En surrealistisk tv-kveld.

Det er surrealistisk å følge det norske landslaget om dagen. Man blir ikke helt klok. Det var i alle fall surrealistisk å følge kampen på tv i går.

Åge Hareide prøvde i forkant å være tydelig. Foran landskampen mot Uruguay ble det satt fokus på innstramming. Disiplin etc. Prosjektet lyktes han delvis med. Norge kom litt etter 49 minutter, det er 41 minutter tidligere enn de siste kampene.

Oppladningen til kampen var også surrealistisk. Det norske landslaget var i en bølgedal, den dypeste på mange, mange år. og så klarer vi å kåle bort all diskusjon i forkant fordi en drage får all fokus. Sjelden har jeg vært vitne til en kjedeligere og mindre fruktbar diskusjon enn dette. Rundt et landslag, der åpenbart mye ikke stemmer, klarer vi å henge oss opp i en drage eller ei på drakten.

Fotballforbundet har fått mye kjeft opp gjennom årene. Det aller meste fortjent. Men i denne saken får de urettferdig mye. For meg kan det norske landslaget skifte til grønne drakter så lenge de spiller bra og vinner. Det er der diskusjonen bør ligge. Eneste interessante hadde vært hvis vi fant et emblem som tente gutta, som representerte det de stod for og fikk dem til å ville blø for drakta. Men det hadde kanskje sett rart ut med et emblem bestående av Aylar, Ferrari og Playstation. Kanskje det hadde funket, kanskje ikke…

Det er også surrealistisk å høre og lese analysene og unnskyldningene i etterkant. La oss starte med Uruguays 2-1 scoring. All skyld legges i media på Tore Reginiussen. Jo da. Reginiussen gjør ingen stor innsats ved dette målet, men det må snart være lov å stille spørsmålstegn ved Brede Hangelands defensive kvaliteter. Når innlegget kommer har Hangeland blitt dradd mot kanten. Dette gjør at han har en posisjon 10-15 meter foran første stolpe. Reginiussen ser ikke dette og blir på bakre stolpe. Og åpner et hav av rom for Eguren å løpe inn i. Ikke bra av Reginiussen, men det er akkurat like mye Hangeland som i denne posisjonen er feilplassert. Hangeland er en utmerket fotballspiller. Men i EM-kvaliken er hans defensive svakheter en av de største årsakene til at vi ikke er med i årets mesterskap. Han misser to markeringer mot Hellas, og det avgjørende målet som Nihat scorer for Tyrkia på Ullevaal, ville en Henning Berg eller Erland Johnsen ha blokkert. Hangeland er det som kalles en moderne midtstopper. God med ballen og fine oppspill. Men kall meg gjerne gammeldags. En forsvarer må, og jeg gjentar må, først og fremst være god defensivt. Her sliter Hangeland og landslaget som følge av det.

1-0 målet til Uruguay peker også på vårt problem på høyre back. Hareide har ingen lett oppgave å ta ut mannskapet her og på et par andre posisjoner. Alternativene er få og ikke fullgode. Men først og fremst savner jeg ydmykhet. Jeg savner at spillere holder opp hånden og sier «sorry, den er min!». Men hva skjer? Høiland misser to tre sjanser til å klarere ballen og bruker etterpå unnskyldningen om en «knekt knott». Jeg har spilt fotball i ca 30 år. På gress, grus, kunstgress, is og snø. Jeg har spilt med faste knotter, skru og kunstgressko. Mang en gang har jeg mistet fotfestet. Men. Jeg har aldri selv opplevd eller hørt noen andre si at de falt fordi den ene skruknotten knakk. På en vanlig fotballsko er det seks skruknotter. Disse er av metal, spisse og hos forsvarsspillere gjerne 19 millimeter lange. Knekker 1 har du fremdeles 5. Det holder. Se under en skruknottsko og du skjønner dette. Jeg beklager at dette virker som en uthenging av Høiland, det får så være, men hans svar etterpå representerer en holdning som må endres. Gjør du feil, si fra. Ta skylda og gjør alt for at du ikke gjentar den. For meg har Høilands unnskyldning klassikerpotensial. Kanskje hører vi om noen år spørsmålet «hvor var du da Høiland knakk knotten?»

Og rett etter at Høiland serverte godbiten så slang Lillestrøm seg på. Hvordan de greide å blande seg inn en dag de kunne ha sluppet negativt fokus er en gåte. Det endte opp med at klubbleder Per Mathisen for åpen mikrofon sagde Tom Nordlie i tusen biter mens han prøvde å ikke si noe som helst. En norsk klubbleder blir forfulgt av media. Det er hverdagen. Man kan ikke si noe annet enn at en trener har full tillit i media, uten å sparke vedkommende. Faktisk er det slik at en klubbleder må lyge. Han må si at treneren har full tillit selv om han ikke har det. Slik er mediehverdagen. Og i dette tilfellet føyde Lillestrøm seg på det surrealistiske.

Men for oss som satt og så på ble det ganske så underholdende.

En ordning som må dø!

Follo rettet et forslag på fotballtinget i vår. Det gikk ut på at andrelagene til Tippeligalagene skulle samles i en felles avdeling. Dette for at skulle bli slutt på urettferdigheten som andrelagene skaper i sine avdelinger.

Resultatet ble et kompromiss. Tippeligalagene skulle stille med mellom 4-7 spillere fra A-stallen. En skulle jo tro at de greide å fylle dette kriteriet en stund i alle fall.

Viking smelte til med ti A-lagsspillere i første kamp. De la seg langflate i ettertid og har prøvd å endre praksis. Andre lag har heller ikke fulgt regelen. Eksempelvis har Vålerenga brutt dette opp til flere ganger allerede i år.

Fredrikstad er blitt beskyldt for å trikse med listene og ikke melde de beste juniorene på i A-stallen, mens Ronny Deila i Strømsgodset raser over de samme reglene og problemene for juniorspillerne.

I et tett kampprogram i mai med Tippeliga- og cupkamper skjønner jeg at lagene har problemer med å fylle kvotene, mens de i andre roligere perioder gjerne kan bruke 11 A-lagsspillere fra start. Jeg skjønner det. Men. Er ikke fotballen tuftet på rettferdighet? Skal 2 divisjonslag legge seg flate for å trene spillerne til Tippeligalagene? Sånn innimellom?

4 av 9 andrelag ligger på nedrykksplass, samt at LSK2 ligger over streken grunnet målforskjell. Det vil si at 4 av 14 holder litt over medium 2 divisjonsstandard. Dette sier litt om kvaliteten som det etter hvert har blitt i 2 divisjon. Jeg blir regelrett kvalm når det kjøres sammenligninger som forteller om andrelagsserier på begynnelsen av 80-tallet. Her snakker vi om en helt annen tidsalder. Fotballen har utviklet seg enormt siden den gang. Dette gjelder også 2 divisjon.

I hver andredivisjonsavdelig har du 3, 4, 5 ja kanskje nærmer det seg halvparten av lagene i avdelingen som seriøst satser på opprykk. Man finner lag med budsjetter opp mot 14-15 millioner kroner. Med heltidsansatte trenere og planer om nye stadioner. Det satses. Og det satses seriøst. Derfor føles det for mange 2 divisjonslag som totalt useriøst når et Tippeligalag en helg stiller med ti A-lagsspillere, mens neste gang reservene på juniorlaget.

Andrelagene blir også fremhevet som viktige for utviklingen av unge spillere. De som hevder at dette gjelder hele tiden kan umulig ha sett en andrelagskamp. Oftere enn ikke stiller A-lagsspillere uten maksimal innsats. Jeg har, uten å nevne navn, sett profilerte A-lagsspillere fra Tippeligaklubber gi totalt faen. Er man ung og lovende og skal spille sammen med en slik spiller, legger man seg til vaner som kan være vonde å vende. Når man dessuten ikke trener sammen som lag i forkant av disse kampene, får man et helt galt forhold til det å spille kamp. For det som ofte skiller et talent fra det å bli spiller, det er innstillingen til kamp, og i så måte fungerer andrelagskampene som regel mot sin hensikt.

Toppklubbene klarte å drenere forslaget fra Follo på årets ting. Det vil medføre at ordningen fortsetter i år og neste år. Men prioriterer Tippeligaklubbene på samme måte som nå, vil dette være en umulighet på neste ting. En kjapp spørrerunde rundt i 2 divisjonsklubbene ville avslørt enormt med misnøye. Jeg ser det nærmest som en selvfølge at dagens ordning blir tatt livet av på neste ting. Hvis ikke det skjer et mirakel, og det er at Tippeligaklubbene begynner å opptre rettferdig og sender like mannskap til alle kamper. Neppe…

Det kommer få toppspillere fra egne rekker i de aller fleste Tippeligaklubber. Det finnes sikkert noen av dem som har produsert færre Tippeligaspillere enn det Kil/Hemne har gjort. Jeg ville som 15 åring holdt meg langt unna en Tippeligaklubb. Det viser seg i størst grad at de som slår gjennom har erfaring fra 3, 2 eller Adecco i ung alder. Se på Forren i Molde, Demidov i RBK og mange flere. De spilte i lavere divisjoner til de var klare. Å bli lenge på et andrelag er døden for en spiller, andrelagene er døden for 2 divisjon, hvem er det egentlig som liker dem?

Underholdene og offensiv?

To av norsk fotballs storheter, Rosenborg og Brann spilte begge bortekamper i helgen. Begge la seg paddeflate ned i forsvar og gikk for 0-0. Hva er det som skjer?

Jeg er enig i at det kan være lurt å ha en noe mer avventende holdning på bortebane. Med stor vekt på ordet noe. Det er besynderlig å se en regjerende norsk seriemester være fornøyd etter å knapt ha skapt en målsjanse, mot et lag som tross alt ikke er noe mer enn en outsider i medaljekampen.

Brann velger dessuten å sette ut sin toppscorer og utvilsomt beste spiller. (Ja, jeg hevdet nylig her på sidene at Helstad ikke er i form, men han kan da ikke settes på benken!) Før eller siden kommer storformen, og den kommer ikke uten at han spiller. For sammenligningens skyld, jeg hadde blitt noe overrasket hvis Manchester United satte Chritiano Ronaldo på benken på bortebane mot Bolton eller Portsmouth for å sikre null baklengs.

Enda mer besynderlig er det å se på Rosenborg. Og kanskje spesielt på omtalen av Rosenborg om dagen. De er nærmest skånet for kritikk. Årsaken ligger i det selvfølgelige, at Rosenborg venter på ny trener, samt at det sikkert er utrolig mye mer gøy å skrive om Nordlie og Fjørtoft…

Erik Hamrén tar over styringen i Rosenborg 1. juni. Hamrén er et spennende valg. Stor suksess i danske Aalborg. Men personlig husker jeg ham best som trener for Örgryte i 1999, da jeg selv spilte mot laget. De hadde en underholdende og offensiv spillestil, med blant andre brilijante Marcus Allbäck.

Underholdende og offensiv kan ingen beskylde Rosenborg for å være. I en årrekke har jeg kommet med utsagn om Rosenborg. Men i bunn har det faktisk ligget en respekt for det de har oppnådd, og for måten laget spilte fotball på. Man kunne beskylde Rosenborg for mye. Men defensive og kjedelige, det var de definitivt ikke.

Jeg har vært med og slått Rosenborg (faktisk flere ganger) og jeg har tapt mot dem. Men jeg har aldri spilt eller trent mot et Rosenborg som har ligget på egen banehalvdel, forsvart seg og knapt skapt en halvsjanse i løpet av en Tippeligakamp. Det er skremmende å se på. Og det er utrolig å høre Jan Jönsson og Daniel Nannskog stå etter kampen og være delvis misfornøyde. Det er ikke lenger nok å vinne mot Rosenborg. De er blitt så dårlige at de rett og slett skal knuses.

I en årrekke har det blitt jobbet knallhardt på Lerkendal for å bryte ned alt det Nils Arne Eggen bygde opp. Det har vært mye fokus på spillesystem og spillestil. 4-3-3 kontra 4-4-2 har blitt hyppig diskutert. Men hvordan man i løpet av så få år kan klare å bryte ned en vinnerkultur så totalt, det burde det nesten blitt forsket på.

Alene i front står Trond Henriksen. Han vet han har jobben på lånt tid. Spørsmålet er, hva med alle de andre. Alle de andre som solte seg i glansen da det gikk som best. Hvor er de blitt av? Er Brakka tømt?