Litt om EM

EM er interessant. EM er morsomt. Og det var jeg ikke sikker på at det skulle bli. Mistanken var at årets EM kunne bli et gigantisk antiklimaks.

Siden sist EM har statusen på Champions League bare økt og økt. Så mye at det er diskutabelt hva spillere vil foretrekke å vinne, et VM eller Champions League. I alle fall skulle statusen på EM være synkende.

Kanskje var det dette som gjorde at spesielt de første kampene i EM ble så underholdende. Alle lag (med unntak av Hellas) slapp seg løs og spilte uten tilsynelatende nerver. Men i siste gruppespillsrunde så vi også hvor mye kampene betydde. Ansiktene til italienske spillere som gikk videre viste hele verden at ryktet om landslagsfotballens død var betydelig overdrevet.

EM-sluttspill er også en oppdatering på hvem som er hvem i fotball. Vi i Norge har betydelig mer fokus på engelsk og norsk fotball enn de fleste andre ligaer. Derfor har vi mer kunnskap om en spiller som Fredrik Stoor enn eksempelvis Russlands Andrei Arsjavin og Tyrkias Nihat Kahveci. I løpet av mesterskapet oppdager vi at jo da, kanskje spiller ikke verdens beste eller nest beste i Tippeligaen likevel.

Tysk fotball er vi også for dårlige på. De aller fleste av oss holdt Portugal som favoritt mot Tyskland. Ronaldo måtte jo herje i en slik kamp. Og så blir vi overrasket over at en av de avgjørende spillerne har et navn kun en mor kan elske, Bastian Schweinsteiger. Det skulle da vært Ronaldo. For Schweinsteiger spiller jo bare i…, i…. hva var det igjen? Jo, Bayern München…

Selv tippet jeg en finale med Tyskland og Italia foran mesterskapet. Fordi kollektivet ofte vinner over individualistene. Jeg liker også å se Portugals stjernespillere gjøre sine tekniske lekkerbiskener, men mister litt av respekten for lag som misser markering på to identiske frispark. Man blir ikke mester med mindre man behersker alle spillets faser. Det gjorde Tyskland betydelig bedre enn Portugal. Og Schweinsteiger steg opp som noe annet enn et svin, mer som en stor favoritt, spesielt når lagkompis Ballack har begynt å se ut som en fotballspiller igjen, etter en stort sett middelmådig sesong i Chelsea.

Som de fleste andre ble jeg også fascinert av Russlands blendende pasningsspill mot Sverige. Men jeg ble også litt trist. Kampen betydde et farvel med et utrolig spisspar i Henke Larsson og Zlatan. (Jeg tviler på at Henke gjør nok et landslagscomeback foran 2010). Jeg var også litt irritert. Over de som hevdet at Henke var blitt for gammel. Sverige var rett og slett ikke gode nok som lag. Andersson og Svensson sentralt og Ljungberg på venstre klarte ikke å flytte beina og da ble det voldsomt hva den bakre firer skulle demme opp for. Henke serverte nydelige pasninger, Zlatan er topp 5 i verden, men resten av laget holdt ikke mål. Ikke si at det var Henke som var for gammel.

Tyrkia er et annet interessant lag. Tyrkisk mentalitet har ofte blitt diskutert. Jeg har selv spilt i Tyrkia og har én ting å si om mentaliteten. Den er enten verst eller best i verden. Når tyrkiske lag virkelig bestemmer seg for å stå sammen, da er de tøffe å slå. Dette gjorde utslag i kampen mot Tsjekkia. I stedet for å bukke under på stillingen 0-2 kjørte Tyrkia totalt over Tsjekkia i den siste halve timen, og nettopp denne halvtimen er det mest imponerende jeg har sett av et lag i EM så langt. Vel har Cech i det tsjekkiske målet hatt bedre dager, men trykket som Tyrkia la var enormt! Spørsmålet er om Tyrkia kan klare dette i en hel kamp. Da kan de komme langt, eller vil mangelen på de helt store spillerne bli utslagsgivende? I øyeblikket er det kun Nihat Kahveci og Hamit Altintop som holder «verdensklasse» i sine posisjoner. Kanskje er det for lite.

Det er uansett et fantastisk mesterskap vi er vitne til. Individuelle og lagmessige prestasjoner på topplan. Spania, Russland og Nederland har imponert med heidundrende angrepsfotball, men det ender vel opp med at Ballack hever pokalen og ingen skjønner helt hvorfor.

Ta vare på cupen

Jeg hadde knapt lagt ut forrige sak, der jeg hevdet at 2. divisjon var bedre enn noensinne, før Valdres og Kristiansund sa seg hjertens enige. Henholdsvis Ham Kam og Rosenborg slo følge med Lillestrøm som slakt av 2. divisjonslag i cupen.

Likevel er det litt trist. Fordi jeg synes at Mamadou Latyr og Terje Sannes straffespark får alt for liten oppmerksomhet. Latyr som for Kristiansund steg frem og klinte det siste straffesparket i straffesparkkonkurransen mot Rosenborg i krysset, og Sanne som var like iskald mot Ham Kam da han satte inn det avgjørende 2-1 målet for Valdres.

Hvorfor får disse sensasjonene så lite oppmerksomhet? Eidsvoll Turns cupbombe mot Lillestrøm fikk masser av spaltemeter, men det var kanskje først og fremst fordi Jan Åge Fjørtoft ikke var på kampen. Svaret ligger kanskje i oppsettet. For det er vanskelig å skjønne hvorfor cupoppsettet var som det var denne runden.

En cuprunde skal ikke vare fra tirsdag til søndag. Enda verre blir det når tippeligarunden flettes inn i det hele. Dette førte til at noen tippeligalag spilte tirsdag og onsdag, mens Rosenborg møtte Brann i seriekamp onsdag kveld. Så spilte Rosenborg cup på lørdag, mens Stabæk samtidig spilte serie mot Strømsgodset. Dette var ikke heldig.

Norge har alltid sammenlignet seg med England når det gjelder cuptradisjoner. I Sverige er de svært misunnelige på oss. De har aldri greid å bygge opp cupen som en turnering av betydning. Men det er mye vanskeligere å bygge status enn å miste den.

Se på Liga-cupen i England. Snart en kuriositet der bare finalen har en viss interesse. Arsenal stiller konsekvent med andrelaget sitt, mens de andre varierer ut i fra kampprogrammet. Små tendenser til dette har vi også sett i FA-cupen der lag har spart spillere for viktigere serie- eller Champions League-kamper.

Når den norske cupen blir flettet inn rundt en tippeligarunde vil vi oppleve at lagene prioriterer deretter. Enkelte spillere spares, cupen nedvurderes, Martin Andresen drar av sted osv osv. Kanskje kommer de samme bombene uansett, eller forhåpentligvis kommer de samme bombene, fordi dette er noe av sjelen til cupen. At de mindre lagene overrasker. Men cupen må ha sine egne datoer. Rundene kan ikke spres over mer enn maks et par dager og i avstand til tippeligarundene. Da får lag som Eidsvoll, Kristiansund og Valdres sin rettferdige oppmerksomhet. Det gjør eksempelvis ikke Kristiansund som har straffesparkkonkurranse mot Rosenborg samtidig som serieleder Stabæk spiller seriekamp.

Vi er heldige i Norge som har en cup med interesse. Og vi skal være forsiktige med forvaltningen av den. Hvis ikke kan vi oppleve en dalende interesse og samme status som i Sverige og det er det ingen som ønsker. I England har de en viss unnskyldning for de nasjonale cupenes interesse. Det er klart at 3 lag i semifinalene i Champions League stjeler en god del av oppmerksomheten. I Norge er vi vel ikke helt der ennå, og da bør vi ta vare på cupen.

2. divisjon bedre enn noensinne

Cupbombenes tid er forbi, har blitt hevdet av mange de siste årene. Til nå har det kommet 1, og jaggu var det nære på i flere andre kamper.

Diskusjonen om utlendingenes fremmarsj i Tippeligaen har rast de siste årene. Stadig settes det rekorder i antall spillere med pass som ikke passer for Åge Hareide. Men sannsynligvis produseres det vel så mange talenter som før, og noen plass må jo disse spille.

Spillerne havner i 2. divisjon. Det er vanskelig å måle kvalitet over tid, det vil alltid være øyet som ser. Men sannsynligvis medfører alle utenlandsimportene til at de største, i alle fall nest største, talentene havner i 2 divisjon og bidrar til en nivåhevning der.

Vi liker å sammenligne oss med England. I de siste årene har de hevdet at Championship, nest øverste divisjon, er som gamle Premier League. Med hardarbeidende tannløse engelskmenn, slik det før var dominans av i Premier League. Kanskje ser vi samme tendensen i Norge. At Tippeligaen domineres av utlendinger, også store deler av Adecco og at 2. divisjon derfor har mye større tilgang på norske talenter.

Selv spilte jeg i 2. divisjon på slutten av 80-tallet, noen reservelagskamper for Molde i 2004, samt at jeg har vært trener i Bærum 2005 og nå Skeid. Jeg registrerer en rivende utvikling. 2. divisjon kan ikke sammenlignes med det den engang var. Kanskje er dette også utslagsgivende for mange jevne cupoppgjør mot Tippeligalag.

Skeid spiller 2 ganger 45 jevnt og vel så det mot Fredrikstad. En hedersmann som Kasey Wehrman uttaler i etterkant at Skeid fortjente avansement. Molde må ut i straffespark for å slå Steinkjer, Åsane tvinger Aalesund ut i ekstraomganger, Korsvoll holder 1-1 mot Lyn til noen få minutter gjenstår og Eidsvoll Turn vinner mot Lillestrøm. Når Kristiansund tar i mot Rosenborg til lørdag er det ikke avgjort at trønderne rusler videre uten innsats. Ved siden av slår Asker ut Notodden, Manglerud Star slår Nybergsund og Pors slår Hønefoss.

At 2. divisjonslag slår ut Adeccolag er kanskje ikke noen verdenssensasjon, men mønsteret er ganske så klart, det er uansett ikke enkelt å slå ut et godt 2. divisjonslag. I seriespillet ser vi at ingen av de nedrykkete Adeccolagene leder sine avdelinger så langt og med unntak av Lyn2 ligger alle Tippeligaenes andrelag fra midten og nedover, om enn ikke i 3. divisjon. I Adecco derimot virker det som om de aller fleste nedrykkete Tippeligalag rykker rett opp igjen. 2. divisjon holder en standard høyere enn noensinne før.

Åge Hareide fortviler nok i sitt stille sinn over denne utviklingen. Veien til Tippeligaen er blitt lenger for de største talentene. For norsk fotball på sikt er det kanskje ikke så positivt med tanke på landslagets fremtidige rekruttering. Ole Gunnar Solskjær gikk rett fra Clausenengen og inn på Molde FK i 1995-sesongen. Spørsmålet er om han i år heller ville ha danket inn mål bak Rune Almenningen Jarstein i cupoppgjøret på lørdag. Imens kan vi som holder til i 2. divisjon kose oss over stadig bedre kamper.