Hvorfor dress?

Finanskrisen gjør sponsormarkedet vanskeligere for toppklubbene. Mange klubber gjennomfører eller vurderer lønnskutt, og enkelte står i reell fare for ikke å klare lisenskravene neste gang. Da overrasker det meg at noen klubber svikter de livsviktige sponsorene på et avgjørende område, eksponering.

Hva som var grunnen til at Kjetil Rekdal hadde skiftet ut dressen med treningsdrakt vet jeg ikke, men jeg er sikker på at Umbro, Sparebanken Møre og andre sponsorer til AAFK var takknemmelige for dette etter kampen mot Lyn. For det er jo nettopp det som er hovedpoenget med sponsing, at man får navnet sitt mest mulig ut i media.

Fotball er i en særstilling i Norge, man kan like eller mislike at sporten får uforholdsmessig oppmerksomhet i aviser og tv. Etter kamp blir lagenes hovedtrenere intervjuet i lokalpresse, de store avisene og ikke minst på TV. Bedre eksponering kan ikke et firmanavn få.

Hvorfor godtar da sponsorene at en rekke lags hovedtrenere heller stiller i dress? Hvorfor tvinger ikke sportsdirektørene sine fremste profiler inn i sponsorklær? Var REMA 1000 og Adidas mer fornøyde da Nils Arne Eggen presset seg inn i den grønne Adidas-jakka enn med en småhoppende Armani-kledd Hamrén?

Folkelighet er noe de fleste klubber proklamerer, men jeg har vanskelig for å tro at noen forbinder folkelighet med dress. Jeg kan heller ikke forestille meg at sponsorene sier de heller vil ha en pen trener enn navnet sitt på tv. Den eneste grunnen da må nesten være forfengelighet blant trenerne, skjult under argumenter som at «fotball er en fest, derfor skal man pynte seg».

Hvis en spiller finner på å spille kamp med andre sko enn utstyrssponsorens, slik Bård Borgersen ble berømt for, eller viser seg i media uten å se ut som en levende intervjuvegg, da er helvete løs. Derfor forstår jeg ikke at markedsavdelingene, som sikkert hamrer hodet i veggen om dagen, ikke presser gjennom at treneren skal ha på seg sponsorklær.

Var Bolaños gambling?

En stadig større del av Tippeligaen består av spillere uten norsk pass. Ringvirkningene blir jo selvsagt at landslaget får færre folk å velge i. Det er da mange tyr til en merkelig konklusjon. At de ikke har noe imot de beste utlendingene, men de som sitter på benken, de som ikke slår til.

Hvilke norske klubbledere er det egentlig som tenker at nå er det jammen på tide å hente en benkesliter fra Yemen? Det er da vel ingen som virkelig går inn for å lete etter middelmådigheter.

Søndag så jeg igjen Cristian Bolaños herje i en Tippeliga-match. Denne gang var det Vålerenga som fikk gjennomgå av den energiske midtbanespilleren fra Costa Rica. Han kommer garantert under kategorien «godkjent utlending», en av dem som hever standarden på Tippeligaen. Men kunne Start være sikre på at Bolaños ville slå til da de hentet han fra den ytterste benkeraden til OB? Eller hadde de dratt ofte over til Deportivo Saprissas hjemmebane før den tid?

Ikke alle klubber kan hente spillere i 10 millioners klassen som Rosenborg. De mer økonomisk vanskeligstilte klubbene, en kategori definitivt Start tilhører, blir tvunget til å gamble innimellom. En og annen feilinvestering vil oppstå. Og er ikke det noe vi må regne med hvis klubbene skal få tak i disse mest publikumsvennlige spillerne? Eller tror vi virkelig at det letes med lys og lykter etter nye Markus Kiesenebner.