Barcelona oppskrytt?

I det 63 minutt misset Messi et mottak, mens Xavi overså et gjennombruddsløp noen minutter senere. Ja ja, alle kan bli bedre.

Skjønt ikke så veldig mye…

Det er fantastisk å legge seg ned i sofaen og se slik fotball. En kompis av meg, som brukte å være en litt treg midtstopper, pleier å si ”jeg er glad jeg har lagt opp” når han ser Barcelona spille. Hans mareritt er å møte Villa i en løpsduell etter en gjennombruddspasning fra Messi. Selv savner jeg å spille fotball, men som gammel ving er det deilig å se andre skulle følge Daniel Alves på defensiven.

Det snakkes ofte om forskjellen i nivå på norsk og internasjonal fotball. Neste år skal siste serierunde gå på omtrent samme dato som gårsdagens storkamp mellom Barcelona og Real Madrid. Jeg håper ingen deler tv-skjermen i to og setter en norsk kamp side om side med Barcelona. Av og til er det bra at fotball ikke er direkte målbart som eksempelvis utholdenhetsidretter er det.

Hvorfor er Barcelona så gode?

Alltid vil det kollektive fremheves. Og det er på mange måter riktig. Laget angriper sammen og de forsvarer seg sammen. Det er eksempelvis påfallende å se hvor mye hardere Messi jobber defensivt enn Ronaldo. Spesielt blir dette synlig i Barcelonas gjenvinningspress. Aldri har et fotballag vært bedre i sekundene etter å ha mistet ballen.

Den ekstreme ballbesittelsen er dessuten det vakreste som er levert på en fotballbane, men som kanskje er vanskelig å etterligne. Det hadde vært tøft å innført denne stilen i eksempelvis Tromsø neste år. I Barcelonas tilfelle har dette en indirekte innvirkning på kampene. Å spille mot lag som er mye bedre i ballbesittelse sliter deg ut, du har ikke kreftene til å angripe og du klarer til slutt ikke å dekke alle rom.

Selvsagt er det unntak, men i går ble 67 prosent ballbesittelse til fordel Barcelona en utmattende faktor for de hvite fra Madrid. Til slutt ble den ballbesittende stilen kombinert med opptil flere gjennombruddsløp, og da greide ikke det portugisiske radarparet Carvalho og Pepe å holde unna. Stakkars gutter. De ønsket nok også å se denne kampen fra sofaen.

Og selv om jeg har fått mye kjeft de gangene jeg har kritisert Drillo må det være lov å stille spørsmålstegn ved hans uttalelse om at Barcelona spiller fortidens fotball. Hvis dette er fortidens fotball da ønsker jeg ikke fremtiden velkommen.

Men det kollektive er også avhengig av individualister.

Hvorfor går et lag ledet av verdens kanskje beste trener, spesielt på defensiv organisering, så totalt i oppløsning? Kanskje er det fordi Real Madrids forsvarsspillere ikke er på et like høyt individuelt nivå som Mourinhos spillere var det i Inter Milan.

Mye har blitt sagt om Mourinhos prestasjon ved å lede Inter til Champions League gull. Men vi glemmer ofte at Inter er et lag med stolte forsvarstradisjoner. Og at de 5 bakerste spillerne på Inter i fjor alle holdt desidert verdensklasse i sin posisjon. Spesielt mot Barcelona i det som må kalles et genialt forsvarsspill i fjorårets semifinale.

Julio Cesar – Brasiliansk VM-keeper.

Maicon – Rangert foran Alves på det brasilianske landslaget, ergo verdens beste back.

Lucio – nesten 100 landskamper for Brasil og en av tidenes beste stoppere.

Walter Samuel – jevngammel med Lucio og nesten like god. Stjerne på Argentina.

Zanetti – helt greit å ha 138 kamper for Argentina.

Faktum er at sammenlignet med Real Madrids bakre 5 er det kun Iker Casillas jeg ville ha byttet med de fra Inter, Mourinho trenger tid til å få sine nye disipler på samme nivå. Det spennende blir å se utviklingen i denne delen av Reals spill. For jeg er sikker på at Mourinho kommer med en annen plan neste gang for hvordan han skal stoppe Messi og Xavi.

For det er nettopp Messi og Xavi som løfter Barcelona det store hakket over alle andre for øyeblikket. Det kollektive er viktig i Barcelona og de fleste av de 9 andre spillere kan i enkeltkamper byttes ut uten at det får stor innvirkning. Men nøkkelen til å stoppe Barcelona ligger i å få hindret Messi og Xavi i å dominere. Disse to er lagspillere, men de har helt enorme individuelle ferdigheter.

Barcelona sammenlignes ofte med Arsenal, eller helst omvendt. Og faktisk er det ikke så stor kvalitetsforskjell. Spørsmålet er hvis Messi og Xavi hadde flyttet til London og spilt for Arsenal om det var de som da ble de store favorittene til Champions League. Jeg tror kanskje det. I alle fall hvis jeg skal bedømme ut fra gårsdagens fotballkamp. For da så jeg et kollektiv som tillot to individualister til å herje. Og så kom David Villa, Iniesta, Pedro osv. Men kanskje hadde ikke de kommet like mye uten Messi og Xavi?

Barcelona er de aller største favorittene til å vinne årets La Liga og Champions League. Det er det ikke tvil om. Men, klarer et lag å stoppe de nevnte småtassene Xavi og Messi kan vi få en annen vinner. Og var det en forsmak på hvordan det skal gjøres da vi helt på slutten av kampen så Ramos klippe ned Messi? Jeg håper ikke det blir slik, men resten av året kan bli en klappjakt på hans små bein. Jeg blir ikke overrasket hvis han ligger nede for telling tidlig i neste kamp på Santiago Bernabeu, når Mourinho har fått litt avstand til ”hviskesaken” mot Ajax, og kan koste på seg noe over grensen til det usportslige igjen…

Barcelona er ikke oppskrytt. I alle fall ikke de mye omtalte to små. Motstanderne må dessverre stoppe de to. Jeg håper de feiler.

Mitt årets lag

Fotball ses forskjellig av oss alle. Frode Olsen har satt opp sitt ”årets lag” i Tippeligaen. Det bugner av andre forslag på nett. Jeg fikk rett og slett lyst til å prøve jeg også.

Bare tanken på å kunne plukke et lag blant de beste spillerne i Tippeligaen er veldig fristende. Jeg er ikke blant dem som hele tiden vil si at nivået i Tippeligaen er så dårlig. Tvert om, jeg er ikke i tvil om at nivået nå er mye høyere enn da jeg spilte min siste kamp i 2004.

To lag har skilt seg ut i årets Tippeliga. Rosenborg som en verdig seriemester og Vålerenga som i perioder av sesongen var like gode som trønderne. Det er naturlig at disse to lagene dominerer stort i laguttaket mitt. Jeg velger å sette laget opp i en 4-2-3-1-formasjon.

Rosenborg totalt dominerer de bakre posisjonene på laget. De seks beste defensive spillerne er fra RBK, selv om det kanskje smerter Nils Arne Eggen at det er i denne delen av banen de har vært suverene. Slik ser laget ut:

I mål:

Daniel Örlund. Har stått samtlige minutter i årets serie og er den mest stødige av keeperne. De fleste har valgt Lindegaard, men Örlund gir laget en enda større trygghet og er en drømmekeeper. En sjefstype, som ikke gjør mange feil, men som også gidder å ta turen ut i feltet og plukke ned de høye ballene.

Høyreback:

Mikael Lustig. Kan ikke huske å ha sett mange bedre offensive backer i Norge. Det er imponerende å se hvor ofte Lustig er med i angrep og hvor ofte han er på avslutning selv. Spill på det svenske landslaget bidrar også til at han kan bli en snarlig utenlandseksport.

Midtstopper:

Kris Stadsgaard. Spilte lenge nok i Norge til å bli med på mitt årets lag. I den perioden han spilte var han Norges beste stopper og en mann som absolutt kan gjøre suksess i Spania.

Midtstopper:

Vadim Demidov. Også meget god, men likevel et godt stykke bak sin danske makker. Er backup på landslaget bak Hangeland og Wæhler, og skal følge Stadsgaard til den spanske serien. Bedre med ball enn Stadsgaard, men en del mer å gå på defensivt.

Venstreback:

Mikael Dorsin. I og med at Knut Olav Rindarøy gikk en del skadet og ikke hadde toppformen i nok kamper før han dro til Spania, er det Rosenborgs kaptein som tar siste plass i backrekka. Har mye til felles med sin navnebror på høyrebacken og fullfører et defensivt kollektiv i Rosenborg som har mye av æren for at laget ble suveren seriemester 2010.

Sentral midtbane:

Anthony Annan. Ingen har noensinne påstått at jeg er plagsom stor tilhenger av Rosenborg. Likevel må jeg hårreisende nok se at RBK så langt står for 100% av mitt årets lag. Men du bør også være rimelig fotballfaglig blind hvis du utelater ghaneseren fra et slikt lag. En ballvinner av rang, noe av det beste vi har sett her til lands og jeg kan bare bifalle Morten Pedersen i Dagbladet og andre kommentatorer som ikke helt skjønner hvorfor ingen kjøper ham.

Sentral midtbane:

Harmeet Singh. Men da fikk det være nok RBK. Den andre sentrale midtbaneplassen går til Vålerengas eminente midtbanespiller. Singh imponerte meg i en privatkamp for et par år siden der han utstrålte et enormt vinnerinstinkt og har siden fortsatt å imponere. Jeg kan også like en Markus Henriksen, men Singh er hakket bedre og dessuten årets assistkonge i Tippeligaen. Bør få sjansen på a-landslaget etter hvert.

Offensiv midtbane:

Magne Hoseth. Et Moldelag som slet betydelig mer i år enn i fjor, men som hadde en spiller som likevel fortjener en plass på årets lag. Har et driv med ballen som få andre i Tippeligen og han har begynt å score mål igjen.

Høyreving:

Christian Bolaños. På sitt beste parkerte han backer som bare dette lagets venstreving ellers kunne gjøre. Garantert det Solbakken så da han hentet Bolaños til FCK.

Spiss:

Moa. Norges beste spiss i 2010. Hadde lett blitt Tippeligaens toppscorer hvis han ikke hadde blitt Bundesliga-proff. Bør snart ta steget opp som landslagets spissvalg nummer 1, selv når Carew er frisk.

Venstreving:

Luton Shelton. Raskere spiller kan jeg ikke huske å ha sett i Norge. Sliter av og til teknisk, men de dagene mottakene sitter da sliter forsvarerne enormt med å henge med. En av de store grunnene til at Vålerenga ble årets sølvlag.

Måltyvenes måltyv

For andre gang på et par uker fulgte jeg tett oppgjøret mellom de to mestvinnende klubbene i Europa, AC Milan og Real Madrid. Og for andre gang på ja, to uker så jeg at Milan-laget hevet seg enormt bare de fikk kvittet seg med Ronaldinho.

Inn kom Filippo Inzaghi, 7 år eldre enn den nevnte brasilianer og 70 ganger mer sulten. Det ble et mye mer spennende Milan-lag med Inzaghi som passer bedre til Zlatan i en 4-4-2 formasjon, enn Allegris noe febrilske forsøk på å få trioen Pato, Ronaldinho og Zlatan til å funke sammen. Kanskje er rett og slett Inzaghi og Zlatan en kombinasjon for Champions League, mens de i den hjemlige serien kan ta enda større sjanser uten å bli straffet.

Inzaghi har alltid vært en av mine store favoritter og jeg tror nesten du må ha spilt spiss selv for helt å sette pris på mannens kvaliteter. Jeg har blant annet kranglet med midtbanespillere som mener Inzaghi er en kløne.

Her er to grunner til hvorfor jeg holder Inzaghi så høyt:

1) Bevegelse.

I 2002 hadde jeg den tvilsomme æren av å sitte på benken i en treningskamp (jeg ønsket jo selvsagt å spille). Motstander var AC Milan og på topp hadde de Inzaghi og Sjevtsjenko, og på den tiden var også Sjevtsjenko nær å være verdens beste spiss. Etter en stund sluttet jeg å tenke på skuffelsen over å være benket og begynte å studere AC Milan-spissenes bevegelsesmønster. De var aldri i ro. De gikk på konstante kryssløp og/eller bevegde seg bort fra ballen for så å komme seg fri inne i feltet. Spesielt var jeg fascinert av Inzaghis fra-imot-bevegelser.

Etter dette har jeg holdt et tett øye på Inzaghi. Så også i går. Det var fremdeles ikke mye han sto i ro. Det var ikke tilfeldig at det var han som løp seg inn i returen etter Zlatans noe mislykkede innlegg og headet den i åpent mål. Ronaldinho hadde aldri aldri scoret det målet i den formen han er i for øyeblikket.

Og så den eksplosive bevegelsen på 2-1-scoringen. Selvsagt kan det hevdes at det var offside slik Mourinho sier, men likevel var rykket der og den evige viljen til å ta alle de unødvendige løpene. Å ha tålmodigheten til å starte uten å få ballen tusenvis av ganger er en avgjørende forutsetning for å bli en god spiss og det er ikke mange som gjør dette bedre enn Filippo Inzaghi.

2) Avslutninger

Utligningen som Inzaghi headet inn var enkel når han først var der. Da ville de aller fleste på et visst nivå ha gjort akkurat det samme. Der var det bevegelsen i forkant, å være først ute som telte. På 2-1-scoringen derimot så vi også Inzaghis begavelse som avslutter.

Når jeg trener eller snakker med unge spisser har jeg ett mantra: Skyt ned!

I nesten alle situasjoner, spesielt der det er trangt, motstandere på vei inn osv er det lurt å skyte ned.

John Carew har i en årrekke vært Norges beste spiss. Dessverre for seg selv og landslaget har Carew aldri skjønt dette. Spesielt husker jeg en situasjon der han blåste ballen over mot Nederland i 0-1 tapet på Ullevaal i VM-kvaliken. En situasjon der jeg er sikker på at Inzaghi ville ha handlet helt annerledes.

For situasjonen der han scoret 2-1 lignet litt på Carews miss.

Interessant var det også hvordan Real Madrids keeper Iker Casillas reagerte. Han oppfattet selvsagt at det var en stor sjanse og han gamblet på at Inzaghi skulle lobbe, han som keeper var på vei opp. Og da presset Inzaghi bare ballen enkelt, greit og genialt ned i bakken og lot den trille inn i det åpne målet.

For Norges EM-sjansers skyld håper jeg John Carew tar seg tid til å studere akkurat denne situasjonen.

Jeg glemmer heller aldri en annen av Inzaghis helt store kvelder. I 2007 scoret han begge målene mot Liverpool da AC Milan fikk sin revansj i finalen i Champions League. Det ene målet var et frispark han gikk i veien for og det forandret retning og han scoret helt ubevisst. Han visste ikke hva han gjorde der og da, men det var heller ikke tilfeldig at det var nettopp av ham ballen rikosjetterte i mål.

Inzaghi er og blir en måltyv. En måltyv man kanskje selv må ha vært for helt å sette pris på ham..

Solbakkens trygghet

FC København har hatt en fantastisk høst. Ubeseiret og praktisk talt seriemester allerede. Skulle de ta knerten på Barcelona i kveld er laget langt på vei videre til cup-spillet i Champions League, ja sannsynligheten er da stor for at de vinner gruppen sin.

Ståle Solbakkens eksempel burde da ta knerten på en myte med det samme, og det er at skal være et problem med trenere på avgang.

Et flaut øyeblikk her hjemme i høst var Stabæk-fansens behandling av Jan Jönsson. Fansen var svært kritiske til at svensken fikk fortsette som trener etter at det ble klart at Rosenborg var hans nye arbeidsgiver fra nyttår. Mer eller mindre forlangte fansen Jönssons avskjed.

Heldigvis forhindret fornuftige fotballedere i Stabæk dette. De så at Jönssons tid i Stabæk var uten sidestykke suksessfull og at mannen heller burde hedres enn felles. Jönsson fikk heldigvis fortsette ut året, fikk noenlunde skikk på laget etter en trøblete sesong med skader og deler av Stabæk-fansen tok også til fornuft og hyllet mannen.

Det var også enkelte røster i FCK-miljøet som pep til litt da Solbakkens kommende Norges-jobb ble offentliggjort. De stilnet ganske fort. Og skulle Barcelona felles i kveld tror jeg ingen kommer til å ymte frempå om hans avskjed før han frivillig setter kursen mot Ullevaal.

Og det virker jo heller ikke som om Molde sliter nevneverdig med at Uwe Rösler flytter til Manchester etter sesongen.

Er det ikke sånn det skal være? Er det ikke resultatene og fotballen som spilles som skal være avgjørende? Og ikke hvor vedkommende trener er neste år eller året etter.

Men det er ikke bare supportere som hevder at trenere på avgang er et problem. Aviskommentatorer er aldri sene til å koble et tap sammen med et fremtidig trenerskifte.

Jeg har brukt eksemplene før i denne spalten og gjør det igjen: Åge Hareide ble seriemester med Helsingborg i 1998, selv om han visste at han skulle ta over Brøndby, og de aller fleste husker at Drillo skulle gi seg rett etter VM samme år. Det gikk jo heller ikke så verst.

Eksemplene er mange på at trenere på avgang lykkes. Er det en grunn til det?

Kanskje kan det tenkes at det er tryggheten som gjør dem bedre. Å være fotballtrener er en evig stressituasjon. Det ligger en visshet om at jobben kan forsvinne hvis neste kamp ikke vinnes. Og det er jo også kjent at trygghet er en grunnleggende forutsetning for å oppnå resultater.

I en klubb som FC København vil treneren hele tiden være under press. FCK er Nordens flaggskip. Kanskje den klubben med størst potensial. Klubben skal vinne titler.

Dette presset slipper Solbakken. Får han sparken er hans neste jobb allerede klar. Og ikke noen hvilken som helst jobb heller. Han vil derfor i en periode være ganske så immun mot press. Og kanskje gagner det ham og laget.

Kanskje var det derfor laget turte og kjøre et knalltøft høyt forsvarsspill borte mot Barcelona og var bare noen centimeter unna å få med seg poeng.

Kanskje er det på grunn av tryggheten at Solbakken gjør en enda bedre jobb enn før.

Eller er det slik at de dyktigste lykkes uansett?

Slutt med sytingen Liverpool!

Jeg er ikke Liverpool-supporter, men har heller ikke noe imot laget. Ei heller har jeg noe imot Roy Hodgsen. Likevel har både laget og han irritert meg i det siste.

Det har vært en lang klagesang over at spillermaterialet ikke er godt nok. Både fra Hodgsen og supporterne. Ja vel. Men det er jo ganske sykt hvis man ser laget spiller for spiller.

Mot Bolton sist stilte Liverpool med et lag du må ha ekstrem lav selvtillit for å grue deg for å bruke mot nettopp Bolton!

De bakre fem er gode internasjonale spillere. Kyrgiakos taper ikke en duell. Carragher har bevist sin klasse i årevis og Reina ville sikkert både Arsenal og Manchester United gladelig hatt i mål. Men det er spesielt de seks foran jeg synes det er drygt å klage på.

Spiller for spiller var det slik:

Lucas, en spiller mange Liverpool-supportere tydeligvis elsker å kritisere. Står med landskamper for Brasil.

Maxi Rodríguez. Startet kampene for Argentina i VM.

Raul Mereiles. 42 landskamper for Portugal. Den jeg synes virket mest interessant da Portugal møtte Norge på Ullevaal.

Joe Cole. På sitt beste en av verdens absolutt beste fotballspillere.

Steven Gerrard. Samme som Cole.

Torres. I form, kanskje verdens beste spiss.

Liverpool trenger nye spillere sies det, men det er vanskelig å hente noe bedre enn det de har så lenge de ligger i bunnen av tabellen. Liverpool må rett og slett få spillerne i form og samspilte. Da vil laget kjempe om topplassering med én gang. Materialet er mer enn godt nok.

Slutt å syt!