En skremmende dårlig verdensstjerne

Derbykamper er spesielt. Søndag var jeg på Roma-Lazio. Et av de store oppgjørene i europeisk fotball. 72 000 tilskuere, slåssing, røde kort. Kort sagt alt et derby skal inneholde, men det som overrasket mest var hvor dårlig en stjernespiller kunne være.

Begge lagene spiller hjemmekampene sine på Olypiastadion i Roma, men speaker levnet ingen tvil om at det var Roma som hadde hjemmekamp. Han fosset gjennom Lazios lagoppstilling i et tempo som ville gjort Børge Lillelien stum av beundring. Så kom Romas. Skjermene viste bilde av hver enkelt, med lang intro foran hver. Helt til han leste opp et essay foran nummer 10, Francesco Totti.

Man skal være temmelig uinteressert i internasjonal fotball for å bli overrasket over at Totti har et stort navn i Roma. Kapteinen har vært mye plaget at skader og forventningene av ham er av en annen verden når han spiller. Så begynner kampen. Totti gjør ingenting. Publikum hyller ham, han løper ikke en meter. De få gangene han er involvert faller han eller slår bort ballen. Tre cornere på rad slo han for kort. De kom knapt inn i 16 meteren. Det ble faktisk så ille at Totti «først-i-alt» ble fratatt cornerne av De Rossi. Sur gikk han bort fra ballen. Da han mot slutten ble byttet ut gikk han uten å takke publikum forbannet av banen. Ikke et minutt for tidlig.

Det er fascinerende å se hvor dårlig en så stor spiller kan være. Ja, man kan skylde på skader. Sannsynligvis slippes Romas store sønn for tidlig på banen etter avbrekkene. Men, det beviser også noe annet. Man kan aldri spille fotball uten å yte maks innsats, hvis man skal oppnå resultater. Selv om man heter Francesco Totti.

Kampen endte 1-0 til Roma på en særdeles heldig måte. Lazio sløste med sjansene. Zarate, det unge argentinske stjerneskuddet imponerte hos Lazio. Her kommer en fremtidig verdensstjerne!

Italiensk fotball har fallert de siste årene. Dårlig sikkerhet, korrupsjon, gamle utdaterte stadioner har ført til at Italia som for ti år siden var Europas beste liga for lengst har blitt passert av England og Spania. Det er noe trist over store stadioner som Olympiastadion med løpebane rundt. Johan Cruyff sa det best i den glimrende intervjuboken «Ajax, Barcelona, Cruyff», at han aldri kunne tenke seg å trene Roma. Han kunne aldri vært trener for et lag på en friidrettsbane.

Likevel, det er noe spesielt å være på en kamp med 72 000 tilskuere. Selv hadde jeg dager i fotballen da jeg ikke klarte å yte. Det var vanskelig å bli tent til alle slags oppgjør. Men å se Totti dasse rundt foran så mange tilskuere, foran sin verste rival, det var skremmende. Faktisk er jeg sikker på at John Arne Riise trengte dusjen mer etter kampen enn Totti. For det var i alle fall tempo over kneløftene han kjørte på indre bane.

Spisstyper på søndag

Cupfinalen søndag står som alltid mellom to fotballag. Men den representerer også en kamp mellom to helt forskjellige typer spisser, nemlig Daniel Nannskog og Bengt Sæternes.

Begge to er gode. Har vært i Norgestoppen i flere år. Men den store forskjellen mellom dem ligger i hvor mye smerte de påfører motstanderne. For meg står Bengt Sæternes, sammen med David Nielsen på Strømsgodset, som de to spissene i Norge det definitivt må gjøre vondest å spille mot.

De trykker til i alle dueller og har de muligheten braker de sammen med keeperen til motstanderen. Mange trenere legger vekt på dette. Nå vet ikke jeg noe som helst om Martin Andresen eller Ronny Deila gir disse beskjedene, men jeg har opp gjennom årene hørt mange trenere som har sagt: «Første mulighet, da skal keeperen ned» eller «Hvis du takler midtstopperen kommer han ikke til å føre opp ballen mer». I spillestil representerer David Nielsen og Bengt Sæternes de klassiske tøffe, av og til litt stygge spissene som løper inn i midtstoppere, keepere, reklameskilt og alt annet på deres vei.

Jeg tror ikke det er mange som sier det gjør vondt å spille mot Daniel Nannskog. (Kanskje kan man innimellom få litt vondt i ørene av at han smeller med kjeften.) Men jeg tror det er få midtstoppere eller keepere i Norge som har trengt intensiv behandling etter møtet med Nannskog. Det er bare på ett område det gjør vesentlig vondere å møte ham og det er i målprotokollen. For Nannskog har i år scoret mer enn de to andre til sammen.

Poenget mitt er at spisser som blir opptatt av å løpe inn i keepere, midtstoppere og reklameskilt glemmer at det ofte er lurt å springe vekk fra nettopp keepere, midtstoppere og særlig reklameskilt. Spisser som fokuserer på dette, scorer for lite mål! For greit nok at keeperen ligger ned og har vondt, men som regel blir det dømt frispark. Og det er kanskje ingen umulig oppgave å tippe hvem av de tre som står uten kort denne sesongen.

Det er fristende som trener å be angriperne trykke til i dueller. Kanskje har motstanderen en keeper som ikke er så god i feltet. Troy Perkins har eksempelvis i år vist enkelte svakheter her. Likevel nekter jeg å tro at Jan Jönsson oppfordrer Nannskog til å dunke inn i første duell med ham. Ei heller tror jeg det blir lagt vekt på å tidlig skade en Vålerengaforsvarer fordi det ikke er så mange igjen. Jeg tror vi kommer til å se en Nannskog som fremdeles løper vekk fra forsvarerne.

Det er vanskelig å tippe norsk fotball, men skulle tendensen fra årets sesong holde seg blir det ispose og kongepokal på Stabæk, og friske bein og feil side av banketten for VIF.