Struktur?

Fotball er en fascinerende sport. Helt forskjellig fra tv-stol og tribune.

Denne uken var jeg og så laget som de siste årene har fascinert meg aller mest, Arsenal. Tungt å innrømme, livslang Tottenham-supporter som jeg faktisk er. Jeg gledet meg til å få innblikk i hvordan laget spilte, da dette ofte er vanskelig å bedømme på tv. På tv er det lettere å se enkeltmannsprestasjoner enn struktur..

Konklusjon: Å se en helhetlig struktur hos Arsenal var umulig. Det eneste som var helt sikkert var at Almunia sto i mål.

Midtstopperne Gallas og Vermaelen spilte stort sett midtstoppere. Unntaket var at de begge i løpet av kampen var til dødlinjen og slo innlegg. En sjeldenhet sammenlignet med norsk fotball.

Backene Gibbs og Eboue var som sine konkurrenter Clishy og Sagna offensive og lynhurtig på plass da de mistet ballen.

Sentralt på midten spilte Denilson og Song. Begge holdt seg der. Stort sett hele tiden.

Spiss var Vela, og han var svak, også stort sett hele tiden, men han kunne i alle fall defineres som spiss.

Problemene: De siste tre spillerne. Nasri, Arshavin og Fabregas. Hvor spilte egentlig de? De byttet konstant plass og i perioder var to av dem på samme side. Så var Arshavin oppe og spilte spiss en stund, før Fabregas tok over, helt til Nasri løp igjennom i midten og scoret. Kort sagt, det var umulig å si hvor de spilte hen.

Kan tenkes at Arshavin på spillermøtet var satt opp som venstrekant, Nasri til høyre og Fabregas som hengespiss i et 4-4-1-1 system. Men for å si det mildt, gutta hadde friheter innenfor dette.

Og hvorfor funket det? Arsenal vant 2-0. Alle tre søkte ball hele tiden og de jobbet knallhardt når de mistet den. Det pleier å funke det!

Det var noe utrolig befriende og litt, vel unorsk over det hele…

Fotballspillere er ikke så late som folk tror

17 klubber står i fare for å ikke oppfylle lisenskravene denne høsten. Røde tall er normalen i klubbenes regnskap. 2009 har vært et tøft år for norske klubber og mange har meninger om hvordan fremtiden blir.

Som alltid når økonomien svikter er det spillernes feil. Eller rettere sagt, spillerne tjener for godt. Lederne som har gitt kontraktene får sjelden skylda. Spillerlønningene må ned blir mantraet.

I slike tider oppstår også diskusjonen om hvordan spillerlønningene skal ned, og hvordan hverdagen til spillerne skal deles opp. Studier og jobb er to av midlene.

Norsk fotball har utviklet seg veldig siden innføringen av profesjonell fotball. Topplagene kan gjennomføre perioder med to treninger per dag og lange utenlandsopphold om vinteren. Økt mengde og økt kvalitet på treningsforhold er de fleste enige om gir bedre fotballspillere.

Likevel er det så lett å slenge ut at fotballspillere skal jobbe eller studere ved siden av. Tenker man på Tippeligaen blir det lett tilgjengelige spørsmålet: når? Eksempelvis trener en norsk Tippeliga-spiller fra 09.30 til 11.30, så må han dusje, spise lunsj og neste trening starter kanskje allerede klokken 15.00. Det skal da godt gjøres at man rekker å komme seg til en forelesning (spesielt når lønningene er blitt så lave at man ikke har råd til bil) og at man er så heldig at disse er lagt opp for å klaffe inn mellom treningene. Det er heller ikke enkelt å finne deltidsjobber med arbeidstid fra 13.00- 14.15. Det er ikke synd i norske toppspillere, men det kreves tross alt mye for å henge med, både tid og energi. Fotball på topplan har blitt en heldagsjobb. Det er ikke så fryktelig mange yrker som har flere arbeidsdager i løpet av et år…Fotballspillere er ikke så late som folk tror!

Jeg er tilhenger av at fotballspillere gjør noe ved siden av. Et gunstig spesialopplegg med studier kan fungere, uten at det går utover fotballen. Dette krever et samarbeid med lokale utdanningsinstitusjoner for klubbene. Men studier skal jo egentlig ikke ses på som et middel for å få ned lønninger, studier er ment for å utvikle hele mennesket.

Deltidsjobber derimot tar energi og tid. Skal profesjonelle fotballspillere over på dette vil det ta bort muligheten for mange å trene to ganger om dagen. Sorry folkens, men dette vil gå utover kvaliteten på toppfotballen. Wayne Rooney blir bedre av å spille 2 viktige kamper i uka pluss trening. Hadde han solgt pølser på den lokale Esso-stasjonen er det grunn til å tro at utviklingen hans bremset noe.

Norsk fotball blir ikke dårligere av at spiller som tjener 2 millioner i året heretter tjener 1. Men kvaliteten vil utvilsomt gå nedover hvis vi gjeninnfører semiprofesjonelle spillere over hele linja slik enkelte røster fronter i disse tider.

Mitt personlige Molde

10 år gammel så jeg Brann slå Molde 3-2 i cupfinalen. Dette satte i gang et livslangt elsk/hat forhold til Molde.

Fra 87-89 var jeg mer eller mindre en supporter. Jeg kommer fra Kristiansund kun en kort biltur unna Molde, der min eldre bror Ole Erik spilte midtstopper. Molde var et lag som det var gøy å følge, med spennende spillertyper som Kjetil Rekdal og Jan Berg. Som ung angriper var det ikke tvil om at Berg var den jeg likte best. En fabelaktig dribler som senere ble proff i Spania, egentlig før det i det hele tatt var mulig.

Dette laget spilte i den legendariske 87-sesongen. Da det ble straffespark ved uavgjort og Tippeligaen gikk på lørdager. Skulle gitt mye for å ha spilt da. Før siste serierunde sto Moss og Molde likt. I teorien kunne seriemesterskapet bli avgjort på straffespark. Nils Arne Eggen, den gang trener for Moss, ville det annerledes. Det var her mannen startet sin irriterende lange dominans av norsk seriefotball. Selv om Molde var det klart beste laget, vant Moss 2-0. Ennå husker jeg Nils Espen Eriksens nesten overnaturlige keeperspill.

89 ble nok et mulig høydepunkt og nok en nedtur. Molde var klar for cupfinale igjen. Lovende Viking under Benny Lennartsson sto på motsatt halvdel. Min første cupfinale fra tribunen. Turen ble også mitt første møte med «tøff» norsk supporterkultur. Mulig England hadde det verre på 80-tallet med Heysel og Hillsborough, men likevel sitter allsangen fra Peppes Pizza dagen før kampen igjen: «Jostein Flo er homoseksuell, vet det ikke selv, men dama heter Kjell». Jeg husker den og jeg husker Petter Belsviks sene utligningsmål fra kloss hold. 2-2 og omkamp.

Det snur fort i livet. Bare 5 år etter var Molde i en ny cupfinale. Og denne gang spilte jeg en mer sentral rolle. Det føltes som kun noen øyeblikk siden jeg fikk høre om Jostein Flos påståtte legning og nå skulle jeg selv spille. Vi vant 3-2 over Lyn. Det var Moldes første tittel. Sundgot scoret med hånden. Faktisk. Kanskje var det her lillebror Arild plukket opp sine tvilsomme håndtriks da Ole Bjørn Sundgot smashet inn 2-1.

Vi vant cupen, jeg koste meg den kvelden, men litt for lite. Ikke visste jeg at dette var den eneste cupfinalen jeg skulle få spille på Ullevaal. Det var ikke så enkelt å komme tilbake dit…

For Molde tok det 11 år. I 2005 var jeg igjen på tribunen. Jeg hadde avsluttet min karriere med to mislykkede år i klubben. Og jeg så laget slå Lillestrøm 4-2 uvitende om at jeg bare noen uker senere skulle trene Norgesmesterne.

Kortversjonen av det er nedrykk og avskjed, og hva tror folk jeg håper da til søndagens cupfinale? Jeg har tross alt skrevet en roman hentet fra Rosenes by som innledes med setningen. «Welcome to the asshole of the world».

Sannheten er at jeg har et schizofrent forhold til Molde. Elsk/hat er fortreffende nøyaktig. Jeg liker ikke byen, men elsker klubben. I Molde Fotballklubb sitter noen veldig gode venner av meg, samt at noen av de spiller fremdeles. Jeg spilte sammen med en pur ung Daniel Berg Hestad da han stort sett sa «Hold kjeft» til alle sammen. Jeg ønsker ham gleden av å heve pokalen søndag. Fotball blir ikke mye bedre enn det.