Er Benoit Assou-Ekotto verdens beste venstreback? Spørsmålet er aktuelt etter hans strålende forestilling mot Everton i går kveld.

Assou-Ekotto kronet kvelden med et skudd fra 30 meter som sneiet Tim Cahill og steg bort i hjørnet, utagbart for Tim Howard. Tidligere i kampen hadde han en ufattelig crosspasning som Lennon tok med seg inn i feltet og scoret 1-0 på.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle skrive dette om Assou-Ekotto. Ikke etter hans smått legendariske intervju i The Guardian 1. mai 2010. Du kan lese det her: http://www.guardian.co.uk/football/2010/may/01/benoit-assou-ekotto-tottenham-hotspur

Et par av hovedpunktene var at han hatet at folk løy (enig der), men også at han kun spilte fotball for pengene og at han ikke trodde på vennskap innen fotballen. Han trente , men ellers var han turist i London. Han hørtes småtullete ut og det er jo ikke akkurat noe sjakktrekk å si at du spiller fotball for pengene mens andre løper rundt og kysser klubbemblemet etter scoring… Likevel, sakte, men sikkert har han vokst frem til å utfordre om tittelen: verdens beste venstreback.

Mål og målgivende i 2-0-seier er ikke hverdagskost for en venstreback, ei heller for Assou-Ekotto. Men hvilke andre egenskaper innehar han?

Blant defensive egenskaper må en back av klasse være plasseringssikker, god førsteforsvarer og aggressiv. Men det er ikke alltid enkelt å måle disse hos Assou-Ekotto. Problemet for analysen, og det som da skjuler Assou-Ekottos eventuelle svakheter er Tottenhams spillestil.

To poeng her:

Posession. Tottenham er ekstremt posessionorienterte. Redknapp sier de skal dominere kamper med pasninger. De skal bryte ned motstanderen. Dette har de lyktes med i år, og det er som oftest Tottenham som legger press på motstanderne, ikke omvendt.

Gareth Bale. Assou-Ekotto har gleden av å spille bak en annen spiller i verdensklasse, nemlig Gareth Bale. Alle motstandere frykter hans voldsomme tempo, høyrekantene bruker da store deler av kampen på å følge Bale og derfor blir det lite sprut igjen til å utfordre Assou-Ekotto.

På grunn av disse to poengene er det sjelden han blir utfordret. Spesielt i en periode i det siste da Tottenham i stor grad har møtt de middels til dårlige lagene i Premier League. Men jeg ser likevel tegn til at Assou-Ekotto har lært seg mye av det defensive også. Han klarerer langt når han skal og roer ned når det er riktig. Mye av trøbbelet han kan komme opp i nøytraliserer han med stor fart.

Men selvsagt er det offensivt at Assou-Ekotto er best. Og her er det fire viktige punkter man kan måle en venstreback på: Pasninger, innlegg og avslutninger. Og disse tre gjerne etter en dribling.

Dribling: 1:1 er Assou-Ekotto rå. Det eneste ankepunktet her er at han faktisk kunne ha utfordret enda oftere. Han gjorde Evertons forsvarere svimle ved flere anledninger. Viktig at han også kan gå inn i banen, slik han gjorde da han nesten spilte van der Vaart på blankt med høyrefoten. Da blir han umulig å lese.

Pasninger: Han er presis på de fleste typer pasninger. Fra knallharde langs bakken til crosspasninger til Walker på motsatt back (noe som ofte helt åpner opp spillet) eller til og med gjennombrudd på Lennon slik vi så i går. Han er dessuten eksponent for det å flytte spillet opp i banen. Norske offensive backer kan ofte ha et problem her. Når de har kommet opp i banen er det stort sett innlegg som gjelder. Internasjonalt skal backer også starte kombinasjonsspill høyere i banen. Her er Assou-Ekotto svært god til å finne trekanter med Modric eller van der Vaart.

Innlegg: Han har den sjeldne egenskapen å kunne drible i stor fart og så chippe ballen inn i feltet. Men han varierer også. Han kan slå harde innlegg, men har altså også egenskapen til å vippe ballen på bakre stolpe. (Dette er mangelvare hos en del andre hurtige driblere, eksempelvis: Lennon og Walcott.)

Avslutninger: Jeg skal ikke påstå han er en scoringsmaskin. Ifølge Wikipedia har han nå tre mål siden 2004. Ikke akkurat notorisk. Men måten han scoret på i går gjør at man ønsker enda flere skuddforsøk fra Assou-Ekotto. Det var et klokkerent treff! Likevel, det er ikke avslutninger som gjør at han kanskje er verdens beste.

Han minner om Daniel Alves. Alves har på samme måte som Assou-Ekotto tydelig oppgave å rive opp motstanderens forsvarsspill. Det er vanskelig å gardere seg mot spillere som hele tiden kommer bakfra. Det mest imponerende å se innen idrett er Barcelona på Camp Nou. (Jeg rangerer jo fotball som den desidert vanskeligste idretten å bli god i, og påstod engang på denne bloggen at det var en større prestasjon å spile venstreback på Hønefoss enn å bli verdensmester på ski.) Klikk-klakk-klikk-klakk mellom Xavi og Messi og så forventer man at de kun kan spille langs bakken før plutselig Xavi løfter ballen på gjennombrudd til Alves. Alves sine evig kommende løp er undervurdert hos Barcelona fordi de skaper plass for andre. Mye av det samme ser jeg hos Assou-Ekotto og Tottenham. (Litt lenger ned på siden peker jeg på at andre også åpner opp plass for Assou-Ekotto, alt i alt grunner dette i at jeg mener Tottenham er det best balanserte laget i Premier League for øyeblikket)

Hvilke konkurrenter har han om tittelen verdens beste venstreback?

I England finner jeg ingen bedre. Clichy på City, Evra på Man U., Cole på Chelsea, Enrique på Liverpool osv. Gode spillere, men ingen så markante som Assou-Ekotto for øyeblikket. (Og vær så snill ikke dra frem rundingsbøyen Baines på Everton!)

I Spania er det åpenbart å se til Real Madrid og Barcelona. Marcelo hos Madrid er en hard utfordrer, men også her synes jeg Assou-Ekotto er bedre. Hos Barcelona er venstrebacken et problem (i motsetning til Alves på høyre) og eksempelvis Abidal er ikke i nærheten av å kunne spille på Tottenhams venstreside.

Kanskje finnes den tøffeste utfordreren hos Bayern München i Philipp Lahm. Jeg ønsker å se Bayern utover våren og hvor langt de kommer i CL før endelig dom over den sammenligningen kommer.

I Italia ser jeg ingen helt like gode heller…

Selv om Assou-Ekotto spiller fotball kun for penger, og kanskje ikke liker noen av de han spiller sammen med, må han samtidig innse hvor avhengig han er av laget sitt. Grunnen til at han er blitt så god er selvsagt talentet og treningsvilje og alt det der, men det er også utrolig viktig for en spiller å passe inn i et kollektiv. Skal en spiller som Assou-Ekotto blomstre, trenger han plass og han trenger gode medspillere. Hos Tottenham er det to spillere som mer enn andre rydder vei med sin fysiske tilstedeværelse og det er Bale og Adebayor. Ingen av dem trenger å score eller ha målgivende for å spille godt. Begge to hadde en forestilling i går på det jevne, men Everton må til enhver tid bruke to spillere for å nøytralisere én av dem.

Dette åpner igjen plass for tekniske vidundere som Modric og van der Vaart. Disse fire (Bale, Adebayor, Modric og van der Vaart) gjør at det blir masser av plass for backene å komme. Walker på høyre er lovende og blir bedre og bedre, mens Assou-Ekotto allerede er verdensklasse.

Kanskje verdens aller beste venstreback.

Thierry Henry trillet ballen i det ”lengste” hjørnet og ble matchvinner. Det måtte jo bare skje. Men vil suksessen fortsette i Henrys comeback for Arsenal?

De første reaksjonene, fra ryktene til signering til første scoring, har vært svært forutsigbare. Han var selvsagt ønsket velkommen, men det var også de blant Arsenal-fansen og fotballinteresserte for øvrig som var bekymret for at dette kunne skade hans ettermæle.

Etter scoringen var konklusjonen like selvsagt klar: Wenger var et geni, Henry ville bli en suksess og Arsenal ville vinne gull. Vel…

Vanligvis er bekymringen/begeistringen for folks ettermæle noe overdrevet. Se på Maradona. Han har siden tidlig 90-tall gjort alt for å ødelegge sitt. Han har brukt stoff, skutt med luftpistol etter journalister og voldsomt underprestert som landslagstrener for et mannskap som kunne blitt verdensmester. Likevel regnes han av mange som den største fotballpersonligheten gjennom alle tider.

Men Henry kan kanskje trenge et siste positivt øyeblikk i rampelyset. Hans image har fått noen riper i lakken.

Det er sikkert fint å spille i Red Bulls. Å tjene bra med penger og samtidig bo i New York er en kombinasjon som ikke ville vært veldig vanskelig å leve med, men som fotballspiller faller man av radaren. Det er få som kan nevne så mange lagkamerater til Henry (utenom Jan Gunnar Solli) i Red Bulls.

Henry var dessuten ikke like toneangivende i Barcelona som i Arsenal. Han ble plassert i kanskje for stor grad på vingen og etter hvert også på benken. Her ble han en delvis dissident sammen med Zlatan hvis vi skal tro på svenskens biografi.

Til sammen blir tiden i Barca og Red Bull en tid som minsker Henrys ry som verdensstjerne.

Videre ble også det siste året som landslagsspiller en nedtur. Som tidenes toppscorer på Frankrikes landslag er han selvsagt en legende også der, men mange har handsen i kvaliken mot Irland brent fast i minnet. Et av de siste øyeblikkene man husker av Henry fra den internasjonale arenaen er derfor jukset for å komme til VM.

For fra selve VM i Sør-Afrika husker man jo ingenting utenom den skandaløse opptredenen til hele det franske fotballandslaget. Laget som nektet å trene. Sjelden har noen gjort så mye for å sette fotballspillere i et så dårlig lys som de franske landsspillerne da gjorde. Og Henry var der. For meg som har vokst opp med de fantastiske utgavene fra 1984 og 1986 har Frankrike alltid vært et av favorittlagene. Etter VM i Sør-Afrika fikk de ikke en eneste ny fan.

Før denne artikkelen leses kun som et angrep på Henry, han er en av de største gjennom alle tider. På sitt beste var han en type spiss a la Van Basten, Messi eller Ronaldo (både den tykke og tynne egentlig). En som kunne dra seg gjennom feltet på egen hånd. En som gjorde at forsvarsspillerne rett og slett ble redde for ham da han la ned ballen og hadde gress å løpe på.

Spesielt i 2003-2004 var Henry i perioder verdens beste spiller (selv om han begge årene ble ranket som nummer 2 av FIFA). I Arsenal regner de ham som den største gjennom alle tider. Han blir om mulig enda større hvis han fortsetter å score.

Og målet mot Leeds var klassisk Henry, eller var det?

Tja. Var det en anelse mer ukontrollert enn da Henry var på sitt beste? Spratt ballen litt opp? Var det også et resultat av en klønete forsvarslinje som ikke fikk satt ham i offside og som dermed ga ham bedre tid enn han vil få i oppgjørene som kommer i Premier og Champions League?

Jeg tror det stopper opp. Jeg tror Henry gjør et godkjent og koselig comeback, med noen gode innhopp og muligens et par scoringer.

Men forventningene etter gårsdagens kamp vil Arsenal-fansen snart måtte skru ned igjen.

Eller?

Chelsea-City. Clash of the cash. Avgjort på straffe. Og vanligvis klandrer jeg ikke en keeper for å slippe inn et straffespark, men én gang må jo være den første. Joe Hart, den skulle du tatt!

Kampen ble et møte mellom yngre verdensstjerner og et aldrende Chelsea-lag. Spesielt tydelig var dette i duellen mellom Agüero og Terry i forkant av Citys 1-0 scoring. Det var Ferrari mot Fiat for å låne fra vår alles venn Zlatan.

John Terry, har ved siden av Uniteds Vidic, vært Premier Leagues beste stopper de siste sesongene. Men Terry blir eldre. (Egentlig er det ikke grunn til det ennå, han er jo kun 31 år og burde ha flere sesonger med toppnivå inne.)

Vidic derimot nekter fremdeles konsekvent å la spisser vende opp mot seg. Sannsynligvis var det viljen til å unngå dette som kostet ham korsbåndet og sesongen mot Basel. Kanskje var han ikke fullt ut restituert, men han viste innstillingen som må til hos en fysisk midtstopper.

John Terry mangler noe av dette for tiden. Han har vært en av de tøffeste, men har blitt snill. Han lar Agüero vende opp og viser med det metthet. Og er man ikke sulten, da er man for gammel. Kanskje vil Terry motbevise påstanden, men 1-0 scoringen var stygg for den gamle kjempen.

Aldrende er også nevnte Lampard. Han spiller offensiv midtbane, en posisjon med normalt lavere pensjonsalder enn stopperplassen, og han er dessuten to år eldre enn Terry. Lampard nærmer seg slutten, for selv om han har scoret bra med mål i år har Chelsea og han selv haltet mer enn vanlig.

Få midtbanespillere har vært så markante som Lampard det siste tiåret, spesielt med tanke på antall scoringer. Han scorer i snitt hver tredje kamp han spiller for Chelsea, og har til sammenligning scoret omtrent tre ganger så mange mål som Xavi har gjort for Barcelona. For øvrig scoret Lampard et av tidenes mål mot nettopp Barcelona i Champions League 2006.

Lobben han den gang gjorde kunne bare bli utført av en spiller i form og med høy selvtillit. Man prøver ikke en lobb fra død vinkel borte mot Barca hvis man sliter. Akkurat der og da var han verdens beste offensive midtbanespiller.

Lampard er fremdeles god, men langt fra verdens beste i sin posisjon. Ifølge Villas Boas ikke engang Chelseas beste lenger. Treneren plasserte Lampard på benken foran storkampen.

Det hele begynte med at Agüero som nevnt gjorde narr av Terry og leverte en perfekt stikker til Balotelli. Ballotelli var iskald, driblet keeper og rullet ballen i mål. Nøytrale tilskuere (og selvsagt også City-fans..) fikk en perfekt åpning på kampen. Nå måtte det bli åpent.

Sakte, men sikkert kom Chelsea inn i kampen, men det var to dommeravgjørelser som ble avgjørende. Begge riktige for så vidt. Clichy, som kommentator Alsaker så riktig elsker å poengtere, sliter 1:1 defensivt. Chelseas utligning kom etter et innlegg han ikke klarte å forhindre og han ble utvist etter å ha blitt rundlurt. Overtallet ga Chelsea-dominans og til slutt straffe.

Håndballkeepere krever all mulig bakgrunnsinfo om hvor motstanderne normalt sett skyter. Dette er vanskeligere i fotball, men gjør seg gjeldende på direkte frispark og ikke minst på straffespark.

Det er en hypotese, men jeg tror Lampards selvtillit var lav. Lav sammenlignet med da han lobbet i Barcelona. Han innrømte også etter kampen at han var mer nervøs enn vanlig foran et straffespark. Det var rett og slett ikke dagen for at Lampard skulle gjøre noe teknisk følsomt.

Parallelt med hans noe dalende stjerne har Lampard det siste drøye året misset på flere straffespark. Han misset mot Japan i landskamp nede til venstre, det samme i treningskamp mot Rangers i sommer og nede til høyre mot Newcastle nylig.

Lampard varierer straffene sine, men det er ikke få ganger at jeg har sett ham brenne til alt han kan midt i mål. Jeg er sikker på at Joe Hart også har sett det.

Lampard kom inn, det ble straffe og han visste følgende:

-       Laget må vinne hvis det skal være liv i drømmen om seriegull.

-       Anelka forsvinner i januar, det snakkes om generasjonsskifte.

-       Han må score ofte hvis han vil spille fast.

-       Han har bommet nede til høyre og venstre siste måneder.

-       Få minutter igjen.

Lampard bestemte seg, han klinte til midt i mål og brakk nesten ribbeina da han banket knyttneven mot klubbmerket i de påfølgende jubelscenene. Målet betydde uendelig mye for ham og laget.

I etterpåklokskapens lys er det lett å si at Joe Hart skulle skjønt at straffen ville komme midt i mål. Og det er ikke mange journalister eller kommentatorer (utenom meg da) som vil klandre keeperen for å ha sluppet inn denne straffen. Men jeg tror, at da Joe Hart slokket lyset i går kveld tok det noen ekstra minutter å sovne.

Jeg tror han irriterte seg over ikke å ha blitt stående på streken.

Lionel Messi er verdens beste fotballspiller, men i går så jeg han som kanskje nærmer seg hurtigst bakfra.

Kampen var Tottenham-Aston Villa. I mine drøye 30 år som Tottenham-supporter har jeg aldri sett Tottenham så til de grader radere ut en motstander. På sitt beste hadde laget 81 prosent i ballinnehav og presset frem til Adebayor lagde 1-0 i det 14 minutt var rett og slett enormt.

Villa kom til White Hart Lane for å få med seg poeng. De la seg lavt og skulle kontre med Bent og Agbonlahor (en spiller jeg alltid forventer skal slå til mot Tottenham og nå sitt fulle potensial). Jeg fryktet oppskriften. Det var slikt Tottenham tidligere år ville gått rett i baret imot.

I stedet ble det en maktdemonstrasjon. Hvorfor?

Tottenham er det best balanserte laget i Premier League. Kanskje også det beste laget totalt sett akkurat nå. Etter at Redknapp fikk hentet inn Adebayor og Parker har Tottenham én uavgjort og resten (8) seire.

Bakerst var Friedel god. Han gjør nesten ikke feil, selv om han i går hadde et par merkelige igangsettinger.

Midstopperne King og Kaboul var tilnærmet feilfrie. Og Walker og Assou-Ekotto er perfekte moderne offensive backer. Gode offensivt 1:1 grunnet sitt enorme tempo, de slår innlegg, skaper overtall og Walker er til og med skuddfarlig.

Snakker man om tempo og Tottenham må man selvsagt også ta med kantene på midtbanen. Bale og Lennon er avsindig raske. I perioder sliter begge to med å produsere mål eller målgivende. Spesielt er sammenligningen Lennon med Arsenals Walcott legitim. Litt for ofte blir det bare nesten.

I går sørget Lennon og Bale for sjanser. Bale med to målgivende, Lennon med innlegg som blant andre Adebayor skulle ha scoret på. Dessuten var begge stadige trusler og dro Villa ut av formasjon da backene hele tiden trengte assistanse. Dette ga igjen andre Tottenham-spillere plass.

Og plass utnyttet Modric og Parker sentralt.

Parker har hatt en fantastisk innvirkning på Tottenham som lag. Først og fremst er mannen en lang tå. Han har en avgjørende evne til å bryte motstandernes kontringer ved å pirke ballen vekk fra dem. Han dekker enorme flater i løpet av en kamp og gjør at resten av Tottenhams offensiv kan stikke i vei.

Spilleren jeg hevdet nærmet seg Messi er Luca Modric. Kanskje verdens beste midtbanespiller for øyeblikket. Det kan bli en interessant sammenligning å følge Xavi borte mot Milan i morgen, jeg ser nemlig ikke andre midtbanespillere som kan være bedre.

Chelsea lå som mange husker langflat etter ham i sommer. De aller fleste var sikker på at han ville forsvinne. Det var en typisk fem-på-tolv overgang siste dag overgangsvinduet var åpent og en Tottenham-ledelse som dagen etter måtte si at det var nytteløst å tvinge spillere til å bli.

Men Tottenham sto på sitt. De ville ikke la Modric gå. Han var for viktig. Modric viste sin misnøye, men har siden ikke sett tilbake. Han har motbevist alle floskler om at spillere ikke kan tvinges. Skjønt kanskje har han innsett at det å gå til Chelsea ville vært et steg tilbake akkurat i år.

I Chelsea spiller den rake motsetningen til Modric, nemlig Mikel. Mikel er riktignok god på en del defensive sider av spillet, men siden han hadde en god kamp for Lyn mot Molde på Ullevaal for mange år siden har jeg knapt sett ham slå en kreativ pasning.

Mikel er tung og forutsigbar. Modric er alt det Mikel ikke er. Han gjennomborer motstanderen.

For det kanskje viktigste i moderne fotball er gjennombrudd. Hvis et lag hele tiden passerer motstanderens lagdeler med forseringer eller pasninger vinner de som regel. Gjennombrudd i motstanderens forsvar er selvsagt det optimale, men muligheten for det skapes ofte ved gjennombrudd andre steder på banen.

Pique er fryktelig dyktig på dette som midtstopper på Barcelona. Han drar av motstandernes angripere og skaper overtall, Modric gjør dette med motstandernes midtbane. Enten ved utsøkte vektede pasninger med innside, vrist eller ytterside.

Mens Mikel alltid søker en enkel og sikker løsning varierer Modric. Han kan enkelt trille ballen på tvers til Parker eller til en av backene, men ofte overrasker han og stikker ballen gjennom ledd til en av kantene, eller til evig vandrende van der Vaart.

Modric kan dessuten drible. Han fører ballen i stor fart forbi motstandernes pressledd. Dette er han desidert best i verden på.

Jeg skjønner at Chelsea ville kjøpe Modic. Hans alder sammenlignet med Xavi gjør ham om ikke enda til verdens beste, så til verdens mest interessante midtbanespiller.

Tottenham mister ofte balansen i laget når van der Vaart blir brukt i midtbanefireren. I går lå han i sin drømmerolle, rett bak Adebayor. Van der Vaart ble involvert, vandret mye, vendte bort motstandere og slo farlige dødballer. Han var ikke like farlig som vanlig på avslutningene, men spilte en god kamp og er den perfekte makker til Adebayor.

Og Adebayor er den perfekte spiss for Tottenham. Han er stor, sterk, hurtig og høyrebeint. Van der Vaart er liten, teknisk og venstrebeint. Spissparet er et symbol på et lag som fremstår som ja nettopp: perfekt balansert.

De to første kampene (tap mot Manchester-lagene) viste at Tottenham er sårbare. Dette var som nevnt før Adebayor og Parker ble hentet inn. Skader på nøkkelspillere kan selvsagt ødelegge. Hvis ikke det skjer er Tottenham for første gang på mine 30 år som supporter en reell tittelutfordrer.

Ps.

Som supporter perfekt balansert for sofaen er mandagskamper drømmen. Helger er alltid utfordrende familiemessig hvis man skal se nok (blir det noen gang det?) fotball. Norske fotballsupportere har stilt seg berettiget irritert på Tippeliga-kamper på hverdager. Det er ikke enkelt å komme seg fra Oslo til Sognadal. Men når det gjelder Premier League og tv da er mandager klokken 21.00 et uslåelig tidspunkt.

Tottenham tok rotasjonsprinsippet til nye høyder i dagens Europa League-kamp mot Rubin Kazan. De beste spillerne var hjemme da londonlaget røk 1-0.

Noen kjente spillere var med. Spissparet Defoe og Pavlutsjenko, og det ble gjensyn med Pieenar og Gallas. (Jo da, jeg har hørt om de andre også bare så det er nevnt, men jeg konsentrerer meg om noen få…)

Pieenar og Gallas er to spillere som Tottenham får nytte av fremover. For dem er det viktig med kamptrening. Defoe var det rart spilte. Han har tross alt figurert mye i førsteelleveren i det siste.

To spillere burde se kampen som en direkte mistillit. Det er Pavlutsjenko og det er Gomes. Gode spillere, men det synes ikke Redknapp…

Pavlutsjenko får ikke andre kamper og er normalt innbytter i seriekamper de siste fem minuttene hvis Adebayor er sliten. Det må være uholdbart for en russisk landslagsspiller. Jeg kjøper poenget med at spillere ønsker å være et sted på grunn av pengene, men Pavlutsjenko burde absolutt klare å få en kontrakt ikke så mye dårligere et sted der han får spille. Det er noe trist over ham nå.

Gomes blir mer latterliggjort. Igjen, en spiller som er god, men som nå definitivt er i feil klubb. I forrige sesong var han førstekeeper og det må være spesielt å bli erstattet av en 40-åring (Friedel), men enda verre å oppleve at Carlo Cudicini (ingen vårkylling han heller) får stå i Europa League. Finn deg ny klubb!

Alt i alt er Europa-League og Tottenham et merkelig fenomen. Det hele virker så nedprioritert at det kun er hakket over trening. (Snart får vel ikke Gomes være med der heller.)

Nedprioritering er én ting. Et annet element er at klubber må rotere på grunn av kampprogrammet. Jeg skal nå se på noen andre eksempler fra ukens europacupkamper.

Det er en kunst å få dette til å gå opp og mesteren de siste årene har vært Alex Ferguson. Det er egentlig dette området han er aller best på. Owen og Berbatov utgjorde spissparet og Rooney fikk en sjelden mulighet som sentral midtbane. Uansett, Manchester United går alltid videre fra puljen i Champions League og det uten å slite ut troppen.

Ellers briljante Arsene Wenger har jeg ikke fullt så stor tillit til på dette punktet. På tirsdag valgte han å hvile blant andre Robin van Persie, men i motsetning til United medførte roteringen poengtap. I forrige sesong gjorde Wengers disposisjoner at Arsenal ble nummer to i puljen og trakk Barcelona i første utslagsrunde. Som eneste lag slo Arsenal de kommende mesterne, men røk i returoppgjøret da van Persie roterte seg selv av banen med rødt kort. Arsenal kunne gått langt forrige sesong hadde de unngåtte Barca.

(En kuriositet med Arsenal denne uken var at Song, en spiller jeg holder særdeles høyt, virket sliten på sentral midtbane og spilte uten den sedvanlige kraften. En Song uten duellstyrke burde absolutt tatt en runde på sofaen for å hente seg inn igjen.)

Hos nevnte Barcelona spilte Messi hele kampen som vanlig. Det virker som han aldri har behov for å hvile. Av stjernene var det Xavi og Iniesta som satt på benken, ellers lite endringer fra normalt. Real Madrid var enda mer trofaste mot sin førsteellever, spesielt offensivt startet de som man hadde forventet å se i en eventuell finale. (Skjønt Higuain i form tar plassen fra Benzema.)

Det virker generelt som om de spanske lagene holder mer på sin førsteellever enn de engelske. Det må også sies om min tredje favoritt i årets Champions League, Bayern München, som heller ikke tok store sjanser i laguttaket.

Den norske skolen er svært opptatt av det relasjonelle og strukturelle. Det vi kort sagt også kan omtale som samspill. Trenerne til Barcelona, Real Madrid og Bayern München heller mer i denne retningen enn trenerne til de engelske lagene.

Fasit for sesongen kommer selvsagt senere, men de første tegnene har gått i retning av lag fra kontinentet kontra de engelske. Det er selvsagt vanskelig å si, men kan Barcelonas dominans de siste årene være mer basert på samspill enn vi fatter? Og kan et lag som Real Madrid være det som nærmer seg mest fordi den stae j…. Mourinho fortsetter og fortsetter på sin linje?

Uansett er det rart at det praktiseres så forskjellig. Er de engelske kampene så mye tøffere enn de i Tyskland og Spania eller roterer de engelske lagene rett og slett for mye?

Det var noe no-nonsense, for å bruke et godt norsk uttrykk, over Roman Pavljutsjenko da Tottenham-spilleren gikk frem for å skyte frispark mot Rubin Kazan.

Pavljutsjenko grep ballen og markerte territorium overfor Giovani dos Santos (Freddys bror?) og Jermain Defoe som også ville prøve seg fra 20 meter. Russeren tok noen bestemte skritt mot ballen og klinte den så hardt som mulig og så høyt som mulig opp i krysset.

Frisparket dundret inn i det såkalte keeperhjørnet, men ingen kommentator, ekspert eller til og med mentalt forstyrret keepertrener ville funnet på å kalle det for en tabbe.

Som ivrig Tottenham-supporter kom igjen håpet om at Pavljutsjenko fremdeles kunne bli den spissen alle trodde han skulle bli etter EM 2008. (Skjønt det er vel for mye som tyder på at verken han eller Arsenals Arsjavin når de høydene igjen.)

Mens Pavljutsjenko gjorde seg klar stilte Jake Livermore seg rett foran keeper. Meningen var å hindre keeperens sikt mot ballen. Livermore løp vekk og Pavljutsjenko klinte til. Da skuddet gikk var Livermore i en klar offsideposisjon og spørsmålet er om målet skulle vært annullert.

Hele Livermores opptreden var rett og slett litt merkelig. Han løp vekk så lenge før Pavljutsjenko skøyt at det ikke burde ha hatt noen innvirkning. Det kan godt argumenteres at han ikke var med i spillet, men flere forsvarere fra Rubin Kazan og keeperen reagerte og rakk hendene i været. De mente tydelig at målet skulle annulleres.

Spørsmålet er vanskelig fordi svaret avhenger av det problematiske begrepet ”dommerens skjønn”. Det er nemlig ikke tvil om at Livermore var i en offsideposisjon da skuddet gikk, men det avgjørende er om han hadde innvirkning på spillet eller ikke. Hadde Livermore stått der hele tiden og ballen fremdeles gikk i mål uten at han var nær den, hva da? Han ville således ikke vært med i spillet da heller, men de fleste dommere ville nok ha blåst fordi laget dro nytte av det. Det filosofiske (uff da) problemet blir da: hvorfor skulle noen stille seg opp foran keeper hvis de ikke skulle dra nytte av det?

Løsningen kan være å dømme offside uansett. Hvis en spiller er bak forsvaret i det skuddet går, da er det offside. Spiller ingen rolle om han er med i spillet eller ikke. Dette ville i offsidespørsmål radert bort det problematiske begrepet ”dommerens skjønn”. Dette burde gjøres der det var mulig, og offside kan være en slik kategorisk ja/nei-situasjon.

Det er selvsagt tungt å hevde at et Tottenham-mål burde annulleres, men hvem f… bryr seg egentlig om Europa-ligaen?

Ja, hvem gjør vel det? Det er en enorm overgang som tv-titter fra tirsdag og onsdag til torsdag i europacup-ukene. Champions League betyr alt. Europa-ligaen får ikke engang Tottenham til å stille med sitt beste lag. Av faste spillere til nå i sesongen var kun Walker på banen fra start. Og Tottenham er ikke en plagsomt suksessfullt klubb. Jeg har ikke blitt lei av titler i mine drøye 30 år som supporter.

Fotballen er i rivende utvikling, men det innebærer også at ingenting varer evig. Tradisjonsrike fotballturneringer som Cupvinnercupen og UEFA-cupen, faller nå inn under Europa-ligaen som er på vei ut i ingenmannsland. Hvor lenge har denne turneringen livets rett? Samme utvikling ser vi når det gjelder FA-cup (til dels også den norske cupen), for ikke å snakke om den engelske liga-cupen og også de fleste privatlandskamper. Det aller meste dreier seg om Champions League og de hjemlige ligaene. Selv i VM og EM har man kunnet spore en aldri så liten dropp i status.

Tilbake til Pavljutsjenkos frispark. Etter at Livermore forsvant skøyt Pavljutsjenko et av de beste frisparkene jeg noensinne har sett. Det er vanskelig å få ballen lenger opp i krysset og det er vanskelig å skyte den noe særlig hardere. Jeg holder Ronaldos frispark for United mot Portsmouth som tidenes beste. Forskjellen var at det gikk over muren og dermed enda vanskeligere å utføre.

Som trener er det fra 20 meter og inn fristende å råde spillere til å skyte hardt i keeperhjørnet. I det siste har jeg sett dette i det høyprofilerte oppgjøret mellom Bærum og Ullern i Old boys-serien da Lars Joachim Grimstad dunket et frispark nede i keeperhjørnet. Keeper var sjanseløs på å reagere, selv om reflekser kanskje er noe fraværende i denne ligaen.

Fra egen spillerkarriere er det enkelte øyeblikk som irriterer mer enn andre. I 1998 opplevde jeg et av dem. Som Helsingborg-spiller møtte vi Chelsea i Cupvinnercupen og spilte jevnt over to kamper. Kun skilt av et frispark fra Frank Leboeuf fra 18 meter. Leboeuf gikk også for kraft i keeperhjørnet og ballen ble for hard for den svenske keeperlegenden Sven Andersson. Det var liksom ikke slik man skulle tape mot en mye større klubb. Dødballer skulle være underdogens hjelpemiddel.

Knallhardt i keeperhjørnet er og blir farlig fra 16-20 meter. Det er noe no-nosense over det. Og i perioder med sex-avhengige trenere; med trenere som risikerer sparken fordi spillere krever dette på Facebook; der Samuel Eto’o i Dagestan, et av verdens farligste områder med daglige skyteepisoder og bomber, tjener mest i verden; der Stabæk skal tvinges fra Norges kanskje flotteste stadion tilbake til steinalderen på Nadderud og vi får høre om spillere som Winston Bogarde med en fortid blant annet i Ajax, Barcelona, Milan og Chelsea nå blir satt på gata fordi han er blakk, da trenger vi disse no-nonsense-situasjonene. Da trenger vi en russisk fotballspiller som legger ballen ned og limer den helt opp i krysset.

Da er fotball bare fotball.