Forsvarsspill fra helvete

Balanse i et fotballag er avgjørende. Jeg har blogget om temaet tidligere og det blir ikke akkurat mindre aktuelt etter Tottenhams sesonginnledning.

Tottenhams første serierunde ble som kjent kansellert. Derfor har laget møtt de to kanskje beste lagene til nå, Manchester City og Manchester United.

Som de fleste lag spiller Tottenham med en keeper og 4 forsvarsspillere. Walker og Corluka har hatt hver sin kamp på høyrebacken. Assou-Ekotto har fast plass på venstre, mens Dawson og Kaboul er midtstopperne foran keeper Brad Friedel. Altså rimelig kontinuitet i uttakene, og rimelig jevn laber kvalitet også. (Men jeg kan ikke fatte hvordan de gidder å hente 40 år gamle Friedel når de har en så god keeper som Gomes.)

Når man har en ganske så rotten forsvarsfirer hadde det vært til hjelp med gode defensive spillere foran seg. Men nei. De seks fremste spillerne har ikke et eneste defensivt gen på deling. Kantene er rett-frem-langs-linja-og ingenting-annet-kanter i Bale og Lennon. Verken Modric eller Kranjcar har ennå fulgt et defensivt løp, ei heller van der Vaart og alle som følger Tottenham husker med gru den gangen (mot Real Madrid) da Crouch bestemte seg for å takle. Det er en offensiv uten noe defensiv tankegang. Det er et lag totalt uten balanse.

Dette medførte at City og United mange ganger klarte å etablere spill dypt inne på Tottenhams banehalvdel. Upresset fikk de prikke innlegg og da løp aldri følges endte det opp med to svake midtstoppere i undertall.

Ja, jeg vet at mange Tottenham-fans og andre som følger med hevder at Dawson er en bra midtstopper. Det er også de som sier at Kaboul har hatt en fin utvikling. Jeg er totalt uenig. For meg er det grusomt å se midtstoppere som ikke ofrer det de har i dueller. Som lar Dzeko gjøre absolutt det han vil. Da han satt foten foran Kaboul og stemplet inn 1-0 og senere lett hoppet over franskmannen da gremte jeg meg.

Tottenham har et desperat behov for muskler. I fjorårets sesong åpenbarte Sandro seg. Han har den perfekte blandingen av defensive og offensive kvaliteter som trengs i dagens fotball. Han har talentet til å bli verdensklasse på sentral midtbane, men det hjelper ikke så lenge han er skadet. Det var derfor en god nyhet (for meg og andre Tottenham-supportere) da det ble hevdet at Diarra og Adebayor var på vei inn. Nøyaktig spillertypene Tottenham trenger.

Jose Mourinho har som Real Madrid-manager ofte fått kritikk for å velge for mange defensive spillere. I sin trio på midtbanen har han innimellom stilt med tre utpregete ballvinnere. Jeg er også en av dem som synes Mourinho i perioder er for defensiv, men jeg liker heller ikke når lag kjører som Tottenham, uten noe som helst sjanse til å vinne en fotballkamp. Trioen Kranjcar, Modric og van der Vaart kan rett og slett ikke fungere mot skikkelig gode lag og det er det Tottenham til nå har møtt. Tottenham ligger sist på tabellen, men på topp når det gjelder naivitet. Dette må endres.

Kanskje kan en bedre balanse på midtbanen gjøre at Dawson og Kaboul kan fungere tilstrekkelig sammen, men jeg hadde ikke akkurat blitt lei meg hvis Redknapp hentet en stopper eller to i samme slengen også.

Senere på dagen søndag så jeg et annet lag i defensiv krise, nemlig Arsenal. Som Tottenham kunne de ikke forsvare seg. De var tilnærmet paralyserte. Det er ikke vanlig at en spiller dytter et frispark til siden, lar neste mann stoppe ballen og så få all verdens tid til å styre den oppi hjørnet. De aller fleste ganger denne varianten prøves er motstanderne kommet så nærme at skuddet blir blokkert. Wayne Rooney gjorde det to ganger han. Arsenal som Tottenham spiller forsvarsspill uten intensitet, det er forsvarsspill fra helvete og fortsetter dette blir det langt opp til 4-plassen for naboene i Nord-London. Fortsetter dette snakker vi nedrykkskamp.

Messis raptus

To ganger 90 minutter (og vel så det) med El Clásico de siste 4 dagene. Det er kos på øverste hylle, men tvinger også frem spørsmålet: når skal nedturen komme?

(Jeg skal ikke gå inn i med en moralistisk holdning angående det som skjedde på overtid. De aller fleste vil peke på Mourinhos pekefinger, fordømme Marcelos overfall på Fabregas og kalle Özil og Villa for barnslige for å kaste seg på i slåsskampen. Selvsagt skal ikke slik oppførsel påskjønnes eller på noen som helst måte oppfordres til å etterlignes, men det er litt typisk norsk å riste på hodet over slikt. Å kritisere at det kan koke litt over. Vi glemmer ofte at det er lettere å holde hodet kaldt på Fosshaugane, Gjemselunden og Lerkendal med glisne tribuner og glisne heierop, mens det i El Clásico er 80-90 000 tilskuere som ser denne kampen som det viktigste i livet. Oppgjøret er proppfull av historie med diktator Franco i en av hovedrollene, der argentinske Alfredo di Stefanos overgang til Real Madrid i 1953 fremdeles fremkaller hatefull debatt, ja mange kaller oppgjøret for en ny spansk borgerkrig. I Norge kan noen kaste et skjellsord etter en spiller, i El Clásico kan de kaste grisehoder. Selv en tilsynelatende iskald mann som Guardiola mistet det jo helt på pressekonferansen foran et av oppgjørene i vår. Det er en kamp vi i Norge ser, men ikke helt ut forstår.)

Så hvilken nedtur er det jeg snakker om? Jo Messis.

Messi er på vei til å få alle bort fra den lange debatten om hvem som var best av Maradona og Pele. Snart utgjør dette kun en mindre interessant krangel om de nedre plassene på pallen. Messi er på vei til å bli tidenes fotballspiller. Men, hvor lenge kan han holde dette nivået? Historien er tross alt full av idrettsutøvere som ikke holdt ut så lenge.

Maradona er nevnt. Det er lett å glemme at det var i VM 1986 at han var suveren. I 1990 var han god, men ikke i nærheten av det samme. Han var strålende i årene i Napoli, men ble tidlig gammel. Han spilte ikke mange gode fotballkamper etter fylte 30. (Jeg rakker egentlig ikke ned Maradona. Som alle som alle andre som var tenåring i 86 er dette VM et av de sterkeste minnene jeg har, men han var ikke alltid like god…)

Andre idretter er det også verdt å sammenligne med. Jeg er ivrig på tennis og har aldri blitt så imponert over en individuell utøver som jeg i perioder har vært over Roger Fedrerer. Da han vant Wimbledon fem år på rad var han enestående. Jeg glemmer aldri semifinalen hans mot Jonas Björkman i 2006. I dag når han en og annen semifinale og han kom til finalen i French Open i år, men han vinner ikke like ofte. Det er ingen sensasjon når Tsonga slår ham ut i kvarten Wimbledon. Federer har akkurat fylt 30, siste Grand Slam kom i januar 2010, nedturen har vært på gang en god stund.

Tiger Woods er et annet eksempel. Første gang jeg hørte om ham ble han omtalt som å komme fra en annen planet. Han har 14 Major-titler og lenge var det kun et tidsspørsmål før han ville ta igjen legenden Jack Nicklaus rekord på 18. Men da Woods ettersigende begynte å misforstå hvilke hull det skulle puttes i ble det med ett like sannsynlig at 71 år gamle Nicklaus skulle vinne nye Major-titler som Woods selv. Woods vant sin foreløpig siste Major for 3 år siden, 32 år gammel. 32 er tross alt ingen alder i golf…

Ok. Messi er bare 24. Han burde ha lenge igjen. Men det er bare det at han har vært eksepsjonelt god lenge. Klarer han å beholde sulten? Det er nærliggende å sammenligne med Ronaldinho. Ronaldinho var omtrent på samme nivå som Messi i dag frem til han var ca 26 år. Han ble så en enorm skuffelse i VM 2006 og det er ikke mange gode kampene han har spilt siden. I perioder i Milan så han ut som en skremt liten fuglunge som hadde glemt å fly. Ja, han scoret noen mål, men kom aldri i nærheten av gammel storhet.

Drar man sammenligningene langt nok kan man snakke om Ludvig Holbergs intense produktive perioder, Beatles hyppige plateutgivelser, Prince som ikke lot Purple Rain selge fra seg før han ga ut et nytt album eller Kanye West som får terningkast 6 nesten like ofte som Messi. Mange store kunstnere har hatt sin kunstneriske raptus der de bare øser ut.

Er det en slik raptus Messi er inne i? Og er den snart over?

I fotball er slikt så vanskelig å spå. Marcelos takling på Fabregas blir en påminnelse om hvor fort en karriere kan være over. Messi kan brekke foten, han kan ryke et korsbånd.

Tjener man mellom 200 og 300 millioner i året kan det også tenkes å være flere muligheter på Barcelonas toppløse strender eller hippe barer. Det er ikke sikkert Tiger Woods er alene om sine utenomsportslige interesser…

Messi har unngått skandalene foreløpig og jeg driter egentlig i hva han bedriver utenom fotballbanen. Men hver gang jeg ser ham spille tenker jeg på Ronaldinho, Woods, Federer og de andre. Og jeg lurer på hvor lenge Messis raptus varer. Hvor lange det går an å være så suveren. Derfor setter jeg av Barcelonas kamper i kalenderen, for uansett, ingenting varer evig.

Vi er vitne til noe historisk.

Skremmeskudd

Treningskamper kan være en lidelse å se på. Lag tester ut spillere og ingen vil bli skadet. Det nest verste kan være de minst viktige cupene. De som er obligatoriske kamper, men som kun marginalt betyr mer enn en treningskamp. Ligacupen i England er et eksempel. Community shield, altså forrige sesongs ligamester mot cupmester i England og Supercopa, samme ide i Spania, er andre eksempel. Det var derfor med stor skepsis at jeg valgte å prioritere gårsdagens oppgjør mellom Real Madrid og Barcelona. Jeg gir det noen minutter, tenkte jeg og så for meg å finne en film heller.

Den tanken ble raskt lagt bort. Begynnelsen av fotballkamper er fascinerende. Når de virkelig betyr noe blir selv det å ta avspark problematisk. Jeg var selv involvert i et lokaloppgjør i Istanbul mellom Besiktas og Galatasaray der avspark måtte gjøres tre ganger før kampen kom i gang, og jeg elsker å se de første minuttene av Rangers-Celtic, der det sjelden går mange sekundene før første frispark og første gule kort. Også Real Madrid og Barcelona var i gang fra start av. Det var rett og slett en utrolig intensitet i en egentlig ganske uviktig fotballkamp. (Ja da, jeg vet det er snakk om en tittel..)

Barcelona var forrige sesongs store fotballag. Verdens suverent beste. Det tror jeg de fleste vil være enige om. Sjelden har et lag vunnet Champions League på en så suveren måte og som jeg og flere andre har hevdet, Barcelonas 5-0 seier over Real Madrid 29. november i fjor var en merkedag for fotballen. Den beste fotballkampen et fotballag noensinne har spilt.

Det var derfor noe vakkert over Jose Mourinhos laguttak. Han stilte med eksakt samme førsteellever. Det var som han sa, ok gutter, her er sjansen deres til å begrave dette spøkelset. For bare tenk. Når mange sier at det var tidenes oppvisning av et fotballag, da er det ganske kjedelig å ha vært motstander.

Det var en ekstremt revansjesugen gjeng fra Madrid. De gikk ut i hundre og stresset Barcelona. De viste hvordan verdens beste lag kan rystes. Med knallhardt høyt press. Der Barcelona aldri fikk komme i gang med sin legendariske tiki-taka. Og i motsetning til i fjorårets oppgjør fikk også Real Madrid vist at de har offensive spillere i verdensklasse. 1-0 scoringen var et klasseeksempel på det.

Balansen som Benzema viste da han tråklet seg inn i 16meteren og fikk tuppet ballen, som tunnel, videre til Özil var fantastisk. Det var også roen som Özil viste. Et kjapt kontrollmottak før han bare trillet ballen forbi foten til Valdes. Den lille tyskeren viste her hvordan man kan avslutte uten å bruke kraft. Hvordan en keeper kan settes helt ut av spill så lenge man avslutter uventet og lavt forbi den foten som har vekten på seg og som da står fast i gresset. Vakkert.

Madrid hamret løs på Barcelona. De virket mer motiverte, men også mye mer klare for seriestart enn det fjorårets mesterlag gjorde. På den måten kan man si at det var et virkelig skremmeskudd mot katalanerne. I ett og alt var Real best. Og tankene gikk til det Mourinho flere ganger har sagt. At hans lag alltid blir best den andre sesongen han trener dem.

Så har selvsagt disse katalanerne en liten kar som heter Messi. Han dasset rundt i 90 minutter. Gjorde ingenting. Ingen ting i det hele tatt utenom de to gangene han var nær ballen da. Det ble en målgivende og en scoring av de to. Jeg ser for meg at Mourinho etter disse møtene med Barcelona sitter i huset sitt i Madrid med en liten Messi-dukke og en stor spiss nål.

Disse to målene gjorde at Barcelona fikk et bra utgangspunkt foran onsdagens returkamp i Supercopa. Men, husk skremmeskuddet. Real Madrid blir absolutt å regne med i årets Champions League og i den hjemlige kampen for seriegullet.

I det hele tatt. Hele toppen i  fotball-Europa, alle de som tror at de kan ta Champions League i år, Supercopaen bør absolutt være et skremmeskudd for dere alle sammen. Jeg så et haltende United vinne heldig mot West Brom. Ingen ble vel imponert av det Chelsea gjorde heller. Og ja, det er tidlig, men de to store fra Spania har levert sitt skremmeskudd. Gode skal de være de som nekter én av dem å vinne Champions League mai 2012.

Fabregas og Trond Olsen

Spilleroverganger er spennende. For fansen kan drømmen om å holde plassen, nå Europa, vinne seriegull eller til og med Champions League virke mer realistisk etter et godt kjøp eller to. Derfor skrives det ubegrenset om disse overgangene og de fantaserte overgangene. Og ingen mer enn om Fabregas sin mulige transfer fra Arsenal til Barcelona.

Det er ikke bare klubbenes sesong som kan avgjøres på overgangsmarkedet. I stor grad kan en spillers fremtid også det. Mang en spiller har ødelagt karrieren sin gjennom ubetenksomme impulsive overganger. Hvis Fabregas skulle gå til Barcelona (i skrivende stund er ikke det avgjort) er det langt fra impulsivt. Spekulasjonene har pågått i lange tider, flere år faktisk. Men selv om det ikke er impulsivt. Selv om det er gjennomtenkt. Er det ikke sikkert det er lurt for Fabregas selv. Uansett hva som skjer.

Og er det lurt for Arsenal og Barcelona?

Arsenal bør selge. Basta! Spekulasjonene må virke forstyrrende på laget inn mot seriestarten. Et år der presset på Arsene Wenger kanskje for første gang vil bli alvorlig skulle ikke Arsenal kjempe om titler. Det må da være utrolig irriterende at kapteinen og lagets største stjerne er i et slags lammende vakuum. Han vil tydeligvis vekk og samtidig skal en kaptein være ledestjernen i gruppen. Den posisjonen må være svekket, og det kan være direkte skadelig innad. Wenger har dessuten gjentatte ganger vist at når han selger dyrt tar mindre profilerte spillere over og vel så det.

Dessuten har Fabregas stagnert noe. De første gangene jeg så ham spille for Arsenal sa jeg at han kom til å bli verdens beste spiller. Og lenge var han på vei dit. Men de siste par sesongene synes jeg han har stoppet litt opp. Han er ikke like markant lenger og jeg er ikke sikker på at Barcelona hadde vært så hypp hvis Fabregas kom fra Wales eller Batnfjorden.

Og dette kan føre til Trond Olsen-fenomenet. Der vi ser hvor mye et klubbvalg har å si for en spiller. Trond Olsen har vist seg glitrende de periodene han har fått lov å spille bakromskant i 4-3-3. Han behersker langt fra på samme måte en kant- eller spissrolle i 4-4-2, slik han i perioder har hatt i Lillestrøm og Rosenborg. Derfor blir det ekstremt spennende å se ham i Åge Hareides Viking der han kanskje etter hvert kan dyrkes i favorittrollen og igjen få lov å være god.

Selvsagt er det delvis Trond Olsen sin skyld også. Han er ikke skikkelig god nok til å dominere på alle plasser, men slik er det også med Fabregas og de fleste spillere. Derfor lurer jeg på om Fabregas går på en Trond Olsen hvis han går til Barcelona. Han er rett og slett ikke god nok til å spille i sin beste rolle.

Barcelona spiller som kjent 4-3-3. Vanligvis med en mer defensivt orientert spiller (ofte Busquets eller Mascherano). Foran spiller to mye mer offensive indreløpere. Dette er en rolle som passer Fabregas. Muligens er det bare 2 bedre indreløpere i verden. Dessverre for Fabregas er det Xavi og Iniesta og begge spiller for Barcelona.

Jeg sitter og venter og regner med at nyheten om hvor Fabregas spiller kommer snart. Det beste hadde vært at han ventet til Xavi la opp og så dro  hjem til Barcelona. Men i fotball er langtidsplanlegging sjelden vare. I mellomtiden er det bare å ønske lykke til til Fabregas (og for så vidt Trond Olsen).

Norway cup

Norway cup er en fantastisk turnering. Å rusle rundt på Ekebergsletta bringer ungdomsminner tilbake, men det er også en påminnelse for oss voksne om hva som er viktig.

Grunnet familie og bekjentskaper har jeg fulgt med noen lag bedre enn andre. Dette har spesielt vært i T, C og B-klassene.

Det som slår meg aller mest er hvor godt drillet mange av lagene er. De forsøker å spille fotball etter faste mønstre og det er faktisk mye lettere å se slik tankegang her enn i eksempelvis Tippeligaen.

Det er selvsagt mye vanskeligere å spille etter faste mønstre i Tippeligaen, da motstanderne er bedre til å stoppe dette enn de er i ungdomsfotballen. Men forskjellen er overraskende stor. Det er 98-spillere som bevist trer inn i mellomrom mens kanten starter på gjennombrudd, man ser motsatte bevegelser, men enda mer overraskende, man ser ”voksne ”forsvarsspillere. Jeg blir imponert når en defensiv midtbanespiller på 13 år faller ned og dekker rommet som en litt ivrig midtstopper forlater.

I går så jeg en klasse C-kamp mellom Molde og Vålerenga. Der to meget gode lag spilte en jevn og tøff kamp. Der godt angrepsspill, ble stoppet av godt forsvarsspill og innimellom kom glitrende enkeltmannsprestasjoner. Jeg sto på sidelinjen og visste ikke helt hva jeg skulle si om at kampen måtte avgjøres på loddtrekning. Etter målløse ekstraomganger skulle det kastes mynt og kron.

Inni meg ligger det at dette er urettferdig. Mynt og kron har ikke noe med fotball å gjøre. Men jeg skjønner jo også tankegangen bak og liker at det er trenerne som må velge, slik at ikke en spiller får skylda: ”For i h….. hvorfor valgte du ikke mynt?” For selvsagt ligger det mye press på en stakkars 13åring som skulle ha bommet på en avgjørende straffe. (Skjønt det hjelper kanskje ikke å bli voksen heller, jeg tror ikke David Trezeguet noen gang helt glemmer straffen fra 2006…)

Norway cup er også å oppdage nye spillere. Nye lag. Jeg hadde ikke hørt om Puebla Santos fra Mexico før jeg var innom Abildsøfeltet og så dem slå Vinstra(Vinstra har jeg hørt om altså). Jeg forbinder Hugo Sànchez og Javier Hernàndez med mexicansk fotball. Begge to små, kjappe og målfarlige spillere. Og jammen hadde ikke Puebla Santos en lignende i nummer 7. Da han limte et frispark fra 30 meter i krysset tenkte jeg at kanskje har ikke Alex Ferguson hentet sin siste spiller fra Tequila-landet

Norway cup er også irriterende. Det får meg nok en gang til å tenke på detaljer i kampen da vi med Clausenengen ble utslått i 1987. Vi burde egentlig ha kommet lengre, laget vårt var bedre enn det vi fikk vist. Men slik er fotball. Det ligger noen tap der i bakhodet og gnager, og det gjør de vel livet ut, og det gjør de sikkert også for dem som velger kron istedenfor det helt opplagte å velge mynt.

Men først og fremst er det moro å se Norway cup fordi det er en ren og pur glede over det å spille fotball, men det er også ren sorg og tårer for de som ryker ut. Slik skal det være. Fotball blir ekte da. Og ikke når LSK-spillere står og syter over at treneren plasserer dem på feil plass.