Kjære Pølsa

Takk for ditt svar i går på sprintgutta.no. Etter din og manges reaksjoner har jeg behov for å tydeliggjøre et par av mine poenger.

Selvsagt vil det være en umulighet for meg å henge på en ukes skitrening. For det første har jeg ikke ski. For det andre la jeg opp som aktiv for 5 år siden pga skader og har siden kun holdt et sedat mosjonsnivå. (Selvsagt har min tidligere kollega Knut Anders Fostervold vist at en invalid fotballspiller kjapt kan nå Norgestoppen i en noe større utholdenhetsidrett nemlig sykkel, men det skal jeg ikke rippe opp i.) Hovedpoenget er at jeg knapt har stått på ski i mitt liv og ville falt gjennom der og i alle andre sammenhenger hvor jeg er totalt uerfaren, eksempelvis origami.

Jeg har heller aldri sagt at norske vinteridrettsutøvere er dårlig trente. De beste er selvsagt godt trent. Og de nordmennene som vinner VM eller OL trener selvsagt kjempebra. Mitt innspill går jo på at kanskje ikke så mange andre gjør det. Og at OL i Vancouver er et marginalt utvidet Norgescuprenn i en del grener.

Når dette er sagt skal du være hjertelig velkommen til å trene med Skeid. Faktisk skal jeg stille deg på lik linje med alle andre prøvespillere og kvalifiserer du deg til laget skal du få prøve deg i treningskamp. Bare si fra, når som helst!

Fotball får for lite oppmerksomhet

Det er for mye fotball på TV, i aviser osv. Vi fotballinteresserte får ofte dette slengt rett i trynet. Vi får også servert dag ut og dag inn hvor dårlig egentlig norsk fotball er. Ja vel ja.

En eller annen gang i desember hvert år skjer det samme. Norsk fotballs sesong får en dramatisk avslutning med cupfinale og kvalikkamper. Så er det rått og brutalt over. Vinteridrettene tar over. Greit nok at vi kan kose oss med Champions League og spansk-, engelsk-, italiensk- og tysk fotball, men vi må nesten lete det opp. På betalingskanaler og i resultatsidene. I avisene dominerer skuffede brødre Aukland, en Marit Bjørgen blir for tolvte gang intervjuet om viktigheten av ikke å møte pressen og en eller annen plass sitter det en Red Bull-sjef og rister på hodet og ler.

Idrett er for meg konkurranse. Det burde også konkurreres om dekning på en fair måte. Prestasjoner burde dekkes i henhold til hvor mange som faktisk driver med idretten. Å se et internasjonalt skirenn er omtrent som å være på Brann Stadion. Halvparten av utøverne er rødkledde, mesteparten av publikum heier på de røde og oftere enn ikke vinner de. Skiskyting er enda verre, det blir Brann mot Kongsvinger begge i hjemmedrakter, der vinneren blir den av Ole Einar Bjørndalen eller Emil Hegle Svendsen som har vært minst forkjølet i det siste. Visstnok skal det være like mange utøvere av skiskyting på verdensbasis som det er elever på Velez Sarsfields akademi. Det vil si, like mange prøver å bli tatt opp i a-stallen til et fotballag de færreste i Norge har hørt om enn de som spenner på seg ski og gevær. Kanskje får fotball for lite oppmerksomhet…

Fra bostedet mitt på Ekeberg ser jeg Holmenkollen. Og det skal sies at jeg var en av dem som jublet da den ble revet. Jeg lekte med fantasien om at nå var det faktisk slutt. Den ble revet for å markere at vinteridrettenes tid var over. Selvsagt visste jeg at den skulle opp igjen, men for noen flotte måneder det var uten dette monsteret av et monument over vinteridretten. Ja da jeg vet at dette er turistattraksjon nummer 1, men når jeg ser på den tenker jeg hvor mange kunstgressbaner som kunne blitt bygd i stedet for at fire syltynne hoppere skal få hoppe fem meter lengre i tåka.

Desember er tiden for kåringer og listen over årets idrettsutøver blir presentert i mange forum fremover. Da blir de foreslått hele gjengen. Bjørndalen, Hegle Svendsen (som selvsagt burde hett Hagle Svendsen), Aukland, Aukland, Aukland, Magnus Moan og Oddvar Brå. Det er mulig jeg glemmer noen her. Det er litt vanskelig å følge med på om det har kommet mange nye langrennsdistanser siden sist. 200 meter stafett med bytting av venstre stav halvveis for eksempel.

Jeg er litt usikker på om jeg bifaller definisjonen av sjakk som idrett og er derfor ikke forkjemper for at Magnus Carlsen skal bli årets idrettsutøver. Men prestasjonene hans står det uansett respekt av. Sjakk er stort på verdensbasis.

Det er ingen tvil om hvem som fortjener å bli årets idrettsutøver, men det er vel heller tvilsomt om han faktisk blir det. John Arne Riise spiller fast på et av Europas beste fotballag, er Romas mest brukte spiller og også månedens spiller i november valgt av supporterne. Riises prestasjon rager milevis over vinteridrettsutøverne. Å spille venstreback på Roma er liksom litt større enn å gå andreetappen på kombinert lagsprint. Skjønt egentlig er det en større prestasjon å spille fast venstreback på Hønefoss enn det meste du kan oppnå med snø under beina.

Ellers sliter jeg meg også gjennom det faktum at det er et nytt håndballmesterskap. Norge vinner 49-12 mot land som virkelig lever opp til mottoet om at det viktigste innen idrett er å delta. Og kvinnehåndball markerer seg som idretten ved siden av de på snø der Norge er en stormakt. Og når Norge blir stormakt innenfor noe som helst, da vet vi å utnytte det! Som at Norges mål mot Sør-Koreas i OL blir godkjent selv om tiden er ute, som at det er helt greit at finner og svensker kan skifte statsborgerskap til norsk, men ikke østerriksk eller at Ole Einar Bjørndalen kan velge å gå hvilken vei han vil i løypa uten konsekvenser. Tenk om Norge hadde røket ut mot Sør-Korea på et mål da tiden var ute og ikke f… om en russer hadde fått omgjort avgjørelsen slik Bjørndalen fikk. Det er mulig Bjørndalen i vinter blir disket hvis han begynner å skyte etter de andre konkurrentene, men ikke ellers.

Ja ja. Mer galle har jeg ikke på lager overfor vinteridrettene (inkludert håndball) denne gang. Jeg sier som Arne Hole i Aftenposten sa her om dagen, det er bra at det ikke er flere land som har snø. I mens skipper jeg hastig over kanal etter kanal i jakten på en god fotballkamp