Hvordan defineres egentlig et selvmål?

Brann tapte 2-0 mot Hønefoss. Mange definerte begge målene som selvmål. Var de det?

Et selvmål burde uten tvil være et selv mål. (Og fenomenet preget virkelig denne serierunden!) Jeg er ikke overbevisst om at Branns Bjørnar Holmvik fortjente den tvilsomme æren, mens Strømsgodsets Joel Riddez gjorde det skikkelig. Han brukte til og med to touch. Dempet ballen før han smashet den inn med hånden. Det er vanskelig å hevde at dette målet burde blitt kreditert Jonathan Parr…

Det er heller ingen tvil om at flere av keeperne våre hadde tunge dager på jobben. Jan Kjell Larsen, Håkon Opdal og Rune Almenning Jarstein hadde alle tabber som ble avgjørende for kamputfallet. Likevel, var 1-0 scoringen til Hønefoss et selvmål av Opdal?

Lennart Steffensen slo corner. Høy og med skru. Vanskelig å se fra tv-bildene om ballen var på vei mot mål, men det var i alle fall ikke mye om å gjøre. Opdal skulle fange ballen, misset fullstendig, ballen glapp mellom hendene og den gikk i mål.

På samme måte er det vrient å bedømme retningen på skuddet til Kongsvingers Tuelo Johannesen. Uansett, Moldes keeper Jan Kjell Larsen glapp ballen under seg. Også dette en keepertabbe, men ingen definerer dette som selvmål.

Er det fordi Tuelo Johannesens mål var et langskudd? Er det fordi Steffensens var en corner? Hva er forskjellen på situasjonene?

Som gammel spiss ønsket jeg aldri at mål skulle defineres som selvmål. Skjøt jeg via en spiller og i mål mente jeg at jeg fortjente æren. Lennart Steffensen burde egentlig stått med 2 mål. Det hadde den tidligere Skeid og Vålerengaspilleren fortjent.

Og for meg var det egentlig bare et keeperselvmål denne gangen. Rune Almenning Jarsteins…

Trening inn mot Champions League-finalen

Intensitetsstyring er en av de vanskeligste sidene ved det å være fotballtrener. Man ønsker å ha friske bein til kampene, samtidig som at formen skal holdes ved like.

Også i Norge er dette problematisk og en Tippeligatrener må holde tunga rett i munnen. Hvem skal spille på andrelaget? Trenger disse like mye restitusjon som etter en Tippeligakamp? Hvor hardt skal gruppen trene opp mot neste serierunde? Trenger de fridager?

Spesielt i mai må trenerne ta spesielle avgjørelser. Kanskje klarer ikke den litt aldrende midtstopperen å holde to kamper i uken? Kanskje må treneren velge i hvilken kamp laget har mest bruk for ham?

Cupen blir ofte en delvis salderingspost for storklubbene. I alle fall er det ofte spillerne fra nummer 12-22 i stallen som får spille. Men med årene har avstanden mellom Tippeliga og 2 eller 3. divisjon blitt så stor at det sjelden blir mer enn en nestenbombe.

Men i disse tilfellene gjør altså trenerne innerst inne et kynisk valg. De nedprioriterer en kamps betydning i forhold til en annen. Og håper det går bra til slutt.

Jeg lurer på hvordan Inters Jose Mourinho vurderer situasjonen foran de to utrolig viktige kampene som gjenstår for ham og hans Inter denne sesongen.

Inter møter allerede nedrykksklare Siena på søndag og så følger klubbfotballens viktigste kamp, Champions League finalen 6 dager senere. Mot Bayern München i Madrid. Ikke helt som å møte Oppsal…

Så hvordan tenker da den utspekulerte portugiser? Velger han å nedprioritere én av kampene? I tilfeller der enkeltspillere er tvilsomme grunnet småskader kan dette være nødvendig. Han vil også kanskje tidligere ta av spillere som får smeller underveis mot Siena.

Det må være en utrolig krevende situasjon, å spille to så store kamper på under én uke. Og det er jo ikke sikkert at Inter-fansen synes det er greit om Mourinho nedprioriterer Siena-kampen. Scudettoen henger høyt i Italia, selv om jeg er sikker på at Mourinho hadde kastet den pokalen på dynga, så lenge det sikret ham Champions League-tittelen. Den han ønsker så fælt å vinne igjen, etter å ha blitt sparket fra Chelsea fordi han ikke klarte det der.

Og hvordan tenker Luis van Gaal? Bayerns trener. Har han tenkt mye på den nasjonale cupfinalen mot Werder eller har han prioritert treninger inn mot Champions League-finalen?

Spillere på det fantastiske danske VM-laget i 1986 hevdet at de trente alt for hardt under mesterskapet og at det var derfor de røyk 5-1 mot Spania. Det har også blitt ymtet forsiktig frem at Norge gjorde noe av den samme feilen under VM i 1994. Intensitetsstyring er rett og slett vanskelig.

Det hadde vært utrolig spennende å følge Bayerns og Inters treninger (samt Inters seriefinale og Bayerns cupfinale) inn mot Champions League-finalen. Sett hvor hardt de faktisk trente. Hvordan de forberedte seg for å være på topp. Men det er dessverre en umulighet (vanskelig å være to plasser på en gang og Inters treninger er visstnok lukket…).

Kampen mellom den tyske og den italienske giganten blir uansett en thriller. På sidelinjen står to av Europas aller beste fotballhoder. Hvem bruker den neste drøye uken inn mot kampen best?

Ps. Til eventuelle skiløpere som sikkert verker etter å sammenligne dette med OL, Tour de Ski og så bortetter. Det går ikke an å sammenligne. For mens en 5 mil sikkert er tøff den, så får du ikke 19 millimeter skruknotter plantet inn i låret. Det er slike ekstra dimensjoner med en kampsport som fotball som gjør det litt vanskeligere å planlegge enn det å komme seg fortest mulig fra A til B…

Tottenham til Champions League!

I går kveld så jeg Tottenham sikre seg til Champions League-kvalik. I 30 år har jeg holdt med laget fra Nord-London. Oppturene har vært få, men alt var liksom greit etter seieren over Manchester City.

Det er sjelden jeg har vært imponert av laget mitt. Det ble jeg i går. Dessuten. Det har nesten aldri vært spennende rundt laget. Det er ikke nervepirrende foran siste serierunde å vente på om laget blir nummer 11 eller 12. I år har alt vært annerledes. De har kjempet om denne viktige 4-plassen hele sesongen, og da de sikret den var det helt helt fortjent.

Jeg husker jeg lo av en gammel uttalelse fra Nick Hornby. Den velkjente forfatteren som blant annet har skrevet Tribunefeber uttalte seg negativt i forbindelse med ansettelsen av Arsene Wenger. Typisk Arsenal, sa han, å ta en kjedelig franskmann. Som Tottenham-fan lo jeg av denne uvitenheten hos hovedmotstanderen.

Problemet er at jeg sa akkurat det samme da Harry Rednapp ble ansatt. Ikke at han var en kjedelig franskmann, men jeg var hoderystende til ansettelsen. Dette kunne da overhodet ikke bringe laget mitt fremover. Jeg hadde mye mer tro da de ansatte Juande Ramos!!! Jeg skal ikke le av Nick Hornby noe mer.

Men hvorfor har Tottenham blitt gode?

Først og fremst tror jeg at det skyldes spillerkjøp. Endelig har laget lyktes med de de har hentet. Og i motsetning til 90-tallet har de hentet forsvarsspillere som faktisk er gode. Ja til og med Gomes i mål har blitt en klassespiller. Corluka har vært strålende som høyreback i perioder og nå når han er ute, eksempelvis i går, spilte erstatteren Kaboul fabelaktig. Dawson og King er bunnsolide, spesielt er King god. (Han ville nok vært regnet som topp tre i verden hadde han kunnet trene og spille mer!). Og på venstrebacken lekte Assou-Ekotto seg. Det er et laaaaaaaaangt steg fremover i forhold til dagene da Dean Austin rotet det til der bak. Mannen som spilte 124 katastrofale kamper fra 1992-1998.

Midtbanen har også Rednapp komponert på en spennende måte. I går var det løpsmaskinene Bale og Lennon på kantene. De utgjorde en konstant trussel og det var kun tilfeldigheter at Tottenham ikke scoret på flere innlegg. Og så det komplementære paret Huddlestone og Modric i midten. Modric som playmaker. Huddlestone som ryddegutt. Og når Tottenham tar ledelsen viser de styrke ved å kunne sette inn en såpass sterk spiller som Palacios. Også han en meget sterk defensiv spiller.

Men først og fremst blir man imponert over slagstyrken foran. Tottenham har 4 spisser i Europaklasse. I går starter de med Crouch (som blir matchvinner) sammen med Defoe og har Pavlyuchenko og Gudjohnsen på benken! Kan aldri huske at Tottenham hadde slike muligheter til å endre et kampbilde før.

Gjennom hele oppveksten og inn i voksen alder hadde Tottenham alltid en og annen stjerne. Lineker, Hoddle, Waddle, Klinsmann, Gazza, Clive Allen osv. Men når jeg tenker tilbake er det ofte en situasjon med Dean Austin jeg husker. Jeg husker ikke hvilken kamp det var, bare at Tottenham hadde avspark. De spilte ballen ut til Austin på høyreback. Som av en eller annen grunn snur seg og forsøker å spille ballen tilbake til keeper. Austin bommer selvsagt! Og sender ballen til corner. Som motstanderen scorer på. 0-1 under ett minutt spilt. Dean Austin..

Men nå er det altså Champions League på laget mitt. Endelig skjer det noe mer enn disse plasseringene midt på tabellen. Og jeg skal aldri, aldri mer ytre et negativt ord om Harry Redknapp!

Så lenge han ikke børster støvet av Dean Austin er han min helt!