Fasit for Tippeligaen

Rosenborg vinner, Sarpsborg rykker ned. Sogndal vil ha ballen mer i lufta enn på bakken, Tromsø vil ha flere folk bak ballen enn foran og Lillestrøm vil ha flere treff på Facebook enn ute på banen. Ellers kan alt skje i en Tippeliga som nok et år kommer overraskende tidlig.

Det er nærmest sjokkerende å tenke på at på fredag starter det. Kanskje er det all denne snøen som ligger og slenger og Northug og gjengen som akkurat har tørket av seg Holmenkollsvetten som gjør at det kommer litt plumt på.

Forhåpentligvis kommer det ikke overraskende på lagene som har hatt en vinter på seg til å forbedre seg. Mange diskusjoner gikk i fjor på at nivået i Tippeligaen var blitt dårligere. En vinter der mange store profiler har forsvunnet vil sikkert ikke legge en demper på disse ytringene. La oss likevel håpe lagene motbeviser og gir oss en bedre sesong enn i fjor.

Det er én stor fordel med tidlig seriestart og det er at de hjemlige spillerne bør være i slag til den kommende storkampen 26. mars mot Danmark. Og den første serierunden vil også gi de landslagsuttatte spillerne ekstra inspirasjon for å bli med i førsteelleveren.

Men runde for runde og landskampen mot Danmark får vi heller komme tilbake til. Dette er mitt tips for tabellen 2011:

1: Rosenborg

2: Tromsø

3: Viking

4: Molde

5: Vålerenga

6: Start

7:Odd

8: Brann

9: Stabæk

10: Aalesund

11: Lillestrøm

12: Fredrikstad

13: Strømsgodset

14: Haugesund

15: Sogndal

16: Sarpsborg

Og jeg regner med at alle er helt enige i denne fasiten.

En skandale

Jeg satt på tribunen på Nou Camp og så Barcelonas gruppespillskamp i Champions League mot FCK. En episode derfra ble mye omtalt. Jeg glemmer den aldri.

Jeg snakker selvsagt om César Santins store øyeblikk. Da han etter å ha løpt mellom og etter Barcelonas spillere i lengre tid befant seg helt alene med keeper Pinto. Men Pinto plystret og lurte Santin som stoppet.

Sidemannen min på tribunen begynte å le. ”Tenk deg,” sa han ”når Santin om mange år sitter med et barnebarn på fanget og forteller om da han var alene med keeper på Nou Camp. Hva skjedde, vil barnebarnet spørre. Jo, jeg så at Pique og de andre av de beste spillerne i verden på tidenes beste fotballag var langt unna. Veien var åpen inn til mål. Jeg kunne score på Nou Camp. Så jeg bestemte meg rett og slett for å stoppe.” Ikke overraskende ble det med denne ene sjansen til Santin i kampen. Og han får den sikkert aldri igjen heller.

Jeg blir irritert når jeg hører kommentatorer si at vinger ikke kan gå i offside fordi de ser hele forsvarslinjen. En angriper har ikke tid til å sjekke at alt er i orden. Han må gamble. Håpe at pasningen kommer akkurat i rett øyeblikk. For å lure en forsvarsrekke må man treffe perfekt med timingen av løpet. Og angriperen har i alle fall ikke tid til å snu seg for å se om linjedommeren har flagget i været.

Gårsdagens avgjørelse om å vise ut Van Persie var en regelrett skandale. Van Persie skøyt, et riktignok dårlig skudd, men helt klart et forsøk på å score. Ikke for å drøye tiden. Utvisningen ble helt avgjørende. Arsenals kontringsmuligheter ble eliminerte og Barcelona kunne sende enda flere spillere i angrep. Til slutt brøt Arsenal sammen. Dommeren avgjorde denne kampen.

Kan vi være sikker på at Van Persie var uskyldig?

Se på bevegelsen hans. Vanligvis når spillere blir sinte av å bli avblåst, eller skyter bort ballen for å drøye tiden, ser vi at de har hørt fløyten. De retter seg opp i ryggen, roer ned farten, banner litt før de sint sparker til ballen. Hele Van Persies løp var uten opphold. Han fortsatte bare bevegelsen frem til skuddet.

Kanskje må man ha spilt fotball selv for å kjenne igjen bevegelsesmønstret og kanskje hadde ikke gårsdagens dommer Buscatta det, men det frikjenner ham ikke. I en slik avgjørelse må man være sikker.

Barcelona er som sagt tidenes fotballag. Skal man over to kamper ha sjanse til å slå dem ut må man ha: en maks dag, flaks og i alle fall ikke en dommer imot seg. Arsenal ble ikke levnet noen sjanser av dommer Busacca. Mannen med navnet som minner om en blanding av et italiensk brød og en gresk ovnsrett. Det er det beste jeg kan si om ham.

Og så de idiotiske uttalelsene fra Barcelonas spillere, trener og en del andre. Som sa at Barcelona var et bedre lag enn Arsenal og ville ha vunnet uansett. Det er tull. Det er mulig at det hadde skjedd, men vi kan ikke vite det. For det er her fotballen skiller seg fra så mange andre idretter. Det er ikke alltid at det beste laget vinner. Av og til klarer et i utgangspunktet svakere lag å prestere over evne og overraske.

Samtidig er det også totalt historieløst å påstå at Barcelona ville ha vunnet. I to av de tre siste oppgjørene mellom lagene har Barcelona lenge vært best og ledet, men så har Arsenal kommet tilbake og scoret to ganger. Senest skjedde dette i 2-1 seieren i februar, selvsagt med Van Persie på scoringslisten. Og Arsenal var langt mer rundspilt i fjorårets oppgjør på Emirates da de lå under 2-0, men de kom tilbake da også.

Overtenning er et fenomen fotballspillere snakker mye om. Eksemplene er mange på kamper som har blitt for viktige, slik at enkeltspillere har virket nærmest paralyserte. Av og til ser vi dette på dommere også. Som nærmest ikke kan vente med å gi det første gule kortet, som en skjelven Golden Retriever som ikke kan vente med å markere territoriet. Og det var nettopp overtent Busacca var.

Jeg håper inderlig dette var det siste vi så av ham på dette nivået.

Spisser ute av og i form

Ski-VM er over. Vi går inn i den mest interessante delen av året. Premier League, La Liga og Champions League går mot slutten, Tippeligaen skal starte og vi teller ned til den livsviktige kvalikkampen mot Danmark.

Ja, Ski-VM er snart over, tenkte jeg i mitt stille skinn mens jeg heller så Liverpool-Manchester United enn Northugs vandring inne i de store skoger. Jeg har jo tross alt fått betegnelsen fotballekspert og ikke VM-i-bytte-av-ski-ekspert.

Ved siden av Liverpool-United fikk jeg også sett Arsenal, Tottenham og Chelsea denne runden. Og det var interessant å se hvor lagene sto i form inn mot andre kamp av åttendelsfinalene i CL.

En ting som slo meg var formen på spissene. De fleste lag som er igjen når vi kommer til en kvartfinale i CL er gode nok til å vinne turneringen og da er det ofte formutviklingen til enkeltspillere som blir avgjørende, ofte til spissene.

Chelsea

Chelsea er praktisk talt videre. Etter 2-0 borte mot FCK skal det mye til for at det svikter. Men hvis laget opptrer som mot Blackpool er det faktisk mulig.

Nå endte Chelsea opp med å vinne 3-1 til slutt. Men det var etter en begredelig fotballkamp der kun gamlegutta Terry og Lampard viste noe i nærheten av klasse. Og mest bekymringsfullt er utviklingen på spissparet Drogba og Torres.

Drogba, som riktignok hadde et bra innhopp mot Manchester United nylig, skriker etter hjelp i denne kampen. Se på meg, jeg har blitt for gammel, jeg er ikke tøff i duellene lenger, sier hver eneste bevegelse han gjør. Og en småtam, ja nærmest småredd, Drogba er virkelig ikke det noen vil se på en fotballbane. Da Drogba ruslet av banen etter å ha fått vondt i en duell mot James Beattie, var det nesten litt trist. Får vi aldri se Drogba på sitt beste igjen? Da han knuser inn mål eller kjeppjager en vettskremt Øvrebø rundt en stadion?

En annen spiss som gjør meg trist er Torres. Kroppsspråket hans er om mulig enda verre. Torres er en av mine store favoritter gjennom tidene. Men jeg har også sett alle Torres kamper for Chelsea så langt og det er tragisk. Det er som han sier at han er på feil sted. I feil klubb. Dette var ikke min ide, står skrevet i pannen hans.

Han er dessuten totalt ute av form han også. Du ser det på en spillertype som Torres når han blir mest opptatt av å gå ned i banen for å få ballkontakt. For å spille en enkel tversoverpasning. Da er det en verdensklassespiss i trøbbel vi ser.

I pausen skulle jeg likt å vært flue på veggen i Chelsea-garderoben. Jeg så i øynene på Terry en rasende kaptein. En kaptein som hadde én tanke på vei inn. Nå vet jeg ikke hva som skjedde, men det så ut som han var på vei for å filleriste lagkameratene og da Drogba og Torres i særdeleshet. Som de hadde fortjent fra en god kaptein.

Og som flue ville jeg også ha svingt innom Abramovitsj sitt kontor. For å høre hvor forbannet han måtte være over å ha brukt så mange penger og fått et lag med så mange ordinære spillere. Zhirkov (for en kjedelig spiller!), Bosingwa, de nevnte spissene og en Cech som ikke lenger er god i mål. Jeg tror jeg kunne lært et par morsomme russiske gloser.

Spørsmålet er om Abramovitsj ser det jeg ser, et lag der alle spiller for seg selv. Selv Essien gjør det. Da er det kort tid til at russeren må jage enda en manager på dør. Da er Ancelottis dager talte.

Arsenal

Arsenal uten Fabregas, Song og Van Persie er et helt annet lag. Erstatterne holder ikke samme klasse og det er spesielt bekymringsfullt for laget med tanke på kveldens storkamp mot Barcelona. Van Persie er kanskje den aller viktigste. Bendtner, som har et enormt potensiale, er ikke helt på høyden enda. Jeg er spent på hvem Wenger velger på topp. I følge Arsenals hjemmesider er Van Persie med nedover til Barcelona og hvis han er i slag kan Arsenal ha en sjanse. Spesielt viktig er det at Van Persie er med siden Theo Walcott ikke kan spille. Han kunne løst Arsenals spissproblemer ved å være en ren kontringsspiss.

Det eventuelle valget av Bendtner på topp gir Arsenal en helt annen måte å spille på. Bendtner er først og fremst best ved sin fysiske tilstedeværelse og han endret mye av kampbildet da han kom inn i første kamp. Men jeg er i sterk tvil om det er ideelt å starte med ham der nede. Han passer kanskje best som innbytter mot et lag som Barcelona.

Ellers håper jeg at Arsenal prøver. At de prøver på samme måte som sist kamp mot Barcelona. Det er ikke viktig for meg hvem som går videre, jeg digger begge lagene, bare jeg får 90 knallgode minutter i TV-stolen i kveld.

Tottenham

Mot Wolves scoret Defoe scoret endelig igjen. Den lille kruttønnen av en spiss har vært en skygge av seg selv denne sesongen, men nå banket han inn to kanonmål. En Defoe i form vil være en enorm tilvekst til Tottenhams CL-sjanser, som i utgangspunktet er nesten like gode som Chelseas, etter 1-0 seieren i Milano. Jeg sier nesten for så man på forsvarsspillet mot Wolves der Hutton ikke hadde én rett og Gallas og Dawson sprang på kryss og tvers og tapte dueller, ja da er det absolutt mulig å tape hjemme mot AC Milan. Tape stort til og med.

(Det store gledelige for meg som Tottenham-supporter var å se Bales innhopp og at han er på gang igjen.)

Manchester United

Denne bloggen har dreid seg mye om spissers form. Og ingen er vel mer interessante enn Wayne Rooney. Han virker å være i fysisk bra slag. Han løp opp Suarez en gang som bare en aggressiv og topptrent Rooney kan. Men hvorfor i alle dager er han klassevis dårligere enn i fjor? Rooneys form skiller så mye fra i fjor til i år at han minner mest om en skihopper som vinner hoppuka ene året for så å treffe kulen hele neste sesong.

Jeg har lenge trodd at Manchester United skulle ta CL-tittelen i år fordi Rooney kommer sent i form. At han blir den avgjørende spilleren i innspurten, men da må han snart vise tegn til det. For øyeblikket er heller ikke han i nærheten.

(Liverpool er som kjent ikke med i CL i år, men deres spisser er verdt et par digresjoner i denne blogg. Suarez gjør en kjempekamp, men vær så snill, når det skal kåres banens beste i en slik kamp så er det ikke den lille mannen fra Uruguay. I en kamp der vinnerlaget scorer tre mål og en og samme mann scorer alle tre da er han Man of the match. Og det var Kuyt. Ingen var bedre enn ham denne kampen. Og enda litt til om spissers formutvikling: Carrols innhopp må være det svakeste noen noensinne har gjort for de røde.)

Barcelona som mange hevder er laget med stor L trenger også at Messi er i storslag for å vinne CL, hos Real er Ronaldo avgj&o
slash;rende og Zlatan har forandret Milan i den hjemlige serien i alle fall. Formutviklingen hos spissene hos de beste lagene vil være det som avgjør CL, La Liga og Premier League.

Vi får vente å se hvordan det blir i Tippeligaen, men hvordan er det med våre spisser inn mot Danmark-kampen? Moa scorer, jeg sier ikke mer denne gang.