var det viljen til å unngå dette som kostet ham korsbåndet og sesongen mot Basel. Kanskje var han ikke fullt ut restituert, men han viste innstillingen som må til hos en fysisk midtstopper.

 

John Terry mangler noe av dette for tiden. Han har vært en av de tøffeste, men har blitt snill. Han lar Agüero vende opp og viser med det metthet. Og er man ikke sulten, da er man for gammel. Kanskje vil Terry motbevise påstanden, men 1-0 scoringen var stygg for den gamle kjempen.

 

Aldrende er også nevnte Lampard. Han spiller offensiv midtbane, en posisjon med normalt lavere pensjonsalder enn stopperplassen, og han er dessuten to år eldre enn Terry. Lampard nærmer seg slutten, for selv om han har scoret bra med mål i år har Chelsea og han selv haltet mer enn vanlig.

 

Få midtbanespillere har vært så markante som Lampard det siste tiåret, spesielt med tanke på antall scoringer. Han scorer i snitt hver tredje kamp han spiller for Chelsea, og har til sammenligning scoret omtrent tre ganger så mange mål som Xavi har gjort for Barcelona. For øvrig scoret Lampard et av tidenes mål mot nettopp Barcelona i Champions League 2006.

 

Lobben han den gang gjorde kunne bare bli utført av en spiller i form og med høy selvtillit. Man prøver ikke en lobb fra død vinkel borte mot Barca hvis man sliter. Akkurat der og da var han verdens beste offensive midtbanespiller.

 

Lampard er fremdeles god, men langt fra verdens beste i sin posisjon. Ifølge Villas Boas ikke engang Chelseas beste lenger. Treneren plasserte Lampard på benken foran storkampen.

 

Det hele begynte med at Agüero som nevnt gjorde narr av Terry og leverte en perfekt stikker til Balotelli. Ballotelli var iskald, driblet keeper og rullet ballen i mål. Nøytrale tilskuere (og selvsagt også City-fans..) fikk en perfekt åpning på kampen. Nå måtte det bli åpent.

 

Sakte, men sikkert kom Chelsea inn i kampen, men det var to dommeravgjørelser som ble avgjørende. Begge riktige for så vidt. Clichy, som kommentator Alsaker så riktig elsker å poengtere, sliter 1:1 defensivt. Chelseas utligning kom etter et innlegg han ikke klarte å forhindre og han ble utvist etter å ha blitt rundlurt. Overtallet ga Chelsea-dominans og til slutt straffe.

 

Håndballkeepere krever all mulig bakgrunnsinfo om hvor motstanderne normalt sett skyter. Dette er vanskeligere i fotball, men gjør seg gjeldende på direkte frispark og ikke minst på straffespark.

 

Det er en hypotese, men jeg tror Lampards selvtillit var lav. Lav sammenlignet med da han lobbet i Barcelona. Han innrømte også etter kampen at han var mer nervøs enn vanlig foran et straffespark. Det var rett og slett ikke dagen for at Lampard skulle gjøre noe teknisk følsomt.

 

Parallelt med hans noe dalende stjerne har Lampard det siste drøye året misset på flere straffespark. Han misset mot Japan i landskamp nede til venstre, det samme i treningskamp mot Rangers i sommer og nede til høyre mot Newcastle nylig.

 

Lampard varierer straffene sine, men det er ikke få ganger at jeg har sett ham brenne til alt han kan midt i mål. Jeg er sikker på at Joe Hart også har sett det.

 

Lampard kom inn, det ble straffe og han visste følgende:

 

–       Laget må vinne hvis det skal være liv i drømmen om seriegull.

–       Anelka forsvinner i januar, det snakkes om generasjonsskifte.

–       Han må score ofte hvis han vil spille fast.

–       Han har bommet nede til høyre og venstre siste måneder.

–       Få minutter igjen.

 

Lampard bestemte seg, han klinte til midt i mål og brakk nesten ribbeina da han banket knyttneven mot klubbmerket i de påfølgende jubelscenene. Målet betydde uendelig mye for ham og laget.

 

I etterpåklokskapens lys er det lett å si at Joe Hart skulle skjønt at straffen ville komme midt i mål. Og det er ikke mange journalister eller kommentatorer (utenom meg da) som vil klandre keeperen for å ha sluppet inn denne straffen. Men jeg tror, at da Joe Hart slokket lyset i går kveld tok det noen ekstra minutter å sovne.

 

Jeg tror han irriterte seg over ikke å ha blitt stående på streken.

Han (og bare han) er Zlatan

 

Det nærmer seg jul. Folk får panikk. Hva skal de gi bort? Gjelder det til noen som kan å lese og som liker fotball da er det enkelt: Zlatan-biografien.

 

Sesongen 1999 ble jeg seriemester i Sverige med Helsingborg. Borte mot Malmö FF herjet vi og vant 4-0. På forhånd var den eneste vi fryktet hos Malmö FF den tidligere toppscoreren og eks. HSV-proffen Niclas Kindvall. Det vi ikke visste var at på benken til Malmö FF satt en spiller som skulle bli så mye bedre enn oss alle. Der satt en sikkert småforbannet fyr fra Rosengård. Der satt Zlatan.

 

Når jeg sier at han ble bedre enn oss alle, så mener jeg at han ble bedre enn alle andre fra Norden gjennom alle tider. Det er én mann som utfordrer ham reelt til den tittelen og det er min barndomshelt Michael Laudrup

 

Men på samme måte som i diskusjonen om hvem som er den beste av Messi, Maradona og Pelé, perioden man spiller i er avgjørende. Det var lettere å dominere før. Derfor var Maradona større enn Pelé og Messi er på vei til å bli større enn Maradona. Storhetstiden til Laudrup var 15-20 år siden, Zlatans er i dag.

 

Boken Jeg er Zlatan, ført i pennen av den svenske forfatteren og journalisten David Lagercrantz, er av den sjeldne typen som man ikke legger fra seg. Først og fremst fordi det er så interessant med typer litt annerledes enn de andre.

 

Zlatan kommer fra innvandrerbydelen Rosengård. Ifølge Malmö stads hjemmesider bor det 22 262 mennesker der. Gjennomsnittsalderen er svært ung og befolkningen multikulturell, fra i alt 111 land. Rosengård formet Zlatan på godt og vondt, og som han sier: ”Du kan ta gutten ut av ghettoen, men du kan ikke ta ghettoen ut av gutten!”

 

Hans foreldre hadde lite penger og skilte seg. Far slet med alkoholproblemer, mor med et temperament utenom det vanlige. Zlatan ble vant til å sloss for sine rettigheter. Han ble vant til å sloss for i det hele tatt å få mat. Etter hvert begynte han i storklubben Malmö FF (Malmö er den nordiske klubben med det beste resultatet i Europa. De tapte finalen i serievinnercupen mot Nottingham Forest. Riktignok vant IFK Göteborg UEFA-cupen to ganger på 80-tallet, men da som nå var serievinnercupen/Champions League det virkelig store.)

 

Det å komme fra Rosengård var spesielt. Zlatan var ikke inne i Malmö sentrum før han var 17 år. Han gikk på gymnaset i klær som skilte seg fra de snobbete medelevene fra andre bydeler og han spilte fotball i sko til 59,90 mens lagkameratene hadde de nyeste fra Adidas og Nike.

 

Han skjelte ut alt og alle. Han driblet for mye og foreldrene til de litt mer veloppdratte lagkameratene startet underskriftskampanje for å få ham fjernet. Alt dette sitter i. Zlatan glemmer aldri. Og som han så tørt kommenterer om lagkameratene fra denne tiden: ”Skrives det bøker om dem?”

 

Til nå har Zlatan vunnet 6 scudetto (seriemester i Italia) samt serien i  Nederland og Spania. Han har et poeng når han omtaler seg selv som en vinnerskalle. Dessuten har han blitt toppscorer i Italia. (Se gjennom hans 25 mål i 2008-2009 på youtube og forstå hvorfor jeg rangerer ham som den beste fra Norden. Blant annet ved at han blir toppscorer med noe så arrogant som et hælspark, for øvrig langt fra det eneste målet Zlatan har gjort med hælen).

 

Han trente som satan. Han ante ikke hvem Ingemar Stenmark og andre svenske idrettshelter var, men studerte videoer av Ronaldo og prøvde å kopiere ham. Han spilte mot de andre i Rosengård og testet triksene. Time etter time mot tøffe gutter som også sloss for å komme seg opp. Hans lagånd ble formet på denne tiden. Han brydde seg ikke om hvilket land folk kom fra, men hvilken blokk de bodde i. Det var blokk mot blokk, det var drittslenging og evige slåsskamper. Alt var med på å forme en kommende superstjerne.

 

Det er fantastisk å lese hvordan Zlatan tenkte da han kom til Juventus, til Inter, til Milan. Spesielt til Inter som ikke hadde vunnet serien på 17 år, men som opplevde at Zlatan stilte krav. Han skjelte ut lagkamerater som ikke ofret alt. Og dette innledet Inters dominans i italiensk fotball. Helt til Zlatan gikk til Milan og de vant serien. Han poengterer i en bisetning at lagkameratene hevet seg tjue prosent da han kom. Beskjeden er han ikke.

 

I Norge kjenner vi ham som ugangskråka Zlatan, men han vant og vant med trenere som Capello og Mourinho, gutter som ikke akkurat er kjent for å la spillerne sine skli ut. Trenere som han respekterte og aldri hadde problemer med. Spesielt er det fascinerende å lese hans tanker om Mourinho. Han skulle få Mourinho til å juble!

 

Innimellom alt dette tok Zlatan en svipptur til Barcelona. Og her gikk det galt. På denne bloggen hevdet jeg at Zlatan kunne komme til å bli verdens beste i Barcelona. I første halvdel av sesongen var jeg sikker på å få rett. Førsteomgang og begynnelsen av andre borte mot Arsenal i Champions League var dessuten det beste jeg hadde sett av et fotballag. Barcelona ledet 2-0 og hadde rundspilt Arsenal etter alle kunstens regler. Zlatan hadde scoret to mål. Da byttet Guardiola ut Zlatan. Kampen snudde og det ble 2-2. Jeg skjønte ingenting av byttet. Ikke før jeg leste boken.

 

Forholdet mellom Zlatan og Guardiola hadde allerede da kjølnet helt. Zlatan var tidenes dyreste kjøp til Barcelona, men han ble frosset ut. Det kuliminerte med Zlatans famøse utsagn til Guardiola: ”Du har ikke baller!”.

 

Spillere skulle ikke skille seg ut i Barcelona. De skulle komme i enkle biler og normale klær. Til slutt klarte ikke Zlatan dette og kom i sin Ferrari og ga totalt faen. Det ble et krasj. Mellom forventninger til oppførsel på den ene siden og til en kompromissløs svenske som kun ville vinne.

 

For alle fotballinteresserte er den største drømmen å spille for Barcelona. Det trodde også Zlatan og derfor ville han så gjerne dit. Men fotball er ikke så enkelt. Uansett hvor mange tilskuere som jubler og hvor mye penger som kommer inn på kontoen, spillere er bare mennesker, og mennesker må trives for å lykkes. Uten filter som alltid, slik beskriver Zlatan tiden i Barcelona: ”…hvilket svart hull jeg hadde levd i mens jeg var i Barca. Det var som jeg hadde vært innesperret i et fengsel…”

 

Jeg ser at det ikke alltid vil være enkelt å ha en Zlatan i en spillergruppe. Han har sloss med lagkamerater og det er ikke få ganger han har blitt utvist. Men likevel, når han klarer å kanalisere sinnet sitt er det hans fremste egenskap. Da spiller han på grensen til galskap, men ikke over. Da er Zlatan rett og slett en vinner.

 

Han er også smågal privat. Han hadde drømt om et hus i Malmö hele livet og avtalte møte med paret som bodde der. Han sa: ”Vi er her fordi dere bor i vårt hus,” Det er herlig arrogant, men han kan i sin arroganse også bli farlig. Som når han skryter av å ha kjørt bil i over 300 km/t på svenske motorveier.

 

Som trener er det vanskelig å anbefale alt Zlatan gjør til unge fotballspillere. Det kan misforstås dit at de skal skalle ned med- og motspillere. Selvsagt er det ikke det jeg mener, men man må aldri nekte fotballspillere å være seg selv. Som Zlatan sier: ”Det finnes tusen veier å gå, og den som er spesiell og litt sær, er ofte den beste. Jeg hater når de som skiller seg ut, blir trykka ned.”

 

Unge fotballspillere bør absolutt lese denne boken. Det er utrolig mye å plukke opp av hva Zlatan sier om livet og fotball. For oss andre er det rett og slett fornøyelig lesning og oppladning til ukens Champions League.

 

For Milan betyr ikke kampen noe, de blir nummer to i gruppen uansett, og da forventer jeg ingenting av Zlatan, men jeg håper at i år blir året da han også markerer seg skikkelig også i Champions League.