Alvorlig?

Alvorlig ødeleggende brukes om Kjetil Rekdals utbrudd mot Eirik Bakke. Alvorlig ødeleggende for hva egentlig?

Først og fremst, jeg har ingenting imot Eirik Bakke og jeg kjenner ingenting til hans alkoholforbruk. Kjetil Rekdal kjenner jeg og jeg kjenner også hans innimellom sleivete munnbruk. Alle er enige om at det kanskje ikke var det smarteste å kalle Eirik Bakke for en «alkis», men kan vi ikke roe oss litt ned?

Alle som er interesserte i fotball diskuterer denne saken i dag. De aller fleste jeg har snakket med synes saken er morsom. De ler litt og rister på hodet over den «gærne» Rekdal. Mer ødeleggende er ikke denne saken. Supermoralistene vil peke på Rekdal og si at dette er forkastelig. Mens faktum er at de aller fleste av oss i kampens hete kan komme til å si noe lignende. Martin Andresen kalte Kjell Jonevret for en «jævla kuk». Verden og norsk fotball har gått videre for det. Vi trenger ikke å begrave oss helt ned fordi at det innimellom smeller litt.

Et par norske trenere, Andresen inkludert, har sluppet unna med det utroligste av munnbruk de siste årene. Derfor har NFF litt problemer med å straffe Rekdal særlig hardt. Håper jeg.

Ta med mer enn gouda hjem fra Rotterdam!

Hvorfor behandler vi trenere så grunnleggende forskjellig? Åge Hareide ble skjelt ut av alt og alle fordi laget ikke lykkes. Når nå Drillo trener landslaget er det kun spillerne som er for dårlige.

Det mest symptomatiske for norsk fotball i kampen mot Makedonia var det aller siste som skjedde. Norge hadde corner og skulle kjøre frem et par mann. Dommeren så seg lei hele greien og blåste av. Der og da føltes det greit å slippe å se mer. Norge hadde hatt kniven på strupen. Vi måtte ikke (det er jo fremdeles mulig å nå VM), men i all hovedsak burde vi gamble borte mot Makedonia. Men nei. Sluttspurten kom aldri. Vi forsvarte oss til 0-0.

Det snakkes ofte om Norge mot Brasil i 98-VM. Greit nok. Som alle andre holder jeg dette som norsk fotballs høydepunkt. Men det snakkes sjelden om kampen etter. For her sto Drillo-stilen frem på sitt aller verste. Norge trengte mål etter at Vieri hadde gitt italienerne ledelsen, men i stedet forsvarte Norge seg ut av kampen og VM. Likhetene var skremmende mot Makedonia, et selvsagt mye dårligere lag enn Italia fra 98.

En annen likhet fra 98 og nå er betydningen av én enkelt kamp. I 98 var det en enorm opplevelse for Norge å slå Brasil og avansere fra gruppespillet. Men vi glemmer lett at Brasil allerede var klare for sluttspillet og kanskje ikke gikk med tennene først inn i duellene. Timingen kunne ikke heller nå vært bedre for Drillo og Norge. Betydningen av en enkeltkamp har enorm innvirkning på innstillingen til spillerne. Selvsagt sier man at alle kamper skal bety like mye, og dere kan jo tro at profesjonelle spillere ikke tenker slik jeg antyder, men det er feil. For de nederlandske spillerne, som alle andre i kvalifiseringen, er det én ting som teller over alt annet: å komme til Sør-Afrika. Når det målet er nådd ofrer man ikke lenger riktig alt for å vinne. Klubblag, frykten for skader osv begynner å spille inn. Konklusjon: Norge møter Nederland på et maksimalt heldig tidspunkt.

Jeg er av dem som ikke håper Drillo fortsetter å lede Norge til langt inn i sine 70-år. Det er selvsagt morsomt å høre Drillo snakke om det høyeste fjellene overalt, men jeg håper at Fotballforbundet er langt på vei i jakten på ny landslagssjef. Og skulle Norge tape mot Nederland bør de fronte dette utad. Nye Drillos slo Tyskland i en privatlandskamp. Etter dette har det bare vært tragisk å se på.

Det finnes sikkert 20-30 norske trenere som kan organisere våre beste menn i en lavtliggende 4-5-1 og greie 0-0 mot land som Makedonia. Kan vi ikke få tak i en trener som også kan organisere oss offensivt? Kan vi ikke plukke med oss en eller annen nederlender hjem fra turen til Rotterdam?

Store idrettsprestasjoner

Samarbeid og mental styrke er to viktige ingredienser for å oppnå store prestasjoner. I helgen kom to fremragende eksempler på dette.

Eksemplene er hentet fra andre idretter. Jeg er stort sett fotballinteressert. Dette tar såpass mye tid (og er jobben min) at jeg rekker ikke å følge med på så mye annet. Likevel er det noen idretter jeg respekterer og følger med på, særlig sykkel og tennis.

Da Mentsjov falt fikk vi se hvor viktig samarbeid er. På den avgjørende tempoetappen i Giro d’italia hadde han 20 sekunder til gode på Danilo Di Luca da han søkte nærkontakt med underlaget. Mentsjov rakk knapt å reise seg før en ny sykkel var på plass. Sykkelsporten har de siste årene vært utsatt for mye negativ omtale grunnet doping, men her så vi en prestasjon som neppe var fremdrevet av kunstige stimuli. Samarbeid på sitt beste!

Eksemplet på mental styrke var det svenske Robin Söderling som sto for. Årets åpne franske mesterskap i tennis var igjen regnet å bli en parademarsj for Nadal. Bare tenk hvordan det måtte være for svensken å forberede seg. Han hadde noen statistikker å slite med:

sist han møtte Nadal på grus, 1(!) måned tidligere i Madrid tapte han 6-0, 6-1

Nadal hadde aldri tapt i denne turneringen.

4 år på rad hadde Nadal vunnet.

Nadal hadde ikke tapt et sett siden finalen i 2007.

Söderlings verdensrangering: 25, Nadal:1

”Hvordan forberedte du deg?” spurte tennislegenden Mats Wilander.

Söderling så på det som en helt vanlig match. Han gikk ut for å sette Nadal under press ved å slå hardt. Ved å spille som han alltid gjør.

Det var befriende å høre den unge uredde svensken. Bare gjennom å tro det er mulig kan man greie det som nærmest ser umulig ut. I internasjonal idrett er det få ting, om noe, som er vanskeligere å vinne enn mot Nadal på grus i Paris.

Derfor til alle som holder med et lag som sliter med å vinne kamper om dagen… alt er mulig!