Ighalo blir fort uinteressant

Det blir alltid litt styr rundt Lyn og overganger. Denne gangen er det Ighalos overgang til Brann og/eller Udinese som lager overskriftene. Brann er forbannet, Ighalo velger italienerne.

Ighalo er en spennende spiller. Men forsvinner han til Udinese forsviner interessen min for ham med det samme. Og det av en grunn, han har ikke norsk pass. Han kan aldri bli landslagsspiller, og da er jeg like lite interessert i ham som jeg er i de resterende Udinese-spillerne, minus en

For mens Ighalo stjeler alle overskriftene er det en 17årig nordmann som følger med på lasset. Jo Inge Berget, er mer eller mindre ukjent for det store fotballpublikum, men kan vel så gjerne som Ighalo bli mannen som slår til i Italia.

Som trener for Skeid følger jeg andredivisjon med argusøyne. Lyn 2 og Vålerenga 2s kamper går som regel på mandager og tirsdager og det gjør det mulig for meg å se da de ikke kolliderer med våre egne. Og på disse kampene er det ingen som har imponert meg mer enn unge Berget. 17 år gammel, men voksen i spillestilen

I Lyns spillergruppe går Berget under tilnavnet Torres. Ved første øyekast skjønner man at dette kan dreie seg om utseendet, da Berget er kliss lik den spanske stjernespissen. Men ser man kamper, skjønner man at dette også gjelder hans spillestil. Berget er rask, teknisk, ja han beveger seg på mange måter slik Torres gjør for Liverpool

Norge har i en årrekke vært flinke til å levere spisser som gjør det bra internasjonalt. Flo, Solskjær og Carew er kanskje de fremste ekseplene. Men de siste årene har det blitt lengre mellom hver gang. Nå er Tarik Elyounoussi på vei til nederlandske Herenveen, men ellers har det vært få nye norske spisser med internasjonalt snitt.

Jo Inge Berget har potensial til å bli en ny Carew, Flo eller Solskjær. Lyn har de siste årene vært utrolig flinke til å finne billige spillere å selge dem videre med stor fortjeneste. Men i denne saken er det ikke sikkert at overgangssummen på 6 millioner er så fryktelig stor. Fortsetter utviklingen er Berget om to år verdt 50, for da er han en del av landslaget som forhåpentligvis befinner seg i Sør-Afrika. Uansett, lykke til Jo Inge Berget.

Agurk-Lyn

Agurktiden reddes av store idrettsbegivenheter. Vi har akkurat sett et fantastisk Wimbledon, Tour de France ruller og går og Tippeligaen er i gang igjen. Likevel er det litt agurkfølelse over kampene. Det er ikke like tøft, like intensivt som før. Sommeren er her!

Innimellom fantastiske fotballnyheter, som fulle dommere (trodde egentlig ikke det var så uvanlig) og uttalelser fra Blatter som burde vært full da han sammenlignet en fotballkontrakt med slaveri, kommer denne sløve sommerperioden. Tippeligaen kan grovt sett inndeles i 3. De 8-9 første kampene er preget av innledningsnerver, høy tenning og dommere som skal sette fokus på et eller annet. Temperaturen er høy. Kampene spennende. Så kommer en midtperiode. Der det virker som en del spillere og lag rett og slett ikke bryr seg. Det blir sløve kamper, mindre publikum og livsviktige poeng vinnes og tapes. (Vi som ser fotball er uenige om mangt, men det er vel få som vil kalle oppgjøret mellom Stabæk og Viking for sprudlende. ) Denne perioden varer helt til sluttspurten der man enten kjemper desperat etter medaljer eller for å unngå nedrykk.

Lyn har profitert på dette fenomenet tidligere. Et «tomt» Ullevaal midt på sommeren er noe av det vanskeligste å motivere seg for. Det er bare å minne om den besynderlige 6-0 kampen i fjor mellom Lyn og Brann. Det er mange andre eksempler. Og det blir spennende å se hvordan Brann kommer til kampen i kveld.

Lyn på sin side imponerer. Det har blitt skrevet enormt mye om Lyn de siste årene. Til tross for at laget egentlig er et av de med minst interesse rundt seg. Men uheldigvis for Lyn er det ikke de store idrettslige prestasjonene som har ført til overskriftene. Mikel-saken dundret og gikk i «årevis» og ble egentlig ikke avsluttet før Morgan Andersen begynte med rally. Og Atle Brynestads engasjement, problemene rundt Smart-club og dermed Lyns økonomiske situasjon har også dominert pressedekningen. Til tross for at laget i øyeblikket er en seriøs utfordrer til seriegullet 2008. Med seier over Brann i kveld inntar laget tredjeplassen, kun tre poeng bak Fredrikstad. Det er nesten så Lyn snart fortjener litt skryt også.

Skryten må utelukkende gå til det sportslige. For det er ikke tvil om at det har skjedd en del klanderverdig rundt laget de siste årene. Men arbeidet Henning Berg og hans menn gjør er bra. De greier å stable en medaljekandidat på beina selv om laget de siste årene har måttet selge unna alle sine beste spillere.

Fotball er mentalt vanskelig. Det er nesten umulig å forutsi fra utsiden hvordan en trener og en spillergruppe reagerer på turbulens. Enkelte lag faller sammen. Begynner å sutre og spiller dårligere og dårligere. Andre lag lar det gå en jævel i seg. Bestemmer seg for at dette skal vi greie. Litt slik jeg så i ansiktene til Lyn-spillerne etter at Lillestrøm tok ledelsen forrige serierunde og Espen Hoff snudde det hele i løpet av 4 minutter. Det er uansett imponerende det Lyns trenerapparat og spillere får til om dagen. Så får vi håpe at ledelsen klarer å stable sammen en økonomi som gjør at vi slipper å se en gullkandidat bli flyttet ned i seriesystemet.

Agurktiden varer ikke evig. Men skulle sommeren bli lang og publikum holder seg mer eller mindre vekk fra Ullevaal, da kan Lyn kjempe om seriegull mot alle odds.