Bør Tottenham sparke Villas-Boas?

 

Den siste tiden har det blitt spekulert i Andre Villas-Boas fremtid som Tottenham-manager. Og de samme gamle flosklene har blitt brukt for å forsvare ham: ”Det er viktig med kontinuitet.” Ja. Det er viktig med kontinuitet, men bare hvis det er en dyktig manager som har en retning med det han driver på med. Spørsmålet er om Villas-Boas har det?

 

Tottenham har fungert svært bra defensivt i begynnelsen av denne sesongen. Men i de siste to kampene har laget sluppet inn åtte mål. Hvis det fortsetter å renne inn på denne måten, samt at laget fortsatt har store offensive problemer, trenger man ikke være et matematisk geni for innse at laget vil falle på tabellen.

 

Greit nok, de to siste kampene har vært mot gode lag. Begge Manchester-lagene er seriøse utfordrere til liga-tittelen, og sånt sett er det ikke de verste å slippe inn mot. Likevel kommer de for lett til sjanser.

 

Rooneys første scoring avslører et av de største problemene i Tottenhams defensive spill: når ballen slås i nærheten av Dawson, uten at han direkte kan komme i duell. Dawson er knallsterk i luftdueller, men når han må justere posisjonen sin, eller møter kjappe spillere inne i feltet, blir han avslørt. Jeg har tidligere skrevet om akkurat dette problemet. Eksempelvis her: http://blogg.tv2.no/arildstavrum/2013/01/31/ny-gutt-pa-blokka/

 

Og poenget er det samme. Når det kommer høye innlegg fra motstanders høyre side, i går ved Jones, så klarer ikke Dawson og Walker å fordele ansvar. Walker klønet det til og serverte ballen til Rooney. Slikt går ikke på internasjonalt toppnivå. Og her er en av grunnene til skepsisen mot Villas-Boas. Dette er et vedvarende defensivt problem og da ser man ikke utviklingen som skal til for at klubben skal ha nytte av kontinuitet.

 

Et annet vedvarende defensivt problem er Dawsons ferdigheter 1:1 defensivt. Sjekk Negredos 5-0-scoring for en uke siden. Prestasjonen til Negredo er fremragende, men det er så typisk Dawson å bli dratt av på denne måten. Ham kaster seg i et fortvilet forsøk på å blokkere avslutningen, men han skal ikke bli lurt slik. Villas-Boas’ tilsynelatende endeløse tillit til Dawson, som nærmest kan stå som et symbol på hvorfor det engelske landslaget har blitt utdatert i VM- og EM-turneringene, er skadelig for Tottenhams utvikling. Laget vil ikke kunne vinne ligaen så lenge han spiller stopper.

 

Tottenham slapp inn få mål de første elleve rundene. Men de var heldige med kampoppsettet også. De to virkelig gode motstanderne de møtte, var Arsenal og Chelsea, da slapp laget inn ett mot begge og fikk kun ett poeng. Ellers har laget halt i land knepne seire mot middels til svak motstand.

 

Det største problemet i Tottenham er likevel angrepsspillet. Villas-Boas har også vist en enorm tillit til Andros Townsend. Men faktum er at Townsend har kun ett målpoeng. Det vil si han har én scoring og ingen assist. Symptomatisk nok kom den scoringen som følge av et mislykket innlegg som gikk rett i mål. Ellers har Townsend driblet og driblet og avsluttet over mål eller truffet en motstander med innleggene sine.

 

Innoverkanter har fungert dårlig til nå. Townsend har spilt på høyre, mens venstrekanten har litt bekledd av flere. I stor grad Sigurdsson. Men spillet har gått i stå. Etter at kantene har driblet seg innover i banen har ikke laget maktet å finne spissen, stort sett Soldado, med stikkere. Den notoriske målscoreren fra Spania står dermed med ett fattig spillemål til nå.

 

Kanskje mener noen at det er bra nok å score to mål mot United. Men her er det viktig å se på hvordan målene kom. Dett første var et genialt frispark av Walker, som gambler på at muren hopper og plasserer ballen under. Det andre var en avslutning fra Sandro, klin i krysset fra 25 meter. Fantastiske mål begge to, men ikke et resultat av godt angrepsspill. Det er typisk for lag som sliter at de må score målene sine på denne måten. Og det går ikke an å basere seg på at nevnte Sandro og Walker skal redde laget med scoringer. Det kan godt gå et halvt år før begge to har notert seg på scoringslisten igjen.

 

Villas-Boas har nå valgt å sette Townsend på benken. Det er lurt. Townsend trenger å trene avslutninger samt lære seg å bli klokere i valgene sine. Han er en fantastisk dribler, er rask og kan komme til å bli en virkelig toppspiller, men da må han beherske bedre de avgjørende fasene av spillet. Han må bli bedre til å avslutte og han må bli bedre til å slå innlegg. Ellers kommer han til å bli en morsom, men verdiløs spiller.

 

Tottenham har investert en drøy milliard i spillerkjøp. Det er grunn til å kreve en raskere og sterkere utvikling av laget. Jeg kritiserte Chelsea da de vant Champions League ved å legge en rekke av verdens beste fotballspillere foran egen femmeter. Slik fotball er det verste som finnes. Tottenham har i år minnet om Chelseas kjedelige Champions League-vinnere. De har lagt altfor mange spillere til å forsvare seg og forventet at man skulle avgjøre kampene med gode individuelle prestasjoner. Det er lett å forstå at ”fattige” lag opptrer på denne måten, men det er lov å forvente mer av de som kan investere i gode spillere. Derfor liker jeg at Chelsea har begynt å angripe. Det er et mye mer positiv fotballag nå enn det var under Di Matteo. Et enda bedre eksempel er Manchester City, som virkelig tar på alvor at de har en forpliktelse til å angripe med det mannskapet de har. Men Tottenham er det laget som nå er inne i en blindgate. For utenom de to scoringene mot United er det ikke mange sjanser som kommer som følge av godt angrepsspill.

 

I forrige sesong ble den manglende fantasien ofte løst ved at Gareth Bale gjorde noe helt fantastisk på egen hånd. Og for å neven enda en gammel floskel, mange hevdet at Bale kom til å mislykkes i Spania som så mange andre briter hadde gjort før ham. Tull. Hvis Bale holder seg skadefri og i form kommer han til å fortsette som mot Valladolid. Men Bales prestasjoner minner også om hvor viktig han var for Tottenham. Hvor lavt ville Tottenham ha havnet på tabellen i forrige sesong hvis det ikke var for Bales elleville scoringsrate fra utenfor 16-meteren. Igjen typer av scoringer som ikke var resultat av godt angrepsspill. Mot Valladolid sist scoret Bale tre, og alle kom etter kombinasjonsspill og innlegg. Når så vi det sist fra Tottenham?

 

I løpet av desember møter Tottenham lag som Fulham, Sunderland, West Bromwich og Stoke. Akkurat den typen av lag der man må beherske et godt offensivt spill for å komme til nok sjanser til å lede med mer enn ett mål når man går inn i de uberegnelige overtidsminuttene. Da er man et lag som vil klatre på tabellen. Det er opptredener a la Arsenals borteseier mot Cardiff som vinner ligatrofeer. At man reiser til de svakeste lagene og viser ingen nåde. Vinner 2- eller 3-0. Har Tottenham i seg det når de reiser sørover i London og møter Fulham?

 

Kontinuitet er viktig, men bare når det er noe bra og man ser tegn på at det kan bli enda bedre. Tottenham har unektelig en talentfull manager, men er det nok? Lagets angrepsspill er svakt og har knapt sett noe forbedring siden portugiseren tok over etter Harry Redknapp. Forsvarsspillet er bra mot svak motstand, men svikter i de store oppgjørene. Og mot de svake lagene kan man ikke sikre på samme måte som mot Chelsea, Arsenal og co. Det er ikke usannsynlig at Tottenhams og Villas-Boas’ veier skilles i løpet av vinteren, og slik utviklingen av laget er, etter alle midlene han har hatt til tilrådighet er det ikke sikkert at det er så dumt. Eller?

Slapp av, Strømsgodset.

Det store spørsmålet er om Strømsgodset vil tåle presset helt inn. Alt de trenger er å slå Haugesund, et Haugesund som i praksis ikke har noe å spille for.

 

Situasjonen bringer meg rett tilbake til 1998. Jeg spilte i Sverige, for Helsingborgs IF og vi måtte vinne mot Häcken for å bli seriemester. Häcken hadde heller ingenting å spille for. De hadde faktisk allerede rykket ned. I sesongen hadde vi vært mye bedre enn Häcken, sammenlignet med forskjellen mellom Strømsgodset og et svært godt Haugesund-lag.

 

For oss gikk alt helt galt. Vi spilte årets verste kamp, Häcken presterte årsbeste og seriegullet forsvant.

 

Året etter kom sjansen på ny, på samme bane, men denne gang mot IFK Göteborg. Et lag som, i likhet med Häcken, heller ikke hadde noe å spille for. Vi måtte igjen vinne for å bli seriemester og denne gangen greide vi det.

 

Hva hadde vi gjort annerledes?

 

Det første året oppholdt vi oss som vanlig i Helsingborg. Vi trente godt, men fikk aldri være i fred. Journalister spurte om hvordan vi skulle feire, supportere tok bilder sammen med oss og selv de som jobbet på stadion oppførte seg litt annerledes enn vanlig der de bar rundt på kasser med gullfargete t-skjorter. Alt var selvsagt hyggelig, men det gjorde noe med inngangen vår til kampen. Kanskje var det slik at vi litt hardt prøvde å minne oss på at dette ikke var over, og at det dermed likevel snek seg inn en følelse av at gullet var i boks.

 

Året etter brøt vi fullstendig med dette. Åge Hareide, som var trener begge årene, tok oss med til København. Her trente vi i fred, gikk på kino og spiste godt. Vi hadde det rett og slett kjekt sammen som lag. Ingen maste om at vi måtte vinne og ingen spurte hvordan vi skulle feire gullet. Det fikk de som jobbet på stadion planlegge. Denne gangen glemte vi av hvor viktig kampen var og da den startet var vi klare. Vi spilte den der og da, ikke i dagene forut, slik vi hadde gjort året før.

 

Ola Kamara skal ha sagt noe om at han håpet at Haugesund festet seg slitne. Det er ikke nødvendigvis slik det fungerer i fotball. Selvsagt kan utagerende festing ha negativ innvirkning på formen, men i enkelte unntakstilfeller trenger det ikke å hemme prestasjonene. Av og til kan det fungere fremmende. La meg forklare. Haugesund har opplevd sin beste sesong i Tippeligaen. Bronsemedaljer er som gull i en klubb der nedrykk tidligere har vært langt mer aktuelt enn medaljer. Det må derfor være en kjempeopplevelse å bli hedret på den måten de ble søndag og sannsynligvis tok en del av spillerne seg en fest etterpå. Og kanskje leker de seg videre gjennom uka og tar livet med ro. Faren, for Strømsgodset, er at når det kommer til kampstart, så møter de et lag som har hatt det gøy og som tenker at jøss, der var det kamp igjen, kanskje vi bare skal smelle til. Hadde jeg vært Strømsgodset-spiller så hadde jeg håpet at Jostein Grindhaug var kjempestreng med spillerne sine. At han nektet dem å feste, at han kjørte videoanalyse og formasjonstrening til de ble grønne i trynet. Det kunne ha knekt gutsen inn mot en, for dem, betydningsløs seriekamp. En fest og litt gøy kan derimot få opp spiriten.

 

Strømsgodsets situasjon er både deilig og skremmende. De vet at på en normal dag, så er de Norges beste fotballag, og spesielt på hjemmebane. De trenger bare å få frem den vanlige flotte innstillingen som Strømsgodset har sjarmert oss med i flere år. Men det er ikke nå noe treningsgrunnlag skal legges. Det er ikke nå noen skal bli vesentlig bedre verken teknisk eller taktisk. Det er nå man skal prøve det som kanskje er aller vanskeligst i all konkurranseform, nemlig å gi litt faen. Og det er litt av en treningssak.

 

Strømsgodset vil helt sikkert prøve å forberede seg som de pleier, men det er ingen vanlig kamp dette. Det nytter ikke å tro at de mulige gullmedaljene ikke påvirker tankegangen til spillerne. Derfor må de i denne uken behandle dette. Hareides triks fra 1999, med å dra fra alt maset, var genialt. Et trekk som sterkt medvirket til at vi ble seriemestre. Det er ikke sikkert at Strømsgodset trenger å sette seg på flyet, men på en eller annen måte blir det viktig å skjerme spillerne fra alt maset som utvilsomt kommer.

”Heia Godset!”

”Gratulerer med gullet!”

”Hvordan skal dere feire?”

Alle disse små, velmente kommentarene som kan bli en direkte fare for laget.

 

Strømsgodset og Rosenborg har vært de to beste lagene og det er greit at vi får en siste avgjørende runde for å se hvem av dem som er aller best. Dette er en ekstremsituasjon mentalt og laget som behersker det vil med rette kunne kalle seg en verdig seriemester sesongen 2013. Jeg vet hvordan Strømsgodset-spillerne har det, for jeg har vært i nøyaktig samme situasjon, og jeg vet hvor j…. det er å tape og hvor deilig det er å lykkes. Sannheten er at mye av dette avgjøres i dagene frem mot finalen. Og det er en ting jeg er sikker på, skal de greie det, så MÅ DE GREIE Å SLAPPE AV!!!!!

Det er ikke så lett.

 

Tottenham, en mulig seriemester i år?

Å følge et fotballag blir etter hvert en besettelse. Det sies at det er vanlig å bytte jobb, hus og ektefelle, men fotballag, det skifter man ikke. Folk som sier at de før i tiden holdt med et lag, men nå har skiftet om til en konkurrent, kan sammenlignes med rike folk som stjeler tombolagevinster fra småunger.

Jeg har aldri lagt skjul på at jeg holder med Tottenham. Og denne bloggen blir mye om laget fra Nord-London. Jeg ser alle kampene og prøver å finne små ting de gjør både rett og galt, og jeg prøver alltid å skrive objektivt. Jeg har kritisert Villas-Boas, jeg har kjeftet på Bale og ristet på hodet over utlånet av Assou-Ekotto. Akkurat slik jeg ville ha gjort med et hvilket som helst lag. Men ja, jeg skriver litt ekstra mye om akkurat Tottenham.

Tottenham er tradisjonelt sett et lag som mange liker. Selv de som holder med andre lag, sier som regel at Tottenham er ok. Og det er litt kjedelig. Det må faktisk være enda bedre at andre supportere misliker laget. For da er de en reell trussel. I mine nå snart 35 år som Tottenham-supporter har laget vært milevis unna å vinne ligaen. Det har blitt en og annen cuptriumf, men serien, den har som regel vært gitt opp før jul.

I år ser det annerledes ut. Tottenham ligger kun tre poeng bak Arsenal og de fleste ser Tottenham som en outsider til ligagullet. Det er nytt. Men det er noe annet som også er nytt. At adjektivet ”kjedelig” ofte blir brukt.

Tottenham har de siste tiårene vært forbundet med strålende enkeltspillere, offensiv fotball og et forsvar som som regel ikke var så god til nettopp å forsvare seg. De har hatt spillere som Ardiles, Villa, Hoddle, Waddle, Gascoigne, Ginola, Klinsmann osv. Glitrende fotballspillere. Men de hadde også spillere som Dean Austin. Wikipedia har en ganske så grei beskrivelse av ham. Han spilte drøyt 150 kamper for Tottenham uten å score et eneste mål og blir mest husket for at han ga bort mengder av innkast. Slik var Tottenham. Det var laget som hadde verdensrekord i kvalitetsavstand fra spiller nummer 1 til nummer 11. Men det var sjelden noen som sa at laget var kjedelig.

Tottenham har spilt én elendig kamp i år. Hjemmekampen mot West Ham var begredelig og det ble tap 0-3. Utenom denne kampen har Tottenham spilt åtte seriekamper og kun sluppet inn to mål. Det er ikke mindre enn sensasjonelt bra. Problemet er, og grobunnen til kritikken ligger i, at laget på de ni kampene kun har scoret ni mål. Det er lite sammenlignet med de andre topplagene. Legger vi til at tre av målene har kommet på straffespark er det lett å se at laget skaper for få store målsjanser. Men er det kjedelig for det, da?

Kjedelig er ofte øyet som ser. Noen av oss fotballinteresserte holder god defensiv organisering høyt oppe på listen over det som er spennende. Men de fleste liker å se mål og offensiv fotball. Og da har kan man si at Tottenham har en utfordring. Dette viser seg svært ofte i hjemmekampene, og gårsdagens oppgjør mot Hull var nok et godt eksempel. Hull kom for å forsvare seg og det ble opp til spillere som Townsend, Lennon og Soldado å finne åpninger. Dette skjedde sjelden. En og annen situasjon ble det, men noen sjansestatistikk å skryte av ble det ikke.

Spillet har blitt svært possessionorientert. Ballen går ofte på tvers og bakover. Spillere som Sandro og Paulinho gjør dette til en hovedoppgave i spillet sitt. Dette medfører at spillet i perioder kan bli vel stasjonært, preget av for lite fremdrift. Det kan, av og til med rette, bli oppfattet som kjedelig. Likevel blir det litt galt for meg når publikum piper mot laget.

Villas-Boas gikk til angrep på egne fans etter kampen mot Hull. Han mente spillerne fortjente bedre enn pipekonsert da laget har hatt sin beste seriestart i Premier League noensinne. Det er tøft av portugiseren og definitivt en risikosport. Men står det ikke litt respekt av det han gjør også? Spillere hører publikums reaksjoner og en av de viktigste, kanskje den aller viktigste oppgaven til en manager er å motivere spillerne. I dagens mediesamfunn, og da spesielt i en så profilert liga som Premier League, er dette en heldagsjobb, utenom alt det andre som følger med. En manager må benytte alle muligheter til å påvirke spillerne sine. En av de tingene jeg husker aller best som spiller var når treneren var villig til å stå i enhver storm for sine spillere. Det er slikt som skaper en tillit og har en enorm effekt innad i en gruppe. Hvis manageren er villig til å gjøre litt ekstra for deg, ja da er det lett for at spillerne har lyst til å gi litt ekstra tilbake. Men dette er som sagt en risikosport. Ingen klubber har noen som helst sjanse til å lykkes uten støtte fra supporterne. Dette er ikke et grep som noen managere kan benytte seg ofte av. Men det var kanskje på sin plass nå, eller?

Uansett setter publikum fingeren på noe. Fremdriften i Tottenhams spill er svak. Og dette må forbedres skal de være en reell gullkandidat. Likevel er utviklingen av laget interessant. Ofte starter en suksess med å bygge et bunnsolid forsvar. Og Tottenham har nå midtstoppere og keeper som stopper mye, og tre alternativer til de to defensive midtbaneplassene som holder aller høyeste nivå i å stoppe motstandernes angrepsoppbygging. Det er en fryd å se Sandro som alltid er i veien, Paulinho som vokser og vokser og Dembélé som er så god at det gjør litt vondt å se en av de tre sitte på benken.

Men hva skal skje for å bedre det offensive? Løsningen ligger nok i varierende pasninger på midtbanen. De aller fleste lag som vinner noe er flinke til å skape gjennombrudd. Men det gjelder å se gjennombrudd over hele banen. Et gjennombrudd skjer ved å spille forbi et pressledd. Og spesielt viktig, i dagens internasjonale fotball, er det å finne mellomromsspillere bak midtbanen til motstander og foran forsvaret deres. Det blir for litt å lese slå lange baller i bakrom hele tiden. På den måten skaper man som regel ikke gjennombrudd, men man søler bort ballen. Det første som Villas-Boas da bør gjøre er å bytte Holtby med Eriksen. Det er interessant å se gjennombruddshissige folk som Lennon, Townsend og Soldado samtidig på banen, men da er man helt nødt til å bringe ballen høyere i banen for så å slå stikkere. Og her er Eriksen av et helt annet kaliber enn Holtby. Hvis man får til trekantkombinasjoner, der ballen slås fra eksempelvis Sandro til Paulinho så bør neste ball oftere finne en mellomromsspiller høyere i banen. Noe av det flotteste jeg har sett i år er Eriksens stikker til Sigurdsson mot Norwich, og det er her nøkkelen til Tottenhams suksess ligger. Hvis dette kombineres med at Paulinho også oftere blir med fremover, slik han gjorde i bortekampen mot Aston Villa, da vil det skape enda mer trøbbel for motstanderne. Resultatet vil bli at Townsend blir litt mer glemt og at han kan få ballen enda høyere i banen. Slik det er nå må han drible i nærmere 50 meter for at det skal bli farlig. Og det er tøffe krav for en ung kantspiller. Men Townsend i en mot en rundt sekstenmeteren er det laget bør strebe etter å oppnå.

Spillere må oppleve gode situasjoner for å få økt selvtillit. Tottenham er godt i gang poengmessig, men de få sjansene som produseres kan likevel slite på nettopp selvtilliten. Og da er noen dårlige resultater ikke så langt unna. Det handler nå for Tottenhams del om å få til kombinasjoner, få spilt Soldado til mer sjanser, for som ren avslutter er han en av de absolutt beste, slik målet hans mot Aston Villa beviste. Da er han iskald. Og får de til dette vil den berømte ketsjupeffekten komme.

Da er det ikke så dumt likevel å ha det bunnsolide defensive og alle poengene til nå. Til nå har laget prestert omtrent fjerde best, slik de ligger an på tabellen. Best defensiv, men mangelfull offensiv. Får de skikk på det offensive spillet kan laget gå helt til topps. Og da kan det hende at enkelte supportere som var på White Hart Lane mot Hull, angrer at de buet i løpet av sesongen som ga det første seriegullet på over 50 år.

 

En liten gresstue

Det står en interessant artikkel i Helsingborgs Dagblad i dag. Jesper Jansson og Kalle Björklund går hardt til angrep på utbredelsen av kunstgress i Sverige. Artikkelen kan dere lese her: http://hd.se/sport/2013/10/17/de-som-lagger-konstgras-har-gett/

Jansson og Björklund har lang fartstid også i norsk fotball. Jansson var i flere sesonger spiller i Stabæk, mens Björklund har vært trener i Brann og Molde. I dag er de henholdsvis sportssjef og assistenttrener i Helsingborgs IF, for øyeblikket lag nummer tre i Allsvenskan. De er representanter for Sverige, et land med lignende forutsetninger som Norge, men med et adskillig mer spennende og suksessfylt landslag enn det vi har for tiden.

Eksemplet de bruker er at Landskrona BOIS, en av naboklubbene og konkurrentene til Helsingborg, velger å legge kunstgress på sin hjemmearena. De tyr til sterke ord og hevder at Landskrona med det har gitt opp å kunne konkurrere på internasjonalt nivå.

I Norge har debatten rundt landslaget rast de siste ukene. Hovedsakelig grunnet sparkingen av Drillo og prosessen rundt det. Utvilsomt kunne dette vært gjort annerledes og bedre, men faktum er at Norge gjør en svak kvalifisering, i en gruppe der alt annet enn topp 2 egentlig er en aldri så liten katastrofe. Ved siden av dette gjør norske lag det svakt i europacupene.  Det er ikke lenger mer enn en liten notis verdig at Rosenborg taper mot middels gode skotske lag. Dessuten er interessen dalende. Publikumstallene i Tippeligaen har vært jevnt nedadgående siden 2007. Det er mye som ikke riktig fungerer i norsk fotball.

Det er for lett å ty til den klassiske sparkingen av trenere. Norge har de siste årene blitt trent av Hareide og Drillo. De er to ganske så forskjellige trenertyper, men fellestrekk ved dem er at de har hatt suksess før og at de begge (tenker på Drillos siste periode som landslagssjef) ikke maktet å kvalifisere Norge til mesterskap. Kanskje er det ikke utelukkende trenerne sin skyld? Kanskje er det heller ikke bare Per Joar Hansen, Ole Gunnar Solskjær, Ronny Deila, Lars Arne Nilsen eller Agnar Christensen sin skyld at norske lag har slitt i Europacupene? Kanskje ligger den største årsaken i at vi som land ikke produserer nok gode fotballspillere?

Den nedadgående utviklingen i norsk fotball har kommet parallelt med en enorm utbygging av kunstgressbaner rundt omkring i landet. Det er knapt en gressflekk som er fredet. Er det en flate et eller annet sted, så kan man banne på at det er noen som vurderer å teppelegge den. Men er ikke dette bra da? Trenger vi ikke disse kunstgressbanene? Gir ikke dette unge fotballspillere større muligheter til å trene og da å utvikle seg?

Jo. Selvsagt gjør det det, men finnes det sider ved denne kunstgressrevolusjonen som ikke er positive? Jeg har skrevet en bok der kritikkverdige, samfunnsmessige sider ved kunstgressindustrien blir forsøkt belyst:  http://www.oktober.no/Boeker/Skjoennlitteratur/Krim/Golden-Boys

Men denne bloggen skal i all hovedsak dreie seg om det rent sportslige. Og hvorfor er det slik at norsk fotball ikke får den ventede utviklingen, mens det bygges fler og fler anlegg og det dermed blir mulig å trene mer? Kan det tenkes at kunstgress også kan være til hinder for sportslig utvikling?

I Norge er det selvsagt et behov for kunstgress. I store deler av året er ikke gressbanene klare for fotballkamper eller trening. Noe må vi gjøre for å kompensere for vårt kalde klima og da er kunstgress muligens det beste alternativet. Lignende gjelder også for andre idretter. Eksempelvis trener skiløpere mye på rulleski om sommeren, men de leter da etter snø så tidlig som mulig. Det er tross alt det underlaget konkurransene foregår på.

Alle spillere som har trent om vinteren i Norge på kunstgress gruer seg litt til de første treningsleirene. Lagene drar ofte til La Manga i Spania, eller andre sydlige strøk, for å kunne få trene på gress. Felles for alle er at de første øktene medfører store overganger. Ballen spretter og ruller annerledes og man kjenner seg støl fordi underlaget gir etter på en annen måte enn man er vant til. Kan det tenkes at dette også er problemet for spillere som til daglig trener på kunstgress, spiller flesteparten av kampene på kunstgress og så møter spillere internasjonalt med en helt annen trenings- og kamphverdag? Kan det rett og slett tenkes at mange norske spillere har “glemt” hvordan det er å konkurrere på underlaget som brukes internasjonalt?

Dette er noe av det Jansson og Björklund sikter til fra Sverige. Björklund bruker sklitaklinger som et konkret eksempel. Og det er vanskelig å være uenig med ham her. Alle som har forsøkt dette på en kunstgressbane kvier seg i forhold til å gjøre det på vanlig gress.

Så, i disse dager der alle er ute etter fotballforbundet i forbindelse med behandlingen av Drillo, kan det kanskje være verdt å se på noen andre grunner til at norsk fotball er inne i en blindgate. Kunstgress har kommet for å bli i Norge, og ja, vi har bruk for det. Men spørsmålet er om bruken nå er på vei til å bli så omfattende at det fungerer mot sin hensikt. Jeg skulle gjerne sett eksempler på andre idretter der de velger å gjennomføre størsteparten av treningene på et annet underlag enn det de konkurrerer på. Hvorfor drar tenniseliten til Queen’s Club Championship, en uke før den viktigste turneringen, Wimbledon? Kan det være for å få trening på gress? (Federer på topp valgte et år å ikke delta, vant likevel Wimbledon, men han var da litt spesiell …) Og det i tennis der de må skifte underlag hele tiden. Eller hva med ishockey? Trener de i vanlige gymsaler hvis de ikke må gjøre det?

Kunstgress krever også annet fottøy enn det gress gjør. Skoene er litt annerledes. Og man må skyte og sentre på en litt annen måte enn man gjør på vanlig gress. Faren er at man tilegner seg en teknikk som ikke fungerer like godt på gress. Eksemplet med tennis er igjen nærliggende. Det er forskjell på hvordan spillere glir etter et slag og hvordan ballen spretter på gress enn på hardcourt . Og man ser svært stor forskjell på hvor de forskjellige spillerne lykkes. Da begge var helt på topp kunne man lett si hvem som var størst favoritt i French Open på grus og Wimbledon på gress av Nadal og Federer. Dette er det ikke kontroversielt å si. De fleste sportsinteresserte vil automatisk svare sammenfallende på dette spørsmålet. Men hvis underlag har så mye å si i tennis, er det da ikke verdt å debattere om det samme kan være tilfelle med fotball?

Norsk fotball hadde sin storhetstid på slutten av nittitallet. Det absolutte høydepunkt var scoringen i Marseilles og at Norge dermed kvalifiserte seg til 8-delsfinale i VM. Vi er et stykke unna dette for øyeblikket. Men samme trener har hatt ansvaret. Nå og da. Kan det derfor tenkes at det finnes andre steiner å snu enn om det var riktig å sparke Drillo eller ikke? Er det en grunn til å se på det faktum at den gangen var det ingen tippeligaarenaer med kunstgress, og at de aller fleste av de som spilte på landslaget hadde mer erfaring på vanlig gress enn de som er aktuelle for landslaget i dag?

Enhver kunstgressdiskusjon i Norge blir fort slått ned på. ”Det er fremtiden!” er allsangen som kommer. Men skal man lære noe, så er det ofte lurt å se på hva som har gått galt i nedoverbakken. Kanskje har ikke alt vi har drevet med vært så lurt siden vi lå på andreplass på FIFA-rankingen, til å bli passert av Kapp Verde?  Og utvilsomt er et av de største satsingsområdene i denne perioden – utbygging av kunstgress.

Alle steiner må snus, men kanskje er det slik at vi av og til trenger en liten gresstue å bryne oss på så ikke det store lasset velter.

Det hadde i alle fall vært fint om det ble diskutert.

 

Karakter til Villas-Boas

 

Jeg har i høst begynt som lærer på idrettslinjen til Lambertseter Videregående skole. Hoveddelen av dette er fotball. På mange måter en lik jobb jeg tidligere har hatt som trener, men det er én stor forskjell og det er at elevene skal ha karakterer. Heldigvis er skoleverket litt mer tålmodig enn det som er vanlig i pressen, karakterene kommer først etter et halvt år. I fotball ellers er vi altfor hissige til å bedømme, gjerne etter kun én kamp.

 

Det har blitt skrevet mye om Per-Mathias Høgmo de siste dagene. Men det er selvsagt altfor tidlig å si noe som helst om hvordan hans epoke som landslagstrener kommer til å bli. Dette har heldigvis de aller fleste skjønt. For uansett hvordan det hadde gått mot Slovenia, ville det vært umulig å kommentere landslagssjefen Høgmo per dags dato. Man kan selvsagt ha meninger om han var rett mann for jobben eller ikke, man kan diskutere om Fotballforbundet gjorde noe galt i behandlingen av Drillo, men om Høgmo er en suksess eller ikke, det må vi vente med.

 

Jeg skal likevel trene på å sette karakterer, men velger da en trener jeg har fulgt tett de siste par årene, nemlig Andre Villas-Boas.

 

Villas-Boas tok over etter Harry Redknapp som trener, eller da manager, i Tottenham. Redknapp hadde gjenreist Tottenhams ære etter noen magre år. Tottenham hadde under Redknapp nådd kvartfinale i Champions League, og ble av en formalitet snytt for ny deltagelse da Chelsea vant turneringen og tok plassen. Dette er selvsagt ikke noe å klandre Chelsea for, men det er et mysterium at reglene er slik. Det eneste fornuftige hadde jo selvsagt vært at Chelsea fikk en ekstra plass i turneringen, ikke på bekostning av et allerede kvalifisert lag.

 

Harry Redknapp er en managertype som ikke akkurat utstråler en enorm fotballkyndighet, men på et eller annet vis fikk han resultater. Og det virker klart at det ikke var de sportslige resultatene som gjorde at han måtte forlate White Hart Lane. Til det var de rett og slett for gode.

 

Villas-Boas fikk flere poeng med Tottenham i sin første sesong, enn Redknapp noen gang fikk. Likevel ble det én plass ned på tabellen. Gjorde Villas-Boas det da bedre eller dårligere enn sin forgjenger? Og hvor mye av sesongen ble egentlig reddet av Bale som var fra en annen planet?

 

Selv om innspurten var av det skuffende slaget, var likevel sesongen mer enn godkjent,. Så kom denne sommeren, og det som må ha vært Tottenhams mest spennende overgangsvindu noensinne. Laget kjøpte spillere for nesten 104 millioner pund og solgte for nesten 107. En intens aktivitet på markedet, i stor grad på grunn av Bales transfer til Real Madrid. Akkurat på dette punktet fremstår Tottenham som en foregangsklubb. For tredje sesongen på rad klarer de å være aktive og fremdeles gå i pluss. Dette er selvsagt ikke bare managerne Villas-Boas og Redknapps sin fortjeneste, men det havner på plussiden i bedømmelsen av dem begge.

 

Men hva med spillerne Villas-Boas kjøper inn? Lykkes de? Her kommer det største spørsmålstegnet ved Villas-Boas. Siste lagoppstilling mot West Ham var i så måte bekymringsverdig. På benken denne kampen satt Chiriches, Soldado, Lamela, Holtby og Chadli. Alle kjøpt inn av Villas-Boas. Alle, med unntak av Holtby, for store pengesummer.

 

På benken satt også Friedel, der han skal sitte, som en perfekt backup til suksesskjøpet Lloris, mens Sandro er for god til en benketilværelse. Hadde Tottenham trengt å kjøpe så mange sentrale midtbanespillere og da benke en av verdens mest lovende defensive midtbanespillere?

 

Men mest kritikkverdig er tilfellene Lamela og Soldado. Soldado har ikke imponert i Spurs så langt, mens Lamela har fått altfor korte innhopp. Poenget er at begge to er kjøpt for ca 26 millioner pund. Det er store penger i internasjonal fotball og man forventer da at begge to skal være nøkkelspillere på et lag som kjemper om seriegull. Der er ikke disse to foreløpig og laget er heller ikke helt i troverdig gullkamp-klasse ennå.

 

Chiriches og Chadli har heller ikke overbevist, men det er tidlig. De skal få mer tid. Slik det virker som om Holtby har godt av. Holtby ser mer ut som en fotballspiller nå enn i den første tiden da han løp rundt som en hodeløs kylling.

 

Den som umiddelbart gjorde inntrykk av de nyinnkjøpte var danske Christian Eriksen. Med intelligente bevegelser og presise kortpasninger klarte han å flytte spillet til Tottenham høyere på banen, og vi fikk se elegante stikkere og farlige skudd. Synd det ene kom mot Tromsø og ikke i en viktigere kamp… Men også stikkeren han slo til Sigurdsson mot Norwich var det høy klasse over. En pasning som kunne vært avbildet på Wikipedia under det å vekte en pasning. Midtbanespillerne Capoue og Paulinho kom også i sommer. Det var bare behov for én av dem. Capoue, som riktignok er skadet nå, gjorde et godt førsteinntrykk, mens Paulinho har vært på det jevne hele veien. En spiller, som med fast plass på Brasil, egentlig burde forventes enda mer av.

 

Det er vanskelig å hente inn mange spillere og oppnå suksess umiddelbart. Eksemplet Sigurdsson er godt, en spiller som i fjor ikke leverte for Tottenham, men som har startet denne sesongen langt bedre. Noen spillere trenger tid til å tilpasse seg. Men en manager har ikke mulighet til å vente særlig lenge. Inne i sin andre sesong skal nå Villas-Boas oppnå fremgang. Kanskje hadde denne artikkelen sett annerledes ut hadde Tottenham vunnet over West Ham sist. Da hadde laget ligget på delt førsteplass. Men det er noe som hele tiden halter i laget. Det mangler den store offensive trusselen. Tottenham har kun scoret seks mål på de første syv kampene og to av målene kom på straffespark. Og det er noe inneffektivt over flere av spillerne i de offensive posisjonene. Soldado har vært direkte svak og Townsend har for stor tillit. Townsend er en spiller det er lett å la seg blende av, men når man ser alle skuddene som går over og innleggene som lander hos en motstander, da ser man litt av grunnen til at Tottenham ikke scorer noe særlig med mål. Løsningen ligger heller ikke i å bruke Defoe. Defoe er en perfekt innbytter og til å bruke i Europa League, men som førstevalg på en tittelutfordrer i Premier League er han ikke god nok. Det vil overraske hvis han starter en seriekamp igjen med det første. Forhåpentligvis er det nå duket for Lamela fra start. Kampen mot Cardiff var svært symptomatisk for styrkeforholdet mellom Lamela og Townsend. Townsend driblet og driblet og avsluttet som om han skulle være Gareth Bale. Det var bare at avslutningene til Townsend ikke fikk den berømmelige duppen, men fortsatte over som i en annen form for fotball, nemlig den amerikanske. Innleggene søkte mot motstander som en magnet mot metall. Så kom Lamela inn, dro av en forsvarer og spilte Paulinho fri. Assist med en gang og kampen var avgjort. Det er noen spillere som er som Townsend. Med et utrolig register og fart, men hvis det aldri blir tellende resultat av det, da har det liksom ikke noe for seg.

 

Det er også grunn til å stille et stort spørsmålstegn ved behandlingen av Assou-Ekotto. Han ble sendt på lån til Q.P.R. mens Rose skulle bekle venstrebacken. Etter Roses sin skade har denne plassen blitt tilkjent Naughton. I et lag, som har kjøpt spillere for 106 millioner pund i løpet av sommeren, er dette ganske så utrolig. Naughton er knapt en Championship-spiller og klassevis svakere enn Assou-Ekotto. Et klart svakhetstegn ved Villas-Boas gjerning.

 

Men Villas-Boas skal også ha stor skryt for utviklingen av en del av spillerne. Vertonghen og Dembele har nådd høy europeisk klasse og virker å stadig være i utvikling. Det samme må sies om Lloris. Og jeg står ved tidligere utsagn om at Walker har blitt Premier Leagues beste høyreback.

 

Likevel er det mangler ved laget totalt sett. Det er litt for ufarlig i perioder og det er litt for lett å sitte og savne Gareth Bale. Det virker også vanskelig å komponere et helhetlig lag ut av troppen. Det er noe riv ruskende galt når Naughton spiller og Sandro sitter på benken. Da kan man kritisere komponeringen av troppen. Uansett er det bare å håpe at Villas-Boas snart finner en løsning der Lamela kommer inn. Laget trenger noen som kan overraske motstanderne på en tellende måte offensivt.

 

Karaktersettingen blir for Villas-Boas 4. Mye bra, men langt unna en toppscore foreløpig.

 

Skulle Villas-Boas ønske å klage på denne karakteren får han sende en henvendelse til Fylkesmannen, eventuelt TV2.

 

En tøff dag

 

Det ble en tøff dag for oss Tottenham-supportere da laget tapte mot Arsenal og bekreftet salget av sin aller beste spiller. Det blir ikke så mye verre enn det.

 

Pluss også på at en gryende skepsis mot nyinnkjøpte Soldado ble ytterligere forsterket. Mannens fysikk virker å være mangelfull til rollen som ensom spiss i Premier League, eller vil han klare å tilvenne seg?

 

Chadli hadde sine lyspunkt i første omgang. Han regelrett herjet med Jenkinson på backen, men kun for en kort periode. Etter dette ble han knapt involvert. Og på motsatt kant viste Townsend masse likhetstrekk med Bale, han driblet seg innover i banen og avsluttet med venstre. Bare så synd at han ikke gjør det like godt som Bale. Og så ble de, for dagen, litt tunge, sentrale midtbanespillerne til Tottenham, løpt i senk av mindre, kjappere Arsenal-spillere. Og Dawson ble som han pleier, avslørt mot de beste lagene. Det var mye som ikke stemte for Tottenham i dag. Tap og salg av Bale. Uff og dobbelt uff.

 

Så hvordan skal en gjennomsnittelig Tottenham-supporter forholde seg til dette? Han eller hun skal ha trøbbel med å sove etter å ha tapt for naborival Arsenal (det er derfor jeg legger ut denne bloggen såpass sent en søndagskveld), men han eller hun skal samtidig ha forståelse for valget Gareth Bale tok.

 

”Hvorfor det?” skriker en del innbarkete supportere. ”Han er jo en forræder!”

Nei, han er ikke det. Og i sannhetens navn, de fleste supportere virker å akseptere overgangen, siden Real Madrid betaler en usaklig høy sum for spilleren.

 

Skjønt, er det egentlig usaklig dyrt?

 

Real Madrid kjøper verdens tredje beste angrepsspiller. (Messi og Ronaldo var i forrige sesong bedre enn Bale, men det var ikke flere enn dem som var det.) Og Real vil tjene inn store deler av overgangssummen på draktsalg alene. Real gjør det de kan, de kjøper en verdensstjerne, til et allerede spekket galleri. Om det blir et gullag av det, gjenstår å se.

 

Mange er skeptiske til om Bale vil lykkes i Spania. Ikke lur på det – mannen vil bli en sensasjon. Hans fart og teknikk er strålende, hans skudd er i Ronaldo-klasse, og de to på hver sin kant, skjærende innover i banen kommer til å bli enhver stakkars keepers største mareritt. Og det verste er, Bale ser litt ut som en Real Madrid-spiller. Bale kommer til å lykkes, rett og slett fordi han er for god til noe annet.

 

Som han var savnet mot Arsenal. Man ventet på at han skulle dukke opp, litt ut av det blå, med en dragning, et voldsomt temposkifte og et tungt duppskudd i vinkelen. Kunne ikke noen avsløre han derre Szczesny? Nei, skuddene kom litt for rett på ham, litt for lette. Szczesny virket etter hvert god, og jammen scoret Giroud også. Spillere som egentlig ikke skal være gode nok hvis Arsenal skal vinne noe, men i dag ble de avgjørende.

 

Hvorfor blir ikke Bale i klubben og blir en legende?

 

Mange skrev lignende ting om Robin van Persie, da han forlot Arsenal. Men, det er her man må slutte å tenke som en supporter, for å skjønne mekanismene i et profesjonelt fotballhode. Noen få, kan lykkes i en og samme klubb år etter år, men for mange, er det helt nødvendig å strekke seg etter noe litt bedre for å yte maksimalt. Bale hadde neppe vært den spilleren han er i dag hadde han fortsatt i Southampton. Var fjorårssesongen et produkt av hans brennende ønske om å komme enda litt lenger i karrieren? Og da Champions League-drømmen forsvant, da ble det neste steget for langt frem i Tottenham-drakta? Kanskje kunne Levy og co ha skviset ut enda en sesong av Bale, men sannsynligheten er stor for at han ikke hadde vært like god.

 

Det er hardt, men nettopp på grunn av disse mekanismene, må vi som holder med et lag finne oss i at de beste spillerne av og til forsvinner. Det å se supportere, hylle tidligere spillere som kommer på besøk med sitt nye lag, det er noe av det flotteste som finnes. Og noe av det verste i motsatt tilfelle, når det pipes mot spillere som har forlatt klubben. Det er hardt å se de beste forsvinne, men de klubbene som klarer å skape en kultur for å hylle tidligere spillere, de klubbene vil også miste færre av sine beste. Det var flott å se Manchester United hylle Ronaldo, da han spilte for Real Madrid på Old Trafford, og det var en maktdemonstrasjon i supporterkultur å høre hvordan de praktisk talt overtalte Wayne Rooney til å slutte å flørte med Chelsea. Kanskje hadde hans opptreden i sommer ført til pipekonsert i enkelte andre klubber, og kanskje hadde det vippet ham ut av klubben, og kanskje, tenker du som leser, at det hadde han jammen fortjent etter sin åpenbare furting? Nei, måten United-supporterne fremsto på her var rett og slett forbilledlig.

 

Og det er slik det må bli den dagen Gareth Bale vender tilbake til White Hart Lane, en vårfrisk onsdag 2015. Det er semifinale mellom Tottenham og Real Madrid. Bales navn ropes opp, det klappes taktfast og respektfullt for alt han ga for klubben. Kampen starter. Bale får ikke den banale pipekonserten hver gang han får ballen (eller da de to gangene han får ballen, for å ta innkast.) For selvsagt blir Bale totalt avkledd av Benoit Assou-Ekotto, som omsider har fått snakket ut med Villas-Boas, og forklart at han er et bedre valg på venstrebacken enn Danny Rose. Etter kampen, da Tottenham har sikret finalebillettene og Bale selvsagt vurderer, sammen med Luka Modric, om de egentlig gjorde et riktig valg da de forlot klubben, opplever de å bli klappet av banen sammen med de elleve fra Tottenham. Det var nesten, tenker Bale og Modric, vi kunne også ha opplevd å komme til en finale i Champions League. De drar slukøret, men applaudert tilbake til Madrid.

 

Det hadde vært en fin dag.

 

 

 

 

Første 11

 

 

En sommer med mange utskiftninger i managerstolene og i spillerstallene, har gjort at man ikke helt vet hvor lagene er på vei. Men noen inntrykk har jeg dannet meg i løpet av Premier Leagues første 11 dager.

Manchester United mot Chelsea på mandag ble av mange omtalt som en slags sjakk-kamp. Taktikk sto i fokus, og i mangel av scoringer ble det defensive grunnmønsteret hos lagene fremhevet. Og det er forståelig, men hvor mye av dette som er innført av Moyes og Mourinho er vanskelig å si. Sannsynligvis er det preget av de tidligere managere, samt at de individuelle ferdighetene defensivt ble viktigst. Individuelle defensive ferdigheter havnet i en ren kamp med de offensive. Slik er det ofte i en stillingskrig. Det måtte en helt spesiell enkeltmannsprestasjon til for å vinne denne kampen.

Det luktet mål da Van Persie dro seg fri i førsteomgangen og banket ballen i nettveggen. En av få enkeltmannsprestasjoner som forsvarerne ikke klarte å forhindre. Hva hadde forresten skjedd med Terry? Han lignet jo en klassestopper igjen!

Likevel virket United som den mest sannsynlige vinneren. Fordi de individuelle ferdighetene helt på topp i laget er større enn hos Chelsea. Med fare for å gjenta meg selv, skjønt i dette tilfellet gjør jeg det gjerne, Chelsea kan ikke vinne serien uten en skikkelig spiss. Lukaku, som kan bli god nok, virker å ikke få tillit foreløpig og da Torres igjen kom innpå ble jeg bare trist. Det er en lidelse å se den gamle klassespissen mislykkes med nesten alt. For å sette det på spissen (om spissen!), en gang for alle: hvor mange bedre spisser enn Torres har egentlig de to Manchester-lagene? 7? 8? 9? Bruken av Torres vil stagge Chelsea, men med verdens kanskje beste manager på sidelinja, er det vel ikke helt usannsynlig at Torres etter hvert forsvinner til USA eller noe slikt. Det  overrasker bare at Chelsea ikke har vært mer frempå for å hente en ny.

En annen spiss jeg er litt skeptisk til er Soldado. Selvsagt er det drygt å kritisere en mann som har 4 mål på sine 3 første kamper for Tottenham, men likevel, det er noe ved spillet hans som ikke helt overbeviser. Begge målene i serien har kommet på straffespark og de to e-cupmålene kom ikke mot all verdens motstand. Men det er først og fremst spillestilen som er litt foruroligende ved Soldado. Han har ikke fysikken til å være et oppspillspunkt, og spørsmålet er om han i Premier League må ha muskler ved siden av seg. Det innebærer i så fall at Villas-Boas må legge om spillet. Tottenham har full pott, men de har hanglet seg gjennom de første to kampene mot Crystal Palace og Swansea. Til helgen venter motstand av helt annen klasse da turen går til Emirates. Hvordan vil Soldado lykkes i et så tøft oppgjør?

Chadli har heller ikke helt overbevist, og har falt litt gjennom i perioder av seriekampene. Innhoppet hans mot Tbilisi derimot bar prov på klasse ved et par anledninger. Hans skrudde venstrefotsinnlegg, som Soldado scoret på, var perfekt slått bak forsvaret. Og så gjorde han det mange vinger ikke makter, nemlig å gå inn i banen, fra venstre side og slå et godt innlegg med høyre (eller da motsatt fra høyre, med venstrefot). Ofte resulterer dette i slappe, halvhøye innlegg som midtstopperne lett klarerer vekk, men Chadli fant her Harry Kane perfekt. Bare synd at headingen kun traff stanga. Likevel, Chadli viste interessante detaljer her, og kanskje er det bare en tilvenning av tempo og fysikk som skal til før han blir en suksess. Men jeg må se det i Premier League før jeg blir overbevist….

På midtbanen har Tottenham investert særdeles klokt. Både Paulinho og Capoue har det som skal til for å lykkes i Premier League. Ikke minst, de har fysikken. Men til syvende og sist, vil mye av Tottenhams sesong bli avgjort av utfallet av Bale-sagaen. Kanskje blir Tottenham bedre av å selge ham og hente nye spillere, men det er i skrivende stund utrolig vanskelig å forutsi dette. Bales fremtid, er utvilsomt linket opp mot Tottenhams, enten han blir eller drar.

City sjokkerte med å tape mot Cardiff, men likevel, se på kvaliteten i noen av avslutningene til nå. Agueros perfekte skudd i langhjørnet mot Newcastle, Dzekos kraftscoring mot Cardiff og måten Negredo styrte inn det siste. Det er spisser med skremmende kvaliteter, City kommer til å score mye. Men. Som jeg tidligere har kommentert på denne bloggen: hvorfor har City, som tross alt er rimelig villige til å kjøpe spillere, ikke hentet flere midtstoppere? Sannsynligvis vil det komme en inn før overgangsvinduet stenger, men burde ikke City ha sett faresignalene før?

Arsenal er det bare morsomt å følge. For et mas det har vært om at det trengs nye spillere, og så vinner de mot Fenerbache og Fulham, og diskusjonen går på nytt: er spillerne likevel gode nok? Ja, de er gode nok til 4. eller 5. plass. Men de vinner ikke serien med keeper, midtstoppere og spiss som de har nå. Det trengs alternativer, selv om det tyrkiske sølvlaget fra siste sesong ble grei skuring.

(Sorry, alle Liverpool-fans, men det blir 6. plass til slutt. Derfor kun denne litt kjedelige parentesen denne gangen.)

Jeg står ved tabelltipset mitt om at Manchester-lagene og tre London-lag blir de fem øverste på tabellen. Og det er noe med spiss-situasjonen i Manchester som tilsier at gullet igjen havner i den byen…

 

 

Premier League – tabelltips

 

Det blir unektelig merkelig, hvis Premier League starter uten at en av de tre musketerene Rooney, Suarez eller Bale har skiftet klubb. I så fall har en del unødvendige spaltekilometere blitt trykket i avisene.

 

Vlad Chiriches er en annen som var nær å skifte klubb. Mannen med det perfekte fornavnet på en blodtørstig midtstopper, og attpåtil fra Romania. Han burde ha fått trykt ”Dracula” på drakta og med det blitt en hit i Premier League (for Tottenham). Og det er nettopp slike nestenoverganger (eller kanskje de er litt lenger unna enn vi ofte tror …) som gjør det så vanskelig å tippe i Premier League.

 

Det er rart at overgangsvinduet er åpent opptil flere uker etter at serien har begynt. I år drøyer de til og med til midnatt 2. september før det stenges. Det er en enorm ekstra stressfaktor for klubbene, og de første ukene av serien må være et mareritt for enhver manager. Først gjennom å avse spillere til, ja i den store sammenhengen, helt uviktige treningslandskamper, der de bare må håpe at deres største stjerner unngår skader, for så å ha et enormt overgangskjør de neste drøye to ukene. Dette kombinert med presseinteressen rundt seriestart, må gjøre forberedelser praktisk talt umulig. Men slik er det. Og særlig disse ryktene, disse mulige overgangene gjør det jo bare enda mer spennende å følge med, men også svært vanskelig å tippe noe.

 

Jeg skal likevel gjøre et ydmykt forsøk.

 

Hvis vi tar utgangspunkt i at topp seks blir (alfabetisk): Arsenal, Chelsea, Liverpool, Manchester City, Manchester United og Chelsea, ser vi at Chelsea, United og City har skiftet manager, mens Arsenal, Liverpool og Tottenham har samme som i fjor. Rodgers og Villas-Boas har noen likhetstrekk. De er unge og lovende, men det er vanskelig å vurdere hvor stor suksess de har hatt i sin ene sesong som sjef i Pool og Spurs. Liverpool gikk fra en 8. plass under Dalglish til en 7. plass under Rodgers, mens Tottenham kom én plass høyere med Redknapp enn Villas-Boas. Klubbene sliter dessuten med at deres største stjerner er ryktet bort fra klubben. Og begge har hatt klare maritime øyeblikk: Suarez gjennom å ha en gullfisks hukommelse (for hva han har sagt eller ikke), mens Tottenhams ubestridte ener, Bale, har blitt stum som en østers. Og nettopp disse to spillernes avgjørelser er så viktige for hvordan klubbene kommer til å prestere.

 

Jeg stusser også litt over Liverpools keeperløsning. Ja, Pepe Reina har hatt en noe nedadgående kurve, men likevel, er man sikker på at det å hente Mignolet for drøye 80 millioner kroner, er en investering verdt å ta? Jeg har stor sansen for Reina som keeper, og er ikke sikker på at Liverpool med denne transaksjonen har forsterket seg i det hele tatt. Alberto og Aspas er spennende signeringer, men å hente Kolo Touré? Det vil overraske hvis han kan heve Liverpool, og i og med at Carragher har lagt opp kan kanskje Liverpool få seg en overraskelse i den defensive dekningen.

 

Arsenal har igjen dummet seg ut på overgangsmarkedet. Ingen spillere inn er en fallitterklæring for Arsene Wenger, som neppe får fortsette så mye lenger nå, hvis han ikke hanker inn en storspiller eller to, og vinner noe. Det er trist, men det spørs det om han snart har spilt seg selv så langt ut over sidelinja at han aldri helt kommer innpå igjen. Tidligere hadde jeg tiltro til de aller fleste spillere som Wenger hentet, men tilfeller som Chamakh, som de lasset over på Crystal Palace, indikerer at Wenger har mistet noe av den magiske touchen. Også her har gullfisken Suarez vært involvert. Arsenal har, hvis man da skal tro avisene,  hatt en langvarig drøm om å sikre seg den uruguayanske spissen, men kampen virker å være over. Og kanskje skal Wenger vise seg å bli fornøyd med det, for vil Suarez oppnå samme scoringssnitt (0,7) som i fjor? Neppe. Det er større sjanse for at hans bitesnitt skal øke …

 

United har også vært innblandet i den tilsynelatende evigvarende såpeoperaen denne sommeren. Wayne Rooney har vært linket bort fra klubben og det blir smått sensasjonelt hvis han dominerer for United i år. Rooney er en fantastisk fotballspiller, og ikke minst, en av de aller mest arbeidsomme angrepsspillere verden har sett. Det er nok lettere for de fleste fotballfans, som ikke har et forhold til verken United eller Liverpool, å like ham fremfor Suarez. Men vil han komme til å prestere igjen for United? Eller er forholdet så skadet at hans tilstedeværelse i klubben bare blir et uromoment? Det virker som om det er rett øyeblikk for Rooney å skifte klubb, men jeg forstår inderlig godt at United ikke vil slippe ham til en utfordrer til seriegullet. Men viktigst av alt for United er vel, på samme måte som i Arsenal, at de snart må få ut fingeren og kjøpe noen klassespillere! (Selv om det skal bli spennende å følge utviklingen til Wilfried Zaha.)

 

Chelsea har tatt det med ro så langt. Denne sommeren har de handlet for beskjedne 250 millioner kroner. Sjokkerende lite. Det er nesten som om Mette Marit skulle begynt å handle veskene sine på Coop. Men men. De aller viktigste signeringene hos Chelsea kan være å hente Lukaku tilbake fra lån og Mourinho fra exil i Madrid. Mourinho og Chelsea er skapt for hverandre, i alle fall helt til han får sparken.

 

Manchester City virker likevel å være, sammen med Tottenham, vinneren på overgangsmarkedet så langt. Også her blir managerbyttet viktig. Inntrykket er at Pellegrini er en dyktig manager. Klubben klinker også til, i financial-fair-play-tidsånden med nye spillere for over 800 millioner kroner. Det skal det bli vanskelig å etablere seg som en av de seks spillerne fremover på banen. Der tåler City en skade eller to, for å si det mildt. Men forsvaret er ikke like sterkt som resten av stallen. (Litt som Liverpool og flere andre, det virker litt kulere å kjøpe offensive spillere…) Det finnes bedre backer enn Clichy, Kompany var ikke i nærheten så god i fjor som året før, og en spiller som Lescott passer liksom mer som Stoke- eller Fulham-spiller, enn på et lag som skal vinne Champions League og Premier League.

 

Tottenham kjører også på. De har hentet bra denne sommeren. Med Paulinho, Chadli og Soldado som de virkelig store. (Jeg skrev nok om Soldado her: http://blogg.tv2.no/arildstavrum/2013/08/05/soldado-for-dyr/ )

Dempsey har forsvunnet, en av flere som kostet mer enn han presterte for klubben. Og skal man tro ryktene, er det en fornuftig utrensking på gang på White Hart Lane. Det kan ikke gjentas for ofte, men spillere som Huddlestone og Livermore hører ikke hjemme på et lag som vil vinne noe. Kanskje er Wenger så ute av det at han kan lures? Men Tottenham er avhengige av en positiv Bale. Blir han, må han prestere slik Modric gjorde det året han ble holdt mot sin vilje i klubben. Jeg har sjelden respektert en spiller så mye som nettopp Modric det året. Tiden vil vise om Bale greier det samme, hvis da dagene går frem til overgangsvinduet stenger og han fremdels ikke har forlatt klubben.

 

Dette gjør at jeg tipper topp seks slik:

 

1: Manchester City

2: Chelsea

3: Manchester United

4: Tottenham

5: Arsenal

6: Liverpool

 

 

Det er ikke sikkert at det blir i denne rekkefølgen, men at i alle fall fire av disse lagene kommer i topp seks, det er nesten avgjort. Til det er avstanden for stor ned til de neste. Så blir det vanskeligere, men vi får prøve å tippe videre nedover tabellen.

 

 

7:West Ham

8: Swansea

9: Everton

10: Sunderland

 

 

West Ham blir brukbare. Selv om spillere som Downing og Carrol er overpriset, så har West Ham etter hvert fått et slagkraftig lag.

 

Swanseas manager er min helt Michael Laudup, en av to nordiske fotballspillere som har nådd et nivå en del over de andre. Man skal ikke i disse dager, etter Norge møtte den andre vri kniven i såret og nevne hvem det er…  Swansea har dessuten gjort et utrolig interessant spisskjøp i Wilfried Bony.

 

Everton faller, men hvor langt? Minst et par-tre plasser på tabellen.

 

Man trenger ikke å være fascist for å tro på at Sunderland er på vei oppover. Di Canio kunne godt ha fremstått annerledes politisk, men jeg holder likevel Sunderland som et mulig overraskelseslag. Man må jo velge minst ett lag til å overraske positivt!

 

Og resten noe slik:

 

11: Newcastle

12: Fulham

13: West Brom

14: Norwich

15: Southampton

16: Cardiff

17: Stoke

18: Hull

19: Aston Villa

20: Crystal Palace

 

Cardiff klarer seg akkurat. Villa kollapser og blir det laget som overrasker mest negativt. Norwich og Southampton har kjøpt bra, selv om det er litt trist at Norwich slipper Holt… mens Lukakus retur til Chelsea gjør det vanskelig for West Brom.

 

Det starter igjen til helgen, og godt er det. Det kan diskuteres om Premier League er den beste ligaen, men likevel, det er den beste ligaen…

 

 

Det enkle er ofte det beste

For oss som satt på Ullevaal og så Start vinne 3-1 over Vålerenga er det vanskelig, men samtidig lett å peke på årsakene.

 

Det er vanskelig fordi det ikke var noen selvfølge at Start skulle vinne ut fra spill og sjanser, og slettes ikke lede 3-0 til et stykke ut i tilleggstiden da de bestemte seg for å sette muren i feil hjørne på Lecjaks frispark. Men også lett fordi det var kunenkeltmannsprestasjoner foran mål som avgjorde.

 

Castros 1-0-scoring er det fristende å la ligge. Det var en litt heldig heading via tverrligger og i mål, etter et forarbeid verden knapt har sett maken til, en ball som gikk i hytt og pine og et brassespark av et innlegg. Jeg vil bli overrasket hvis dette trekket sto på Mons Ivar Mjeldes taktikktavle foran kampen. Ja jeg vil bli overrasket om Mjelde i sine villeste fantasier har sett for seg noe lignende.

 

Men det som skjedde på 2-0 og 3-0, det var det som avgjorde kampen, og det var et resultat av at VIF ikke klarte å forsvare seg skikkelig i egen boks.

 

Først ble et frispark fra midtbanen løftet inn i feltet, og ballen landet på foten til Kristjansson fem meter fra mål. Det skal ikke gå an. Og denne situasjonen, som førte til Acostas første Tippeliga-scoring, avdekket den største svakheten i VIFs forsvar, nemlig duellspillet. Det var langt fra første gang i kampen at VIF ikke vant dueller på dødball og denne gang førte det til 2-0.

 

3-0 var også typisk for det VIF slet med i kampen, og viste oss noe som er utrolig viktig for en forsvarer, nemlig å kunne velge riktig blant flere onder. Da Sarr lurte offsidefella til VIF og han kom sammen med Tronstad mot Kongshavn og Høgh, burde Høgh velge å ta ut Tronstad. Hvis Høgh hadde spurtet og kommet to-tre meter nærmere mål, måtte Sarr enten spilt ballen på andre siden av Høgh, og dermed gitt Tronstad en mye vanskeligere avslutningsmulighet eller avsluttet selv. Begge disse valgene ville gitt betydelig minsket sjanse for scoring. Slik det ble, ga Høgh Sarr alle muligheter. En forsvarer som ikke kan vinne ballen, spesielt i undertallsituasjoner, viser nemlig ofte sin klasse ved å ”lure” motstanderne til å ta dårlige valg.

 

Det var disse viktige situasjonene foran eget mål, og foran Starts mål, som VIF ikke behersket i denne kampen. For de hadde sjanser, i massevis.

 

Som gammel spiss har jeg én kjepphest. Og hvis jeg trener eller snakker med yngre angripere, maser jeg alltid om det samme: press skuddene ned. Det er svært sjelden at en ball på vei over forandrer retning og går i mål, men presser man skuddet ned kan alt skje. Det var mange situasjoner der VIF-spillerne tok på seg den berømte, klisjebefengte ryggsekken, men som med en del av disse klisjeene, de har noe sannhet i seg. Når Fellah, Børven og co la seg tilbake og banket ballen over så blødde det litt fra et gammelt spisshjerte, spesielt da dette er to spillere som jeg holder høyt, og som kan ta enda et nivå til i sine karrierer.

 

Det er akkurat slike små detaljer som innimellom gjør det frustrerende å være trener. Hadde kampen blitt spilt om igjen er det stor sannsynlighet for at samme spill og sjanser hadde ført til hjemmeseier, hadde bare Fellah eller Børven kommet litt mer over ballen og Høgh og co truffet litt bedre i de viktige duellene.

 

Det er irriterende når REMA messer med sitt slitte uttrykk: ”Det enkle er det beste”, men det ligger også en del lærdom i det, spesielt hvis man er spiss, inni feltet og ballen spretter litt høyt og det er masse folk rundt deg og mellom deg og målet. Altfor ofte er norske angripere da fornøyd med å slenge i vei et skudd som går over mål. De har hørt en del trenere snakke om at det er viktig å avslutte angrep, for å unngå kontring imot. Ja, det er viktig å avslutte angrep…i mål! Og får Børven og Fellah samme mulighetene igjen, så kom dere over ballen, skyt ned i bakken og tenk slik: hvis keeper redder, fair enough, men den ballen skal PÅ mål. For: går ballen på mål, er sjansen større for scoring enn hvis den går over mål. REMA 1000sk fotballfilosofi det, det enkle er virkelig ofte det beste. H

Og hadde Børven, Fellah, Høgh og co tenkt slik hadde ikke Start reist hjem med 3 poeng.

 

Soldado-for dyr?

 

Tottenham er denne, som forrige sesong, blant de mest aktive på overgangsmarkedet. Skulle Bale forsvinne til Real Madrid, slik Modric gjorde, er det nesten skremmende likt.

 

Jeg skrev i min forrige blogg om Tottenham (http://blogg.tv2.no/arildstavrum/2013/07/21/tiden-er-na-tottenham/)

at det trengtes en ganske stor utskiftning i stallen. Foreløpig har Tottenham hentet tre svært interessante spillere i Soldado, Paulinho og Chadli, men Tottenham er også avhengig av å selge spillere. Daniel Levy, Tottenhams mektige styreleder, virker å styre dette med jernhånd. Og mye av det han gjør virker fornuftig.

 

Mange ble riktignok fortvilet over salget av Steven Caulker, midtstopperen som er et produkt av Tottenhams ungdomsakademi og av mange sett på som en ny Ledley King. Det var han ikke. Caulker har mange tydelige begrensninger i sitt spill, som King ikke hadde. I en slags bekymringsløs FM-verden, kunne det kanskje være fristende å beholde Caulker som en del av troppen, men i den virkelige verden, for et Tottenham som verken har oljesjeiker eller oligarker på bakrommet, må det selges spillere for å kjøpe. Caulker kommer sikkert til å bli en god spiller for Cardiff, men økonomisk var det en god avgjørelse av Levy og co.

 

Det var det i alle fall å kvitte seg med Clint Dempsey. Tottenham klarte nesten å få tilbake pengene de ga for amerikaneren da han kom fra Fulham i fjor sommer. Her og ved overgangen til Raphael van der Vaart har Levy imponert. Kjøp av såpass aldrende angrepsspillere er som regel tapsprosjekt, men i tilfellet van der Vaart fikk Tottenham en god spiller i to sesonger og gikk til og med så vidt i pluss økonomisk.

 

Men det er kjøp som Modric, Vertonghen, Dembele, Paulinho som tiltaler aller mest. For det første får man da toppspillere i sin rette alder, som kan gå rett inn på laget og dominere. Det er ikke billige spillere, man snakker i kategorien 10-20 millioner pund, men det er spillere som grunnet alder kan bli gode investeringer. Spillere som kan selges videre med stort overskudd, slik som skjedde med Modric, og ikke minst, slik som kan skje med Gareth Bale.

 

Derfor er overgangen til Soldado litt merkelig. 26 millioner pund for en 28-åring. Er dette for mye?

 

Soldado er flink til å stikke inn bak motstandernes forsvar og han er en iskald avslutter. Søk opp 1-0-scoringen hans mot Deportivo i fjor og dere vil skjønne hva jeg mener. Legg merke til det aller siste han gjør. Hvor han plasserer ballen etter å ha driblet keeper. Slike situasjoner skiller de gode fra de som brenner ballen oppå tribunen. Jeg så også kampen Sarpsborg 08-Strømsgodset i helgen. Sarpsborgs spiss, Aaron Samuel kan utvilsomt bli god, men likevel, når man ser avslutningen hans mellom beina på Larsen Kwarasey for man ikke samme inntrykket av ro og kontroll, slik man får når Soldado avslutter. Her har nok den unge spissen i blått noe å lære av ringreven fra Spania.

 

Tottenham er Gareth Bales lag. Spillet må legges opp rundt ham eller så må han selges. Det er fryktelig vanskelig å vite hvordan man skal skrive rundt Tottenham, all den tid man ikke aner hva som skjer. Og er det noe man over tid har lært så er det at spanske og engelske aviser i alle fall ikke alltid har helt rett i sine skriverier.

 

Men la oss si at Bale blir i Tottenham, vil da han og Soldado være en god match? Egentlig så trenger Bale en som kan holde ballen oppe, og så slippe den når Bale har kommet opp i fart. Soldado er mer den som selv trenger de små stikkerne gjennom, noe Bale ikke bidrar med så ofte. Det som slår meg er at Soldado kanskje passer bedre sammen med Modric enn Bale. Men det er lett å ta feil i slike sammenhenger. Det var jo også mange som mente at Dwight York og Andy Cole ville være for like til å fungere sammen. Ofte er det slik at klassespillere får det til likevel. Og skulle Bale forsvinne til Real Madrid, ja da er det sikkert mulig å hente en erstatter for den småville pengesummen det garantert kommer til å bli. Det vil være et hardt slag for Tottenham hvis Bale skulle forsvinne, men i det store og hele spørs det om det ikke er det riktige hvis det er sant at det nærmer seg en milliard kroner i overgangssum.

 

Og det er økonomi som er og blir ankepunktet mot Soldado. Jeg gleder meg til å se ham i Tottenham-drakta, men likevel, er det for mye penger for Tottenham å betale for en relativt gammel spiss? Det er vanskelig å se at Levy skal utføre et mirakel på transfermarkedet om en to-tre år her. Sannsynligvis fører overgangen til et tap på over 20 millioner pund. Og det er mye penger for Tottenham, salg av Bale eller ikke.

 

Selvsagt er det penger å hente hvis Soldado skulle vippe Tottenham forbi et lag eller to og dermed havne i Champions League. Slik sett kan en investering à la Soldado la seg forsvare. Soldado havnet på en hyggelig femteplass på toppscorerlisten i La Liga. Det er helt ok når det er Messi, Ronaldo, Falcao og Negredo som kommer på plassene foran. Scoringssnittet hans på 0,69 mål per seriekamp (24-35) er meget bra.

 

Tottenham har hentet klasse, og det kan bli en suksess, men det var uansett en atypisk handletur av Daniel Levy. Det var sikkert derfor Soldado, etter at klubbene hadde blitt enige, ble hentet med Ryanair til London. Levy hadde da brukt nok penger på spanjolen.