Når fotball er bare fotball

Det var noe no-nonsense, for å bruke et godt norsk uttrykk, over Roman Pavljutsjenko da Tottenham-spilleren gikk frem for å skyte frispark mot Rubin Kazan.

Pavljutsjenko grep ballen og markerte territorium overfor Giovani dos Santos (Freddys bror?) og Jermain Defoe som også ville prøve seg fra 20 meter. Russeren tok noen bestemte skritt mot ballen og klinte den så hardt som mulig og så høyt som mulig opp i krysset.

Frisparket dundret inn i det såkalte keeperhjørnet, men ingen kommentator, ekspert eller til og med mentalt forstyrret keepertrener ville funnet på å kalle det for en tabbe.

Som ivrig Tottenham-supporter kom igjen håpet om at Pavljutsjenko fremdeles kunne bli den spissen alle trodde han skulle bli etter EM 2008. (Skjønt det er vel for mye som tyder på at verken han eller Arsenals Arsjavin når de høydene igjen.)

Mens Pavljutsjenko gjorde seg klar stilte Jake Livermore seg rett foran keeper. Meningen var å hindre keeperens sikt mot ballen. Livermore løp vekk og Pavljutsjenko klinte til. Da skuddet gikk var Livermore i en klar offsideposisjon og spørsmålet er om målet skulle vært annullert.

Hele Livermores opptreden var rett og slett litt merkelig. Han løp vekk så lenge før Pavljutsjenko skøyt at det ikke burde ha hatt noen innvirkning. Det kan godt argumenteres at han ikke var med i spillet, men flere forsvarere fra Rubin Kazan og keeperen reagerte og rakk hendene i været. De mente tydelig at målet skulle annulleres.

Spørsmålet er vanskelig fordi svaret avhenger av det problematiske begrepet ”dommerens skjønn”. Det er nemlig ikke tvil om at Livermore var i en offsideposisjon da skuddet gikk, men det avgjørende er om han hadde innvirkning på spillet eller ikke. Hadde Livermore stått der hele tiden og ballen fremdeles gikk i mål uten at han var nær den, hva da? Han ville således ikke vært med i spillet da heller, men de fleste dommere ville nok ha blåst fordi laget dro nytte av det. Det filosofiske (uff da) problemet blir da: hvorfor skulle noen stille seg opp foran keeper hvis de ikke skulle dra nytte av det?

Løsningen kan være å dømme offside uansett. Hvis en spiller er bak forsvaret i det skuddet går, da er det offside. Spiller ingen rolle om han er med i spillet eller ikke. Dette ville i offsidespørsmål radert bort det problematiske begrepet ”dommerens skjønn”. Dette burde gjøres der det var mulig, og offside kan være en slik kategorisk ja/nei-situasjon.

Det er selvsagt tungt å hevde at et Tottenham-mål burde annulleres, men hvem f… bryr seg egentlig om Europa-ligaen?

Ja, hvem gjør vel det? Det er en enorm overgang som tv-titter fra tirsdag og onsdag til torsdag i europacup-ukene. Champions League betyr alt. Europa-ligaen får ikke engang Tottenham til å stille med sitt beste lag. Av faste spillere til nå i sesongen var kun Walker på banen fra start. Og Tottenham er ikke en plagsomt suksessfullt klubb. Jeg har ikke blitt lei av titler i mine drøye 30 år som supporter.

Fotballen er i rivende utvikling, men det innebærer også at ingenting varer evig. Tradisjonsrike fotballturneringer som Cupvinnercupen og UEFA-cupen, faller nå inn under Europa-ligaen som er på vei ut i ingenmannsland. Hvor lenge har denne turneringen livets rett? Samme utvikling ser vi når det gjelder FA-cup (til dels også den norske cupen), for ikke å snakke om den engelske liga-cupen og også de fleste privatlandskamper. Det aller meste dreier seg om Champions League og de hjemlige ligaene. Selv i VM og EM har man kunnet spore en aldri så liten dropp i status.

Tilbake til Pavljutsjenkos frispark. Etter at Livermore forsvant skøyt Pavljutsjenko et av de beste frisparkene jeg noensinne har sett. Det er vanskelig å få ballen lenger opp i krysset og det er vanskelig å skyte den noe særlig hardere. Jeg holder Ronaldos frispark for United mot Portsmouth som tidenes beste. Forskjellen var at det gikk over muren og dermed enda vanskeligere å utføre.

Som trener er det fra 20 meter og inn fristende å råde spillere til å skyte hardt i keeperhjørnet. I det siste har jeg sett dette i det høyprofilerte oppgjøret mellom Bærum og Ullern i Old boys-serien da Lars Joachim Grimstad dunket et frispark nede i keeperhjørnet. Keeper var sjanseløs på å reagere, selv om reflekser kanskje er noe fraværende i denne ligaen.

Fra egen spillerkarriere er det enkelte øyeblikk som irriterer mer enn andre. I 1998 opplevde jeg et av dem. Som Helsingborg-spiller møtte vi Chelsea i Cupvinnercupen og spilte jevnt over to kamper. Kun skilt av et frispark fra Frank Leboeuf fra 18 meter. Leboeuf gikk også for kraft i keeperhjørnet og ballen ble for hard for den svenske keeperlegenden Sven Andersson. Det var liksom ikke slik man skulle tape mot en mye større klubb. Dødballer skulle være underdogens hjelpemiddel.

Knallhardt i keeperhjørnet er og blir farlig fra 16-20 meter. Det er noe no-nosense over det. Og i perioder med sex-avhengige trenere; med trenere som risikerer sparken fordi spillere krever dette på Facebook; der Samuel Eto’o i Dagestan, et av verdens farligste områder med daglige skyteepisoder og bomber, tjener mest i verden; der Stabæk skal tvinges fra Norges kanskje flotteste stadion tilbake til steinalderen på Nadderud og vi får høre om spillere som Winston Bogarde med en fortid blant annet i Ajax, Barcelona, Milan og Chelsea nå blir satt på gata fordi han er blakk, da trenger vi disse no-nonsense-situasjonene. Da trenger vi en russisk fotballspiller som legger ballen ned og limer den helt opp i krysset.

Da er fotball bare fotball.

Engelske lag til finalen?

Morten Pedersen skriver i dagens Dagbladet at minst ett engelsk lag vil spille finalen i Champions League. Jeg tror ikke det.

Skjønt helt bastant er det alltid vanskelig å være. Det er jo så mye rart innen fotball. Vi får høre historier som virker helt utrolige. Eksempelvis som da den danske treneren Erik Rasmussen la skylden på sexavhengighet for AGFs manglende resultater og påfølgende nedrykk i 2010. Det var bare så vidt jeg hevet et øyenbryn. Jo da, det hadde blitt så mye rart at selv det var en plausibel årsak til å tape kamper.

Drillo har Ola By Riise, Ståle Solbakken har Bård Wiggen. Alle trenere trenger en høyre hånd. En høyre hånd kunne kanskje også ha løst Rasmussens problemer og reddet AGF fra nedrykk, hva vet jeg?

Enda mer utrolig enn denne lille historien er Manchester Citys reservebenk.

City har blitt bedre, men det skulle bare mangle. De har de siste par årene kjøpt hva som helst av tilgjengelige dyre spillere og det er jo klart at hvis et lag kjøper og kjøper, da vinner de noen kamper, men blir de best?

Det er kvalmt at et fotballag kan ha spillere som Agüero, Clichy, Milner, Richards og Barry på benken. Ikke i form av at disse er fantastiske alle sammen, kun Agüero er en virkelig klassespiller, men totalen av prislapp og lønn gjør det kvalmt. Akkurat slik det er kvalmt at verdens best betalte fotballspiller spiller i Dagestan.

Så mange dyre/gode spillere gir et problem i form av manglende samspill. City mot Villareal var begredelig. Selv om City vant kampen, så vi tydelige tegn på at mye må endres hvis City skal komme langt i Champions League. Farligst var det de gangene da Yaya Touré hadde sine soloraid. Betegnende var det at utligningen kom ved et selvmål og at det først helt på tampen av overtiden ble avgjort ved Agüero (som er god!), i en kamp som kunne sluttet ti sekunder tidligere og i praksis endt Citys Champions League sesong.

Dzeko er litt slik Berbatov er for United. Han kan score bra med mål mot enklere engelsk motstand, men sliter med å være enslig spiss i europeisk sammenheng. Der er begge for tunge og trege. Løsningen kan være å bruke Agüero, for jeg er på det nærmeste sikker på at City ikke vinner Champions League med Dzeko på topp.

Arsenal er enda lenger fra og det var noe trist over laget i oppgjøret mot Marseilles. Mye har blitt sagt om spillersalgene, men det mest påfallende er at flere av spillerne som har vært lenge i Arsenal overhodet ikke holder toppnivå. Enda flere burde faktisk ha blitt solgt, eksempelvis Walcott, Arsjavin og Rosicky. Disse spillerne gir ikke nok offensiv slagkraft. Dette kombinert med at Mertesacker nesten utelukkende har bidratt til å øke usikkerheten i Arsenals forsvar gjør at det blir tidlig utgang for Arsenal også i år. Spillere som Van Persie, Song og Arteta er alle gode nok til å vinne Champions League, men de er for få er jeg redd. Jeg har i en årrekke latt meg imponere av Arsene Wengers måte å lede klubben på, men han må ta enda større grep for å få Arsenal tilbake i toppsjiktet.

Både Arsenal og City ville per dags dato blitt radert av banen av Real Madrid eller Barcelona. Spesielt ville City ikke håndtert Barcelonas mellomromsspill, mens Arsenal ville blitt knust i rommet bak Jenkinson og Mertesacker av Ronaldo, Higuain og andre på det etter hvert svært så bakromssultne Real Madrid.

Fjorårets utgave av Manchester United nådde finalen i Champions League. Mange mener at årets lag er bedre. Men egentlig har bare Wayne Rooney vært bedre. Sjelden har et lag vært så avhengig av en spiller som United. Det måtte i så fall være England og da av samme spiller. (Forresten er det bare jeg som mener at Rooney aldri skulle fått tre kampers karantene? Prøvde han å sparke spilleren eller feilet han bare i taklingen mot Montenegro. Uansett er tre kamper latterlig. Innerst inne synes jeg ikke det var mer enn et frispark…)

United er sårbare. En liten formsvikt/skade/karentene på Rooney er nok til at laget ikke når en finale. Men det er likevel mye større sannsynlighet for United i finalen enn Arsenal eller City.

De som har størst sjanse er Chelsea. London-laget er i utvikling og vil heve seg enormt hvis det viser seg at Torres igjen har bestemt seg for å spille fotball. Er målene mot Genk starten på en god sesong for Torres, ja da kan laget komme langt. Likevel hadde også Torres et poeng (hvis han da sa det han angivelig skulle ha sagt) om at det er noe tungt og tregt over Chelsea. Tempoet virker alltid lavt når de spiller sammenlignet med de to spanske som jeg holder som suverene favoritter.

Alt i alt drister jeg meg til påstanden om at engelske lag ikke er på banen da finalen i Champions League spilles i München 19. mai.  Den går mellom Pep og Jose.