Norsk fotball trenger penger

Da Nils Arne Eggen hadde vunnet 107 seriegull på rad pekte de aller fleste forståsegpåere i norsk fotball på viktigheten av kontinuitet. Det samme ble holdt frem da Mons Ivar Mjelde omsider førte Brann til seriegull i 2007.  Derfor overrasker noen av diskusjonene i fotballen meg om dagen.

Alt har blitt galt. Og spesielt er det serieordningen det er noe galt med. En serieordning som endres hele tiden. Det er umulig å vite fra et år til et annet. Blir det kvalifisering eller ikke? Hvor mange rykker ned? Når er seriestart? Hvilke dager skal kampene gå på? Alt endres hele tiden.

Kanskje er ikke en serieordning så mye bedre eller dårligere enn andre. Kanskje er det bare at vi ikke får tid til å sette oss inn i den.

I 1987 innførte norsk fotball straffekonkurranse ved uavgjort. Galskap mente noen, moro mente andre. Men som det har blitt typisk i norsk fotball, ordningen ble vraket etter bare ett år.

Tradisjoner er viktig i fotball. Derfor er det spenning i cupens semifinaler. Fordi spillerne vet av egen erfaring, eller via tv-skjermen, at cupfinalen er noe helt spesielt i norsk fotball. Den har blitt det gjennom sin lange historie. Hadde cupen blitt innført i dag hadde den sikkert blitt vraket etter første sesong.

Noe av det første Nils Johan Semb gjorde da han ble innsatt som toppfotballsjef var å kritisere at det var 16 lag i Tippeligaen. Uten at ordningen hadde blitt prøvd noe særlig i praksis. Dette senket nivået mente han og mange har hivd seg på dette i senere tid. Hvordan kan vi konkludere at det er 16-lagsserien som senker nivået etter kun to hele sesonger?

Fotballen plages av publikumssvikt. Fredagskampene er visstnok  en av synderne. Og Nils Røine i Norsk Toppfotball var nylig ute og sa at fredagskampene forsvinner fra 2013. Nok engang en ordning som ikke får tid på seg. Skal fredagskamper ha en sjanse til å bli en tradisjon må man da i alle fall gi det noen år. Hvis ikke er det ikke vits å prøve ut noe nytt.

Bakgrunnen for diskusjonene er at norske klubblag og landslag gjør det stadig dårligere. Vi ryker ut av e-cuper sammen med færøyske lag og den gode innledningen av EM-kvaliken har vist seg å være et blaff. Ja, det er bekymringsverdig at kvaliteten synes å være på retur, men hva er årsaken?

Svaret er økonomien i norsk fotball, mye mer enn serieordninger og eventuelle fredagskamper. Tidligere hadde klubbene penger, de hadde flere trenere og de hadde muligheter til å hente inn gode utenlandske spillere. Stabæk på sitt beste i 2007-2008 er et eksempel. Med utenlandske profiler som Tchoyi, Alanzinho, Pall Gunnarsson og Nannskog, kombinert med unge fremadstormende norske spillere, var laget nær å nå et relativt høyt europeisk nivå. (Med det mener jeg ikke at de kunne vinne Champions League, men Stabæk på sitt beste var ikke så mye dårligere enn eksempelvis Rangers og Fulham, lag som har gjort det svært godt i Europa-ligaen) Det samme var Rosenborg under Erik Hamrén (og Eggen). Men, begge lagene opplevde å miste spillerne og muligheten til å vokse videre.

Dette har vært et tydelig problem for norsk fotball. De beste lagene ribbes for profiler, kvaliteten faller og til slutt, publikum kommer ikke.

Skal norsk fotball komme seg videre spiller det ikke så stor rolle om det er 5, 10 eller 16 lag i Tippeligaen. Ei heller hvilke dager kampene går på. Norsk fotball trenger penger. De trenger at flere profiler hentes inn og utfyller og utfordrer de norske talentene, samtidig med at det satses hardt på talentutvikling. Slik det er nå er det faktisk for lett for et norsk talent å få sjansen i Tippeligaen. Og hvis det ikke er så spesielt så kjempes det ikke så hardt for det heller.

Rosenborg har kjøpt seg gode i augustvinduet. De nye utenlandske spillerne har hevet laget og gjør at trønderne ikke er helt ute av gullkampen. Dessuten tror jeg at et talent som Markus Henriksen utvikler seg ved at han må stå på for å være sikker på laget. At han må presses litt for å prestere slik han gjorde under Hamrén.

Så glem serieordninger og fredagskamper. Skal norsk fotball bli bedre trengs det penger. Og det trengs nå. For kvaliteten er i fritt fall. Det er jeg enig i.

De største bommer også

Å være fotballtrener er vanskelig. Tro meg, jeg vet det. Og det er mulig å bli totalt paralysert på linjen, men det overrasker når det skjer med personligheter som Kenny Dalglish.

Tottenham-Liverpool ble en overraskelse på søndag. Svært få hadde regnet med en total overkjøring og hjemmeseier 4-0.

Tottenham kom i gang ved at Luka Modric klistret ballen i vinkelen. Modric, som har vært jaget av Chelsea i sommer, har manglet ett viktig element for at jeg skulle omtale ham som helt i verdensklasse, scoringer. Lager han mål a la det på søndag (gjerne enklere mål også) med jevne mellomrom, ja da havner han i nærheten av Barcelonas teknikere på rankingen.

Charlie Adam ble utvist etter 28 minutter, noe Liverpool aldri klarte å hente seg inn igjen fra. Enda verre ble det da mannen med det som må være en skrivefeil i navnet, Skrtel fikk sitt andre gule. Liverpool var 9 mann.

Hvorfor skjedde det ikke flere endringer ved utvisningene?

Ofte har vi sett at lag med ti mann på banen klarer seg fint. Legendarisk ble Mourinho da Inter red av Barcelona i Champions League-semifinalen i fjor etter at Thiago Motta hadde blitt utvist før halvtimen var spilt.

Taktisk har du som trener flere valg i slike situasjoner. Men ved én utvisning er det også svært fristende å ty til 4-4-1-formasjonen. Legge seg ned med to flate firere og én spiss som jager foran.

Jeg skjønner hvorfor Liverpool startet med Andy Carroll. Tottenham har vært katastrofalt dårlige på å forsvare seg imot innlegg i innledningen av sesongen. Selvsagt ville Dalglish ha en type som Carroll inne i boksen. Kampplanen var garantert å fore han med innlegg.

Men så endret kampbildet seg fundamentalt. Først scoring fra Tottenham, så én og så to utvisninger. Da var det uforståelig at Dalglish valgte å beholde Carrol på banen. I Liverpool har Andy Carrol kun fremstått som en tung og lat noenlunde brukbar hodespiller. (Det har i og for seg også vært meg totalt uforståelig at mannen ble kjøpt for 35 millioner pund, det nest dyreste kjøpet en engelsk klubb har gjort, men det er en annen sak…)

I alle fall skjønner jeg ikke hvorfor Carroll ble på banen all den tid Liverpool kanskje har verdens beste angriper i en slik situasjon, nemlig Dirk Kuyt. Er det noen gang man trenger løpsmaskinen Kuyt så er det med to mann mindre enn motstanderen!

Paralyserte trenere ved utvisninger har jeg sett mange ganger (og ja da, jeg har vært det selv også!). Det verste eksempelet var i det klassiske Istanbul-derbyet mellom Galatasaray og Fenerbache våren 2002. Fenerbache hadde tatt ledelsen 1-0 og i en periode på 16 minutter i andre omgang så klarte Galatasaray kunststykket å pådra seg fire utvisninger! Kampen fullførtes med 11-7. Det har jeg ikke sett verken før eller siden. Det paradoksale var at kampen endte 1-0. Det ble ikke flere mål På de ti minuttene som spiltes 11-7 så fikk faktisk Galatasaray den største sjansen. Det var som om Fenerbaches trener overhodet ikke skjønte at de hadde fordel av å være fire mann mer. For å snu litt på Rekdals legendariske uttrykk, dette var coaching fra helvete.

Selvsagt kom Fenerbache til bra avslutningsmuligheter, men de tok dem alt for tidlig. De begynte å skyte fra 25 meter og da har det ikke så mye å si om du er i overtall eller ikke. Fenerbache ble så paralyserte at Galatasaray lyktes da de genialt satte inn et høyt press med to spillere. De fikk tak i ballen og var få centimeter unna å utligne. Det var en surrealistisk opplevelse. Der Fenerbache skøyt fra lengre og lengre hold istedenfor å spille seg lett frem til store sjanser.

Tottenham var fornuftige. De lot ballen gå på én og to touch, de trettet ut Liverpool. Mål fra Defoe og Adebayor avgjorde kampen i minuttene etter den andre utvisningen, men det ble for lett. Dalglish skulle tatt mye mer markerte grep. I en riktignok vanskelig situasjon trengte han ikke å servere seieren på et sølvfat.

Det var rart å se en nestor som Dalglish opptre som totalt uerfaren. Nesten like rart som senere på søndagen å se Torres bomme på det vi må karakterisere som minst en halvsjanse.

Men, etter som trener å ha erfart å bli paralysert, og som spiller å ha erfart å ha bommet på åpent mål, jammen var det deilig å se de største navnene gjøre akkurat det samme.

Vrien fotballanalyse, eller?

Av og til kommer resultatet i veien for en analyse av en fotballkamp. Barcelona-Milan er et slikt eksempel.

Kort sagt kan kampen oppsummeres med at Barcelona rundspilte Milan i over 90 minutter, men at Milan scoret i begge endene av oppgjøret. Pato etter sekunder og Silva på overtid.

Milan minnet om det norske landslaget. Det er meg uvisst om Milan var på fylla i helga, men spillemessig lignet det svært på hvordan Norge ønsker å opptre, spesielt mot antatt bedre motstand.

Norge har blitt beskyldt for bare å slå langt. Det er ikke det som irriterer meg med det norske spillet eller for så vidt Milans. Det er når fotball tipper over til å måtte kalles feigt at jeg ikke liker det.

Hovedideen bak Milans kampplan var å ligge lavt. Korte avstander mellom lagdelene og hurtige kontringer. I begynnelsen fungerte dette perfekt. Pato rykket gjennom og lagde 1-0 og Milan kunne med litt mer hell scoret ett eller to til i minuttene som fulgte.

Problemet var at Milan var avhengig av nettopp hell (noe Norge også alltid er). Og andreomgang må kunne diskuteres ut fra om fotball er rettferdig. Det er mange som mener at den uansett er det, for det er målene som teller, men av og til virker en fotballkamp som en så urettferdig fordeling av goder (mål) at hadde det vært valgkamp ville velgerne slått kraftig ned på det. Milan hadde ikke fått makt. Det hadde fremdeles vært Fabian Stang-inn.

Lavt press over lang tid betinger at scoring i det minste er vagt sannsynlig. At en kontring vil kunne gi en sjanse. Så lenge Milan ledet var det sprut i det defensive. Men etter at Messis genialitet igjen ble tellende, og Pedro fikk trille inn utligningen på åpent mål, var det bare ett lag på banen. Milan ble rundspilt etter alle kunstens regler, men utrolig nok, Barcelona maktet bare å score ett til gjennom Villas fantastiske frispark.

I denne perioden skulle jeg ønske at et så bra lag som Milan turte å bryte mønsteret. I noen minutter stresse Barcelona med høyt press. Variasjonen i Milans spill, og da et spill som nesten utelukkende var forsvarsspill, var ikke til stede.

Etter 1-1 scoringen og enda mer etter 2-1 så vi hvordan motstanders overlegne ballbesittelse kan virke demoraliserende. Milan var som Norge borte mot Danmark. Spillernes bein gikk litt saktere, med mindre sprut jo flere pasninger motstander slo. Alt de kunne gjøre var å prøve å komme i en posisjon der motstander ikke scoret. De hadde gitt opp å skape noe selv. Det så jeg i ansiktene til Norges spillere og det så jeg hos Milans. Kampen burde blitt avgjort til Barcelonas favør, og i de fleste tilfellene ville nettopp det skjedd.

Forklaringer i fotball er vanskelig. For selvsagt kunne jeg spart meg denne bloggen i og med at Milan utlignet og fikk et svært godt resultat. Men det er ikke alltid enkelt å forklare hvorfor vi skal forklare noe. Under Viasats sendinger i går brøt Jan Aage Fjørtoft av André Bergdølmo for å forklare hvem Carl Lewis var, mens Roar Stokke tydeligvis mente at alle skulle vite hvor Gursken var.

Milan-spillerne ble slitne. En så god forsvarsspiller som Nesta kom stadig oftere på etterskudd. Heldig var han som slapp å få straffespark mot seg da han feide gjennom Messi for å nå ballen. Milan lignet på utgaven fra Santiago Bernabeu i oktober i fjor, da de tapte 2-0 mot Real Madrid og var det som må kalles totalt sjanseløse.

Selvsagt kan man fremdeles vinne hvis man blir sliten. Selv Novak Djokovic så i perioder småsliten ut i mandagens US Open-finale mot Rafael Nadal, men han seiret likevel til slutt. Fordi han turte og satse. Under press måtte han finne frem vinnere. Slik han gjorde da Federer i semien hadde matchball mot ham.

Problemet med feighet i fotball er at flaks jevner seg som regel ut til slutt. Se bare på Norges EM-sjanser… og hvis Barcelona er like overlegne utover vinteren og våren er sjansen stor for at laget vinner Champions League og La Liga igjen.

Barcelona var preget av at både Piqué og Puyol var ute og naturligvis bør forsvarsspillet strammes opp noe, men hovedpoenget står: resultatet spiller en underordnet rolle i denne kampen.

Barcelona er favoritter, Milan ryker i første eller andre utslagsrunde.