Nye fotballbøker

To ferske fotballbøker er ute. Egil Olsen og Otto Ulseth forteller om sin tid i Irak, mens Lars Backe Madsen og Jens M. Johansson fra Dagens Næringsliv skriver om Mikel-saken og andre uhumskheter i norsk og internasjonal fotball.

Fotballbøker er ofte så som så. Vi får en del intetsigende biografier, fra England har opptil flere skrevet selvbiografi i begynnelsen av 20 årene, noe som minner om Miley Cyrus fra barneserien Hannah Montana som gjør det som 15 åring. (Tarik Elyonussi burde ha levert en triologi nå!) Ellers har vi mengder av fagbøker, samt faktabøker med lister over mest spilte kamper for Chesterfield osv.

Bortekamp og Den forsvunne diamanten er to helt forskjellige bøker. Bortekamp (av Ulseth og Olsen) er morsom, fordi alt er så annerledes. Det kan bli lenge til neste nordmann får ansvaret for landslaget til Irak og derfor har vi trenere kanskje ikke så mye å lære av boken. Selvsagt er det likheter mellom det å være trener for Irak og Brann, men kanskje ikke så store. Interessant er også alle historier fra tiden under Uday Hussein (Saddams sønn som var sportssjef) som Drillo og Ulseth får fortalt av tidligere spillere og ledere. Men igjen, for oss er det ikke mye å lære, man kan si mye om Roald Bruun-Hanssen , men noen Uday Hussein er han neppe. Ellers dreier boken en del innom en konflikt mellom trenerne, NFF (særlig Karen Espelund) og penger som skulle vært betalt gjennom UDI. For alle oss som driver i klubber med noe mindre ressurser er dette igjen interessant, men konklusjonen er nok en gang at det kanskje ikke er spesielt lærerikt. Jeg tror de i UDI ville sett rart på meg om jeg kom fra Skeid og spurte om midler. Ellers sitter jeg litt med inntrykket av at herrene Olsen og Ulseth var noe uforberedt da de reiste ned. Jeg har selv spilt fotball i et muslimsk land (Tyrkia) og man bør ikke bli sjokkert over at spillerne ber.

Den forsvunne diamanten er derimot svært så lærerik. Mikel-saken står i sentrum, men den tar også for seg andre og ikke så vellykkede karrierer. (Mikel har det jo tross alt ikke så verst nå). Det tegnes et nådeløst bilde av fotballens bakmenn. Som utnytter talentrikdommen i Afrika for egen vinnings skyld. I et spill som fører til at ti tusener ender opp på gaten rundt omkring i Europa. Boken stiller seg meget kritisk til mange norske klubber og agenters fremferd. Dette er uvanlig i Norge. Som regel blir dette sett på som et problem som alle andre land sliter med. Men her får vi det tett inn på kroppen. Til og med en liten klubb som Follo får gjennomgå. Der et stort talent fra Senegal havner på gaten i Antwerpen og Follo blandes inn. Da skjønner vi at problemstillingen er relevant for alle oss som driver innen fotballen, uansett nivå. Og vi innser at det følger store forpliktelser ved å hente spillere uansett hvor de kommer fra, men kanskje spesielt de som kommer langveis fra.

Boken er et knallhardt angrep på fotballen, også norsk og jeg håper at stormen den har skapt ikke dør ut med det samme, men at NFF tar tak i vår del av problematikken. Det er liksom ikke nok å sette opp en plakat med Nei til rasisme og så har vi god samvittighet overfor alt som har med Afrika å gjøre. Det første som burde blitt gjort er en mye grundigere gjennomgang av alle som driver med agentvirksomhet eller rådgivere eller hva de nå kaller seg alle sammen.

Den forsvunne diamanten tar også de store klubbene. Spesielt Manchester United og Chelsea som tilsynelatende slipper unna med hva som helst. Det er skremmende å lese om hvordan de går frem. Også Arsenal, som vi på utsiden ser på som et mønsterbruk, er knallkyniske. Det er nesten så man ikke tror det er sant når forfatterne beskriver Arsenals akademi i Thailand(!) der det nærmest utelukkende går spillere fra Elfenbenskysten, og de starter i 8 år gamle. Det er bare ett ord å bruke om sånt; sykt!

Begge bøkene er velkommene bidrag til fotball-litteraturen. Jeg setter pris på bøker med gode treningstips, men ønsker heller flere som omhandler fotball på en annen måte. Og det gjør begge to. Men har du tid til kun 1 denne gang, bør Drillos bok vrakes. Den forsvunne diamanten bør leses av alle, også de som ikke bryr seg om fotball, så lenge de bryr seg mennesker.

Norge-Nederland

Kommentatorene sliter litt med å bestemme seg om Åge Hareide må gå eller ikke. Selv har jeg hele tiden ment at Hareide er rett mann for landslaget, men likevel trenger jeg ikke å like alle kamper.

I går var jeg på Ullevaal. Jeg gledet meg til å se et av verdens beste landslag mot vårt eget. Fullsatt Ullevaal hører jo også med til sjeldenhetene. Slik ble opplevelsen:

Jeg ankommer setet mitt litt før kampstart. Litt senere enn planlagt. Jeg liker å se oppvarmingen. Dette medfører at jeg ikke får tak i kampprogram, en viktig del av opplevelsen. Under enkelte fotballkamper er det godt med litt lesestoff. Dette skulle vise seg å bli en kamp man lengtet etter noe å lese på.

John Arne Riise står og tørker av ballen med et håndkle.

Irritasjonen blir større over det manglende kampprogrammet. Jeg skulle gjerne likt å se hva dommeren het og hvor han kom fra. Han blåser jo hele tiden. Mistanken er sterk til at det er Svein Erik Edvardsen. For han er den eneste jeg tidligere har sett blåse så mye i en kamp. Jeg skjønner bare ikke hvordan NFF har fått lov til å sette opp en egen dommer i en landskamp. Et av de uttallige frisparkene slås. Norge har flyttet opp alle sine hodespillere. Vi skal jo etter ryktene være gode på dødball. En nederlender header ballen ut.

John Arne Riise står og tørker av ballen med et håndkle.

Noen minutter senere oppstår kampens høydepunkt. Kompisen min ved siden av oppdager at sjokoladen har smeltet i lommen. Uff da, sier han.

Rett før pause bommer Nederland på en sjanse.

I pausen kjøper vi kaffe og folk diskuterer kampen. Det vil si etter at vi har manøvrert oss gjennom den marginale åpningen ut av tribunen som til alt overmål har en midtrabatt. Logistikk har aldri vært Ullevaals største fortrinn, tenker jeg for første gang denne kvelden. Nede på banen regner jeg med at ballguttene får håndklær rett fra tørketrommelen. I andre omgang skal Riise få enda tørrere baller.

Andre omgang starter. «Edvardsen» blåser og blåser. Nederland header ballen ut. NFF har vist seg sympatiske og legger til stadighet ut MMS bilder som tilskuerne sender inn. Oj, der var det en som viste tunge gitt.

John Arne Riise står og tørker av ballen med et håndkle.

Så kommer en periode som viser at John Carew har alt som en spiss skal ha. Utenom å kunne avslutte. To store muligheter sløses bort. Uff da, avslutningsferdigheter var visst litt viktig for en spiss likevel.

Nederland scorer på corner. Alle norske fotballeksperter biter seg i tungen. Det var jo dette vi var gode på. Nederland skulle da eventuelt score på kontring.

Så byttes Gamst Pedersen ut. Dette medfører at John Arne Riise nå tar innkast fra begge sider.

John Arne Riise står og tørker av ballen med et håndkle.

John Arne Riise står og tørker av ballen med et håndkle.

John Arne Riise står og tørker av ballen med et håndkle.

Kampen slutter. Vi trenger oss forbi midtrabatten. Går ut som sild i tønne. Bort til broen som går over ringveien. Der er det kork. For å komme over til der bilen er parkert må jeg over dette krysset. Det tar 35 minutter å komme over ringveien. Igjen forbanner jeg logistikken på Ullevaal. Den kan da ikke bare være bygd for Lyn.

På broen snakker folk om at Hareide må gå. Selv ville jeg sparket logistikkansvarlig på Ullevaal slik at det gikk an å komme seg frem. Jeg ville også ha ødelagt tørketrommelen. For hvis vi hadde brukt de om lag 25 minuttene som John Arne Riise sto og tørket ballen til å spille fotball, da ville vi kanskje ha skapt noen sjanser til også.