Årets pasning?

Ser man internasjonal kontra norsk fotball er det mange forskjeller. En av de mest påfallende er hvor hardt spillerne slår på ballen.

Se noen minutter av en Barcelona-kamp og bli fascinert. Det hadde vært interessant og sett en måling av hastighet på pasningene i Spania og Norge. Mistanken er at forskjellen ville vært stor. Men det finnes unntak. I kampen mellom Stabæk og Kongsvinger kom en pasning helt i europeisk toppklasse.

Jeg tenker på Pontus Farnerud som nærmest skjøt ballen fast på Daniel Nannskogs venstre fot. Pasningen gjorde at Nannskog bare kunne videreføre den i mål. Nannskog satte litt for mye kraft til ballen og den gikk over. Av tv-bildene kunne vi se at han ble særdeles irritert over seg selv.

Likevel vil jeg hevde at akkurat denne pasningen er den beste i Tippeligaen til nå. Noen bedre?

Hvordan kutter vi avstanden til de aller beste?

Diskusjonen går på om Lionel Messi er tidenes beste fotballspiller (bare få uker etter at mange hevdet at Rooney var best i verden). Likevel, argumentet er, fotballen har hele tiden blitt bedre, ergo må den beste spilleren i dag være tidenes beste.

Akkurat dette er begrenset interessant. Man konkurrerer jo mot de konkurrentene man får. Maradona i 1986 kunne ikke forlange at de belgiske eller engelske forsvarerne skulle ha vært litt bedre defensivt 1:1. Bør ikke sammenligningen være hvor dominant en spiller er på sin tid? Pele og Maradona er da sammenlignbare med Messi og foreløpig er ikke Messi helt der. For å komme i den diskusjonen må han som de to andre dominere et VM! Han får snart sjansen…

Men det er riktig at fotballen har utviklet seg. Toppoppgjør i Champions League og de beste ligaene har rett og slett vært imponerende i det siste. Kanskje har det aldri vært servert bedre fotball enn det første kvarteret Barcelona spilte borte mot Arsenal. Men også tempoet i oppgjør som Tottenham-Chelsea eller til og med Villareal-Atlético Madrid er enormt. Og lagene har blitt mer offensive. Manchester United mot Bayern eksempelvis. Der United mister en 3-0 ledelse i et fyrverkeri av en kamp. Jo da, offensiv fotball og kvalitet i eksplosiv utvikling.

Kanskje kan det forklares med at antall kamper på høyt nivå har økt. De beste lagene spiller nå i store perioder 2 kamper i uken. Se spillere som Rooney og Messi. De kan ikke trene så hardt utenom. Det er ikke fysisk mulig. Kampene er nemlig av så høy intensitet at de gjennom dem blir bedre og bedre, og de trenger nok aller mest restitusjon. Kanskje blir derfor avstanden ned til de neste lagene i de nasjonale ligaene, midtsjiktet, større og større. De som ikke får den ekstreme matchingen gjennom Champions League. Og også kanskje enda lenger ned til de norske lagene.

Tippeligaen er inne i en periode med tøft kampprogram (med eller uten buss). Jeg tror altså at flere kamper, tøffe kamper gjør spillerne bedre. At kamptrening er det absolutt beste. Diskusjonen i Norge går også på å kutte ned antall lag igjen i serien. Dette kan føre til færre kamper, eksempelvis 14 lag og 26 kamper. Eller flere kamper, 12 lag og trippeloppgjør altså 33 kamper. Litt usikker på hva som blir fremtiden her. Jeg håper det blir flere og flere kamper.

Jeg debuterte i Tippeligaen i 1991. I går så jeg Stabæk-Kongsvinger og Brann-Vålerenga. Nivået er utvilsomt høyere i dag enn 1991. Men jeg har også inntrykk av at avstanden til de beste i Europa bare øker og øker. Per dags dato virker det som en umulighet at et norsk lag skal hevde seg i Champions League. Ingen norske lag hadde for øyeblikket hatt en sjanse mot Villareal.

Så. Hvordan kommer vi dit igjen? Hvordan kutter vi ned avstanden til de aller beste?

Hvilken scoring var den beste?

4. runde i Tippeligaen var moro å se på som gammel angriper. Spesielt sto avslutningsteknikk i fokus. Vi fikk uvant mange flotte scoringer.

I kampen mellom Start og Vålerenga starter det med Bolaños vanvittige frisparkmål. Fra drøyt 30 meter tar han sats, og det er nesten så man blir litt irritert over at han skyter fra så langt hold. Og skulle den gå inn burde det da være en kjempe keepertabbe. I dette tilfellet er det faktisk ikke så. Han drar til med innsiden av vristen. Et teknisk meget vanskelig spark og får stjernetreff. Sjeldent å se så bra frisparkmål i norsk fotball!

Christer Kleivens 3-1 scoring er også et skoleeksempel i avslutningsteknikk. Og hvordan de beste spillerne (noe Kleiven er på vei til å bli) overrasker motstanderen. Det er tydelig at Hirschfeld venter at Kleiven skal gå på kraft fra 20 meter og litt skrått hold. I siste øyeblikk slår Kleiven lavt på ballen og akkurat hardt nok til at den daler ned i mål. Igjen, et meget vanskelig spark å utføre, men utrolig deilig å se på.

Moldespillerne Hoset og Moström henholdsvis utligner og avgjør i 3-2 seieren over Brann. Til Steinar Nilsens store fortvilelse. Branns trener uttaler at det er fortvilt å se langskudd etter langskudd gå inn. Jeg forstår det, men skuddene er igjen eksempler på god avslutningsteknikk. Og både Hoset og Moström er særdeles nøye med, det Ole Gunnar Solskjær var ekstremt dyktig til, å presse skuddene ned. De går for kraft, ned i bakken da det er flere spillere mellom dem og keeper. Opdal ser skuddene sent og rekker ikke ned. Rene treff! Alltid viktig for en angriper. (Eksempel på det motsatte er da Jo Inge Berget skal knalle ballen inn mot mål etter en corner mot Rosenborg og treffer urent og ballen spretter inn til keeper Örlund. Hadde Berget truffet rent her ville det med stor sannsynlighet blitt scoring og spenning i kampen.)

Det siste målet jeg vil trekke frem er Simen Brennes utligning mot Sandefjord. Odd-spilleren viser balanse og teknikk da han på volley dunker innlegget til Bentley i hjørnet. Med all respekt for Eirik André Lamøys flotte 1-0 scoring, Brennes utligning var det virkelig klasse over. Brenne har i en årrekke vært en av de flinkeste norske midtbanespillerne til å komme inn i boksen. Man skjønner vitsen når man ser slike mål. Og igjen, avslutningen har et par viktige momenter. Det er rent treff og Brenne presser ballen ned. Det varmer å se slikt!

Jeg kunne sagt litt om alle scoringene i denne runden. Det var mange interessante, men nok får være nok. Øyeblikket var kanskje Bolaños stjernetreff, skjønt personlig likte jeg Simen Brennes scoring aller best. Hva synes dere?