En syk verden

Når Drillo blir ansatt som landslagssjef og det er nærmest en unison positiv mottagelse er det kun en ting å si: vi lever i en syk verden.

Drillo har vært negativ til det aller meste som har skjedd i norsk fotball de siste årene. Han har blitt kastet ut av NFFs lokaler. Hvordan i huleste fikk NFF ideen om å kjøpe han fri fra Expekt og trenerkontrakten med FK Zebra står som et av de største spørsmålene i moderne tid. (Tok kanskje litt hardt i der…)

Drillos resultater er ubestridte. Det er heller ikke tvil om at han kan fotball. Problemet er at ansettelsen av Hareide markerte et skille med det gamle. Og gjennom sine år som landslagssjef lyktes Hareide på ett sett. Kanskje ikke gjennom resultatene først og fremst, men påvirkningen nedover i systemet om hvordan det skal jobbes. En påvirkning som i mye større grad hellet i retning av ferdighetstrening enn under Hareides forgjengere. For det kan tenkes at trenere for yngre spillere legger litt mer vekt på eksempelvis noe kortere pasninger når man ser at det faktisk er lov også på landslaget.

En endring i tankegang tar tid. Årevis. Kanskje hadde vi etter 10 år uten Drillo som landslagssjef, visket ut den uheldige bivirkningen av hans suksess. Bivirkningen som førte til at ungdomstrenere fikk sine spillere til å slå ballen lengst mulig. Drillo har i alle år sagt at lange baller bare var en liten del av Drillo-stilen, men poenget er at ikke alle skjønte dette, og påvirkningen ødela muligens en periode for ferdighetsutvikling i norsk fotball.

Drillo er kvalifisert til å lede landslaget. Akkurat som sist. Men ansettelsen stiller alle oss som jobber med norsk fotball overfor et dilemma. Hvilke retningslinjer skal vi følge? Når NFF ansetter Hareide, lar han flagge og gjennomføre en endring i forhold til Drillo (og Semb); når NFF støtter Hareide selv om resultatene uteblir; men ansetter Drillo rett etter at Hareide trekker seg; hva skal vi egentlig forholde oss til? Syk, syk verden…

Slutt å slutte på topp?

Ryan Giggs spilte sentralt på midten mot Chelsea. United vant 3-0. Giggs uttalte her om dagen at han spiller så lenge det er gøy, kroppen holder og manageren vil ha ham med.

Erik Mykland og Lance Armstrong gjør comeback. (Tror kanskje ikke de har avtalt dette seg imellom.) Paolo Maldini tok et år til og Roar Strand gir seg nok aldri. Mye som tyder på at det å slutte på topp er på vei ut.

Da Armstrong sluttet sa han at han ville at folk skulle spekulere, kunne han ha vunnet Tour de France en gang til? Jeg lurte på hvorfor. All idrett er styrt av glede. Uansett hvor mye man tjener, klarer man aldri å nå toppen med mindre man synes det er gøy. Armstrong måtte ha trent hele livet for å bli så god. Hvorfor skulle han kaste bort 1,2 eller 3 år som best i verden på det morsomste han visste? Det er mulig at han rett og slett angrer, at det er derfor han gjør comeback.

Myklands comeback er enda mer interessant, men først og fremst treningslæremessig. Skulle han lykkes, bør det i alle fall skrives noen fotnoter i ABCen om hvordan man skal trene for å nå toppen.

Kynismen vil alltid trenge seg på i slike saker. Mange vil si, klart at Ryan Giggs spiller så lenge han kan når han tjener så mye. Klart Myggen prøver seg igjen når snittlønna i Tippeligaen er blitt så høy osv, osv.

Jeg leste en plass at David Beckham har 1,3 milliarder i formue. Skulle tro at han har andre drivkrefter enn enda mer penger. Kan det være at penger er den drivkraften som betyr minst når du først har nok?

Derfor lurer jeg:

Hvorfor slutter ikke Maldini og Roar Strand?

Hvorfor gjør Armstrong og Myggen comeback?

Må det skrives en alternativ treningslære hvis Myggens forberedelser til 2009 sesongen holder?

Hvorfor løper Beckham så mye?