I verdensklasse

Jeg skrøt av Redknapp på benken til Tottenham mot Milan. Wenger fortjener ikke mindre ros for sin coaching. Mot Barcelona avgjorde franskmannen det hele fra benken. Det var virkelig coaching i verdensklasse

Allerede etter få minutter ble Wenger satt på prøve. Song, som har utviklet seg til å bli en av verdens absolutt beste defensive midtbanespillere, fikk gult kort. Og med tekniske trommestikker på motsatt lag som Messi, Xavi og Iniesta, som hele tiden ville involvere seg i området rundt Song, var det naturlig å frykte rødt. Spesielt etter at dommeren ga ham en ny advarsel. Mange hadde byttet ut Song tidlig.

Jeg trodde Wenger kom til å endre i pausen. Og det var nesten så at Song røk på et nytt gult da han feilberegnet en takling i begynnelsen av andreomgangen. Da hadde mest sannsynlig Arsenal ikke greid å komme tilbake. Da hadde jeg sikkert ikke skrytt av coachingen, men hei, det er små marginer på dette nivået!

Akkurat vurderingen av Song er noe av det vanskeligste man kan komme ut for som trener. Han er en spiller Wenger absolutt ønsker å ha på banen, men som i en så viktig kamp beveger seg vel nærme ”den fine røde linjen” hvis vi kan kalle det det. Litt slik det var med Gattuso hos Milan, selv om han da mer totalt mistet hodet. Wenger er rutinert, men også litt heldig.

Til slutt tar likevel Wenger ut Song til fordel for Arsjavin. Men han har ventet til det riktige tidspunktet. Det er nå han må gamble litt med enda mer offensiv kraft enn defensiv. Og Arsjavins friske bein, kombinert med innhoppet til Bendtner og hans fysiske tilstedeværelse endret kampbildet totalt. Og det gjorde blant annet at Barcelona en stakket stund glemte Van Persie som scoret fra den umulige vinkel.

Var det keepertabbe?

Van Persies utligning var det mange vil kalle en tabbe av Valdés, men er det riktig? Er det alltid en keepertabbe når et skudd går inn på nærmeste stolpe? Valdés leste nok situasjonen som farlig. Og at Van Persie mest sannsynlig ville gå for et hardt innlegg. Det ville Valdés være sjanseløs på med mindre han gamblet litt og tjuvstartet for å stoppe det. Det er nemlig ikke mange som klarer å skyte ballen akkurat så hardt og presist inn i mål som Van Persie her gjorde. Ja, Valdés ble rundlurt, men keepertabbe? Egentlig ikke. Kjempemål? Helt klart. Avslutning i verdensklasse.

Avslutning i verdensklasse nummer 2.

Da Nasri spilte ballen på tvers mot Arsjavin og jeg så vinkelen russeren kom inn mot ballen tenkte jeg at sjansen var spolert. Det var et utrolig vanskelig spark han ble utfordret til å gjøre. I en slik situasjon er det så lett og la tyngdekraften presse kroppen nedover og gjøre det slik at skuddet treffer for langt til venstre, der Valdés sto. Arsjavin måtte kompensere for å holde balansen. Ofte medfører dette at skuddet går over eller utenfor. Men Arsjavin fikk det til å se enkelt ut. Han skrudde ballen elegant og utagbart ned til høyre. Tro meg, som gammel angriper er det vel egentlig dette jeg kan mest om, dette sparket er ufattelig vanskelig å utføre.

Arsenals forsvarsspill

Wenger valgte på mange måter samme taktikk som Ståle Solbakken gjorde med FCK på Nou Camp tidligere i turneringen. Han sto høyt med forsvaret og ville nekte mellomromsspillet til Barcelona. Der de så gjerne vil inn bak midtbanen for så å stikke ballen gjennom forsvarsrekken. Her ble Arsenal avslørt litt for mange ganger. Villas 1-0 scoring var klassisk Barcelona med en genial stikker fra Messi. Og Wengers menn hadde litt flaks at det ble med denne ene. Skal Arsenal ha en sjanse på sammenlagtseier må forsvarsspillet sitte bedre til bortekampen.

Theo Walcott

En av de store endringene som Wenger gjorde var å bytte Bendtner mot Walcott. To fundamentalt forskjellige offensive spillertyper. Dette var med på å avgjøre kampen. Og Arsenal scoret to mål etter dette. Det er naturlig å tenke at Wenger da vil starte med Bendtner nede i Barcelona og Walcott på benken. Men. Og dette blir det interessante, hvordan vurderer han dette? Bruker han det laget som fungerte best sist eller bruker han Walcott som er i verdensklasse på én viktig ting, nemlig kontringer. Og det er jo noe som kan tyde på at Arsenal vil få bruk for nettopp det.

Ikke helt etter forventningene

Totalt ble kampen langt fra et antiklimaks, men likevel ikke helt etter forventningene. Det ble for mange dødpunkter. Barcelonas klikk-klakk-fotball fungerte bare i perioder og det ble rett og slett for mange feilpasninger fra begge lag til at vi kan sammenligne med fjorårets klassiker i tilsvarende oppgjør.

Og så vi for første gang på lenge svakheter hos Barcelona? Der spillere som Maxwell, Pedro, Busquets viste at de ikke er helt i ypperste verdensklasse, og hvis da de beste Messi, Xavi, Iniesta og Villa faller litt, da er det mulig å knekke laget. Og for Arsenal blir sjansen enda større hvis Puyol eller ute mens Pique må sone. Vi får se.

Men, selv om jeg som nevnt hadde enda større forventninger, et oppgjør som inneholder taktiske disposisjoner i verdensklasse og et par avslutninger som gir en gammel angriper tårer i øynene, ja da var det ikke så aller verst likevel.

Jeg tror nok jeg ser returoppgjøret også…

Endelig!

Endelig er det i gang igjen. Vinterpausen i Champions League er over. Det beste av det beste i idrettsverdenen tar sats inn mot den store finalen på Wembley i mai.

Du trodde kanskje at det beste innen idrett var på vei til Holmenkollen? Jo da, de er sikkert flinke også disse skiskytterne som legger igjen børsene og kommentatorene som legger igjen mikrofonene og slenger seg med. Men det store, det helt store er Champions League og ikke minst utslagsrundene.

For hva hadde egentlig Gattuso og co spist til frokost? Da den lille italieneren banket knyttneven i bakken og fikk gult kort eller da Flamini kom farende 20 centimeter over bakkenivå på jakt etter Corlukas føtter gikk tankene til helt andre og mer tradisjonelt voldelige begivenheter enn en åttendedelsfinale i en fotballturnering.

Selvsagt forsvarer jeg ikke at Gattuso til slutt tippet helt over og skallet ned Tottenhams eldrebølge eller karrieretruende taklinger, men jeg elsker det når fotball spilles på grensen. Det er så herlig å se på når det betyr så mye. For meg må det bety så mye at det faktisk kan tippe over for at det skal bli skikkelig bra.

Jeg har aldri helt skjønt at verdensrekorder i mange idretter settes når det ikke betyr noe. Som eksempelvis en høydehopper som tar verdensrekorden etter å ha vunnet. Den beste fotballen, det vil si, den mest intense spilles når det betyr som mest. Det er sjelden noen husker privatlandskamper over tid. Det er ikke mange som holder Polen-Norge i Portugal nylig som sitt største tv-minne.

Kampen mellom Milan og Tottenham ble riktignok ikke kvalitetsmessig den beste. Men det kommer også av at lagene ikke er de to beste i Europa. Men intensitetmessig har verken Milan eller Tottenham så mye å gå på. (Utenom at de kan få Zlatan til å løpe litt da..)

Tottenham hadde dessuten gjort et par interessante endringer på laget. Jeg tror neppe det var fordi at Harry Redknapp hadde lest min forrige blogg om Tottenham (03.02.11), men det var tydelig at han hadde tatt grep for å balansere laget. Ved å flytte Van der Vaart opp som spiss, og heller få inn en kantspiller med stor arbeidskapasitet i Steven Pienaar, ble ikke laget så sårbart defensivt. Det ga også rom for at Aaron Lennon i perioder kunne slippe seg mer løs offensivt, slik som på den fantastiske kontringen som ga seiersmålet. Det var også tydelig at Redknapp tenkte balanse ved byttene. Da han skulle sette inn Modric var det faktisk Van der Vaart som forsvant ut. Denne gang meget god coaching fra Tottenham-benken. Kanskje var det derfor Gattuso begynte å skalle dem ned?

Milan hadde også perioder da de spilte god fotball. Og Tottenham, som samlet sett var det beste laget, må si seg takknemmelig til sin meget gode keeper Gomes for at de holdt nullen. Likevel ble det for små perioder for Milan. Problemet deres, som må løses hvis laget skal komme tilbake og vinne i London, har en fryktelig enkel løsning: Milan må bruke mer av laget. Stort sett sendte de ballen mot en fryktelig alene Zlatan. I gode perioder, spesielt i første halvdel av andre omgang, kom mange flere spillere med i angrep. Da så Milan ut som et fotballag. De angrep samlet. Slik kan laget skape trøbbel for Tottenham. Fortsetter de som i første omgang kommer de aldri til å score mål i London.

Det beste er altså i gang igjen. Og det beste av det beste kommer i kveld. Arsenal mot Barcelona. I fjor var tilsvarende oppgjør til da kanskje det beste som noensinne var blitt vist. Barcelonas førsteomgang er før eller siden kun slått av det de viste i høstens klassiker (5-0 over Real Madrid).

Dette er to lag spesielt Milan bør studere. For her kommer de som angriper med litt mer enn 1 spiller. Jeg gleder meg. Oj, oj, oj som jeg gleder meg!

Derfor blir det ikke topp fire på Tottenham

Tottenham vant 1-0 borte mot Blackburn i går. Men kampen avdekte også Tottenhams svakheter i kampen om topp fire-plassering og ny sesong i Champions League.

Tottenham tok ledelsen etter et par minutter. Et nydelig vristspark fra Van der Vaart ble til et presist innlegg på bakre stolpe. Peter Crouch steg til værs og headet ballen med klinisk presisjon inn i motsatt hjørne. Robinson i Blackburn-målet var sjanseløs.

Resten av kampen forsvarte Tottenham ledelsen, og selv om London-laget i perioder hadde et spillemessig overtak, ble de alt for ofte satt under press. Og spesielt avdekket Blackburn svakheter på Tottenhams høyreside.

Med vanligvis så stabile Alan Hutton ute inntok Corluka høyrebacken og han ble konstant avkledd. Dette resulterte i at David Dunn gjentatte ganger kom i bra avslutningsposisjoner og at svenske Martin Olsson for lett fikk komme til innlegg. Men problemet var ikke bare Corlukas defensive kvaliteter. Nei, Tottenhams problemer lå i denne kampen på balansen i laget.

Sverger til 4-4-2

Tottenhams manager Harry Redknapp stiller som regel laget sitt opp i en klassisk 4-4-2- formasjon. Han har spisser som Jermaine Defoe og Peter Crouch. Engelske landslagsspillere som han ønsker å ha på banen sammen. Dette gjør at årets beste offensive Tottenham-spiller Van der Vaart (muligens bak Gareth Bale, men han er jo skadet..) blir skjøvet ned et hakk til høyre midtbane.

Van der Vaart er en utpreget offensiv spiller. Han er dessuten avhengig av å kunne bryte ut av en struktur for å overraske motstanderen. Måten han legger inn til målet er et eksempel, mens han i andre perioder av kampen vandrer helt over til Aron Lennon på motsatt side. Resultatet er at Tottenham blir svært sårbare for kontringer. Ingen av spissene jobber spesielt hardt defensivt og nevnte Lennon er også mye bedre fremover enn hjemover.

Enda verre er det at Van der Vaart svikter defensivt også de gangene han er delvis på plass. Hvis han en sjelden gang har kommet seg hjem til sin høyre midtbaneposisjon ligger han for høyt i forhold til Palacios og Jenas sentralt. Blackburn kan derfor skape gjennombrudd mellom Van der Vaart og den sentrale midtbanen og setter derfor Corluka ofte i rene 1:2 situasjoner. Corluka kunne løst dette bedre, men han får jammen lite hjelp også.

Flaks holder ikke

Svakheten defensivt bak Van der Vaart gir som nevnt mange sjanser for Blackburn. I denne kampen ble Tottenham reddet av marginer og en svært god Gomes i mål. Laget vil ikke ha tilsvarende marginer over en hel sesong og laget vil mest sannsynlig tape for mange poeng grunnet ubalansen i laget til å nå helt opp i topp fire. Hvis da ikke Redknapp endrer seg…

Alex Ferguson

Jeg kjenner ikke dagsformen til de enkelte Tottenham-spillerne helt godt nok, så jeg kan ta feil, men jeg synes det er rart at Redknapp ikke byttet tidligere. Etter 1-0 var det tydelig at laget ikke fungerte. Laget red det av, men som sagt, slik flaks kan ikke vare.

Alex Ferguson viste ekstreme manageregenskaper mot Blackpool for en uke siden. United lå 2-0 under og spissene Rooney og Berbatov fungerte ikke. Han byttet da Rooney med Hernandez og endret kampbildet totalt. Han fikk sin seier med dette. Ferguson gjorde altså en klar endring i det offensive og laget fungerte bedre. Redknapp burde ha byttet enten Defoe og så flyttet Van der Vaart opp eller byttet Van der Vaart ut. Dette burde han ha gjort halvveis i første omgang. Så tydelig var problemet.

Det gikk bra for Tottenham. Det gjør det ikke fremover. Tottenham kan ikke spille på denne måten hvis de ønsker seg en ny sesong i Champions League. Selv om det gir underholdende fotball med masser av sjanser.