Vi ribbes for tidlig

Suksessfulle spillere forsvinner til bedre lag og av og til utenlandske ligaer. Det er bra for spillerne, økonomisk bra for lagene, men også ofte starten på en sportslig nedtur.

Kjersti Annesdatter Skomsvold heter en av årets bokdebutanter. Hun innleder sin roman «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg» med en fortelling om en jente og en orkidé. Orkideen er en gave og hun får høre at den skal klippes ned etter at den har blomstret ferdig. Nysgjerrig som hun er klarer hun ikke å vente og klipper den ned for tidlig. Spent venter hun på nye blomster, men de kommer ikke. Orkideen har dødd. (Ingen bok for Finn Schjøll dette!)

For øyeblikket kan det virke som om det er her vi er i norsk fotball. Økonomien tilsier at de beste spillerne må selges. De som får til noe, de blir ribbet og spørsmålet er om lagene blir ribbet før de har fått blomstret ferdig. Regjerende seriemester Stabæk mistet sine beste spillere etter gullsesongen. Brann mistet Torstein Helstad året etter sitt seriegull (og ingen blir vel sjokkert hvis Huseklepp blir solgt nå når de begynner å få til laget igjen). Mame Biram Diouf forlater et suksessfylt Molde etter sesongen. Thioune følger vel etter. Rosenborg selger Tettey og sikkert også Sappara.

Resultatene ses nok først og fremst i Europa. Stabæk sliter voldsomt hjemme mot Valencia. Tenk om Stabæk hadde samme mannskap som i fjor og supplert dette med spillere som Farnerud. Andre norske lag har også slitt i Europa. Hvis et fotballag er en orkidé og spillerne er blomstene spørs det om vi i Norge ikke klipper for tidlig.

Lag må selge spillere for å overleve. Ja vel. Men, kanskje har vi stilt oss helt feil til økonomisk da. Spennende blir det å se hvordan august måned utløper, da NFF skal behandle lisenssøknadene til klubbene. Hvor mange selges unna nå på slutten av måneden? Totalen kan bli at vi aldri helt får se hvor godt et norsk lag kan bli.

Ingebrigt Steen Jensen skrev i januar en strålende artikkel på Stabæks hjemmesider ( http://www.arkiv.stabak.no/content/view/3326/461/ ). Her omtaler han Sisyfos som for evig måtte rulle en stein opp til toppen av et fjell. På toppen trillet den ned og Sisyfos måtte starte på nytt. Dette er et flott bilde på hvordan det er å jobbe i en fotballklubb og hvordan Stabæk følte det etter gullsesongen. Mange som jobber i andre klubber vil finne trøst og mening i det, men det er også et trist bilde.

Forhåpentligvis klarer Stabæk å dytte steinen opp igjen, Brann å erstatte Huseklepp, Rosenborg de de mister og det samme med Molde. Hvis alle blir litt bedre hele tiden vil norsk fotball også bli det. Vi må også passe på at vi ikke ser oss blinde på det å selge spillere som løsningen for å drifte en fotballklubb. Det hadde vært moro med litt kontinuitet av og til også.

Kovacs og Hoseths scoringer

To scoringer fra cuprunden i helgen festet seg. Av to helt forskjellige årsaker.

Peter Kovacs får masse kjeft fra Brann etter sin 2-0 scoring. De røde hevder at Kovacs burde ha stoppet da Opdal falt og skadet seg. De som ytrer dette kan ikke ha spilt mye spiss selv.

Det går noen få sekunder fra Opdal faller til ballen er i mål. Kovacs ser den løse ballen snapper den og scorer. I slike situasjoner rekker man ikke å tenke på om Håkon Opdal eller andre har det bra. En spiss tenker da kun mål. Angripere som løper rundt og tenker på sine motstanderes ved og vel hele tiden vil sikkert bli oppfattet som greie karer, men målscorere blir de aldri.

Frode Olsen skriver i sin blogg sammenligningen mellom Kovacs og Soltvedt i 1993. Som Olsen spilte jeg denne kampen, men for Brann og som spissmakker til Soltvedt. Jeg så situasjonen fra andre siden og er helt enig med Olsen. Soltvedt rekker ikke å analysere Borgersens skade, på samme måte som at Kovacs heller ikke er ortoped. Spisser spiller da for å score mål!

Og til slutt burde kanskje, jeg gjentar kanskje, Brann være litt forsiktige med å hevde usportslighet hos Kovacs. Det er ikke så lenge siden David Nielsen hadde nærmest fallesyke innenfor Lyns 16 meter…

Den andre scoringen fra helgen fester seg kun ut fra positive hensyn. Magne Hoseths 3-0 scoring mot Rosenborg er årets mål til nå i norsk fotball. Mange mål har blitt fremhevet i år. Huseklepps lobb mot Stabæk er et godt eksempel. Et fantastisk mål, men likevel ikke i nærheten av Hoseths prestasjon.

Jarsteins noe dårlige klarering er hard og Hoseth må strekke seg og klinke til på halvspretten. Fra noen og tredve meter, skrått hold. Hvis alle spillerne på Aker Stadion i går fikk 100 forsøk hver på dette ville de misset, også Hoseth hvis han hadde prøvd igjen. Det er et nesten umulig skudd og selvsagt er det en stor grad av flaks inn i bildet. Men for et mål!

Prestasjonen druknet dessverre litt i festen. Et 3-0 mål i en 5-0 kamp får aldri samme fokus som en avgjørende scoring. Likevel årets mål i norsk fotball!

Bryr folk seg om E-cup?

Hva i all verden er det med det norske fotballpublikummet og Europacup? Hvorfor trekker et hvilket som helst tippeligalag mer tilskuere enn en Europacupmotstander.

Mye er blitt sagt om kvaliteten på norsk fotball. Jeg har tidligere uttalt at den ikke er all verden, men at den skal ha blitt så dårlig som folk nå vil ha det til, det er jeg ikke enig i. Når jeg ser kamper i Tippeligaen er jeg helt overbeist om at nivået er mye bedre enn da jeg selv spilte på midten av 90-tallet. Det går raskere og spillerne er i snitt bedre trent. Om de sammenlignet med resten av Europa har falt, det er vanskeligere å svare på og ofte blir Europacupene brukt som målestokk.

Problemet i Norge er at det virker som om folk ikke bryr seg om Europacupene. Det skrives vel så mye om at Xabi Alonso skal til Real Madrid som at Stabæk i dag spiller sin viktigste kamp noensinne. For Stabæk kan dette redde en anstrengt økonomi, men også sende de et steg nærmere en av verdens mest prestisjefylte turneringer uansett idrett.

I fjor ble jeg skremt. Brann møtte Marseilles. 11 197 tilskuere møtte opp, ca 5000 FÆRRE enn da HamKam var på besøk noen dager tidligere. Vi har sett samme tendens med Vålerenga, Tromsø, Fredrikstad og Rosenborg i deres kamper, men de har tross alt ikke kjempet i den aller gjeveste cupen. Likevel, gir folk stort sett faen i Europacupene?

Ingen TV-kanaler ville sende Stabæks første kvalikkamp. Stabæk hentet hjem 1-1 fra Tirana uten at noen her hjemme fikk sett kampen (hvis man da ikke hadde en ekstrem parabol..). Interessen rundt norske lags Europacupeventyr virker fraværende. Vi kan skylde på fellesferie og mye rart, men jeg skjønner ikke helt hvorfor publikum ikke drar på de aller største kampene.

I kveld setter jeg meg på Telenor Arena. Spent er jeg på hvor mange som møter opp. Stabæk gjorde en god kamp i København, men var resultatmessig noe uheldige. Uansett, de trenger Stabæks supportere for full hals for å ha en sjanse i kveld. Jeg håper de skriker høyere enn når Start eller Odd eller andre Tippeligalag er på besøk. For Stabæk er dette til nå historiens viktigste kamp. For alle oss som jobber i norsk fotball en kamp som kan gi oss litt selvtillit tilbake. Norsk fotball trenger en opptur nå.