To lag med defensive problemer

Kampen var hausset opp. Og med rette. Det dreide seg om det de fleste mener er verdens beste lag for øyeblikket mot laget de kanskje tok den tittelen fra. Barcelona mot Milan.

 

Lagene har dominert hver sin periode av Champions Leagues/serievinnercupens historie og er ved siden av Real Madrid de som har dominert mest totalt sett.

 

Zlatans selvbiografi med drittslenging mot Guardiola og tidligere lagkamerater i Barcelona økte ytterligere temperaturen i forkant av storoppgjøret. Det var rett og slett en kamp det var uaktuelt å unngå.

 

Kampen ble enormt underholdende. Milan jagde hele tiden Barcelonas nye ledelser og greide to gang å utligne. Først ved kong Zlatan så ved Prince Boateng. Begge selvsagt underlegne den lille trollmannen Messi som nok en gang vippet en fotballkamp Barcelonas vei.

 

Men hvor gode var egentlig lagene?

 

Lagene møttes også i 1994. I finalen av serievinnercupen ble Barcelona knust 4-0. Milan var den gangen det beste fotballaget jeg hadde sett. På samme måte som Barcelona var det forrige sesong.

 

Milan er fremdeles gode og spesielt Zlatan spiller med en enorm autoritet. Tenk så mye styr det var rundt mannen opp mot kampen. Likevel tar han ned ballen med en selvtillit som er enestående. Han scorer dessuten et praktmål etter en elegant stikker fra Robinho.

 

Boateng scorer også et fantastisk mål etter hælfinte i ypperste verdensklasse. Bakerst gjør Abbiati mange praktredninger.

 

Men, gode lag tvinger ikke keeperen til å gjøre fullt så mange redninger. Og her ligger utfordringen til Milan. Laget fungerer rett og slett ikke godt nok defensivt.

 

Det starter ved at laget ikke har råd til tre spillere på topp som jobber så lite hjemover. Zlatan burde være den eneste med frie tøyler. Boateng og Robinho må jobbe hardere. De bør ikke etterligen Ronaldinho fra hans tid i klubben.

 

For ”latskapen” medfører at van Bommel, Seedorf og Aquilani må dekke for store flater. Og et lag som Barcelona er jo selvsagt spesialister på å finne mellomrom. Messi faller ned eller så vandrer Fabregas og Xavi inn bak ryggen på Milans midtbane.

 

Hele tiden må Milans midtbanespillere lage frispark (van Bommel gjør jo egentlig aldri noe annet og har bygget sin karriere på å sparke ned motstandere. For å klargjøre skikkelig hva jeg mener, han er nummer 1 på min hatliste over spillere!).

Til slutt glipper det. Barcelona kommer flere ganger alene gjennom og Nesta må lage straffe.

 

Det er et paradoks at den italienske seriemesteren ikke ser ut som en gullkandidat i CL på grunn av det defensive. Tradisjonelt er det jo her italienske lag har utmerket seg. Sist ved Inter i 2010. Men diamantformasjonen til Milan fungerer ikke defensivt i Europa. På sitt verste er laget spredt over nesten hele banen. Fortsetter de slik ryker de senest i kvarten.

 

Enda mer overraskende er det hvor mye Barcelona sliter defensivt. Jeg har som alle andre hyllet laget opp og i mente de siste sesongene. I går så jeg sprekker i armaturen. Forsvarsrekken var under enhver kritikk også her.

 

En aldrende og skadeplaget Puyol er et særdeles usikkert kort på backen. Og han ble flere ganger ydmyket. Milan burde kanskje enda oftere ha satt opp Zlatan 1:1 her. Mascherano og Busquets er gode spillere, men når de spiller stoppere er de avhengige av at Barcelona fører kampen. Under press er de sårbare og laget trenger sårt en Pique i form. På venstrebacken er Eric Abidal bare akkurat bra nok, og han ryktes også å være på vei bort. Hvis Barcelona må fortsette med denne forsvarsrekken tror jeg vi får en annen vinner av turneringen i år. Real Madrid og Bayern München virker sterkere.

 

Som tv-titter er det herlig. Som fotballtrener ville jeg vært bekymret for det defensive.

Perfekt balansert

Lionel Messi er verdens beste fotballspiller, men i går så jeg han som kanskje nærmer seg hurtigst bakfra.

 

Kampen var Tottenham-Aston Villa. I mine drøye 30 år som Tottenham-supporter har jeg aldri sett Tottenham så til de grader radere ut en motstander. På sitt beste hadde laget 81 prosent i ballinnehav og presset frem til Adebayor lagde 1-0 i det 14 minutt var rett og slett enormt.

 

Villa kom til White Hart Lane for å få med seg poeng. De la seg lavt og skulle kontre med Bent og Agbonlahor (en spiller jeg alltid forventer skal slå til mot Tottenham og nå sitt fulle potensial). Jeg fryktet oppskriften. Det var slikt Tottenham tidligere år ville gått rett i baret imot.

 

I stedet ble det en maktdemonstrasjon. Hvorfor?

 

Tottenham er det best balanserte laget i Premier League. Kanskje også det beste laget totalt sett akkurat nå. Etter at Redknapp fikk hentet inn Adebayor og Parker har Tottenham én uavgjort og resten (8) seire.

 

Bakerst var Friedel god. Han gjør nesten ikke feil, selv om han i går hadde et par merkelige igangsettinger.

 

Midstopperne King og Kaboul var tilnærmet feilfrie. Og Walker og Assou-Ekotto er perfekte moderne offensive backer. Gode offensivt 1:1 grunnet sitt enorme tempo, de slår innlegg, skaper overtall og Walker er til og med skuddfarlig.

 

Snakker man om tempo og Tottenham må man selvsagt også ta med kantene på midtbanen. Bale og Lennon er avsindig raske. I perioder sliter begge to med å produsere mål eller målgivende. Spesielt er sammenligningen Lennon med Arsenals Walcott legitim. Litt for ofte blir det bare nesten.

 

I går sørget Lennon og Bale for sjanser. Bale med to målgivende, Lennon med innlegg som blant andre Adebayor skulle ha scoret på. Dessuten var begge stadige trusler og dro Villa ut av formasjon da backene hele tiden trengte assistanse. Dette ga igjen andre Tottenham-spillere plass.

 

Og plass utnyttet Modric og Parker sentralt.

 

Parker har hatt en fantastisk innvirkning på Tottenham som lag. Først og fremst er mannen en lang tå. Han har en avgjørende evne til å bryte motstandernes kontringer ved å pirke ballen vekk fra dem. Han dekker enorme flater i løpet av en kamp og gjør at resten av Tottenhams offensiv kan stikke i vei.

 

Spilleren jeg hevdet nærmet seg Messi er Luca Modric. Kanskje verdens beste midtbanespiller for øyeblikket. Det kan bli en interessant sammenligning å følge Xavi borte mot Milan i morgen, jeg ser nemlig ikke andre midtbanespillere som kan være bedre.

 

Chelsea lå som mange husker langflat etter ham i sommer. De aller fleste var sikker på at han ville forsvinne. Det var en typisk fem-på-tolv overgang siste dag overgangsvinduet var åpent og en Tottenham-ledelse som dagen etter måtte si at det var nytteløst å tvinge spillere til å bli.

 

Men Tottenham sto på sitt. De ville ikke la Modric gå. Han var for viktig. Modric viste sin misnøye, men har siden ikke sett tilbake. Han har motbevist alle floskler om at spillere ikke kan tvinges. Skjønt kanskje har han innsett at det å gå til Chelsea ville vært et steg tilbake akkurat i år.

 

I Chelsea spiller den rake motsetningen til Modric, nemlig Mikel. Mikel er riktignok god på en del defensive sider av spillet, men siden han hadde en god kamp for Lyn mot Molde på Ullevaal for mange år siden har jeg knapt sett ham slå en kreativ pasning.

 

Mikel er tung og forutsigbar. Modric er alt det Mikel ikke er. Han gjennomborer motstanderen.

 

For det kanskje viktigste i moderne fotball er gjennombrudd. Hvis et lag hele tiden passerer motstanderens lagdeler med forseringer eller pasninger vinner de som regel. Gjennombrudd i motstanderens forsvar er selvsagt det optimale, men muligheten for det skapes ofte ved gjennombrudd andre steder på banen.

 

Pique er fryktelig dyktig på dette som midtstopper på Barcelona. Han drar av motstandernes angripere og skaper overtall, Modric gjør dette med motstandernes midtbane. Enten ved utsøkte vektede pasninger med innside, vrist eller ytterside.

 

Mens Mikel alltid søker en enkel og sikker løsning varierer Modric. Han kan enkelt trille ballen på tvers til Parker eller til en av backene, men ofte overrasker han og stikker ballen gjennom ledd til en av kantene, eller til evig vandrende van der Vaart.

 

Modric kan dessuten drible. Han fører ballen i stor fart forbi motstandernes pressledd. Dette er han desidert best i verden på.

 

Jeg skjønner at Chelsea ville kjøpe Modic. Hans alder sammenlignet med Xavi gjør ham om ikke enda til verdens beste, så til verdens mest interessante midtbanespiller.

 

Tottenham mister ofte balansen i laget når van der Vaart blir brukt i midtbanefireren. I går lå han i sin drømmerolle, rett bak Adebayor. Van der Vaart ble involvert, vandret mye, vendte bort motstandere og slo farlige dødballer. Han var ikke like farlig som vanlig på avslutningene, men spilte en god kamp og er den perfekte makker til Adebayor.

 

Og Adebayor er den perfekte spiss for Tottenham. Han er stor, sterk, hurtig og høyrebeint. Van der Vaart er liten, teknisk og venstrebeint. Spissparet er et symbol på et lag som fremstår som ja nettopp: perfekt balansert.

 

De to første kampene (tap mot Manchester-lagene) viste at Tottenham er sårbare. Dette var som nevnt før Adebayor og Parker ble hentet inn. Skader på nøkkelspillere kan selvsagt ødelegge. Hvis ikke det skjer er Tottenham for første gang på mine 30 år som supporter en reell tittelutfordrer.

 

Ps.

 

Som supporter perfekt balansert for sofaen er mandagskamper drømmen. Helger er alltid utfordrende familiemessig hvis man skal se nok (blir det noen gang det?) fotball. Norske fotballsupportere har stilt seg berettiget irritert på Tippeliga-kamper på hverdager. Det er ikke enkelt å komme seg fra Oslo til Sognadal. Men når det gjelder Premier League og tv da er mandager klokken 21.00 et uslåelig tidspunkt.

 

 

 

Helliger hensikten midlet?

I dagens Aftenposten påstår konstituert styreleder i Stabæk Jarl Øverby at klubben er forhåndsdømt i Gunnarsson-saken.

 

Men for argumentasjonens skyld, la oss likevel si at alle har handlet ulovlig. At det var noe muffens med overgangen fra Stabæk til Vålerenga og den foreslåtte overgangen til Rosenborg. I så fall stusser jeg over at Stabæk skal dømmes hardere enn de andre.

 

Fotball i Oslo-området har tatt en tilnærmet motsatt klassereise. Pengene finnes i øst. Det var noe symbolsk over det da Vålerenga hjalp Lyn med penger slik at vestkantklubben kunne holde hodet over vannet en aldri så liten stund til.

 

Stabæk er, om ikke like ille ute som Lyn, også i store problemer. Spesielt knyttet opp mot stadion og hvor klubben skal spille hjemmekampene neste år. I verste tilfelle kan klubben bli kastet ut av Telenor Arena. Dersom de ikke får godkjent Nadderud er det ikke andre alternativer i Bærum kommune. Laget fra det kanskje mest velstående nabolaget av alle vil risikere å pendle til Drammen eller Ullevaal.

 

Selvsagt er ikke Stabæk hevet over loven, men det har liksom hopet seg opp for klubben i det siste. Michel Platini måtte jo avlegge sitt besøk i Telenor Arena akkurat nå. Og selvsagt måtte den gamle storspilleren og UEFA-presidenten, som mange mener er det moralske motstykket til idioten (unnskyld det helt presise uttrykket) Blatter i FIFA, ha spilt i nettopp Nancy. Ulykker kommer sjelden alene.

 

Kanskje kunne Platini i det samme tatt turen opp på Nordre Åsen og besøkt Skeid? En annen klubb med store økonomiske utfordringer. I en årrekke har Skeid kjempet for en lignende sak som Gunnarsson. Svenske Johan Elmander gikk til Bolten fra Toulouse. Motsatt vei gikk Braaten og 80 millioner kroner.

 

Alle skjønner at Braaten er verdt noe. Et ”noe” som Skeid er berettiget 5 prosent av og har kjempet i flere år for å få ut. Men kanskje er ikke Platini så opptatt av andre franske klubber enn moderklubben Nancy?

 

Tilbake til Gunnarsson. Saken dreier seg i all enkelthet om en spiller som går fra den ene klubben til den andre. Begge klubbene skriver under på de samme papirer. Inngår de samme avtalene. Eventuelt dekker over de samme tingene.

 

Asker og Bærum politidistrikt innledet i går etterforskning av Vålerenga, Stabæk samt Rosenborg. Rosenborg mente Gunnarsson var verdt 1 million og Johan Andersson 4,25 millioner. Og det er jo helt naturlig…

 

Det er vanskelig å bruke uttrykket hensikten helliger midlet når det gjelder fotball. De fleste ser da rødt fordi fotballspillere tjener uforholdsmessig mye. All debatt faller som regel på slike usaklige argumenter. Men det er spillere og ikke minst klubber som har mindre penger enn de andre. Stabæk har i år foruten Gunnarsson solgt Henning Hauger, og går man sesongene bakover ser man profil etter profil forsvinne for at klubben skal overleve. Hvis det er gjort ulovligheter må selvsagt alle straffes, men jeg forstår ikke hvorfor boten til Stabæk er høyere enn til de andre.

 

Hvis en mor går inn på REMA 1000 og stjeler babymat hun ellers ikke hadde fått råd til, hva da? Hvis dette var den eneste måten at barna hennes kunne overleve på da hadde hun kanskje ikke fått så streng straff? I alle fall ikke sammenlignet med de to rike naboguttene som stjeler hver sin Porsche og dundrer rundt i nabolaget med hodet ut av vinduet.

 

Dessuten burde Vålerenga fått ekstra straff for å kjøpe en halvgammel islending når laget har Norges kanskje mest lovende spiller i samme posisjon (Fellah). Akkurat det samme med Rosenborg. Da de ikke fikk hentet Gunnarsson kom John Chibuike, en spiller som i alle fall ikke gjør det lettere for Mushaga Bakenga å ta steget opp mot et a-landslag. Eller synes dere ikke kampen mot Wales tydet på at vi trenger å utvikle noen flere gode spillere? Jeg skulle ønske Asker og Bærum politidistrikt så på denne siden av saken også.

 

Jeg skal overhodet ikke dømme i Gunnarsson-saken. Om klubbene er skyldige eller ikke har jeg ikke tilgang på beviser for å mene noe om. Men hvis de blir dømt, kunne jeg godt tenkt meg å være med å justere straffeutmålingen. For i alle fall helliger hensikten midlet litt.

Litt gal

Jeg vet jeg er litt gal, men det er verdt det, sa Kjetil Rekdal etter at AAFK sikret seg klubbens andre cupgull på tre år. I 1994 fikk jeg se denne siden av ham for første gang.

Den gangen spilte jeg for Molde og Rekdal var leid hjem fra belgisk fotball for høstsesongen. Det ble en stor suksess, vi rykket opp fra daværende 1. divisjon (Adeccoligaen, men med to avdelinger.) og nådde cupfinalen.

I forkant av finalen ville Åge Hareide, som da var trener, at vi skulle komme oss litt bort fra Molde. Molde er en liten by og de siste dagene skulle vi unngå å diskutere cupfinalen 24 timer i døgnet. Vi tok inn på et hotell i Mjøndalen, spiste, sov, trente og spilte kort. Vi samlet krefter.

På hotellet i Mjøndalen hadde Hareide en svært minnerik seanse. Han ville at vi skulle åpne oss for våre lagkamerater. Han skrev en pluss og en minus på tavla. Vi skulle skrive ned våre gode og dårlige sider som fotballspillere.

Én etter én gikk vi opp. Vi var trygge på hverandre, laget var sammensveiset, men likevel var det noe ukomfortabelt over settingen. Som det var ment å være. Jeg husker selv at jeg tenkte og tenkte: Hva f… skal jeg skrive?

Da det ble min tur skrev jeg noe erkekjedelig. Jeg husker ikke akkurat hva, men det var noe slik som pluss: offensiv, minus: defensiv. Eller kanskje det var pluss: høyrefot, minus: venstrefot. Men jeg glemmer aldri hva Rekdal gjorde.

I etterkant har jeg tenkt mye på denne seansen. Hva ville store internasjonale trenerne som eksempelvis Mourinho, Guardiola eller Louis van Gaal ha skrevet?

Sett utenfra minner Louis van Gaal og Jose Mourinho mest om Rekdal. Van Gaal utførte kunststykket å lede Ajax til Champions League tittel med nesten utelukkende egenproduserte spillere i 1995, samt å bli nederlandsk seriemester med AZ i 2009. Men van Gaal er også litt gal og kjent for sin krevende lederstil. Dette ga ham blant annet sparken i Bayern München etter en drøy sesong.

Mourinho største prestasjon var kanskje å lede Porto til Champions League-tittel. Ellers husker jeg en reportasje i tyske Kicker som la stor vekt på møtet mellom mesterhjernene da van Gaals Bayern møtte Mourinhos Inter i final i 2010. Hvem ville bli den tredje etter Ernst Happel og Ottmar Hitzfeld som oppnådde to CL-titler med forskjellige klubber? (Det ble Mourinho og dette er også en rimelig stor prestasjon)

Disse to og Rekdal er typer jeg er sikre på vil gi sportslig suksess nærmest overalt. En som Pep Guardiola er jeg mer usikker på. Han virker som den perfekte leder for sitt Barcelona, men hadde jeg sittet som styreleder i eksempelvis Fulham eller en annen europeisk toppklubb med begrensede midler hadde jeg vært skeptisk til ham.

Rekdal, Mourinho og van Gaal virker mye mer praktisk dyktige og som om de kan endre en nærmest hvilken som helst spillergruppe fra å tape til å bli litt gale vinnere. Derfor ville jeg også heller ha valgt Rekdal enn Guardiola til den ”snart” ledige landslagstrenerjobben for Norge

Og hva skrev Rekdal på tavlen den høstdagen i 1994 på hotellet i Mjøndalen? Jo, han gikk opp, grep tusjen og skrev pluss: vinnertype. Og kolonnen for minus satte han bare en lang tykk strek over.

Akkurat den streken forklarer AAFKs to gull for meg.

Roteringens kunst

Tottenham tok rotasjonsprinsippet til nye høyder i dagens Europa League-kamp mot Rubin Kazan. De beste spillerne var hjemme da londonlaget røk 1-0.

Noen kjente spillere var med. Spissparet Defoe og Pavlutsjenko, og det ble gjensyn med Pieenar og Gallas. (Jo da, jeg har hørt om de andre også bare så det er nevnt, men jeg konsentrerer meg om noen få…)

Pieenar og Gallas er to spillere som Tottenham får nytte av fremover. For dem er det viktig med kamptrening. Defoe var det rart spilte. Han har tross alt figurert mye i førsteelleveren i det siste.

To spillere burde se kampen som en direkte mistillit. Det er Pavlutsjenko og det er Gomes. Gode spillere, men det synes ikke Redknapp…

Pavlutsjenko får ikke andre kamper og er normalt innbytter i seriekamper de siste fem minuttene hvis Adebayor er sliten. Det må være uholdbart for en russisk landslagsspiller. Jeg kjøper poenget med at spillere ønsker å være et sted på grunn av pengene, men Pavlutsjenko burde absolutt klare å få en kontrakt ikke så mye dårligere et sted der han får spille. Det er noe trist over ham nå.

Gomes blir mer latterliggjort. Igjen, en spiller som er god, men som nå definitivt er i feil klubb. I forrige sesong var han førstekeeper og det må være spesielt å bli erstattet av en 40-åring (Friedel), men enda verre å oppleve at Carlo Cudicini (ingen vårkylling han heller) får stå i Europa League. Finn deg ny klubb!

Alt i alt er Europa-League og Tottenham et merkelig fenomen. Det hele virker så nedprioritert at det kun er hakket over trening. (Snart får vel ikke Gomes være med der heller.)

Nedprioritering er én ting. Et annet element er at klubber må rotere på grunn av kampprogrammet. Jeg skal nå se på noen andre eksempler fra ukens europacupkamper.

Det er en kunst å få dette til å gå opp og mesteren de siste årene har vært Alex Ferguson. Det er egentlig dette området han er aller best på. Owen og Berbatov utgjorde spissparet og Rooney fikk en sjelden mulighet som sentral midtbane. Uansett, Manchester United går alltid videre fra puljen i Champions League og det uten å slite ut troppen.

Ellers briljante Arsene Wenger har jeg ikke fullt så stor tillit til på dette punktet. På tirsdag valgte han å hvile blant andre Robin van Persie, men i motsetning til United medførte roteringen poengtap. I forrige sesong gjorde Wengers disposisjoner at Arsenal ble nummer to i puljen og trakk Barcelona i første utslagsrunde. Som eneste lag slo Arsenal de kommende mesterne, men røk i returoppgjøret da van Persie roterte seg selv av banen med rødt kort. Arsenal kunne gått langt forrige sesong hadde de unngåtte Barca.

(En kuriositet med Arsenal denne uken var at Song, en spiller jeg holder særdeles høyt, virket sliten på sentral midtbane og spilte uten den sedvanlige kraften. En Song uten duellstyrke burde absolutt tatt en runde på sofaen for å hente seg inn igjen.)

Hos nevnte Barcelona spilte Messi hele kampen som vanlig. Det virker som han aldri har behov for å hvile. Av stjernene var det Xavi og Iniesta som satt på benken, ellers lite endringer fra normalt. Real Madrid var enda mer trofaste mot sin førsteellever, spesielt offensivt startet de som man hadde forventet å se i en eventuell finale. (Skjønt Higuain i form tar plassen fra Benzema.)

Det virker generelt som om de spanske lagene holder mer på sin førsteellever enn de engelske. Det må også sies om min tredje favoritt i årets Champions League, Bayern München, som heller ikke tok store sjanser i laguttaket.

Den norske skolen er svært opptatt av det relasjonelle og strukturelle. Det vi kort sagt også kan omtale som samspill. Trenerne til Barcelona, Real Madrid og Bayern München heller mer i denne retningen enn trenerne til de engelske lagene.

Fasit for sesongen kommer selvsagt senere, men de første tegnene har gått i retning av lag fra kontinentet kontra de engelske. Det er selvsagt vanskelig å si, men kan Barcelonas dominans de siste årene være mer basert på samspill enn vi fatter? Og kan et lag som Real Madrid være det som nærmer seg mest fordi den stae j…. Mourinho fortsetter og fortsetter på sin linje?

Uansett er det rart at det praktiseres så forskjellig. Er de engelske kampene så mye tøffere enn de i Tyskland og Spania eller roterer de engelske lagene rett og slett for mye?